Søndag 6 september er den store dagen da jeg i Bela Bartok Kirke i Budapest, blir ordinert til prest i Unitarforbundet.
Det er med stor ydmykhet jeg tar på meg denne oppgaven, men også med en stor glede og forventning til hva dette vil føre til videre i mitt liv.
I tiden som har gått siden jeg ble spurt om jeg ville ta på meg denne oppgaven, har jeg prøvd å forberede meg, prøvd å lære og ikke minst prøvd å forstå hva det er jeg gir meg ut på. Jeg vet ikke om det går å være forberedt nok til noe som for få måneder siden egentlig var en helt absurd, uvirkelig tanke. Jeg prest?? Og når jeg tenker på det må jeg le. For hva er det også jeg har blitt møtt med av de fleste som har fått denne nyheten, jo: DU – PREST???
Jeg kan selvfølgelig godt forstå alle de som synes dette er rart. Mest av alle synes jeg jo det er rart selv. Jeg synes det er rart at noen kan finne på å spørre MEG, og finne meg god nok til å ta på seg en slik oppgave. Og nå snakker jo jeg utifra hva slags forhold de fleste har til en prest, ja meg selv innkludert. Man har en slags egen respekt overfor prester. I tiden jeg har fungert som vikarprest har jeg selv fått merke det. Man kødder ikke med presten! Og flere enn en gang har jeg merket dette underlige respektfenomenet når jeg har vært på bryllupssamtaler og i brylluper den siste tiden. (Morsomst var det vel kanskje den gangen forloverne til brudeparet trodde de måtte gjemme seg for presten når de skulle røyke…)
Man er vel opplært fra man er liten at man skal ha respekt for presten. Selv er jeg opplært til å ha respekt for både prest og kirke – ja sågar bibelen. Den respekten har man vel i seg uvisst av hvilken årsak. I løpet av årene – og som homofil – har jeg jo mistet veldig mye av denne respekten. Jeg har fått sett og lært meg at prester er som alle andre – ikke bedre nødvendigvis – eller noen ganger – iallefall.
Det er litt dette jeg også tenker på når jeg nå sier ja til å bli prest. Jeg er eller blir ikke bedre enn andre fordi jeg blir prest. Jeg fortsetter bare å være den jeg har vært. Selvfølgelig er det en del ting som forandrer seg i rollen som prest som jeg ikke nødvendigvis har trengt å ta så mye hensyn til før – feks slike ting som taushetsplikt. Også det faktum at som prest er man på en måte på «jobb» hele tiden. Jeg må kanskje trå litt forsiktigere enn jeg har gjort før. Tror jeg da. 😉 Når det er sagt så mener jeg ikke at jeg skal trå forsiktigere for å fremstå som bedre selv, men som prest har man en rolle overfor andre som man må ta hensyn til.
Når jeg ble spurt om å bli prest så var en av mine første kommentarer at: -«JEG kan da ikke bli prest!!» Når svaret var, – jo det kan du – så var min neste kommentar: -«Jeg forandrer meg ikke!». Når Unitarkirken da svarer at, – det vil vi heller ikke at du skal gjøre for hvis du forandrer den du er så er det ikke sikkert du passer til å være prest hos oss! DA først kunne jeg svare ja.
Jeg er den jeg er. Det vil jeg også fortsette med etter 6 september 2009. Det er viktig for meg at min familie og mine venner og alle som kjenner meg vet at jeg er den samme gamle. På godt og vondt. En prestetittel forandrer ikke det.
Som sagt så går jeg til oppgaven med stor ydmykhet. Jeg kommer helt sikkert til å gjøre feil, men jeg skal prøve å unngå å gjøre feil. Men mest av alt gleder jeg meg til å møte mennesker i ulike situasjoner. Både i glede og i sorg – og ikke minst i forundring. Mennesker som kanskje er på leit og gjerne kanskje vil ha noen å snakke med og som de vet de kan stole på og som kanskje kan bidra til å hjelpe å finne veien. Om det så bare er ved å lytte. Og som jeg alltid har sagt: Jeg sitter ikke med noen fasiter. Jeg er bare et menneske lik alle andre. Også på godt og vondt. Jeg blir ikke hellig. Jeg blir ikke bedre. Jeg blir ikke annerledes. Jeg fortsetter som menneske og som et medmenneske. Det føles jo litt underlig å skulle påpeke dette. Men jeg gjør det. Også av erfaring av hvordan andre prester jeg kjenner oppfatter seg selv som. Kort sagt en prest er bare en prest – et menneske. Ingen med prestetittel er nødvendigvis bedre enn andre.
En del mennesker vil jo slettes aldri godta eller verdsette at jeg blir prest. Jeg har jo allerede flere steder på kristne blogger fått tittelen «såkalt prest». De samme menneskene vil jo heller ikke godta meg som homofil. De samme menneskene vil heller ikke godta at Unitarkirken i Norge kaller seg kristenunitarer. For meg er ordet kristen også bare en tittel. Jeg har alltid ment at å kalle seg kristen, muslim, buddhistisk, homo eller hetero, hjelper lite hvis man ikke lever etter det som jo må være fundamentalt som medmenneske, nemmelig nestekjærligheten.
Jeg har mange flotte forbilder blant de som kaller seg kristne. Det er ikke å legge skjul på at disse forbildene befinner seg ikke blant de som kaller seg «bibeltro kristne». Bibeltro kristen er også bare en tittel. Jeg tenker egentlig likedan. Det er hvordan de som kaller seg bibeltro kristne oppfører seg som gjør at jeg aldri kan få forbilder blant disse. Der opplever jeg at nestekjærligheten er fraværende for alle andre enn de som tenker likt med seg – fasitmenneskene. Her snakkes det ikke om kjærligheten og nestekjærligheten slik som de fleste andre gjør. Her er kjærligheten til Guden den viktigste – og så ser de ikke at egentlig er det kjærligheten til seg selv som Gudedyrkere som blir så fryktelig feil. I disse kretser er det bare en selv som er god nok. Det er fryktelig trist. Og umulig for meg å respektere. Det er derfor jeg ofte sier at disse menneskene skaper hat. Det går ikke å forstå seg på disse bibeltro kristne.
Jeg blir prest for en kirke som har som grunnpilarer: Respekt, Toleranse og Frihet. Alt det som gjør mennesker godt ER godt. Dette skal man respektere og tolerere selv om det er gjøres annerledes enn oss selv. Vi skal gi mennesker frihet til å være som de er så lenge man ikke går inn for å skade andre. Fundamentalisme gjør ikke andre godt fordi her setter man seg selv som fundament eller som jeg ofte kaller det, fasit. Jeg gir respekt til alle mennesker som ønsker å strebe etter å gjøre sitt beste for seg selv og sine medmennesker. I dette så ligger det at man kan gjøre feil. ALLE mennesker gjør feil. Men å prøve å gjøre sitt beste kan ikke bli feil. Alkohol er ikke feil – men når alkoholen blir et problem for deg eller dine omgivelser – DA er det feil. Sex er ikke feil – men når sex gjør at du bedrar og sårer andre eller tvinger det på andre – DA er det feil. Å lyve, å stjele, å drepe og alle de ting vi bevisst gjør og som vi vet skader andre er alltid feil. Det aller meste kan man faktisk tilgi. Og det er lettere å tilgi når noen «gjør opp for seg».
Selv om jeg er prest i en kirke som har disse grunnpilarene så betyr ikke det at jeg aldri gjør samme feil selv. Og jeg sier heller ikke at det å respektere, tolerere og gi mennesker frihet alltid er lett. Det er ofte ikke lett i det hele tatt. Men det er ikke fryktelig vanskelig heller. Og det er lettere hvis man klarer å se at man ikke selv er perfekt og at man selv bare er et menneske som gjør feil. Det er straks lettere når man ser sine medmennesker som ressurser i stedet for ikke-ressurser. Vi lærer mens vi lever og vi lærer av både feil og det som gjøres riktig. Og ikke minst lærer vi av hverandre. Om ikke annet så lærer man iallefall hvordan man ikke vil være. 😉
Som prest vil jeg forsøke å gjøre mitt beste. Mer kan jeg ikke love.
og inni meg er det full fest og fyrverkeri og glede over alle som har støttet oss og som fortsatt støtter oss.
STØRST AV ALT ER KJÆRLIGHETEN ! 
