Om overgrep og lommemenn

 Mange følelser blir satt i sving i slike saker som dette. Vi blir sinna fordi det oppleves så urettferdig for de som er ofre – og særlig når ofrene er forsvarsløse barn. Jeg tenker bare at vi må prøve å forstå at overgriperen også er et menneske og som selv kan ha vært et offer. Vi kjenner ikke alltid HELE historien. Dessuten er det er mange «lommemenn» der ute og mange typer overgrep. Overgripere mangler ofte det vi kaller anstendighet – Det gjelder også ofte oss som dømmer…

Jeg har som alle andre fulgt med i debatten om lommemannen og den opphausingen og «hatet» til denne mannen som i 30 år har overgrepet seg mot barn. Jeg synes det er et alvorlig overgrep fordi det er rettet mot forsvarsløse barn som ikke har samme evne eller mulighet til å forsvare seg og «ta igjen» slik vi voksne kan. Å gradere overgrep ER egentlig ikke diskuterbart fordi «lommemenner» ikke vet på forhånd hva slags skade han eventuellt påfører barnet med de handlingene han gjør. Seksuallivet til barn er deres eget og voksne har ingenting med det å gjøre. Jeg merker når jeg skriver at det er veldig vanskelig å skrive om dette. Det er så lett å misforstå. Jeg gjør meg noen tanker bare og ønsker å dele det jeg tenker.

Jeg kallte det innledningsvis for […] «den opphausingen og «hatet» til denne mannen […] Jeg forsvarer ikke det denne mannen har gjort. Men det ER ting ved denne saken som jeg synes det er grunn til å tenke over. I dag hørte jeg på tv dette ordet ANSTENDIGHET brukt igjen. Vi må beholde og ha anstendighet og ikke uten forbehold dømme en sak eller en person som ikke er dømt eller som vi kjenner historien til. Vet at mange vil svare: det er han (lommemannen) som burde ha anstendighet å ikke tukle med forsvarsløse barn. Jeg er enig – men da må ikke vi synke ned på hans nivå.

– kanskje bør vi tenke på hva denne mannen selv har opplevd i sitt liv. Hva er grunnen til at han er blitt en «overgriper»? Kan det hende at han selv har vært utsatt for lignende i sin barndom? En sexolog (husker ikke navnet), sa på tv at mange overgripere selv har vært utsatt for overgrep i barndommen.

– hvor mange andre lommemenn finnes det der ute? Nå sitter mennesker og hater denne personen og ønsker han MINST 21 år straff – samtidig er det sikkert 1000vis av andre lommemenner, incestovergripere, voldsovergripere, mobbere, rusede foreldre, religiøse overgrep, foreldre med psykiske probemer osv osv, som også overgriper seg på barn.

Jeg mener hvor er fokuset vårt ellers i året når vi ikke har konkrete saker/personer å henge hatet vårt på?

Jeg vil bare stille spørsmål også ved hvor går grensen for hva som er overgrep? Hva er et overgrep og er overgrep-begrepet bare knyttet til det seksuelle?

Jeg vil si at overgrep er når noen utsetter deg for ting mot din vilje. Den som blir overgrepet opplever dette som en slags tvang, uforskyldt, urettferdig og det k a n skade oss mentalt. Fra overgriperens side tenker jeg at det er først og fremst en veldig egoistisk handling, en selvtilfredsstillelse (ikke nødvendigvis seksuellt), enten det nå behager seksuellt eller det fører til en forfremmelse for deg selv i jobben.

Det finnes mange typer overgrep mener jeg. Det finnes mange «lommemenn» der ute. Ikke alle overgrep kan knyttes til det seksuelle. Drap er også overgrep. Forskjellsbehandlinger kan være overgrep. Mobbing er overgrep. Makt er overgrep. Vold er overgrep. Sjalusi kan være overgrep.

– På skolen finnes det lærere og medelever som mobber

– På jobben finnes det kollegaer og sjefer som mobber eller forskjellsbehandler eller «tråkker over andre» for å komme opp og frem.

Hvordan overgrep oppleves og skader mennesker varierer sikkert individuellt. Det kan være skader som ikke vises med det samme men som kan komme i senere perioder i livet. ALLE overgrep er alvorlige – eller må taes alvorlig. Når noen føler seg misbrukt eller «overgrepet» så må vi lytte til vedkommende, være der for dem, lytte og foreta oss noe. I verste fall hjelpe å anmelde i minste fall tilby oss å hjelpe.

Jeg har selv en barndom/ungdom hvor jeg har vært utsatt for en rekke overgrep – dog ikke seksuelle. Men voldelig mobbing, sjikane, løgner og sladder. Ikke minst utestengelse. Jeg kaller det at jeg ble «kjeppjaget» ut av hjembygda fordi jeg var homofil. Jeg kunne ikke bo der lenger pga mobbing og sjikane. Veldig mange homofile opplever overgrep til og med fra egen familie. Jeg mener at når en far, mor, søsken eller nær familie eller venner støter vekk et menneske fordi det har en annen legning er et overgrep. Noen skades for livet – noen orker ikke å leve og tar sitt eget liv.

Jeg vil ogå si at mye av den kristne fordømmingen av homofili, er rene overgrep. I det hele tatt er kristendommen godt kjent for sine overgrep i Gudsnavnet. Ikke bare overfor homofile men mange «svake» har oppsøkt kirken og følt overgrep med trusler om helvete hvis de ikke omvender seg osv. Det alvorlige når det gjelder slike overgrep er at vi vet det skjer veldig mange – hele tiden – men det vi gjør da er å riste på hodet og tenker » disse forferdelige kristne». Ingen snakker om 21 års straffer da – selv om skadene og antallet ofre kan være hundre ganger flere enn skadene lommemannen har påført andre. Jeg har mange ganger spurt meg selv hva kristne fundamentalister har opplevd i livet sitt som kan gå rundt å kalle andres liv for kreftsvulster, djevelens verk osv osv. De «tukler» med livet mitt med slike uttalelser – det har skadet meg og det skader sikkert tusenvis av andre.

Jeg vet jeg setter meg selv til «hugg» nå. Jeg kjenner at jeg er livredd for å bli misforstått. Jeg håper dere forstår meg riktig. Jeg er imot ALLE overgrep. Jeg støtter overhode ikke lommemannen. Jeg tror jeg kan si at jeg forstår Staff litt i det han sier. Jeg er bare ikke enig i at overgrep – og uansett ikke mot barn – er en filleting. Om det er straff eller hjelp denne «lommemannen» trenger skal ikke jeg uttale meg om. Jeg prøver bare å si at vi kanskje skal være forsiktige med å dømme – iallefall før han har fått en mulighet til å forsvare seg og har blitt dømt den riktige veien.

Et spørsmål om anstendighet

Jeg leste noe veldig fint i homoavisen Blikk og homonettstedet Gaysir.no i kveld, hentet fra kronikken; «Et spørsmål om anstendighet», skrevet av Håkon Haugli, leder Arbeiderpartiets homonettverk og medlem av Mannspanelet

Da Spania innførte felles ekteskapslov i 2005, begrunnet statsminister José Luis Zapatero sitt syn på følgende måte: «Et anstendig samfunn ydmyker ikke sine borgere. (…) I dag gir Spania [homofile] den respekt de fortjener, anerkjenner deres rettigheter, gjenreiser deres verdighet og bekrefter deres identitet og gir dem frihet. Vi er ikke det første landet [som legaliserer ekteskap av personer av samme kjønn] og jeg er sikker på at vi ikke blir det siste» sa den spanske statsministeren. Belgia, Nederland, Canada og Sør-Afrika har innført felles ekteskapslover.

Anstendighet er ordet. I et moderne samfunn som Norge så burde man unngå å ydmyke grupper av mennesker, i dette tilfelle homofile, ved å ikke la dem få gode trygge rammer rundt sitt kjærlighetsliv og familieliv. Og som Haugli ganske riktig påpeker i kronikken skjer det også en urett overfor de mange enslige og deres barn, ved at man fastholder at det eneste riktige er å leve opp med mor og far sammen. I dag finnes mange samlivsformer med dine, mine og våre barn og dette er det nesten ikke fokusert på i felles ekteskapslovdebatten. Det skjer kun angrep på de homofile relasjonene. Mange av de kritiske røstene til felles ekteskapslov er selv skilt og gått inn i nye forhold. Hvor er da anstendigheten når de vil nekte homofile å få faste rammer rundt sine forhold?

Jeg gjentar den spanske statsministerens ord – dette er hva anstendighet handler om mener jeg også:

….den respekt de fortjener, anerkjenner deres rettigheter, gjenreiser deres verdighet og bekrefter deres identitet og gir dem frihet.

Det gjelde seg homofile som heterofile par og enslige og deres barn.

Kronikken er et svar på Nina Karin Monsens advarsler mot regjeringens forslag til felles ekteskapslov.

Blant annet har hun uttalt: «Er enkjønnede par diskriminert fordi de ikke kan gifte seg? Å diskriminere er å forskjellsbehandle, utelukke og undertrykke. Men bare de kan bli forskjellsbehandlet, utelukket og undertrykket som i utgangspunktet står likt. Enkjønnede og tokjønnede par står ikke likt, de tokjønnede kan få og får barn sammen. De binder sammen familier og skaper slekter. De enkjønnede parenes situasjon endres i så måte ikke om de fremstår som heterofile look-alike.»