Se gamle klassiske videoklipp (linken IN MEMORIAM øverst på siden) fra:
Arne Joachim Bendiksen (født 19. oktober 1926 i Bergen, død 26. mars 2009) var en norsk sanger, låtskriver og plateprodusent.
Han hadde på 1950- og 1960-tallet stor innflytelse i norsk populærmusikk først som medlem av gruppen The Monn Keys, og senere som solist og låtskriver for andre artister.
I tillegg til å skrive egne sanger, oversatte Arne Bendiksen mange utenlandske slagere til norsk. I tillegg har han også deltatt i Melodi Grand Prix en rekke ganger, både som artist, komponist og dirigent. Han mottok juryens hederspris under Spellemannprisen 1995 og vant Gammleng-prisen i klassen veteran i 1992.
Kjente sanger
- «I dag har jeg brent mine kjærlighetsbrev»
- «Davy Crockett»
- «Intet er nytt under solen» (Åse Kleveland)
- «Jeg vil ha en blå ballong»
- «La meg være ung» (Wenche Myhre)
- «Oj, oj, oj så glad jeg skal bli» (Kirsti Sparboe)
- «Lykken er» (Hanne Krogh)
Anne-Cath Vestly – Anne-Catharina Vestly (født 15 feb 1920 på Rena i Åmot, død 15. des 2008) var en norsk barnebokforfatter og skuespiller.
Anne Catharina Vestly bodde flere steder gjennom barndommen, blant annet tre år i Ringsaker, der også Alf Prøysen vokste opp (uten at det var noe kontakt). Familien flyttet til slutt til Oslo. Hennes foreldre var Mentz Schulerud (1877 – 1931) og Aagot Schulerud (1875 – 1957). Hun var gift med Johan Vestly (1923 – 1993), og de hadde to sønner, Jo og Håkon. Hun var søster av Mentz Schulerud (jr.). Anne-Cath ble aller mest kjent for å skrive barnebøker om blant andre Ole Aleksander Filibom-bom-bom, Mormor og de åtte ungene, Knerten og Lillebror, Aurora og Guro. Til sammen skrev hun godt over 50 bøker, elsket like mye av store som små. I Norge er hun sett på som den aller største forfatteren blant barneklassikerne, sammen med svenskenes Astrid Lindgren.
Hun var også kjent fra Barnetimen for de minste, særlig fra 1950-tallet. Da hun flyttet til Oslo som ung satset hun på en skuespillerkarriere, og hun spilte i Barne-tv-serien Kanutten og Romeo Clive mot Alf Prøysen. I en rekke filmer gav hun også liv til Mormor i skikkelsen fra sine egne bøker om Mormor og de åtte ungene.
Hun var den første som brakte storbyen inn i barnebøkene, og vakte skandale mer enn én gang. Særlig på 1950-tallet da hun fortalte barna gjennom radioen at barna kom fra mammaens mage, og ikke fra «storken». Det førte til drapstrusler og protester, fordi små barn ikke skulle få vite noe så «skittent». Neste serie var om Mormor og de åtte ungene, der drabantbyen også innførtes i barnelitteraturen. Så kom fortellingen om Lillebror og Knerten. På 1960-tallet var hun igjen i kritikernes søkelys, fordi faren til Aurora ble hjemmeværende far. Dette førte til massiv kritikk fra menn, men aller mest fra kvinner som syntes synd på den stakkars mannen som trillet barnevogn.
Vestly var kjent for sin «snille» stemme og varme fortellerstil. Likevel evnet hun å ta opp emner som brakte nåtiden og dagliglivet i byen inn i barneboklitteraturen. Samtidig sto hun for å snu opp-ned på vante forstillinger og var ikke redd for å utfordre barnas, og ikke minst voksnes, fordommer.
Anne-Caths bøker er oversatt til en rekke språk, og hennes verk kan sammenfattes som en stor kjærlighet til barna og barnedommen. Ikke før i en alder av 83 år kom Anne-Cath med sin første voksenbok. Hun var klar med satiriske tekster om samfunnet. Filmen om Knerten har kinopremiere høsten 2009. (Wikipedia)
Johan Henrik Ludvig Kolstad eller Henki Kolstad (født 3. februar 1915 i Oslo, død 14. juli 2008) var en norsk skuespiller og regissør, som for de fleste er mest kjent fra rollen som Skomaker Andersen i jule-serien Jul i Skomakergata fra 1979.
Henki Kolstad er i dag mest kjent for sin medvirkning i de norske filmene om Olsenbanden, og ikke minst i rollen som skomaker Jens Petrus Andersen i barne-TV-serien Jul i Skomakergata fra 1979. En serie som særlig har bidratt til å gjøre ham kjent blant de yngre. Denne julekalenderen for barn har blitt vist i en årrekke i desemberdagene frem til julaften og ble sist vist i 2003. I 50-årene var Henki Kolstad og Inger Marie Andersen et svært populært par i i flere storfilmer, blant annet Vi gifter oss fra 1951. Av de mange høydepunkter senere i hans karriere kan man nevne oppsetningen av farsen «Den spanske flue» på ABC-Teateret i 1989-90, hvor Kolstad spiller sennepsfabrikant Klinke. Stykket har siden 90-årene blitt sendt flere ganger på NRK i romjulen, sist i 2007 [1]. Utover komedie har Kolstad spilt i flere alvorlige roller både i Fjernsynsteatret og på Nationaltheatret.
Henki Kolstad er sønn av Andreas Kolstad (1883-1959) og dennes hustru Johanne (1884-1966). Han debuterte som 13-åring på Nationaltheatret i 1928, og hadde sin «voksendebut» på Centralteatret i 1936. Han har i løpet av karrieren vært ansatt ved Trøndelag Teater, Det Nye Teater, Edderkoppen, Centralteatret og i 1964–86 ved Nationaltheatret. I tillegg til sin mangfoldige karriere i taleroller, har han også gjort seg sterkt bemerket i operetter, ikke minst som Leopold i diverse oppsetninger av Sommer i Tyrol, og i musikaler som My Fair Lady. Han filmdebuterte allerede som 14-åring i filmen Eskimo fra 1930, og har videre medviket i filmer som Vi gifter oss (1951), Pastor Jarman kommer hjem (1958), De dødes tjern (1958), Vildanden (1963), Skjær i sjøen (1965) og i tre av filmene om Olsenbanden. Han siste filmopptreden var i 1999. Han debuterte på TV i 1966 i Fjernsynsteater-stykket Kontoristene. Av andre TV opptredener kan man nevne komiserien Hjemme hos oss fra 1980. Hans siste TV-opptreden var i 2001, som var en gjesterolle i krimserien Fox Grønland.
Se også: Skomaker Andersen – Henki Kolstad – er død.
Harald Heide-Steen jr. (født 18. august 1939 i Oslo, død 3. juli 2008) var en norsk skuespiller og sanger som blant annet var kjent fra rollen som «Dynamitt-Harry» i de norske Olsenbanden-filmene. Han var også kjent som improviserende komiker, gjerne i tospann med Rolv Wesenlund under navnet Wesensteen på slutten av 1960-tallet. Heide-Steen jr. var erfaren innen revy- og teatermiljøet, og i tillegg hadde han hatt flere soloopptredener hvor han var kjent for sine mange figurer, blant annet «Rikstyristsjef Ottmar Johansen», «Sylfest Strutle», «Russisk ubåtkaptein» og «Flykaptein» for flyselskapet Spantax. I 2008 utga han jazzplaten Musikalske minner på Big Box Records.
Harald Heide-Steen jr. var sønn av skuespilleren Harald Heide Steen (1911-1980).
se også https://kjellemann.wordpress.com/2008/07/03/harald-heide-steen-jr-til-minne/
Aud Schønemann, egentlig Aud Pande-Rolfsen, (født 13. november 1922, død 30. oktober 2006) var en meget folkekjær norsk skuespiller.
Hennes foreldre var skuespillerne August Schønemann (1891-1925) og Dagmar Kristensen (1901–1987). Hun var gift med skuespiller og NRK-medarbeider Jan Pande-Rolfsen (1922-2002) fra 1948. Sammen hadde de sønnen Pål Pande-Rolfsen.
Schønemann debuterte tidlig i norsk sceneliv, men er mest kjent for rollene som Valborg Jensen i filmene om Olsenbanden og som «Modern» (Magnhild Fleksnes) til Marve Fleksnes i tv-serien Fleksnes. Schønemann er den kvinnelige skuespilleren som har spilt i flest norsk filmer, nærmere femti filmer. I senere år spilte hun blant annet godtroende syersken Margit i Fredrikssons fabrikk, sammen med blant annet Elsa Lystad, Anne Marie Ottersen og Brit Elisabeth Haagensli. Hun spilte også Sigrid Skau i serien Nr. 13.
Aud Schønemann ble i 2003 rammet av et hjerneslag, og mistet taleevnen. Hun kom seg aldri igjen og tilbrakte sine siste år på Uranienborg-hjemmet. Hun ble bisatt fra Vestre krematorium i Oslo 9. november 20
Arve Opsahl (født 14. mai 1921 i Oslo, død 29. april 2007 samme sted) var en norsk skuespiller, sanger og komiker som er mest kjent fra rollen som «Egon Olsen» i filmene om Olsenbanden, og siden 1990-tallet fra rollen som den vittige Henry i komiserien Mot i brøstet.
Opsahl, som var sønn av smed Aksel W. Opsahl (1886-1963) og Alvilde (1889-1958), debuterte som skuespiller i 1942, med Scala revyteater, senere på Edderkoppen og Chat Noir i en årrekke til han i 1967 ble ansatt ved Oslo Nye Teater. Fra 1980 var han freelancer med blant annet oppgaver for Dag Frøland på Chat Noir. Han ble raskt en av de ledende kunstnerne i norsk revy.
Han var stjernen i Helsingborgsteaterns riksturné i 1951, og han har gjestespilt flere ganger i Sverige. Der har han kanskje blitt mest kjent for den TV-sketsj han spilte i 1963 der han som norsk sjømann ble fortalt av sin overordnede: Pikene i Lissabon har ikke mer enn pikene i Oslo. Til det repliserte sjømannen: Nei, men det de har, det har de her i Lissabon.
Leif Juster (Leif Normann Nilsen) (født 14. februar 1910 i Oslo, død 25. november 1995) var en norsk skuespiller, komiker og teatersjef.
Juster ble født i Sagene brannstasjon, hvor hans far Just Nikolai Nilsen var formann. Han debuterte ved Oslo Nye Teater i 1929 i revyen «Vel møtt igjen». Han var siden ved teatrene Chat Noir og Scala før han startet Edderkoppen teater i 1942. Da Edderkoppen ble lagt ned i 1967, ble Juster ansatt på Oslo Nye Teater. Her var han fram til han gikk av med pensjon.
Det er flere sketsjer og sanger fra Leif Justers karriere som har blitt stående som klassikere i norsk revytradisjon. Dette gjelder blant annet den kjente revymonolog «Mot normalt» fra 1954 skrevet av Fridtjof Granli der Juster harsellerte over værmeldingen og udødeliggjorde normalbegrepet for en hel generasjon nordmenn.
Juster er opphavet til Leif Justers ærespris som deles ut årlig til personer innen norsk revy.
Kari Diesen (født Heide Steen 24. juni 1914, død 18. mars 1987) var en norsk skuespiller. Datter av Harald Steen og Signe Heide-Steen. Hun var tilknyttet revyteateret Edderkoppen i 20 år fra 1944 frem til 1964. I samme periode var hun også tilknyttet til Chat Noir. Sin først filmrolle hadde hun 6 år gammel, hun spilte en 6 år gammel jente i filmen Kaksen på Øverland. Hun hadde flere filmroller,og er mest kjent for filmene Støv på hjernen, Sønner av Norge og Sønner av Norge kjøper bil Hun var blant annet stemmen til Baktus i filmen om Karius og Baktus. Hun fikk juryens hederspris under Spellemannprisen 1980.
Gift med Ernst Diesen, og mor til Andreas Diesen og Kari Diesen
Ernst Diesen (født 6. april 1913, død 14. november 1970) var en norsk skuespiller. Han var sønn av stadsfysikus Andreas Melchior Diesen. Han tok sin teaterutdannelse i Berlin på Max Reinhards teaterskole i 1933-34. Da han kom hjem, ble han øyeblikkelig knyttet til Chat Noir, hvor han i mange år skapte morsomme figurer, helst i sketsjer, og da ofte sammen med Leif Juster. Det var også med Juster han under krigen laget de to filmsuksessene Den forsvundne pølsemaker og Det er’ke til å tru. Sammen hadde også disse to en landomfattende turne i 1942, Pølsemakerturneen. I 1943, året etter at Juster åpnet sitt revyteater Edderkoppen, kom Ernst Diesen og hans kone Kari Diesen (f. Steen) til ensemblet, og fra den tid pendlet disse to mellom Edderkoppen og Chat Noir. Ernst Diesen var med i en del komediefilmer senere også, men da helst i mindre roller. Unntaket var en hovedrolle mot Arve Opsahl i filmkalkunen Oss atomforskere i mellom.
På midten av 1960-tallet ble Ernst Diesen syk og døde i november 1970. Hans kone Kari døde i 1987.
Han hadde to barn, Kari Diesen (født 30. oktober 1939) og Andreas Diesen (født 20. november 1945). Kari Diesen var blant annet med å bygge opp Tusenfryd fornøyelsespark, og arbeidet senere for folkemusikksaken i Rikskonsertene.
Grethe Kausland (født Nilsen, 3. juli 1947 i Horten i Vestfold, død 16. november 2007) var en norsk sangerinne, skuespiller og revyartist.
Hun ble landskjent allerede som barn under artistnavnet «lille Grethe». Som åtteåring gjorde hun sin første plateinnspilling på bakgrunn av en radiooverført amatørkonkurranse. Sangen var «Teddyen min», som solgte i over 100.000 eksemplarer. Sangen «Cowboyhelten» («Einar, du er min aller beste venn!») er også blant hennes mest kjente. Innen hun fylte 12 hadde barnestjernen sunget inn 12 grammofonplater.
Hun hadde i mange år et nært samarbeid med revygruppen Dizzie Tunes og spilte inn flere spillefilmer og TV-serier. Hun hadde hovedrollen i Ivo Caprinos første spillefilm «Ugler i mosen» fra 1959 og spilte også i enkelte av de danske familiefilmene om Far til fire.
I 1964 reiste Grethe Kausland Norge rundt sammen med Jens Book-Jenssen, Kurt Foss, Reidar Bø, Torhild Lindahl, Ivar Medaas, Herman Berthelsen og trekkspilleren Olav Wernersen på revyturnén Pop alt i hop.
I 1972 representerte Kausland Norge i den internasjonale finalen i Melodi Grand Prix med sangen «Småting» sammen med Benny Borg. Hun fikk prisen for beste kvinnelige artist under Spellemannprisen 1978 for albumet A Taste of….
Kausland gjorde seg også bemerket med sine imitasjoner, blant annet av Sammi Davis Jr. og Dag Frøland. Hun ble tildelt hedersprisen under Komiprisen 2004.
16. november 2007 døde hun av kreft, 60 år gammel. Hun etterlot seg to voksne barn og tre barnebarn. En rekke kulturpersonligheter deltok i begravelsen, der Ole Paus sang salmen «O bli hos meg». Da hun lå på dødsleiet hadde Kausland snakket om Ole Paus’ salmer og plutselig begynt å synge denne salmen med Ole Paus’ stemme.
Trond Georg Kirkvaag (født 21. juni 1946, død 16. november 2007) var en norsk komiker, skuespiller og imitator som lagde en rekke humorprogrammer i Norsk Rikskringkasting (NRK) gjennom over 30 år. Kirkvaag var sønn av den tidligere NRK-programlederen Rolf Kirkvaag. Trond Kirkvaag var best kjent for sitt mangeårige samarbeid med Knut Lystad og Lars Mjøen i komikertrioen KLM. Sammen fikk de tre hedersprisen under Komiprisen 2007.
Trond Kirkvaag ble ansatt i NRK i 1968, og en av de første gangene han viste seg på tv-skjermen var i programmet Smil til det skjulte kamera. En av hans tidlige suksesser var Buffalo Bløffs internasjonale vegg-til-vegg-show fra 1973 som han lagde sammen med Jon Skolmen. Programmet vant Chaplin-prisen på Montreux-festivalen. Tre år senere vant Kirkvaag og Skolmen både gullrosen, Chaplin-prisen og presseprisen i Montreux for The Nor-way to broadcasting, et humoristisk program om kringkastingens historie i Norge.
På 1970-tallet laget Kirkvaag valgkampfilmer for RV sammen med Klaus Hagerup [1].
Samarbeidet med Lystad og Mjøen startet i 1976 med Nynytt, et satirisk nyhetsprogram som i stor grad var inspirert av britiske humorserier som Monty Python’s Flying Circus. I 1978 lagde trioen den første av i alt fire fjernsynsserier om Brødrene Dal, en crazykomisk fortellingsserie for barn og unge. Andre KLM-serier inkluderer MRK Fjærsynet, Skai-TV og Nachspiel. I tillegg har trioen lagd Montreux-bidragene Diplomatix og The Rise and Fall of an Olympic Village og spillefilmen Noe helt annet.
I 1996 lagde Kirkvaag sketsjprogrammet Trotto Libre sammen med Otto Jespersen, hvor Kirkvaag skapte rollefigurene Skræmmer’n og Jacob Winche-Lanche. Etter at Kirkvaag og Jespersen avsluttet samarbeidet, har Kirkvaag vært på skjermen med sitt eget talkshow, Showtalk.
Han skrev kriminalromanen Kongen som ble utgitt i 1999. Trond Kirkvaag lanserte 1. august 2007 selvbiografien Kom ikke nærmere. Jeg og far, der han blant annet beskriver hvordan det var å vokse opp på 1950-tallet med en NRK-kjendis som far
Titten Tei – Birgit Strøm – Rolf Kirkvaag
Titten Tei André von Drei er navnet på en marionettedokke som opptrådte i en rekke TV-programmer for barn sendt på NRK fra 1971 til 1990.
Titten Tei-dokka ble lagd av den tsjekkisk-norske teatermannen Karel Hlavaty i 1970 på oppdrag av skuespilleren og programmedarbeideren Birgit Strøm, som også førte figuren og gav den stemme. Titten Tei hadde siden innslag både i Barne-TV, under programtittelen Sjokedorisei, og lørdagsunderholdninga, ofte i samtale med programlederen Rolf Kirkvaag («Sjonkel Rolf»). Titten Tei fikk sitt navn etter en navnekonkurranse for barn i regi av NRK. Han ble svært populær og kjent i norske hjem på 1970- og 1980-tallet, blant annet etter å ha sunget duett med Kronprinsesse Sonja under en direktesending fra Momarkedet på Mysen i 1976. Sammen med Rolf Kirkvaag ledet også Titten Tei programserien «Hva med framtiden?», en serie om miljøutfordringene i verden, på 1980-tallet.
Titten Tei og Sjonkel Rolf ble introdusert for første gang på TV i barne-programmet Vil du være med, så heng på høsten 1971.
Titten Tei hadde vanligvis rollen som det undrende barnet som i et enkelt språk stiller de voksne vanskelige spørsmål. På den måten kunne Birgit Strøm kommentere samtidige fenomener på en direkte, men uangripelig måte og formidle egne synspunkter og ofte «politisk korrekte» meninger.
Birgit Målfrid Strøm Lyng (født 9. august 1931 i Oslo, død 11. januar 2007) var en norsk skuespiller og dukkefører. Hun var særlig kjent for flere populære dokketeaterfigurer i NRK og stemmeroller i radio og på plateinnspillinger. Birgit Strøm har blant annet skapt dokkefigurene Kalle Kra, Triola da Gamba, Titten Tei, Bamsen Teodor og Smula.
Etter å ha studert dokketeater i Praha i Tsjekkoslovakia fra 1952 til 1953, ble Birgit Strøm ansatt ved Folketeatrets dokketeater. Der spilte, dramatiserte, instruerte, oversatte og skrev hun en rekke forestillinger fram til 1959. Hun begynte siden ved Oslo Nye Teaters dokketeater, der hun var kunstnerisk leder fra 1965. Fra 1970 ble hun fast engasjert i barne- og ungdomsavdelinga i NRK, Fjernsynet, hvor hun blant annet samarbeidet med Rolf Kirkvaag. Hun har ellers deltatt aktivt i dokketeaterorganisasjoner i Norge og utlandet og mottatt en rekke priser for arbeidet sitt. Hun ble tildelt Kongens fortjenestemedalje i Gull for sin innsats for norsk barnekultur. I 1997 opprettet hun selv en figurteaterpris, Tyrihansprisen, sammen med UNIMA Norge.
Birgit Strøm var datter av dokketeaterpionéren og skuespilleren Julian Strøm (1901-1992), som hun samarbeidet med både ved Folketeateret og Oslo Nye Teater.
Rolf Wilhelm Kirkvaag (født 20. september 1920 i Oslo, død 24. januar 2003 i Oslo) var en norsk journalist og programleder i NRK. Med sine store suksess som programleder i radio- og TV fikk han stjernestatus. Kirkvaag regnes av mange som Norges første kjendis.
Erik Erikssøn Bye (født 1. mars 1926 i Brooklyn, New York, Amerikas forente stater, død 13. oktober 2004) var en norsk fjernsynspersonlighet, sanger og journalist. Han var bosatt i Asker.
Erik Bye ble karakterisert som en høvding i norsk kulturliv, og var involvert i flere av de tidlige fjernsynsprogrammene i NRK, hvor han var kjent for sin hjertevarme og sitt gode humør. I samarbeid med Willy Andresen skrev han en lang rekke melodier.[1]
Erik Bye vakte blant annet stor oppsikt da han lot en gruppe psykisk utviklingshemmede barn og ungdommer opptre med «Folk og røvere i Kardemomme by» på norsk fjernsyn, noe som aldri var gjort tidligere. Han mottok i ettertid et brev hvor en mor med eget psykisk utviklingshemmet barn takket ham fordi han fremstilte dem på en verdig måte. Hun skrev: «Nå tør jeg å ta med min psykisk utviklingshemmede datter med i butikken.»
Han gjorde en stor innsats for Redningsselskapet gjennom store deler av sitt liv, og fikk noen år før han gikk bort oppleve at en redningsskøyte ble oppkalt etter seg selv som en honnør for dette langvarige arbeidet.
I 1994 engasjerte Bye seg sterkt som motstander av norsk medlemskap i EU.
Han hadde Master of Arts i fagene engelsk, journalistikk og dramaturgi, fra University of Wisconsin (1953). Han var journalist i Associated Press (1953-1955), BBCs norske avdeling (1955-1958), og siden i NRK.
Han var sønn av operasanger Erik Ole Bye og Rønnaug Dahl.
Da Erik Bye døde i 2004 hadde han vært gift med Tove Bye i 51 år.
Bye kom den 17. desember 2005 på tredje plass, etter kong Olav V og Einar Gerhardsen, i en direktesendt kåring av århundrets nordmann på NRK hvor seerne avga stemmer. De andre finalistene var Thor Heyerdahl og Kim Friele.
Dokumentarfilmen Giganten (2005) skildrer Byes tre siste leveår og hans siste offentlige opptreden.
-wikipedia.no-
(videoklippene kan du se under siden IN MEMORIAM øverst på siden her)
-TAKK FOR ALL GLEDE-
VI GLEMMER DERE ALDRI
STØRST AV ALT ER KJÆRLIGHETEN ! 