Ikke la mobbere vinne!

Når jeg var liten ble jeg mobbet. En ting var kommentarene som ble slengt til meg – en annen ting er at mange ganger ble mobbingen fysisk med slag og spark. Grunnen til mobbingen var mest at jeg var tykk. Det utviklet seg til å bli ganske alvorlig. Jeg gikk med en fkonstant frykt for å møte mobberne i skolegården eller på vei hjem. Ofte når jeg skjønte at det ikke var noen vei utenom så lot jeg dem bare slå og sparke til de var ferdig. Jeg la meg ned. Lærerne reagerte ved at de sa til meg at jeg kunne få sitte inne i friminuttene. Hvem fikk da straffen for mobbingen?? Jo det var meg. Mobberne fikk fortsette ute å leke de. Ordene fra de som «brydde seg» om meg, om at jeg ikke skulle bry meg med de som mobbet var meningsløse.

 Mobbing er et stort problem både i skole, fritid og i arbeidsliv. Mobbing skjer også blant voksne.

Mobbere kan karakteriseres mest som egoistiske. De «slår ned» på de som er annerledes enn dem, eller som hindrer dem, eller truer dem i deres eksistens. De mobber andre – enten fordi de har veldig god selvtillit eller så tror jeg også at de mobber fordi de har veldig dårlig selvtillit. De «angriper» andre for kanskje å forsvare seg selv. Hovedgrunnen til å mobbe behøver ikke være det røde håret, at noen er tykk, eller bruker briller. Det kan like godt handle om å heve sin egen posisjon i vennegjengen og bli sett opp til som den tøffe, den sterke og den uovervinnelige. Det er enklere å angripe den svake enn å begi seg ut på en likeverdig.

For voksne gjelder mye det samme. På arbeidsplassen feks. Der handler det også gjerne om makt og om forfremming. Skjule dårlige samvittigheter, eller skjule agendaer. Det er gjerne mennesker som vil opp og frem og som bruker albuene for å nå sine mål. Altså – også ganske egoistisk. Her også er det de «svake» som oftest angripes. Den som kanskje ikke har evne til å gå til motmæle, men som «legger seg ned». Målet for mobberne er også her å skaffe seg posisjoner. Vise at de er sterke – uten at de nødvendigvis er det egentlig. Her kan også mobbeofferet være noen som truer deg og din posisjon fordi du kanskje ser at de er faglig sterkere enn deg. I stedet for å bruke evnene du selv har er det lettere å «slå ned på» evnene som truer deg. Har ikke mobbeofferet feil så granses det for å finne feil – når feilen eller svakheten er funnet så brukes den i mobbingen for alt det er verdt.

Mobbingen som skjer blant voksne er ikke så lett synlig. Det skjer ikke gjennom slag og spark. Her skjer det gjerne på en mye mer slu måte. Det skjer gjerne mens du smiler og er ovenpå i lunchen eller på møtet. Små «uskyldige» kommentarer som bare mobbeofferet hører.

Mobbing skjer overalt. I hjemmet mellom ektefeller. I familierelasjoner. I nabolag. I organisasjoner og menigheter. Noen ganger har mobbing andre navn. Psykisk mishandling, fysisk mishandling, sladder og ryktespredning, hån og sverting, baktaling osv osv. Mobbing er overgrep. Mobbing skjer sjelden blant de som er likevektige med mobberen. Mobberne mobber de som er svakere enn dem – eller som de anser som svakere enn dem. Derfor er mobbing så feigt. Derfor tenker jeg at mobberen ofte er den som egentlig er svakest – fordi de er så feige.

Jeg snakker ofte om fasitmennesker. Det er de mennesker som ikke har evne til dialoger, til å møtes på midtveien, eller som ikke klarer å se at folk lever under forskjellige forutsetninger. Alt dreier seg om dem. Deres liv er riktig – «alt» annet er mindre verdt og feil. Fasitmenneskers verden er veldig liten – den handler stort sett om bare noen få – kanskje noen ganger bare fasitmennesket selv eller den «gruppen» de tilhører. Men den kan også handle om store grupper. Det beste eksemplet er nazismen. Heldigvis ser de aller fleste mennesker at nazisme er feil. Nazisme er fasitmennesker i stor målestokk. Den enkelte mobberen tilhører fasitmennesket i liten målestokk. Men likhetene er der.

Konsekvensene av mobbing kan være fatale. Det kan ta liv. Vi har ofte fokus på antall drepte i traffikken og ofte leser vi statistikker i avisene: Så mange har dødd i trafikken denne måned. Mobbeofrene føres ikke inn i statistikker – eller i den grad de gjøres det så leser vi iallefall sjelden om dem. Det er enorme mørketall… Vi krever bedre veier! Vi vil fort fram! Gode veier er viktige – vi bruker alt for lite penger og fokus på gode veier!

Kjører du for fort eller uansvarlig på de fine veiene våre får du straff i form av bøter eller fengsel. Mobber du eller oppfører deg uansvarlig overfor dine medmennesker i skole, jobb eller fritid skjer det svært lite. Enda dette også fører til sykdom, sorg og tap av liv.

Mitt inntrykk er at ofte er det mobberen som vinner. Fremskritt og karriære er in. Veiene for å nå målene har få fartsdumper. Det er få skilt som advarer – det finnes nesten ikke påbud. Veiene er stort sett enveiskjørte – og fartsgrensen er altfor høy. Vi ser oss ikke tilbake og ser menneskene vi kanskje kjører over og som ligger igjen i grøftene.

Vi må ikke la mobberne vinne! Mobbeofrene må ikke legge seg ned og la seg bli overkjørt, trampet på, sparket og slått. Mobbeofrene må reise seg. Ikke slå tilbake – men heve stemmene. Kreve å bli hørt. Ser vi noen som blir mobbet må vi hjelpe dem å gjenreise seg, støtte dem og være der for dem og snu ryggen til de feige mobberne.

Om overgrep og lommemenn

 Mange følelser blir satt i sving i slike saker som dette. Vi blir sinna fordi det oppleves så urettferdig for de som er ofre – og særlig når ofrene er forsvarsløse barn. Jeg tenker bare at vi må prøve å forstå at overgriperen også er et menneske og som selv kan ha vært et offer. Vi kjenner ikke alltid HELE historien. Dessuten er det er mange «lommemenn» der ute og mange typer overgrep. Overgripere mangler ofte det vi kaller anstendighet – Det gjelder også ofte oss som dømmer…

Jeg har som alle andre fulgt med i debatten om lommemannen og den opphausingen og «hatet» til denne mannen som i 30 år har overgrepet seg mot barn. Jeg synes det er et alvorlig overgrep fordi det er rettet mot forsvarsløse barn som ikke har samme evne eller mulighet til å forsvare seg og «ta igjen» slik vi voksne kan. Å gradere overgrep ER egentlig ikke diskuterbart fordi «lommemenner» ikke vet på forhånd hva slags skade han eventuellt påfører barnet med de handlingene han gjør. Seksuallivet til barn er deres eget og voksne har ingenting med det å gjøre. Jeg merker når jeg skriver at det er veldig vanskelig å skrive om dette. Det er så lett å misforstå. Jeg gjør meg noen tanker bare og ønsker å dele det jeg tenker.

Jeg kallte det innledningsvis for […] «den opphausingen og «hatet» til denne mannen […] Jeg forsvarer ikke det denne mannen har gjort. Men det ER ting ved denne saken som jeg synes det er grunn til å tenke over. I dag hørte jeg på tv dette ordet ANSTENDIGHET brukt igjen. Vi må beholde og ha anstendighet og ikke uten forbehold dømme en sak eller en person som ikke er dømt eller som vi kjenner historien til. Vet at mange vil svare: det er han (lommemannen) som burde ha anstendighet å ikke tukle med forsvarsløse barn. Jeg er enig – men da må ikke vi synke ned på hans nivå.

– kanskje bør vi tenke på hva denne mannen selv har opplevd i sitt liv. Hva er grunnen til at han er blitt en «overgriper»? Kan det hende at han selv har vært utsatt for lignende i sin barndom? En sexolog (husker ikke navnet), sa på tv at mange overgripere selv har vært utsatt for overgrep i barndommen.

– hvor mange andre lommemenn finnes det der ute? Nå sitter mennesker og hater denne personen og ønsker han MINST 21 år straff – samtidig er det sikkert 1000vis av andre lommemenner, incestovergripere, voldsovergripere, mobbere, rusede foreldre, religiøse overgrep, foreldre med psykiske probemer osv osv, som også overgriper seg på barn.

Jeg mener hvor er fokuset vårt ellers i året når vi ikke har konkrete saker/personer å henge hatet vårt på?

Jeg vil bare stille spørsmål også ved hvor går grensen for hva som er overgrep? Hva er et overgrep og er overgrep-begrepet bare knyttet til det seksuelle?

Jeg vil si at overgrep er når noen utsetter deg for ting mot din vilje. Den som blir overgrepet opplever dette som en slags tvang, uforskyldt, urettferdig og det k a n skade oss mentalt. Fra overgriperens side tenker jeg at det er først og fremst en veldig egoistisk handling, en selvtilfredsstillelse (ikke nødvendigvis seksuellt), enten det nå behager seksuellt eller det fører til en forfremmelse for deg selv i jobben.

Det finnes mange typer overgrep mener jeg. Det finnes mange «lommemenn» der ute. Ikke alle overgrep kan knyttes til det seksuelle. Drap er også overgrep. Forskjellsbehandlinger kan være overgrep. Mobbing er overgrep. Makt er overgrep. Vold er overgrep. Sjalusi kan være overgrep.

– På skolen finnes det lærere og medelever som mobber

– På jobben finnes det kollegaer og sjefer som mobber eller forskjellsbehandler eller «tråkker over andre» for å komme opp og frem.

Hvordan overgrep oppleves og skader mennesker varierer sikkert individuellt. Det kan være skader som ikke vises med det samme men som kan komme i senere perioder i livet. ALLE overgrep er alvorlige – eller må taes alvorlig. Når noen føler seg misbrukt eller «overgrepet» så må vi lytte til vedkommende, være der for dem, lytte og foreta oss noe. I verste fall hjelpe å anmelde i minste fall tilby oss å hjelpe.

Jeg har selv en barndom/ungdom hvor jeg har vært utsatt for en rekke overgrep – dog ikke seksuelle. Men voldelig mobbing, sjikane, løgner og sladder. Ikke minst utestengelse. Jeg kaller det at jeg ble «kjeppjaget» ut av hjembygda fordi jeg var homofil. Jeg kunne ikke bo der lenger pga mobbing og sjikane. Veldig mange homofile opplever overgrep til og med fra egen familie. Jeg mener at når en far, mor, søsken eller nær familie eller venner støter vekk et menneske fordi det har en annen legning er et overgrep. Noen skades for livet – noen orker ikke å leve og tar sitt eget liv.

Jeg vil ogå si at mye av den kristne fordømmingen av homofili, er rene overgrep. I det hele tatt er kristendommen godt kjent for sine overgrep i Gudsnavnet. Ikke bare overfor homofile men mange «svake» har oppsøkt kirken og følt overgrep med trusler om helvete hvis de ikke omvender seg osv. Det alvorlige når det gjelder slike overgrep er at vi vet det skjer veldig mange – hele tiden – men det vi gjør da er å riste på hodet og tenker » disse forferdelige kristne». Ingen snakker om 21 års straffer da – selv om skadene og antallet ofre kan være hundre ganger flere enn skadene lommemannen har påført andre. Jeg har mange ganger spurt meg selv hva kristne fundamentalister har opplevd i livet sitt som kan gå rundt å kalle andres liv for kreftsvulster, djevelens verk osv osv. De «tukler» med livet mitt med slike uttalelser – det har skadet meg og det skader sikkert tusenvis av andre.

Jeg vet jeg setter meg selv til «hugg» nå. Jeg kjenner at jeg er livredd for å bli misforstått. Jeg håper dere forstår meg riktig. Jeg er imot ALLE overgrep. Jeg støtter overhode ikke lommemannen. Jeg tror jeg kan si at jeg forstår Staff litt i det han sier. Jeg er bare ikke enig i at overgrep – og uansett ikke mot barn – er en filleting. Om det er straff eller hjelp denne «lommemannen» trenger skal ikke jeg uttale meg om. Jeg prøver bare å si at vi kanskje skal være forsiktige med å dømme – iallefall før han har fått en mulighet til å forsvare seg og har blitt dømt den riktige veien.