Året jeg sent vil glemme..

Våren 2008 ble jeg ferdig med min utdannelse ved Høgskolen.

Det er stort for en 40 åring å ha klart å gjennomføre 3 harde år på skolebenken igjen – og å gå ut med beste karakter A på sin Bacheloroppgave. Jeg var endelig omskolert, «attført» og skulle endelig ut i arbeidslivet igjen etter år hvor jeg hadde vært syk – ironisk nok av bl.a overarbeid og etter å ha møtt den berømte veggen. Det manglet ikke akkurat på optimisme!

Jeg drømte om fast jobb, fast lønn, mulighet til å ta opp lån, skifte bank, ha FERIE, – ja hadde nær sagt – bli vanlig igjen.

Drømmer blir enten til virkelighet eller de kan bli til rene mareritt. Vel, mareritt er kanskje et sterkt ord å bruke, men jammen skulle dette året bli til noe helt annet enn det jeg så optimistisk hadde sett for meg.

Tre måneder etter skoleslutt opphørte all kontakt med NAV. Tre måneder fikk jeg på å skaffe meg en jobb jeg kunne leve av. Fra den dagen var det slutt på noe som helst støtte økonomisk. Heretter var Sosialkontoret det eneste jeg kunne falle tilbake på hvis jeg ikke selv kunne klare å skaffe meg inntekter. Jeg er meget stolt over at jeg har klart meg uten hjelp fra noen.

I min situasjon som «ferdig attført» mister du alle rettigheter. Du har ikke krav på arbeidsledighetstrygd før du har opptjent 105 000 fra januar. Det vil i mitt tilfelle si at jeg gikk fra oktober 08 til juni 09 – uten rettigheter til stønad. Heller hadde jeg ikke krav på bostøtte eller annen støtte – utenom sosialtrygd. Bankene møter deg med et NEI – nesten uansett hva du ber om – så lenge du ikke har noen fast inntekt eller fast jobb.

Jeg har i løpet av dette året levert ca 70 – 80 jobbsøknader. Mange av jobbene ventet jeg svar på i opptil 4 mndr. Svarene på samtlige har vært nei. På mange av jobbene har det vært flere 100 søkere. På veldig mange av jobbene fikk jeg aldri svar. (Vet dere hvor mye tid man bruker på å skrive jobbsøknader??)

Jeg kontaktet bemanningsbyråer som Adecco, Personalhuset og den kommunale vikartjenesten.

Her er listen over arbeidsstedene mine fra oktober 08 – dd 09.

Omsorgsboliger: 2 ulike

1. ringevakt perioden okt 08 – feb 09

2. sommerjobb mai 09 – dd 09

Dagligvarbutikker: 5 ulike (Tilfeldige vakter av kortere og lengre varighet.)

Skoler: 6 ulike barneskoler (2 uker som klasseforstander – resten vakter fra 1 time til hele dager)

Kantiner: 12 ulike (oppdrag fra 3 dager til 2 uker – 5 timers vakter)

SFO: 2 ulike (ringevakt fra okt 08 – feb 09)

Barnehage: 3 ulike (bare enkelte dager)

Fritidsklubber: 3 ulike (Ringevakt – fast 1 kveld i uken fra mars 09 – mai 09)

Lønningssystemet i Skien kommune gjør at for hver ny kommunal arbeidsplass jeg begynner på må jeg jobbe inn 1 mnd før jeg får lønn.

Hos Bemanningsbyråene får jeg lønn hver 14 dag.

Dette gjør at lønningene blir veldig ustabile og helt umulig å kontrollere. Noen måneder fikk jeg utbetalt 8000 andre måneder fikk jeg opp til 18000. Bemanningsbyråene skor seg på at det er høy arbeidsledighet. I noen av butikkjobbene fikk jeg kun 115 kr timen. (tarifflønn for en 18 åring i butikk er 119,-) De fleste jobbene har jeg fått fra 135 til 150 kr timen, med unntak av vikarjobbene i skolen, hvor jeg fikk 198 kr timen. (der fikk man betalt bare time for time og har altså ikke betalt for forberedelse)

En typisk arbeidsdag for meg har vært å stå opp klokka 6 og sitte å vente på telefon. Det er naturlig å takke ja til den første som ringer – kanskje en skole som trenger deg 3 timer. Så kanskje ringte en barnehage like etterpå for å tilby deg full dag – kanskje flere dager, men som du da måtte takke nei til fordi du allerede har sagt ja til å jobbe 3 timer.

Enkelte dager klarte jeg å «sy sammen» slik at jeg kunne være på 3- 4 ulike steder samme dag. Feks; 3 timer èn skole, 2 timer en annen skole, Sfo etterpå og så en butikk på kvelden.

Du er bare en vikar på de stedene du jobber som vikar. Med det mener jeg at du går glipp av absolutt alle fordeler. På skolene får du feks ingen tid til å forberede deg. Du får gjerne 15 min til å finne ut hvilken klasse du skal ha, hvilket fag du skal ha og kanskje lese en beskjed fra den læreren du er vikar for. Du går inn i en klasse med ofte helt ukjente elever og en klasse med elever som kanskje har spesielle behov. Ofte får du ingen beskjed om hvem eller hva slags problem det er.

Som vikar er du ny på hvert enkelt sted. Du skal forholde deg til nye mennesker på hvert enkelt sted. Det er ikke vikarene som først får pauser og det er ofte at vikarer blir satt til «de verste» jobbene. Ofte blir du satt til å gjøre ting langt fra det som var avtalen og noen ganger får du ansvar for ting – også langt over det som var avtalt.

Som vikar ønsker du alltid å gjøre et bra inntrykk og du står gjerne på ekstra for å kanskje få tilbud om fast jobb. Selv om du gjør en bra jobb er det ofte allikevel ikke ledig stilling – jeg er mange ganger blitt møtt med at de gjerne skulle ha ansatt meg, men…

Dette har vært et år jeg sent vil glemme.

Midt oppi alt dette ble jeg altså i april 09 innsatt som vikarprest i Unitarforbundet og har hatt gleden og æren av å gifte 3 fantastiske brudepar. 😉

Det er liksom ikke helt lett å svare når folk spør hva jeg jobber som!!

Jeg står nå her. Med bena godt plantet på bakken. Jeg har klart det! Jeg har også klart alt sammen alene.

Visst har det kostet en del. Jeg er dønn sliten. Jeg har mistet all sosial omgang med venner. Hus og hage er blitt forsømt. Familien er forsømt. Ja – og meg selv er også forsømt. Ferie er et fremmedord. Økonomien er skakkjørt og uoversiktlig. Jeg har måttet ta en dag om gangen bokstavelig talt.

Jeg vil helst aldri ha det på samme måte igjen. Samtidig tenker jeg at jeg har da lært masse av dette også. Ikke minst har jeg møtt mange fantastiske mennesker. Ikke minst har jeg fått møtt mange fantastiske elever! Jeg har blitt utfordret og måtte trampe oppi situasjoner jeg aldri trodde jeg ville klart. Jeg trodde aldri jeg ville klare meg som lærer. Men det gikk – og det gikk fantastisk bra. Jeg har fått beinet innenfor mange bransjer jeg kanskje ellers aldri ville opplevd. Jeg har lært å overleve på knappe og ustabile ressurser. Jeg har blitt betrodd og jeg har blitt spurt etter – fordi folk synes jeg har gjort bra jobber. Jeg har fått gode tilbakemeldinger fra vikarbyråene at folk vil gjerne ha meg tilbake. Jeg har fått mange nye venner og masse god ny erfaring.

Jeg vil få lov å takke alle de mennesker som har passert forbi meg i løpet av året. Jeg vil få takke for all støtte og oppmuntring jeg har fått etter avisoppslag i media fra hele landet, enten det har handlet om at jeg er blitt prest eller oppslaget om NAV.

Ingenting er så galt at det ikke er godt for noe!

Situasjonen min i dag er at jeg har en jobb i en omsorgsbolig. Ikke fast jobb her heller, men jeg har jobb så jeg klarer meg. Jeg håper det fortsetter. Jeg vil fortsette å jobbe i ungdomsklubber og jeg håper også jeg kan ta enkelte vakter i skolene i Skien.

I september blir jeg innsatt som prest i Unitarforbundet. Stadig flere velger å gifte seg hos oss. Ingenting gleder meg mer. Mange tar kontakt med meg også fordi jeg er prest og ønsker samtaler. Håper det er enda fler som kommer til å gjøre det. Jeg er glad hvis jeg kan hjelpe. Fra høsten av vil jeg også jobbe mer intenst med å få opprettet en Unitargruppe her i Grenland. Her er alle velkommen til å bidra til forslag hvordan vi kan legge opp dette slik at det blir til nytte og glede for mange.

Vel, dette var en slags gjennomgang og oppdatering over mitt liv siste år. Mitt liv blir aldri kjedelig! 😉

Jeg ønsker ingen å ha det slik jeg har hatt det når det gjelder jobb. Samtidig vet jeg at veldig mange har det nettopp slik. Ha tålmodighet – er mitt råd. Man lander alltid som regel med bena først. Vær litt egoistisk – det er lov i slike situasjoner. Ta vare på deg selv og sørg for at du har det bra. Det går nemmelig fint an å være egoist uten å tråkke på andre. Bruk erfaringene, dårlige og gode, som nettopp det det er. ERFARINGER!

GI ALDRI OPP!

Jeg er en lykkelig, sliten vikarlærer!

Jeg får ikke skrevet så mye på bloggen om dagen. Jeg har rett og slett ikke tid – eller ork.

De kveldene jeg har fri er jeg så sliten etter å jobbe i skole og Sfo at jeg tilbringer tiden mest på sofaen, før jeg ender tidlig i sengen. Å vare ambulerende vikarlærer er slitsomt! Dette har jeg skrevet så mye om før så jeg skal ikke tygge DEN grøten to ganger..

Jeg er så lykkelig! Å få lov å jobbe med barn har vært et stort ønske for meg i mange år. Nå får jeg møte de hver dag i skole og Sfo. Jeg utfordres og jeg får utfordret dem. Jeg får være en viktig person i deres liv og de er så absolutt viktige personer i mitt liv. Sammen deler vi dagene og jeg forsøker etter beste evne å lære dem matematikk, naturfag, samfunnsfag, religion/etikk og livssyn, norsk, engelsk og musikk.

Å være vikar er kanskje en større utfordring enn det å være fast lærer. Ja for gjett om jeg blir testet på grenser! Men det går som regel fort over når de lærer meg å kjenne. Det er en balansegang dette å være en kul vikarlærer og samtidig oppnå respekt. Jeg tror jeg har klart akkurat dette bra. Mange lærere bruker ulike metoder for å belønne god oppførsel hos elevene. Noen bruker stjerner når klassen har oppført seg bra andre bruker en pil som beveger seg mellom 0 – 10 alt ettersom om det er ro eller bråk i klassen. Jeg må si at jeg er ikke så tilhenger av dette belønningssystemet. Det er litt falskt. Det er ikke slik elevene blir møtt ellers i samfunnet. Jeg tror elevene trenger å lære seg respekt uten at man skal få belønninger. Dog skjønner jeg godt lærerne at det er fristende å bruke denne metoden for unngå bråk i timene.

Jeg forsøker å snakke med elevene om konsekvenser. Hva som er konsekvensen hvis de ikke følger med i timene. Jeg forsøker å lære dem at selv i kjedelige teoretiske fag må vi forsøke å skape det interessant. Det gjør vi ved å delta i timen og å stille spørsmål. Mange ganger gir jeg kommandoen over på elevene. Jeg ber de «hjelpe» meg med oppgaver. Noen ganger sier jeg at jeg ikke forstår og om de kan hjelpe meg. Da legger jeg ballen over til dem og de er glad over å få ansvar.

Jeg har to store forbilder når det gjelder dette å lære bort. Dr. philos., professor i musikkvitenskap, Jon-Roar Bjørkvold og fotografen Morten Krogvold.

Bjørkvolds kunnskap om barn, kommunikasjon, læring og kreativitet forteller noe om menneskets basiskompetanser, det vil alle fra starten av livet bærer med oss og som må forvaltes, ikke forringes. Fra dette allmennmenneskelig utgangspunkt finnes så åpenbart et uttalt oversettelsesmuligheter inn i voksenlivets profesjoner. Jeg har snakket med Bjørkvold i anledning min bacheloroppgave «Den kulturelle spaserstokken». Hans engasjement og genuine interesse for Mennesket pg menneskets liv vises så med respekt og vakre ord som er en nytelse å høre på.

Morten Krogvold har lært meg å bruke nøkkelknippe. Å låse opp spennende rom som barn/studenter ikke har vært inne i før. Det handler om å tenke annerledes, gjøre et fag interessant og ikke minst fortelle en historie som barn husker. Noen ganger tror jeg også det handler om å gi disse nøkkelknippene til barna selv så de får være med å åpne rommene.

En helt ny, spennende verden har åpnet seg for meg. Jeg skal lære bort – og for å lære bort må jeg også lære meg en hel rekke nye ting selv. Veien blir helt sikkert til mens jeg går. Jeg er så ydmyk for dette yrket og når jeg ser hva slags ansvar som ligger på lærerne. Ofte arbeider de med knappe ressurser, dårlige klasserom og de har kanskje vanskelige elever som trenger mer oppfølging enn hva EN lærer kan klare å gi – både til vedkommende som på ulike vis har problemer og samtidig ha overskudd til resten av klassen. Jeg tror ikke jeg har vært i noen klasse enda hvor det ikke har fantes slike elever. De er like viktige som resten av klassen – men noen ganger har man ikke ressurs nok til å gi disse elevene som krever mer, ekstra oppmerksomhet. Her kommer selvfølgelig ofte jeg som vikarlærer også til kort, fordi det ikke er tid til å lære nok om denne eleven, eller vite hva som e g e n t l i g er problemet.

Det snakkes mye om at skoleelever i dag har mindre respekt for lærere enn før. Jeg sitter med blandede følelser om dette. Jeg må jo sammenligne med noe og for meg er det naturlig å sammenligne med meg selv og hvordan denne respekten var når jeg selv gikk på skole – altså for 30 år siden. Da ser jeg egentlig ikke så store ulikheter. Kanskje er det mest språket som har forandret seg. Jeg hører oftere banning og jeg hører oftere «voksne» samtaler. Elevene vet mer om en voksenverden enn det jeg tror vi gjorde. Verden har jo også kommet mye nærmere. Grensene mellom generasjoner er mer visket ut fordi grensene er fjernet rett og slett. Barn får lov å se og opplever dagens virkelighet mye mer virkelig gjennom tv, vold, sex, kriger, terror, narkotika osv. Jeg ser jo på det som en fordel – enn så lenge at vi voksne er der sammen med de og forklarer og snakker åpent om det. Lar vi derimot tv stå på og unnlater å snakke om det så skapes det kanskje heller redsler, angster og masse ubesvarte spørsmål hos barna.

En samfunnsfagtime skulle vi snakke om rus. Som mange av leserne av bloggen vet har jeg i en periode i livet mitt tatt meg av en narkoman som heter Sverre. Sverre var narkoman fra han var 13 år. Han døde i 2004. Det er en sterk historie å fortelle andre 13 åringer. Jeg grudde meg fordi det jo er ganske sterk histore for meg også. Jeg var i tvil om jeg skulle fortelle den, men gjorde det. Aldri har det vært så stille i et klasserom. Jeg skrev opp alderen til Sverre etterhvert som jeg fortalte. Fra da jeg møtte han og han hadde rømt fra Bergen som 15 åring. Da han fortalte at han var narkoman som 18åring og at han hadde brukt rusmidler fra han var 13. Jeg skrev opp hvor gammel han var da han ble pappa. Hvor gammel han var da han ble lagt inn på avrusning og til slutt hvilket år han døde. Elevene ville ikke ha friminutt den dagen. De hadde masse spørsmål og jeg svarte på alle – selv om det nok var sterk kost. De husker denne historien. Garantert.

Det går ikke å fortelle en slik historie om en narkoman uten også å fortelle hvor fantastisk menneske Sverre var. Det går ikke å fortelle en slik historie uten å fortelle om sorgen han ga oss som sto rundt ham. Det går ikke å fortelle en slik historie uten å bruke de ærlig ordene. Historien var ikke en skremselspropaganda – det var en virkelighetspropaganda. Den lærte elevene om en konsekvens – hvis de velger å bruke rus – så kan dette skje. Det snakket vi mye om. I ettertid har elevene kommet og spurt meg igjen om Sverre. Det viser at historien huskes. Jeg åpnet opp et rom med nøkkelknippe mitt. Elevene fikk se et rom fra virkeligheten. Jeg tror de vil huske at de har vært der – lenge.

En dag jeg satt alene her hjemme tente jeg et lys for Sverre og jeg sa høyt: «Se Sverre, livet ditt ble ikke forgjeves. Også du setter spor etter deg. Spor som andre har mulighet til å lære av». Takk Sverre.

Å jobbe som lærer er slitsomt. Det er virkelig det. Etter en endt dag surrer masse i hodet. Fikk jeg sagt det viktige? Fikk de med seg det jeg sa? Har jeg bidratt nok til at elevene har fått en meningsfull dag? Fikk jeg «sett» hver enkelt elev? Midt oppi dette surrer masse bråk, skrikende utestemmer, gråt, krangler og baller som slår i veggene. Jeg er kjempesliten. Men wow – så lykkelig!

1199718435146_328

En litt humoristisk melding til elevene… Noen dager tenker man nok sånn også….

Det nye livet er akkurat slik jeg husker det. Bare at….

ensomhet5b15d

Jeg har ikke valgt den ENE veien enda, der hvor det klart å tydelig står skiltet et yrke – en fast jobb jeg skal fortsette på. I hverdagen min for tiden er det skiltet i hytt og pine. Noen skilter vet jeg ikke fører noen steds hen, men jeg går den veien rett og slett for å overleve. Jeg må ha lønn.

Tiden jeg er inne i er i seg selv veldig frustrerende. Jeg har fire arbeidsgivere som drar i meg – eller ikke drar i meg i det hele tatt. Noen dager ringer alle, noen dager ringer ingen. Noen dager jobber jeg dobbelt og andre dager igjen jobber jeg ikke i det hele tatt. Heldigvis er det veldig få av dem nå om dagen.

Nei, problemet heller nok mer den andre veien. Forrige uke jobbet jeg 5 ulike steder og i 5 ulike yrker. Jeg jobbet i Sfo, i dagligvare, i kantine, som lærer og som assistent i en avlastingsbolig. To av dagene gikk jeg fra den ene jobben til den andre. Jeg kunne også fått jobbet i barnehage, men måtte takke nei.

Klart en slik livssituasjon har både positive og negative sider ved seg.

-Jeg møter masse nye mennesker og jeg lærer mye om folk i alle grupper og aldre.

– å jobbe som lærer og i Sfo trimmer hjernen og gjør meg sliten i hodet, mens kantine og dagligvare gjør meg utrolig sliten i kroppen.

-Jeg aner ikke hva jeg tjener om dagen. Lønningene varierer fra 110 – 180 kr timen og utbetalingene skjer i tide og utide. Dette gjør det nesten umulig å planlegge økonomi. Et annet moment er at ved at jeg har 4 arbeidsgivere så er det bare hos en arbeidsgiver jeg betaler «riktig» skatt. Hos de andre betaler jeg alt for mye. Det som er bra med det er at jeg får igjen det som er betalt for mye til sommeren! Bra måte å spare på.

-Veldig mange av jobbene man får når man jobber som vikar er på kveldstid og helger. Det gjør at man tjener bedre, men det gjør jo selvfølgelig også at man mister mye sosial omgang.

-Det blir liten tid til å søke nye jobber. Alle som søker jobber vet hvor lang tid det tar. Nå har jo dette løst seg litt selv, for det er jammen merkbart mindre jobber å søke på. Det er nedskjæringer veldig mange plasser, ikke minst innen kommunen.

MEN – det jeg egentlig skulle si litt om i denne posten er altså at det «nye» livet mitt som arbeidstager – er akkurat slik jeg husker det å være arbeidstager. Det er ikke så mye som er forandret, egentlig. Her tenker jeg spesiellt på frustrasjoner ansatte har på jobbene sine. Små og store konflikter, utløst gjerne i sammenheng med kravene arbeidsgiver stiller og kravene som familie der hjemme stiller. Å ha en jobb i dag handler ikke bare om å være der 37,5 timer i uken. Jobben preger oss i alle de andre timene i døgnene også. Jobben påvirker livene våre og alle de som er rundt oss. Særlig opplever jo barna dette særlig godt. Dette ser jeg jo både når jeg jobber som lærer og jobber i Sfo.

En elev jeg hadde var veldig sint en dag. Han satt for seg selv med en stor stein i hånden og hamret løs på en annen stein. Jeg gikk bort og lurte på hva han drev med. – «Jeg er sint», sa han. «Jeg vil bade men foreldrene mine har aldri tid!» Barn er utrolig kloke. Jeg sa at kanskje han snart skulle ut å bade med klassen? Han så på meg og sa: «Det er ikke det samme som å bade med mamma og pappa – dummen!»

Vel, han har rett. Selvfølgelig har han rett. Og jeg ble svar skyldig. Det er ikke så lett å forklare et lite barn at foreldrene ikke alltid har tid eller ork til han. Selv lærere eller Sfo-ansatte har ikke nok tid til å få snakket ordentilg med barna. Frustrasjonen hos barna skaper sinner som jeg godt kan forstå. Jeg kjenner jeg blir sint på deres vegne. Og politikere gjør situajsonen bare verre og verre. Småskoler og grendeskoler skal legges ned. Her i Skien er 5 småskoler planlagt å nedlegges. De skal samles i større skoler, større klasser.

Alt handler om penger.

Jeg ser det jo selv. Alt livet mitt handler om for tiden er penger. Jeg må overleve. Jeg snakker ikke om luksusoverlevelse. Jeg snakker om å ha penger til å få betalt regninger. Luksus for meg nå om dagen handler om fritid. En fritid uten jobb. På noen som helst slags måte.

Igjen så sitter jeg og tenker på hvor heldig jeg er som tross alt bare har meg selv å tenke på. Dog med litt blandede følelser. For jeg har jo bare meg selv. Det er bare det jeg tjener jeg har å bruke til å betale regninger. DET er min store frustrasjon. Men jeg kjenner hvor glad jeg er som ikke har et barn eller flere å ta meg av i tillegg. Samtidig skal jeg ta meg av en ektefelle, et hus, et hjem – med alt det innebærer.

Det synes å ha startet en ny «trend» i arbeidslivet om dagen. Det er utrolig få 100 % stillinger å få. Veldig mange stillinger er oppdelt i småstillinger i alt fra 10 % til 50- 60 %. Jeg er spent på å se hva denne utviklingen vil ha å si for vår fritid. Kanskje må vi ha to-tre jobber? Det vil resultere i en enda vanskeligere kabal som skal gå opp. Og selvfølgelig er det barna i familien som vil lide her også. Det er jeg ganske sikker på. For helse og omsorgsyrker vil dette si at for pasientene og brukere vil de få enda fler mennesker å forholde seg til. De ansatte i disse yrkene jobber sjeldnere og får ikke samme kontinuitet i jobbene sine. Dette tror jeg går ut over kvaliteten.

En annen utvikling jeg er veldig skeptisk til er at det kan synes som at lave personalkostnader er viktigere enn kvalitet. Jeg har jobbet i dagligvarebransjen i nesten hele mitt yrkesaktive liv. Jeg er en sirkushest i dagligvaren. Nå ser jeg at denne kompetansen er for dyr for dagligvaren. Jeg er byttet ut med skoleelever som ikke «kan noe». Jeg ser den samme trenden i læreryrket. Elever som er ferdig med videregående blir satt ut som lærervikarer. Dog er kanskje dette pga lærermangel, men like fullt må det gå ut over kvaliteten, skulle man tro.

På mange måter er yrkeslivet akkurat slik jeg husker det. Samtidig er det kommet mange nye utfordringer.

Dette var noen tanker jeg har gjort meg i mitt «nye liv». Hvordan opplever dere dette?

Vi lever vanedannende og vi ser det knapt selv fordi vi er så vant til det.

Jeg leser og hører det overalt: Arbeidsledigheten er kjempelav. Det er nok jobber til alle!

Nå er jeg kanskje litt pessimist av natur også, men jeg synes denne tiden i påvente av jobb er veldig frustrerende. Det henger gjerne også sammen med at jeg ikke har vært ute i arbeidslivet på 5-6 år. 3 år av dem har jeg gått på høgskole og tatt Kultur Bachelor, to år har jeg vært syk, ironisk nok som følge av at jeg har jobbet for mye..

I denne tiden – i påvente av ledige jobber har jeg tid nok til å reflektere. I dag har jeg tenkt mye på butikker og butikk-kjeder. Vel, det ble litt mer om andre ting også. Jeg hadde vel bare et behov for å skrive ned litt ting ;-))

Her er dagens refleksjoner:

Når jeg skriver at jeg er pessimist av natur, gjelder vel det mest akkurat når det gjelder jobbmarkedet. Jeg er skremt fordi jeg i en tid -nærmere 20 år – har jobbet i dagligvarebransjen. Dagligvarebransjen vil jeg karakterisere som mye slit og svette – for veldig lite tilbake. Er det noe yrke i verden som skaper pessimisme mer en optimisme, så må det være dagligvarebransjen. Vel, slik var det iallefall i mine år i den bransjen. Det er å håpe at det har forandret seg, men når jeg er kunde i en dagligvarebutikk virker det ikke som at det akkurat har forandret seg mye. I den bransjen er det brukt masser av ukvalifiserte folk. – Ja, men trenger man være så kvalifisert for å kunne sitte i en kasse på en matvarebutikk da? – tenker vel du nå.. Tenk over dette neste gang du kommer i butikken og møter de ansatte der. Selvfølgelig ingen regel uten unntak – men nærbutikken eller de store dagligvarekjedene er ikke akkurat stedet du går til for å søke råd om matlaging. Og hva kan man egentlig forlange av en student sittende bak et pipende kasseapparat som egentlig har drømmer om å bli lege eller psykolog? Det er ikke det å yte servie og SELGE som er motivet til vedkommende. Det er å få lønn så man overlever studietiden. Om vedkommende selger MER enn andre får han eller henne samme lønn uansett. Og lønnen er dårlig. Veldig dårlig.

Den som blir rikest ved å ansette ukvalifiserte folk, studenter og «jo-yngre.jo-billigere» er mennesker og bosser som SteinRike Hagen (Stein Erik Hagen). Mat selger uansett. Mat må vi alle ha – uansett om det er dyrt eller det er dårlig service der vi kjøper den. Og SteinRike Hagen er rik nok. Hvorfor skulle han bry seg? Og matprisene må vi stilltiende bare godta. Iallefall alt så lenge som at vi ikke gjør det til en vane å dra fra butikk til butikk, veksle mellom kjedene og handle der hvor det til enhver tid er billigst. Det norske folk trenger ikke gjøre det i dag. Vi har ikke tid til det og penger har vi nok av. Ja, noen handler sågar sine matvarer på bensinstasjonen eller kjøper middagen på mcDonalds eller får middagen kjørt hjem av Peppes. Vi har råd til det.

Stilltiende godtar vi det meste. Livet vårt er blitt en vane. Vanen gjør også at vi ikke lenger stiller krav. Bakeren, kjøttmesteren, fiskeren og kolonialhandleren på hjørnet er blitt borte. Vi kan dra fra by til by på de store kjøpesentrene og vi opplever at alle sentrene er helt like. De store kjedene har overtatt vår verden og de spiser opp alle de små nærbutikkene. Der man møtte kjentfolk. Der man kunne sette varene på krita når man manglet penger, men det var greit for eieren av butikken kjente deg jo. Nærbutikken var nærmest en institusjon – for veldig mange et møtested. Butikken var så mye mer enn bare en butikk vi ville komme fortest mulig ut fra.

Det danner seg nærmest monopoler. I toppene sitter det eiere som eier strømmen like mye som de eier matbutikken. Så lenge penger strømmer inn bryr jo ikke de seg om de betalende er fornøyd med varen eller ikke. Går inntektskurven ned så tenker de automatisk nedskjæringer og billigere arbeidskraft. Aldri tenker de at de selger mer fordi folk vil ha kvalitet og kompetanse. De utnytter vår stilltiende vane. Vanen vår heter penger. Vi får alt for penger og penger har vi nok av. Er vi det minste misfornøyd så går vi til konkurrenten uten å tenke på at konkurrenten til syvende og sist er eid av samme person. Vanen vår er også lettvinthet. Vi har ikke tid til å stoppe opp. Vi er stadig i bevegelse. Vi vil kjøre helt til døren – aller helst vil vi ha varene kjøpt over internett, levert på døren.

Og det sprer seg. Bysentrumene blir like. Bysentrum er et kjøpesenter. Vi kan gå tørrskodde, under tak og vi får det samme tilbud enten vi handler på Lillehammer, en bydel i Oslo eller Skien. Bygdene blir nærmest nedlagde fordi kjøpesentret i den nærmeste byen stjeler bygdefolket. Veier blir lagt utenom bygdene, bygdene blir overlatt til rånerne. Snart forsvinner vel rånerne også. Bygdene dør jo.

Klart mange steder har dette gjort at man må tenke nytt. Jeg synes mange bygder er blitt flinke til å overleve og ta utfordringene. Ikke minst vil jeg skryte av min egen hjembygd Vågå.

Dette er mine refleksjoner og jeg ser at jeg virker pessimistisk. Verden går jo videre og vi med den. Men jeg synes kanskje det er sunnt å stoppe opp litt å tenke over hva vi er med på. Være litt mer kritiske til verden utenfor oss selv, datamaskinen og mobiltelefonen vår.

Når jeg reflekterer slik jeg gjør nå, så tenker jeg alltid at alt var bedre før. Det var det nødvendigvis ikke. Ikke alt. Men jeg tror vi hadde bedre tid til hverandre. Vi hadde dugnader og vi brydde oss – tror jeg, mer om hva våre medmennesker foretok seg. Trengte noen hjelp var vi flinkere til å stille opp. I dag lar vi heller være å ta telefonen hvis den jæ… naboen ringer igjen..  «-Vi har vel aldri jobbet så lite som nå» – er en vanlig oppfatning. Jeg synes det virker som at jobb tar all vår tid. Iallefall har vi mindre tid til å være sammen i familien og blant venner. Folk klager hele tiden på at de er slitne, trøtte og uopplagte.

Jeg er mitt eget forbilde i det jeg skriver om nå. Jeg merker at jeg ofte skjermer meg og trives godt i min egen lille trygge verden. Jeg går sjelden ut og besøker folk. Jeg snakker jo allikevel med dem gjennom sms og en sjelden gang over telefon. Best er det når livet bare passerer – sin vante gang. Hvorfor engasjere seg. JEG har det bra. Jeg opplever meg selv som veldig egoistisk – og det skremmer meg.

Vel, jeg kunne skrevet masse mer. Mye har jeg skrevet før også om avhengighet av mobiltelfoner og data bla. Jeg tror jeg savner noe i livet mitt. Jeg tror jeg er blitt et vanemenneske og jeg er så vant med det at jeg knapt ser det. Men jeg ser det litt for jeg skriver jo om det. Det kjennes faktisk deilig.

Jeg søker jobb!

Jeg går en spennende tid i møte. Jeg søker jobber igjen etter å ha vært mer eller mindre fraværende fra arbeidslivet siden 2002. Jeg innrømmer glatt at det er med litt skrekkblandet fryd.

Jeg måtte slutte å jobbe for ca 5 år siden, rett og slett fordi jeg møtte den kjente veggen. Den veggen som bare gir deg en bråstopp i livet – den som gir deg et varsel om at nå er det på tide å stoppe opp litt. Jeg stoppet. – kikket meg rundt og på meg selv – og gjorde noe med livet mitt. Jeg forandret fokus og prøvde å rette opp det som hadde vært problem. Ett av problemene var at jeg ikke hadde begrensninger for meg selv når det gjaldt nettopp jobbing. Jeg slet meg rett og slett ut. Når man bor alene er det lett å påta seg oppgaver og ekstra jobbing. Det er ingen som venter hjemme og du har ingen forpliktelser. Dette vet som regel sjefen din om også, og utnytter dette. I tillegg hadde sjefen min en ansatt som sjelden eller aldri klarte å si nei, så når det var noe ekstra eller noen var syk, var jeg den første han ringte til. Selvfølgelig.

Jeg tror alle som har møtt den berømte veggen er redd for å støte på den igjen. Slik er det med meg nå også. Jeg kjenner at det hemmer meg litt. Jeg kjenner at jeg gruer meg til kravene og forpliktelsene og jeg kjenner etter om jeg fortsatt er et – ikkeklareåsineimenneske, eller om jeg har lært litt av feilene jeg gjorde. I 5 år har jeg hatt full kontroll på dagene mine. Nå skal jeg inn i jobbmaskineriet igjen. Turnuser, vaktlister, frihelger, ferier, lønn, lønningsdager, forskudd, kolleagaer, tvister, medarbeidersamtaler og u name it! Jeg har vært syk. Nå er jeg frisk. Det er på tide å gå videre. Det må allikevel være lov å kalle det – med skrekkblandet fryd…

Jeg har fullført 3 år på høgskole og gikk ut med beste karakter på selveste bacheloroppgaven. Det burde gi meg selvtillit – men jeg kjenner at også den mangler litt. Noen ganger tenker jeg at så behagelig det ville vært å stått bak kjøttdisken igjen – det er DET jeg klarer best.. Samtidig vet jeg at jeg i løpet av tre år har lært mye og kvalifisert meg masse til å jobbe med kultur, både for barn, voksne og gamle.

Jeg funderer masse på hva jeg kunne tenke meg å jobbe med. Jeg tenker at jeg MÅ jobbe med mennesker. Jeg tenker at jeg IKKE er et kontormenneske. Jeg er ikke så veldig glad i byråkrati.. Jeg er en problemløser. Jeg er tolerant og openminded. Og JA, jeg er fleksibel…. Jeg er idèrik og elsker å få utfordringer. Jeg vil gjerne hjelpe de mindre sterke i samfunnet. Jeg elsker å være vert – eller lage det hyggelig for andre mennesker. Jeg elsker mennesker av alle slag, men særlig barn, unge og gamle. Jeg er engasjert og medlidende – det er kanskje noen ganger en dårlig egenskap…

Nå spør jeg dere – og særlig kanskje dere som kjenner meg litt gjennom bloggen her – men også ukjente;

Hva slags jobber synes dere jeg bør søke? Hva slags stilling passer jeg til?

se gjerne min CV her

Er spent på svar… ;-))

Om sommerfest, drikkekultur og partydopet

Hver sommer har jeg hatt en tradisjon å arrangere sommerfest for skeive i Grenland. Jeg har en svær terrasse og en stor hage og jeg har alltid synes det har vært hyggelig å arrangere et sommerarrangement når det ellers ikke skjer så mye for homser og lesber i lille Grenland. Som regel kommer det en 30 – 40 stk på disse festene og vi har mang en morsom hendelse eller sitat å referere til fra disse festene som vi har tatt frem igjen ellers i året, og ledd av det, og hatt det gøy med. Det har alltid gått rolig for seg og har vært veldig hyggelig. Selvfølgelig har folk vært fulle – men aldri har det vært noe stort problem. Det er mye jobb med en slik fest – men det synes jeg har vært bare hyggelig. Selv det å rydde etter en slik fest har jeg gjort med glede så lenge jeg vet at folk har hatt det bra og kost seg. Heller har det aldri blitt ødelagt mye – selv om litt svinn må man jo selvfølgelig regne med.

Det er kanskje en feil dag å sitte å reflektere rundt en fest når man sitter litt halvt fyllesyk og smådeppa og med nerver, dagen etter. Det har vel skjedd før at man har sagt at: Aldri mer fest – aldri mer alkohol!

Jeg drikker ikke mye. Jeg vil vel gå inn under normalbåsen på dette feltet – kanskje dirkker jeg mindre enn det «normale» også. Det har jo noe med alder å gjøre selvfølgelig. Jeg drakk nok mer før når jeg var yngre – og før drakk jeg mer for å bli full. Nå drikker jeg mer for å komme i god stemning.

Jeg skal ikke romantisere alkoholdrikking – for veldig mange er dette et alvorlig problem, og dessverre er det for veldig mange et problem selv om de ikke selv drikker. Dette problemet er vel mest der når alkoholen er blitt en avhengighet. Jeg er av dem som har et «naturlig» forhold til alkohol. Jeg kan vel si at jeg har respekt for alkoholen. Jeg føler at jeg har alkoholdrikking under kontroll. Dvs at jeg drikker meg sjelden eller aldri sanseløs og jeg tror ikke jeg er av dem som skifter personlighet eller drikker for å glemme et problem eller for å bli mer utadvendt.

Jeg kommer fra bygda og er vant med at alkohol er en naturlig del av en fest. Jeg er også vant med at man ofte må dra langt av sted for å komme til en pub eller et diskotek. Da har det alltid vært en selvfølge å ha en sjåfør som har kjørt oss. Taxi er ikke alltid et alternativ når man bor på bygda. Jeg har også sett mang en gang at alkohol kan føre til slagsmål og uvennskap. Men jeg er ikke vant med å leve opp med at alkohol er et problem rundt meg. Heller ikke dop. Joda jeg har prøvd hasj selv. Jeg syntes til og med at det «ikke gjorde så mye» å prøve det. Det var til og med en bra rus og man slapp jo å være fyllesyk for eksempel. Allikevel tar jeg ikke hasj. For meg er det nok med alkohol. Kanskje vil mange kalle mitt forhold til alkohol for gammeldags. Man drikker – noen ganger blir det for mye – man kan gjøre dumme ting – men man har ikke gjort dummere ting enn at man saktens kan le litt av det etterpå.

Tilbake til sommerfesten som var i går.

Homser er nydelige mennesker. Jeg kjenner særlig homser som fredelige «ufarlige» mennesker som har en stor evne til å le av seg selv og som hjertelig kan le av andre. Når skrullefaktoren er stor og de særegne personlighetene – alt fra traktorlesba til lærhomsen til homsedesigneren – til homsen som synes selv han er helt «normal» og egentlig ikke er det 😉 – samles. Da storkoser jeg meg! Det er rom for alle og det er som regel kjempehøyt under taket og det er et fellesskap og en glede over å få lov å være den man er. Det er ikke bare lesber og homser som kommer på homsefestene – men de heterofile som kommer er mennesker som gleder seg sammen med oss, de er der på våre vilkår. Er du redd for å bli sjekket opp og blir lett agressiv av «innpåslitne» lesber og homser – så ikke gå på en homsefest. Det er dessverre ikke slik i dag at vi kan være oss selv i alle situasjoner. Heterogutten som bruker kvelden til å prøve seg på dame etter dame, ikke alltid like høflig og respektfullt, og som til stadighet får nei – er gjerne den som selv ikke takler å bli sjekket opp av andre. I stedet for å si nei når han blir sjekket opp av en av samme kjønn, så slår han kanskje heller. Vel, dere ser vel tegningen..

Jeg har mye på hjertet i dag kjenner jeg – jeg har enda ikke kommet helt til den berømte sommerfesten…

Dop. Rus. Piller. Alkohol. Hver for seg eller i verste fall i en blanding, er et stadig økende problem. Jeg er kanskje ikke den rette til å snakke om å ruse seg så lenge jeg selv drikker meg full på alkohol. Som sagt før så kan alkohol være like ille som mye annet man ruser seg på. Det er vel ikke helt vanlig å bruke begrepet «ruse seg» om alkohol. Å ruse seg er likesom myntet på den narkomane, tiggeren på gata, den knebøyde skikkelsen du ser i parken. Like fullt er det det er snakk om når man drikker alkohol også. Man ruser seg. Man fjerner seg fra virkeligheten. Man går inn i et rom som er annerledes enn dagligdagsrommet. Man blir en annen – gladere, tristere, voldeligere, snillere, kåt, mindre kåt, osv osv.. Rus kan forresten være så mangt. Jeg kjenner jo til – meget godt – mennesker som ruser seg på en Jesus, snakker i tungetale og som «lever i sin egen lille Gudeverden». Det er nok også en rus. Selv datamaskinen, spilleautomatene, bingoen, trening og kosthold, kroppsfiksering er moderne «ruser» som fjerner folk fra virkeligheter. Vel, man kan si at dette er ruser som er blitt nye virkeligheter, men ofte en virkelighet som blir et økende problem. Som vokser over hodet på deg og som gjør at du fungerer dårlig i den virkelighet som er den «brutale virkelighet». Det som heter jobb, økonomi, familie, venner, fritid.

I går kveld på sommerfesten ble det delt ut piller. Sobril eller noe lignende. Det ble kalt rester av et mennske – en av mine beste venner forøvrig – som tidligere «hadde» dette som et problem. Han blandet piller med alkohol – før. Men han hadde «rester» igjen. Og dette tok han med fordi han ville gi det som gave til noen han visste trengte det. En annen en som han visste hadde litt problemer. Altså gjort i en slags medlidenhet. Han lekte doktor, vil jeg kalle det. Ja, for jeg ville anta at vi alle andre ville gå til en doktor hvis vi hadde problemer så store at vi ville tro medikamenter ville løse noe av problemet vårt.

Jeg overhørte samtalen over hvor fantastisk pillene virket. Vi fikk senere se hvor fantastiske de var.

Alkohol og bilkjøring har aldri hørt sammen. Ofte når du drikker eller ruser deg så fjerner du deg fra virkeligheten, du skifter gjerne personlighet og du blir ofte verdensmester. Når du blander alkohol med piller så blir denne virkeligheten bare enda fjernere. Jeg vil gå så langt som å si at de som ser det som nødvendig å blande alkohol med piller er så tapere. De er så ynkelige. De er så redde. De er så små.

De tør bare ikke vise det. Så redde er de. De er så redde å vise hvor små de er. Når de så blander piller og alkohol så blir de kjempestore. Kanskje kjempehøye er et bedre uttrykk. De blir uovervinnelige. De er verdensmestere. Det er de du hører best stemmen til. De roper om oppmerksomhet. De er de rikeste. De har best biler. De har mest venner.

Og de kjører mye bedre bil når de har blandet piller og alkohol.

Når bilnøklene blir tatt fra de så blir de agressive. Vi tar fra dem deres eiendom. Det har vi ingen rett til. At vi egentlig hindrer dem i å ta sitt eget liv er ikke et argument. Så stort er egentlig det EGENTLIGE problemet. Grunnen til at de blander alkohol og piller. Om de selv dør så ville kanskje dette bare løse problemet? Vel, jeg kan heller ikke hindre at noen tar sitt eget liv, eller ødelegger sitt eget liv. Jeg ville vel forsøkt å hindre det – men jeg kunne neppe avverget akkurat det. Det som verre er, er at de også kan ødelegge andres liv. De kan bli mordere overfor helt ukjente mennesker som er på veien akkurat da når de kjører på veien og leker verdensmestere.

At man truer med å ringe politi hvis de førsøker å kjøre i ruspåvirket tilstand, viser hvor dårlig venn man er. Ok. Da vil jeg heller ha det ryktet på meg at jeg er en dårlig venn.

Det endte med at «en dårlig venn» ble lagt i bakken og tatt kvelertak på. Denne dårlige vennen var også en x og «bestevenn». Men blandingen piller og alkohol tar ikke slike hensyn.

Det hører med noe til historien her. Han som tok fra fyllekjøreren bilnøklene var samme person som ga bort pillene til vedkommende. Jeg har respekt for at vedkommende klarer å skille rus fra bilkjøring. Men jeg har overhode ikke respekt for pilleutdelingen. Jeg har 0-null-zero toleranse for blanding av piller og alkohol.

Jeg har stor toleranse for at alkohol og fest hører sammen. Jeg tolerer at folk blir fulle, morsomme og rare. Jeg skal med glede arrangere fester der det er rom for både å le og gråte av for mye alkohol. Jeg vet det kanskje er umulig å styre. Man kan vel egentlig bare styre det når man kjenner motivene til sine gjesters alkoholvaner.

Dette var min siste sommerfest hvor det er åpent for alle skeive å komme. Jeg vil poengtere at dette ikke har noe med homser og lesber å gjøre. Rusproblematikk er like stort overalt, enten man er homo eller hetero, rik eller fattig, norsk eller utlending.

Men jeg kan jo si til slutt at jeg blir oppriktig lei meg og bekymret over å se hva «den moderne drikkekulturen» gjør – også i det homofile miljøet. Som sagt har jeg vært vant med at homofile er fredelige mennesker. Jeg er kjent med at alkoholbruk er et større problem i homofile miljøer enn i andre miljøer. Det har vel kanskje noe med at homofile står friere, har ikke det samme familieansvaret som gjerne heterofile voksne har. Det kan jo hende at det har noe med min alder å gjøre også. Jeg er ikke vokst opp med at det er morsomt å ødelegge en hagebenk med vilje fordi man er full. Jeg er vokst opp med at alkohol skal være en medvirkning til å ha det gøy sammen – uten å ødelegge, uten å skade ting eller personer.

Dopbruken gjør ikke forskjell på heterofil eller homofil. Den skaper voldsmennesker, ufred, respektløshet og ødelegger menneskeliv.

Kall meg gjerne gammeldags. Kall meg gjerne en dårlig venn. Jeg prøvde iallefall å lage en fest som var ment å være hyggelig for alle. Det var den også – det meste av den. Det er bare så synd at den moderne drikkekulturen ødela for helhetsinntrykket, selv om den moderne drikkekulturen gjorde seg kanskje bare mest gjeldende de siste to timene. Jeg har nå lært meg hva partydop er.

artikler om partydop:

Dagbladet

NRK – PULS

Oslo Kommune – Rusmiddeletatet

Et nytt veiskille. Hvilken vei skal jeg ta?

Flere ganger i livet er det slik at man står overfor noen veiskiller og må foreta valg. Som ung er det kanskje ikke alltid så nøye gjennomtenkt de valg man tar, man kan alltids gå tilbake og velge nye og andre veier. Jo eldre man blir, jo vanskeligere synes jeg det blir å ta disse valgene.

Gjennom et 40 år langt liv så har man på mange måter holdt til der på motorveien, med bare en og annen avstikker, nå og da. Ofte har avstikkerne vært korte og vist seg å være blindveier, man har snudd og det har liksom ikke vært verre en det.

For noen år siden når jeg bodde i Oslo, følte jeg at jeg befant meg på en fryktelig humpete og svingete vei. Det ble også en del tunge motbakker og de var ikke bedre de veiene som gikk strake veien nedover. Det gikk så altfor fort nedover og plutselig sa det stopp! Vegen endte i en hard og brutal vegg. Bråstopp!

I slike situasjoner er det ikke bare å ta turen tilbake og gå veien om igjen. Plutselig står man der og man føler ikke at man har så mange valg. Det er som om man har parkert i garasjen og døren er slått igjen bak deg. Innelåst. Mørkt. Ensomt. Kaldt.

Det er vanskelig å tenke alternativer. Det er som å stå i bunnen av bakken igjen og man må gå bakken en gang til, bare at denne gangen innser man at man MÅ ta en annen vei for å nå målet. Kanskje innser man at man hadde gjort den feilen å tatt den veien man trodde var enklest å gå, den strakeste veien. Den som i himmelretning så rett så enkel ut og hvor målet så så veldig nært ut, men som viste seg at når man kom dit man trodde var målet så var målet enda lenger fram, enda brattere opp.

Noen ganger velger man rett og slett bare et helt annet stoppested. Det var det jeg gjorde. Jeg valgte å bosette meg i en helt annen by. En by jeg aldri hadde vært i før. Skien. jeg satte meg ned og tenkte over hva det var jeg ville med livet mitt. Hva er det som er viktig for meg?

Jeg fant ut at jeg ville ha et roligere liv. Jeg ville ha andre verdier inn i livet mitt. Jeg drømte om et lite hus og en liten hage – en jobb som jeg ikke behøvde å ødelegge helsen min på og en meningsfull fritid og gjerne ha råd og mulighet til å reise.

Mange av disse ønskene har jeg oppnådd. Dessverre ble denne sykeperioden lengre enn jeg hadde regnet med. Jeg har vært uheldig med flere ting etter at jeg kom hit til Skien. Jeg tok også her noen dumme veivalg – men de har ikke vært verre enn at jeg har hatt mulighet til å komme tilbake til utgangspunktet igjen. Det som på mange måter har «reddet» meg var at jeg fikk mulighet til å gå høgskolen og ta Kultur bachelor. Gjennom skolen har jeg fått tilbake mye av den selvtilliten som ble borte på en eller annen vei jeg tok en gang. Det er tøfft å begynne skole igjen som 40 åring – men ikke så tøfft som det mange tror. Ikke så tøfft som det jeg trodde selv heller. Når NAV foreslo skole for meg første gangen lurte jeg vel nesten på om det hadde klikket for dem også.. I dag kan jeg takke dem for den muligheten de har gitt meg.

Nå står jeg overfor enda et veiskille. Jeg står midt i krysset og aner ikke hvilken vei jeg skal gå. Jeg må innrømme at jeg ser bare motbakker igjen. 5 år borte fra arbeidslivet er lenge. Arbeidslivet som en gang gjorde meg veldig syk. Nå står jeg der igjen og skal velge jobb. Dvs jeg skal velge hvilke jobber jeg skal søke, og så må jeg søke og så må jeg til intervjuer, og så må jeg vente og så må jeg kanskje velge mellom flere og så….

Jeg er ikke frisk. Jeg sliter veldig med depresjoner, panikkangst og nerver. I tillegg har jeg søvnapnè og astma. Jeg skulle i et møte hos saksbehandleren min hos NAV her om dagen og var så nervøs at jeg visste nesten ikke hvordan jeg skulle få slippe å gå dit. Jeg var overbevist om at hun nå skulle tvinge meg til noe eller at hun ville komme med ett eller annet problem. Et problem jeg ikke ville klare å løse slik at ett eller annet kom til å gå galt. Slik er det ofte med dårlige nerver. Folk med nerveproblemer er ofte ikke de beste optimister 😉 Selvfølgelig gikk møtet bra.

Møtet gikk bra, men jeg ble jo ikke akkurat friskere av det da. Men NAV må følge regler og hos NAV er og blir jeg bare et personnummer. Ikke blir jeg liksom friskere av at jeg VET at jeg må ut i jobb innen tre måneder ellers så fjernes dagpengene.

Det eneste jeg vil er å komme ut i jobb. Det eneste jeg vil er å være som alle andre. Ha jobb, ha penger, få lån, ha råd til å reise og å være frisk nok til å reise – og få lov til å reise. Når du går på attføring har du ikke lov til å reise nemmelig. Du får heller normalt ikke lån. Og klarer du å jobbe noe ekstra for å tjene noe ekstra så blir du trukket av dagpengene. Kanksje ikke mer enn rett å rimelig det altså. Men jeg vil altså være normal.

Damen på NAV spurte meg hva jeg vil jobbe med. Jeg vet ikke. Men det må være med kontakt med mennesker. Så nært mennesker som mulig – og gjerne i forbindelse med kultur. Men inni meg tror jeg at jeg havner bak en eller annen kjøttdisk igjen. I tresko på murgulv og dårlige bein og vonde betente armer.

Vel, som jeg sa. Jeg står nå her i dette veikrysset da. Jeg tar frem stress-less stolen og venter litt.. Bare litt til..