Skeiv Helg i Grenland 19. – 21. september 2008.

– På enkelte utesteder i Porsgrunn tyr folk til vold dersom det er homofile eller lesbiske i lokalet. De tåler ikke at homser og lesber kysser og kliner, sier Aleksander Nilsen og Inger-Anne Stavran Johansen.

Nå er de i full gang med planleggingen av Skeiv Helg Grenland. Det foregår i Porsgrunn 19. – 21. september. Nilsen og Stavran Johansen i Landsforeningen for lesbiske og homofile i Telemark(LLH), har konfrontasjonen under homoparaden i fjor friskt i minne.
– Motdemonstrasjoner viser bare at vi trenger å være synlige, sier Aleksander Nilsen som er fungerende leder i fylkeslaget.
Under opptoget i fjor ble deltakerne møtt med kraftig motstand av enkeltpersoner, men det betyr ikke at homoparaden uteblir i år.
– Tvert imot. Vi håper på stort oppmøte i homoparaden opp Storgata med godt over 100 deltakere, sier Aleksander Nilsen til iporsgrunn.no.
– Frykter dere motstand også i år?
– Vi kan ikke be folk holde seg borte. Men skjer det ubehagelig ting vil vi be folk som deltar i paraden, om å ignorere det. Det er viktig å bevare roen og ikke provosere. Men vi lar oss ikke vippe av pinnen, sier Nilsen.

Må ikke gjemme oss

– Er det vanskelig å ikke bli provosert?
– Jeg skjønner godt at folk blir det, og at det er hårsårt. Kritikken går jo ofte på hvem vi er som person, og vi blir kritisert for det. Spesielt for unge folk som kommer ut av skapet, kan kritikken oppleves som krass. Men når vi får motdemonstrasjoner, viser det bare at vi trenger å være synlige. Vi må ikke gjemme oss, sier Nilsen og Stavran Johansen.

Fjorårets homoparade i Porsgrunn ble møtt med protester og slagord.
KONFRONTASJON: Fjorårets homoparade i Porsgrunn ble møtt med protester og slagord. (Foto: Bettine With)

Vise hvem vi er

– Det har blitt mer og mer åpenhet rundt homofili. Trenger vi Skeiv Helg?
– Vi trenger fortsatt å være synlige og vise at dette vil vi feire. Jeg vet om Porsgrunnsfolk som tyr til vold på enkelte utesteder dersom det er homofile eller lesbiske i lokalet. De tåler ikke å se at homser og lesber kysser og kliner. Det at klining provoserer, viser bare at vi fortsatt må vise hvem vi er, sier Stavran Johansen.

Damer i mannsklær

Skeiv Helg Grenland starter fredag 19. september med debatt og åpningsfest på Wine & Dine, før lørdagens homoparade og innebandy-turnering i regi av gruppa Raballder. På kvelden blir det stort show med dragkinggruppa DA Kings. Der stiller sju damer opp i mannsklær. Søndag blir det kino på filmsenteret Charlie før det er klart for avslutningsmiddag.
– I fjor var det 120 betalende. Vi håper Skeiv Helg kan trekke rundt 150 personer i år, sier Stavran Johansen.

 Publisert: 29.07.2008

I anledning dagen-

Du er unik
Det går ikke an å si
at det å være skeiv er noe svineri

For Er du skeiv, så ja: hva så?
Du er jo ett menneske i ett og alt
Da skal du elske hjertet i alt.
Og hjertet er likt i alle som en.
Vær ditt hjerte nærmest i gleden så ren

Hvem du da velger i stilling og kjønn.
Det er ditt hjerte som viser dets bønn

Du er unik, gå veien du føler
Den som vil glede seg selv, er den som på sitt
hjerte hører

Ha tillitt til at din bevissthet er perfekt
Du har en kraft så skinnende frekt

Si fra i tide, si ja!
Åpne ditt hjerte og la andre få føle at du har det bra.

Vær taus mot de gamle som frykter sin fryktelige gud.
Gå stille inn i ditt hjerte og finn dine egne sosiale bud

Sannheten i legning og status og slikt,
er at vi alle i kosmos er skapt ganske likt

 

Det er med en kropp, en sjel og en ånd.
I ånden vi har alle ett bånd

I ånden vi kan danse vår frie dans.
Vi har alle i oss vår egen ressonans

Det er gjennom gleden vår framtid skal måles
Det er via vårt jeg våre gaver er lagt.

Du er unik, gå veien du føler
Da er det mest viktige sagt

Trond Theodor

KLOVN UTEN MASKE

 Klovnen har tatt av maska han nå
applausen har stillna…
han kan enda høre de le..
Maska har gjemt på et ansikt-
når han tok den av-
kunne han endelig se…

Ansiktet er merka av furer
smilet! – det er der ikke mer…
Bare litt merker etter gjenglemt sminke
kan minne om den klovnen
som engang var høyt oppe
men som fallt ganske fort ned…

Øynene er triste og såre
En tåre er tegnet med hvitt..
en ekte drar med seg den andre
renner ned hans kinn…litt… etter litt…

Scenen er blitt byttet ut
som i en gapestokk han bøyer hodet ned…
Slagene som kommer de smerter!
Han ynkes og klager for det…

Men disse han knapt nok merker
smertene før var det verre med…
De kom et sted fra hans indre
sprengte seg ut og han SKREK!

Livet er for de fleste en dans på roser –
en lek..
Denne klovnen har tatt av masken
for det publikum som han svek–

Kjell Morten Bråten
GRATULERER MED DAGEN ALLE STOLTE FLOTTE HOMOFILE
STØRST AV ALT ER KJÆRLIGHETEN
SKEIVE DAGER / PRIDE PARK
Fire Club @ Pride Park
Kl 12: Parade Pre-Party med dj Pjotr
Kl 14: Chill Out med dj Andre A:M
Kl 16: Parade Party med dj Deadswan
Kl 20: Dj Andre A:M

Pride park
Kl 13: Zenzi kokkekamp
Kl 17: Paradeshow og prisutdeling med Dean & The Great Garlic Girls
Kl 18: DJ Mortyboy

Kl 15: Parade
Paraden starter på Prinsessens plass inne ved Festningsområdet i Rådhusgata. Paraden går Rådhusgata opp til Akersgata, inn bak Stortinget og inn på Karl Johan til avslutning ved Rådhusplassen.
Paradeprisen kan bli din dersom deres eller ditt innslag viser kreativitet, fantasi og skaperevne. Prisen deles ut hvert år for å bidra til en spektakulær parade med farger, liv og røre.

Kl 21: Melodi Kvasi Grand Prix
Da er sommerens schlagereventyr igang igjen!
I år har Madam la Comtesse alliert seg med performancegruppen The Hungry Hearts, og ryktene skal ha det til at dette blir et megamalistisk show. Med eget kringkastingsorkester ledet av kapellmester Tomas Heggdal deltar 10 bidrag, nye og gamle Melodi Grand Prix hits fra Nord, Sør, Vest og Øst Europa, om å bli «The winner of Eurovision Fake Song Contest 2008». Info: mkgp.no

Kl 22: Pervosirkus
PervoSirkus er en fetisjfest med sirkustema og et karneval for fordomsfrie, frigjorte skeive og streite. Festen skal være et fristed for kreativ perversitet, og sunn holdning til seksualitet og fargerikt mangfold. Kr 260/300, aldersgrense 20 år. Info: pervosirkus.no
Månefisken
Sagveien 23A

Kl 22: Skeiv natt på Rockefeller
Fire Club avslutter Skeive dager med årets største Fire Party, Fire@Skeiv Natt. Vi inntar sammen med Iconoclastic Rockefeller. Fem klubbrom, 8 barer og stort utendørs røyketerrasse med bevilling.
Rockefeller: Dj Pjotr og dj Andre A:M
John Dee: Iconoclastic: Deadswan og dj KYM.
Slager & Pop Rom
PinkPlanet Rom
Rockefeller

Mer info: skeivedager.no

OSLO MARDI GRAS
Mardi Gras Festivalplass på Seheststeds plass
Kl 15: Plassen åpner
Plassen er fylt med musikk fra forskjellige djs.

Kl 18: Gatefest
Etter paradeshow på Rådhusplassen smeller vi i gang med tidenes gatefest som vorspiel til årets klubb happening inne på teatret senere på bilden. Dagen vil stå i festens tegn, det blir ellevill mardi gras stemning i hovedstaden og for å pumpe ut publikumsvennlig elektronika har vi fått med oss: Dj Burlesk, Upopulær og No Dial Tone.

Kl 22: Jenter, jenter, jenter
DaKings avslutter Mardi Gras for jentene med gamle og nye numre.

Mardi Gras Kulturslott (Det norske Teateret)
Kl 23: Sunkissed
Lineup: Carl Craig. I tillegg Sunkisseds egne g-Ha og Olanskii, med Diskjokke, Vinnyvillbass og Nils Noa. Avslutningsfesten arrangeres på Det norske teatret.

Mer info: oslomardigras.no

Blitz vil demonstrere FOR den nye ekteskapsloven

Les Blikk

– Vi danser oss inn i kristenfolkets anti-homo demonstrasjon under mottoet «Homs i vei, det er helt okæi»

– Egentlig fortjener de ikke oppmerksomhet, men vi mener det er viktig å vise motstand mot disse ekstremistene, sier en talsperson for Blitz. Motdemonstrasjonen får også selskap av blant andre Oslo Queer Festival.

Jeg personlig hadde håpet at en slik marsj hadde forbigått i stillhet – gjerne ved at folk som ikke støttet demonstrasjonen heller viste ryggen til deltagerne.

At Blitzerne ville komme med en motdemonstrasjon kan vel neppe komme som et sjokk på noen. Det kommer ikke som noe sjokk på meg at noen i det hele tatt lar en slik demonstrasjon bare passere uten å si ifra og gå imot. Folk begynner å bli lei å bli pådyttet meningene til disse gode kristne – som lett oppfattes som så mye bedre enn andre – men som viser seg gang på gang kun viser dobbeltmoral og selvforherligelse.

De burde også se litt på hvordan de selv opptrer. Torp har gått i spissen for en rekke ekstreme uttalelser, ikke bare om homofili men mange andre også som ikke har samme mening og liv som han selv, og han har selv gått inn i homoparader og hatt motdemonstrasjoner – selv gått inn og demonstrert i partnerskapsinngåelser og ødelagt disse. Og alle husker vi og vet om metodene til Ludvig Nessa og Børre Knudsen – opererende gjerne sammen med Torp.

Les gjerne også personangrepene de gode kristne kommer med overfor Teo og Tao Han selv sier: «Her er min lille liste over personangrep, og jeg må si jeg er nokså slått ut av den voldsomme aggresjonen man møtes med fra mennesker som på neste utpust hevder at de har Jesus i hjertet og at Jesus elsker meg.» Angrepene kom etter innlegg der Teo og Tao ytret en oppfatning om at det finnes en sammenheng mellom kristenfundamentalisme og vold.

I Porsgrunn gikk en predikant inn i toget og ødela en ellers stille homoparade hvor vi til og med hadde invitert Bjørg Kongsgård som er en ihuga homomotstander til å gå sammen med oss med en egen parole: «Partnerskapsloven er nok.» Dette etter at hun forrige år gikk ut i media og sammenlignet oss med pedofile og mente toget «oset» sex… Vi ville heller møte henne med et smil og invitere henne til å gå sammen med oss. /TA: Nå blir det i hvert fall homomarsj! På lørdag samler hun troppene i Grenland og reiser inn til Oslo for å demonstrere mot oss igjen.

Stortingsrepresentanter og tilhengere av den nye ekteskapsloven har mottatt en rekke trusler, personangrep og sjikanemeldinger fra kristne. http://www.vl.no/siste/article3369084.ece og http://www.fvn.no/nyheter/article566842.ece og http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=517890 og http://www.abcnyheter.no/node/62916 + + + +

Jeg vil bruke ordene til Andreas Hesselberg han bruker i bloggen sin til de som blir mobbet; Er du med på leken får du tåle steken!

Jeg håper demonstrasjonen i Oslo vil foregå fredelig. At det blir motdemonstrasjoner beklager jeg – men jeg forstår det så inderlig godt. Nok er på en måte NOK.

De kristne fremhever veldig ofte ytringsfriheten – men når denne rammer dem selv blir det som regel ramaskrik.

Når Bjørn O Hansen fremhever Blitzerne som voldsromantikere så vil jeg presisere for han at det finnes flere typer voldsbruk. Ikka all vold handler om slag og spark. En stor del av volden i samfunnet står han selv for og alle hans kristenfundamentalistiske venner. (Og når han først er nevnt: i går la jeg inn en melding til bloggen hans at jeg tar avstand fra vold og at jeg håpet det ville bli en fredelig demonstrasjon. Han svarte med å slette meldingen og skriver at jeg får holde sjikanen for meg selv på min egen blogg…)

Jeg vil gi en stor takk til alle som støtter oss – det er bra å si ifra – men jeg oppfordrer alle til å si ifra på en fredelig måte. Vis dem heller ryggen! Det er kanskje den mest effektive måten å vise motstand på – og den er fredelig.

 

Alternative paroler «lånt» fra bloggen Dimmuborghild

Mange gir en lang marsj i marsjen

Lørdag skal det arrangeres en marsj FOR EKTESKAPET i Oslo med parolen «JA TIL EKTESKAPET».

Jeg skulle gjerne deltatt i marsjen for jeg synes ekteskap er en fin ting. Men jeg vet dog ikke om jeg er helt velkommen.

I Vårt Land meldes det at «Busser med sinte sørlendinger er på vei» Dette er til tross for at Asbjørn Voreland, initiativtager til bussturen, understreker at de har en positiv holdning og ikke setter i gang en kamp mot homofile eller andre meninger.

Jeg har jo deltatt på flere homomarsjer hvor kristne fundamentalister har hatt en tendens til å ødelegge for marsjen. Pastor Torp har jo vært veldig flink der og han har jo til og med demonstrert utenfor tinghuset med plakater og ødelagt dagen for homofile som har inngått partnerskap.

På homomarsjen i Porsgrunn ifjor inviterte LLH Telemark Bjørg Kongsgård – motstander av homoekteskap – til å gå i toget vårt med sin egen parole. Selv denne ble ødelagt av en kristenfundamentalist som kom fra Oslo med megafon og som gikk inn i toget og skrek at vi havnet i helvete.

Jeg oppfordrer homofile til å ikke falle ned på slike nivåer.

Mitt inntrykk er at bare er de sinteste som kommer til å gå i denne marsjen. De aller fleste gir en lang marsj i marsjen.

Men oppriktig ment: Lykke til!

Min heltinne Rosemarie Køhn

4430791.jpg

”I hedninger og blindes øyne er du populær, men for oss som kjemper for Guds verk, er du en antikrist og et avskum.” (sørlandsk bibellærer i brev til Rose)

–Jeg håper jo at det jeg har gjort og sagt i forbindelse med homofili kan ha bidratt noe til å minske fordommer og begrense frykten for de som står frem som homofile. Jeg synes at vi både som kirke og enkeltpersoner bør prøve å etterleve det kjærlighetsbudskapet vi tror på. Og dermed praktisere holdninger preget av kjærlighet og likeverd.
Dette sier Rosemarie Køhn i dette intervjuet jeg fant på nettet og som jeg synes beskriver henne så godt. Når jeg tenker på henne så tenker jeg menneskevenn, alltid på de svakestes side. ”Homofilidebatten er en fillesak i forhold til fattigdom, aids og urettferdighet i verden.” Men Rose er også de homofiles venn og mottok i 2006 årest HOMOFRYDPRIS til høy jubel og trampeklapp. Hun deltok senere i homotoget.

Nå må kirken kaste ut biskop i Hamar, Rosemarie Køhn, fra kirken. Hun er åpen for at homofile par kan få adoptere barn. Hvis ikke blir det helt useriøst fra kirkens side, sa professor og partileder Ivar Kristianslund i idag.no i 2002.

Rose svarte:– Det er mange foreldreløse barn, barn som trenger omsorg. Dette gjelder både norske barn og barn fra den tredje verden. Det er klart at homofile og lesbiske kan være veldig gode omsorgspersoner i så måte, sa Köhn til P4-nyhetene.

Jeg vil ære Rosemarie. Hun har vært en viktig og elsket person for så veldig mange. Når jeg tenker på medmenneskelighet så tenker jeg på Rose. Kristenfundamentalistene rekker henne ikke til kneskålene en gang.

Hun søkte avskjed som Biskop i Hamar Bispedømme i oktober 2006 mye pga sykdom.

Vi elsker deg Rose og jeg vil få ønske deg en god og fredfull jul og et godt nytt år 2008!

 Rosemarie Køhn mener det beste nyttårsløftet vi kan gi oss selv er å huske på at vi er elsket akkurat slik vi er.
Publisert i BT Magasinet, 31.12.04

–NÅDE VÆRE MED dere og fred fra Gud vår far.
Lyset faller skrått og mykt innover de murpussede veggene i Nes Kirke. Rosemarie Køhn står på det grove steingulvet midt i kirkeskipet, med den grønne vinterjakken på. Hun løfter armene med håndflatene opp. Det er hennes måte å ønske velkommen til middelalderkirken. Biskopen fyller hele rommet med en bestemt mildhet. En omfavnende varme stråler ut av henne.
Og en boblende humring bærer langt mellom murveggene:
–Jeg må komme med en bekjennelse før vi har andaktsstunden her. Dette er den eneste kirken jeg har sovet i. En hel natt.

EN DRØY TIME tidligere kommer Rosemarie Køhns sølvgrå stasjonsvogn susende ut av dundekket. Hun parkerer på den umåkte parkeringsplassen foran ruinkirken og klyver ut i kulden.
Hamar bispedømme har fått dyne på i løpet av natten. Tung hvit snø ligger over hele Domkirkeodden. Frosttåken driver utover Mjøsa.
Biskopen er et par minutter for seint ute, men er det nærmeste man kommer solskinn i snøkavet.
–Husket jeg lysene på bilen mon tro, undrer hun halvt til seg selv før hun hilser på alle som venter på at biskopen skal ta dem med på pilegrimsreise til middelalderkirkene på Hedmarken.
Bussturen skal gå til fem av de mange middelalderkirkene i biskopens bispedømme. Det er Køhns ide.
–Det er så mange som aldri har vært i nabokirken. Og det er jo så nydelige kirker. Det er jo kjekt å være pilegrim for en dag, er det ikke, sier hun og tar steget inn i bussen.
–Velkømmmen te Per Arnes Busser, sier sjåføren romslig og litt for høyt på høyttaleranlegget.
–Jeg har piggdækk på så dekk treng itte være redde, sier han og harker en hes latter.
Rosemarie Køhn fniser. Biskoper har kanskje ikke for vane å fnise som ungjenter. Men Hamarbispen har en avslappet verdighet som gir henne lov til det.
Roses opprørske humørterapi er ikke bare bra for bispedømmet. Mange mener det kan være redningen for kirken i Norge. Andre mener det er grunn til å sende henne rett til Aetat.

DET HAR VÆRT et travelt år for Hamar Bispedømme. Rosemarie Køhn hadde sett for seg et normalår etter den omfattende feiringen av bispedømmets 850-årsjubileum i 2003. Men så startet hun omlegging av visitasene fra å besøke en og en menighet til å visitere hele prostiet om gangen. Og som alle bedriftsledere vet, tar omlegginger tid.
Og som alle kjerringer mot strømmen vet, koster det å stå på sin mening.
I oktober skulle biskopen besøke Hareid på Sunnmøre. En relativt uskyldig begivenhet. Rabalderet startet da kapellanen i menigheten ville nekte bispen å preke i kriken på grunn av hennes holdninger overfor homofiles rett til å virke i kriken.
Rett før gudstjenesten ble det ringt inn en trussel mot biskopen. Politiet tok ingen sjanser. Under nattverden satt en sivilkledd politimann med blikket mot menigheten. Og bispen ble snytt for kirkekaffen, av sikkerhetsmessige grunner.
–Jeg kjente det nok situasjonen som en uro i magen. Selv om jeg ikke trodde at noen ville finne på noe ubehagelig, var det godt at politiet tok situasjonen alvorlig, sier Køhn.
Hun er vant til at en del av reaksjonene hun får er negative. Etter at hun valgte å gi den lesbiske presten Siri Sunde jobben tilbake i 1999, fikk hun over 1600 brev. De fleste overstrømmende positive. Men litt over hundre av dem, var som dette, signert av en sørlandsk bibellærer:
”I hedninger og blindes øyne er du populær, men for oss som kjemper for Guds verk, er du en antikrist og et avskum.”
Det var disse brevene som ble til boken ”Gode Gud? Gudsforgiftning og gudsbilder” som hun skrev sammen med sin danske prestekollega på Hedmark sentralsykehus, Susanne Sønderbo.
Når du stikker hodet fram, må en tåle reaksjoner og ubehag, mener biskopen, selv om hun noen av dem har ført til at politiet har overvåket bispeboligen på Hamar.
Og som alltid er det utsang som har med kjønn og seksualitet som faller fundamentalister hardest for brystet.
–Jeg håper jo at det jeg har gjort og sagt i forbindelse med homofili kan ha bidratt noe til å minske fordommer og begrense frykten for de som står frem som homofile. Jeg synes at vi både som kirke og enkeltpersoner bør prøve å etterleve det kjærlighetsbudskapet vi tror på. Og dermed praktisere holdninger preget av kjærlighet og likeverd. Jeg tror det er veldig viktig å være seg bevisst og bekjempe egne fordommer, for det har vi alle, sier biskopen som likevel har sagt at ”Homofilidebatten er en fillesak i forhold til fattigdom, aids og urettferdighet i verden.”
–En har det ikke problematisk i og for seg fordi en er homofil – men den som er homofil, kan få det vanskelig på grunn av andres fordommer. Når jeg kalte det en fillesak, var det selve debatten det dreide seg om. Jeg synes den av og til har tatt helt av, og at homofili er gjort til det avgjørende etiske spørsmålet i vår kirke. Og det er det ikke!

–DETTE ER ROSINEN i pølsa, sier Morten Stige fra Riksantikvaren på Hamar. Hadde det vært sommer, ville vi sett at Nes kirke ligger midt i kornåkeren, en kort sledetur fra nærmeste storgård.
Den hvitkalkete basilikakirken har normanniske søyler og gullforgylt altertavle fra Antwerpen, levert i 1520.
–Dette er en kirke med katedralkvaliteter, sier antikvaren ivrig.
Det var her Rosemarie Køhn en gang overnattet, forteller hun etter innføringen i kirkelig byggeskikk i middelalderen.
–Jeg var på pilegrimsferd til Trondheim og vi overnattet her i kirken alle sammen. Organisten vekket oss med vakker morgenkonsert. Jeg misunner dere som jobber her, sier hun og smiler til presten.
Så løfter hun armene igjen, ser ned mot gulvet og messer:
–”Lov Herren min sjel! Stor er du Herre, min Gud! I Høyhet og herlighet har du kledd deg.
Vi femten-tjue pilegrimsturister, svarer med å lese fra programmet:
–Lyset er kappen du hyller deg i. Du har spent himmelen ut som en teltduk.
Etterpå, når vi sitter i bussen igjen, spraker det fra bussjåføren igjen:
–Er det varmt nok for dere bak i bussen.
–Ja visst, svarer en av passasjerene.
–Det er varmere i glohaugen, humrer Bispen til naboen sin.

«HELVETE ER Å anse som opphevet i Hamar bispedømme,» skrev Rosemarie Køhn i ”Roses bok” som hun gav ut for to år siden. En teologisk programerklæring, men også en passende peskrivelse av et av de mest liberale bispedømmene i landet.
–Det var nok en opplevelse av at frykten for helvete ikke er det som får folk til å søke til kristendommen her, som fikk meg til å si dette. Jeg mener jo at kristendommen er så ”godt nytt” at en behøver ikke skremsler for å nå frem. Hvordan det er i resten av landet skal jeg ikke si for sikkert. Men jeg har nok av og til en opplevelse av at Hamar bispedømme er litt spesielt på flere måter, sier Køhn .
Mange mener biskopen ikke kunnet kjempe de samme slagene andre steder i landet. Selv mener hun at hun kanskje burde kjempet I helt andre verdensdeler. i boken “Plan for en bedre verden” som kom ut like før jul, sier hun:
“Noen ganger lurer jeg på om jeg ikke heller burde jobbet i Afrika, der den virkelige nøden er.” I stedet sitter hun på den store bispegården i Hamar med portrettene av ti mannlige forgjengere på kontorveggen. Hun har undret på om kanskje hun gjør mer godt der enn hun kunne utrettet i Afrika. Men hun har engasjert seg i fadderorganisasjonen Plan Norge. Hun sitter i styret for organisasjonen og er fadder for 10 år gamle Elvin i Nicaragua.
–Dette ”verdslige” engasjementet er en veldig ålreit måte å hjelpe på, sier Køhn.
–Dessuten treffer jeg en helt annen type mennesker i styret for Plan enn jeg gjør på møtene med mine bispekolleger, sier hun.
“Vi lever jo nå på en måte i en egokultur, en kosekultur. Vi koser oss på kammerset med det som er godt for oss g så lar vi resten av verden seile sin egen sjø, for å si de litt grovt. Men i forhold til den tredje verden for eksempel i forhold til mye menneskelige problematikk, distansere vi oss i vår moderne tid.” Man lever som i en slags glasskule, sitter på hver sin klode og har det godt med seg selv. Det er noe som skjer både innenfor og utenfor kirken.

HVIS DU står der stort lenger med den boksen blir jeg nødt til å ta en bolle til, sier Køhn.
Ingen kirkebesøk uten kirkekaffe. Kanelbollene bugner i rosemalte trebakker. Køhn faller for fristelsen til enda en bolle.
–Vi kan hvetebakst her i bispedømmet, sier en av
–Nå må dere holde på kaffekoppen, nå blir det litt sporete veger fremover, sier bussjåføren idet vi svinger inn på en smalere bygdeveg. Vi passerer store gårder med herregårdstore våningshus, på vei inn mot Hamar igjen der Rosemarie skal åpne julegaten og tenne julegranen.
–Kan jeg få forstyrre, spør en av de andre passasjerene.
–Jeg er så forstyrra fra før, så det går bra, ler Køhn.

MEDIENE SKJÆRER ut de bitene av livet ditt som «selger best», har Rosemarie Køhn sagt om mediedekningen av hennes liv. Historien om hvordan hun kom til Norge sammen med moren som tysk flyktning julaften 1946, er ofte fortalt.
Utnevnelsen som Norges første kvinnelige biskop I 1993, har også fått mye spalteplass. Men det yrkesaktive livet imellom, har blitt oversett. Tiden på Blindern. Arbeidet med hebraisk grammatikk. Forskningsprosjektet om kirkens ledere.
Det er den kontroversielle Køhn som fenger. Det er barrikadepresten, homseforsvareren og anti-fundamentalisten folk vil ha. Det er også henne noen ikke vil ha.
“Kast Køhn ut av kirken,” sto det som overskrift i Finn Jarle Sæles avis Norge i dag.
–Hva koster det deg personlig å være så tydelig?
–Selvsagt synes jeg ikke det er behagelig, men jeg føler at jeg må være tro mot det jeg mener og tenker er riktig. Innimellom har jeg vært lei meg for at mine standpunkter har vært årsak til at mange har det vondt. Men jeg har også fått utrolig mange positive tilbakemeldinger på at folk er glad for det jeg står for. Det sitter veldig dypt i meg at en skal stå for det en tror på. Og hvis jeg tror at noe er riktig og viktig, så er jeg nok ganske sta på det.

FAKKELTOGET SIGER inn på Hamars Østre Torv. Hesteslede, julenisser og barn med nisseluer og termodresser. Røde kors venter med svarte bossekker på julegavene. Barnekoret har rigget seg til foran Peppes Pizza. De synger om ikke å mobbe ”kameraten min”.
Det er mørkt og kaldt. Et femten meter høyt juletre står midt på plassen. Det er også mørkt. Alle venter på lyset. Rosemarie Køhn venter på å gå på scenen.
–Høytidene forsterker våre vanlige liv, sier biskopen om den ekstreme tiden julen tross alt er.
–De som har det godt fra før får det veldig bra i jula, og de som har det vondt og sliter, de får forsterket de vonde følelsene. Det betyr også at det vi har av lengsler og ønsker blir sterkere i oss enn vanlig. Jeg tror kanskje at dette er noe av bakgrunnen for at folk søker til kirkene i førjulstiden, med konserter og gudstjenester. Og julen gir tid og mulighet til ettertanke
Etter to forsøk klarer kommunens mann endelig å tenne julelysene og Rose, som alle her kaller henne, går på scenen med en rød lanterne i hånden.
–Kjære alle sammen. Dette lyset skal symbolisere lyset fra Betlehem som vi har i Hamardomen. Det skal minne oss om han som ble født julenatten, sier biskopen mens frostrøyken står rundt henne. Nissekoret bak henne er musestille.
–La lyset på juletreet også være et lys for dem som gråter og dem som trøster dem, sier biskopen og ønsker dem alle en god adventstid.

EN UKE ETTERPÅ, midt i Køhns hektiske kirkekonsertturne sammen med Jan Werner, får jeg en e-post med svar på et par spørsmål vi ikke fikk tid til på Hamar. Blant annet om hvilket nyttårsløfte vi alle bør gi oss selv ved overgangen til 2005. Hun skriver:
–Det er skummelt med nyttårsløfter. Det kan fort bli moralistiske utsagn som vi dunker oss selv i hodet med og som bare øker opplevelsen av utilstrekkelighet, skriver hun.
–Men jeg synes det er viktig at vi stadig arbeider med oss selv og vår toleranse overfor mennesker som er annerledes enn oss selv. Både vi og verden har så lett for å se våre mangler og feil. Derfor er det nødvendig at vi lar Jesus minne oss om at vi er elsket og godtatt – som de mennesker vi er.
Fakta/Køhn
Født 20. Oktober 1939, i Rathenow ved Berlin
Teologiske embetseksamen ved Universitetet i Oslo i 1966. Universitetslektor i bibelfag, vitenskapelig assistent, universitetsstipendiat i gammeltestamentlig teologi, leder for Norsk kvinnelig teologiforening, vikarprest i Borg bispedømme. Biskop i Hamar siden 1993. I høst var hun deltaker i boken “Plan for en bedre verden” sammen med Plan Norge som hun også sitter i styret for
.

Er jeg en homofundamentalist??

Definisjonen på fundamentalisme på Wikipedia: http://no.wikipedia.org/wiki/Fundamentalist

Jeg siterer det jeg føler KAN være aktuellt for meg punkt 3 og 4:

3. Fundamentalisme kan brukes synonymt med fanatisme, kjennetegnet ved svart/hvitt tenkning, mangel på saklighet og balanse, mangel på vilje til å forstå og respektere annerledes tenkende. Slike tendenser finner man både i religiøse og i anti-religiøse bevegelser.

4. Man kan også legge til en fjerde bruk av «fundamentalisme» som har dukket opp i de senere år: Det brukes om ekstremisme, en politisk ideologi hvor man er fiendtlig innstilt til omgivelsene og er villig til å bruke vold og terror for å fremme sine mål.

Jeg tillegger en 5. beskrivelse av fundamentalisme her og som jeg har lest på kristne blogger bl.a, at fundamentalisme handler om å tro på fundamentet (det grunnleggende, det opprinnelige) – feks er det dette som gjør at mange kaller seg bibeltro, eller fremhever og forsøker å leve utifra urkristendommen.

Jeg har flere ganger blitt omtalt som en homoaktivist. Jeg synes ordet aktivist har iallefall to sider ved seg. Aktivist/fundamentalist ligner litt på hverandre. Såklart er jeg opptatt av å forsvare meg og forklare meg som homofil. Jeg skulle ønske jeg slapp å gjøre det, men jeg finner det nødvendig fordi jeg tror mye av det homofili blir angrepet med egentlig handler om uvitenhet. Det medfører en del angrep på homofile og dermed også meg, og dette ønsker jeg å forsvare. Både for min egen del og andre homofile og ikke minst for de som ikke er like heldige som oss «åpne» homofile men som fortsatt befinner seg i det berømte skapet. Mange vil vel si at denne bloggen er en del av aktivisten i meg – jeg vil hevde den er ganske uskyldig.

Jeg legger også i ordet aktivist – en som aktivt går ut og nærmest «sloss» for det man tror på. Ja jeg har deltatt i homotog! Ja jeg vil forsvare det jeg tror på – men ikke for enhver pris.

Jeg er ikke fanatiker. Jeg hevder ikke at homofili er det eneste riktige måten å leve på. Ei heller forsøker jeg å misjonere noe for å få flere med på laget. Tvert imot prøver jeg å forsvare at mennesker skal få lov å være som de er – så lenge de ikke skader andre, overgriper seg på andre eller misbruker andre på noen måter. Denne tenkningen er ikke svart/hvitt- tenkning. Vi skal respektere hverandre enten man er muslim, kristen, homo, hetero, svart eller hvit. Når man har respekten og full likeverd for alle menesker som fundament så kan man kanskje kalle DÈT for fundamentalisme, men så er det iallefall en fundamentalisme som omfatter ALLE mennesker.

Jeg føler meg heller ikke som en ekstremist. Jeg er langt fra fiendtlig innstillt på omgivelsene mine og det er fullstendig uaktuellt å true noen, eller bruke vold mot noen eller opptre fiendtlig overfor noen.

Jeg vil hevde at vi alle har noe å lære av hverandre. Jeg har lært masse både av bibel og kristne. Jeg lærer både om hvordan jeg har lyst til å opptre som menneske og hvordan jeg ikke vil bli fremstilt som. Jeg ville aldri hevde selv å sitte med en fasit og å slå min ideologi i hodet på andre mennesker. Jeg vil berikes og tilføre livet mitt. gode ting- gjennom gode dialoger og gode diskusjoner. Jeg tror på rettferdighet og likhet for alle. Jeg vil ikke fremheve mennesker som bedre enn andre – men vil fremheve det GODE i mennesker. Det som gjør andre mennesker rikere. Positivitet – alt som er fredsbevarende – alt som er empatisk – alt som ikke er egoistisk – respekt og likeverd. m.m.m.

Fundamentalisme synes jeg handler om en svart/hvitt tenking, eller en enten/eller, eller en fasittenking som ikke gir rom for nyansene. Alle fargene i mellom – alle menneskene imellom som hver og en har noe å bidra med og lære bort, blir trampet ned. Det handler om en definert sannhet som man hevder er den ENESTE sannhet.

En verden skal aldri stoppe opp. Verden MÅ gå videre. Vi utvikler oss – noen ganger i feil retninger men noen ganger også i riktige retninger. Fundamentalisme er farlig. Det skaper kriger og det handler om ideologier som makt og våpen. Det er også terror mot mennesker skapt av mennesker som er så ytterliggående at uskyldige blir offer.

Jeg er bare et menneske – og i de siste dagene har jeg vært sint! Jeg har vært så sint at jeg har ønsket andre mennesker til helvete. Et helvete som jeg ikke engang tror på 😉 Det er mitt uttrykk for oppgitthet, skuffelse og meningsløsheten over medmennesker som faktisk får frem det dårlige i meg. Jeg er ikke akkurat kjent for å være et sint menneske – men dette har fått meg kjempesint. Jeg forstår ikke hva kristenfundamentalister sier, og jeg forstår ikke angrepene deres på meg og andre homofile. Jeg forstår ikke hvorfor ikke jeg skal få lov å ha det like bra som alle andre. Hvorfor skal jeg måtte forandre et normalt liv for å behage dem? Det er vanskelig å føre dialoger med mennesker som sitter med den eneste sannhet. Jeg ga opp.

– Dere havner i helvete! Predikant og homofile barket sammen under homoparade

En stolt og glad paradeleder Magnebaktroppen som etter beste evne forsøkte å overdøve predikantens hatefulle og respektløse opptreden. Malin, Jonas og Inger AnneSiren Johnsen fra Venstre1_3480869img3480851.jpgBjørg Kongsgård fra KRF i Porsgrunn mener at partnerskapsloven er nok. Det må hun få mene.1_3480731img3480712.jpgMange støtter oss og er glade i oss og godtar oss som vi er. Mange ville vise dette.Homoparaden i Porsgrunn er Telemarks andre parade og samlet 60 glade og stolte skeive fra hele TelemarkHanto, Gard og jegJon Reidar Øyan, leder i Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring kom fra Oslo og feiret dagen sammen med oss1_3480527img3480492.jpgOlav Hanto, paradesjef og Mr Gay Norway 2006, venn.1_3480248img3480180.jpgHomoflaggetbildene er hentet fra www.ta.no, www.vg.no og NrK bilder

Denne overskriften er hentet fra www.vg.no

Saken gjelder HOMOPARADEN i Porsgrunn lørdag 15 september, hvor en predikant med megafon gikk inn for å ødelegge paraden – en parade som var ment som en stille og stolt markering for skeive i Telemark.  Jeg gjengir her oppslaget som er skrevet på nettsiden i vg og vil kommentere litt hva som skjedde fra min synsvinkel. Jeg stryker med vilje predikantens navn – jeg ønsker ikke å gi han mer oppmerksomhet enn det han dessverre klarte å få.

(VG Nett) Med budskapet «Hell Awaits» på fanen, avbrøt predikanten ———– (predikanten) lørdagens homoparade i Porsgrunn.

BARKET SAMMEN: Deltakerne i homoparaden ble kraftig provosert av —– ———, og det endte med håndgemeng. Foto: Hedda Sødal

Oslo-mannen — Predikantet)— ropte ut bibelvers mot deltakerne i homoparaden og forstyrret det ellers fredelig opptoget.Flere av deltakerne lot seg provosere kraftig av ——– oppførsel.Ifølge avisa Varden skal flere av deltakerne sparket og spyttet etter —— En ung jente skal ha klappet til ham i ansiktet, mens en ung gutt forsløkte å sette fyr på fanen hans.
 

– Ønsket å provosere

Vi ignorerte ham først, og gikk rett forbi ham. Men han fulgte etter oss hele veien, brølte ut bibelvers og at vi kom til å havne i helvete. Han ønsket å provosere oss, og det fikk han til. Vi prøvde å få folk til å skygge banen så det ikke ble mer håndgemeng ut av det, forklarer paradeansvarlige Olav Hanto overfor VG Nett. Hanto beklager sterkt at de lot seg provosere av —-(predikanten).-

Han må gjerne mene at alle som ikke tenker akkurat som han kommer til helvete. Jeg tar ikke det spesielt personlig. Men jeg synes måten han gjør det på er ille, sier Hanto, og legger til at de bare burde ignorert …….. (predikanten)-

Jeg er her bare for å gjøre dem oppmerksom på at de kommer til helvete, sa —— (predikanten) til Varden.- Jeg dro dit med den agendaen at jeg ønsket å forkynne evangeliet. Det er ikke uventet at jeg får reaksjoner, sier —– (predikanten) til VG Nett.- Det er åpenbart at han kommer for å provosere oss og skape trøbbel. Det setter vi ikke stor pris på. Det er nok et bevis på at sånne markeringer som dette dessverre er nødvendig i 2007, mener Hanto.

Vellykket arrangement

Det er første gang at det blir arrangert Skeiv helg i Grenland.
– Jeg synes det er litt trist at det er dette som skal komme i fokus. Det er de flotte menneskene og mangfoldet som vi prøver å sette fokus på, forklarer Hanto.Sett bort i fra dagens episode, mener han helgen så langt har vært vellykket.- Det var flere i paraden enn jeg forventet, og mye folk i byen som så på paraden. Det var en veldig god stemning, sier Hanto til VG Nett.

Jeg er for at mennesker skal få ytre seg og si sine meninger. Jeg er tilhenger av at dette gjøres med respekt. Vi homofile i Telemark ønsket også denne dagen å «ytre» oss, vise at vi er til, få uttrykke våre «fanesaker».

I fjor ble det en del reaksjoner og uttalelser i ettertid av paraden, fra Bjørg Kongsgård i Krf i Porsgrunn. Den gangen oppfordret vi alle homofile å møte henne med et smil og vi inviterte henne til årets parade – noe hun takket ja til og deltok under sin egen parole «partnerskapsloven er nok». Jeg håper Kongsgård i går fikk se våre smil  fra de homofile i Telemark.

Dette skulle være VÅR markering i Porsgrunn hvor vi ønsket å rette fokuset på oss selv. Vi bor i Telemark og vi ønsker at folk skal respektere oss. Mange homofile gruer seg til å stå frem i et slik tog – vise sitt ansikt. Mange homofile ønsker ikke denne oppmerksomheten og mener at «de er jo som alle andre og hvorfor skal vi måtte gå i et tog for å vise oss frem?» Mange deltar ikke fordi de dessverre er redd for «familiens ære». Jeg overhørte flere si: «Tenk om noen jeg kjenner ser meg nå…» Mange tør ikke engang stå på siden og se på.

Det er synd at det skal være slik i 2007 – at mennesker ikke våger å være seg selv og tør vise verden at: dette er meg! Det viser at vi fortsatt dessverre trenger parader og kampanjer med fokus på hvem vi er. Forskjellen er HVEM vi forelsker oss i, ellers er vi ganske like. Jeg vil bruke paradeleder Olav Hanto sine ord: – Mennesker er mennesker, og de kommer i mange variasjoner. Det viktigste er ikke hvem vi elsker, men at vi elsker

Denne predikantens mål med å bryte inn i homoparaden var å få oppmerksomhet rundt SIN sak. At homofile vil havne i helvete. Med sin megafon og store parole gikk han inn i toget og skrek i megafonen med sitt klare budskap. Noen heterofile ungdommer gikk også inn i paraden og det var i første omgang de som begynte å bråke med predikanten. De kastet drikke på plakaten hans, en forsøkte å sette fyr på plakaten. Mitt inntrykk var at homofile hadde bestemt seg for å overse mannen og i verste fall bare vende han ryggen. De aller fleste bare lo av han og kommenterte «stakkars menneske»

Provokasjoner har sine grenser. Noen ganger blir nok NOK. Ved paradens slutt gikk jeg selv bort til predikanten og spurte; hvem er du som står og dømmer andre mennesker til helvete? Er det ikke Gud som skal dømme og ikke oss mennesker? Svaret var bare: dere havner i helvete, dere er syndere… skrek noen bibelvers osv… Ikke i dialogform men skrikende, dømmende. Denne mannen ønsket KUN oppmerksomhet og dessverre fikk han det han var ute etter. Jo mer han klarte å provosere jo mer oppmerksomhet fikk han. Han var fullstendig klar over at dette var småsnadder for de mange journalistene som var møtt frem og som sto rundt HAN mer enn de sto rundt oss og VÅR sak.

Journalistene overdriver. Det var aldri noen voldsomme håndgemeng og det var ikke så mange homofile som «angrep» denne predikanten, spyttet på han, sparket eller slo etter han. Det var en gjeng heterofile ungdommer som jeg tror ganske tilfeldig ville vise sin støtte til oss. Jeg selv brukte ordenes makt. Han klarte så visst å få meg provosert og sint. Jeg tror det verste jeg i sinne sa til han var at; Det verste er ikke at du går her og ødellegger dagen for oss og paraden vår og dømmer oss til helvete, men at vi sikkert ikke blir kvitt deg i det helvete du dømmer oss til heller! Usaklig ja – kanskje. Men nok er nok. Jeg hadde blitt like sinna om det var kristne som gikk i parade og homofile gikk inn for å ødelegge.

Dette handler om respekt og motiv. Jeg er for ytringsfrihet, men vi kan godt ytre oss og samtidig opptre respektfullt. Predikanten må kunne finne andre måter å få oppmerksomhet rundt sin sak enn å reise rundt på homoparader verden og ødelegge for de mennesker han er i mot. Motivet hans er så egoisitisk. Han tråkker over andre for å fremme SIN sak. Han bruker mediene vel vitende om at det er det ekstreme som selger, det ekstreme avisene vil skrive om. Det kan IKKE forsvares at folk som støtter homofile, eller homofile selv spytter, sparker eller slår etter denne predikanten. Men jeg tror nok at ordene hans kan såre og gjøre vondt, vel så mye som spark og slag. Ok – han ville opplyse oss om at vi havner i helvete og at han selv vil havne i himmelen. Det må han gjerne mene. Vi får overlate til Gud å ta den avgjørelsen mener jeg. Og OM vi havner i helvete så får det heller være nok. Da kan heller de som mener dette slutte å lage helvete for oss her på jord.

Han ødela mye av dagen vår på mange måter. Men vi har også oppnådd noe! Vi får kanskje vist Norge at det fortsatt trengs homoparader. Det er fortsatt viktig å rette fokuset på homofiles rettigheter og at vår kamp for respekt og likeverd.

LØRDAG SKAL JEG GÅ I HOMOPARADE I PORSGRUNN

Fra homoparaden i Porsgrunn i 2006

På lørdag skal jeg gå i homoparade i Porsgrunn.

Her er mine grunner:

– Jeg er homofil

– Jeg er for mangfold og retten til å være annerledes.

– Jeg er for respekt, frihet og toleranse

– Jeg vil vise andre homofile som av ulike grunner ikke tør å være 100 % menneske, at jeg støtter dem, tenker på dem og føler med dem.

– Jeg vil gå i toget og være stolt over meg selv og alle andre som tør å være seg selv

– Jeg vil vise at vi som er annerledes er akkurat som alle andre

Og sist men ikke minst jeg vil gå i parade fordi det fortsatt er nødvendig å vise folk at vi er til, at vi er likeverdige, at vi også er mennesker som har menneskeRETTIGHETER. Jeg vil gå i paraden for å ære de som har drevet kampen før, og som har bidratt til at vi homofile har fått den anerkjennelsen vi har fått.

Jeg skal gå med hodet høyt og jeg skal gå arm i arm med de mennesker jeg bryr meg om. Jeg håper ALLE som er enig med oss stiller opp i paraden og gir sin støtte til medmennesker.

HOMOHISTORIEN

HISTORISK OM HOMOFILI (fra http://www.LLH.no)

[…] Halvorsen Aarset har ikke selv undersøkt hvorvidt det ble reist tiltale og gjennomført rettsforfølgelse mot homoseksuell atferd i Norge i tiden før kriminalloven av 1842 trådte i kraft. Det har hittil ikke vært systematisk undersøkt, men andre rettshistoriske undersøkelser tyder på at rettsforfølgelser har forekommet ytterst sjelden i Norge mellom 1687 og 1842. I den første høyesterettsdom som ble avsagt mot homoseksualitet i 1847, het det endog at det ikke forelå tidligere rettspraksis på området. Halvorsen Aarset har selv undersøkt høyesteretts domspraksis fra 1842 til 1902. Fra 1842 til kriminalloven ble endret i 1889, var det bare fire saker som kom opp for denne domstolen.

Kriminalloven av 1842 reduserte straffen fra dødsstraff ved brenning til maksimum tre års straffarbeid; fortsatt dreide lovteksten seg om «omgjængelse, som er imod naturen». I disse sakene ble den strengeste straffen utmålt til ett års straffarbeid.

Tradisjonelt hadde det vært enighet mellom rettsvitenskapsmenn og andre jurister at sanksjonen bare skulle gjelde for menn, men de to første av de fire høyesterettssakene var rettet mot kvinner – med domfellelse i 1847 og frifinnelse i 1854, den siste av de to dommene ble prejudiserende for holdningen til lesbisk atferd: Den ble utdefinert. Dette kom klart til uttrykk da loven ble endret i 1889. Da ble atferden presisert til å gjelde «lægemlig omgjængelse […] mellem personer af mandkjøn». Da det på Stortinget i forbindelse med forarbeidet til straffeloven av 1902 ble tatt til orde for at også kvinners likekjønnsseksualitet burde bli rammet av lovens sanksjoner, møtte det en heftig motreaksjon: Det var avskyelig å tale om at kvinner kunne drive med slikt!

Mellom 1889 og 1902 hadde høyesterett oppe fire saker mot homoseksuell atferd, altså en hyppigere frekvens enn tidligere, men fortsatt var det få saker, og høyeste straff var straffarbeid i seks måneder. Dessuten poengterer Halvorsen Aarset at økningen av saksfrekvensen skyldtes at tre av de fire sakene dreide seg om seksuell omgang med vesentlig yngre personer, på eller over grensen for det vi i dag ville kalle pedofili og slik at det forelå et element av tvang i forholdene. Sett i lys av dette blir ikke straffereaksjonene særlig harde, ja, til dels nokså milde. Og dette hang sammen med at man så sent som i 1890-årene ikke dømte etter det vi kan kalle homoparagrafen, men etter en paragraf i Christian 5s Norske Lov (6-22-3) som gjaldt dem som forførte ungdommen til forargelig omgjengelse. For dem som ble rammet av det, gikk det på rettssikkerheten løs, fordi myndighetene dermed unngikk de strenge kravene til bevis.

Da vår någjeldende straffelov ble vedtatt i 1902, ble det diskutert om man skulle ha en straffebestemmelse som regulerte sex mellom personer av samme kjønn, og om hva en slik bestemmelse eventuelt skulle inneholde. Skulle bestemmelsen ramme både kvinner og menn, skulle det være et generelt forbud eller skulle den inneholde en aldersgrense, slik at det f.eks. bare var seksuell omgang med noen under 18 eller 21 år som ble straffet? Resultatet av diskusjonene ble en bestemmelse – § 213 – som satte straff for sex mellom menn. Sex mellom to kvinner ble altså ikke omfattet av forbudet.

Diskusjonen rundt straff for homofili ble ikke avsluttet med vedtakelsen av straffelovens § 213. I 1925 foreslo Straffelovrådet å endre bestemmelsen slik at det alminnelige forbudet mot sex mellom menn ble erstattet av en bestemmelse der slik seksuell kontakt bare ble straffet når en av partene var under en viss alder. Justisdepartementet og regjeringen ønsket ikke å endre bestemmelsen, og forslaget ble avvist i 1927.

I 1953 kom forslaget opp igjen i en litt annen form. Da foreslo straffelovrådet to vesentlige endringer av straffelovens bestemmelser om homofili. Forslaget innebar en lavalder på 18 år ved sex mellom personer av samme kjønn (både kvinner og menn). For sex mellom personer av motsatt kjønn var lavalderen 16 år. I tillegg foreslo Straffelovrådet å innskrenke lebiske og homofiles organisasjonsrett. Forslaget innebar at det skulle bli straffbart å lede en organisasjon, et møte eller en sammenkomst som var spesielt beregnet på homofile, dersom det ikke ble ført forsvarlig kontroll med at personer under 21 år ikke fikk adgang. Dersom det i ettertid viste seg at en person under 21 år hadde fått adgang til organisasjonen, møtet eller sammenkomsten, skulle den som ledet organisasjonen, iverksatte møtet eller sammenkomsten eller ga husrom til den, kunne straffes.

Noen år tidligere var den første organisasjon for homofile og lebiske startet i Norge (Det norske forbund av 1948). Forslaget om å innskrenke organisasjonsfriheten var nok mye begrunnet i at man ønsket å hindre denne organisasjonen i å rekruttere medlemmer. Naturlig nok ble forslaget om innskrenkninger i organisasjonsfriheten møtt med motstand, og etter en intens kamp fra pionerene i norsk homobevegelse ble forslaget avvist. Også forslaget om å innføre en vernebestemmelse ble avvist, og straffelovens § 213 ble stående som et generelt forbud mot sex mellom menn.

§ 213 en sovende lov?
Mange har fremholdt at bestemmelsen som satte forbud mot sex mellom menn ikke ble brukt ? at det var en såkalt sovende lov. Vi kjenner ikke til det nøyaktige antallet personer som ble domfelt for brudd på forbudet mot sex mellom menn, men historikeren Martin Skaug Halsos har laget en oversikt over sakene i Kristiania/Oslo i perioden 1905?1950. Han fant i alt 23 saker i tidsrommet, av disse førte 16 til domfellelse. Straffelovrådet utarbeidet i 1953 en statistikk som omfattet hele landet. I følge denne ble 119 menn dømt for brudd på straffelovens § 213 i periode 1905 1950. Hvert år i perioden 1905?1950 ble altså 2?3 menn dømt for brudd på denne bestemmelsen.

Om dette er mye eller lite kan man selvfølgelig diskutere. For det første må man ta i betraktning at dette var et lovbrudd som foregikk svært skjult, det var ikke lett for politiet å få kunnskap om brudd på denne bestemmelsen. For det andre var det bare aktuelt å bryte forbudet for en svært liten del av befolkningen. Disse faktorene tatt i betraktning, er det ikke sikkert man kan si at § 213 var en sovende lov. Selv om domfellelsene ikke var så mange i antall, er det mulig at straffetrusselen ble opplevd som reell av de mennene som hadde eller ønsket å ha seksuelle forhold til andre menn.

Opphevelsen av § 213
På midten av 1960?tallet ble arbeidet for å få fjernet § 213 intensivert. Det norske forbund av 1948 (DNF 48) drev dette arbeidet frem. I 1970 utga DNF 48 debattboken § 213 ? Onde eller nødvendighet?. Boken inneholdt bidrag fra en rekke fagfolk innen jus, medisin og teologi. Boken ble sendt rundt til politikere, jurister, psykiatere, fagorganisasjoner, media osv. Den ble også lagt i posthyllene til alle stortingspolitikerne, og den var en direkte foranledning til at Arne Kielland (Ap, senere SV) fremmet en interpellasjon om spørsmålet. Med denne interpellasjonen var spørsmålet om § 213s fremtid igjen brakt inn i diskusjonen på Stortinget.

Etter hvert var det også mange stortingspolitikere som var enig i at sex mellom samtykkende voksene menn var en privatsak, og at § 213 var diskriminerende og derfor burde oppheves. Imidlertid var det fremdeles mange motstandere av dette forslaget. Det var mye som tydet på at justisministeren tenkte å ikke svare på denne interpellasjonen, og i stedet fremme det gamle forslaget (fra 1953) om en vernebestemmelse. De som kjempet for å fjerne § 213, fikk imidlertid god hjelp av EF?saken.

Våren 1971 gikk den borgerlige regjeringen Borten av, og det ble dannet en ny Arbeiderpartiregjering. Den nye justisministeren Oddvar Berrefjord var positiv til tanken om å fjerne § 213. Den 2. juni 1971 ble interpellasjonen tatt opp i Stortinget. Selv om flere fremdeles var negative til en fjerning av § 213, var de fleste som tok ordet i interpellasjonsdebatten positive. I oktober 1971 fremmet regjeringen Ot.prp. nr. 5 (1971?72). Proposisjonen inneholdt blant annet forslag om å fjerne straffelovens § 213. I følge forslaget skulle bestemmelsen fjernes uten å bli erstattet av noen ny.

Etter noen møter i justiskomiteen viste det seg at 9 av 10 var for å fjerne § 213, bare KrFs representant gikk imot. Våren 1972 stemte først Odelstinget og så Lagtinget for å oppheve § 213, og endelig den 14. april 1972 sanksjonerte kongen loven som opphevet § 213.

HOMOHISTORIEN I KORTE TREKK:

1949: Gryende aktivitet i Norge. Det Danske Forbundet af 1948 inngikk en avtale med to norske tillitsmenn, en i Oslo og en i Trondheim.

1950: 20. mai: Det ble avholdt et konstituerende møte for den første norske sammenslutningen for homofile. Navnet ble forbundet av 1948 – Norsk seksjon av Det Danske Forbundet af 1948. Rolf Løvaas ble valgt til formann.

1952: 29. november: Det ble lagt frem forslag til statutter for et selvstendig norsk forbund. Styret trakk seg tilbake og et nytt styre ble valgt. David Meyer (pseudonym) ble formann.

1953: 1. februar: Navnet på organisasjonen ble endret til Det Norske Forbundet av 1948.

1965: 15. juni: Det første norske radioprogrammet om homofili ble sendt i NRK. Programmet varte i 80 min., og programleder var Liv Haavik. Redaktør Torolf Elster mente det var et viktig tema og ga henne så mye sendetid som hun ønsket!

1972: Straffeloven mot homoseksualitet ble opphevet. Det ble innført lik lavalder for homo- og heteroseksualitet.

1977: Norsk Psykiatrisk Forening opphevet homoseksualitet som sykdomsdiagnose.

1978: Kirke- og undervisningsdepartementet garanterte full retts- sikkerhet for åpne homofile lærere i skolen.

1979: Fulle rettigheter ble innført for homofile i forsvaret.

1981: Særskilt straffevern for homofile ble innført (§§135a* & 349a).
*Denne paragrafen ble første gang prøvd for retten sommeren 1984. Pastor Hans Bratterud ble frifunnet av Oslo Byrett, men frifinnelsen ble opphevet av Høyesterett i desember 1984.

1982: Sosialdepartementet fjernet homofili som sykdomsdiagnose.

1992: 29. november: LLH ble dannet ved at DNF-48 og FHO ble sammenslått.

1993: Stortinget vedtar partnerskapsloven som gir lesbiske og homofile par de samme rettigheter og plikter som heterofile par har gjennom ekteskapet. Unntaket er rett til adopsjon av barn (§4) og mulighet til å inngå partnerskap i kirken.

1998: Homofile og lesbiske er nå inkludert i en egen anti- diskrimineringsparagraf (§55a) i arbeidsmiljøloven. Det åpnes imidlertid for yrkesforbud innen trossamfunn.

2002: Endring i adopsjonslovgivningen som åpner for stebarnsadopsjon for lesbiske og homofile i registrert partnerskap.

2003: Stortinget vedtar diskrimineringsforbud i enkelte boliglover.

2005: Stortinget vedtar ny arbeidsmiljølov som har et eget kapittel om vern mot diskriminering.

2006: Regjeringen endrer retningslinjene slik at det skal bli enklere og raskere å stebarnsadoptere der barnet er planlagt inn i familien.

2006: Stortinget vedtar rett til foreldrepenger for medmor.

2007: Regjeringen foreslår arverett for samboere, herunder homofile samboere.

2007: Regjeringen foreslår felles ekteskapslov, herunder rett til å bli vurdert som adoptivforeldre og rett til assistert befruktning.

2007: Regjeringen setter ned utvalg som skal vurdere et mer helhetlig diskrimineringsvern.

MØTET MED "DEN ANDRE" av Tone Hellesund

(suicidologoi 2006 årg 11, nr 2)

Møtet med ”den andre” – unge homofile og selvmord

Maktrelasjoner og konstruksjonen av ”den andre” er et gjennomgående tema i denne artikkelen. I møter med andre inngår vi i spesifikke maktstrukturer. Artikkelen vil vise hvordan noen homofile ungdommer opplever å bli møtt av en heterofilt dominert verden.

Lidelse og medlidenhet er et annet tema i artikkelen, et tema som også henger sammen med etablerte maktforhold. Noen ungdommer med romantisk og/eller seksuell tiltrekning til sitt eget kjønn forsøker å ta sitt eget liv. Noen av disse gjør dette som en konsekvens av homo-seksualitet.

Denne artikkelen baserer seg på en studie av unge homofile og selvmord. Hovedkilden er kvalitative intervjuer med 12 personer, seks kvinner og seks menn, som har forsøkt å ta sitt eget liv eller som har hatt selvmordstanker, og som knytter denne selvmordsproblematikken sammen med problemene deres homoseksualitet har ført med seg. Min tolkningsmetode baserer seg på hermeneutiske tilnærminger der jeg ønsker å forstå og forklare den meningen som ligger i de undersøkte subjektenes beretninger. Som kulturforsker er jeg primært opptatt av de kulturelle betingelsene mine informanter lever under.

Hvorfor selvmord?
Det er stor variasjon mellom de tolv informantene jeg har intervjuet. De har ulike oppfatninger om mange ting, men de enes i noen sentrale elementer i fortellingen om homoseksualiteten. Disse elementene handler om homoseksualitet som en medfødt, iboende og uforanderlig essens, og om at seksualiteten handler om ”det innerste i oss” og at den slik er ”sannheten om selvet”. Noe av det informantene forteller, handler om at homoseksualiteten gjør dem fremmede i sin egen verden. De ble fremmede for seg selv og fryktet å bli det for sine omgivelser. De opplevde at homoseksualiteten ville representere et dramatisk brudd både med det livet de levde, og den fremtiden de hadde sett for seg. De fryktet at de ved å innta en homofil identitet måtte forlate et kjent og kjært ”vi” for å skulle bli en del av et fryktet og foraktet ”de”.

Skam var både et eksplisitt og etimplisitt tema i mange av fortellingene. Mange av informantene forteller om en stor følsomhet i forhold til temaet homofili. De har hatt ørene på stilker og har ofte ”testet ut” omgivelsenes holdninger, samtidig som det har vært viktig for dem å ikke vise en interesse som kunne tolkes som en personlig interesse. Både gjennom offentligheten og gjennom personlige relasjoner møtte disse ungdommene både positive og negative holdninger til homoseksualitet. Det var de negative holdningene mine informanter i hovedsak fanget opp og tok til seg.

Reproduksjon av utenforskap i dagliglivet
Hva var det som skapte denne følelsen av annerledeshet og utenforskap? Denne følelsen oppstod primært gjennom hendelser i dagliglivet, heller enn gjennom ekstraordinære begivenheter som vold eller ondsinnet trakassering. Disse dagliglivets marginaliseringsmekanismer bygger på kulturelle mønstre som konstruerer homoseksualitet som noe fundamentalt annet, som konstruerer den homoseksuelle som den fundamentale andre. Dette var det som primært ble for vanskelig å håndtere for mine informanter.

Informanten Janne forteller at det at homoseksualiteten markerer henne som litt annerledes, gjør at hun opplever å ikke være en selvfølgelig del av verden. Det var det å ikke skulle ”være en selvsagt del av verden” som gjorde et liv som homoseksuell så skremmende for mine informanter. Dagliglivets marginalisering har sjelden ekskludering som sitt mål,men kan tvert imot bli utført i beste mening. Janne forteller om flere episoder som illustrerer dette:

En slektning døde nå nylig, og da hadde jeg med henne som jeg bor sammen med i
begravelsen. Jeg presenterte henne for en venninne av mamma: ”Dette er Hanna,
samboeren min”. ”Ja, jeg har hørt det” sa hun, som om jeg skulle fortalt at jeg
hadde en fryktelig sykdom. Og litt den stilen er det nok, og de sier jo ikke noe
for å være ekle, men de syns det er veldig vanskelig det her da, og ille, og
fælt og en tragisk skjebne liksom. Det er liksom noen ting jeg kjenner ved det å
være litt annerledes, og det er en sånn ting som at, innenfor det miljøet i
hvert fall [et lavkirkelig kristent miljø], så setter man seg selv litt høyere,
de syns ikke at deres liv er noe å sørge over, men mitt liv er det da, så det
blir jo en veldig nedvurdering egentlig.

Janne er en av flere informanter som har vokst opp i et kristent miljø, men understreker at de marginaliserende mekanismene finner sted i de fleste sammenhenger. De tusen småtingene – som hver for seg synes bagatellmessige og som sjelden er vondt ment – kan komme til å fremstå som et massivt mønster av eksklusjon og markering av annerledeshet.

Sosiologen Astrid Skatvedt (2001) har skrevet hovedoppgave om kommunikasjon i alminnelig samvær mellom behandler og klient. Hennes informanter er klienter i rusmiddelomsorgen, og for dem er det i de dagligdagse møtene de opplever bekreftelse eller avvisning. Det som skjer i dagliglivet, oppfattes som mer ekte og autentisk enn programerklæringer og festtaler. Skatvedt introduserer begrepet alminnelighetens potensiale, og viser hvordan det å bli utsatt for alminneliggjøring og normalisering oppleves som god stempling. Dette fører igjen til bekreftelse på verdighet. Også mine informanter ønsker seg alminneliggjøring og bekreftelse på normalitet.-

Krisemøter – eksklusjon og inklusjon.
Erfaringene informantene har hatt imøtet med omsorgspersoner både i familien og i det offentlige hjelpeapparatet, illustrerer også dagliglivets anledninger til å markere fellesskap eller avstand. Sara forteller om et nært og varmt forhold til sine foreldre som hun på intervjutids-punktet opplever som en stor støtte. Selve ”komme-ut” – hendelsen var imidlertid ikke like positiv. Sara forsøkte å gjøre selvmord midt i tenårene og ble innlagt på psykiatrisk avdeling. Der fortalte hun ingen om hva hun slet med, og da hun ble utskrevet var hun fortsatt dypt fortvilet. Et halvt år etter utskrivelsen ”sprakk ballongen”, og hun fortalte foreldrene hvorfor hun var så desperat ulykkelig. Da jeg spør hvordan foreldrene taklet det, trekker hun litt på det og forteller:

Vi har hatt mange runder på det sånn i ettertid. Jeg mener at de kunne ha
opptrådt mye verre, men de kunne også ha opptrådt atskillig bedre. For jeg var
jo barnet deres som var i en vanvittig krise, og jeg klarte ikke å snakke om
det, jeg bare gråt i tre dager. Men det var ingen utstrakt hånd. De gjorde
ingenting for å hjelpe meg. De gjorde ikke noe for å støte meg ut heller, men de
gjorde ingenting for å ta tak i det. De sa ikke at ”vi skjønner at du syns dette
er fryktelig, men vi må snakke om det” og ”men dette må vi gjøre noe med”. Jeg
tror de ble helt lammet, og det har de vel sagt i ettertid, at de var helt
uforberedt på at det kunne være noe sånt. For de har jo levd hele livet sitt i
konservative kristne menigheter, og der er det som om sånt ikke eksisterte, og
at jeg da, som hadde vært på sånne steder hele livet skulle være homofil!Det var
helt uvirkelig, tror jeg, for dem. Så, jeg kunne jo ønsket at de hadde gjort
mer, men jeg skjønner veldig godt at de ikke har gjort det. For de var liksom
mennesker i lys av hvilke miljø de har vært en del av og hvilke folk de har
truffet før og sånn.

For foreldrene var homofile noe som ikke kunne eksistere innenfor rammene av det livet de levde. At deres elskede datter skulle være en av disse fremmede ”andre” var helt uvirkelig for dem. De klarte ikke å håndtere den utenkelige og umulige situasjon som Saras bekjennelse satte dem i. Andre steder i intervjuet forteller Sara om hvordan det også for henne selv syntes umulig å skulle gå fra å være en skikkelig, kristen og skoleflink jente til å skulle bli en av ”dem”, de foraktede, fryktede og syndige utskuddene. Bruddet mellom hvordan både foreldrene og hun selv betraktet ”Sara” og ”de homofile”, ble så stort at det skapte kaos i deres livsverden.

Alle informantene holdt foreldrene utenfor de problemene de slet med før selvmordsforsøket. Mens noen aktivt holdt foreldrene unna da disse forsøkte å finne ut hva som plaget dem, var det andre foreldre som ikke lot seg merke med barnas problemer, depresjoner og t.o.m. selvmordsforsøk.

Janne ble innlagt på psykiatrisk avdeling etter et selvmordsforsøk da hun var 16 år. Jeg antar at dette må ha vært en dramatisk situasjon for familien, og spør i intervjuet om hva Janne fortalte til foreldrene om hvorfor hun forsøkte å ta livet av seg.

Ja, de har faktisk aldri spurt om det, og det har jeg aldri sagt noe om heller.
De var bare lettet over å overlevere ansvaret tror jeg, til noen leger på
sykehuset, og da jeg ble skrevet ut så var liksom alt bra, og vi har aldri hatt
noen tradisjon på å snakke så mye, så de har faktisk aldri spurt om det, nei.

Mens Jannes foreldre høres ut til å ha vært tilfredse med å ikke bli involvert i datterens problemer, har andre foreldre vært mer aktive i å forsøke å hjelpe sin åpenbart ulykkelige tenåring. I de fleste tilfellene har ungdommene selv gått igjennom en lang prosess før de velger å fortelle familien om homoseksualiteten. Flere av informantene har heller ikke på intervjutidspunktet fortalt foreldrene om dette. Frykten for å bli sett på som en av ”de andre” av sine nærmeste, av ens nærmeste ”vi”, synes utbredt.

Møter med helsevesenet skiller seg ikke ut som et spesielt problemområde i mitt materiale. Et par stykker forteller om spesifikt negative møter, og noen forteller om positive møter. Av mine informanter var det syv stykker som ble innlagt på sykehus etter selvmordsforsøk. Seks av disse fortalte ingen på sykehuset om årsaken til selvmordsforsøket. To av dem gikk også i langvarig terapi etterpå uten at de fortalte terapeuten om denne problematikken. Helsevesen og ”hjelpere” spiller ingen stor rolle i fortellingene, og det er kun én av informantene som indirekte opplevde møtet med helsevesenet som et positivt vendepunkt. Likevel betydde det mye der og da om informantene opplevde å bli møtt med uforstand og avvisning eller med bekreftelse.

Dag forteller oppglødd om et slikt bekreftende møte på ungdomsskolen:

Kom til helsesøster, det var vel i 1988-89. Hun var den gang noen og seksti år
gammel. Jeg hadde tillit til henne fra barneskolen, og følte at jeg kunne snakke
med henne. Kommer inn til henne og setter meg ned, også sier jeg, sånn rett
fram: ”Jeg liker gutter. Jeg tenker ikke på jenter. Jeg tenker på gutter, jeg
vil ha sex med gutter, er det noe i veien med meg?” Og du for en dame, 60 år
gammel: ”Dette her er helt normalt. Mantror at 10 % av alle mennesker her i
Norge har det på den måten der. Gutter og jenter. De blir forelsket i mennesker
av sitt eget kjønn, så det er helt normalt, ta det helt med ro.” ‘En time
snakket vi sammen. Det gjorde godt, å få bekreftelse. Og på toppen av det hele
var hun enig med meg i at definisjonen på homoseksuell, den passet ikke. For,
den tok ikke med i definisjonen når det gjaldt følelser. Det var en god følelse.
Da følte jeg at oi, nå kan jeg leve igjen.

Helsesøster bekreftet Dag som ”helt normal” og bekreftet ham som en naturligdel av verden. Som mange av informantene er Dag opptatt av å etablere en respektabel homofil identitet. Et for sterkt fokus på seksualitet blir da problematisk, og han tar av den grunn avstand fra bruken av begrepet homoseksuell. Også på dette punktet møter helsesøster ham på en bekreftende måte. Han opplever at hun gir ham både en selvsagt og en respektabel plass i verden.

Heteronormativitet
Marginaliseringsmekanismene som informantene har møtt, kan defineres som et utslag av heteronormativitet. Heteronormativitet innebærer at kulturen har heteroseksualitet som norm for voksne menneskers samliv, og at andre preferanser og samlivsformer betraktes som mindre

Den finske queer-teoretikeren Tina Rosenberg sier det slik:

Heteronormativitet er helt enkelt antagelsen om at alle er heteroseksuelle,
og at den naturlige måten å leve på er heteroseksuelt (Rosenberg, 2002:100).
Dette var det som ble umulig å imøtegå for en alenestående 14-åring, en 18-åring
eller til og med en 28-åring. Siden heteroseksualitet – homoseksualitet blir
betraktet ikke bare som en forskjell, men som en fundamental forskjell, blir det
nærliggende for mange å betrakte den homoseksuelle først og fremst som noe annet enn meg selv. Likhet og forskjellighet blir brukt både av homofile og heterofile om denne dikotomien. Hovedpoenget her er at det er majoritetskulturen som har makten. Sier de at den homoseksuelle primært er ulik, så er det lite den
homoseksuelle kan gjøre med dette. Avvikeren kan ikke selv velge når identiteten
som for eksempel ”innvandrer” eller ”homoseksuell” gjøres relevant som det mest
vesentlige i forhold til deres mange andre identiteter og kapasiteter (…). I
dette er de underlagt et maktforhold (Gullestad,2002:111).

Informantenes fortellinger vitner om ulike måter å møte disse maktstrukturene på, og ikke minst har det enkelte individ som regel endret sin strategi over tid. Erfaringene informantene forteller om er ikke helt spesielle – tvert i mot så forteller de om ganske vanlige marginaliteterfaringer. De kulturelle tolkningsrammene og fortellingene disse erfaringeneble satt inn i, gjorde imidlertid at de nesten ble dødelige for mine informanter.

Det finnes mange ulike kulturelle tolkninger av erotiske handlinger mellom to personer av samme kjønn. Også i Norge i dag finnes ulike tolkninger og ulike fortellinger om og forståelser av homoseksualitet. Kun noen bestemte fortellinger om homoseksualitet gjør koblingen til selvmord meningsfull. Den dominerende fortellingen i Norge er fortsatt den essensialistiske fortellingen med fokus på homoseksualiteten som en særskilt sannhet om selvet, med fokus på homoseksualiteten som ensærskilt identitet.

Skam og stolthet er denne fortellingens dobbelthet, og mange av informantene har nettopp vendt sin skam til en skjør stolthet. Det er likevel viktig å understreke at så lenge en fortsetter å snakke om stolthet, så snakker en også implisitt om skam.

Lidelsens vei er farefull
Lidelse og smerte står opplagt sentralt i fortellinger om selvmordsforsøk. Flere av de norske debattene om homoseksualitet er bygd opp av et følelsenes språk, og begrepsparet lidelse og medlidenhet spiller en sentral rolle også i diskusjonene om homoseksuelles rolle i det norske samfunnet. ”Debatten” om homofile og selvmord står her sentralt. Nestekjærlighet og medlidenhet er selvsagt gode egenskaper som mennesker i større og mindre grad utviser overfor hverandre.

Den amerikanske religionssosiologen Dawne Moon (2004) påpeker at i forhold til homoseksualitet er imidlertid de som lider og de som skal utvise medlidenhet, allerede plassert innenfor en hierarkisk struktur der de er svært ulikt plassert, den heteroseksuelle blir rangert høyere enn den homoseksuelle. I slike tilfeller er ikke medlidenhet noe som utspiller seg mellom likeverdige parter, men noe som tvert imot er med på å reprodusere ulikhet.

”Du bryter radikalt med det normale og vanlige. Du er noe helt annet enn oss, og
vi skjønner at dette er vanskelig for deg. I vårt storsinn, så vil vi inkludere
deg i vårt fellesskap.”

Denne typetankeganger (- forhåpentligvis noe karikerte -) er med på å reprodusere ulikhet og kan aldri bli et grunnlag for likhet. Det er farlig å basere ønsker om likeverd på et smertens språk. Smerte kan skaffe inngang til et gitt fellesskap, men smertens språk utfordrer ikke den etablerte ulikheten mellom heteroseksuelle og andre. Tvert imot er smertens språk med på å understreke ulikheten, da heteroseksuelt identifiserte samfunnsmedlemmer kan føle seg enda mer nestekjærlige– eller liberale – ved å utøve sin evne til medlidenhet ovenfor andre mindre heldige. (Moon, 2004:235)

Både homopolitikere, homoforskere, selvmordsforskere og hjelpere bør forsøke å få til en balansegang mellom det å påpeke de rike mulighetene til å leve gode homoliv som finnes i Norge i dag, og samtidig ta på alvor de negative og belastende erfaringene mange likevel opplever. Det er viktig at de som opplever homoseksualitet som en dødelig belastning, blir tatt på alvor. Det å oppleve å bli konstruert som ”den andre”, som noen som ikke har en selvsagt plass i verden, er noe av det som har vært mest problematisk for informantene i denne undersøkelsen. Referanser: Gullestad, M. (2002).

1999 kom NOVA-rapporten, rapporten Levekår og livskvalitet blant lesbiske kvinner og homofile menn utført ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring av forskerne Kristin Hegna, Hans Wiggo Kristiansen og Bera Moseng.
Undersøkelsen omfattet 2987 informanter til en kvantitativ undersøkelse og 23 informanter til en kvalitativ del. Det er den største undersøkelsen som har blitt utført blant norske lesbiske og homofile, og den tilbyr viktig kunnskap på en rekke områder.

*Rapporten viste at andelen som har vært plaget av tanker om å ta sitt eget liv i løpet av de siste 14 dager, er 6–7 ganger høyere blant NOVA-undersøkelsens kvinner og menn enn blant den generelle befolkning.
*16 % av mennene og 20 % av kvinnene i utvalget oppgir at de har forsøkt å ta sitt eget liv minst en gang.
*De mest oppsiktsvekkende tallene viste at hver fjerde kvinne og mann under 25 år i utvalget oppgir at de har minst et selvmordsforsøk bak seg.

Følelse av isolasjon og ensomhet, ønske om å komme vekk fra en uutholdelig situasjon, avmakt i forhold til framtida, og problemer med å akseptere seg selv som lesbisk/homofil, var de fire vanligste motivene som ble oppgitt for selvmordsforsøket (Hegna et al., 1999:292).

NOVA-rapporten korresponderer med en rekke utenlandske undersøkelser som også viser markant høyere forekomst av parasuicid blant homofilt (og delvis lesbisk) identifiserte ungdommer enn blant heterofilt identifiserte ungdommer.

Disse kvantitative selvmordsundersøkelsene er problematiske på flere nivåer:

1) Det er reist kritikk mot holdbarheten i funnene.
2) I en del av de kvantitative undersøkelsene blir spørsmålet om hvorfor noen homofilt identifiserte ungdommer forsøker å ta sitt eget liv ikke reist, eller det fremsettes svært enkle og sjablonaktige forklaringer på dette.
3) Selvmordsstatistikk (- problematisk sådan -) er et hyppig brukt argument av bl.a. ulike homofile organisasjoner for å bedre levekårene for lesbiske og homofile. En del forskere på feltet bidrar selv til dette fokuset.

Denne type lidelsesargumenter er lite fruktbare dersom målet er å fremme homoseksualitet som en likeverdig livsform (se artikkel). I artikkelen Suicide attempts among sexual-minority youths: population and measurement issues går sosialpsykologenSavin-Williams (2001) gjennom alle de sentrale internasjonale (hovedsakelig fra USA) studiene angående homofile og selvmord/selvmordsforsøk.

Savin-Williams peker på to hovedfeilkilder i denne type studier:
1) De ”unge homofile” som lar seg identifisere i disse under-søkelsene, er svært lite representative. De fleste samme-kjønnselskere ”kommer-ut” som homofile etter at de har forlatt denne alderen, og vil altså ikke bli fanget opp i undersøkelser. Flere undersøkelser viser at tidlig komme-ut alder er forbundet med en rekke problemer, og utvalget av “unge homofile” blir derfor ekstra skjevt i forhold til den populasjonen som noen år senere vil identifisere seg som homofile i disse årskullene.
2) De fleste undersøkelsene baserer seg på selvrapportering. Savin-Williams har foretatt egne studier som indikerer at vi finner en høyere ”feilrapportering” av selvmordsforsøk blant homoseksuelt identifisert ungdom enn blant heteroseksuelt identifisert ungdom. De homofilt identifiserte ungdommene overrapporterer eller overdriver alvorlighetsgraden av selvmordsforsøket. Det som ble beskrevet som ”selvmordsforsøk”, viste seg ved nærmere undersøkelse kanskje å være mer vage ”selvmordstanker”. (Savin-Williams, 2001:989)

Savin-Williams møter stor motstand (bl.a. fra Russel,2003). Jeg kan imidlertid ikke se at kritikerne imøtegår kritikken til Savin-Williams på noen grunnleggende måte. Selv om det også er mye å diskutere i det Savin-Williamsskriver, mener jeg at hans kritikk av forskningen på dette feltet er så fundamental at det bør få oss til å stoppe opp. Som et minimum bør dette få oss til å utarbeide bedreundersøkelsesmetoder og få oss til å slutte å referere til demest problematiske av de tidligere studiene. Mer fundamentalt synes jeg dette reiser spørsmål ved om denne type kvantitative studier overhodet er meningsfulle eller om de stiller de riktige spørsmålene.

Paradoksalt nok har noen av ”de homofiles forsvarere” i sin iver etter å synliggjøre diskriminering og undertrykkelse av homofile blitt de sterkeste pådriverne i å skape en uunngåelig narrativ forbindelse mellom homoseksualitet og selvmord. Jeg stiller meg kritisk til den måten selvmordsforsøk blir brukt som et slags pressmiddel av ulike homo-organisasjoner. Dette fokuset tror jeg virker negativt tilbake på ungdommer som betrakter seg selv som homofile. De blir både stadig konfrontert med dette elendighetsscriptet og de ”lærer” at selvmordsforsøk anses som det ultimate målet på undertrykkelse og lidelse.