Bjørn Eriks historie – 16 år etter

20. oktober 1992 forlot 20 år gamle Bjørn Erik Andersen sitt hjem for aldri å bli sett igjen.

Jeg tillater meg å gjengi hele denne artikkelen fra Gaysir, skrevet av Roger Grosvold. Vi bør lese den om og om igjen – til vi forstår. Det er viktig å prøve å sette seg inn i hvordan det var for Bjørn Erik, men også viktig å prøve å forstå hvordan det er for hans etterlatte. Dessverre finnes det mange som Bjørn Erik. Mange hører vi aldri noe om. Mange velger å forlate oss og tar med seg sin store hemmelighet – og «synd» i graven. Det er fordommer som dreper. Tanken om å være annerledes. Tanken på å skulle «skuffe» familie og venner. Tausheten og innesluttsomheten dreper – det å aldri tørre å stå frem som og tørre å LEVE som 100 % menneske. Det kan være dagligdagse holdninger som dreper. Vi må snakke med barna våre og ungdommen. Vi må fortelle dem hele tiden at de er elsket uansett. Det holder ikke bare å si det men vi må vise det også. Disse unge menneskers liv er IKKE avskyelige, perverse, skamfulle eller syke, som noen religioner ynder å kalle homofili. Slike holdninger dreper. Jeg ber de som uttaler seg slik ta innover seg at ordene og holdningene deres rammer. De dreper. Denne historien er ett eksempel – men det finnes mange. Flere enn vi aner.

20. oktober 1992 forlot 20 år gamle Bjørn Erik Andersen sitt hjem for aldri å bli sett igjen.

Han etterlot en dagbok som tegnet et bilde av en ung mann som ikke maktet å forene sin kristne tro med en homofil legning.

Åtte år senere, i mars 2000, viste TV2 filmen «BE – Skitne, syndige meg» hvor man gjennom intervjuer med Bjørn Eriks nærmeste familie og utdrag fra dagboken fikk fortalt Bjørn Eriks historie.

Den ga dessuten et innblikk i hvilke konsekvenser kirkens undertrykkelse av homofile medfører for enkeltpersoner.

Filmen rystet politikere som menigmann, og reaksjonene mot kirkens overgrep lot ikke vente på seg.

Human-Etisk forbund opplevde en flom av henvendelser og innmeldinger etter at TV2 viste «BE – skitne, syndige meg». – På mandag begynte telefonene og e-postene å strømme inn til forbundet, fortalte informasjonssjef i Human-Etisk Forbund Jens Brun-Pedersen til Dagbladet.

 

Kjærlighet og likeverd

Mai-Britt Tagge er Bjørn Eriks storesøster og hun var en av de sentrale initiativtakerne til å få filmen laget.

 

Hun fikk aldri hjulpet broren, men ved å fortelle hans historie håpet hun å kunne hjelpe andre og ikke minst rette fokus på hvor vanskelig det var å være kristen og homofil.

– Jeg ønsket å gjøre filmen nettopp for å sette fokus på hvor trangt det var innad i statskirken spesielt, forteller Mai-Britt til Gaysir.

– Så lenge vi har en statskirkeordning og en statsreligion bør den ha et menneskesyn som inkluderer alle. Men det er ikke plass til alle. Man skal være sånn og man skal være slik, og likevel skal man være med fra fødselen av, og det blir helt feil, mener hun.

– Det er denne inkonsekvensen som stopper opp hos meg hver gang. For hvis det skal være en kirke for alle, skal den være for alle uansett. Man blir ikke møtt med den man er, man blir møtt med at man må endre seg som person. Det er ikke snakk om å tro, det er snakk om å være.

– Det handler til syvende og sist om likeverd. Det handler om kjærlighet, det handler om å finne noen å være glad i, det handler om å være god mot noen andre. Kjærlighet blir aldri feil. Det er det som har vært mitt budskap med filmen hele veien, slår Mai-Britt fast.

– Det var et blad som gjerne ville gjøre en hjemme hos-reportasje hvor vi skulle sitte i hver vår stressless og gråte alle tre. Men skal vi stille opp for noe så skal det være for saken, ikke for at det skal være synd på oss, forteller Mai-Britt Tagge. Foto: Roger Grosvold.

 

De som sitter tilbake

Sentralt i filmen står utdrag fra Bjørn Eriks dagbok hvor han beskriver den indre konflikten mellom sine følelser og sin kristne tro, og hvor han i egne øyne fremstår både skitten og syndig.

 

Dagboken hadde han lagt frem etter å ha ryddet hele rommet sitt og gjort alt klart. Han hadde stiftet den sammen og bare de siste sidene han hadde skrevet, lå åpne.

«Teater Bjørn Erik er over for denne gang, siste akt spilles nå. Når det er teppefall vet man ikke. Det er godt det er ferdig. Det tar på å spille teater, særlig når man har hovedrollen i sitt eget liv hele tiden.
 
Jeg vil ikke leve, jeg vil ikke spille skuespill, jeg sier fra meg rollen som Bjørn Erik. Det er over. Teppefall.»

– Jeg får fremdeles helt vondt av å tenke på det. Selv om jeg visste at han slet og at han ikke helt visste hva han skulle gjøre med livet sitt, er det ikke unaturlig for en tjueåring å føle det slik. Men jeg skulle ønske han hadde sagt noe. Da kunne vi forhåpentligvis fått hjulpet ham litt, forteller Mai-Britt.

– Vi tenkte at vi skulle ha sett, vi skulle ha gjort, vi skulle ha vært mer hjemme. Jeg følte spesielt at jeg skulle ha vært mer hjemme, at jeg skulle tatt signalene.

– Jeg var jo selv i tjueårene og ikke spesielt voksen. Man vet ikke hva man skal si, hva man skal gjøre og hvis jeg prøvde å snakke med ham i perioder, ble jeg bare bitt hodet av. Han ville egentlig ikke snakke med noen.

 

Kom ut på vegne av sin sønn

Dere valgte å bruke dagboken hans i filmen, noe som jo kanskje er det sterkeste ved hele filmen nettopp fordi utdragene er så ærlige, utilslørt personlige og velformulerte?

 

– Jeg følte at det var best om han fikk si det selv fordi det sier alt.

– Utdragene sier hvordan det føltes å ha den konflikten, en konflikt vi ikke kan vite noe om eller leve oss inn i. Vi kan bare kjenne at det gjør vondt å lese det og høre det.

– Vi mottok en pris fra Rådet for psykisk helse nettopp fordi vi var med på å bygge ned de tabuene som ligger omkring psykiske problemer, i vårt tilfelle selvmord.

Faren din forteller i filmen at det føltes som om det var dere som kom ut av skapet på vegne av Bjørn Erik?

– Vi måtte diskutere hvorvidt vi skulle si noe og da blir det som om vi gjør den jobben slik at han skulle få bli et helt menneske.

– Det var en merkelig følelse å skulle gjøre det for sin egen bror i ettertid i og med at han ikke klarte å gjøre det selv. Og da må man gå i seg selv og tenke hva mener man om dette. Synes vi det er rart, fremmed, ekkelt, vondt eller vanskelig?

– Det er en trist historie å skulle fortelle til nye mennesker. Jeg er jo ikke noe enebarn. Nå har jeg snart vært det like lenge som jeg har vært storesøster til noen, men likevel er det ikke det jeg er. Jeg føler meg ikke slik, jeg har hatt en lillebror i det meste av livet mitt, forteller Mai-Britt.

– Foreldrene mine måtte ta stilling til helt andre ting fordi man som forelder har visse forhåpninger og drømmer for barna sine. Og foreldre skal jo helst ikke overleve barna sine, og nå sitter de igjen uten det ene barnet sitt.

 

Syndet hver dag

Bjørn Erik skriver i dagboken om hvordan han følte han ikke hadde noen plass i kirken og heller ikke hørte hjemme hos Gud.

 

Mai-Britt Tagge følte et sterkt sinne mot kirken etter at Bjørn Erik forsvant og både hun og faren har i ettertid meldt seg ut av statskirken.

– På den tiden da Bjørn Erik forsvant var kirken særdeles fordømmende mot homoseksualitet.

– Hvis man skulle ha en vigslet stilling i kirken kunne man ikke bedrive homofil praksis, og hvis så var tilfellet skulle man i alle fall ikke si det til noen.

– Men Bjørn Erik var mye strengere enn det. Han kunne ikke engang ha homofile følelser hvis han skulle være en verdig kristen. Han ble forelsket i andre gutter og da syndet han hver dag. Det var mye verre å ha slike følelser enn annen type synd.

– Hele tiden har følelser for noen av sitt eget kjønn vært fremstilt som den verste synden man kan ha, men det er fremdeles ingen innenfor kirken som til dags dato har klart å forklare meg hvorfor. Man blir bare slått i hodet med bibelvers i enhver sammenheng.

Etter at «BE – skitne, syndige meg» ble vist på TV2 i mars 2000 hadde Homofiles Ungdomstelefon telefonstorm. To av tre innringere var gutter. Flere hadde selvmordstanker, og noen hadde prøv å ta livet av seg. De fleste som tok kontakt var homofile fra småbygder.

 

– Samfunnet har blitt åpnere

Mai-Britt forteller at foreldrene opplevde at det ble veldig stille fra menigheten etter at broren begikk selvmord.

 

– Enten var det på grunn av at han tok sitt eget liv, at han var homofil, eller begge deler. Og det føler jeg sier veldig mye om hvordan det er der.

– Hvorvidt det er blitt noe bedre vet jeg ikke, men jeg tror det. Debatten har jo pågått siden og det har blitt mulig for folk som er åpent skeive å kunne få jobb innenfor kirken, så noe har skjedd.

Tror du Bjørn Erik ville oppfattet kirken som mer åpen og inkluderende om han hadde vært 20 år i dag?

– Jeg håper at vi har kommet såpass langt at det hadde vært enklere for ham.

– Samfunnet har blitt åpnere og kirken har fått stadig mindre å si i folks hverdag, noe jeg synes er bra.

– Det ville kanskje også gjort det lettere for Bjørn Erik fordi han da kanskje ville sett andre sider av samfunnet hvor han hadde følt at han hadde en mulighet, og at han hadde kunnet ha en rolle i menigheten hvis det var hva han ønsket, avslutter Mai-Britt.

Nyttige linker:

Helseutvalget – sammen for bedre homohelse:
www.helseutvalget.no

Tlf. 23 35 72 09

Homofile ungdomstelefon:
www.ungdomstelefonen.no

tel 810 00 277

www.skeivungdom.no
 
Landsforeningen for etterlatte ved selvmord
www.leve.no

tel 22 50 25 70
 
For mer informasjon omkring homofile/lesbiske og selvmord:

Seksjon for selvmordsforskning har utgitt et eget temanummer Suicidologi 2007, vol. 12, nr. 1 tilegnet selvmordsproblematikk blant homofile og lesbiske.

Dette finner du via www.selvmord.no

TAKK JON REIDAR !

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I dag er det valgt ny LLH-leder og Jon Reidar Øyan går av etter 4 år.

Jeg vil takke Jon Reidar for den enorme jobben han har gjort for alle skeive i løpet av disse 4 årene. Når jeg tenker på Jon Reidar så tenker jeg på han som uredd. For Jon Reidar har en av de viktigste tingene vært  å gjøre skeive synlige. Dette har han klart ved å selv være godt synlig, noe som nok har kostet han en del, men det er her jeg synes Jon Reidar har vært så flink. Han har ikke latt mobberne og de som truer vinne! Det er slik man må møte mobbere, de som truer, de som anser seg selv som fasitmennesker – vis at du er like god som alle andre. Vis at det ikke finnes fasitmennesker.

Jon Reidar Øyan har også vært veldig flink til å ta seg av lokallagene i LLH. Her i Telemark har han velvillig stillt opp når vi har spurt om det. Dette er viktig for oss «små». Jeg tenker at det sikkert er en fordel at Jon Reidar selv kommer opprinnelig fra «utkanten» og vet sikkert hvor viktig det er at vi også føler at vi er med i kampen – at vår stemme også blir hørt.

Jon Reidar har vært leder i 4 viktige år i homohistorien. Denne uken får vi den nye ekteskapsloven. Jeg vil gi Jon Reidar en stor del av æren for denne loven og at den kommer på plass så raskt.

Jeg vil få ønske Jon Reidar Øyan all mulig lykke til videre.

TAKK!

les også: Bank en homo og få en fjær i hatten. Kronikk skrevet av Jon Reidar Øyan før han ble leder i LLH http://test.gaysir.no/artikkel.cfm?CID=9346

(Gaysir 06.06.04) Jon Reidar Øyan valgt som ny leder i LLH http://www.gaysir.no/artikkel.cfm?CID=9382

(Gaysir 26.11.07) Arven etter Jon Reidar http://www.gaysir.no/artikkel.cfm?CID=12616

 

En velskrevet kronikk om: Ny ekteskapslov vil sikre familien som institusjon

Skrevet av Hanna Sesselja Mikalsen (21.04.08)  på Gaysir.no

Ulrik Sverdrup-Thygeson hevder i sin kronikk i Aftenposten 15.04 at familien er samfunnets grunnleggende institusjon.Etter å ha lest kronikken stiller jeg spørsmål ved hva Sverdrup-Thygeson mener når han skriver «familien».
 
Mener han den idealistiske heteronormative mor – far – 2,4 barn – golden retriever – Volvo – rødt hus med stakittgjerde – familien?

 

Hva med alle de andre familieformene vi har her i landet, alenefedre og mødre, par med og uten barn, familier med adoptiv og fosterbarn, familier med to mødre eller fedre, familier med stemor og stefar, teller ikke disse som familier i hans øyne?

En familie er tross alt ikke biologisk slektskap, men den følelsesmessige relasjonen mennesker har seg imellom. Eksempelvis er ditt adoptivbarn en stor og viktig del av din familie selv om det ikke er ditt biologiske barn.

Familien er samfunnets grunnleggende institusjon

 Familien i alle dens former er samfunnets grunnleggende institusjon. Den nye lovgivningen vil sikre like trygge og stabile rammer til de som pr dags dato har blitt ekskludert i lovgivningen som de som er inkludert i den, både for de gifte og deres eventuelle barn.

Sverdrup-Thygeson frykter at dersom den nye ekteskapsloven blir vedtatt vil den fungere som vektstang for de som vil åpne ekteskapet for flere enn 2 personer, for økt innvandring gjennom ekteskapet, for lovliggjøring av surrogatskap i Norge, men han skjønner ikke at disse «vektstengene» han preker så krast mot allerede eksisterer.

Nordmenn, heterofile som homofile, drar til utlandet for å få egne barn via surrogatmor, lesbene flyr til Stork-klinikken i Danmark, og vi har da allerede innvandring gjennom både ekteskap og partnerskap.
 
Frykter det han ikke ser i seg selv

Mennesket har en tendens til å gå den ikke-ulovlige veien rundt loven dersom de ikke får den hjelpen de trenger. Det betyr ikke at disse menneskene gjør noe galt, men det tyder på at Sverdrup-Thygeson frykter det han ikke ser i seg selv, det han ikke forstår.

Demonstrantene mot felles ekteskapslov tidligere denne måneden ytret frykt for at ekteskapet som institusjon ville bli ødelagt dersom den nye lovgivningen ble vedtatt.

Den nye ekteskapsloven er ingen trussel mot heterofile pars ekteskap. Det faktum at min nabo plutselig får lik lønn som meg selv gjør ikke min lønn mindre verdt. Og det at jeg får muligheten til å gifte meg og samtidig få like plikter og rettigheter i mitt ekteskap som min søster har i sitt, påvirker ikke hennes ekteskap.

Poenget med felles ekteskapslov er ikke å gjøre mor eller far overflødig, ei heller å åpne for fri seksualitet og frihet fra ansvar for barn, Sverdrup-Thygeson har intet grunnlag for å hevde dette.

Sverdrup-Thygeson snakker mye om det naturgitte. Hva er naturgitt med at heterofile par som av biologiske grunner ikke kan reprodusere seg selv får gratis hjelp til dette via staten?
Alle som ønsker å legge til rette for en sikker og trygg oppvekst for et barn bør få like rettigheter til å bli vurdert til dette, både via mulighet for adopsjon og kunstig inseminasjon.
 
Samfunnet må regulere seg selv fra tid til tid

Samfunnet må regulere seg selv etter hvor samfunnet står fra tid til tid. Om så ikke var tilfelle ville ikke kvinner hatt stemmerett, ei heller ville det vært ulovlig å disiplinere sine barn med vold.

Vi lever i et samfunn hvor mennesket styrer, hvor vi har følelser for hverandre og med hverandre, hvor vi forsøker å skape samlivsformer og levesett som gir stabilitet, trygghet og likeverd, uansett legning eller kjønn.

Et Norge hvor  alle familier er likestilt, hvor alle er like mye verdt, hvor det synliggjøres at en familie ikke er verdt mer enn en annen, men at alle familieformer er verdifulle og uerstattelige, likeverdige, det er fremtiden.

En fremtid jeg ser frem til med håp og glede.

Agderlensmann tok initiativ til en annonse mot ny ekteskapslov

neitilnyekteskapslov08_faksimile_200.jpg 

HETSEN OG USAKLIGHETEN FORTSETTER…

Agderlensmannen er bekymret for økt kriminalitet dersom en ny ekteskapslov gir homofile rett til å gifte seg.

– Jeg er redd for konsekvensene av oppløsningen av familien. Ved å ha to foreldre med samme kjønn vil man mangle rollemodeller og man vil få identitetsforvirring, og det kan føre til økt kriminalitet.

Dette sier Lensmannen i et intervju med Vårt Land.

Han sier videre:

– Som lensmann ser jeg at god og sunn familiepolitikk kan hindre unge i å komme ut på skråplanet. Så det å verne ekteskapet som institusjon støtter jeg også som lensmann, sier han.

Han er i utgangspunktet med annonsen som menighetsmann og privatperson, men har ingen problemer med å støtte aksjonen som lensmann.

les mer på Gaysir.no og Vårt Land

Når en kristen homo tar sitt eget liv

Fant denne artikkelen på Gaysir og den handler om hvor vanskelig kristne homofile kan ha det. Selv om denne historien er fra et annet land så er jeg overbevist om at dette skjer i Norge også. Historiene om selvmord er mange og fryktelig vonde. Særlig vondt blir det når den som går bort tar dette valget for å kanskje skjerme sin familie og sin omgangskrets pga en legning man ikke kan «velge bort» og som man sterkt føler ikke er akseptert. Ja det blir meningsløst å snakke om homokamp når slike ting HAR skjedd. Det burde ikke være en kamp i det hele tatt. Snakk med barna deres. La de vite at de er elsket uansett – uten vilkår!

Når en kristen homo tar sitt eget liv 

Skrevet av Bjorn Lecomte (20.07.06) www.gaysir.no

Alessandro, en italiensk-belgisk ung mann, tok for noen dager siden sitt eget liv. Han var ensom, kristen og homofil. Han fikk valget mellom å glede Gud ved å bli heterofil, eller å bli utstøtt. For Alessandro var det et tredje valg: selvmord. Gaysir har møtt en belgisk, kristen homofil som fortsatt kjemper.

Cedric utenfor menigheten. Foto: Bjorn Lecomte

Når et menneske tar sitt eget liv, så blir det tungt og meningsløst å snakke om homokamp. For de familiene som knuses og overøses av selvbebreidelse, er det ingen ting i denne verden som gir mening når det kjæreste i verden dør. Det som skulle bli en sommerreportasje fra Belgia, ble en vond oppvekker. 

Jeg er på vei fra Brussel til Mons når en venn av meg ringer for å fortelle at en kamerat har tatt livet sitt i den bygda jeg er på vei til. Plutselig blir notatene om kafeer og kunst i Mons uviktige.

Orket ikke leve

Alessandro tok sitt liv. Han orket ikke gjøre skam på sin kristne omgangskrets og familie. Han var italiensk, og vokste opp i La Louviere i Sør Belgia, hvor det er en høy konsentrasjon av italienske familier. En dag klarte han ikke å leve lenger, som kristen homofil.

I frykt for å støte familien til Alex, kontakter jeg dem med stor forsiktighet. Ingen der vil snakke om det som skjedde, men så begynner dattera til pastoren i menigheten til Alessandro å snakke til meg.

– Han var helt alene. Det var ingen ting homo der han bodde. Han fikk et valg: enten gjorde han Gud glad ved å vende seg bort fra homofili, eller så.. mumler hun. Så blir hun stille, og en mann forteller meg at hun ikke kommer til å si noe som kan virke negativt for den evangeliske kirken.

Folk beskriver Alessandro som en ensom gutt. Alle gjentar at han var helt alene. Likevel forteller andre kristne homofile i regionen at de visste godt hvem han var, og at han var homofil.

– De tok fra meg alt

Cedric utenfor menigheten i Soignies. Et sted ingen snakker til ham lenger. Foto: Bjorn Lecomte

Jeg sitter i nabobygda Soignies, og snakker med en annen kristen homofil som heter Cedric. Cedric jobber for Frelsesarmeen i Belgia, men har vært sykmeldt i snart to år, på grunn av psykiske skader etter en arbeidsulykke. Han husker ikke den nå døde gutten i La Louviere så godt, men husker at han var en fysisk veldig sterk ung mann. Bortsett fra det, er det at de begge var italienske, det eneste han vet.

– Fundamentalismen til den evangeliske kirken gjør at de unge i de miljøene som er berørt av homofili, mister respekten for sitt egentlige liv, sier Cedric.

Stengt ute

Cedric jobbet med barne- og ungdomsarbeide i menigheten i ti år. Foto: Bjorn Lecomte

Cedric har brukt ti år på å lede ungdoms- og barneaktiviteter i en evangelisk menighet i Soignies. En dag får pastoren i menigheten hans en mann på besøk som forteller pastoren at Cedric er homofil.

–  En søndag var jeg på vei frem for å motta nattverd, og da sier pastoren plutselig, foran alle: Cedric, vil du vennligst sette deg ned igjen? Jeg skjønte ikke hvorfor han sa det, og jeg ville bare løpe ut derifra. Men etter møtet sa han at han ikke kunne gi nattverd til homser. Det endte med en lang diskusjon om teologi; en diskusjon som bare skapte panikk hos meg.

Teologisk debatt forsterket hatet

Cedric gikk inn i en lengre teologisk debatt, men det førte bare til at holdningene til menigheten forsterket seg, og ingen tok kontakt lenger. Barna ble beordret til aldri å hilse på ham, og han fikk beskjed om å flytte ut av leiligheten han leide gjennom menigheten.

–  De knuste familielivet mitt, de ringte alle foreldrene til barna jeg jobbet med og sa at de måtte fjerne barna fra meg, de ringte jobben min og fortalte at jeg er homo, de gjorde det de kunne for å kaste meg ut av leiligheten min, og nå har jeg tapt den kampen også.

Tilbudt heterokurs

Mange menigheter og trossamfunn har tilbudt homofile kurs i «hvordan omvende seg til heterofili» i flere år. Menigheten til Cedric sendte en «spesialist» i dette for å se om ikke de kunne løse denne konflikten ved å gjøre Cedric heterofil.

–  For en stund siden kom det en mann til meg og spurte om jeg ikke kunne tenke meg et omvendelseskurs, slik at jeg kunne bli helbredet for homofili. Han selv mente at han hadde gått gjennom denne prosessen og var nå heterofil. Jeg takket selvfølgelig nei, for jeg hadde det fint med min homoseksualitet, sier Cedric med et ironisk smil.

Et spørsmål om anstendighet

Jeg leste noe veldig fint i homoavisen Blikk og homonettstedet Gaysir.no i kveld, hentet fra kronikken; «Et spørsmål om anstendighet», skrevet av Håkon Haugli, leder Arbeiderpartiets homonettverk og medlem av Mannspanelet

Da Spania innførte felles ekteskapslov i 2005, begrunnet statsminister José Luis Zapatero sitt syn på følgende måte: «Et anstendig samfunn ydmyker ikke sine borgere. (…) I dag gir Spania [homofile] den respekt de fortjener, anerkjenner deres rettigheter, gjenreiser deres verdighet og bekrefter deres identitet og gir dem frihet. Vi er ikke det første landet [som legaliserer ekteskap av personer av samme kjønn] og jeg er sikker på at vi ikke blir det siste» sa den spanske statsministeren. Belgia, Nederland, Canada og Sør-Afrika har innført felles ekteskapslover.

Anstendighet er ordet. I et moderne samfunn som Norge så burde man unngå å ydmyke grupper av mennesker, i dette tilfelle homofile, ved å ikke la dem få gode trygge rammer rundt sitt kjærlighetsliv og familieliv. Og som Haugli ganske riktig påpeker i kronikken skjer det også en urett overfor de mange enslige og deres barn, ved at man fastholder at det eneste riktige er å leve opp med mor og far sammen. I dag finnes mange samlivsformer med dine, mine og våre barn og dette er det nesten ikke fokusert på i felles ekteskapslovdebatten. Det skjer kun angrep på de homofile relasjonene. Mange av de kritiske røstene til felles ekteskapslov er selv skilt og gått inn i nye forhold. Hvor er da anstendigheten når de vil nekte homofile å få faste rammer rundt sine forhold?

Jeg gjentar den spanske statsministerens ord – dette er hva anstendighet handler om mener jeg også:

….den respekt de fortjener, anerkjenner deres rettigheter, gjenreiser deres verdighet og bekrefter deres identitet og gir dem frihet.

Det gjelde seg homofile som heterofile par og enslige og deres barn.

Kronikken er et svar på Nina Karin Monsens advarsler mot regjeringens forslag til felles ekteskapslov.

Blant annet har hun uttalt: «Er enkjønnede par diskriminert fordi de ikke kan gifte seg? Å diskriminere er å forskjellsbehandle, utelukke og undertrykke. Men bare de kan bli forskjellsbehandlet, utelukket og undertrykket som i utgangspunktet står likt. Enkjønnede og tokjønnede par står ikke likt, de tokjønnede kan få og får barn sammen. De binder sammen familier og skaper slekter. De enkjønnede parenes situasjon endres i så måte ikke om de fremstår som heterofile look-alike.»