Året jeg sent vil glemme..

Våren 2008 ble jeg ferdig med min utdannelse ved Høgskolen.

Det er stort for en 40 åring å ha klart å gjennomføre 3 harde år på skolebenken igjen – og å gå ut med beste karakter A på sin Bacheloroppgave. Jeg var endelig omskolert, «attført» og skulle endelig ut i arbeidslivet igjen etter år hvor jeg hadde vært syk – ironisk nok av bl.a overarbeid og etter å ha møtt den berømte veggen. Det manglet ikke akkurat på optimisme!

Jeg drømte om fast jobb, fast lønn, mulighet til å ta opp lån, skifte bank, ha FERIE, – ja hadde nær sagt – bli vanlig igjen.

Drømmer blir enten til virkelighet eller de kan bli til rene mareritt. Vel, mareritt er kanskje et sterkt ord å bruke, men jammen skulle dette året bli til noe helt annet enn det jeg så optimistisk hadde sett for meg.

Tre måneder etter skoleslutt opphørte all kontakt med NAV. Tre måneder fikk jeg på å skaffe meg en jobb jeg kunne leve av. Fra den dagen var det slutt på noe som helst støtte økonomisk. Heretter var Sosialkontoret det eneste jeg kunne falle tilbake på hvis jeg ikke selv kunne klare å skaffe meg inntekter. Jeg er meget stolt over at jeg har klart meg uten hjelp fra noen.

I min situasjon som «ferdig attført» mister du alle rettigheter. Du har ikke krav på arbeidsledighetstrygd før du har opptjent 105 000 fra januar. Det vil i mitt tilfelle si at jeg gikk fra oktober 08 til juni 09 – uten rettigheter til stønad. Heller hadde jeg ikke krav på bostøtte eller annen støtte – utenom sosialtrygd. Bankene møter deg med et NEI – nesten uansett hva du ber om – så lenge du ikke har noen fast inntekt eller fast jobb.

Jeg har i løpet av dette året levert ca 70 – 80 jobbsøknader. Mange av jobbene ventet jeg svar på i opptil 4 mndr. Svarene på samtlige har vært nei. På mange av jobbene har det vært flere 100 søkere. På veldig mange av jobbene fikk jeg aldri svar. (Vet dere hvor mye tid man bruker på å skrive jobbsøknader??)

Jeg kontaktet bemanningsbyråer som Adecco, Personalhuset og den kommunale vikartjenesten.

Her er listen over arbeidsstedene mine fra oktober 08 – dd 09.

Omsorgsboliger: 2 ulike

1. ringevakt perioden okt 08 – feb 09

2. sommerjobb mai 09 – dd 09

Dagligvarbutikker: 5 ulike (Tilfeldige vakter av kortere og lengre varighet.)

Skoler: 6 ulike barneskoler (2 uker som klasseforstander – resten vakter fra 1 time til hele dager)

Kantiner: 12 ulike (oppdrag fra 3 dager til 2 uker – 5 timers vakter)

SFO: 2 ulike (ringevakt fra okt 08 – feb 09)

Barnehage: 3 ulike (bare enkelte dager)

Fritidsklubber: 3 ulike (Ringevakt – fast 1 kveld i uken fra mars 09 – mai 09)

Lønningssystemet i Skien kommune gjør at for hver ny kommunal arbeidsplass jeg begynner på må jeg jobbe inn 1 mnd før jeg får lønn.

Hos Bemanningsbyråene får jeg lønn hver 14 dag.

Dette gjør at lønningene blir veldig ustabile og helt umulig å kontrollere. Noen måneder fikk jeg utbetalt 8000 andre måneder fikk jeg opp til 18000. Bemanningsbyråene skor seg på at det er høy arbeidsledighet. I noen av butikkjobbene fikk jeg kun 115 kr timen. (tarifflønn for en 18 åring i butikk er 119,-) De fleste jobbene har jeg fått fra 135 til 150 kr timen, med unntak av vikarjobbene i skolen, hvor jeg fikk 198 kr timen. (der fikk man betalt bare time for time og har altså ikke betalt for forberedelse)

En typisk arbeidsdag for meg har vært å stå opp klokka 6 og sitte å vente på telefon. Det er naturlig å takke ja til den første som ringer – kanskje en skole som trenger deg 3 timer. Så kanskje ringte en barnehage like etterpå for å tilby deg full dag – kanskje flere dager, men som du da måtte takke nei til fordi du allerede har sagt ja til å jobbe 3 timer.

Enkelte dager klarte jeg å «sy sammen» slik at jeg kunne være på 3- 4 ulike steder samme dag. Feks; 3 timer èn skole, 2 timer en annen skole, Sfo etterpå og så en butikk på kvelden.

Du er bare en vikar på de stedene du jobber som vikar. Med det mener jeg at du går glipp av absolutt alle fordeler. På skolene får du feks ingen tid til å forberede deg. Du får gjerne 15 min til å finne ut hvilken klasse du skal ha, hvilket fag du skal ha og kanskje lese en beskjed fra den læreren du er vikar for. Du går inn i en klasse med ofte helt ukjente elever og en klasse med elever som kanskje har spesielle behov. Ofte får du ingen beskjed om hvem eller hva slags problem det er.

Som vikar er du ny på hvert enkelt sted. Du skal forholde deg til nye mennesker på hvert enkelt sted. Det er ikke vikarene som først får pauser og det er ofte at vikarer blir satt til «de verste» jobbene. Ofte blir du satt til å gjøre ting langt fra det som var avtalen og noen ganger får du ansvar for ting – også langt over det som var avtalt.

Som vikar ønsker du alltid å gjøre et bra inntrykk og du står gjerne på ekstra for å kanskje få tilbud om fast jobb. Selv om du gjør en bra jobb er det ofte allikevel ikke ledig stilling – jeg er mange ganger blitt møtt med at de gjerne skulle ha ansatt meg, men…

Dette har vært et år jeg sent vil glemme.

Midt oppi alt dette ble jeg altså i april 09 innsatt som vikarprest i Unitarforbundet og har hatt gleden og æren av å gifte 3 fantastiske brudepar. 😉

Det er liksom ikke helt lett å svare når folk spør hva jeg jobber som!!

Jeg står nå her. Med bena godt plantet på bakken. Jeg har klart det! Jeg har også klart alt sammen alene.

Visst har det kostet en del. Jeg er dønn sliten. Jeg har mistet all sosial omgang med venner. Hus og hage er blitt forsømt. Familien er forsømt. Ja – og meg selv er også forsømt. Ferie er et fremmedord. Økonomien er skakkjørt og uoversiktlig. Jeg har måttet ta en dag om gangen bokstavelig talt.

Jeg vil helst aldri ha det på samme måte igjen. Samtidig tenker jeg at jeg har da lært masse av dette også. Ikke minst har jeg møtt mange fantastiske mennesker. Ikke minst har jeg fått møtt mange fantastiske elever! Jeg har blitt utfordret og måtte trampe oppi situasjoner jeg aldri trodde jeg ville klart. Jeg trodde aldri jeg ville klare meg som lærer. Men det gikk – og det gikk fantastisk bra. Jeg har fått beinet innenfor mange bransjer jeg kanskje ellers aldri ville opplevd. Jeg har lært å overleve på knappe og ustabile ressurser. Jeg har blitt betrodd og jeg har blitt spurt etter – fordi folk synes jeg har gjort bra jobber. Jeg har fått gode tilbakemeldinger fra vikarbyråene at folk vil gjerne ha meg tilbake. Jeg har fått mange nye venner og masse god ny erfaring.

Jeg vil få lov å takke alle de mennesker som har passert forbi meg i løpet av året. Jeg vil få takke for all støtte og oppmuntring jeg har fått etter avisoppslag i media fra hele landet, enten det har handlet om at jeg er blitt prest eller oppslaget om NAV.

Ingenting er så galt at det ikke er godt for noe!

Situasjonen min i dag er at jeg har en jobb i en omsorgsbolig. Ikke fast jobb her heller, men jeg har jobb så jeg klarer meg. Jeg håper det fortsetter. Jeg vil fortsette å jobbe i ungdomsklubber og jeg håper også jeg kan ta enkelte vakter i skolene i Skien.

I september blir jeg innsatt som prest i Unitarforbundet. Stadig flere velger å gifte seg hos oss. Ingenting gleder meg mer. Mange tar kontakt med meg også fordi jeg er prest og ønsker samtaler. Håper det er enda fler som kommer til å gjøre det. Jeg er glad hvis jeg kan hjelpe. Fra høsten av vil jeg også jobbe mer intenst med å få opprettet en Unitargruppe her i Grenland. Her er alle velkommen til å bidra til forslag hvordan vi kan legge opp dette slik at det blir til nytte og glede for mange.

Vel, dette var en slags gjennomgang og oppdatering over mitt liv siste år. Mitt liv blir aldri kjedelig! 😉

Jeg ønsker ingen å ha det slik jeg har hatt det når det gjelder jobb. Samtidig vet jeg at veldig mange har det nettopp slik. Ha tålmodighet – er mitt råd. Man lander alltid som regel med bena først. Vær litt egoistisk – det er lov i slike situasjoner. Ta vare på deg selv og sørg for at du har det bra. Det går nemmelig fint an å være egoist uten å tråkke på andre. Bruk erfaringene, dårlige og gode, som nettopp det det er. ERFARINGER!

GI ALDRI OPP!

Jeg er en lykkelig, sliten vikarlærer!

Jeg får ikke skrevet så mye på bloggen om dagen. Jeg har rett og slett ikke tid – eller ork.

De kveldene jeg har fri er jeg så sliten etter å jobbe i skole og Sfo at jeg tilbringer tiden mest på sofaen, før jeg ender tidlig i sengen. Å vare ambulerende vikarlærer er slitsomt! Dette har jeg skrevet så mye om før så jeg skal ikke tygge DEN grøten to ganger..

Jeg er så lykkelig! Å få lov å jobbe med barn har vært et stort ønske for meg i mange år. Nå får jeg møte de hver dag i skole og Sfo. Jeg utfordres og jeg får utfordret dem. Jeg får være en viktig person i deres liv og de er så absolutt viktige personer i mitt liv. Sammen deler vi dagene og jeg forsøker etter beste evne å lære dem matematikk, naturfag, samfunnsfag, religion/etikk og livssyn, norsk, engelsk og musikk.

Å være vikar er kanskje en større utfordring enn det å være fast lærer. Ja for gjett om jeg blir testet på grenser! Men det går som regel fort over når de lærer meg å kjenne. Det er en balansegang dette å være en kul vikarlærer og samtidig oppnå respekt. Jeg tror jeg har klart akkurat dette bra. Mange lærere bruker ulike metoder for å belønne god oppførsel hos elevene. Noen bruker stjerner når klassen har oppført seg bra andre bruker en pil som beveger seg mellom 0 – 10 alt ettersom om det er ro eller bråk i klassen. Jeg må si at jeg er ikke så tilhenger av dette belønningssystemet. Det er litt falskt. Det er ikke slik elevene blir møtt ellers i samfunnet. Jeg tror elevene trenger å lære seg respekt uten at man skal få belønninger. Dog skjønner jeg godt lærerne at det er fristende å bruke denne metoden for unngå bråk i timene.

Jeg forsøker å snakke med elevene om konsekvenser. Hva som er konsekvensen hvis de ikke følger med i timene. Jeg forsøker å lære dem at selv i kjedelige teoretiske fag må vi forsøke å skape det interessant. Det gjør vi ved å delta i timen og å stille spørsmål. Mange ganger gir jeg kommandoen over på elevene. Jeg ber de «hjelpe» meg med oppgaver. Noen ganger sier jeg at jeg ikke forstår og om de kan hjelpe meg. Da legger jeg ballen over til dem og de er glad over å få ansvar.

Jeg har to store forbilder når det gjelder dette å lære bort. Dr. philos., professor i musikkvitenskap, Jon-Roar Bjørkvold og fotografen Morten Krogvold.

Bjørkvolds kunnskap om barn, kommunikasjon, læring og kreativitet forteller noe om menneskets basiskompetanser, det vil alle fra starten av livet bærer med oss og som må forvaltes, ikke forringes. Fra dette allmennmenneskelig utgangspunkt finnes så åpenbart et uttalt oversettelsesmuligheter inn i voksenlivets profesjoner. Jeg har snakket med Bjørkvold i anledning min bacheloroppgave «Den kulturelle spaserstokken». Hans engasjement og genuine interesse for Mennesket pg menneskets liv vises så med respekt og vakre ord som er en nytelse å høre på.

Morten Krogvold har lært meg å bruke nøkkelknippe. Å låse opp spennende rom som barn/studenter ikke har vært inne i før. Det handler om å tenke annerledes, gjøre et fag interessant og ikke minst fortelle en historie som barn husker. Noen ganger tror jeg også det handler om å gi disse nøkkelknippene til barna selv så de får være med å åpne rommene.

En helt ny, spennende verden har åpnet seg for meg. Jeg skal lære bort – og for å lære bort må jeg også lære meg en hel rekke nye ting selv. Veien blir helt sikkert til mens jeg går. Jeg er så ydmyk for dette yrket og når jeg ser hva slags ansvar som ligger på lærerne. Ofte arbeider de med knappe ressurser, dårlige klasserom og de har kanskje vanskelige elever som trenger mer oppfølging enn hva EN lærer kan klare å gi – både til vedkommende som på ulike vis har problemer og samtidig ha overskudd til resten av klassen. Jeg tror ikke jeg har vært i noen klasse enda hvor det ikke har fantes slike elever. De er like viktige som resten av klassen – men noen ganger har man ikke ressurs nok til å gi disse elevene som krever mer, ekstra oppmerksomhet. Her kommer selvfølgelig ofte jeg som vikarlærer også til kort, fordi det ikke er tid til å lære nok om denne eleven, eller vite hva som e g e n t l i g er problemet.

Det snakkes mye om at skoleelever i dag har mindre respekt for lærere enn før. Jeg sitter med blandede følelser om dette. Jeg må jo sammenligne med noe og for meg er det naturlig å sammenligne med meg selv og hvordan denne respekten var når jeg selv gikk på skole – altså for 30 år siden. Da ser jeg egentlig ikke så store ulikheter. Kanskje er det mest språket som har forandret seg. Jeg hører oftere banning og jeg hører oftere «voksne» samtaler. Elevene vet mer om en voksenverden enn det jeg tror vi gjorde. Verden har jo også kommet mye nærmere. Grensene mellom generasjoner er mer visket ut fordi grensene er fjernet rett og slett. Barn får lov å se og opplever dagens virkelighet mye mer virkelig gjennom tv, vold, sex, kriger, terror, narkotika osv. Jeg ser jo på det som en fordel – enn så lenge at vi voksne er der sammen med de og forklarer og snakker åpent om det. Lar vi derimot tv stå på og unnlater å snakke om det så skapes det kanskje heller redsler, angster og masse ubesvarte spørsmål hos barna.

En samfunnsfagtime skulle vi snakke om rus. Som mange av leserne av bloggen vet har jeg i en periode i livet mitt tatt meg av en narkoman som heter Sverre. Sverre var narkoman fra han var 13 år. Han døde i 2004. Det er en sterk historie å fortelle andre 13 åringer. Jeg grudde meg fordi det jo er ganske sterk histore for meg også. Jeg var i tvil om jeg skulle fortelle den, men gjorde det. Aldri har det vært så stille i et klasserom. Jeg skrev opp alderen til Sverre etterhvert som jeg fortalte. Fra da jeg møtte han og han hadde rømt fra Bergen som 15 åring. Da han fortalte at han var narkoman som 18åring og at han hadde brukt rusmidler fra han var 13. Jeg skrev opp hvor gammel han var da han ble pappa. Hvor gammel han var da han ble lagt inn på avrusning og til slutt hvilket år han døde. Elevene ville ikke ha friminutt den dagen. De hadde masse spørsmål og jeg svarte på alle – selv om det nok var sterk kost. De husker denne historien. Garantert.

Det går ikke å fortelle en slik historie om en narkoman uten også å fortelle hvor fantastisk menneske Sverre var. Det går ikke å fortelle en slik historie uten å fortelle om sorgen han ga oss som sto rundt ham. Det går ikke å fortelle en slik historie uten å bruke de ærlig ordene. Historien var ikke en skremselspropaganda – det var en virkelighetspropaganda. Den lærte elevene om en konsekvens – hvis de velger å bruke rus – så kan dette skje. Det snakket vi mye om. I ettertid har elevene kommet og spurt meg igjen om Sverre. Det viser at historien huskes. Jeg åpnet opp et rom med nøkkelknippe mitt. Elevene fikk se et rom fra virkeligheten. Jeg tror de vil huske at de har vært der – lenge.

En dag jeg satt alene her hjemme tente jeg et lys for Sverre og jeg sa høyt: «Se Sverre, livet ditt ble ikke forgjeves. Også du setter spor etter deg. Spor som andre har mulighet til å lære av». Takk Sverre.

Å jobbe som lærer er slitsomt. Det er virkelig det. Etter en endt dag surrer masse i hodet. Fikk jeg sagt det viktige? Fikk de med seg det jeg sa? Har jeg bidratt nok til at elevene har fått en meningsfull dag? Fikk jeg «sett» hver enkelt elev? Midt oppi dette surrer masse bråk, skrikende utestemmer, gråt, krangler og baller som slår i veggene. Jeg er kjempesliten. Men wow – så lykkelig!

En litt humoristisk melding til elevene… Noen dager tenker man nok sånn også….

Det eneste jeg vil er å jobbe.

Jeg synes jeg har det for tøfft om dagen. Jeg synes livet er veldig vanskelig. OG urettferdig. Nå om dagen..

Jeg vil ikke ha det sånn! Men min vilje teller ikke. Jeg er maktesløs. Jeg har enda ikke fått jobb – tross at jeg sikkert har levert 40 søknader over en periode på 4-5 måneder.

Mange av søknadene får jeg ikke engang svar på. Jeg synes det er ille at ikke arbeidsgivere forstår hvor mye tid man bruker på å skrive søknader og hvor mye man engasjerer seg i hver enkelt søknad, hvor mye man går og venter, og håper på svar. Helst et positivt svar.

Mange forsøker å trøste meg. – Klart du får deg jobb! – Du får deg nok en jobb – snart! Jeg er selvfølgelig glad for velmenende trøst og oppmuntring. Jeg har vært «heldig» å få lov å jobbe to uker nå med 5 timers dager. Jeg setter heldig i hermetegn – fordi det jo er bedre å få jobbe noe i det hele tatt. Men på en kantinelønn blir ikke akkurat dette til gull og grønne skoger. Nå forventer jeg heller ikke gull og grønne skoger, men jeg ser at jeg begynner å få store problemer med å få betalt regninger og lån. Jeg har aldri hatt en anmerkning når det gjelder de jeg skylder penger. Jeg vil håpe at jeg også skal slippe dette fremover. Dette igjen fører til at jeg må si fra meg alt sosialt liv. Jeg sitter hjemme dag etter dag – med ullpledd rundt meg for å spare strøm. Det blir på mange måter bare en eksistens ikke et levende liv. Svartmaler jeg? Ja – nok gjør jeg det. Men saken er at jeg ikke vet hvor lenge jeg må leve på denne måten. Vil det ta dager, uker eller måneder før jeg får meg jobb? Jeg vet ikke.

Mitt intrykk er at det er flere med meg som sliter med å få seg jobb om dagen. Hvis du da ikke er ungdom og er billig arbeidskraft. Det er vel noe av dette som er problemet mitt. Jeg er FOR kompetent til mange stillinger, men ikke NOK kompetent til andre igjen. Mange sier til meg at jeg bør søke på alt! Jeg gjør også det. Stillinger som er ansett som å være på det laveste trinn og stillinger som er perfekte for meg og stillinger som er «over the head».

Jeg tror arbeidsgivere i de «lavt ansette yrkene» med rette tenker når de mottar min søknad, at Kjellemann er en som ikke vil være lenge i denne stillingen og dessuten vil han koste oss for mye. At jeg har mangeårig erfaring fra dagligvarebransjen er ikke viktig lenger. Butikker vil ikke ha kompetanse – de vil ha billig arbeidskraft.

Jeg har jo heller ikke tatt 3 år på høgskole for å sitte bak kassen på Rimi eller vaske gulv – eller stå på en produksjonslinje. Jobber innen kulturfaget kan det se ut som at det bare er å glemme. Nedskjæringer i kommunene har rammet særlig kultursektoren. Her i Skien har det rammet ekstra hardt.

Utdannelsen min hander om mer enn kultur slik folk tenker om kultur. Kulturbegrepet er vidt! Jeg ønsker å bruke denne utdannelsen til å få jobbe med særlig barn og unge, eller eldre. Jeg ønsker å kunne jobbe med mennesker, menneskerelasjoner, menneskekulturer og bruke kultur som et helsefrembringende aspekt. Jeg ønsker å jobbe med ungdom som er mindre sterke, bygge opp selvtillit og gjøre hverdagen dems bedre – bruke kultur som et alternativ til generell ungdomsproblematikk – familieproblemer, skoleproblemer, mobbing, psykiske problemer, rus og gjengmentaliteter feks.

Å skape en bedre og mer meningsfull hverdag for våre kjære eldre er også noe jeg brenner for. Jeg har sett og vært så heldig å få oppleve hva dans og musikk, teater og revy og tilpasset idrett har å si for å glede de eldre. Særlig de eldre som sitter på institusjoner. Demente. Ensomme og slitne. De er gamle men de lever enda!

Jeg har masse «inni» meg som jeg tror jeg kan bidra med for å hjelpe andre mennesker. Særlig de som kanskje befinner seg litt på utsiden, mennesker som sliter med hverdagen, mennesker som har psykiske problemer eller som har fysiske utfordringer. Jeg har større respekt for disse menneskene enn de som har helt andre verdier i livet sitt – som tror penger og karriære er selve lykken. Jeg har selv en forhistorie hvor jeg har vært mindre sterk. Jeg har opplevd fordommer. Jeg har opplevd å bli mobbet. Jeg har ofte slitt med psykiske problemer – og fysiske problemer. Jeg har 40 års erfaring som menneske. Jeg har mange års erfaring hvor jeg har stått på de mindre sterkes side. Jeg har tatt meg av mennesker gjennom livet som ikke har hatt det så godt som meg selv.

Jeg håper at noen meget snart vil «kjøpe» denne kompetansen jeg har. Det eneste jeg vil er å få lov til å jobbe. Jobbe med mennesker.

Neste uke har jeg ingen jobboppdrag igjen. Kanksje jeg får – kanskje jeg ikke får. Å leve slik går snart på helsen løs. Men syk kan jeg iallefall ikke bli.

Hvis noen vet om en arbeidsplass hvor de tror jeg kan passe inn og hvor det er en ledig stilling, så håper jeg at dere kan gi meg et hint.

Vi lever vanedannende og vi ser det knapt selv fordi vi er så vant til det.

Jeg leser og hører det overalt: Arbeidsledigheten er kjempelav. Det er nok jobber til alle!

Nå er jeg kanskje litt pessimist av natur også, men jeg synes denne tiden i påvente av jobb er veldig frustrerende. Det henger gjerne også sammen med at jeg ikke har vært ute i arbeidslivet på 5-6 år. 3 år av dem har jeg gått på høgskole og tatt Kultur Bachelor, to år har jeg vært syk, ironisk nok som følge av at jeg har jobbet for mye..

I denne tiden – i påvente av ledige jobber har jeg tid nok til å reflektere. I dag har jeg tenkt mye på butikker og butikk-kjeder. Vel, det ble litt mer om andre ting også. Jeg hadde vel bare et behov for å skrive ned litt ting ;-))

Her er dagens refleksjoner:

Når jeg skriver at jeg er pessimist av natur, gjelder vel det mest akkurat når det gjelder jobbmarkedet. Jeg er skremt fordi jeg i en tid -nærmere 20 år – har jobbet i dagligvarebransjen. Dagligvarebransjen vil jeg karakterisere som mye slit og svette – for veldig lite tilbake. Er det noe yrke i verden som skaper pessimisme mer en optimisme, så må det være dagligvarebransjen. Vel, slik var det iallefall i mine år i den bransjen. Det er å håpe at det har forandret seg, men når jeg er kunde i en dagligvarebutikk virker det ikke som at det akkurat har forandret seg mye. I den bransjen er det brukt masser av ukvalifiserte folk. – Ja, men trenger man være så kvalifisert for å kunne sitte i en kasse på en matvarebutikk da? – tenker vel du nå.. Tenk over dette neste gang du kommer i butikken og møter de ansatte der. Selvfølgelig ingen regel uten unntak – men nærbutikken eller de store dagligvarekjedene er ikke akkurat stedet du går til for å søke råd om matlaging. Og hva kan man egentlig forlange av en student sittende bak et pipende kasseapparat som egentlig har drømmer om å bli lege eller psykolog? Det er ikke det å yte servie og SELGE som er motivet til vedkommende. Det er å få lønn så man overlever studietiden. Om vedkommende selger MER enn andre får han eller henne samme lønn uansett. Og lønnen er dårlig. Veldig dårlig.

Den som blir rikest ved å ansette ukvalifiserte folk, studenter og «jo-yngre.jo-billigere» er mennesker og bosser som SteinRike Hagen (Stein Erik Hagen). Mat selger uansett. Mat må vi alle ha – uansett om det er dyrt eller det er dårlig service der vi kjøper den. Og SteinRike Hagen er rik nok. Hvorfor skulle han bry seg? Og matprisene må vi stilltiende bare godta. Iallefall alt så lenge som at vi ikke gjør det til en vane å dra fra butikk til butikk, veksle mellom kjedene og handle der hvor det til enhver tid er billigst. Det norske folk trenger ikke gjøre det i dag. Vi har ikke tid til det og penger har vi nok av. Ja, noen handler sågar sine matvarer på bensinstasjonen eller kjøper middagen på mcDonalds eller får middagen kjørt hjem av Peppes. Vi har råd til det.

Stilltiende godtar vi det meste. Livet vårt er blitt en vane. Vanen gjør også at vi ikke lenger stiller krav. Bakeren, kjøttmesteren, fiskeren og kolonialhandleren på hjørnet er blitt borte. Vi kan dra fra by til by på de store kjøpesentrene og vi opplever at alle sentrene er helt like. De store kjedene har overtatt vår verden og de spiser opp alle de små nærbutikkene. Der man møtte kjentfolk. Der man kunne sette varene på krita når man manglet penger, men det var greit for eieren av butikken kjente deg jo. Nærbutikken var nærmest en institusjon – for veldig mange et møtested. Butikken var så mye mer enn bare en butikk vi ville komme fortest mulig ut fra.

Det danner seg nærmest monopoler. I toppene sitter det eiere som eier strømmen like mye som de eier matbutikken. Så lenge penger strømmer inn bryr jo ikke de seg om de betalende er fornøyd med varen eller ikke. Går inntektskurven ned så tenker de automatisk nedskjæringer og billigere arbeidskraft. Aldri tenker de at de selger mer fordi folk vil ha kvalitet og kompetanse. De utnytter vår stilltiende vane. Vanen vår heter penger. Vi får alt for penger og penger har vi nok av. Er vi det minste misfornøyd så går vi til konkurrenten uten å tenke på at konkurrenten til syvende og sist er eid av samme person. Vanen vår er også lettvinthet. Vi har ikke tid til å stoppe opp. Vi er stadig i bevegelse. Vi vil kjøre helt til døren – aller helst vil vi ha varene kjøpt over internett, levert på døren.

Og det sprer seg. Bysentrumene blir like. Bysentrum er et kjøpesenter. Vi kan gå tørrskodde, under tak og vi får det samme tilbud enten vi handler på Lillehammer, en bydel i Oslo eller Skien. Bygdene blir nærmest nedlagde fordi kjøpesentret i den nærmeste byen stjeler bygdefolket. Veier blir lagt utenom bygdene, bygdene blir overlatt til rånerne. Snart forsvinner vel rånerne også. Bygdene dør jo.

Klart mange steder har dette gjort at man må tenke nytt. Jeg synes mange bygder er blitt flinke til å overleve og ta utfordringene. Ikke minst vil jeg skryte av min egen hjembygd Vågå.

Dette er mine refleksjoner og jeg ser at jeg virker pessimistisk. Verden går jo videre og vi med den. Men jeg synes kanskje det er sunnt å stoppe opp litt å tenke over hva vi er med på. Være litt mer kritiske til verden utenfor oss selv, datamaskinen og mobiltelefonen vår.

Når jeg reflekterer slik jeg gjør nå, så tenker jeg alltid at alt var bedre før. Det var det nødvendigvis ikke. Ikke alt. Men jeg tror vi hadde bedre tid til hverandre. Vi hadde dugnader og vi brydde oss – tror jeg, mer om hva våre medmennesker foretok seg. Trengte noen hjelp var vi flinkere til å stille opp. I dag lar vi heller være å ta telefonen hvis den jæ… naboen ringer igjen..  «-Vi har vel aldri jobbet så lite som nå» – er en vanlig oppfatning. Jeg synes det virker som at jobb tar all vår tid. Iallefall har vi mindre tid til å være sammen i familien og blant venner. Folk klager hele tiden på at de er slitne, trøtte og uopplagte.

Jeg er mitt eget forbilde i det jeg skriver om nå. Jeg merker at jeg ofte skjermer meg og trives godt i min egen lille trygge verden. Jeg går sjelden ut og besøker folk. Jeg snakker jo allikevel med dem gjennom sms og en sjelden gang over telefon. Best er det når livet bare passerer – sin vante gang. Hvorfor engasjere seg. JEG har det bra. Jeg opplever meg selv som veldig egoistisk – og det skremmer meg.

Vel, jeg kunne skrevet masse mer. Mye har jeg skrevet før også om avhengighet av mobiltelfoner og data bla. Jeg tror jeg savner noe i livet mitt. Jeg tror jeg er blitt et vanemenneske og jeg er så vant med det at jeg knapt ser det. Men jeg ser det litt for jeg skriver jo om det. Det kjennes faktisk deilig.

Jeg søker jobb!

Jeg går en spennende tid i møte. Jeg søker jobber igjen etter å ha vært mer eller mindre fraværende fra arbeidslivet siden 2002. Jeg innrømmer glatt at det er med litt skrekkblandet fryd.

Jeg måtte slutte å jobbe for ca 5 år siden, rett og slett fordi jeg møtte den kjente veggen. Den veggen som bare gir deg en bråstopp i livet – den som gir deg et varsel om at nå er det på tide å stoppe opp litt. Jeg stoppet. – kikket meg rundt og på meg selv – og gjorde noe med livet mitt. Jeg forandret fokus og prøvde å rette opp det som hadde vært problem. Ett av problemene var at jeg ikke hadde begrensninger for meg selv når det gjaldt nettopp jobbing. Jeg slet meg rett og slett ut. Når man bor alene er det lett å påta seg oppgaver og ekstra jobbing. Det er ingen som venter hjemme og du har ingen forpliktelser. Dette vet som regel sjefen din om også, og utnytter dette. I tillegg hadde sjefen min en ansatt som sjelden eller aldri klarte å si nei, så når det var noe ekstra eller noen var syk, var jeg den første han ringte til. Selvfølgelig.

Jeg tror alle som har møtt den berømte veggen er redd for å støte på den igjen. Slik er det med meg nå også. Jeg kjenner at det hemmer meg litt. Jeg kjenner at jeg gruer meg til kravene og forpliktelsene og jeg kjenner etter om jeg fortsatt er et – ikkeklareåsineimenneske, eller om jeg har lært litt av feilene jeg gjorde. I 5 år har jeg hatt full kontroll på dagene mine. Nå skal jeg inn i jobbmaskineriet igjen. Turnuser, vaktlister, frihelger, ferier, lønn, lønningsdager, forskudd, kolleagaer, tvister, medarbeidersamtaler og u name it! Jeg har vært syk. Nå er jeg frisk. Det er på tide å gå videre. Det må allikevel være lov å kalle det – med skrekkblandet fryd…

Jeg har fullført 3 år på høgskole og gikk ut med beste karakter på selveste bacheloroppgaven. Det burde gi meg selvtillit – men jeg kjenner at også den mangler litt. Noen ganger tenker jeg at så behagelig det ville vært å stått bak kjøttdisken igjen – det er DET jeg klarer best.. Samtidig vet jeg at jeg i løpet av tre år har lært mye og kvalifisert meg masse til å jobbe med kultur, både for barn, voksne og gamle.

Jeg funderer masse på hva jeg kunne tenke meg å jobbe med. Jeg tenker at jeg MÅ jobbe med mennesker. Jeg tenker at jeg IKKE er et kontormenneske. Jeg er ikke så veldig glad i byråkrati.. Jeg er en problemløser. Jeg er tolerant og openminded. Og JA, jeg er fleksibel…. Jeg er idèrik og elsker å få utfordringer. Jeg vil gjerne hjelpe de mindre sterke i samfunnet. Jeg elsker å være vert – eller lage det hyggelig for andre mennesker. Jeg elsker mennesker av alle slag, men særlig barn, unge og gamle. Jeg er engasjert og medlidende – det er kanskje noen ganger en dårlig egenskap…

Nå spør jeg dere – og særlig kanskje dere som kjenner meg litt gjennom bloggen her – men også ukjente;

Hva slags jobber synes dere jeg bør søke? Hva slags stilling passer jeg til?

se gjerne min CV her

Er spent på svar… ;-))

Et nytt veiskille. Hvilken vei skal jeg ta?

Flere ganger i livet er det slik at man står overfor noen veiskiller og må foreta valg. Som ung er det kanskje ikke alltid så nøye gjennomtenkt de valg man tar, man kan alltids gå tilbake og velge nye og andre veier. Jo eldre man blir, jo vanskeligere synes jeg det blir å ta disse valgene.

Gjennom et 40 år langt liv så har man på mange måter holdt til der på motorveien, med bare en og annen avstikker, nå og da. Ofte har avstikkerne vært korte og vist seg å være blindveier, man har snudd og det har liksom ikke vært verre en det.

For noen år siden når jeg bodde i Oslo, følte jeg at jeg befant meg på en fryktelig humpete og svingete vei. Det ble også en del tunge motbakker og de var ikke bedre de veiene som gikk strake veien nedover. Det gikk så altfor fort nedover og plutselig sa det stopp! Vegen endte i en hard og brutal vegg. Bråstopp!

I slike situasjoner er det ikke bare å ta turen tilbake og gå veien om igjen. Plutselig står man der og man føler ikke at man har så mange valg. Det er som om man har parkert i garasjen og døren er slått igjen bak deg. Innelåst. Mørkt. Ensomt. Kaldt.

Det er vanskelig å tenke alternativer. Det er som å stå i bunnen av bakken igjen og man må gå bakken en gang til, bare at denne gangen innser man at man MÅ ta en annen vei for å nå målet. Kanskje innser man at man hadde gjort den feilen å tatt den veien man trodde var enklest å gå, den strakeste veien. Den som i himmelretning så rett så enkel ut og hvor målet så så veldig nært ut, men som viste seg at når man kom dit man trodde var målet så var målet enda lenger fram, enda brattere opp.

Noen ganger velger man rett og slett bare et helt annet stoppested. Det var det jeg gjorde. Jeg valgte å bosette meg i en helt annen by. En by jeg aldri hadde vært i før. Skien. jeg satte meg ned og tenkte over hva det var jeg ville med livet mitt. Hva er det som er viktig for meg?

Jeg fant ut at jeg ville ha et roligere liv. Jeg ville ha andre verdier inn i livet mitt. Jeg drømte om et lite hus og en liten hage – en jobb som jeg ikke behøvde å ødelegge helsen min på og en meningsfull fritid og gjerne ha råd og mulighet til å reise.

Mange av disse ønskene har jeg oppnådd. Dessverre ble denne sykeperioden lengre enn jeg hadde regnet med. Jeg har vært uheldig med flere ting etter at jeg kom hit til Skien. Jeg tok også her noen dumme veivalg – men de har ikke vært verre enn at jeg har hatt mulighet til å komme tilbake til utgangspunktet igjen. Det som på mange måter har «reddet» meg var at jeg fikk mulighet til å gå høgskolen og ta Kultur bachelor. Gjennom skolen har jeg fått tilbake mye av den selvtilliten som ble borte på en eller annen vei jeg tok en gang. Det er tøfft å begynne skole igjen som 40 åring – men ikke så tøfft som det mange tror. Ikke så tøfft som det jeg trodde selv heller. Når NAV foreslo skole for meg første gangen lurte jeg vel nesten på om det hadde klikket for dem også.. I dag kan jeg takke dem for den muligheten de har gitt meg.

Nå står jeg overfor enda et veiskille. Jeg står midt i krysset og aner ikke hvilken vei jeg skal gå. Jeg må innrømme at jeg ser bare motbakker igjen. 5 år borte fra arbeidslivet er lenge. Arbeidslivet som en gang gjorde meg veldig syk. Nå står jeg der igjen og skal velge jobb. Dvs jeg skal velge hvilke jobber jeg skal søke, og så må jeg søke og så må jeg til intervjuer, og så må jeg vente og så må jeg kanskje velge mellom flere og så….

Jeg er ikke frisk. Jeg sliter veldig med depresjoner, panikkangst og nerver. I tillegg har jeg søvnapnè og astma. Jeg skulle i et møte hos saksbehandleren min hos NAV her om dagen og var så nervøs at jeg visste nesten ikke hvordan jeg skulle få slippe å gå dit. Jeg var overbevist om at hun nå skulle tvinge meg til noe eller at hun ville komme med ett eller annet problem. Et problem jeg ikke ville klare å løse slik at ett eller annet kom til å gå galt. Slik er det ofte med dårlige nerver. Folk med nerveproblemer er ofte ikke de beste optimister 😉 Selvfølgelig gikk møtet bra.

Møtet gikk bra, men jeg ble jo ikke akkurat friskere av det da. Men NAV må følge regler og hos NAV er og blir jeg bare et personnummer. Ikke blir jeg liksom friskere av at jeg VET at jeg må ut i jobb innen tre måneder ellers så fjernes dagpengene.

Det eneste jeg vil er å komme ut i jobb. Det eneste jeg vil er å være som alle andre. Ha jobb, ha penger, få lån, ha råd til å reise og å være frisk nok til å reise – og få lov til å reise. Når du går på attføring har du ikke lov til å reise nemmelig. Du får heller normalt ikke lån. Og klarer du å jobbe noe ekstra for å tjene noe ekstra så blir du trukket av dagpengene. Kanksje ikke mer enn rett å rimelig det altså. Men jeg vil altså være normal.

Damen på NAV spurte meg hva jeg vil jobbe med. Jeg vet ikke. Men det må være med kontakt med mennesker. Så nært mennesker som mulig – og gjerne i forbindelse med kultur. Men inni meg tror jeg at jeg havner bak en eller annen kjøttdisk igjen. I tresko på murgulv og dårlige bein og vonde betente armer.

Vel, som jeg sa. Jeg står nå her i dette veikrysset da. Jeg tar frem stress-less stolen og venter litt.. Bare litt til..

Er jeg bra nok?

I går kveld så jeg programmet om Oprah Winfrey som bygde en skole for fattige barn i Sør-Afrika. Oprah driver et nettverk som kalles Oprahs Angel Network hvor hun samler inn penger for å bygge skoler verden over. Programmet i går forsto jeg handlet om den aller første skolen hun startet – en skole for jenter. Jenter som kom fra de fattigste områdene i Sør-Afrika, hvor de måtte kjempe for å få mat på bordet hver dag, hvor kriminaliteten gjør det livsfarlig å gå utenfor sin egen dør, der hiv og aids har gjort at mange familier har opplevd å miste både mor og far. Mange av barna hadde bare en bestemor tilbake. Oprah deltok selv i opptaksintervjuene av disse barna og hun hadde laget små bakgrunnshistorier om mange av barna, hvor de fortalte om sin hverdagssituasjon. Vi her i Norge kan ikke engang tenke oss hvordan disse barna har det.

En av jentene stillte et spørsmål til Oprah som lyder omtrent sånn:

Når du ser jeg sitter her og ser meg sånn jeg er – synes du jeg er bra nok? 

Dette spørsmålet gjorde at jeg hadde problemer med å sove i natt. Jeg tenker at dette er et spørsmål som veldig mange i dag stiller seg. Den fattige jenta hvis store drøm er å få lov å gå på en skole tenker det. Vi i Norge som ser på det å gå på en skole som en selvfølgelighet – og «uffer» oss ofte over hvor forferdelig det er, tenker nok også det samme. Men det er noen vesentlige forskjeller i tankegangen…

For de fattige små jentene er det å gå på en skole en drøm. For dem er selv en myk seng å sove i en drøm. For dem er drømmer en del av overlevelsen. Det er nok drømmen om det som kan synes uoppnåelig som er drivkraften til å kjempe for overlevelsen – til tross for at familiemedlemmer dør av aids, eller blir myrdet kaldblodig utenfor døren til hjemmet, et hjem som er uten vann, uten mat – et blikkskur som ikke tåler engang et regnskyll. Det disse barna lærer seg er ydmykhet. INGENTING er en selvfølge. Det er deres egen innsats som avgjør hvor de lander. Det er ydmykhet å spørre – synes du jeg er bra nok?

Barn og unge – vel, voksne også – i Norge spør seg nok ofte det samme. ER JEG BRA NOK? Jeg spør meg selv dette hele tiden. Men det er en vesentlig forskjell her.

Vi i Norge vet knapt nok hva fattigdom er. Vi lever trygt og stort sett alle våre behov er dekket. Ja MER enn dekket. Vi lever i et overflodssamfunn. Mange ville ikke bøyd seg ned for å plukke opp en tier engang. Vi gidder ikke. Når vi synes vi er fattige så er det fordi vi ikke har råd til å kjøpe oss den dyreste mobiltelefonen, eller ha mulighet til å kjøpe flatskjermtv. I Norge har vi en fattigdomsgrense og går vi under den blir vi plukket opp og sørget for. At dette systemet mange ganger føles urettferdig er vel egentlig også et luksusproblem…

Når vi i Norge spør oss selv, er vi bra nok? – så handler det om vi er bra nok i forhold til naboen, i gjengen, i familien, på skolen, på jobben. Overflodsamfunnet har gjort oss hensynsløse i kampen om å bli best, rikest, ha best karriære, ha de fineste og dyreste moteklær, de fineste kroppene. I den hensynsløse klatringen på suksessstigen blir vi blindet for de andre rundt oss. De som prøver å klatre sammen med oss men som ikke makter farten, «bråket» og jaget, blir liggende rundt oss som ensomme, syke, redde enkeltindivider. Vi klatrer hensynsløst alene og vi detter ned igjen alene og blir ofte liggende igjen alene. Individualismen står sterkt i Norge. Vi skiller oss når ekteskapet blir kjedelig – det er lett. Vi dytter barna våre imellom oss og snakker dritt om x-mannen/kona til barna våre – det er lett. Vi sender mor og far på gamlehjem – det er lett. Vi skyver alle andre som ikke har samme karriæremål som oss vekk fra oss og tråkker over dem på vår vei – det er lett.

Vi er iferd med å skape et suksessskillesamfunn. Mange er bra nok – veldig mange er ikke bra nok. Definisjonen på suksess er penger og makt – OG mangel på ydmykhet.

Slik tenker jeg…

Jeg er klar over at jeg kanskje overdriver veldig i det jeg skriver ovenfor. Kanskje gjelder dette bare noen få – noen få hensynsløse. Vi kan jo heller ikke tenke oss hvordan denne jenta i Sør-Afrika egentlig har det. Vi ser henne på vår flatskjermtv, gråter litt og tenker så trist – for mange av oss er dette underholdning. Vi skifter kanal og ser «Vil du bli millionær» i stedet. Selv Oprah Winfrey lager underholdning av dette og ikke bare det – hun tjener masse penger på det.

Jeg vet ikke hva jeg vil med det jeg skriver. Jeg vet bare at jeg vet at jeg ofte stiller meg dette spørsmålet selv; ER JEG BRA NOK? Jeg spør meg dette fordi jeg er tykk og nærmest konstant går og tenker på at jeg burde være slankere. Jeg spør meg dette fordi jeg er homofil og går hver dag og hører at jeg ikke er like bra menneske som andre. Jeg spør meg det fordi jeg ofte går og føler meg blakk og har ikke råd til å kjøpe meg dette drivhuset som jeg VIRKELIG drømmer om og som jeg tenker er det som er igjen for at jeg virkelig skal føle meg lykkelig. Jeg spør meg om det fordi jeg ofte sliter med nerveproblemer, panikkangst og depresjoner – hvorfor har jeg det når jeg går og føler at jeg ikke egentlig har noen grunn til å ha angst eller depresjon.. Jeg spør meg det fordi jeg vet at til høsten må jeg ut i jobb igjen etter å ha vært syk i mange år. ER JEG BRA NOK? VIL JEG KLARE DET?

Jeg føler at jeg er ydmyk. Men jeg vet at noen vil si at jeg ikke er det. Det føler jeg er fordi noen mener at jeg ikke er bra nok.. Det gjør meg syk.

Min praksisrapport – Den kulturelle spaserstokken

Jeg er så glad for at jeg er kommet så godt i gang med min praksisrapport om Den kulturelle spaserstokken. Alt stoffet er innsamlet og nå har jeg bare igjen å samle trådene, analysere og svare på problemstillingen.

Jeg tror også at jeg nå har klar problemstillingen:

1. Hvilke kulturaktiviteter finnes for eldre i Skien Kommune
2. Hvordan er kulturbegrepet definert av de forskjellige aktørene/etatene og danner disse begrepene et godt nok grunnlag for nyttig samarbeid mellom de kommunale etatene og til det beste for de eldre i Skien.

(Tar gjerne imot synspunkter på denne problemstillinge.)

Praksisperioden ved Kulturavdelingen i Skien var en travel men fantastisk tid. Jeg har vært utrolig heldig med praksisstedet og jeg er veldig takknemmelig for tilliten de har vist meg. Jeg savner de eldre som jeg var så heldig å møte – jeg savner dansen, sangen og ordene – og ikke minst samtalene. Det har gitt meg inspirasjon til å skrive denne rapporten. Den blir viktig for meg fordi det er den siste innleveringen jeg har i min utdannelse i Kultur – arrangering, formidling og forvaltning, bachelor ved Høgskolen i Telemark. Jeg er stolt og glad for at jeg har klart meg så godt. Det ER en utfordring å begynne en høyskoleutdannelse som 40 åring – men en utfordring jeg er glad for at jeg tok. 

GAMMEL UNGDOM

Ennå er jeg ung av sinn
om kroppen står for fall
Og ikke lenger har den kraft
som kanskje kreves for å kjempe
Mot tidens vær og vind.
Men ennå kan jeg se med egne øyne
Om blikket ikke lenger er så klart
og sansene for øvrig er blitt sløvet,-
forstanden er dog ennå blitt bevart.

Ennå er det skjulte lenglser der,
like mange som de engang var,
og mine drømmer er de samme, like rotete og meningsløse
Uten sammenheng med livet som det er.
Og ennå kan jeg kjenne duft
av bjerk i vårlig skrud
og høre trostens lokkesanger
til den som vil bli brud

Ja, ennå er min sjel så ung,
sov var jeg født i går,
og uten rynker vil jeg tro, –
At mitt ansikt bærer livets preg
er en byrde mer lett enn tung,
for så lenge mine rynker er i huden
og jeg føler glede ved mitt liv,
Da kan jeg fortsatt elske det
Om jeg er gammel som et tørket siv.

Otto Authèn

Tips om Den Kulturelle Spaserstokken er velkommen!

Jeg er for tiden utplassert i Kulturavdelingen i Skien og skal være der frem til 7 mars d.å.

I denne perioden skal jeg jobbe blant annet med min Bacheloroppgave hvor jeg har valgt temaet «Den Kulturelle Spaserstokken».

Den kulturelle spaserstokken skal gi eldre et bedre kulturtilbud, på samme måte som den kulturelle skolesekken gjør det for elever. Den skal bidra til å gi gode kunst- og kulturopplevelser til eldre mennesker på eldresentre, sykehjem og ulike kulturarenaer.

Gjennom økt samarbeid mellom kultursektoren og omsorgssektoren skal Den kulturelle spaserstokken legge til rette for profesjonell kunst- og kulturformidling av høy kvalitet. Prosjektene skal ha en sterk lokal forankring.

Den kulturelle spaserstokken (DKSS) ble lansert av regjeringen sommeren 2006

Mål:

• Alle eldre mennesker skal ha de samme mulighetene som yngre til å motta og til å delta i

kulturelle aktiviteter ut fra sine forutsetninger

• Hverdagen til eldre mennesker i institusjon skal preges av et mangfold av kulturopplevelser og

kulturelle arrangementer

Målgruppe:

Målgruppen er først og fremst eldre mennesker som i dag i liten grad har tilbud om kulturelle

aktiviteter eller som ikke klarer å nyttiggjøre seg slike tilbud. Etter hvert kan målgruppen utvides

til andre grupper som er i lignende situasjon som for eksempel mennesker med psykiske lidelser

og mennesker med psykisk utviklingshemming.

I første fase vil målgruppen være:

• Beboere i alders- og sykehjem
• Hjemmeboende eldre som deltar i aktiviteter i eldresentre

 Jeg vil veldig gjerne komme i kontakt med mennesker som har erfaringer med eller meninger om Den kulturelle spaserstokken eks:

– ansatte i institusjoner for eldre (aldershjem, eldresenter, eldreråd, helse og omsorg osv..)

– eldre

– politikere

– artister, kunstnere, de som har erfaringer for underholdning for eldre.

– kulturarbeidere

– andre kulturinteresserte

Du kan enten svare her eller kontakte meg på mail kjemo@online.no så tar jeg kontakt igjen.

Jeg er interessert i alle slags reelle tanker og meninger rundt temaet «underholdning/kulturtiltak for eldre» eller Den kulturelle spaserstokken.

Jeg er selvfølgelig også interessert i tips om konkrete problemstillinger, institusjoner, personer, kommuner eller tips om hvor jeg kan finne info, råd og veiledning om dette emnet.

Jeg er takknemmelig for meninger og tanker fra alle – unge som gamle!

Eksamen er over.. MARATONLØPET ER KJØRT.

Puh! Jeg kan best sammenligne eksamen med et maratonløp – uten at jeg direkte kan si at jeg har deltatt i noe maratonløp før… Men i uker nå har jeg pløyd gjennom tusenvis av sider med tungt akademisk språk og termer, diagrammer og teorier.. Pugget definisjoner og modeller. Spør du meg i dag om jeg husker noe av dette? INGENTING!!!

Jeg kjørte løpet og kom i mål. Jeg har svettet og stresset og tørstet etter kunnskap – prøve å forstå. Og jeg forsto – inntil i går da jeg hadde siste eksamen. Etter fem timer på en skolebenk og med betennelse i en skrivearm jeg ikke har brukt på evigheter fordi jeg ellers bruker laptop til alt jeg skriver, sitter jeg i dag og føler at eksamensmålet er nådd. Jeg har besvart – men vet ikke før om tre uker om jeg e g e n t l i g kom i mål. Det er først da at noen bedømmer løpet mitt gjennom en karakter som forhåpentligvis sier at jeg har bestått løpet iallefall.

Det er helt annerledes med en hjemmeeksamen. Da forsker jeg – det er da jeg studerer. Da leser jeg for å finne informasjon om emnet, da henter jeg informasjon fra internett og bruker google for å få andre vinklinger om emnet. Da lærer jeg. Og det jeg har studert lærer jeg av. Det jeg da leverer kan jeg stå inne for 100 % for det har jeg hatt t i d til å oppnå.

På en skoleeksamen, begrenset over 5 timer, uten hjelpemidler, er man avhengig av å ha en god dag. Være frisk og opplagt. Du har pugget men det er ikke nødvendigvis slik at du har l æ r t det du skriver om. Du skriver for å prestere bare. Det er altså som et maratonløp.

NEI TIL SKOLEEKSAMEN!!!