Vi lever vanedannende og vi ser det knapt selv fordi vi er så vant til det.

Jeg leser og hører det overalt: Arbeidsledigheten er kjempelav. Det er nok jobber til alle!

Nå er jeg kanskje litt pessimist av natur også, men jeg synes denne tiden i påvente av jobb er veldig frustrerende. Det henger gjerne også sammen med at jeg ikke har vært ute i arbeidslivet på 5-6 år. 3 år av dem har jeg gått på høgskole og tatt Kultur Bachelor, to år har jeg vært syk, ironisk nok som følge av at jeg har jobbet for mye..

I denne tiden – i påvente av ledige jobber har jeg tid nok til å reflektere. I dag har jeg tenkt mye på butikker og butikk-kjeder. Vel, det ble litt mer om andre ting også. Jeg hadde vel bare et behov for å skrive ned litt ting ;-))

Her er dagens refleksjoner:

Når jeg skriver at jeg er pessimist av natur, gjelder vel det mest akkurat når det gjelder jobbmarkedet. Jeg er skremt fordi jeg i en tid -nærmere 20 år – har jobbet i dagligvarebransjen. Dagligvarebransjen vil jeg karakterisere som mye slit og svette – for veldig lite tilbake. Er det noe yrke i verden som skaper pessimisme mer en optimisme, så må det være dagligvarebransjen. Vel, slik var det iallefall i mine år i den bransjen. Det er å håpe at det har forandret seg, men når jeg er kunde i en dagligvarebutikk virker det ikke som at det akkurat har forandret seg mye. I den bransjen er det brukt masser av ukvalifiserte folk. – Ja, men trenger man være så kvalifisert for å kunne sitte i en kasse på en matvarebutikk da? – tenker vel du nå.. Tenk over dette neste gang du kommer i butikken og møter de ansatte der. Selvfølgelig ingen regel uten unntak – men nærbutikken eller de store dagligvarekjedene er ikke akkurat stedet du går til for å søke råd om matlaging. Og hva kan man egentlig forlange av en student sittende bak et pipende kasseapparat som egentlig har drømmer om å bli lege eller psykolog? Det er ikke det å yte servie og SELGE som er motivet til vedkommende. Det er å få lønn så man overlever studietiden. Om vedkommende selger MER enn andre får han eller henne samme lønn uansett. Og lønnen er dårlig. Veldig dårlig.

Den som blir rikest ved å ansette ukvalifiserte folk, studenter og «jo-yngre.jo-billigere» er mennesker og bosser som SteinRike Hagen (Stein Erik Hagen). Mat selger uansett. Mat må vi alle ha – uansett om det er dyrt eller det er dårlig service der vi kjøper den. Og SteinRike Hagen er rik nok. Hvorfor skulle han bry seg? Og matprisene må vi stilltiende bare godta. Iallefall alt så lenge som at vi ikke gjør det til en vane å dra fra butikk til butikk, veksle mellom kjedene og handle der hvor det til enhver tid er billigst. Det norske folk trenger ikke gjøre det i dag. Vi har ikke tid til det og penger har vi nok av. Ja, noen handler sågar sine matvarer på bensinstasjonen eller kjøper middagen på mcDonalds eller får middagen kjørt hjem av Peppes. Vi har råd til det.

Stilltiende godtar vi det meste. Livet vårt er blitt en vane. Vanen gjør også at vi ikke lenger stiller krav. Bakeren, kjøttmesteren, fiskeren og kolonialhandleren på hjørnet er blitt borte. Vi kan dra fra by til by på de store kjøpesentrene og vi opplever at alle sentrene er helt like. De store kjedene har overtatt vår verden og de spiser opp alle de små nærbutikkene. Der man møtte kjentfolk. Der man kunne sette varene på krita når man manglet penger, men det var greit for eieren av butikken kjente deg jo. Nærbutikken var nærmest en institusjon – for veldig mange et møtested. Butikken var så mye mer enn bare en butikk vi ville komme fortest mulig ut fra.

Det danner seg nærmest monopoler. I toppene sitter det eiere som eier strømmen like mye som de eier matbutikken. Så lenge penger strømmer inn bryr jo ikke de seg om de betalende er fornøyd med varen eller ikke. Går inntektskurven ned så tenker de automatisk nedskjæringer og billigere arbeidskraft. Aldri tenker de at de selger mer fordi folk vil ha kvalitet og kompetanse. De utnytter vår stilltiende vane. Vanen vår heter penger. Vi får alt for penger og penger har vi nok av. Er vi det minste misfornøyd så går vi til konkurrenten uten å tenke på at konkurrenten til syvende og sist er eid av samme person. Vanen vår er også lettvinthet. Vi har ikke tid til å stoppe opp. Vi er stadig i bevegelse. Vi vil kjøre helt til døren – aller helst vil vi ha varene kjøpt over internett, levert på døren.

Og det sprer seg. Bysentrumene blir like. Bysentrum er et kjøpesenter. Vi kan gå tørrskodde, under tak og vi får det samme tilbud enten vi handler på Lillehammer, en bydel i Oslo eller Skien. Bygdene blir nærmest nedlagde fordi kjøpesentret i den nærmeste byen stjeler bygdefolket. Veier blir lagt utenom bygdene, bygdene blir overlatt til rånerne. Snart forsvinner vel rånerne også. Bygdene dør jo.

Klart mange steder har dette gjort at man må tenke nytt. Jeg synes mange bygder er blitt flinke til å overleve og ta utfordringene. Ikke minst vil jeg skryte av min egen hjembygd Vågå.

Dette er mine refleksjoner og jeg ser at jeg virker pessimistisk. Verden går jo videre og vi med den. Men jeg synes kanskje det er sunnt å stoppe opp litt å tenke over hva vi er med på. Være litt mer kritiske til verden utenfor oss selv, datamaskinen og mobiltelefonen vår.

Når jeg reflekterer slik jeg gjør nå, så tenker jeg alltid at alt var bedre før. Det var det nødvendigvis ikke. Ikke alt. Men jeg tror vi hadde bedre tid til hverandre. Vi hadde dugnader og vi brydde oss – tror jeg, mer om hva våre medmennesker foretok seg. Trengte noen hjelp var vi flinkere til å stille opp. I dag lar vi heller være å ta telefonen hvis den jæ… naboen ringer igjen..  «-Vi har vel aldri jobbet så lite som nå» – er en vanlig oppfatning. Jeg synes det virker som at jobb tar all vår tid. Iallefall har vi mindre tid til å være sammen i familien og blant venner. Folk klager hele tiden på at de er slitne, trøtte og uopplagte.

Jeg er mitt eget forbilde i det jeg skriver om nå. Jeg merker at jeg ofte skjermer meg og trives godt i min egen lille trygge verden. Jeg går sjelden ut og besøker folk. Jeg snakker jo allikevel med dem gjennom sms og en sjelden gang over telefon. Best er det når livet bare passerer – sin vante gang. Hvorfor engasjere seg. JEG har det bra. Jeg opplever meg selv som veldig egoistisk – og det skremmer meg.

Vel, jeg kunne skrevet masse mer. Mye har jeg skrevet før også om avhengighet av mobiltelfoner og data bla. Jeg tror jeg savner noe i livet mitt. Jeg tror jeg er blitt et vanemenneske og jeg er så vant med det at jeg knapt ser det. Men jeg ser det litt for jeg skriver jo om det. Det kjennes faktisk deilig.

Du skal være passe rik for å være sunn i Norge.

Du skal være passe rik for å være sunn i Norge.

Jeg mener, det ser man fort etter en tur innom et apotek som er normalt å henvende seg for å se etter helseprodukter. Feks som i dag da jeg skulle ut å se etter fotpleieprodukter. 300 kr kostet det meg for det mest nødvendige og selvfølgelig det billigste jeg kunne finne. Selvfølgelig kunne man sikkert nøyd seg med grønnsåpevann og en simpel fotfil. Akkurat føttene mine var kanskje et dårlig eksempel sådan.

Men la meg så ta et annet eksempel: Over en periode på ett år brukte jeg nærmere 30 000,- på tennene mine. Da jeg pent spurte tannlegen om det var noe av dette som jeg kunne søke om støtte fra trygdekontoret fikk jeg til svar at de støtter bare de som er i stand til å passe på tennene sine. Jeg møtte sikkert en dårlig tannlege på en dårlig dag – iallefall er han byttet ut – men poenget mitt, iallefall noe av det er at tannlege for meg har vært og er så dyrt at jeg sjelden har råd til å passe tennene mine.

Prioriteringer! Prioriteringer! – sier mange da. Det sa den nevnte tannlegen min også. Men med èn inntekt og ett hus med en bil og strøm og forsikringer og jeg vet ikke hva så er det faktisk en del andre ting også som må prioriteres. Jeg har ingen forfallsdato på tennene eller kroppen min, men det har Enter Forsikring og DnB.

Dessverre er det da kroppen min og helsen min og LUKSUSEN som må unngjelde.

Et sunnt brød i dag koster nærmere 30 kr. Jo sunnere det er jo dyrere er det. De stakkarene som lider av en eller annen uforskyldt sykdom som matallergier synes jeg virkelig synd på. Selv lider jeg av spiseforstyrrelser og skulle veldig gjerne ønske at melkesjokoladen var så dyr at jeg ikke hadde råd. Men jeg bare må ha den (!) – og jeg må ha røyk også. Den er dog altfor dyr. Og vil jeg slutte å røyke er nikotintyggegummien omtrent like dyr. Tobakken gir meg endatil en garanti av nytelse. Det gjør slettes ikke nikotintyggegummien. I vinter skal jeg sitte inne og røyke igjen – jeg er ikke velkommen andre steder, iallefall ikke med røykekosen min. Ja det hadde ikke hjulpet om jeg betalte 1000 kr i inngangspenger på puben.. Så kunne jeg selvfølgelig byttet ut sjokoladen med grønn salat (ikke usunne poteter som jo er ganske billige) men jeg er ikke sikker på om den grønne salaten og tomatene er noe billigere enn sjokoladen.

Tilbake til føttene mine. Jeg hørte akkurat at min tidligere fotpleier hadde hevet honoraret til 500 kr behandlingen. Tja så må jeg iallefall si takk for meg til henne. Jeg forsto jo heller aldri at noen kunne ha et slikt yrke. Men synd er det.. Synd på føttene mine iallefall.

Vel dette var noen eksklusive tanker, skrevet på en «billig» måte – men alvorlig ment.

Du skal faktisk være rik for å være sunn i Norge

Om å være alene om alt..

Jeg har alltid sagt: Man velger ikke å være alene, men man velger om man vil være to eller flere.

Selvfølgelig er det noen også som velger å være alene. Å være alene er ikke det samme som å være ensom. Noen liker seg best alene rett og slett. Og jeg er litt der også. Jeg synes mange ganger det er deilig å være alene. Men ofte skulle jeg ønske «jeg var to».

Det er deilig å være alene når livet går som planlagt og det ikke er større problemer i livet enn at man klarer å takle det selv. Men det er perioder i livet man lengter etter å ha en hånd å holde i, en annen å snakke med, eller en til som kan holde planken, stigen eller ta bort «møkka».

Jeg husker godt når min far døde. Med unntak av min mor – som ble alene, brått og brutalt, hadde mine søsken noen å dele sorgen med. Vel, det hadde jo også min mor, for alle tok seg jo selvfølgelig spesiellt av henne. Jeg tror det var første gang jeg alvorlig tenkte over hvor «heldige» mine søsken var som hadde noen å lene seg mot, snakke med og dele sorgen med. Joda, det var folk som tenkte på meg også, men gjerne var de ikke der akkurat da når jeg trengte det som mest. Ikke å klandre noen, for slik er det bare.

I sorg og smerte, og det opplever man jo nå og da hadde det vært deilig å være to.

Ofte drar jeg på ferier alene. Dette er jeg vel strengt tatt ikke nødt til. Det er mange som vil ha meg med. Men det er rart med det. Man føler seg ofte som femte hjul på vogna og det kan mange ganger være sårt å være på ferie og ha den følelsen. Det er nok ikke så mange som tenker over at det kan være sånn. De som har invitert deg med har jo gjort en god gjerning. Bare at de tenker det, kan være litt sårt.

Når man da drar mye alene på ferier så hadde det vært fint å kunne ha noen å dele inntrykk med. Da hadde det vært deilig å være to.

Jeg tenker masse. Det er kanskje en uvane man drar på seg det når man er mye alene. Dog har jeg ikke begynt enda å snakke med meg selv… Ikke alle tanker man har vil man dele med «hvermansen». Det kan være tanker om liv og død, de store og små spørsmål, ting man har inni seg og som føles for privat til å dele. Sånne innisegselvtanker – tanker man har om noe man frykter, sørger over, skulle ønske var annerledes med seg selv, om man er bra nok, hvordan man oppfattes, osv osv.. Når man er mye alene blir tanker som små fetisjer. Man tenker at man sikkert er den eneste som tenker sånn. Selvfølgelig kan man bruke venner til sånt. Men venner har ikke samme forhold til en som kjenner «alt» ved deg.

Det er i mørke kvelder, over et tent lys foran et peisbål, at man godt kunne tenke seg å være to.

Det er tøfft å klare seg økonomisk når man er alene. Det pleier å gå bedre når man har klart å lage seg en beredskapskonto som man kan ta av og bruke når toppene kommer, eller uventede ting skjer. Det er bare at denne kontoen synes aldri å bli stor nok og den tømmes ustanselig. Som alene må man gjerne ofre mer for å få denne kontoen opp og gå igjen. Man må gjerne droppe en ferie – som forresten alltid er dyrere for oss som reiser alene – eller man må droppe en luksusting. Feks så må man holde seg til First-price produktene i butikken. Det smaker puke, og man får eksem av såpen – men det er billig.

Noen ganger ser jeg med skjevt blikk på naboens søppeldunk når denne renner over av søppel fra hele hans 10 medlemmersfamilie, og jeg vet vi betaler akkurat den samme avgiften – der jeg går med mine ukentlige to poser søppel. Og når jeg samtidig vet at alle de dusjer, bruker EN tv, EN husforsikring – og betaler akkurat de samme avgiftene som meg;- Jo da skulle jeg ønske at jeg var to.

(PS: Det rare er at min nabo ikke kjøper first-price produkter.)

Jeg som aleneboer blir sjelden eller aldri tatt med som gruppe i samfunnsdebatter. Dette til tross for at stadig flere blir som meg. Alene. Joda, noen som er alene er stadig med i debatten. De gamle alene og alenemødre og fedre. Jeg sitter ikke å misunner disse. Det er fortjent at disse er tatt med. De sliter og de sliter kanskje mer enn meg. Men vi er også en stor gruppe som er ALENE om alt. Vi får tross alt ikke noen støtte fra staten. Eller vi har ikke kanskje hatt en ektefelle FØR i livet som har vært med å betale på hus eller leilighet eller som har bidratt med sin lønn. Vi har ikke noen alenepensjon.

Det er noen mennesker som ikke har valgt å være alene.

Tanker om dette?

Ps: Dette kan lett forstås som et «synessyndpåsegselvinnlegg». Det er ikke meningen. Jeg har ikke SÅ mye å klage på. Men man skal jo ikke bare se på seg selv, og jeg kjenner mange som sliter ille. Det er liksom ikke rom for å gjøre feil når man er alene om alt. Har man gjort en bommert så har man ingen å tå til. Man må ordne opp selv. Ofte har det vist seg å innebære at man må gå fra alt det man allerede har klart å skaffe seg.

Organisasjon for singelmennesket – ENSLIGES LANDSFORBUND

Er du singel og som meg drittlei å ikke bli tatt hensyn til? Gruppen enslige er stadig økende men så å si aldri nevnt av politikere. Vel, her er en organisasjon som på en utmerket måte ivaretar og setter fokus på ensliges levekår.

(artikkelen er hentet fra http://www.nordlys.no/debatt/ytring/article3087870.ece )

Tidligere barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellem droppet arbeidet med en egen stortingsmelding for enslige. Det ble begrunnet med at gruppen er så variert og uensartet at det blir vanskelig å finne felles tiltak.

Av Toril Eidstø, Ensliges Landsforbund, Målselv

Publisert  29.10.2007

 

Vi er 800.000 voksne single i Norge, og antall single har økt med 300.000 de siste 20 årene.

Mange er ressurssterke og tjener godt, men mange enslige sliter økonomisk.

Boligmarkedet er det viktigste hinderet å komme over for single. Med dagens boligpriser er det nesten uoverkommelig å kjøpe sin egen bolig med bare en inntekt.

Øvrige boutgifter som eiendomsskatt, kommunale avgifter, forsikringer, TV-lisens, aviser osv., skal også betales med en inntekt. Det urettferdige er at disse avgiftene er like store om man er en eller mange i husholdningen.

Enslige utgjør over en tredjedel av alle husholdninger i Norge. Mange aleneboere er å finne i gruppen av fattige, da samfunnet er innrettet på at man skal ha to inntektskilder. Det perfekte 2007-mennesket synes å være et parmenneske.

Nå er det er viktig at vi som er single og aleneboende organiserer oss, slik at vi får en sterk stemme som vil bli hørt av politikerne. Ensliges Landsforbund er en interesseorganisasjon hvor vi kan samles. Bare 3000 av oss har engasjert oss i Ensliges Landsforbund, og de trenger mange flere medlemmer for å få gjennomslagskraft. Nå må vi opp og kjempe for vår sak, slik at vi som er aleneboere blir hørt ved neste stortingsvalg!

La oss starte en aksjon! Meld dere inn!

Ensliges landsforbund er på http://www.ensliges.no, Ensliges Landsforbund, Postboks 6676 Rodeløkka, 0502 OSLO. Telefon 22 09 17 10.