Gjesteskribent Martin: «Strategi for å inkludere muslimer i vår kamp mot islamismen»

Denne gjesteartikkelen er skrevet av Martin.

 Martin har tatt oppfordringen om å være gjesteskribent her på bloggen.

Problemet med det jeg ofte ser blant nettsider som skal kritisere islamisme, er at man sidestiller islamisme med islam. Med en slik metode gjør man seg selv en bjørnetjeneste: Nettopp noen av dem som er viktigst å nå, nemlig muslimer, ender man på den måten opp med å provosere.

Fremfor at noen muslimer tar avstand fra ekstremistiske holdninger og viser det, så fører det heller til at de finner grunner til å nettopp tviholde på prinsipper som kolliderer med verdier som har blitt til i en vestlig kontekst. En sann muslim vil jo nettopp følge islam, ikke sant?  Eller det h*n tror er islam.

Man bekjemper ikke mørke med mørke, men med lys! Den oppfordringen tror jeg mange trenger å høre.

For å kjempe mot islamisme, nytter det simpelthen ikke å inkludere verdens ca 1,7 milliarder muslimer som fiender i den kampen. Skal man alliere seg med engasjerte muslimer, må man appellere til dem. Dette gjør man ved å vise respekt for moderate tolkninger av islam og kjempe for at disse tolkningene skal bli mer politisk korrekt i hele verden. Da må man for all del gi oppmerksomhet til organisasjoner som “Muslims Against Sharia” og “Demokratiske Muslimer i Danmark”.

Hittil er de ikke store, men man må ha et håp om at de skal bli det!

La oss oppmuntre våre muslimske, kristne og andre venner til å bryne seg på f.eks FriTankes holdninger. Det er mye bra å hente der. Vi må få islamister, kristendemokrater, hinduekstremister og andre til å se fordelene ved en sann sekulær stat, f.eks: 

• Et land der man har (ytrings)frihet til å kritisere enhver religiøs tolkning uten å bli straffet for det, i lengden tjener det oss alle.
• En nasjon der alle føler seg like velkomne og har like rettigheter uavhengig av livsynsmessig tilhørighet, men deler noen grunnleggende sunne verdier.
• Et sted der vi har likeverd mellom kjønn, og nekter å vike tilbake for dette prinsippet.

Sann toleranse har å gjøre med å tørre å stå med rak rygg for de verdiene vi mener er viktigst, og på samme tid brenne for å få andre til å se at det er dette som er sant. (så har man ulike livssynsmessige utgangspunkt og vurderinger av hvorfor dette er tilfelle,men det er nå så.)

Politisk dialog og integrering er èn ting, men vi trenger også dialog i hverdagen, altså positive holdninger til mennesker som er annerledes enn oss. Jeg snakker egentlig om mange her, de med ulikt ståsted politisk og/eller religiøst, annen seksuell identitet, et opprinnelsesland med en vesentlig annen kultur, osv.  

For å få til et sant tolerant samfunn, nytter det ikke bare med politisk lovgivning, men med en reell interesse og nysjerrighet for andre. Men vi skal aldri kaste vekk de verdier som har blitt til i en vestlig kontekst, som vi setter høyt. Aldri, aldri aldri. Da blir det heller ingen oppriktig dialog, fordi man ender opp med å bli den underdanige mens man naivt tror på forandring, som meget vel aldri kommer..

Noe av min oppfordring er altså: Vær klar, vær konsekvent, men vær også et medmenneske med empati. Med begge disse ingrediensene tror jeg vi kommer så mye lenger!

Artikkelen er skrevet av Martin

Artikkelen kan du også lese her: http://antiislamistiskportal.wordpress.com/ og

http://tankekorset.com/

Som gjesteskribent kan du skrive om det meste av det som opptar deg – også det som kanskje ikke er i tråd med mine tanker, meninger og holdninger. Du må gjerne skrive med pseudonym, men jeg godtar ikke ALT skrevet av anonyme. Det jeg anser som useriøse vil ikke bli publisert. Åpenbar hets av andre vil heller ikke bli publisert. Det vil fremkomme i bloggartikkelen at du er gjesteskribent og at det du skriver ikke nødvendigvis er bloggeierens meninger.

Gjesteskribenter kan kontakte meg på kjemo@online.no eller bruk kontaktskjema på siden “Kontakt meg” øverst på siden her.

Et nytt veiskille. Hvilken vei skal jeg ta?

Flere ganger i livet er det slik at man står overfor noen veiskiller og må foreta valg. Som ung er det kanskje ikke alltid så nøye gjennomtenkt de valg man tar, man kan alltids gå tilbake og velge nye og andre veier. Jo eldre man blir, jo vanskeligere synes jeg det blir å ta disse valgene.

Gjennom et 40 år langt liv så har man på mange måter holdt til der på motorveien, med bare en og annen avstikker, nå og da. Ofte har avstikkerne vært korte og vist seg å være blindveier, man har snudd og det har liksom ikke vært verre en det.

For noen år siden når jeg bodde i Oslo, følte jeg at jeg befant meg på en fryktelig humpete og svingete vei. Det ble også en del tunge motbakker og de var ikke bedre de veiene som gikk strake veien nedover. Det gikk så altfor fort nedover og plutselig sa det stopp! Vegen endte i en hard og brutal vegg. Bråstopp!

I slike situasjoner er det ikke bare å ta turen tilbake og gå veien om igjen. Plutselig står man der og man føler ikke at man har så mange valg. Det er som om man har parkert i garasjen og døren er slått igjen bak deg. Innelåst. Mørkt. Ensomt. Kaldt.

Det er vanskelig å tenke alternativer. Det er som å stå i bunnen av bakken igjen og man må gå bakken en gang til, bare at denne gangen innser man at man MÅ ta en annen vei for å nå målet. Kanskje innser man at man hadde gjort den feilen å tatt den veien man trodde var enklest å gå, den strakeste veien. Den som i himmelretning så rett så enkel ut og hvor målet så så veldig nært ut, men som viste seg at når man kom dit man trodde var målet så var målet enda lenger fram, enda brattere opp.

Noen ganger velger man rett og slett bare et helt annet stoppested. Det var det jeg gjorde. Jeg valgte å bosette meg i en helt annen by. En by jeg aldri hadde vært i før. Skien. jeg satte meg ned og tenkte over hva det var jeg ville med livet mitt. Hva er det som er viktig for meg?

Jeg fant ut at jeg ville ha et roligere liv. Jeg ville ha andre verdier inn i livet mitt. Jeg drømte om et lite hus og en liten hage – en jobb som jeg ikke behøvde å ødelegge helsen min på og en meningsfull fritid og gjerne ha råd og mulighet til å reise.

Mange av disse ønskene har jeg oppnådd. Dessverre ble denne sykeperioden lengre enn jeg hadde regnet med. Jeg har vært uheldig med flere ting etter at jeg kom hit til Skien. Jeg tok også her noen dumme veivalg – men de har ikke vært verre enn at jeg har hatt mulighet til å komme tilbake til utgangspunktet igjen. Det som på mange måter har «reddet» meg var at jeg fikk mulighet til å gå høgskolen og ta Kultur bachelor. Gjennom skolen har jeg fått tilbake mye av den selvtilliten som ble borte på en eller annen vei jeg tok en gang. Det er tøfft å begynne skole igjen som 40 åring – men ikke så tøfft som det mange tror. Ikke så tøfft som det jeg trodde selv heller. Når NAV foreslo skole for meg første gangen lurte jeg vel nesten på om det hadde klikket for dem også.. I dag kan jeg takke dem for den muligheten de har gitt meg.

Nå står jeg overfor enda et veiskille. Jeg står midt i krysset og aner ikke hvilken vei jeg skal gå. Jeg må innrømme at jeg ser bare motbakker igjen. 5 år borte fra arbeidslivet er lenge. Arbeidslivet som en gang gjorde meg veldig syk. Nå står jeg der igjen og skal velge jobb. Dvs jeg skal velge hvilke jobber jeg skal søke, og så må jeg søke og så må jeg til intervjuer, og så må jeg vente og så må jeg kanskje velge mellom flere og så….

Jeg er ikke frisk. Jeg sliter veldig med depresjoner, panikkangst og nerver. I tillegg har jeg søvnapnè og astma. Jeg skulle i et møte hos saksbehandleren min hos NAV her om dagen og var så nervøs at jeg visste nesten ikke hvordan jeg skulle få slippe å gå dit. Jeg var overbevist om at hun nå skulle tvinge meg til noe eller at hun ville komme med ett eller annet problem. Et problem jeg ikke ville klare å løse slik at ett eller annet kom til å gå galt. Slik er det ofte med dårlige nerver. Folk med nerveproblemer er ofte ikke de beste optimister 😉 Selvfølgelig gikk møtet bra.

Møtet gikk bra, men jeg ble jo ikke akkurat friskere av det da. Men NAV må følge regler og hos NAV er og blir jeg bare et personnummer. Ikke blir jeg liksom friskere av at jeg VET at jeg må ut i jobb innen tre måneder ellers så fjernes dagpengene.

Det eneste jeg vil er å komme ut i jobb. Det eneste jeg vil er å være som alle andre. Ha jobb, ha penger, få lån, ha råd til å reise og å være frisk nok til å reise – og få lov til å reise. Når du går på attføring har du ikke lov til å reise nemmelig. Du får heller normalt ikke lån. Og klarer du å jobbe noe ekstra for å tjene noe ekstra så blir du trukket av dagpengene. Kanksje ikke mer enn rett å rimelig det altså. Men jeg vil altså være normal.

Damen på NAV spurte meg hva jeg vil jobbe med. Jeg vet ikke. Men det må være med kontakt med mennesker. Så nært mennesker som mulig – og gjerne i forbindelse med kultur. Men inni meg tror jeg at jeg havner bak en eller annen kjøttdisk igjen. I tresko på murgulv og dårlige bein og vonde betente armer.

Vel, som jeg sa. Jeg står nå her i dette veikrysset da. Jeg tar frem stress-less stolen og venter litt.. Bare litt til..