Dødsstraff for homofile – eller ikke?

I november i fjor ba Islamsk Råd Norge det europeiske fatwarådet om hjelp til å avgjøre hvilke holdninger norske muslimer skal ha til homofile.

Fatwarådet, som behandler prinsipielle tros- og tolkningsspørsmål for muslimer i Europa, hadde sitt årlige møte for snart tre uker siden i Paris, men spørsmålet ble ikke tatt opp, skriver Dagsavisen.

les mer i Dagsavisen

Dagsavisen spør:

– Hvorfor kan ikke Islamsk Råd svare på om det er for eller imot dødsstraff for homofile uten hjelp fra fatwarådet?

– Det er veldig viktig at vi har det europeiske rådet for fatwa med oss i så vanskelige saker. Jeg er ikke for dødsstraff, men det finnes tekster i islam som enkelte tolker og forstår på forskjellige måter, så derfor trenger vi autoritetens beslutning for å ta et klart standpunkt, svarer Kobilica, leder for Islamsk Råd her i Norge.

[…] .. men det finnes tekster i islam som enkelte tolker og forstår på forskjellige måter… Det samme gjelder vel for de kristne skulle man tro. Iallefall de som kaller seg bibeltro. Ja for står det ikke også i bibelen at vi skal steines, drepes og at vi iallefall må dø – fordi handlingen (det de kristne kaller homofil praksis) er så avskyelig og pervers?

Jeg spør: Er det slik at bibeltro kristne heller ikke tør å vedkjenne at de egentlig er for dødstraff for homofile? Jeg har spurt en gang før om de mener at homofili fortsatt burde være forbudt, slik det var for bare 35 år siden – men jeg får aldri noe svar? Det er vel ikke tvil om hva som står i bibelen om dette. Kan noen oppklare dette for meg?

 

Sara Azmeh Rasmussen og Kaltham Alexander Lie synes det er uholdbart at Islamsk Råd ikke er mer engasjert i debatten om homofili, og mener de skyver problemene over på det europeiske fatwarådet. Foto: Luca Kleve-Ruud

Til ettertanke…

What the hell is going on?

where are we? what the hell is going on?
the dust has only just began to fall
crop circles in the carpet, sinking, feeling
spin me around again and rub my eyes
this can’t be happening
when busy streets a mess with people would stop to hold their heads heavy

hide and seek
trains and sewing machines?
all those years they were here first

oily marks appear on walls
where pleasue moments hung before
the takeover, the sweeping insensitivity of this
still alive

hide and seek
trains and sewing machines? oh, you won’t catch me around here
blood and tears they were here first

mm what you say
oh that you only meant well, well of course you did
mm what you say
mm that it’s all for the best, of course it is
mm what you say
that IT’S JUST what we need, you decided this
mm what you say
what did she say?

ransom notes keep falling at your mouth
mid-sweet talk, newspaper word cut outs
speak no feeling no i don’t believe you
you don’t care a bit you don’t care a bit

you don’t care a bit
you don’t care a bit
you don’t care a bit
you don’t care a bit
you don’t care a bit

 

så denne videoen hos Trond

Homokartet

homo-i-verden.png

Legend

██ No information

Homosexuality legal

██ Same sex marriages

██ Same sex unions

██ No same sex unions

██ Foreign same sex marriages recognized

Homosexuality illegal

██ Minimal penalty

██ Large penalty

██ Life in prison

██ Death penalty

 

Det finnes fortsatt en rekke land i verden hvor det å være homofil er grunn nok til å bli kastet i fengsel.

Her har vi kikket på NOEN av de landene som har lover som forbyr den slags.

Mange tror kanskje at det er bare i Arabiske land homofili er forbundet med straff, men slik er det ikke…

På flere av de karibiske øyene er det strenge straffer for å være homofil.

De fleste straffer kun menn, men enkelte straffer kvinner like strengt…

– På cuba risikerer man ett år i fengsel dersom man er homfil mann.

– Barbados har ett forbud mot homofili som rammer både menn og kvinner.

– Grenada har ett forbud mot homofili blant menn

– Guyana straffer homofile menn med livstid i fengsel

– Jamaica har satt ti år med straffearbeide som straff for homfile menn.

– St Lucia: 25 år i fengsel, uansett om man er mann eller kvinne

– Trinidad og Tobago 10 år i fengsel, både for menn og kvinner

Andre ferieparadis har også strenge straffer.

          Maldivene: livstid i fengsel både for menn og kvinner

          Fiji øyene: 14 år i fengsel, men kun for menn

          Kiribati har også en fengselstraff på 14 år (for menn)

          Marshall øyene har 10 år som strafferamme for menn

          Papua New Guinea: 14 år

          Solomon Islands: 14 år

          Tuvalu: 14 år

          Tonga: 10 år

          Vest Samoa: 7 år

          Cook øyene: 14 år

          Niue: 10 år

Kanskje verdt å sjekke ut gjeldene lover før man bestiller billett?

Følgende land har dødsstraff for å være homofil:

Yemen.

De arabiske emirater

Saudia Arabia

Iran

Pakistan

Afghanistan

Sudan

Nigeria (forbudet gjelder kun menn)

Mauritania

Følgende land har svært strenge straffer for homofili (minimum 4 år i fengsel, maksimum livstid, noen har også pisking eller straffearbeide som en del av straffen).

Algeria, Angola, Benin, Botswana, Egypt, Enitrea, Etiopia, Gambia, Ghana, Guinea, Kenya, Liberia, Libia, Malawi, Mali, Marokko, Mosambik, Namibia, Sierra Leone, Somalia, Tanzania, Tunisia, Uganda, Zambia, Zimbabwe, Bangladesh, Bhutan, Brunei, Burma, India, Kiribati, Malaysia, Nepal, Singapore, Sri Lanka, Tonga, Usbekistan, Bahrain, Kuwait, Oman, Palestina og Qatar.

Å liste opp alle de land som har mindre straffer, dvs. bøter eller fengsel i under fire år er en nesten umulig oppgave

Dersom du er homofil eller bifil, nøyer vi oss med å anbefale deg å sjekke hvilken lover som gjelder før du reiser.

Det er nemlig skremmende mange land som har ett strengt syn på slikt…

Kilde:

Sexuality.org og sodomylaws.org

wikipedia.no

Iransk gutt nektet asyl

isna_iran_front_5300_210.jpg

En 19 år gammel homofil gutt fra Iran, som opplevde at kjæresten hans ble henrettet, ble for kort tid siden nektet asyl i Storbritannia. Nå har han også blitt kastet ut fra Nederland.

Mehdi Kazemi dro fra Iran i 2004 for å studere i Storbritannia. To år senere opplevde han at iranske myndigheter hadde arrestert kjæresten hans i Iran, og kjæresten hadde blitt tvunget til å oppgi Mehdis navn. Kort tid etter fikk Mehdis far besøk av politiet som kom med en arrestordre på sønnen hans.

les mer i blikk.no

Ikke la mobbere vinne!

Når jeg var liten ble jeg mobbet. En ting var kommentarene som ble slengt til meg – en annen ting er at mange ganger ble mobbingen fysisk med slag og spark. Grunnen til mobbingen var mest at jeg var tykk. Det utviklet seg til å bli ganske alvorlig. Jeg gikk med en fkonstant frykt for å møte mobberne i skolegården eller på vei hjem. Ofte når jeg skjønte at det ikke var noen vei utenom så lot jeg dem bare slå og sparke til de var ferdig. Jeg la meg ned. Lærerne reagerte ved at de sa til meg at jeg kunne få sitte inne i friminuttene. Hvem fikk da straffen for mobbingen?? Jo det var meg. Mobberne fikk fortsette ute å leke de. Ordene fra de som «brydde seg» om meg, om at jeg ikke skulle bry meg med de som mobbet var meningsløse.

 Mobbing er et stort problem både i skole, fritid og i arbeidsliv. Mobbing skjer også blant voksne.

Mobbere kan karakteriseres mest som egoistiske. De «slår ned» på de som er annerledes enn dem, eller som hindrer dem, eller truer dem i deres eksistens. De mobber andre – enten fordi de har veldig god selvtillit eller så tror jeg også at de mobber fordi de har veldig dårlig selvtillit. De «angriper» andre for kanskje å forsvare seg selv. Hovedgrunnen til å mobbe behøver ikke være det røde håret, at noen er tykk, eller bruker briller. Det kan like godt handle om å heve sin egen posisjon i vennegjengen og bli sett opp til som den tøffe, den sterke og den uovervinnelige. Det er enklere å angripe den svake enn å begi seg ut på en likeverdig.

For voksne gjelder mye det samme. På arbeidsplassen feks. Der handler det også gjerne om makt og om forfremming. Skjule dårlige samvittigheter, eller skjule agendaer. Det er gjerne mennesker som vil opp og frem og som bruker albuene for å nå sine mål. Altså – også ganske egoistisk. Her også er det de «svake» som oftest angripes. Den som kanskje ikke har evne til å gå til motmæle, men som «legger seg ned». Målet for mobberne er også her å skaffe seg posisjoner. Vise at de er sterke – uten at de nødvendigvis er det egentlig. Her kan også mobbeofferet være noen som truer deg og din posisjon fordi du kanskje ser at de er faglig sterkere enn deg. I stedet for å bruke evnene du selv har er det lettere å «slå ned på» evnene som truer deg. Har ikke mobbeofferet feil så granses det for å finne feil – når feilen eller svakheten er funnet så brukes den i mobbingen for alt det er verdt.

Mobbingen som skjer blant voksne er ikke så lett synlig. Det skjer ikke gjennom slag og spark. Her skjer det gjerne på en mye mer slu måte. Det skjer gjerne mens du smiler og er ovenpå i lunchen eller på møtet. Små «uskyldige» kommentarer som bare mobbeofferet hører.

Mobbing skjer overalt. I hjemmet mellom ektefeller. I familierelasjoner. I nabolag. I organisasjoner og menigheter. Noen ganger har mobbing andre navn. Psykisk mishandling, fysisk mishandling, sladder og ryktespredning, hån og sverting, baktaling osv osv. Mobbing er overgrep. Mobbing skjer sjelden blant de som er likevektige med mobberen. Mobberne mobber de som er svakere enn dem – eller som de anser som svakere enn dem. Derfor er mobbing så feigt. Derfor tenker jeg at mobberen ofte er den som egentlig er svakest – fordi de er så feige.

Jeg snakker ofte om fasitmennesker. Det er de mennesker som ikke har evne til dialoger, til å møtes på midtveien, eller som ikke klarer å se at folk lever under forskjellige forutsetninger. Alt dreier seg om dem. Deres liv er riktig – «alt» annet er mindre verdt og feil. Fasitmenneskers verden er veldig liten – den handler stort sett om bare noen få – kanskje noen ganger bare fasitmennesket selv eller den «gruppen» de tilhører. Men den kan også handle om store grupper. Det beste eksemplet er nazismen. Heldigvis ser de aller fleste mennesker at nazisme er feil. Nazisme er fasitmennesker i stor målestokk. Den enkelte mobberen tilhører fasitmennesket i liten målestokk. Men likhetene er der.

Konsekvensene av mobbing kan være fatale. Det kan ta liv. Vi har ofte fokus på antall drepte i traffikken og ofte leser vi statistikker i avisene: Så mange har dødd i trafikken denne måned. Mobbeofrene føres ikke inn i statistikker – eller i den grad de gjøres det så leser vi iallefall sjelden om dem. Det er enorme mørketall… Vi krever bedre veier! Vi vil fort fram! Gode veier er viktige – vi bruker alt for lite penger og fokus på gode veier!

Kjører du for fort eller uansvarlig på de fine veiene våre får du straff i form av bøter eller fengsel. Mobber du eller oppfører deg uansvarlig overfor dine medmennesker i skole, jobb eller fritid skjer det svært lite. Enda dette også fører til sykdom, sorg og tap av liv.

Mitt inntrykk er at ofte er det mobberen som vinner. Fremskritt og karriære er in. Veiene for å nå målene har få fartsdumper. Det er få skilt som advarer – det finnes nesten ikke påbud. Veiene er stort sett enveiskjørte – og fartsgrensen er altfor høy. Vi ser oss ikke tilbake og ser menneskene vi kanskje kjører over og som ligger igjen i grøftene.

Vi må ikke la mobberne vinne! Mobbeofrene må ikke legge seg ned og la seg bli overkjørt, trampet på, sparket og slått. Mobbeofrene må reise seg. Ikke slå tilbake – men heve stemmene. Kreve å bli hørt. Ser vi noen som blir mobbet må vi hjelpe dem å gjenreise seg, støtte dem og være der for dem og snu ryggen til de feige mobberne.

Om martyrer

En gang i blant er jeg innom min fiende nr 1, pastor Torp sin blogg. Jeg er jo utestengt fra hans blogg og alt jeg skriver på hans blogg blir slettet uansett. Derfor må jeg nøye meg med å svare her.

Hans siste artikkel er «Martyrens makt».

 Torp sier: «Kristent martyrium handler ikke om å ta liv, men om å gi sitt liv.», «Der hvor martyrenes blod har flytt, der blir det gjennombrudd for evangeliet.», og «Kristne bør søke makt basert på idealisme, oppofrelse, selvfornektelse, tjenerskap… Størst er den som tjener mest…»

Artikkelen er illustrert med et bilde hvor Torp vasker føttene av en mann.

I dag kjenner vi mest martyrer fra den muslimske verden – hvor selvbomobere sies å få garantert enveisbillett til himmelen, ved å drepe seg selv for en sak. Dessverre skjer det at tusenvis av uskyldige blir drept samtidig.

En martyr er er en person som gir sitt liv for sin religiøse tro eller for en spesiell sak. Det er kanskje dette bildet av Torp som vasker føttene til en annen skal illustrere. Torp viser jo på sin blogg hva som er hans hovedsaker; kjempe MOT kreftsvulstene i samfunnet, homofilien – som etter hans mening er djevelens verk, sykt og perverst. Han kjemper også for rettighetene til det ufødte liv – abortsaken. Før i tiden ble det ufødte liv eller en abort ansett som djevelens verk og fikk ikke engang bli begravet og velsignet av presten. Barnet var en bytting og djevelens verk. I dag er dette hovedsakene, eller kampsakene for mange kristne. Kristendommen innehar en historie hvor mange uskyldige har måttet lide for kampsaker, forkynnelse og misjon. Slik er det også i dag. Det har rent blod fra mang en kristen sine hender som har kjempet for sin sak og overbevisning. Mennesker som i Gudsnavnet tar saken i egne hender, dømmer og henretter, skaper lidelser og sorg – fordi andre hevder de sitter med sannheten. At de selv er syndere og at de selv synder gjennom disse gjerningene er glemt.

Bildet av Torp som vasker føttene til andre forsøker vel å vise at han synes selv han er ydmyk og bildet sammen med teksten om at martyrer bør søke makt gir meg en følelse av at – vil han selv bli oppfattet som martyr? Vel Torp, du er ikke en selvmordsbomber iallefall. Det er du for feig til. Jeg tror godt at du anser deg selv som martyr der du sitter på din høye stol i din lille speilsal og nyter alle sider ved deg selv. Der du sitter og slår rundt deg med din Bibel og dømmer i øst og vest. Du sender alle andre ut i krigen – de som må sloss for sin akksept og likeverd. De som sloss for å overleve anklagelser du gjør i Gudsnavnet. Det er ikke ydmykt. Det er hovmod.

Jeg selv tror bare på hverdagsmartyrer – hverdagsheltene. Mennesker som hver dag gjør noe godt for seg selv og andre – uten vilkår – med respekt – og med overbevisningen om at vi alle er like mye verdt. De som kjemper hverdagskampsaker. De som ikke tråkker over andre for å bli bedre selv. Mennesker som ikke søker makt.

Det har rent nok blod nå i navnet på Gud. Martyrenes tid er forbi. Mennesker vil bare ha fred. Fred uten blod.

JEG GIFTET MEG MED EN LYKKEJEGER…

Jeg lever med en sorg. Jeg inngikk partnerskap i mars 2004, med en rumensk gutt som viste seg å bare være en lykkejeger. Han giftet seg med meg for å få opphold i landet – ikke for mine pengers skyld og iallefall ikke for kjærlighetens skyld. Sorgen min er at jeg ikke forsto før det var for sent. Sorgen min handler om at folk synes jeg har vært naiv og dum.

Dette er en historie som er særdeles privat, men jeg forteller den fordi jeg vil at folk i lignende situasjon kanskje skal kunne lære av min erfaring. IKT har gjort verden så liten og mennesker møtes over landegrenser på helt andre måter enn før. Dette er ikke den typiske gamle historien om en sydenflørt som ender galt – men en moderne historie om to mennesker som møtes gjennom et kontaktsted på internet (Gaysir)

I likhet med mange sydenflørter så er denne historien like naiv og blind. Blind kjærlighet – fra min side. For så forelsket kan man bli – også gjennom internet – at man blir blindet. Uforståelig for alle som ikke har opplevd det selv, men vi ser at det skjer stadig oftere. Tross advarsler, tross aldersforskjell, tross dårlige rykter fra landet han kom fra – jeg trodde på han. Jeg tenkte som alltid: Størst av alt er kjærligheten! – i dette tilfelle må jeg tillegge – så lenge den er gjensidig! 😉

Jeg møtte Stefan fra Romania på Gaysir på høsten 2003 og vi holdt kontakt gjennom mail og telefon helt frem til han kom hit i januar 2004. Hans historie var at han jobbet som nestkommanderende under sjefen på en skinnfabrikk. Han bodde i Bucuresti men kom fra lenger nord i landet, hadde mor, far og en søster. Familien visste at han var homofil og aksepterte det til en viss grad. Stefan hadde egen leilighet som han delte med en kamerat og etter hva jeg forsto var han ikke fattig. Hvis han hadde spurt etter penger ville jeg vært skeptisk. Han ga et bilde av at han klarte seg godt. Han ba heller aldri om penger.

Da jeg hentet han på Gardemoen var jeg allerede forelsket – og selv om bildet jeg hadde fått på forhånd viste en tynn, lang gutt og den jeg hentet var en stor bamse av en mann så var ikke dette noe jeg tenkte over. Bildet var av Stefan men bare tatt på en tid han var vesentlig tynnere. I løpet av kort tid begynte vi å snakke om en fremtid sammen. Hans turistvisum tillot han å være her i tre måneder. Hvis vi i løpet av denne tiden ikke giftet oss, ville vi måtte være fra hverandre i 6 mndr før han kunne komme hit igjen. (dette var iallefall hva jeg fikk fortalt) Så det ble litt enten / eller. Enten måtte vi satse på hverandre eller så fikk vi bare gi opp «kjærligheten». Selv ikke hans historie om en voldtekt som gjorde at han hadde problemer seksuellt gjorde at jeg ble skeptisk. Jeg følte bare synd på han og mente at dette problemet kunne løses ved at vi gikk til psykolog – noe han uten tvil ble med på. Det var forøvrig denne psykologen som etterhvert avslørte løgnen hans.

Jeg var oppover ørene forelsket – og blind for alt. Stefan var tillitsfull og hadde en måte å opptre på som gjorde at de fleste trodde på han. Han begynte fort på norsk skole og fikk seg tidlig jobb på en restaurant. Det var ting som jeg opplevde som «rare» men de tingene skyldte jeg på kulturforskjeller, aldersforskjeller osv.. Jeg så på det som en spennende utfordring og jeg hadde så sterk kjærlighet til han at jeg mente at ved å møtes midtveis ville det meste ordne seg.

Jeg sto overfor en situasjon der jeg skulle gifte meg med «mannen i mitt liv» samtidig som jeg måtte fortelle min mor både at jeg skulle gifte meg og det endatil med en gutt. Min mor taklet dette på en fantastisk måte og insisterte på at mitt bryllup skulle ikke være noe mindre enn mine andre søskens brylluper. Derfor ble det feiret bryllup både her i Skien med venner i mars og stort familiebryllup i hjembygda i mai. For at Stefan ikke skulle være helt alene inviterte jeg hans kamerat fra Romania, betalte flyreisen hans og han bodde hos oss i tre måneder etter bryllupet. Han var også Stefans forlover i bryllupet. Det jeg ikke visste var at jeg egentlig inviterte hans forlovede! Stefan ringte sine foreldre og fortalte at han hadde giftet seg på selve bryllupsdagen. Jeg sto ved siden av han når han fortalte det og han gråt og gråt. Troverdig.

Det var først etter bryllupet at det skjedde mange ting som vekket mistanken i meg. Stefan var aldri fornøyd uansett hva jeg gjorde for å lage livet bra for oss begge. Han snakket nedsettende om Norge og nordmenn. Alt var bedre i Romania. Jeg begynte å merke den tette kontakten han hadde med sin rumenske venn. Først vurderte jeg det som normalt men etterhvert fikk jeg en rar mavefølelse. Denne kameraten kom stadig imellom oss og jeg ba han til slutt om å dra. Og det var vel da han forsvant at problemene begynte for alvor. Det blir for mye å komme inn på alt her men vi slet fryktelig og det endte i store krangler, oftere og oftere. Da Stefan en dag kom og sa at han ikke ville være med å dele utgiftene og «nedbetale et hus som ikke var hans» men heller sende penger ned til familien i Romania begynte jeg å forstå saken og motivet hans. I smug begynte jeg å sjekke litt hans bakgrunn. Blant annet var han ikke i Romania en gang da jeg ble kjent med han men i Italia. Det var da jeg fikk vite at hans kamerat også var hans kjæreste og hadde vært det i 5 år. Psykologen kom også og fortalte meg hva hun hadde funnet ut gjennom samtaler med han. Det endte med et voldsomt oppgjør som gjorde at jeg måtte flykte fra huset mitt. Politi ble kontaktet og han måtte forlate huset her samme kveld. Han fortsatte å jobbe og en dag jeg ringte jobben hans og presenterte meg som hans ektemann fikk jeg en voldsom reaksjon fra sjefen hans. Stefan hadde nemlig fortalt på jobben at han var gift med en alkoholisert dame som tok alle pengene hans til brennevin! De hadde brukt timer på samtaler med han om dette problemet og forsøkt hjelpe han så godt de kunne ved å betale ut forskudd osv..

Største helvete hadde vel egentlig bare så vidt startet. Stefan nektet å underskrive skilsmissepapirer. I tiden etter at han kom til Norge hadde jeg brukt sikkert 100 000 på å gjøre livet bra for han. Han hadde nesten ingenting når han kom. Et av argumentene til Stefan var at han aldri ba om noenting fra meg. Han har rett – men det var jo en naturlig ting å skulle sørge for han når han bodde her. Han måtte jo ha mat og klær og opplevelser. Vi skulle jo leve sammen! Det er dyrt å være to på en inntekt. Han rakk bare å jobbe en måned – lønna hans der så jeg aldri.

Man skulle tro kanskje at politi og UDI var på min side i slik sak som dette. At bevisene jeg hadde mot han var opplagte og at han ville bli sendt sporenstreks ut av landet med beskjed om å ikke vise seg her igjen. Dessverre er det ikke dette som skjer. Stefan var beskyttet – jeg er ikke det. Jeg anmeldte han – men fikk til svar at når jeg var så dum å gifte meg med en rumener så fikk jeg bare tåle konsekvensene. UDI har kontaktet meg med at hvis han kommer hit må jeg gå til politi. Jeg vet hva svaret fra politiet i så fall ville være. Har han skadet deg? I tilfelle ikke – er det ikke noe de kan gjøre. I tillegg til sorgen over alt jeg har stellt i stand – særlig overfor familien som jo ble så glad på mine vegne og som med åpne armer godtok min avgjørelse å gifte meg med en av samme kjønn, sliter jeg med redsel over at han en dag kanskje står her på døra mi igjen.

I ettertid har jeg mottatt en rekke mail og henvendelser fra han. Han hevder fortsatt at jeg lyver om hensikten hans. Han kaller meg psykopat, og at jeg var voldelig mot han. Voldtekten han påsto han var utsatt for er bekreftet var en løgn. Jeg har til og med snakket med den påståtte gjerningsmannen. Han poengterer gang på gang at han skal tilbake hit. Jeg står maktesløs.

Vel, dette er en ærlig historie om noe veldig privat. Det er mange fler nyanser ved denne saken som blir for langt å komme inn på. Hvorfor skriver jeg om dette? Jo jeg vet at det skjer lignende ting stadig vekk. Dette er historier som det ikke skrives så mye om i mediene. Det er flaue historier hvor de som opplever det sitter bare med en skamfølelse og en følelse av å ha vært veldig naiv. Det er sant. Jeg skammer meg. Og jeg kan ikke forstå hvor dum jeg har vært. Samtidig har det ikke vært så lett å finne ut av ting. Det handler om at jeg måtte stole på han eller ikke. Jeg tror ikke jeg tenkte tanken engang først om at han kanskje løy. Heller kunne jeg ikke klare å tenke at «når han er fra Romania» må man være obs. Jeg elsket han over alt på jord. Det var nok for meg.

Jeg er flau og jeg er veldig såret. Jeg er en voksen mann som ble rundlurt, tråkket på og såret så inderlig. Noen ler sikkert av denne historien og tenker: hvor dum går det an å bli??? Jeg tror det er mange som begår samme dumhet. Bare det å gifte seg med så ulike kulturer må man nok nøye vurdere om man klarer å takle. Det høres nesten litt romanisk ut sant? Vel, for meg var det langt ifra det. Men for all del. Det går ikke å dømme og dra alle lignende ekteskap over en kam.

Hm..  det var vel største argumentet mitt når folk advarte meg i forkant av dette ekteskapet.