La oss holde hender rundt Grønland

(Dagbladet.no) Når muslimske Aslam Shaid (50) som bor nær Grønlandsleiret i Oslo, får se bildet av to homofile menn i Dagbladet, sier han:

– Jeg blir sint når jeg ser bildet av at de holder hender. Jeg liker det ikke, for det strider mot vår kultur.

– Synd å se
Aslam er opprinnelig fra Pakistan, men har bodd i Norge i ti år. Han mener nordmenn bør innrette seg på Grønland og la være å vise offentlig at de er homofile eller lesbiske.

Denne hendelsen på Grønland i Oslo hvor to homofile ble angrepet for å ha holdt hender, har skapt enormt sterke reaksjoner blant veldig mange. Heldigvis har det også kommet reaksjoner fra muslimene selv.

Jeg forstår sinne så utrolig godt. Selv kjenner jeg at jeg blir kjempesint! Det er sterkt å håpe at dette var en tilfeldighet, men som vi kan sa av uttalelsene til Aslam Shaid så tror han at de fleste muslimer på Grønland er enige med ham.

Norge er et land for alle – og her er det plass for alle. Jeg synes det kan være fint med Ghettoer – feks på Grønland hvor hovedvekten av innbyggerne er innvandrere. Jeg har selv bodd i området og det er spennende å bo i et slikt område med så mange blandinger av nasjonaliteter, kulturer og religioner. Men en Ghetto kan være farlig hvis det begynner å vokse fundamentalisme blant innbyggerne. Jeg ville vært like redd og bekymret om det utviklet seg egne kristenfundamentalistiske ghettoer.

Og jeg forstår de mange rasende mennesker som mener at «pakket får heller dra hjem» – hvis de ikke tåler og respekterer andres kultur og religion og særlig da de lover og regler som gjelder i det landet de har valgt å bosette seg i. Ja, da får de faktisk heller dra til sitt hjemland hvis de ikke kan akseptere at mennesker er forskjellige.

Verre er det jo med de helnorske kristenfundamentalistiske og konservative vi har her i landet – som sikkert på mange måter er enig med muslimene. Hvor skulle vi sendt dem?

Når skal mennesker lære å leve sammen side ved side med hverandres ulikheter og respektere hverandre? Når skal mennesker slutte å peke ut hele grupper mennesker og kalle dem mindre verdige?

Hvor skal grensene for ytringsfrihet gå?

Ytringsfrihet er viktig og riktig. Ytringsfrihet har kommet som en del av det moderne demokratiske samfunn og er en viktig del av et rettssamfunn.

I Norge har vi denne retten grunnlovsfestet og i disse lovene finnes det begrensninger. Begrensningene som er nedfelt i lovverket, går gjerne på ytringer som kan krenke en annen person eller gruppe.

Grunnloven § 100,
Den europeiske menneskerettskonvensjonens art. 10 og
FN-konvensjonen om sosiale og politiske rettigheter art. 19.

Diskusjoner rundt ytringsfriheten kommer opp en gang imellom og har særlig vært aktuell de senere år i spørsmål rundt rasisme. Hvor langt kan man ytre seg før det kan kalles rasisme? Skal rasistiske ytringer være straffbare?

Straffeloven §135a :

Straffeloven §135a ble revidert sommeren 2005 med det formål å gi utsatte grupper et bedre og mer omfattende vern mot grovt diskriminerende eller hatfulle ytringer. Bestemmelsen har følgende ordlyd: Den som forsettlig eller grovt uaktsomt setter frem en diskriminerende eller hatfull ytring, straffes med bøter eller fengsel inntil 3 år. Lik med offentlig fremsatt ytring, jf. §7 nr. 2, regnes en ytring når den er satt frem slik at den er egnet til å nå et større antall personer. Som ytring regnes også bruk av symboler. Medvirkning straffes på samme måte. Med diskriminerende eller hatfull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen pga. deres hudfarge religion eller livssyn homofile legning, leveform eller orientering

Det er svært få personer som er dømt for brudd på straffeloven 135a og bare en sak gjelder diskriminerende eller hatfulle ytringer overfor lesbiske og homofile – den såkalte Bratterudsaken. Dommen er gjengitt i sin helhet i Rt. 1984.1359 (Llh)

Rt.1984.1359 Bratterudsaken
Kjennelse 6. desember 1984 i l.nr. 167/1984:
Publisert: Rt. 1984 s. 1359 [362-84]
Saksnummer: [362-84]
Parter: Statsadvokat Erling O. Lyngtveit, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Alf Nordhus).
Dommer Dolva: Ved tiltalebeslutning av 3. oktober 1983, rettet under hovedforhandlingen, satte statsadvokatene i Eidsivating A, født 1. september 1943, under tiltale ved Oslo byrett til fellelse etter
«straffelovens § 135 a, 2. pkt., jfr. 1. pkt.,
for ved uttalelse eller annen meddelelse som fremsettes offentlig eller på annen måte spres blant almenheten å ha truet, forhånet eller utsatt for hat, forfølgelse eller ringeakt en person eller gruppe på grunn av deres homofile legning, leveform eller orientering, eller å ha medvirket hertil,
ved natt til 4. juli 1983 i Oslo Fullevangeliske Kirkes nærradiosending «Våkenatt» bl.a. å ha uttalt:

«Så vil vi gjerne oppfordre alle de kristne – de som virkelig tror på Gud å bryte denne djevelske makten som homofilien representerer i dette land. Og vi vil også be om at alle som representerer denne åndsretning blir fjernet fra ledende stillinger i landet vårt. . .», og senere i samme sending: «Himmelske far vi ber i Kristi navn at vi skal bryte denne djevelske makt i Norges land som homofilien representerer . . . og vi ber også konkret at alle de mennesker som er involvert i dette, som selv også oppfordrer andre til å gjøre som dem og som også er i ledende stillinger at du skal fjerne dem i fra deres ledende stillinger – både i det politiske liv og ellers i samfunnet vårt. . .», og i P2’s sending «Her og nå» den 5. juli 1983 på programlederens spørsmål om Gud skulle fjerne f.eks. en rektor som er homofil, men som lever enslig fra sin stilling, å ha svart «Ja, hvis han åpent går ut og forfekter denne mening», som sett i sammenheng og i sammenheng med programmet for øvrig innebærer en forhånelse av homofile og eller utsetter dem for hat og/eller ringeakt».

Pastor Hans Bratterud ble frifunnet av Oslo Byrett, men frifinnelsen ble opphevet av Høyesterett i desember 1984.

(http://ips.idium.no/llh.no/?module=Articles;action=Article.publicShow;ID=4364)

I november 2005 ble Jan Aage Torp anmeldt av LLH fordi han mente det var riktig å kalle homofili en kreftsvulst på samfunnet.

– Slike uttalelser er utrolig krenkende. Det norske lovverket er diffust, og vi ønsker en prinsippavgjørelse om hvor grensene går, sa LLHs leder Jon Reidar Øyan den gangen

Anmeldelsen ble senere trukket.

Like etter dette (januar 06) kom Jan Aage Torp med enda en grov uttalelse etter at homonettstedet Gaysir hadde en kåring av de mektigste og innflytelsesrike homsene og lesbene i Norge: «Avsett lesber og homser på maktoppen i Norge ved bønn»

«Dette er en bønneliste som bør løftes jevnlig frem for Gud. Noen av disse vil bli forvandlet ved Guds nåde. Andre vil i henhold til Romerne 1 gå lengre og lengre i sin perversitet. Men la oss ikke misforstå bønneoppdraget: De må fjernes fra sine maktstillinger, eller de må miste det homoseksuelle fokuset. For Guds navns skyld. For Norges fremtids skyld.»

(den observante leser vil se at denne uttalelsen ligner Hans Bratterud sin)

Llh valgte å overse denne uttalelsen; – Det er åpenbart at Jan-Aage Torp vil ha oppmerksomhet, og vi ønsker ikke å bidra til dette, sa Jon Reidar Øyan

I går fikk Nina Karin Monsen sin Fritt Ord-pris. Prisen har skapt en ny debatt om ytringsfrihet og hvor grensen for denne egentlig skal gå. Homofile har gitt uttrykk for at det ikke er ytringene Monsen kommer med de reagerer mot, men det at hun får en høythengene pris for å komme med ytringer som oppleves sterkt krenkende. Det har også blitt fremhevet at om disse ytringene hadde blitt uttalt mot raser eller religion så ville de nok sannsynlig aldri blitt godtatt. Reaksjonene til homofile er blitt kalt sutrete. Monsen hevder hun snakker på vegne av flertallet av vanligfolk. På Tabloid i kveld sammenlignet Monsen homofile i samme ordelag som psykisk utviklingshemmede og hun har tidligere uttalt at homofile kan regnes som medfødte uføre og kan ha krav på trygderettigheter på lik linje med handikappede og utviklingshemmede.

Nina Karin Monsen er såvisst “fri i ordet”. Så fritt bruker hun ordene at hun stiller i en helt egen klasse hva angår stempling og stigmatisering av sine meningsmotstandere. Hennes sammenstilling og bruk av ord sammenstiller begreper og invektiver på en slik måte at det skal godt gjøres for motstanderne å se argumentene hennes i skogen av skjellsord. (liberaleren)

Jeg har deltatt i mange debatter i konservative-fundamentalistiske kristne blogger og forum. Det slår meg ofte hvor hårsåre de er når en homofil forsvarer seg mot uttalelser de kommer med som ofte føles krenkende og diskriminerende. Flere steder er jeg blitt utestengt. Flere ganger har jeg mottatt trusler på blogg, mail og telefon. Jeg opplever sjelden at homofile går ut og krenker kristendom eller islam bevisst. Men klart homofile vil forsvare seg når det kommer så sterke uttalelser som angår dem selv og sine liv slik man ofte opplever både i blogger og i media. Det virker også forunderlig at homofilisaken overskygger så mange andre viktige saker som man skulle tro var langt viktigere i en urolig verden i dag. Man kan ikke se i en kristen avis EN dag uten at homofili er nevnt. Dette er en oppmerksomhet som for oss homofile virker uforståelig.

Jeg opplever at begrepet «folkeskikk» er kommet inn som et moment i debatten rundt ytringsfrihet de siste ukene. Eller jeg burde heller si «mangel på folkeskikk». Jeg tror det går meget godt an å ytre seg og allikevel vise respekt og ha en viss grad av god gammeldags folkeskikk. Og kanskje er det jeg som er gammeldags når jeg forundres over at det jeg opplever ofte at det er de kristne konservative som mangler denne folkeskikken.

Signer oppropet mot at Nina Karin Monsen får Fritt Ord-prisen for 2009

Signér opprop her: http://www.opprop.no/opprop.php?id=frittordnkm

Nina Karin Monsen er tildelt Fritt Ord-prisen for 2009.

«Hun får prisen for sine gjennomreflekterte og uavhengige bidrag til en friere offentlig debatt», opplyser stiftelsen Fritt Ord i en pressemelding.

Under her finner du en sitatrekke hentet fra Nina Karin Monsens kronikker og tekster. 5.mai mottar hun altså 400.000 NOK fra Fritt Ord for sine gjennomreflekterte tekstarbeider.

Debatten om ekteskapsloven:

«Trakasseringen er allerede synlig. Regjeringens fortropper ved alle motdemonstrasjoner, LLHs aktivister, har en vulgær og aggressiv uttrykksform. De håner og sjikanerer kristne i alle aldre, bruker obskøne underlivsbevegelser, fingeruttrykk og gutturale skrik som kommer de rett fra Dovregubbens hall. Det virker som om de demonstrerer for pornoindustrien og prostitusjonens utbredelse. Demoner tiltrekker seg såkalte casuals. » (Aftenposten 7.6.08)

Om prostituerte kvinner:

«Den prostituerte er en atypisk kvinne. Hun vil ikke arbeide og spare til det hun ønsker seg, hun vil ha det med én gang uten å arbeide.» Aftenposten, 26.07.06

Om sæddonorer:

«Å avgi sæd kan være et narsissistisk kick. Mannen erobrer verden, ingen oppgaver, ingen plikter, ingen rettigheter, ingenting, men masse barn. En slik manns personlighet ligner femtekolonnisten eller krigsvoldtektsmannen som gjør fiendens kvinner gravide. Normale menn vil kjenne skam om de har oppført seg som en avlsokse. Narsissister skammer seg aldri. Narsissisme kan være arvelig.» Klassekampen, 4.6.08

Oppropet ønsker å markere motstand mot at en verdig pris som dette tildeles en person som bruker sin posisjon og stilling til å trakkasere minoriteter.

Stortingsrepresentant Håkon Haugli stiller i Dagsavisen 20.04.2009 et relevant spørsmål:

«Hva er forskjellen mellom å hylle Nina Karin Monsen for hennes rolle i ekteskapsdebatten og å hylle rasister for deres bidrag i debatten om et flerkulturelt Norge? Hvem blir neste års prisvinnere? Skal vi lete blant dem som tør utfordre den kompakte majoritet med kritikk av at personer med nedsatt funksjonsevne setter barn til verden eller av at muslimer gifter seg med kristne?»

Ved å signere oppropet, er du med på å markere motstand mot Fritt Ords avgjørelse om å utdele Fritt Ord-prisen 2009 til Nina Karin Monsen.

Signér opprop her: http://www.opprop.no/opprop.php?id=frittordnkm

Homofil føler seg uønsket i Filadelfia

Se om denne saken også i TV2 nyhetene i kveld kl 21.00 og støtt gjerne FACEBOOK gruppen som er opprettet for å støtte Dan-Elias

DT.no: Da homofile Dan-Elias Brevig (18) sa at han ikke vil leve i sølibat, var han ikke lenger velkommen som sanger i Filadelfias band.

LIER: Det er en rolig og reflektert 18-åring som møter Drammens Tidende på St. Hallvard videregående skole i Lier, der han er elev ved musikklinjen.

18-åringen fra Veggli har lenge vært åpen homofil, samtidig som han er aktiv i pinsemenigheten Filadelfia i Drammen.

Sluttet

Inntil søndag kveld var han blant annet sanger i lovsangbandet Halleluja Desperados. For en drøy måned siden snakket han med en av ungdomspastorene i menigheten om egne holdninger rundt homofili.

LES OGSÅ: – Imot homoinfo til barn

– De ville at jeg skulle leve i sølibat for å kunne fortsette. For meg var ikke det aktuelt i det hele tatt. Jeg sa jeg ønsker å finne meg en kjæreste, sier 18-åringen.

Dan-Elias mener selv det var en fin samtale, og trodde ikke han kom til å høre noe mer før temaet blusset opp igjen for rundt to uker siden. Da var det et nytt møte med menigheten.

Fordi han ønsker å være åpen homofil og leve ut sin legning, er han ikke velkommen som sanger i bandet eller ha noen andre former for lederverv i pinsemenigheten.

– De mener at man ikke kan være leder i Filadelfia samtidig som man lever ut sin homofili. Som leder er man et forbilde, og da kan man ikke være skeiv, fortsetter han.

Kjærlighet

Både ungdomspastorene og Brevig sto på sitt. Det gjorde at 18-åringen søndag kveld bestemte seg for å sette sitt eget kjærlighetsliv foran det å være aktiv leder i pinsemenigheten.

– Dette er helt feil behandling av mennesker. Kjærligheten er sterkere enn alle prinsipper, sier han.

På Filadelfias hjemmeside heter det at menigheten skal blant annet elske og ære Gud, og tjene mennesker i kjærlighet. Videre er visjonen å bevare hver enkelt i et omsorgsfullt og ansvarsbevisst menighetsfellesskap.

LES OGSÅ: Trygt å være homo

– Jeg er lei av at skeive ungdommer er redde for å stå fram og ikke kan gjøre det de har lyst til, sier han.

18-åringen har både ungdommer i Filadelfia, andre venner og familie i ryggen. Vennene har også opprettet en gruppe på Facebook
. Alt dette er viktig støtte.

– Jeg har hatt en veldig god oppvekst. Det er nok derfor jeg er så trygg nå, sier han.

Beholder troen

Episoden har ikke rokket ved hans kristne livssyn. Dan Elias mener snarer tvert imot at den har blitt styrket

– Det er de som gjør feilen, ikke Gud, mener han.

Pastor Jan Egil Hovland i Filadelfia i Drammen ønsker ikke kommentere saken.

– Dette ville jeg vært veldig forsiktig med å skrive om. Dette er et tema som hører hjemme i en sjelesorgsamtale, sier Hovland.

Han ønsker heller ikke si noe om pinsemenighetens generelle holdninger til homofile i roller som ledere og forbilder.

Den nye ekteskapsloven – Ikke alle forunt..

Først vil jeg få gratulere alle i Norge med den nye ekteskapsloven! Jeg tror den nye loven vil bli til glede både for homofile og lesbiske, deres barn og familier og alle rundt dem som er glade i dem. Det betyr veldig mye for homofile og lesbiske å få denne loven. Det betyr veldig mye for dem som vil ha en fast god ramme rundt sin familie og den de elsker.

Jeg synes ekteskap er en veldig vakker og flott «oppfinnelse» fordi den er ment å forplikte og den er en bindende avtale mellom to personer som elsker hverandre og som ønsker å leve livet sitt sammen, dele alt og gå gjennom livet både gjennom godt og ondt.

Jeg beundrer mennesker som har vært gift 20 – 40 og 60 år med hverandre. Mennesker som på mange måter blir ett, de deler kanskje navn og de driver et slags familieselskap sammen – et slag AS hvor begge må legge inn aksjer for å få hjulene til å gå rundt. Den viktigste aksjeposten er kjærlighet, omtanke og trofasthet. Jeg kunne aldri tenke meg å IKKE UNNE noen å få gifte seg med det menneske de elsker.

Derfor blir jeg så trist og lei meg når jeg feks leser om ekteparet Astrid Hagen Pedersen og Jan Pedersen, som det står om i Dagen Magazinet i dag og som altså ikke unner alle å få oppleve det samme som dem selv, nemmelig å få være gift med den man elsker i 50 år. Jeg leste denne artikkelen først og så fnyste jeg, men så har jeg gått og tenkt på dette i dag og kjent at jeg blir fryktelig trist rett og slett.

Hva slags egoisme er det mennesker innehar når de sitter der i sitt trygge «jeg» og ikke unner andre å få en slik trygghet. Å få oppleve en så stor kjærlighet til et menneske og ikke unne andre å få samme mulighet?

– Vi føler oss krenket av den norske stat, det vil si stortingsflertallet som vedtok loven. Dessuten blir vi diskriminert. Et lite mindretall i Norge som har valgt partnerskapsloven, skal få beholde den, mens vi som har vært gift fra 1957 ikke skal få beholde den gamle ekteskapsloven.

Det sier Jan Pedersen til DagenMagazinet.

Krenket?? Diskriminert? Får ikke beholde den gamle ekteskapsloven??

Vel, jeg blir jo egentlig målløs. Målløs over noe jeg synes nesten ligner ondskap. Jeg vil ikke synke ned på deres nivå. Jeg unner dem så utrolig mye å få lov å ha hverandre slik de har hatt det i 50 år. Måtte de få mange gode år sammen. OG jeg kan bare gjenta som så ofte før: STØRST AV ALT ER KJÆRLIGHETEN.

Forskjellen ser dere. Det gamle ekteparet unner ikke meg eller andre homofile å oppleve det samme…

Det er ondt.

Les også: «Første par ut» på Gaysir.no

SWEDEN-GAY-MARIAGE Foto Scanpix

Min fulle støtte til Sogneprest Sindre Stabell Kulø i Bud Kyrkje

Jeg håper jeg har mange med meg i støtten til sogneprest Sindre Stabell Kulø i Bud Kyrkje.

Som kjent har Nordmøre og Romsdal indremisjon nektet å leie bort leirplassen Frænabu til konfirmantleir om sogneprest Kulø er med, på grunn av prestens liberale homofilisyn. Indremisjonen har også oppfordret til boikott av Kuløs gudstenester.

Indremisjonen må jo få mene akkurat hva de vil, men det er en glede å se at sognepresten synes å ha menigmann med seg. I går ble det arrangert lysmesse og folket fyllte opp kirken og viste presten sin støtte.

Indremisjonen klarer ikke det sognepresten klarer – nemmelig å få med seg vanlig folk:

– Vil støtte presten.

– Vi kjem fordi det er første søndag i advent, og fordi vi vil støtte den kjekke presten vår. Han er open og rett fram, og får folk i alle aldrar i tale. Boikott er «hol i haue» – vi lever i 2008! seier Kristin Vågen på veg inn i kyrkja.

Dottera Marte var klar på at dei heilt klart måtte gå til lysmessa når det var slik, for å markere støtte.

– Den nye presten vår snakkar slik at også ungdommen stoppar opp og lyttar, og får med seg det han seier. Han er flink, kommenterte dei.
Den gamle kyrkja som tek om lag 250 menneske vart fylt, konfirmantar deltok i lysmessa med lystenning og innslag. (Romsdal budstikke – rbnett.no)

Siste dagane har vore prega av mange innspel og mykje omtale av saka. Det er likevel henvendingar frå unge homofile som har gjort mest inntrykk på presten:

– Det som har betydd mest oppi dette, er historiene unge, kristne homofile frå området lokalt har fortalt meg. Om korleis dei har opplevd å bli avvist i ulike kristne miljø, og kva det har å bety for dei å bli tekne på alvor. For meg har dette mykje meir å seie enn alt anna, seier Stabell Kulø.

Jeg blir så glad i slike mennesker som klarer å se at alle er mennesker og at alle er gode nok. Jeg vil gjerne gi min fulle støtte til denne gode presten og takke han for at han tør å stå imot og for at han tør å være på de homofiles side. Det ser ut til at folket i Bud støtter han også i dette. Det står det også respekt av.

I mine øyne er dere helter – alle som slår ring rundt presten dere, og største helten er presten selv Sindre Stabell Kulø. Takk for at du er den du er!

Bjørn Eriks historie – 16 år etter

20. oktober 1992 forlot 20 år gamle Bjørn Erik Andersen sitt hjem for aldri å bli sett igjen.

Jeg tillater meg å gjengi hele denne artikkelen fra Gaysir, skrevet av Roger Grosvold. Vi bør lese den om og om igjen – til vi forstår. Det er viktig å prøve å sette seg inn i hvordan det var for Bjørn Erik, men også viktig å prøve å forstå hvordan det er for hans etterlatte. Dessverre finnes det mange som Bjørn Erik. Mange hører vi aldri noe om. Mange velger å forlate oss og tar med seg sin store hemmelighet – og «synd» i graven. Det er fordommer som dreper. Tanken om å være annerledes. Tanken på å skulle «skuffe» familie og venner. Tausheten og innesluttsomheten dreper – det å aldri tørre å stå frem som og tørre å LEVE som 100 % menneske. Det kan være dagligdagse holdninger som dreper. Vi må snakke med barna våre og ungdommen. Vi må fortelle dem hele tiden at de er elsket uansett. Det holder ikke bare å si det men vi må vise det også. Disse unge menneskers liv er IKKE avskyelige, perverse, skamfulle eller syke, som noen religioner ynder å kalle homofili. Slike holdninger dreper. Jeg ber de som uttaler seg slik ta innover seg at ordene og holdningene deres rammer. De dreper. Denne historien er ett eksempel – men det finnes mange. Flere enn vi aner.

20. oktober 1992 forlot 20 år gamle Bjørn Erik Andersen sitt hjem for aldri å bli sett igjen.

Han etterlot en dagbok som tegnet et bilde av en ung mann som ikke maktet å forene sin kristne tro med en homofil legning.

Åtte år senere, i mars 2000, viste TV2 filmen «BE – Skitne, syndige meg» hvor man gjennom intervjuer med Bjørn Eriks nærmeste familie og utdrag fra dagboken fikk fortalt Bjørn Eriks historie.

Den ga dessuten et innblikk i hvilke konsekvenser kirkens undertrykkelse av homofile medfører for enkeltpersoner.

Filmen rystet politikere som menigmann, og reaksjonene mot kirkens overgrep lot ikke vente på seg.

Human-Etisk forbund opplevde en flom av henvendelser og innmeldinger etter at TV2 viste «BE – skitne, syndige meg». – På mandag begynte telefonene og e-postene å strømme inn til forbundet, fortalte informasjonssjef i Human-Etisk Forbund Jens Brun-Pedersen til Dagbladet.

 

Kjærlighet og likeverd

Mai-Britt Tagge er Bjørn Eriks storesøster og hun var en av de sentrale initiativtakerne til å få filmen laget.

 

Hun fikk aldri hjulpet broren, men ved å fortelle hans historie håpet hun å kunne hjelpe andre og ikke minst rette fokus på hvor vanskelig det var å være kristen og homofil.

– Jeg ønsket å gjøre filmen nettopp for å sette fokus på hvor trangt det var innad i statskirken spesielt, forteller Mai-Britt til Gaysir.

– Så lenge vi har en statskirkeordning og en statsreligion bør den ha et menneskesyn som inkluderer alle. Men det er ikke plass til alle. Man skal være sånn og man skal være slik, og likevel skal man være med fra fødselen av, og det blir helt feil, mener hun.

– Det er denne inkonsekvensen som stopper opp hos meg hver gang. For hvis det skal være en kirke for alle, skal den være for alle uansett. Man blir ikke møtt med den man er, man blir møtt med at man må endre seg som person. Det er ikke snakk om å tro, det er snakk om å være.

– Det handler til syvende og sist om likeverd. Det handler om kjærlighet, det handler om å finne noen å være glad i, det handler om å være god mot noen andre. Kjærlighet blir aldri feil. Det er det som har vært mitt budskap med filmen hele veien, slår Mai-Britt fast.

– Det var et blad som gjerne ville gjøre en hjemme hos-reportasje hvor vi skulle sitte i hver vår stressless og gråte alle tre. Men skal vi stille opp for noe så skal det være for saken, ikke for at det skal være synd på oss, forteller Mai-Britt Tagge. Foto: Roger Grosvold.

 

De som sitter tilbake

Sentralt i filmen står utdrag fra Bjørn Eriks dagbok hvor han beskriver den indre konflikten mellom sine følelser og sin kristne tro, og hvor han i egne øyne fremstår både skitten og syndig.

 

Dagboken hadde han lagt frem etter å ha ryddet hele rommet sitt og gjort alt klart. Han hadde stiftet den sammen og bare de siste sidene han hadde skrevet, lå åpne.

«Teater Bjørn Erik er over for denne gang, siste akt spilles nå. Når det er teppefall vet man ikke. Det er godt det er ferdig. Det tar på å spille teater, særlig når man har hovedrollen i sitt eget liv hele tiden.
 
Jeg vil ikke leve, jeg vil ikke spille skuespill, jeg sier fra meg rollen som Bjørn Erik. Det er over. Teppefall.»

– Jeg får fremdeles helt vondt av å tenke på det. Selv om jeg visste at han slet og at han ikke helt visste hva han skulle gjøre med livet sitt, er det ikke unaturlig for en tjueåring å føle det slik. Men jeg skulle ønske han hadde sagt noe. Da kunne vi forhåpentligvis fått hjulpet ham litt, forteller Mai-Britt.

– Vi tenkte at vi skulle ha sett, vi skulle ha gjort, vi skulle ha vært mer hjemme. Jeg følte spesielt at jeg skulle ha vært mer hjemme, at jeg skulle tatt signalene.

– Jeg var jo selv i tjueårene og ikke spesielt voksen. Man vet ikke hva man skal si, hva man skal gjøre og hvis jeg prøvde å snakke med ham i perioder, ble jeg bare bitt hodet av. Han ville egentlig ikke snakke med noen.

 

Kom ut på vegne av sin sønn

Dere valgte å bruke dagboken hans i filmen, noe som jo kanskje er det sterkeste ved hele filmen nettopp fordi utdragene er så ærlige, utilslørt personlige og velformulerte?

 

– Jeg følte at det var best om han fikk si det selv fordi det sier alt.

– Utdragene sier hvordan det føltes å ha den konflikten, en konflikt vi ikke kan vite noe om eller leve oss inn i. Vi kan bare kjenne at det gjør vondt å lese det og høre det.

– Vi mottok en pris fra Rådet for psykisk helse nettopp fordi vi var med på å bygge ned de tabuene som ligger omkring psykiske problemer, i vårt tilfelle selvmord.

Faren din forteller i filmen at det føltes som om det var dere som kom ut av skapet på vegne av Bjørn Erik?

– Vi måtte diskutere hvorvidt vi skulle si noe og da blir det som om vi gjør den jobben slik at han skulle få bli et helt menneske.

– Det var en merkelig følelse å skulle gjøre det for sin egen bror i ettertid i og med at han ikke klarte å gjøre det selv. Og da må man gå i seg selv og tenke hva mener man om dette. Synes vi det er rart, fremmed, ekkelt, vondt eller vanskelig?

– Det er en trist historie å skulle fortelle til nye mennesker. Jeg er jo ikke noe enebarn. Nå har jeg snart vært det like lenge som jeg har vært storesøster til noen, men likevel er det ikke det jeg er. Jeg føler meg ikke slik, jeg har hatt en lillebror i det meste av livet mitt, forteller Mai-Britt.

– Foreldrene mine måtte ta stilling til helt andre ting fordi man som forelder har visse forhåpninger og drømmer for barna sine. Og foreldre skal jo helst ikke overleve barna sine, og nå sitter de igjen uten det ene barnet sitt.

 

Syndet hver dag

Bjørn Erik skriver i dagboken om hvordan han følte han ikke hadde noen plass i kirken og heller ikke hørte hjemme hos Gud.

 

Mai-Britt Tagge følte et sterkt sinne mot kirken etter at Bjørn Erik forsvant og både hun og faren har i ettertid meldt seg ut av statskirken.

– På den tiden da Bjørn Erik forsvant var kirken særdeles fordømmende mot homoseksualitet.

– Hvis man skulle ha en vigslet stilling i kirken kunne man ikke bedrive homofil praksis, og hvis så var tilfellet skulle man i alle fall ikke si det til noen.

– Men Bjørn Erik var mye strengere enn det. Han kunne ikke engang ha homofile følelser hvis han skulle være en verdig kristen. Han ble forelsket i andre gutter og da syndet han hver dag. Det var mye verre å ha slike følelser enn annen type synd.

– Hele tiden har følelser for noen av sitt eget kjønn vært fremstilt som den verste synden man kan ha, men det er fremdeles ingen innenfor kirken som til dags dato har klart å forklare meg hvorfor. Man blir bare slått i hodet med bibelvers i enhver sammenheng.

Etter at «BE – skitne, syndige meg» ble vist på TV2 i mars 2000 hadde Homofiles Ungdomstelefon telefonstorm. To av tre innringere var gutter. Flere hadde selvmordstanker, og noen hadde prøv å ta livet av seg. De fleste som tok kontakt var homofile fra småbygder.

 

– Samfunnet har blitt åpnere

Mai-Britt forteller at foreldrene opplevde at det ble veldig stille fra menigheten etter at broren begikk selvmord.

 

– Enten var det på grunn av at han tok sitt eget liv, at han var homofil, eller begge deler. Og det føler jeg sier veldig mye om hvordan det er der.

– Hvorvidt det er blitt noe bedre vet jeg ikke, men jeg tror det. Debatten har jo pågått siden og det har blitt mulig for folk som er åpent skeive å kunne få jobb innenfor kirken, så noe har skjedd.

Tror du Bjørn Erik ville oppfattet kirken som mer åpen og inkluderende om han hadde vært 20 år i dag?

– Jeg håper at vi har kommet såpass langt at det hadde vært enklere for ham.

– Samfunnet har blitt åpnere og kirken har fått stadig mindre å si i folks hverdag, noe jeg synes er bra.

– Det ville kanskje også gjort det lettere for Bjørn Erik fordi han da kanskje ville sett andre sider av samfunnet hvor han hadde følt at han hadde en mulighet, og at han hadde kunnet ha en rolle i menigheten hvis det var hva han ønsket, avslutter Mai-Britt.

Nyttige linker:

Helseutvalget – sammen for bedre homohelse:
www.helseutvalget.no

Tlf. 23 35 72 09

Homofile ungdomstelefon:
www.ungdomstelefonen.no

tel 810 00 277

www.skeivungdom.no
 
Landsforeningen for etterlatte ved selvmord
www.leve.no

tel 22 50 25 70
 
For mer informasjon omkring homofile/lesbiske og selvmord:

Seksjon for selvmordsforskning har utgitt et eget temanummer Suicidologi 2007, vol. 12, nr. 1 tilegnet selvmordsproblematikk blant homofile og lesbiske.

Dette finner du via www.selvmord.no