Først vil jeg få gratulere alle i Norge med den nye ekteskapsloven! Jeg tror den nye loven vil bli til glede både for homofile og lesbiske, deres barn og familier og alle rundt dem som er glade i dem. Det betyr veldig mye for homofile og lesbiske å få denne loven. Det betyr veldig mye for dem som vil ha en fast god ramme rundt sin familie og den de elsker.
Jeg synes ekteskap er en veldig vakker og flott «oppfinnelse» fordi den er ment å forplikte og den er en bindende avtale mellom to personer som elsker hverandre og som ønsker å leve livet sitt sammen, dele alt og gå gjennom livet både gjennom godt og ondt.
Jeg beundrer mennesker som har vært gift 20 – 40 og 60 år med hverandre. Mennesker som på mange måter blir ett, de deler kanskje navn og de driver et slags familieselskap sammen – et slag AS hvor begge må legge inn aksjer for å få hjulene til å gå rundt. Den viktigste aksjeposten er kjærlighet, omtanke og trofasthet. Jeg kunne aldri tenke meg å IKKE UNNE noen å få gifte seg med det menneske de elsker.
Derfor blir jeg så trist og lei meg når jeg feks leser om ekteparet Astrid Hagen Pedersen og Jan Pedersen, som det står om i Dagen Magazinet i dag og som altså ikke unner alle å få oppleve det samme som dem selv, nemmelig å få være gift med den man elsker i 50 år. Jeg leste denne artikkelen først og så fnyste jeg, men så har jeg gått og tenkt på dette i dag og kjent at jeg blir fryktelig trist rett og slett.
Hva slags egoisme er det mennesker innehar når de sitter der i sitt trygge «jeg» og ikke unner andre å få en slik trygghet. Å få oppleve en så stor kjærlighet til et menneske og ikke unne andre å få samme mulighet?
– Vi føler oss krenket av den norske stat, det vil si stortingsflertallet som vedtok loven. Dessuten blir vi diskriminert. Et lite mindretall i Norge som har valgt partnerskapsloven, skal få beholde den, mens vi som har vært gift fra 1957 ikke skal få beholde den gamle ekteskapsloven.
Det sier Jan Pedersen til DagenMagazinet.
Krenket?? Diskriminert? Får ikke beholde den gamle ekteskapsloven??
Vel, jeg blir jo egentlig målløs. Målløs over noe jeg synes nesten ligner ondskap. Jeg vil ikke synke ned på deres nivå. Jeg unner dem så utrolig mye å få lov å ha hverandre slik de har hatt det i 50 år. Måtte de få mange gode år sammen. OG jeg kan bare gjenta som så ofte før: STØRST AV ALT ER KJÆRLIGHETEN.
Forskjellen ser dere. Det gamle ekteparet unner ikke meg eller andre homofile å oppleve det samme…
Det er ondt.
Les også: «Første par ut» på Gaysir.no
Foto Scanpix