Året jeg sent vil glemme..

Våren 2008 ble jeg ferdig med min utdannelse ved Høgskolen.

Det er stort for en 40 åring å ha klart å gjennomføre 3 harde år på skolebenken igjen – og å gå ut med beste karakter A på sin Bacheloroppgave. Jeg var endelig omskolert, «attført» og skulle endelig ut i arbeidslivet igjen etter år hvor jeg hadde vært syk – ironisk nok av bl.a overarbeid og etter å ha møtt den berømte veggen. Det manglet ikke akkurat på optimisme!

Jeg drømte om fast jobb, fast lønn, mulighet til å ta opp lån, skifte bank, ha FERIE, – ja hadde nær sagt – bli vanlig igjen.

Drømmer blir enten til virkelighet eller de kan bli til rene mareritt. Vel, mareritt er kanskje et sterkt ord å bruke, men jammen skulle dette året bli til noe helt annet enn det jeg så optimistisk hadde sett for meg.

Tre måneder etter skoleslutt opphørte all kontakt med NAV. Tre måneder fikk jeg på å skaffe meg en jobb jeg kunne leve av. Fra den dagen var det slutt på noe som helst støtte økonomisk. Heretter var Sosialkontoret det eneste jeg kunne falle tilbake på hvis jeg ikke selv kunne klare å skaffe meg inntekter. Jeg er meget stolt over at jeg har klart meg uten hjelp fra noen.

I min situasjon som «ferdig attført» mister du alle rettigheter. Du har ikke krav på arbeidsledighetstrygd før du har opptjent 105 000 fra januar. Det vil i mitt tilfelle si at jeg gikk fra oktober 08 til juni 09 – uten rettigheter til stønad. Heller hadde jeg ikke krav på bostøtte eller annen støtte – utenom sosialtrygd. Bankene møter deg med et NEI – nesten uansett hva du ber om – så lenge du ikke har noen fast inntekt eller fast jobb.

Jeg har i løpet av dette året levert ca 70 – 80 jobbsøknader. Mange av jobbene ventet jeg svar på i opptil 4 mndr. Svarene på samtlige har vært nei. På mange av jobbene har det vært flere 100 søkere. På veldig mange av jobbene fikk jeg aldri svar. (Vet dere hvor mye tid man bruker på å skrive jobbsøknader??)

Jeg kontaktet bemanningsbyråer som Adecco, Personalhuset og den kommunale vikartjenesten.

Her er listen over arbeidsstedene mine fra oktober 08 – dd 09.

Omsorgsboliger: 2 ulike

1. ringevakt perioden okt 08 – feb 09

2. sommerjobb mai 09 – dd 09

Dagligvarbutikker: 5 ulike (Tilfeldige vakter av kortere og lengre varighet.)

Skoler: 6 ulike barneskoler (2 uker som klasseforstander – resten vakter fra 1 time til hele dager)

Kantiner: 12 ulike (oppdrag fra 3 dager til 2 uker – 5 timers vakter)

SFO: 2 ulike (ringevakt fra okt 08 – feb 09)

Barnehage: 3 ulike (bare enkelte dager)

Fritidsklubber: 3 ulike (Ringevakt – fast 1 kveld i uken fra mars 09 – mai 09)

Lønningssystemet i Skien kommune gjør at for hver ny kommunal arbeidsplass jeg begynner på må jeg jobbe inn 1 mnd før jeg får lønn.

Hos Bemanningsbyråene får jeg lønn hver 14 dag.

Dette gjør at lønningene blir veldig ustabile og helt umulig å kontrollere. Noen måneder fikk jeg utbetalt 8000 andre måneder fikk jeg opp til 18000. Bemanningsbyråene skor seg på at det er høy arbeidsledighet. I noen av butikkjobbene fikk jeg kun 115 kr timen. (tarifflønn for en 18 åring i butikk er 119,-) De fleste jobbene har jeg fått fra 135 til 150 kr timen, med unntak av vikarjobbene i skolen, hvor jeg fikk 198 kr timen. (der fikk man betalt bare time for time og har altså ikke betalt for forberedelse)

En typisk arbeidsdag for meg har vært å stå opp klokka 6 og sitte å vente på telefon. Det er naturlig å takke ja til den første som ringer – kanskje en skole som trenger deg 3 timer. Så kanskje ringte en barnehage like etterpå for å tilby deg full dag – kanskje flere dager, men som du da måtte takke nei til fordi du allerede har sagt ja til å jobbe 3 timer.

Enkelte dager klarte jeg å «sy sammen» slik at jeg kunne være på 3- 4 ulike steder samme dag. Feks; 3 timer èn skole, 2 timer en annen skole, Sfo etterpå og så en butikk på kvelden.

Du er bare en vikar på de stedene du jobber som vikar. Med det mener jeg at du går glipp av absolutt alle fordeler. På skolene får du feks ingen tid til å forberede deg. Du får gjerne 15 min til å finne ut hvilken klasse du skal ha, hvilket fag du skal ha og kanskje lese en beskjed fra den læreren du er vikar for. Du går inn i en klasse med ofte helt ukjente elever og en klasse med elever som kanskje har spesielle behov. Ofte får du ingen beskjed om hvem eller hva slags problem det er.

Som vikar er du ny på hvert enkelt sted. Du skal forholde deg til nye mennesker på hvert enkelt sted. Det er ikke vikarene som først får pauser og det er ofte at vikarer blir satt til «de verste» jobbene. Ofte blir du satt til å gjøre ting langt fra det som var avtalen og noen ganger får du ansvar for ting – også langt over det som var avtalt.

Som vikar ønsker du alltid å gjøre et bra inntrykk og du står gjerne på ekstra for å kanskje få tilbud om fast jobb. Selv om du gjør en bra jobb er det ofte allikevel ikke ledig stilling – jeg er mange ganger blitt møtt med at de gjerne skulle ha ansatt meg, men…

Dette har vært et år jeg sent vil glemme.

Midt oppi alt dette ble jeg altså i april 09 innsatt som vikarprest i Unitarforbundet og har hatt gleden og æren av å gifte 3 fantastiske brudepar. 😉

Det er liksom ikke helt lett å svare når folk spør hva jeg jobber som!!

Jeg står nå her. Med bena godt plantet på bakken. Jeg har klart det! Jeg har også klart alt sammen alene.

Visst har det kostet en del. Jeg er dønn sliten. Jeg har mistet all sosial omgang med venner. Hus og hage er blitt forsømt. Familien er forsømt. Ja – og meg selv er også forsømt. Ferie er et fremmedord. Økonomien er skakkjørt og uoversiktlig. Jeg har måttet ta en dag om gangen bokstavelig talt.

Jeg vil helst aldri ha det på samme måte igjen. Samtidig tenker jeg at jeg har da lært masse av dette også. Ikke minst har jeg møtt mange fantastiske mennesker. Ikke minst har jeg fått møtt mange fantastiske elever! Jeg har blitt utfordret og måtte trampe oppi situasjoner jeg aldri trodde jeg ville klart. Jeg trodde aldri jeg ville klare meg som lærer. Men det gikk – og det gikk fantastisk bra. Jeg har fått beinet innenfor mange bransjer jeg kanskje ellers aldri ville opplevd. Jeg har lært å overleve på knappe og ustabile ressurser. Jeg har blitt betrodd og jeg har blitt spurt etter – fordi folk synes jeg har gjort bra jobber. Jeg har fått gode tilbakemeldinger fra vikarbyråene at folk vil gjerne ha meg tilbake. Jeg har fått mange nye venner og masse god ny erfaring.

Jeg vil få lov å takke alle de mennesker som har passert forbi meg i løpet av året. Jeg vil få takke for all støtte og oppmuntring jeg har fått etter avisoppslag i media fra hele landet, enten det har handlet om at jeg er blitt prest eller oppslaget om NAV.

Ingenting er så galt at det ikke er godt for noe!

Situasjonen min i dag er at jeg har en jobb i en omsorgsbolig. Ikke fast jobb her heller, men jeg har jobb så jeg klarer meg. Jeg håper det fortsetter. Jeg vil fortsette å jobbe i ungdomsklubber og jeg håper også jeg kan ta enkelte vakter i skolene i Skien.

I september blir jeg innsatt som prest i Unitarforbundet. Stadig flere velger å gifte seg hos oss. Ingenting gleder meg mer. Mange tar kontakt med meg også fordi jeg er prest og ønsker samtaler. Håper det er enda fler som kommer til å gjøre det. Jeg er glad hvis jeg kan hjelpe. Fra høsten av vil jeg også jobbe mer intenst med å få opprettet en Unitargruppe her i Grenland. Her er alle velkommen til å bidra til forslag hvordan vi kan legge opp dette slik at det blir til nytte og glede for mange.

Vel, dette var en slags gjennomgang og oppdatering over mitt liv siste år. Mitt liv blir aldri kjedelig! 😉

Jeg ønsker ingen å ha det slik jeg har hatt det når det gjelder jobb. Samtidig vet jeg at veldig mange har det nettopp slik. Ha tålmodighet – er mitt råd. Man lander alltid som regel med bena først. Vær litt egoistisk – det er lov i slike situasjoner. Ta vare på deg selv og sørg for at du har det bra. Det går nemmelig fint an å være egoist uten å tråkke på andre. Bruk erfaringene, dårlige og gode, som nettopp det det er. ERFARINGER!

GI ALDRI OPP!

Å leve med «lidelsen» angst og depresjoner

      I anledning Verdensdagen for psykisk helse 10 oktober vil jeg gjerne komme med noen betraktninger og tanker rundt det å leve med angst og depresjoner. Jeg har levd med dette som en stor del av livet mitt i over 30 år. Allikevel sitter jeg ikke med noen fasit på hvordan man skal leve med det eller hva som er årsaken. Jeg har bare tanker og mine egne erfaringer som jeg gjerne vil dele.

 

”Det er bare den som har opplevd det selv som vet hva det å ha psykiske lidelser i hverdagen er”, hører man ofte.

 

Jeg synes det er en sannhet med visse modifikasjoner.

 

Å leve med MIN angst og depresjon er det nok bare jeg selv som kan sette meg inn i – og ofte kommer til og med meg jeg selv til kort. Angsten og depresjonene lever sine egne liv og rammer ofte da du minst forventer det. Uavhengig av situasjonen – uavhengig om du befinner deg alene eller sammen med andre og ikke minst hvem de andre er. Sånn sett er også angst og depresjon en ”lidelse” – fordi den ofte rammer i situasjoner hvor man ikke venter seg at den skal ramme. Men angst og depresjon vil jeg si også er en del av livet mitt som jeg har fått lære mye av. Etter å ha levd mange år med denne ”diagnosen”, har jeg lært meg å leve med den og jeg har lært meg å ofte takle den. Slik sett er jeg heldig.

 

Nå håper jeg leseren forstår at jeg ikke mener jeg er heldig som har levd med angst og depresjon. Men når man er kommet så langt som jeg har at jeg kan klare å være ”herre over” denne såkalte lidelsen – så innser man også at å leve med angst og depresjon har vært med å skape meg som det menneske jeg er. Den har – tror jeg – gjort meg mer ydmyk, medfølende og åpen for hva andre mennesker gjennomgår i ulike faser i livet sitt. Ja for ALLE har vi nok opplevd det – det å være redd, engstelig, deppa og umotivert.

 

Det er jo også her at mange mennesker misoppfatter den som er syk av angst og depresjoner. Det å leve med angst og depresjoner kan ikke sammenlignes med å grue seg til noe, eller føle seg trist i enkelte situasjoner, eller redd og engstelig. Det forunderlige med å leve med angst og depresjoner ligger nettopp i det jeg skriver: ”man lever med det”. Stort sett hele tiden.

 

Jeg har mange ganger i livet mitt blitt møtt med holdninger at jeg er stakkarslig. Det er kanskje i de situasjoner hvor jeg har trekker meg vekk – kanskje i de situasjoner hvor jeg kan kjenne kanskje særlig angsten tar overhånd og hvor jeg ikke mestrer å styre den. Det kan også være i perioder hvor depresjonen er særlig ille og hvor jeg kanskje finner det best å være alene. Man blir ofte møtt med: ”skjerp deg”!

 

Man oppleves i veldig mange situasjoner som negativ og kjedelig. Man vil jo gjerne ikke være sånn – og ofte reddes man av å ta medisiner eller bruke alkohol som medisin. Eller leke klovn. Det har jeg gjort mange ganger. Inni meg raser det med følelser, angst og redsel – men jeg overdøver det med å spille klovn, en slags hyperaktiv klovn.

 

Det finnes selvfølgelig grader av angst og depresjon. Noen lange perioder i livet mitt har jeg levd godt og følt meg fri. Jeg tror jeg kan si at det er i de perioder i livet mitt hvor jeg har opplevd stabilitet. Stabilitet og ro. Trygghet og sikkerhet. Det er ikke til å komme utenom at vi her også snakker veldig ofte om trygghet og stabilitet når det gjelder jobb, skole og selvfølgelig økonomi. Dette gjelder for min situasjon – men for andre kan det jo også handle om stabilitet når det gjelder kjærlighetsliv eller endringer i familiesituasjoner for eksempel.

 

Bare det.. – vil kanskje noen si. Det er jo slik livet er! Ups and downs. Alle er vi der. Ingen går gjennom livet uten å støte på problemer. Det er sant. Jeg føler ofte at det handler om utgangspunktet. Hvordan du er som mennesketype og hva det er livet ditt som har gjort deg til den du er. Vi er ikke alle like sterke. Vi har ikke samme livshistorie alle sammen. Vi er unike individer med hver vår oppvekst og bakgrunn.

 

Jeg skal være forsiktig med å si noe om hvorfor jeg har levd med angst og depresjoner mange år av mitt liv og sette dobbelstrek under – ”DETTE er årsaken!”. Det er i tilfelle privat og jeg vet jo ikke helt selv heller hva som er hovedårsak. Men jeg må jo si at det å ha en annen legning enn ”normalen” har vært med på å gjøre livet mitt, oppveksten min – i beste fall annerledes. Her vil nok også mange si at DET kan vel ikke være så stort problem – homofili er ok! Jeg er jo selvfølgelig enig. Jeg har selvfølgelig aldri hatt noe imot homofili. Jeg er glad for at jeg er homofil! Men det er noe helt annet å være i den situasjon å oppleve deg annerledes, nesten ulovlig – når du som liten gutt opplever å være betatt av en av samme kjønn. Man vet ikke alltid at ”dette” har et navn – homofil – men man skjønner fort at dette ikke er noe man skal utbasunere eller noe din familie eller dine venner vil bli særdeles glad for å få høre om. Å vokse opp som homofil på syttitallet var nok også ganske annerledes enn det er i dag. Jeg visste jo knapt nok at det fantes. Jeg var alene om dette – på mer enn en måte.

 

Løgnene. Fortielsen. Ensomheten rundt de ulovlige tankene. INGEN å snakke med. Man tør nesten ikke si ordet selv engang i redsel for at da er du DET da jo. Det er klart at å kanskje leve med denne fortielsen i mange år vil prege deg som menneske i fremtiden. Selv også når du endelig har stått frem og til og med fått aksept av de som er viktige for deg. Annerledesheten og fordommene lever der ute allikevel og man må leve med det og støte på det OFTE. Det har jeg jo fått merke – ikke minst her på bloggen.

 

Vel, jeg er glad for at det i dag er lettere å stå frem som homofil. Samfunnet aksepterer oss lettere når vi endelig står frem som det 100 % menneske vi er. Jeg tror bare ikke at vi er kommet så langt i dag heller, at tanken og opplevelsen av å føle seg annerledes, ER særlig annerledes. Jeg tror i alle fall at det i mange tilfeller er i slike situasjoner at man utvikler angst og depresjon. Når man er i situasjoner hvor man ikke styrer selv det man utsettes for. Når man føler seg annerledes og oppleves annerledes enn dette NORMALE – det vanlige. Fasitmennesket har jeg ofte kalt det.

 

Å leve opp til idealene – eller fasitmennesket – er en tøff kamp som preger livet til veldig mange av oss i dag. Slik har det jo også vært opp gjennom historien. Med moter, trender, religioner, og forventninger man får gjerne skapt av mediaer, kanskje særlig gjennom tv.

 

Jeg må være litt humoristisk og si at her har jeg vært særdeles uheldig.

 

Jeg har hele mitt liv vært tykk. Jeg er litt femi. Jeg er homo. Jeg er enslig. + + + Og ikke minst: Jeg har levd med angst og depresjoner. Man kan jo le litt av dette. Og her igjen vil vel kanskje noen si at: Herregud så stakkarslig! Jeg er enig – men motsatt. Jeg synes det er stakkarslig av samfunnet å ikke godta at vi alle er født ulike og at det ikke finnes noen fasiter. Men alle disse faktorene spiller inn på livet mitt og avgjør hvem jeg er og hva jeg skal oppfattes som.

 

Det snakkes så ofte om livsstilssykdommer. Skylden på livsstilsykdommene legges ofte på den enkelte. DU er tykk – du må slanke deg!. Det er alvorlige beskyldninger å komme med overfor en jente som sitter over doskålen og spyr for å få opp maten hun har overspist for å bli som sangidolet sitt, eller som samfunnet forventer av henne. Det er ikke farlig å være tykk. Det farlige er å lage tanker inni hodene på folk at du ikke er normal.

 

Samfunnet må ta denne skylden. Kravene vi stiller, ikke bare overfor oss selv men faktisk i mange tilfeller enda mer overfor andre, er så skyhøye at folk ikke mestrer det. I vernet for kravene blir vi faktisk kjempeegoister. Fornuften bukker under. Resultatet tror jeg havner ofte med ensomhet, individualisme og der igjen kommer angsten og depresjonene.

 

Hvor ble det av FORNUFTEN? – spør jeg meg selv om mange ganger. Det er for eksempel i tilfeller der jeg ser at lekestativer for barn ikke blir godkjente fordi barnet kan falle ned og slå seg. Eller når jeg som lovlig røykende blir bedt om å gjemme meg så ikke foreldre eller barn ser at jeg røyker. (Tobakk er fortsatt lovlig her i landet) Ja – det er kanskje skadelig. Det er klart at barnet slår seg når det detter ned. Og jeg VET det er skadelig å røyke, ikke bare for meg selv men også for de som er i nærheten av meg. Jeg tror jeg lærer best ved å bruke fornuft. Et barn lærer når det detter ned og slår seg. Årsaken til at han datt ned bør han lære av og ikke gjøre en gang til. Jeg må også lære meg at det er fornuftig å vise hensyn når jeg røyker – til tross for at jeg ikke helt skjønner hvorfor det reageres så sterkt på at et barn ser jeg røyker, mens det sitter foran tv og ser film med mennesker bli drept – uten at noen reagerer på det. (vel,,, her kunne jeg sagt mye kjenner jeg… ;-)))

 

Livet handler mye om å slå seg. Slå seg – stå opp igjen – og å lære av det. Det er gjerne meg selv som må lære av de feilene jeg gjør. Selvfølgelig er det også ofte greit at andre kan lære av de feilene jeg gjør. Og hva er feil? Vel, det er i de fleste tilfeller der jeg selv innser at jeg skader meg selv eller andre. Så skal man jo også tenke over hva andre mener er feil med deg. Men de andre har ikke alltid rett! Jeg pleier ofte å si at jeg gjør så godt jeg kan – og bedre kan jeg ikke gjøre det. Det burde faktisk holde.

 

Angst og depresjoner tror jeg handler i stor grad om de kravene som blir stilt til oss. Kravene som blir stilt oss allerede fra dagen vi blir født og får tildelt en blå lue fordi du er gutt. Ofte begynner det allerede der. Kanskje enda mer hvis du er født jente. Fra 5 års alder går du vekk fra en stort sett sorgfri barndom og inn i skole, institusjon, jobb. Fra første skoledag kreves det noe av DEG. Fra denne dag kan du ikke lenger bare si at; – jeg er bare et barn; eller: – jeg er bare et menneske.

 

Jeg prøver å si til meg selv hver dag: Jeg ER bare et menneske. Jeg vet jeg alltid gjør mitt beste. Det innebærer at jeg gjør mye feil, men også mye som er veldig bra. Jeg har lært av livet mitt og jeg er glad for at jeg har følelser som jeg kan gå å kjenne på. Angsten og depresjonene har også lært meg masse. Jeg er ikke stakkarslig. Jeg betyr noe. Jeg kjenner godt at jeg lever og i dag vil jeg gå ut og leve igjen – med alt det måtte innebære.

 

Det er jo det livet handler om. Å kjenne at man lever. Og å kjenne på alt det innebærer. Men det er tøft. Jeg prøver å lære meg at angsten og depresjonen skal jeg selv styre – ikke la de styre over meg. Det er tøft – og det er dessverre veldig ensomt.Og jeg vet alt om hvor vanskelig det er.

Verdensdagen for psykisk helse 10 oktober

Verdensdagen for psykisk helse markeres i dagene rundt 10. oktober. Tema for 2008 er «Livet går opp og ned for alle».

Den 10. oktober er det Verdensdagen for psykisk helse. Organisasjonen Mental Helse jobber sammen med Helsedirektoratet for å inspirere til arrangementer og markeringer over hele landet denne dagen. I fjor var temaet ungdom og psykisk helse, og halvparten av alle ungdoms- og videregående skoler markerte dagen.

 

I år er det den voksne delen av befolkningen som er målgruppen, og vi lurer på om det kan være interessant for deres organisasjon å gjøre noe for å delta i dette løftet ved å sette psykisk helse på dagsorden. Dere har et stort nettverk med engasjerte mennesker, og når ut til mange.

Arrangementer i SKIEN

Sted: Sykehuset Telemark
Markering av Verdensdagen
Arrangør(er): 
Dato: 10. oktober
Tidspunkt: 
Annen info: 

Sted: City bygget , 4 etg .
Åpent hus , Servering av kaffe kaker .
Arrangør(er): LPP Telemark og ADHD Telemark
Dato: 10. oktober
Tidspunkt: kl 11.00 til 15.00
Annen info: 

Sted: Lie kultur og aktivitetssenter
Servering av Afrikansk mat og informasjon om flyktninger, helse og traumer. Afrikansk kulturinnslag.
Arrangør(er): Flerkulturelt utvalg, Afrikansk kulturforening og internasjonalt senter
Dato: 11. oktober
Tidspunkt: 10-12
Annen info: 

Sted: Kino 1, Skien
Gratis fagseminar om flyktninger og psykisk helse/traumer. For alle!
Arrangør(er): Skien kommune
Dato: 16. oktober
Tidspunkt: 12-15.45
Annen info: Påmelding om du ønsker å delta!

Sted: Kreativt verksted, Borgengården
Åpne dager på kreativt verksted torsdag og fredag. Gratis kaffe og kake. Utstilling av arbeider.
Arrangør(er): Kulturavdelingen
Dato: 9. oktober
Tidspunkt: 11-15
Annen info: 

Sted: Sykehuset Telemark, konferanseavdelingen
Populærmedisinske foredrag med tema «Livet går opp og ned for alle»
Arrangør(er): Sykehuset Telemark
Dato: 14. oktober
Tidspunkt: 18-20.30
Annen info: 

Sted: Internasjonalt senter, Holbergsgt. 27.
Åpent hus ved internasjonalt senter. Gratis pizza og informasjon.
Arrangør(er): Internasjonalt senter
Dato: 8. oktober
Tidspunkt: 17.30-20.30
Annen info: 

Sted: 
Foredrag på ungdomsskoler og videregående skoler med tema «alle har en psykisk helse»
Arrangør(er): Skolehelsetjenesten, Helsestasjon for ungdom og Helsetjenesten.
Dato: 2. oktober
Tidspunkt: 
Annen info: Foredragene strekker seg fra oktober til desember med oppstart 2.10

Sted: Kjøpesenteret Herkules
Teater Egal spiller oppsetningen «Sinna mann».
Arrangør(er): Mental helse/Kirkens SOS og Røde kors
Dato: 1. oktober
Tidspunkt: 18.00
Annen info: 

Sted: Skien, Kaffee «Sitt ned»
Myldring i byen sammen med flere organisasjoner. Kreative krefter i lokallag,innlegg,dikt,boklansering, musikk
Arrangør(er): Mental Helse Skien
Dato: 10. oktober
Tidspunkt: kl. 18.00
Annen info: Si fra om du vil stå sammen med oss

Sted: Humaniteten Hus i Skien, Kverndalsgaten 7
«GOD Å SNAKKE MED» – SPENNENDE 3-TIMERS KURS SOM GJØR DEG TIL EN ENNÅ BEDRE SAMTALEPARTNER. Du lærer deg noen enkle teknikker for å bli en ennå bedre samtalepartner for venner, kolleger eller familie. Kirkens SOS har ut ifra 30 års erfaring med å snakke med mennesker i vanskelige situasjoner laget ti samtaletips – som kurset tar for seg på en frisk og uhøytidelig måte. Vårt ønske er at vi i ennå større grad kan bli flinkere og modigere til å snakke godt med hverandre når livet er tøft. Kurset er kjørt mange steder i landet, og er blitt svært godt tatt imot. Kurset passer for voksne i alle aldre og livs-situasjoner.
Arrangør(er): Kirkens SOS i Telemark
Dato: 15. oktober
Tidspunkt: 18:00 – 21:00
Annen info: Se våre nettsider: www.kirkens-sos.no/telemark

SE HVA SOM SKJER I DIN KOMMUNE OG FYLKE HER:

 

Bakgrunnen for Verdensdagen
·       Internasjonal dag, opprettet i 1992
·       De siste årene har dagen blitt markert med mer enn 1600 arrangementer over hele Norge, og stadig flere blir involvert.
·       Mental Helse Norge koordinerer arbeidet med Verdensdagen i samarbeid med Helsedirektoratet.

Hva skyldes psykiske problemer?
Noen psykiske lidelser er arvelige, men mange psykiske problemer skyldes spesielle hendelser eller påvirkninger fra miljø – andre igjen kan skyldes en kombinasjon av disse.

Psykiske problemer er vanlige. Tall fra Folkehelseinstituttet viser at omtrent halvparten av oss vil oppleve alvorlige psykiske problemer i løpet av livet. Det å ha noen å snakke med kan være avgjørende for håndteringen av problemene, og om man søker hjelp. For pårørende og andre som kjenner noen som sliter med psykiske problemer, kan det være vanskelig å vite hvordan man kan være en god støttespiller.

Folk skal bli mer robust
– Verdensdagen har i år som mål å øke befolkningens robusthet gjennom økt åpenhet og kunnskap om psykisk helse, sier Truls Bjaaland i Mental Helse.  – Vi ønsker blant annet å gi befolkningen noen konkrete tips om hvordan de kan bli bedre til å ta vare på seg selv og andre, og bli trygg på hvor de kan henvende seg hvis de trenger hjelp.

(Teksten er hentet fra Mental Helse sin hjemmeside www.mentalhelse.no)

 

 

Vi lever vanedannende og vi ser det knapt selv fordi vi er så vant til det.

Jeg leser og hører det overalt: Arbeidsledigheten er kjempelav. Det er nok jobber til alle!

Nå er jeg kanskje litt pessimist av natur også, men jeg synes denne tiden i påvente av jobb er veldig frustrerende. Det henger gjerne også sammen med at jeg ikke har vært ute i arbeidslivet på 5-6 år. 3 år av dem har jeg gått på høgskole og tatt Kultur Bachelor, to år har jeg vært syk, ironisk nok som følge av at jeg har jobbet for mye..

I denne tiden – i påvente av ledige jobber har jeg tid nok til å reflektere. I dag har jeg tenkt mye på butikker og butikk-kjeder. Vel, det ble litt mer om andre ting også. Jeg hadde vel bare et behov for å skrive ned litt ting ;-))

Her er dagens refleksjoner:

Når jeg skriver at jeg er pessimist av natur, gjelder vel det mest akkurat når det gjelder jobbmarkedet. Jeg er skremt fordi jeg i en tid -nærmere 20 år – har jobbet i dagligvarebransjen. Dagligvarebransjen vil jeg karakterisere som mye slit og svette – for veldig lite tilbake. Er det noe yrke i verden som skaper pessimisme mer en optimisme, så må det være dagligvarebransjen. Vel, slik var det iallefall i mine år i den bransjen. Det er å håpe at det har forandret seg, men når jeg er kunde i en dagligvarebutikk virker det ikke som at det akkurat har forandret seg mye. I den bransjen er det brukt masser av ukvalifiserte folk. – Ja, men trenger man være så kvalifisert for å kunne sitte i en kasse på en matvarebutikk da? – tenker vel du nå.. Tenk over dette neste gang du kommer i butikken og møter de ansatte der. Selvfølgelig ingen regel uten unntak – men nærbutikken eller de store dagligvarekjedene er ikke akkurat stedet du går til for å søke råd om matlaging. Og hva kan man egentlig forlange av en student sittende bak et pipende kasseapparat som egentlig har drømmer om å bli lege eller psykolog? Det er ikke det å yte servie og SELGE som er motivet til vedkommende. Det er å få lønn så man overlever studietiden. Om vedkommende selger MER enn andre får han eller henne samme lønn uansett. Og lønnen er dårlig. Veldig dårlig.

Den som blir rikest ved å ansette ukvalifiserte folk, studenter og «jo-yngre.jo-billigere» er mennesker og bosser som SteinRike Hagen (Stein Erik Hagen). Mat selger uansett. Mat må vi alle ha – uansett om det er dyrt eller det er dårlig service der vi kjøper den. Og SteinRike Hagen er rik nok. Hvorfor skulle han bry seg? Og matprisene må vi stilltiende bare godta. Iallefall alt så lenge som at vi ikke gjør det til en vane å dra fra butikk til butikk, veksle mellom kjedene og handle der hvor det til enhver tid er billigst. Det norske folk trenger ikke gjøre det i dag. Vi har ikke tid til det og penger har vi nok av. Ja, noen handler sågar sine matvarer på bensinstasjonen eller kjøper middagen på mcDonalds eller får middagen kjørt hjem av Peppes. Vi har råd til det.

Stilltiende godtar vi det meste. Livet vårt er blitt en vane. Vanen gjør også at vi ikke lenger stiller krav. Bakeren, kjøttmesteren, fiskeren og kolonialhandleren på hjørnet er blitt borte. Vi kan dra fra by til by på de store kjøpesentrene og vi opplever at alle sentrene er helt like. De store kjedene har overtatt vår verden og de spiser opp alle de små nærbutikkene. Der man møtte kjentfolk. Der man kunne sette varene på krita når man manglet penger, men det var greit for eieren av butikken kjente deg jo. Nærbutikken var nærmest en institusjon – for veldig mange et møtested. Butikken var så mye mer enn bare en butikk vi ville komme fortest mulig ut fra.

Det danner seg nærmest monopoler. I toppene sitter det eiere som eier strømmen like mye som de eier matbutikken. Så lenge penger strømmer inn bryr jo ikke de seg om de betalende er fornøyd med varen eller ikke. Går inntektskurven ned så tenker de automatisk nedskjæringer og billigere arbeidskraft. Aldri tenker de at de selger mer fordi folk vil ha kvalitet og kompetanse. De utnytter vår stilltiende vane. Vanen vår heter penger. Vi får alt for penger og penger har vi nok av. Er vi det minste misfornøyd så går vi til konkurrenten uten å tenke på at konkurrenten til syvende og sist er eid av samme person. Vanen vår er også lettvinthet. Vi har ikke tid til å stoppe opp. Vi er stadig i bevegelse. Vi vil kjøre helt til døren – aller helst vil vi ha varene kjøpt over internett, levert på døren.

Og det sprer seg. Bysentrumene blir like. Bysentrum er et kjøpesenter. Vi kan gå tørrskodde, under tak og vi får det samme tilbud enten vi handler på Lillehammer, en bydel i Oslo eller Skien. Bygdene blir nærmest nedlagde fordi kjøpesentret i den nærmeste byen stjeler bygdefolket. Veier blir lagt utenom bygdene, bygdene blir overlatt til rånerne. Snart forsvinner vel rånerne også. Bygdene dør jo.

Klart mange steder har dette gjort at man må tenke nytt. Jeg synes mange bygder er blitt flinke til å overleve og ta utfordringene. Ikke minst vil jeg skryte av min egen hjembygd Vågå.

Dette er mine refleksjoner og jeg ser at jeg virker pessimistisk. Verden går jo videre og vi med den. Men jeg synes kanskje det er sunnt å stoppe opp litt å tenke over hva vi er med på. Være litt mer kritiske til verden utenfor oss selv, datamaskinen og mobiltelefonen vår.

Når jeg reflekterer slik jeg gjør nå, så tenker jeg alltid at alt var bedre før. Det var det nødvendigvis ikke. Ikke alt. Men jeg tror vi hadde bedre tid til hverandre. Vi hadde dugnader og vi brydde oss – tror jeg, mer om hva våre medmennesker foretok seg. Trengte noen hjelp var vi flinkere til å stille opp. I dag lar vi heller være å ta telefonen hvis den jæ… naboen ringer igjen..  «-Vi har vel aldri jobbet så lite som nå» – er en vanlig oppfatning. Jeg synes det virker som at jobb tar all vår tid. Iallefall har vi mindre tid til å være sammen i familien og blant venner. Folk klager hele tiden på at de er slitne, trøtte og uopplagte.

Jeg er mitt eget forbilde i det jeg skriver om nå. Jeg merker at jeg ofte skjermer meg og trives godt i min egen lille trygge verden. Jeg går sjelden ut og besøker folk. Jeg snakker jo allikevel med dem gjennom sms og en sjelden gang over telefon. Best er det når livet bare passerer – sin vante gang. Hvorfor engasjere seg. JEG har det bra. Jeg opplever meg selv som veldig egoistisk – og det skremmer meg.

Vel, jeg kunne skrevet masse mer. Mye har jeg skrevet før også om avhengighet av mobiltelfoner og data bla. Jeg tror jeg savner noe i livet mitt. Jeg tror jeg er blitt et vanemenneske og jeg er så vant med det at jeg knapt ser det. Men jeg ser det litt for jeg skriver jo om det. Det kjennes faktisk deilig.

Status quo «Størst av alt er kjærligheten»

I disse relativt rolige bloggtider er det tid for å ta et tilbakeblikk og et status qou for bloggen min.

Det har skjedd et aldri så lite jubileum her på bloggen. Antall besøkstreff har rundet 75 000 – noe jeg synes er helt fantastisk.

Her er noen fakta om bloggen «Størst av alt er kjærligheten».

Mitt absolutt første blogginnlegg skrev jeg 16 november 2006 og det var min kronikk «Modernitetens Ensomhet» som også var publisert i Agderposten.

I september 2007 byttet jeg bloggvert fra Blogspot til WordPress.

Siden da har jeg hatt 76 300 besøkende til bloggen min. Dette er sikkert ikke så mange i forhold til de største bloggerne men jeg er henrykt! ;-))

Dette skulle gi et snitt på ca 7600 besøkende pr måned, ca 250 pr dag

Jeg har hatt 330 poster med 3 038 kommentarer

Bloggen har 38 temasider, hvor DIKT/SITATER er den absolutt mest besøkende her på bloggen med 4 900 treff. VITSER/HUMOR og BJØRN EIDSVÅG har 860 treff. OM KJELLEMANN 730 treff.

Den absolutt største saken som har gitt mest treff er saken om Andreas Hesselberg som var oppført som eier av 3 erotiske blogger- Kristenblogg Andreas Hesselberg eier sex-sider hadde 1 160 treff og Jeg blir forsøkt truet til taushet 1 100 treff

Utenom disse to postene er følgende mine Topp-poster:

«o helga natt» med Kim Rune

GRATULERER ERLEND BRATLAND!

Har Satan tatt bolig i Arnfinn?

MAX WEBERS BYRÅKRATIMODELL – relevans for kulturforvaltningen?

I dag har hyklerne møte.

Burde jeg være redd?

Er ikke kjærligheten størst av alt?

Hesselbergsaken så langt.

Innimellom disse er en del musikkvideoblogger med tekster og dikt, hvor den definitivt mest besøkte er

«o helga natt» med Kim Rune

 

Besøkende til bloggen har kommet hit via WordPress dashboard, Bloggrevyen, Busters notater, Haralds strøtanker og Sonitus – som de fem største utenom søkemotorene.

Her er de 10 største søkeordene som har brakt besøkende til min blogg:

gaysir 404
erlend bratland 362
kjellemann 293
o helga natt 249
størst av alt er kjærligheten 202
eksamen 184
kom mai du skjønne milde 161
fredrik stave 151
jotunheimen 149
dikt om kjærlighet 134

Den travleste dagen på bloggen her var faktisk 17 mai 2008 da bloggen hadde besøk av 1 224 stk.

Bloggen har blitt linket til 50 ganger 5 ganger av Sonitus

I mai 2008 fikk jeg domenenavnet: www.kjellemann.com (Du kommer til bloggen min med denne adressen.)

TILBAKEBLIKK

Jeg er utrolig takknemmelig over alle som besøker bloggen. Det skulle være interessant å se en oversikt over hvor mange som føler de har blitt «rikere» av å besøke bloggen. 😉 Med rikere mener jeg at de føler at de har fått noe igjen ved å besøke bloggen, enten det nå er nye tanker om et emne, nye opplysninger om et emne, eller at innlegg har fått frem følelser. En del tilbakemeldinger får jeg gjennom bloggen her, noen får jeg gjennom mail, noen få har jeg fått på gata (!), noen har ringt meg direkte.

Jeg er blitt kjent med en rekke flotte mennesker gjennom blogging. En litt rar følelse dog fordi man føler at man blir godt kjent, men med mennesker man kanskje enda ikke har møtt face to face. En WordPress-sammenkomst hadde kanskje vært tingen?

Det er ikke til å komme utenom at jeg også har fått fiender gjennom bloggingen. Navnet på bloggen har vekket harme i kristne kretser – det vet jeg. Emnene som omhandler homofili og kristne sølepytter som jeg kaller det, har skapt store debatter, stygge ordvekslinger og vekket hat og sinne. Avsløringen om Andreas Hesselberg sine eierskap til 3 sexblogger som skjedde her på bloggen, førte til telefonstorm hos aviser som skrev om saken med trusler og et enormt sinne til journalistene.

Men det er vel slik en blogg også skal fungere. Den skal skape debatter og engasjement. I tillegg har denne bloggen også blitt et aldri så lite oppslagsverk i homohistorie, homonyheter, diktsamlinger og musikk. Bloggen har en del linker til ulike hjelpetelefoner og hjelpesider, organisasjoner og temasider som er flittig besøkt.

Bloggeren selv har ofte følt seg sliten og ofte oppgitt. Bloggen har frembrakt mang en tåre, fortvilelse og til og med frykt over hatmeldinger, harde ord og beskrivelser av meg som jeg har opplevd urettferdig og urimelig.

Mest av alt har bloggen gitt med gleder. Og jeg har som sagt før «møtt» så mange fantastiske mennesker – «ingen nevnt – ingen glemt».

Jeg vil fortsette å dyrke kjærligheten og fremsette at Størst av alt er kjærligheten. Den overvinner alt. Kjærlighet kan aldri bli galt. Kjærligheten har ingen grenser. Det er ikke hvem du elsker men AT du elsker som er det viktige.

Jeg vil få ønske alle mine lesere av bloggen

EN FLOTT SOLFYLLT SOMMER!

EN STOR OG VARM TAKK TIL ALLE SOM BIDRAR PÅ BLOGGEN OG LESERE AV BLOGGEN MIN.

Gi gjerne tilbakemeldinger om hvordan bloggen kan bli bedre.

Om å være alene om alt..

Jeg har alltid sagt: Man velger ikke å være alene, men man velger om man vil være to eller flere.

Selvfølgelig er det noen også som velger å være alene. Å være alene er ikke det samme som å være ensom. Noen liker seg best alene rett og slett. Og jeg er litt der også. Jeg synes mange ganger det er deilig å være alene. Men ofte skulle jeg ønske «jeg var to».

Det er deilig å være alene når livet går som planlagt og det ikke er større problemer i livet enn at man klarer å takle det selv. Men det er perioder i livet man lengter etter å ha en hånd å holde i, en annen å snakke med, eller en til som kan holde planken, stigen eller ta bort «møkka».

Jeg husker godt når min far døde. Med unntak av min mor – som ble alene, brått og brutalt, hadde mine søsken noen å dele sorgen med. Vel, det hadde jo også min mor, for alle tok seg jo selvfølgelig spesiellt av henne. Jeg tror det var første gang jeg alvorlig tenkte over hvor «heldige» mine søsken var som hadde noen å lene seg mot, snakke med og dele sorgen med. Joda, det var folk som tenkte på meg også, men gjerne var de ikke der akkurat da når jeg trengte det som mest. Ikke å klandre noen, for slik er det bare.

I sorg og smerte, og det opplever man jo nå og da hadde det vært deilig å være to.

Ofte drar jeg på ferier alene. Dette er jeg vel strengt tatt ikke nødt til. Det er mange som vil ha meg med. Men det er rart med det. Man føler seg ofte som femte hjul på vogna og det kan mange ganger være sårt å være på ferie og ha den følelsen. Det er nok ikke så mange som tenker over at det kan være sånn. De som har invitert deg med har jo gjort en god gjerning. Bare at de tenker det, kan være litt sårt.

Når man da drar mye alene på ferier så hadde det vært fint å kunne ha noen å dele inntrykk med. Da hadde det vært deilig å være to.

Jeg tenker masse. Det er kanskje en uvane man drar på seg det når man er mye alene. Dog har jeg ikke begynt enda å snakke med meg selv… Ikke alle tanker man har vil man dele med «hvermansen». Det kan være tanker om liv og død, de store og små spørsmål, ting man har inni seg og som føles for privat til å dele. Sånne innisegselvtanker – tanker man har om noe man frykter, sørger over, skulle ønske var annerledes med seg selv, om man er bra nok, hvordan man oppfattes, osv osv.. Når man er mye alene blir tanker som små fetisjer. Man tenker at man sikkert er den eneste som tenker sånn. Selvfølgelig kan man bruke venner til sånt. Men venner har ikke samme forhold til en som kjenner «alt» ved deg.

Det er i mørke kvelder, over et tent lys foran et peisbål, at man godt kunne tenke seg å være to.

Det er tøfft å klare seg økonomisk når man er alene. Det pleier å gå bedre når man har klart å lage seg en beredskapskonto som man kan ta av og bruke når toppene kommer, eller uventede ting skjer. Det er bare at denne kontoen synes aldri å bli stor nok og den tømmes ustanselig. Som alene må man gjerne ofre mer for å få denne kontoen opp og gå igjen. Man må gjerne droppe en ferie – som forresten alltid er dyrere for oss som reiser alene – eller man må droppe en luksusting. Feks så må man holde seg til First-price produktene i butikken. Det smaker puke, og man får eksem av såpen – men det er billig.

Noen ganger ser jeg med skjevt blikk på naboens søppeldunk når denne renner over av søppel fra hele hans 10 medlemmersfamilie, og jeg vet vi betaler akkurat den samme avgiften – der jeg går med mine ukentlige to poser søppel. Og når jeg samtidig vet at alle de dusjer, bruker EN tv, EN husforsikring – og betaler akkurat de samme avgiftene som meg;- Jo da skulle jeg ønske at jeg var to.

(PS: Det rare er at min nabo ikke kjøper first-price produkter.)

Jeg som aleneboer blir sjelden eller aldri tatt med som gruppe i samfunnsdebatter. Dette til tross for at stadig flere blir som meg. Alene. Joda, noen som er alene er stadig med i debatten. De gamle alene og alenemødre og fedre. Jeg sitter ikke å misunner disse. Det er fortjent at disse er tatt med. De sliter og de sliter kanskje mer enn meg. Men vi er også en stor gruppe som er ALENE om alt. Vi får tross alt ikke noen støtte fra staten. Eller vi har ikke kanskje hatt en ektefelle FØR i livet som har vært med å betale på hus eller leilighet eller som har bidratt med sin lønn. Vi har ikke noen alenepensjon.

Det er noen mennesker som ikke har valgt å være alene.

Tanker om dette?

Ps: Dette kan lett forstås som et «synessyndpåsegselvinnlegg». Det er ikke meningen. Jeg har ikke SÅ mye å klage på. Men man skal jo ikke bare se på seg selv, og jeg kjenner mange som sliter ille. Det er liksom ikke rom for å gjøre feil når man er alene om alt. Har man gjort en bommert så har man ingen å tå til. Man må ordne opp selv. Ofte har det vist seg å innebære at man må gå fra alt det man allerede har klart å skaffe seg.

Et nytt veiskille. Hvilken vei skal jeg ta?

Flere ganger i livet er det slik at man står overfor noen veiskiller og må foreta valg. Som ung er det kanskje ikke alltid så nøye gjennomtenkt de valg man tar, man kan alltids gå tilbake og velge nye og andre veier. Jo eldre man blir, jo vanskeligere synes jeg det blir å ta disse valgene.

Gjennom et 40 år langt liv så har man på mange måter holdt til der på motorveien, med bare en og annen avstikker, nå og da. Ofte har avstikkerne vært korte og vist seg å være blindveier, man har snudd og det har liksom ikke vært verre en det.

For noen år siden når jeg bodde i Oslo, følte jeg at jeg befant meg på en fryktelig humpete og svingete vei. Det ble også en del tunge motbakker og de var ikke bedre de veiene som gikk strake veien nedover. Det gikk så altfor fort nedover og plutselig sa det stopp! Vegen endte i en hard og brutal vegg. Bråstopp!

I slike situasjoner er det ikke bare å ta turen tilbake og gå veien om igjen. Plutselig står man der og man føler ikke at man har så mange valg. Det er som om man har parkert i garasjen og døren er slått igjen bak deg. Innelåst. Mørkt. Ensomt. Kaldt.

Det er vanskelig å tenke alternativer. Det er som å stå i bunnen av bakken igjen og man må gå bakken en gang til, bare at denne gangen innser man at man MÅ ta en annen vei for å nå målet. Kanskje innser man at man hadde gjort den feilen å tatt den veien man trodde var enklest å gå, den strakeste veien. Den som i himmelretning så rett så enkel ut og hvor målet så så veldig nært ut, men som viste seg at når man kom dit man trodde var målet så var målet enda lenger fram, enda brattere opp.

Noen ganger velger man rett og slett bare et helt annet stoppested. Det var det jeg gjorde. Jeg valgte å bosette meg i en helt annen by. En by jeg aldri hadde vært i før. Skien. jeg satte meg ned og tenkte over hva det var jeg ville med livet mitt. Hva er det som er viktig for meg?

Jeg fant ut at jeg ville ha et roligere liv. Jeg ville ha andre verdier inn i livet mitt. Jeg drømte om et lite hus og en liten hage – en jobb som jeg ikke behøvde å ødelegge helsen min på og en meningsfull fritid og gjerne ha råd og mulighet til å reise.

Mange av disse ønskene har jeg oppnådd. Dessverre ble denne sykeperioden lengre enn jeg hadde regnet med. Jeg har vært uheldig med flere ting etter at jeg kom hit til Skien. Jeg tok også her noen dumme veivalg – men de har ikke vært verre enn at jeg har hatt mulighet til å komme tilbake til utgangspunktet igjen. Det som på mange måter har «reddet» meg var at jeg fikk mulighet til å gå høgskolen og ta Kultur bachelor. Gjennom skolen har jeg fått tilbake mye av den selvtilliten som ble borte på en eller annen vei jeg tok en gang. Det er tøfft å begynne skole igjen som 40 åring – men ikke så tøfft som det mange tror. Ikke så tøfft som det jeg trodde selv heller. Når NAV foreslo skole for meg første gangen lurte jeg vel nesten på om det hadde klikket for dem også.. I dag kan jeg takke dem for den muligheten de har gitt meg.

Nå står jeg overfor enda et veiskille. Jeg står midt i krysset og aner ikke hvilken vei jeg skal gå. Jeg må innrømme at jeg ser bare motbakker igjen. 5 år borte fra arbeidslivet er lenge. Arbeidslivet som en gang gjorde meg veldig syk. Nå står jeg der igjen og skal velge jobb. Dvs jeg skal velge hvilke jobber jeg skal søke, og så må jeg søke og så må jeg til intervjuer, og så må jeg vente og så må jeg kanskje velge mellom flere og så….

Jeg er ikke frisk. Jeg sliter veldig med depresjoner, panikkangst og nerver. I tillegg har jeg søvnapnè og astma. Jeg skulle i et møte hos saksbehandleren min hos NAV her om dagen og var så nervøs at jeg visste nesten ikke hvordan jeg skulle få slippe å gå dit. Jeg var overbevist om at hun nå skulle tvinge meg til noe eller at hun ville komme med ett eller annet problem. Et problem jeg ikke ville klare å løse slik at ett eller annet kom til å gå galt. Slik er det ofte med dårlige nerver. Folk med nerveproblemer er ofte ikke de beste optimister 😉 Selvfølgelig gikk møtet bra.

Møtet gikk bra, men jeg ble jo ikke akkurat friskere av det da. Men NAV må følge regler og hos NAV er og blir jeg bare et personnummer. Ikke blir jeg liksom friskere av at jeg VET at jeg må ut i jobb innen tre måneder ellers så fjernes dagpengene.

Det eneste jeg vil er å komme ut i jobb. Det eneste jeg vil er å være som alle andre. Ha jobb, ha penger, få lån, ha råd til å reise og å være frisk nok til å reise – og få lov til å reise. Når du går på attføring har du ikke lov til å reise nemmelig. Du får heller normalt ikke lån. Og klarer du å jobbe noe ekstra for å tjene noe ekstra så blir du trukket av dagpengene. Kanksje ikke mer enn rett å rimelig det altså. Men jeg vil altså være normal.

Damen på NAV spurte meg hva jeg vil jobbe med. Jeg vet ikke. Men det må være med kontakt med mennesker. Så nært mennesker som mulig – og gjerne i forbindelse med kultur. Men inni meg tror jeg at jeg havner bak en eller annen kjøttdisk igjen. I tresko på murgulv og dårlige bein og vonde betente armer.

Vel, som jeg sa. Jeg står nå her i dette veikrysset da. Jeg tar frem stress-less stolen og venter litt.. Bare litt til..