Jeg er et sårbart menneske

Jeg vil kalle meg et sårbart menneske.

Er det ikke rart at i dagens samfunn og moderne tid så er dette nesten sett på som en negativ egenskap? Og er det egentlig en egenskap – eller er det et synes-synd-på-seg-selv-syndrom?

Jeg får mange karakteristikker og mange av de kolliderer kraftig. På den ene siden hevder noen jeg er en mediahungrig, selvforherligende, selvopptatt homofil mann og på den andre siden vil noen hevde jeg er en mann som bare gir og gir og ofrer seg så mye for andre at jeg lider for det selv.

Jeg vil tro at noen synes jeg er selvopptatt bare ved å skrive om dette her..

Jeg tror jeg selv stiller meg litt midt imellom. Jeg tror jo ikke alltid at det å være selvopptatt er en dårlig egenskap, alltid. Selvfølgelig skal man være opptatt av blant annet likeverd og like rettigheter. Jeg er opptatt av dette fordi jeg er selv er homofil, aleneboer og fordi jeg har måttet slite for aksept og lik behandling. Så er det jo andre grupper som sliter med sine ting og opptatt av det. Jeg tror jeg også har vist at jeg er interessert og deltagende i andres problemer, blant annet gjennom bloggen her.

Men sårbarhet starter ikke nødvendigvis med selvopptatthet. Kanskje heller tvert om.

Sårbarhet forveksles ofte med hårsårhet – og ja selvfølgelig er det grader av sårbarhet også. Jeg vil si jeg lider av alle gradene 😉

Det moderne samfunn utfordrer det sårbare mennesket. Vi lever i et samfunn som er tøft, rått og hvor ofte de svakeste bukker under. Sårbarhet er ofte betraktet som en slik svakhet. Man skal være sterk for å henge med. Jeg er noen ganger sterk og noen ganger svak. I mine svake øyeblikk ser jeg ofte at det blir utnyttet. Og øyeblikkene kan være avgjørende og få ganske fatale endelser.

Sårbarhet henger ofte sammen med ærlighet også, synes jeg. Å være ærlig i dag synes også noen ganger å være en hemsko. Noen vil hevde at de klarer seg best de som jukser og de som utnytter systemer. Jeg tror disse kan være like sårbare, men tar på seg en fake maske for å overleve rett og slett. En ærlig sårbar vil i mange tilfeller tape. Man kan vel på mange måter si at ærligheten er sårbar i dagens samfunn.

Jeg er kjent for å være ærlig. Kanskje for ærlig vil mange hevde. Jeg har utlevert meg selv i mange foraer. Og dermed har jeg også stillt meg selv klar for hugg. Jeg har vært ærlig om min legning, min livshistorie, min psykiske helse, om da jeg møtte «veggen» og om min situasjon som aleneboer og arbeidssøkende som ikke får jobb.

Jeg innbiller meg at det hugges stadig vekk. Jeg tror det er en konsekvens av sårbarheten. Jeg tror jeg ville overlevd og levd lengre i landet hvis jeg ble anonymisert og ikke vært så åpen og ærlig. Jeg blir ofte sett på som sær. Hva galt kan det være med et menneske som sitter med så mange kvaliteter og som allikevel ikke får seg jobb? SÆR.

Jeg må jo også være sær som velger å bli prest for en Unitarkirke som kaller seg kristen – når jeg ikke selv kaller meg kristen? Tro meg – jeg merker alle mennesker som fjerner seg fra sære meg.

Og ja mitt sårbare jeg er sært. Jeg er spesiell. Har også alltid vært det. Sær, spesiell, ærlig til fingertuppene, sårbar. Og kampene har jeg måttet ta som en konsekvens av dette. Dette gjør meg ikke akkurat til en hero. Det er vel heller de som har gått imot meg som har erklært seg selv som heroer. Som til stadighet er ute etter å finne feil, og som til stadighet gjerne vil avsløre meg. Kjellemann er ikke bedre han. Nei, det er nettopp det. Jeg er ikke bedre. Man blir heller ikke bedre i sin kamp for tilværelsen.

Man må alltid takke seg selv for hvordan man blir behandlet av andre. «Man bør være mot andre som en vil at andre skal være mot en selv». Jeg tror ikke dette alltid er lett i dagens råe, harde samfunn. Og her er heller ikke jeg bedre. Kanskje mest fordi jeg er så sårbar som jeg er blitt. For sårbarhet er jo ikke alltid et tegn på svakhet heller. Jeg vil si jeg står her ganske så stødig. Å gråte en skvett innimellom og klage over alt det som går en imot, er da slettes ikke bare noe som skjer de sårbare. Nei, kanskje enda mer blant de sterke, de uovervinnelige, de suksessfulle. De er ikke så godt rustet!

En trøst til alle oss som tåler å være sårbare; JEG tror av vi er bedre rustet! Når vi faller så faller vi ikke så langt!

Det er å håpe at dette kan være en trøst for alle som sitter der ute og sliter. Dessverre er det veldig mange om dagen.

les også «Sårbarhet som kraftkilde» (forskning.no)

– I medisinen er man tradisjonelt opptatt av hva som gjør folk syke. Kanskje er det vel så viktig å spørre hva det er som holder folk friske, sier professor og lege Kirsti Malterud.

Å leve med «lidelsen» angst og depresjoner

      I anledning Verdensdagen for psykisk helse 10 oktober vil jeg gjerne komme med noen betraktninger og tanker rundt det å leve med angst og depresjoner. Jeg har levd med dette som en stor del av livet mitt i over 30 år. Allikevel sitter jeg ikke med noen fasit på hvordan man skal leve med det eller hva som er årsaken. Jeg har bare tanker og mine egne erfaringer som jeg gjerne vil dele.

 

”Det er bare den som har opplevd det selv som vet hva det å ha psykiske lidelser i hverdagen er”, hører man ofte.

 

Jeg synes det er en sannhet med visse modifikasjoner.

 

Å leve med MIN angst og depresjon er det nok bare jeg selv som kan sette meg inn i – og ofte kommer til og med meg jeg selv til kort. Angsten og depresjonene lever sine egne liv og rammer ofte da du minst forventer det. Uavhengig av situasjonen – uavhengig om du befinner deg alene eller sammen med andre og ikke minst hvem de andre er. Sånn sett er også angst og depresjon en ”lidelse” – fordi den ofte rammer i situasjoner hvor man ikke venter seg at den skal ramme. Men angst og depresjon vil jeg si også er en del av livet mitt som jeg har fått lære mye av. Etter å ha levd mange år med denne ”diagnosen”, har jeg lært meg å leve med den og jeg har lært meg å ofte takle den. Slik sett er jeg heldig.

 

Nå håper jeg leseren forstår at jeg ikke mener jeg er heldig som har levd med angst og depresjon. Men når man er kommet så langt som jeg har at jeg kan klare å være ”herre over” denne såkalte lidelsen – så innser man også at å leve med angst og depresjon har vært med å skape meg som det menneske jeg er. Den har – tror jeg – gjort meg mer ydmyk, medfølende og åpen for hva andre mennesker gjennomgår i ulike faser i livet sitt. Ja for ALLE har vi nok opplevd det – det å være redd, engstelig, deppa og umotivert.

 

Det er jo også her at mange mennesker misoppfatter den som er syk av angst og depresjoner. Det å leve med angst og depresjoner kan ikke sammenlignes med å grue seg til noe, eller føle seg trist i enkelte situasjoner, eller redd og engstelig. Det forunderlige med å leve med angst og depresjoner ligger nettopp i det jeg skriver: ”man lever med det”. Stort sett hele tiden.

 

Jeg har mange ganger i livet mitt blitt møtt med holdninger at jeg er stakkarslig. Det er kanskje i de situasjoner hvor jeg har trekker meg vekk – kanskje i de situasjoner hvor jeg kan kjenne kanskje særlig angsten tar overhånd og hvor jeg ikke mestrer å styre den. Det kan også være i perioder hvor depresjonen er særlig ille og hvor jeg kanskje finner det best å være alene. Man blir ofte møtt med: ”skjerp deg”!

 

Man oppleves i veldig mange situasjoner som negativ og kjedelig. Man vil jo gjerne ikke være sånn – og ofte reddes man av å ta medisiner eller bruke alkohol som medisin. Eller leke klovn. Det har jeg gjort mange ganger. Inni meg raser det med følelser, angst og redsel – men jeg overdøver det med å spille klovn, en slags hyperaktiv klovn.

 

Det finnes selvfølgelig grader av angst og depresjon. Noen lange perioder i livet mitt har jeg levd godt og følt meg fri. Jeg tror jeg kan si at det er i de perioder i livet mitt hvor jeg har opplevd stabilitet. Stabilitet og ro. Trygghet og sikkerhet. Det er ikke til å komme utenom at vi her også snakker veldig ofte om trygghet og stabilitet når det gjelder jobb, skole og selvfølgelig økonomi. Dette gjelder for min situasjon – men for andre kan det jo også handle om stabilitet når det gjelder kjærlighetsliv eller endringer i familiesituasjoner for eksempel.

 

Bare det.. – vil kanskje noen si. Det er jo slik livet er! Ups and downs. Alle er vi der. Ingen går gjennom livet uten å støte på problemer. Det er sant. Jeg føler ofte at det handler om utgangspunktet. Hvordan du er som mennesketype og hva det er livet ditt som har gjort deg til den du er. Vi er ikke alle like sterke. Vi har ikke samme livshistorie alle sammen. Vi er unike individer med hver vår oppvekst og bakgrunn.

 

Jeg skal være forsiktig med å si noe om hvorfor jeg har levd med angst og depresjoner mange år av mitt liv og sette dobbelstrek under – ”DETTE er årsaken!”. Det er i tilfelle privat og jeg vet jo ikke helt selv heller hva som er hovedårsak. Men jeg må jo si at det å ha en annen legning enn ”normalen” har vært med på å gjøre livet mitt, oppveksten min – i beste fall annerledes. Her vil nok også mange si at DET kan vel ikke være så stort problem – homofili er ok! Jeg er jo selvfølgelig enig. Jeg har selvfølgelig aldri hatt noe imot homofili. Jeg er glad for at jeg er homofil! Men det er noe helt annet å være i den situasjon å oppleve deg annerledes, nesten ulovlig – når du som liten gutt opplever å være betatt av en av samme kjønn. Man vet ikke alltid at ”dette” har et navn – homofil – men man skjønner fort at dette ikke er noe man skal utbasunere eller noe din familie eller dine venner vil bli særdeles glad for å få høre om. Å vokse opp som homofil på syttitallet var nok også ganske annerledes enn det er i dag. Jeg visste jo knapt nok at det fantes. Jeg var alene om dette – på mer enn en måte.

 

Løgnene. Fortielsen. Ensomheten rundt de ulovlige tankene. INGEN å snakke med. Man tør nesten ikke si ordet selv engang i redsel for at da er du DET da jo. Det er klart at å kanskje leve med denne fortielsen i mange år vil prege deg som menneske i fremtiden. Selv også når du endelig har stått frem og til og med fått aksept av de som er viktige for deg. Annerledesheten og fordommene lever der ute allikevel og man må leve med det og støte på det OFTE. Det har jeg jo fått merke – ikke minst her på bloggen.

 

Vel, jeg er glad for at det i dag er lettere å stå frem som homofil. Samfunnet aksepterer oss lettere når vi endelig står frem som det 100 % menneske vi er. Jeg tror bare ikke at vi er kommet så langt i dag heller, at tanken og opplevelsen av å føle seg annerledes, ER særlig annerledes. Jeg tror i alle fall at det i mange tilfeller er i slike situasjoner at man utvikler angst og depresjon. Når man er i situasjoner hvor man ikke styrer selv det man utsettes for. Når man føler seg annerledes og oppleves annerledes enn dette NORMALE – det vanlige. Fasitmennesket har jeg ofte kalt det.

 

Å leve opp til idealene – eller fasitmennesket – er en tøff kamp som preger livet til veldig mange av oss i dag. Slik har det jo også vært opp gjennom historien. Med moter, trender, religioner, og forventninger man får gjerne skapt av mediaer, kanskje særlig gjennom tv.

 

Jeg må være litt humoristisk og si at her har jeg vært særdeles uheldig.

 

Jeg har hele mitt liv vært tykk. Jeg er litt femi. Jeg er homo. Jeg er enslig. + + + Og ikke minst: Jeg har levd med angst og depresjoner. Man kan jo le litt av dette. Og her igjen vil vel kanskje noen si at: Herregud så stakkarslig! Jeg er enig – men motsatt. Jeg synes det er stakkarslig av samfunnet å ikke godta at vi alle er født ulike og at det ikke finnes noen fasiter. Men alle disse faktorene spiller inn på livet mitt og avgjør hvem jeg er og hva jeg skal oppfattes som.

 

Det snakkes så ofte om livsstilssykdommer. Skylden på livsstilsykdommene legges ofte på den enkelte. DU er tykk – du må slanke deg!. Det er alvorlige beskyldninger å komme med overfor en jente som sitter over doskålen og spyr for å få opp maten hun har overspist for å bli som sangidolet sitt, eller som samfunnet forventer av henne. Det er ikke farlig å være tykk. Det farlige er å lage tanker inni hodene på folk at du ikke er normal.

 

Samfunnet må ta denne skylden. Kravene vi stiller, ikke bare overfor oss selv men faktisk i mange tilfeller enda mer overfor andre, er så skyhøye at folk ikke mestrer det. I vernet for kravene blir vi faktisk kjempeegoister. Fornuften bukker under. Resultatet tror jeg havner ofte med ensomhet, individualisme og der igjen kommer angsten og depresjonene.

 

Hvor ble det av FORNUFTEN? – spør jeg meg selv om mange ganger. Det er for eksempel i tilfeller der jeg ser at lekestativer for barn ikke blir godkjente fordi barnet kan falle ned og slå seg. Eller når jeg som lovlig røykende blir bedt om å gjemme meg så ikke foreldre eller barn ser at jeg røyker. (Tobakk er fortsatt lovlig her i landet) Ja – det er kanskje skadelig. Det er klart at barnet slår seg når det detter ned. Og jeg VET det er skadelig å røyke, ikke bare for meg selv men også for de som er i nærheten av meg. Jeg tror jeg lærer best ved å bruke fornuft. Et barn lærer når det detter ned og slår seg. Årsaken til at han datt ned bør han lære av og ikke gjøre en gang til. Jeg må også lære meg at det er fornuftig å vise hensyn når jeg røyker – til tross for at jeg ikke helt skjønner hvorfor det reageres så sterkt på at et barn ser jeg røyker, mens det sitter foran tv og ser film med mennesker bli drept – uten at noen reagerer på det. (vel,,, her kunne jeg sagt mye kjenner jeg… ;-)))

 

Livet handler mye om å slå seg. Slå seg – stå opp igjen – og å lære av det. Det er gjerne meg selv som må lære av de feilene jeg gjør. Selvfølgelig er det også ofte greit at andre kan lære av de feilene jeg gjør. Og hva er feil? Vel, det er i de fleste tilfeller der jeg selv innser at jeg skader meg selv eller andre. Så skal man jo også tenke over hva andre mener er feil med deg. Men de andre har ikke alltid rett! Jeg pleier ofte å si at jeg gjør så godt jeg kan – og bedre kan jeg ikke gjøre det. Det burde faktisk holde.

 

Angst og depresjoner tror jeg handler i stor grad om de kravene som blir stilt til oss. Kravene som blir stilt oss allerede fra dagen vi blir født og får tildelt en blå lue fordi du er gutt. Ofte begynner det allerede der. Kanskje enda mer hvis du er født jente. Fra 5 års alder går du vekk fra en stort sett sorgfri barndom og inn i skole, institusjon, jobb. Fra første skoledag kreves det noe av DEG. Fra denne dag kan du ikke lenger bare si at; – jeg er bare et barn; eller: – jeg er bare et menneske.

 

Jeg prøver å si til meg selv hver dag: Jeg ER bare et menneske. Jeg vet jeg alltid gjør mitt beste. Det innebærer at jeg gjør mye feil, men også mye som er veldig bra. Jeg har lært av livet mitt og jeg er glad for at jeg har følelser som jeg kan gå å kjenne på. Angsten og depresjonene har også lært meg masse. Jeg er ikke stakkarslig. Jeg betyr noe. Jeg kjenner godt at jeg lever og i dag vil jeg gå ut og leve igjen – med alt det måtte innebære.

 

Det er jo det livet handler om. Å kjenne at man lever. Og å kjenne på alt det innebærer. Men det er tøft. Jeg prøver å lære meg at angsten og depresjonen skal jeg selv styre – ikke la de styre over meg. Det er tøft – og det er dessverre veldig ensomt.Og jeg vet alt om hvor vanskelig det er.

Tanker dagen etter…

Takk til alle for gode gratulasjoner. Nå tror vel alle jeg har vært ute og feiret men det har jeg ikke fordi jeg er opptatt med PIT-festivalen. Men inni meg jubler jeg og inni meg er det full fest og fyrverkeri og glede over alle som har støttet oss og som fortsatt støtter oss.

Det er rart med det når man er over 40 og har opplevd utviklingen og alt som har skjedd i forhold til holdninger til oss homofile. Det er rart for meg – men selvfølgelig oppleves det sikkert enda tydeligere for de som eldre enn meg, og igjen så tenker jeg på Kim Friele som jo var den første her i Norge som turte å stå frem med ansikt og stolt fortelle at hun var lesbisk.

For bare 36 år siden var det forbudt å være homofil i Norge. I går kunne vi feire at vi får lov å gifte oss med den vi elsker og at vi også kan få trygge gode rammer rundt en egen familie, enten denne nå består av bare to eller det er barn involvert.

Det har vært en enorm urvikling, og særlig det siste tiåret. I 1993 måtte jeg flytte fra hjembygda mi og bedriften min pga at jeg ikke lenger klarte å leve med mobbingen og sjikaneringen fra bygdefolket. I dag møter jeg de samme menneskene som mobbet og de ber om unnskyldning for oppførselen sin. Det er i slike tilfeller det er godt å kunne tilgi. For jeg tror vi som er homofile forstår at det kan være rart å forstå homofili. Mange av oss har gått i årevis og vært redde å godta oss selv. Mange har tenkt at da kan man heller ikke forvente at andre skal forstå oss over natten. Heldigvis – i dag er det mer opplyst. Jeg levde opp med homofile følelser som barn og visste ikke engang hva jeg var. Jeg trodde jeg var den eneste i hele verden som var “sånn”. Ja for man lærte tidlig at man ikke var “normal”, selv om man ikke visste hva man var.

Opplysning, opplysning, og atter opplysning er det som må til. I skoler og bedrifter og i organisasjoner – ikke minst innen idretten. Heretter må det jobbes med holdninger. Det MÅ BLI SLUTT PÅ MOBBINGEN! Det må bli slutt på ALL mobbing – ikke bare mobbing av homofile. Vi må lære oss å ha respekt for hverandre og opptre redelig overfor hverandre. Folk må ikke dømmes fordi man er tykk, rødhåret eller er homofil eller andre teite grunner. Dette gjelder selvfølgelig også at man ikke skal mobbes om man har en tro.

Religiøs og all fundamentalisme er og blir farlig. Det er farlig fordi det er en svart/hvitt tenking og tanker om et fasitmenneske som ikke eksisterer. Vi er alle ulike og har alle ulike forutsetninger i våre liv. Vi er skapt unike og forskjellige. Selv hårstråene er unike og forskjellige. Fundamentalister får lage så mange regler de vil for meg – MEN da må det bli regler for seg selv, sitt liv. De har ingen rett til å bestemme over meg, eller andres liv. Jeg skal ha respekt for tro – men da må de også ha respekt for at jeg ikke tror – eller tror noe annet. Deres tro er ikke mer beviselig enn noe annet. Deres liv er ikke bedre nødvendigvis enn mitt. Jeg er også født i denne verden. Jeg har også rettigheter. Og jeg har også rett til å være lykkelig og elske hvem jeg vil. Jeg skader ingen med å elske noen. Jeg skader bare når jeg tvinger noen til noe eller forgriper meg mot noe eller noen. Den forskjellen bør fundamentalister lære seg. For de fleste andre er dette elementært.

Skal man bedømme et menneske så må man se på hva mennesket gjør og ikke hva det er. Homofile er også bare mennesker. Det finnes både gode og dårlige homofile. Dette er også elementært for de fleste. Men fundamentalister har altfor lett for å dømme alle. Ikke døm folk for å elske – å elske noen kan ALDRI bli galt.

Når vi nå feirer den nye ekteskapsloven – og det skal vi virkelig gjøre – så håper jeg at vi i feiringen også husker på alle dem som fortsatt sliter og alle de som har slitt. Noen av de som har slitt lever ikke blant oss lenger og det finnes skjulte homofile i dag som sitter og planlegger å gjøre slutt på livet sitt. Det er alvorlig. Selvmord er alvorlig – uansett grunn. Leste et sted at det er flere som tar selvmord enn det er mennesker som dør i traffikken. Jeg leser ofte om trafikkdøden, faktisk hver dag – men sjelden om selvmordene. Vi må begynne å snakke sammen. Vi må begynne å bry oss om hverandre igjen. Ingen har så dårlig tid at vi ikke har tid til hverandre. Der har jeg selv masse å lære.

Jeg har ønsker om at et slikt engasjement og et slikt håp som denne ekteskapsloven har gitt så mange skal åpne øynene våre for flere ting. Denne loven handler ikke bare om homofili – men den handler om mennesker. Veldig mange mennesker.

Gi en klem til noen i dag – en rose – eller gi et kompliment. Det er småtingene i hverdagen som kan være nok til at vi kjenner oss verdsatt som mennesker.

Jeg skal ha det fokuset i dag. Smile og være glad mot alle. Det får bli min feiring i travle festivaltider ;-))

T A K K igjen til alle godord. Spre dem!

Jeg er blitt 42 år ung.

Jepp, det er min fødselsdag i dag og jeg er blitt 42 år ung – ikke gammel!

Jeg syntes det var fryktelig ille å bli 30 – ja det var nesten å se på som at nå gikk det bare en vei og det var nedover… Det var ille å bli 40 også – men det har ikke vært så ille som det jeg trodde det skulle bli.

Det skjedde noe da jeg ble 40. Jeg fikk en ro over livet mitt på en helt annen måte enn jeg hadde hatt før. Plutselig kunne jeg begynne å bruke av erfaringene mine og jeg unngikk bedre å gjøre samme feil to ganger. Slik føles det iallefall. Jeg har alltid vært et menneske som har engasjert meg i mine venners liv – alltid stillt opp og sjelden sagt nei til noen enten det ¨nå var blant venner eller jobb. Da blir man lett offer for utnyttelse. Vel, jeg har vel ikke sluttet å bry meg om mine medmennesker da. Heller tvert imot kanskje. Men jeg føler meg sterkere nå. Jeg sitter med mye mer erfaring og jeg bryr meg også mer om å ha det bra selv. Jeg kaller det POSITIV EGOISME. Det er den egoismen hvor du gjør deg selv sterk og derfor får overskudd slik at du kan også dra med deg andre – IKKE tråkker over andre.

Jeg er stolt av meg selv. Jeg har hatt et begivenhetsrikt liv – ikke alltid like bra liv – men allikevel så utrolig bra. Igjen så tenker jeg på dette ordtaket: Det er ingenting som er så galt at det ikke er godt for noe!

Jeg er glad over at jeg har fått strevd for å komme dit jeg er i dag. Jeg har stort sett klart det helt alene! Jeg har hus, bil og en nydelig hage. Jeg har en familie som bryr seg og venner som bryr seg. Og jeg har overskudd til å bry meg om dem. Jeg begynte på høyskole når jeg var 40 og det har vært tøfft – men utrolig givende også.

Visst kjenner jeg også modernitetens ensomhet og så klart skulle jeg ønske jeg hadde en mann jeg elsker ved min side. En å dele med. Alt! Men kjærlighet er så mangt og det er så stort å allikevel få kjenne at man kan si at man elsker seg selv og at man får bidra med det en selv synes er viktig i livet, å forsøke å være noe for andre – og ikke minst få kjenne all kjærlighet fra venner og familie.

Tja, noen vil kanskje si det er litt egoistisk å annonsere sin bursdag her på wordpress – jeg synes ikke det. Jeg blir glad om noen vil gratulere meg og vise at de bryr seg og setter pris på meg. Det er ikke egoisme.

Fra nå av går det bare oppover!