Når jeg var liten ble jeg mobbet. En ting var kommentarene som ble slengt til meg – en annen ting er at mange ganger ble mobbingen fysisk med slag og spark. Grunnen til mobbingen var mest at jeg var tykk. Det utviklet seg til å bli ganske alvorlig. Jeg gikk med en fkonstant frykt for å møte mobberne i skolegården eller på vei hjem. Ofte når jeg skjønte at det ikke var noen vei utenom så lot jeg dem bare slå og sparke til de var ferdig. Jeg la meg ned. Lærerne reagerte ved at de sa til meg at jeg kunne få sitte inne i friminuttene. Hvem fikk da straffen for mobbingen?? Jo det var meg. Mobberne fikk fortsette ute å leke de. Ordene fra de som «brydde seg» om meg, om at jeg ikke skulle bry meg med de som mobbet var meningsløse.
Mobbing er et stort problem både i skole, fritid og i arbeidsliv. Mobbing skjer også blant voksne.
Mobbere kan karakteriseres mest som egoistiske. De «slår ned» på de som er annerledes enn dem, eller som hindrer dem, eller truer dem i deres eksistens. De mobber andre – enten fordi de har veldig god selvtillit eller så tror jeg også at de mobber fordi de har veldig dårlig selvtillit. De «angriper» andre for kanskje å forsvare seg selv. Hovedgrunnen til å mobbe behøver ikke være det røde håret, at noen er tykk, eller bruker briller. Det kan like godt handle om å heve sin egen posisjon i vennegjengen og bli sett opp til som den tøffe, den sterke og den uovervinnelige. Det er enklere å angripe den svake enn å begi seg ut på en likeverdig.
For voksne gjelder mye det samme. På arbeidsplassen feks. Der handler det også gjerne om makt og om forfremming. Skjule dårlige samvittigheter, eller skjule agendaer. Det er gjerne mennesker som vil opp og frem og som bruker albuene for å nå sine mål. Altså – også ganske egoistisk. Her også er det de «svake» som oftest angripes. Den som kanskje ikke har evne til å gå til motmæle, men som «legger seg ned». Målet for mobberne er også her å skaffe seg posisjoner. Vise at de er sterke – uten at de nødvendigvis er det egentlig. Her kan også mobbeofferet være noen som truer deg og din posisjon fordi du kanskje ser at de er faglig sterkere enn deg. I stedet for å bruke evnene du selv har er det lettere å «slå ned på» evnene som truer deg. Har ikke mobbeofferet feil så granses det for å finne feil – når feilen eller svakheten er funnet så brukes den i mobbingen for alt det er verdt.
Mobbingen som skjer blant voksne er ikke så lett synlig. Det skjer ikke gjennom slag og spark. Her skjer det gjerne på en mye mer slu måte. Det skjer gjerne mens du smiler og er ovenpå i lunchen eller på møtet. Små «uskyldige» kommentarer som bare mobbeofferet hører.
Mobbing skjer overalt. I hjemmet mellom ektefeller. I familierelasjoner. I nabolag. I organisasjoner og menigheter. Noen ganger har mobbing andre navn. Psykisk mishandling, fysisk mishandling, sladder og ryktespredning, hån og sverting, baktaling osv osv. Mobbing er overgrep. Mobbing skjer sjelden blant de som er likevektige med mobberen. Mobberne mobber de som er svakere enn dem – eller som de anser som svakere enn dem. Derfor er mobbing så feigt. Derfor tenker jeg at mobberen ofte er den som egentlig er svakest – fordi de er så feige.
Jeg snakker ofte om fasitmennesker. Det er de mennesker som ikke har evne til dialoger, til å møtes på midtveien, eller som ikke klarer å se at folk lever under forskjellige forutsetninger. Alt dreier seg om dem. Deres liv er riktig – «alt» annet er mindre verdt og feil. Fasitmenneskers verden er veldig liten – den handler stort sett om bare noen få – kanskje noen ganger bare fasitmennesket selv eller den «gruppen» de tilhører. Men den kan også handle om store grupper. Det beste eksemplet er nazismen. Heldigvis ser de aller fleste mennesker at nazisme er feil. Nazisme er fasitmennesker i stor målestokk. Den enkelte mobberen tilhører fasitmennesket i liten målestokk. Men likhetene er der.
Konsekvensene av mobbing kan være fatale. Det kan ta liv. Vi har ofte fokus på antall drepte i traffikken og ofte leser vi statistikker i avisene: Så mange har dødd i trafikken denne måned. Mobbeofrene føres ikke inn i statistikker – eller i den grad de gjøres det så leser vi iallefall sjelden om dem. Det er enorme mørketall… Vi krever bedre veier! Vi vil fort fram! Gode veier er viktige – vi bruker alt for lite penger og fokus på gode veier!
Kjører du for fort eller uansvarlig på de fine veiene våre får du straff i form av bøter eller fengsel. Mobber du eller oppfører deg uansvarlig overfor dine medmennesker i skole, jobb eller fritid skjer det svært lite. Enda dette også fører til sykdom, sorg og tap av liv.
Mitt inntrykk er at ofte er det mobberen som vinner. Fremskritt og karriære er in. Veiene for å nå målene har få fartsdumper. Det er få skilt som advarer – det finnes nesten ikke påbud. Veiene er stort sett enveiskjørte – og fartsgrensen er altfor høy. Vi ser oss ikke tilbake og ser menneskene vi kanskje kjører over og som ligger igjen i grøftene.
Vi må ikke la mobberne vinne! Mobbeofrene må ikke legge seg ned og la seg bli overkjørt, trampet på, sparket og slått. Mobbeofrene må reise seg. Ikke slå tilbake – men heve stemmene. Kreve å bli hørt. Ser vi noen som blir mobbet må vi hjelpe dem å gjenreise seg, støtte dem og være der for dem og snu ryggen til de feige mobberne.
