Det eneste jeg vil er å jobbe.

Jeg synes jeg har det for tøfft om dagen. Jeg synes livet er veldig vanskelig. OG urettferdig. Nå om dagen..

Jeg vil ikke ha det sånn! Men min vilje teller ikke. Jeg er maktesløs. Jeg har enda ikke fått jobb – tross at jeg sikkert har levert 40 søknader over en periode på 4-5 måneder.

Mange av søknadene får jeg ikke engang svar på. Jeg synes det er ille at ikke arbeidsgivere forstår hvor mye tid man bruker på å skrive søknader og hvor mye man engasjerer seg i hver enkelt søknad, hvor mye man går og venter, og håper på svar. Helst et positivt svar.

Mange forsøker å trøste meg. – Klart du får deg jobb! – Du får deg nok en jobb – snart! Jeg er selvfølgelig glad for velmenende trøst og oppmuntring. Jeg har vært «heldig» å få lov å jobbe to uker nå med 5 timers dager. Jeg setter heldig i hermetegn – fordi det jo er bedre å få jobbe noe i det hele tatt. Men på en kantinelønn blir ikke akkurat dette til gull og grønne skoger. Nå forventer jeg heller ikke gull og grønne skoger, men jeg ser at jeg begynner å få store problemer med å få betalt regninger og lån. Jeg har aldri hatt en anmerkning når det gjelder de jeg skylder penger. Jeg vil håpe at jeg også skal slippe dette fremover. Dette igjen fører til at jeg må si fra meg alt sosialt liv. Jeg sitter hjemme dag etter dag – med ullpledd rundt meg for å spare strøm. Det blir på mange måter bare en eksistens ikke et levende liv. Svartmaler jeg? Ja – nok gjør jeg det. Men saken er at jeg ikke vet hvor lenge jeg må leve på denne måten. Vil det ta dager, uker eller måneder før jeg får meg jobb? Jeg vet ikke.

Mitt intrykk er at det er flere med meg som sliter med å få seg jobb om dagen. Hvis du da ikke er ungdom og er billig arbeidskraft. Det er vel noe av dette som er problemet mitt. Jeg er FOR kompetent til mange stillinger, men ikke NOK kompetent til andre igjen. Mange sier til meg at jeg bør søke på alt! Jeg gjør også det. Stillinger som er ansett som å være på det laveste trinn og stillinger som er perfekte for meg og stillinger som er «over the head».

Jeg tror arbeidsgivere i de «lavt ansette yrkene» med rette tenker når de mottar min søknad, at Kjellemann er en som ikke vil være lenge i denne stillingen og dessuten vil han koste oss for mye. At jeg har mangeårig erfaring fra dagligvarebransjen er ikke viktig lenger. Butikker vil ikke ha kompetanse – de vil ha billig arbeidskraft.

Jeg har jo heller ikke tatt 3 år på høgskole for å sitte bak kassen på Rimi eller vaske gulv – eller stå på en produksjonslinje. Jobber innen kulturfaget kan det se ut som at det bare er å glemme. Nedskjæringer i kommunene har rammet særlig kultursektoren. Her i Skien har det rammet ekstra hardt.

Utdannelsen min hander om mer enn kultur slik folk tenker om kultur. Kulturbegrepet er vidt! Jeg ønsker å bruke denne utdannelsen til å få jobbe med særlig barn og unge, eller eldre. Jeg ønsker å kunne jobbe med mennesker, menneskerelasjoner, menneskekulturer og bruke kultur som et helsefrembringende aspekt. Jeg ønsker å jobbe med ungdom som er mindre sterke, bygge opp selvtillit og gjøre hverdagen dems bedre – bruke kultur som et alternativ til generell ungdomsproblematikk – familieproblemer, skoleproblemer, mobbing, psykiske problemer, rus og gjengmentaliteter feks.

Å skape en bedre og mer meningsfull hverdag for våre kjære eldre er også noe jeg brenner for. Jeg har sett og vært så heldig å få oppleve hva dans og musikk, teater og revy og tilpasset idrett har å si for å glede de eldre. Særlig de eldre som sitter på institusjoner. Demente. Ensomme og slitne. De er gamle men de lever enda!

Jeg har masse «inni» meg som jeg tror jeg kan bidra med for å hjelpe andre mennesker. Særlig de som kanskje befinner seg litt på utsiden, mennesker som sliter med hverdagen, mennesker som har psykiske problemer eller som har fysiske utfordringer. Jeg har større respekt for disse menneskene enn de som har helt andre verdier i livet sitt – som tror penger og karriære er selve lykken. Jeg har selv en forhistorie hvor jeg har vært mindre sterk. Jeg har opplevd fordommer. Jeg har opplevd å bli mobbet. Jeg har ofte slitt med psykiske problemer – og fysiske problemer. Jeg har 40 års erfaring som menneske. Jeg har mange års erfaring hvor jeg har stått på de mindre sterkes side. Jeg har tatt meg av mennesker gjennom livet som ikke har hatt det så godt som meg selv.

Jeg håper at noen meget snart vil «kjøpe» denne kompetansen jeg har. Det eneste jeg vil er å få lov til å jobbe. Jobbe med mennesker.

Neste uke har jeg ingen jobboppdrag igjen. Kanksje jeg får – kanskje jeg ikke får. Å leve slik går snart på helsen løs. Men syk kan jeg iallefall ikke bli.

Hvis noen vet om en arbeidsplass hvor de tror jeg kan passe inn og hvor det er en ledig stilling, så håper jeg at dere kan gi meg et hint.

JEG FIKK EN A !!!

Jeg har hatt muntlig eksamen i dag og har forsvart min Bacheloroppgave «Den kulturelle spaserstokken»

JEG FIKK KARAKTEREN

 

Jeg er utrolig glad og lykkelig ! Den skriftlige oppgaven fikk karakteren B+ , men jeg fikk sluttkarakter A etter den muntlige høringen. Sensor har vært Georg Arnestad fra Gloppen, busett i Sogndal. Kulturforskar, høgskule-amanuensis og redaktør. Min veilleder har vært Gunn Opdahl, stipendiat i kulturpolitikk ansatt ved høgskolen i Bø.

Så nå er det sommerferie og teaterfestival som gjelder..!

 LIVET SMILER ;-))

Rapport – Den kulturelle spaserstokken

Rapporten ligger på en side øverst på bloggsiden.

Da jeg startet dette feltarbeidet fikk jeg utdelt et nøkkelknippe til noen rom som jeg ikke kjente så godt fra før. Jeg vil takke dere for dansen, sangen og gledene dere åpnet opp for og lot meg få være en del av. 

 

 

 

         T a k k !

 

 

Min praksisrapport – Den kulturelle spaserstokken

Jeg er så glad for at jeg er kommet så godt i gang med min praksisrapport om Den kulturelle spaserstokken. Alt stoffet er innsamlet og nå har jeg bare igjen å samle trådene, analysere og svare på problemstillingen.

Jeg tror også at jeg nå har klar problemstillingen:

  1. Hvilke kulturaktiviteter finnes for eldre i Skien Kommune
  2. Hvordan er kulturbegrepet definert av de forskjellige aktørene/etatene og danner disse begrepene et godt nok grunnlag for nyttig samarbeid mellom de kommunale etatene og til det beste for de eldre i Skien.

(Tar gjerne imot synspunkter på denne problemstillinge.)

Praksisperioden ved Kulturavdelingen i Skien var en travel men fantastisk tid. Jeg har vært utrolig heldig med praksisstedet og jeg er veldig takknemmelig for tilliten de har vist meg. Jeg savner de eldre som jeg var så heldig å møte – jeg savner dansen, sangen og ordene – og ikke minst samtalene. Det har gitt meg inspirasjon til å skrive denne rapporten. Den blir viktig for meg fordi det er den siste innleveringen jeg har i min utdannelse i Kultur – arrangering, formidling og forvaltning, bachelor ved Høgskolen i Telemark. Jeg er stolt og glad for at jeg har klart meg så godt. Det ER en utfordring å begynne en høyskoleutdannelse som 40 åring – men en utfordring jeg er glad for at jeg tok. 

GAMMEL UNGDOM

Ennå er jeg ung av sinn
om kroppen står for fall
Og ikke lenger har den kraft
som kanskje kreves for å kjempe
Mot tidens vær og vind.
Men ennå kan jeg se med egne øyne
Om blikket ikke lenger er så klart
og sansene for øvrig er blitt sløvet,-
forstanden er dog ennå blitt bevart.

Ennå er det skjulte lenglser der,
like mange som de engang var,
og mine drømmer er de samme, like rotete og meningsløse
Uten sammenheng med livet som det er.
Og ennå kan jeg kjenne duft
av bjerk i vårlig skrud
og høre trostens lokkesanger
til den som vil bli brud

Ja, ennå er min sjel så ung,
sov var jeg født i går,
og uten rynker vil jeg tro, –
At mitt ansikt bærer livets preg
er en byrde mer lett enn tung,
for så lenge mine rynker er i huden
og jeg føler glede ved mitt liv,
Da kan jeg fortsatt elske det
Om jeg er gammel som et tørket siv.

Otto Authèn

Dans med en dement

eldre-som-danser.jpg

I går hadde jeg gleden av å få være med på «bevegelse til musikk for demente» på et kultur & aktivitetssenter.

Jeg innrømmer at jeg gruet meg litt i forkant. Demens er ukjent for meg og jeg innrømmer at jeg tenkte masse på hvordan jeg skulle forholde meg til de demente.

Trekkspillmusikk, tango, vals og reinlender. Selv elsker jeg å danse! Musikk og dans gjør meg glad og opprømt. Jeg forbinder dette med bare glede. To eldre trekkspillere tråkket takten til en kjent vals. Jeg ser rundt meg og ser på menneskene rundt meg. På forhånd var jeg fortalt at det ville være 4 frivillige, 4 ansatte og resten var pasienter – såkallte voksne demente. Jeg gripes av en lett panikk. Hvem er hvem? Rundt meg satt det mennesker i ulike aldre, noen smilende, noen alvorlige. Jeg så på beina og så at stort sett alle var med å tråkke takten. Så slår det meg: Om jeg tar feil – og byr opp en ansatt, en hjelper eller en pasient til den første dansen – hva gjør vel det? Dans handler nettopp om å bevege seg, glede seg, glede hverandre. Musikk og dans gjør oss alle like.

Jeg reiser meg og tar sikte på den blideste dama i salen. En eldre dame i rødt som har verdens største smil og godeste latter. Hun ler mot meg når jeg høflig bukker og spør – «.- vil du danse med meg?»  Damen forteller meg at hun er 90 år, har vondt i beinet – og jeg får hele historien om hvorfor – mens vi danser – litt forsiktig – som lovet. Rundt oss danser alle de andre. Jeg begynner å se hvem som må være pasient og hvem som må være hjelper eller ansatt. Jeg ser noen bare holde hender og svinge hendene – men de danser!

Jeg kikker bort på en dame som sitter der alvorlig, med hendene i fanget. Blikket ser tomt ut – men jeg ser dansefoten forsiktig beveger seg forsiktig i takt med musikken. Jeg går bort til henne og bukker så høflig jeg har lært at man skal gjøre. Hun ser opp på meg. Tar hendene sine og stryker dem ned ansiktet mitt – som en blind som vil se hvem jeg er – og så kom smilet! Jeg tar hendene hennes og vi leier mot dansegulvet. Hun er alvorlig igjen. Legger armene sine rundt meg og jeg gjør det samme rundt henne. Jeg vet ikke hva sangen heter og jeg kan bare deler av teksten. Noe sånnt som:

» jeg satte meg på toget mellom Hønefoss og Gol» lalalala… Åh Klara! … «Du kan da ikke mene at du ikke elsker meg!» Jeg sang litt forsiktig – nynnet med der jeg klarte, mest kanskje for meg selv. Bare sånn at jeg registrerer at dette er en sang som var populær en gang og mye spillt på radioen. Men så så hun på meg og så kom smilet igjen – og hun begynte også å synge litt. Litt forsiktig først. Jeg kjenner i armene mine et menneske som våkner. Jeg kjenner at takten hennes blir fastere. Hun griper hardere rundt meg og plutselig synger hun for full hals. ÅHHH Klara!!! Jeg ler mot henne og hun ler mot meg og dermed er vi igang. Vi synger begge for full hals – sikkert falskt og ille – men vi sang og vi danset! Det var som om damen i armene mine mistet 30 år av alderen sin og jeg fikk bilder av henne fra hvordan hun sikkert var i sine unge år. En dame full av liv – av flørt – i en dans på et lokale – glede, musikk og dans.

Når dansen var slutt lot hun hendene gli over ansiktet mitt igjen – og så slo hun meg på maven. Som om hun sa: jeg ser at du er tykk! 😉 Og så lo hun. Jeg fulgte henne på plass igjen. Teppet gikk ned igjen. Ansiktet ble alvorlig igjen og foten trampet forsiktig takten igjen nesten ubevegelig.

Jeg vil huske denne dansen lenge, som et veldig godt minne. Jeg innser at muligens hvis jeg ser henne igjen vil hun kanskje ikke engang kjenne meg igjen. Hun har sikkert forlengst glemt dansen og sangen vår – men jeg VET at hun hadde et øyeblikk av gjenkjennelse av gleden av sangen, dansen og musikken.

Sangen er ikke bare det første man møter som menneske men også det siste man hører.

Det gjelder tilknytningen i sangen. Når fornuften i hjernen fordufter så sitter det dype der enda.

Jon-Roar Bjørkvold