Er det dere som gir kritikk som skal ha det bra – eller barna?

Ordene er ikke mine sine – men til en 16 år gammel jente, som i hele sitt liv har hatt en homofil pappa.

Jenta skrev inn til Vårt Lands spalte «Du og jeg»  http://www.vl.no/magasin/duogjeg/article4536725.ece

Les det rørende og meget kloke innlegget. Hun stiller spørsmålet; Er det dere som gir kritikk som skal ha det bra – eller barna?

Hei

Jeg og mange andre barn og unge lever med to pappaer eller to mammaer. Det er ikke noe unormalt med det. Jeg blir nesten litt lei meg når jeg leser avisene hvor folk uttaler seg om at det ikke er normalt for et barn å vokse opp slik, og at en vanlig familie for dem er mor, far og barn. Verden forandrer seg og mennesker har frihet. Man styrer ikke sin egen legning, men det er hva man føler som er det riktig for en selv.

Helt siden jeg var liten har faren min vært homofil. Jeg har aldri sett pappa med en dame. Det høres kanskje rart ut for andre, men oppveksten min har vært god. Jeg har ikke opplevd mobbing eller noe kritikk på grunn av dette, heller det motsatte. Folk synes det er kjempekult at faren min er homofil og at jeg er heldig. Og det synes jeg selv også, han er ikke forandret i mine øyne på grunn av sin legning. Han er fortsatt den gode pappaen min. Selvfølgelig, når folk spør meg så ser de litt rart på meg og forstår det ikke helt med en gang, men etter hvert går det opp for dem.

Til folk der ute som mener det er unormalt å vokse opp slik: Jeg mener dere tar feil. Homofile foreldre gir like mye kjærlighet og er akkurat like glade i barna sine. Jeg mener at det ikke er noe negativt i å ha en oppvekst hvor barn og unge har to mammaer eller to pappaer. Hvordan kan noen egentlig si det, når de ikke har opplevd det selv og uten å snakke med barna som har opplevd det? Det forstår jeg ikke. Tenk fremover! Er det dere som gir kritikk som skal ha det bra – eller barna?

Jente 16 år

 

Linker til homofile med barn:

homofile og barnLLh`s undergruppe «Homofile og barn»

Homofile og barn er en undergruppe av LLH-Oslo og Akershus. Gruppen arbeider for å synliggjøre homofile og lesbiske som omsorgspersoner. Vi organiserer åpne møter med aktuelle temaer, tilbyr nettverk, og arrangerer sosiale arrangementer for barn og voksne.

Hva sier forskningen om barn som vokser opp med lesbiske og homofile foreldre?

Barn i homosexuella familjer: SOU 2001:10

Året jeg sent vil glemme..

Våren 2008 ble jeg ferdig med min utdannelse ved Høgskolen.

Det er stort for en 40 åring å ha klart å gjennomføre 3 harde år på skolebenken igjen – og å gå ut med beste karakter A på sin Bacheloroppgave. Jeg var endelig omskolert, «attført» og skulle endelig ut i arbeidslivet igjen etter år hvor jeg hadde vært syk – ironisk nok av bl.a overarbeid og etter å ha møtt den berømte veggen. Det manglet ikke akkurat på optimisme!

Jeg drømte om fast jobb, fast lønn, mulighet til å ta opp lån, skifte bank, ha FERIE, – ja hadde nær sagt – bli vanlig igjen.

Drømmer blir enten til virkelighet eller de kan bli til rene mareritt. Vel, mareritt er kanskje et sterkt ord å bruke, men jammen skulle dette året bli til noe helt annet enn det jeg så optimistisk hadde sett for meg.

Tre måneder etter skoleslutt opphørte all kontakt med NAV. Tre måneder fikk jeg på å skaffe meg en jobb jeg kunne leve av. Fra den dagen var det slutt på noe som helst støtte økonomisk. Heretter var Sosialkontoret det eneste jeg kunne falle tilbake på hvis jeg ikke selv kunne klare å skaffe meg inntekter. Jeg er meget stolt over at jeg har klart meg uten hjelp fra noen.

I min situasjon som «ferdig attført» mister du alle rettigheter. Du har ikke krav på arbeidsledighetstrygd før du har opptjent 105 000 fra januar. Det vil i mitt tilfelle si at jeg gikk fra oktober 08 til juni 09 – uten rettigheter til stønad. Heller hadde jeg ikke krav på bostøtte eller annen støtte – utenom sosialtrygd. Bankene møter deg med et NEI – nesten uansett hva du ber om – så lenge du ikke har noen fast inntekt eller fast jobb.

Jeg har i løpet av dette året levert ca 70 – 80 jobbsøknader. Mange av jobbene ventet jeg svar på i opptil 4 mndr. Svarene på samtlige har vært nei. På mange av jobbene har det vært flere 100 søkere. På veldig mange av jobbene fikk jeg aldri svar. (Vet dere hvor mye tid man bruker på å skrive jobbsøknader??)

Jeg kontaktet bemanningsbyråer som Adecco, Personalhuset og den kommunale vikartjenesten.

Her er listen over arbeidsstedene mine fra oktober 08 – dd 09.

Omsorgsboliger: 2 ulike

1. ringevakt perioden okt 08 – feb 09

2. sommerjobb mai 09 – dd 09

Dagligvarbutikker: 5 ulike (Tilfeldige vakter av kortere og lengre varighet.)

Skoler: 6 ulike barneskoler (2 uker som klasseforstander – resten vakter fra 1 time til hele dager)

Kantiner: 12 ulike (oppdrag fra 3 dager til 2 uker – 5 timers vakter)

SFO: 2 ulike (ringevakt fra okt 08 – feb 09)

Barnehage: 3 ulike (bare enkelte dager)

Fritidsklubber: 3 ulike (Ringevakt – fast 1 kveld i uken fra mars 09 – mai 09)

Lønningssystemet i Skien kommune gjør at for hver ny kommunal arbeidsplass jeg begynner på må jeg jobbe inn 1 mnd før jeg får lønn.

Hos Bemanningsbyråene får jeg lønn hver 14 dag.

Dette gjør at lønningene blir veldig ustabile og helt umulig å kontrollere. Noen måneder fikk jeg utbetalt 8000 andre måneder fikk jeg opp til 18000. Bemanningsbyråene skor seg på at det er høy arbeidsledighet. I noen av butikkjobbene fikk jeg kun 115 kr timen. (tarifflønn for en 18 åring i butikk er 119,-) De fleste jobbene har jeg fått fra 135 til 150 kr timen, med unntak av vikarjobbene i skolen, hvor jeg fikk 198 kr timen. (der fikk man betalt bare time for time og har altså ikke betalt for forberedelse)

En typisk arbeidsdag for meg har vært å stå opp klokka 6 og sitte å vente på telefon. Det er naturlig å takke ja til den første som ringer – kanskje en skole som trenger deg 3 timer. Så kanskje ringte en barnehage like etterpå for å tilby deg full dag – kanskje flere dager, men som du da måtte takke nei til fordi du allerede har sagt ja til å jobbe 3 timer.

Enkelte dager klarte jeg å «sy sammen» slik at jeg kunne være på 3- 4 ulike steder samme dag. Feks; 3 timer èn skole, 2 timer en annen skole, Sfo etterpå og så en butikk på kvelden.

Du er bare en vikar på de stedene du jobber som vikar. Med det mener jeg at du går glipp av absolutt alle fordeler. På skolene får du feks ingen tid til å forberede deg. Du får gjerne 15 min til å finne ut hvilken klasse du skal ha, hvilket fag du skal ha og kanskje lese en beskjed fra den læreren du er vikar for. Du går inn i en klasse med ofte helt ukjente elever og en klasse med elever som kanskje har spesielle behov. Ofte får du ingen beskjed om hvem eller hva slags problem det er.

Som vikar er du ny på hvert enkelt sted. Du skal forholde deg til nye mennesker på hvert enkelt sted. Det er ikke vikarene som først får pauser og det er ofte at vikarer blir satt til «de verste» jobbene. Ofte blir du satt til å gjøre ting langt fra det som var avtalen og noen ganger får du ansvar for ting – også langt over det som var avtalt.

Som vikar ønsker du alltid å gjøre et bra inntrykk og du står gjerne på ekstra for å kanskje få tilbud om fast jobb. Selv om du gjør en bra jobb er det ofte allikevel ikke ledig stilling – jeg er mange ganger blitt møtt med at de gjerne skulle ha ansatt meg, men…

Dette har vært et år jeg sent vil glemme.

Midt oppi alt dette ble jeg altså i april 09 innsatt som vikarprest i Unitarforbundet og har hatt gleden og æren av å gifte 3 fantastiske brudepar. 😉

Det er liksom ikke helt lett å svare når folk spør hva jeg jobber som!!

Jeg står nå her. Med bena godt plantet på bakken. Jeg har klart det! Jeg har også klart alt sammen alene.

Visst har det kostet en del. Jeg er dønn sliten. Jeg har mistet all sosial omgang med venner. Hus og hage er blitt forsømt. Familien er forsømt. Ja – og meg selv er også forsømt. Ferie er et fremmedord. Økonomien er skakkjørt og uoversiktlig. Jeg har måttet ta en dag om gangen bokstavelig talt.

Jeg vil helst aldri ha det på samme måte igjen. Samtidig tenker jeg at jeg har da lært masse av dette også. Ikke minst har jeg møtt mange fantastiske mennesker. Ikke minst har jeg fått møtt mange fantastiske elever! Jeg har blitt utfordret og måtte trampe oppi situasjoner jeg aldri trodde jeg ville klart. Jeg trodde aldri jeg ville klare meg som lærer. Men det gikk – og det gikk fantastisk bra. Jeg har fått beinet innenfor mange bransjer jeg kanskje ellers aldri ville opplevd. Jeg har lært å overleve på knappe og ustabile ressurser. Jeg har blitt betrodd og jeg har blitt spurt etter – fordi folk synes jeg har gjort bra jobber. Jeg har fått gode tilbakemeldinger fra vikarbyråene at folk vil gjerne ha meg tilbake. Jeg har fått mange nye venner og masse god ny erfaring.

Jeg vil få lov å takke alle de mennesker som har passert forbi meg i løpet av året. Jeg vil få takke for all støtte og oppmuntring jeg har fått etter avisoppslag i media fra hele landet, enten det har handlet om at jeg er blitt prest eller oppslaget om NAV.

Ingenting er så galt at det ikke er godt for noe!

Situasjonen min i dag er at jeg har en jobb i en omsorgsbolig. Ikke fast jobb her heller, men jeg har jobb så jeg klarer meg. Jeg håper det fortsetter. Jeg vil fortsette å jobbe i ungdomsklubber og jeg håper også jeg kan ta enkelte vakter i skolene i Skien.

I september blir jeg innsatt som prest i Unitarforbundet. Stadig flere velger å gifte seg hos oss. Ingenting gleder meg mer. Mange tar kontakt med meg også fordi jeg er prest og ønsker samtaler. Håper det er enda fler som kommer til å gjøre det. Jeg er glad hvis jeg kan hjelpe. Fra høsten av vil jeg også jobbe mer intenst med å få opprettet en Unitargruppe her i Grenland. Her er alle velkommen til å bidra til forslag hvordan vi kan legge opp dette slik at det blir til nytte og glede for mange.

Vel, dette var en slags gjennomgang og oppdatering over mitt liv siste år. Mitt liv blir aldri kjedelig! 😉

Jeg ønsker ingen å ha det slik jeg har hatt det når det gjelder jobb. Samtidig vet jeg at veldig mange har det nettopp slik. Ha tålmodighet – er mitt råd. Man lander alltid som regel med bena først. Vær litt egoistisk – det er lov i slike situasjoner. Ta vare på deg selv og sørg for at du har det bra. Det går nemmelig fint an å være egoist uten å tråkke på andre. Bruk erfaringene, dårlige og gode, som nettopp det det er. ERFARINGER!

GI ALDRI OPP!

Jeg er et sårbart menneske

Jeg vil kalle meg et sårbart menneske.

Er det ikke rart at i dagens samfunn og moderne tid så er dette nesten sett på som en negativ egenskap? Og er det egentlig en egenskap – eller er det et synes-synd-på-seg-selv-syndrom?

Jeg får mange karakteristikker og mange av de kolliderer kraftig. På den ene siden hevder noen jeg er en mediahungrig, selvforherligende, selvopptatt homofil mann og på den andre siden vil noen hevde jeg er en mann som bare gir og gir og ofrer seg så mye for andre at jeg lider for det selv.

Jeg vil tro at noen synes jeg er selvopptatt bare ved å skrive om dette her..

Jeg tror jeg selv stiller meg litt midt imellom. Jeg tror jo ikke alltid at det å være selvopptatt er en dårlig egenskap, alltid. Selvfølgelig skal man være opptatt av blant annet likeverd og like rettigheter. Jeg er opptatt av dette fordi jeg er selv er homofil, aleneboer og fordi jeg har måttet slite for aksept og lik behandling. Så er det jo andre grupper som sliter med sine ting og opptatt av det. Jeg tror jeg også har vist at jeg er interessert og deltagende i andres problemer, blant annet gjennom bloggen her.

Men sårbarhet starter ikke nødvendigvis med selvopptatthet. Kanskje heller tvert om.

Sårbarhet forveksles ofte med hårsårhet – og ja selvfølgelig er det grader av sårbarhet også. Jeg vil si jeg lider av alle gradene 😉

Det moderne samfunn utfordrer det sårbare mennesket. Vi lever i et samfunn som er tøft, rått og hvor ofte de svakeste bukker under. Sårbarhet er ofte betraktet som en slik svakhet. Man skal være sterk for å henge med. Jeg er noen ganger sterk og noen ganger svak. I mine svake øyeblikk ser jeg ofte at det blir utnyttet. Og øyeblikkene kan være avgjørende og få ganske fatale endelser.

Sårbarhet henger ofte sammen med ærlighet også, synes jeg. Å være ærlig i dag synes også noen ganger å være en hemsko. Noen vil hevde at de klarer seg best de som jukser og de som utnytter systemer. Jeg tror disse kan være like sårbare, men tar på seg en fake maske for å overleve rett og slett. En ærlig sårbar vil i mange tilfeller tape. Man kan vel på mange måter si at ærligheten er sårbar i dagens samfunn.

Jeg er kjent for å være ærlig. Kanskje for ærlig vil mange hevde. Jeg har utlevert meg selv i mange foraer. Og dermed har jeg også stillt meg selv klar for hugg. Jeg har vært ærlig om min legning, min livshistorie, min psykiske helse, om da jeg møtte «veggen» og om min situasjon som aleneboer og arbeidssøkende som ikke får jobb.

Jeg innbiller meg at det hugges stadig vekk. Jeg tror det er en konsekvens av sårbarheten. Jeg tror jeg ville overlevd og levd lengre i landet hvis jeg ble anonymisert og ikke vært så åpen og ærlig. Jeg blir ofte sett på som sær. Hva galt kan det være med et menneske som sitter med så mange kvaliteter og som allikevel ikke får seg jobb? SÆR.

Jeg må jo også være sær som velger å bli prest for en Unitarkirke som kaller seg kristen – når jeg ikke selv kaller meg kristen? Tro meg – jeg merker alle mennesker som fjerner seg fra sære meg.

Og ja mitt sårbare jeg er sært. Jeg er spesiell. Har også alltid vært det. Sær, spesiell, ærlig til fingertuppene, sårbar. Og kampene har jeg måttet ta som en konsekvens av dette. Dette gjør meg ikke akkurat til en hero. Det er vel heller de som har gått imot meg som har erklært seg selv som heroer. Som til stadighet er ute etter å finne feil, og som til stadighet gjerne vil avsløre meg. Kjellemann er ikke bedre han. Nei, det er nettopp det. Jeg er ikke bedre. Man blir heller ikke bedre i sin kamp for tilværelsen.

Man må alltid takke seg selv for hvordan man blir behandlet av andre. «Man bør være mot andre som en vil at andre skal være mot en selv». Jeg tror ikke dette alltid er lett i dagens råe, harde samfunn. Og her er heller ikke jeg bedre. Kanskje mest fordi jeg er så sårbar som jeg er blitt. For sårbarhet er jo ikke alltid et tegn på svakhet heller. Jeg vil si jeg står her ganske så stødig. Å gråte en skvett innimellom og klage over alt det som går en imot, er da slettes ikke bare noe som skjer de sårbare. Nei, kanskje enda mer blant de sterke, de uovervinnelige, de suksessfulle. De er ikke så godt rustet!

En trøst til alle oss som tåler å være sårbare; JEG tror av vi er bedre rustet! Når vi faller så faller vi ikke så langt!

Det er å håpe at dette kan være en trøst for alle som sitter der ute og sliter. Dessverre er det veldig mange om dagen.

les også «Sårbarhet som kraftkilde» (forskning.no)

– I medisinen er man tradisjonelt opptatt av hva som gjør folk syke. Kanskje er det vel så viktig å spørre hva det er som holder folk friske, sier professor og lege Kirsti Malterud.

img_47a2caf2711711

Hvor viktige er ikke ordene: Respekt, toleranse og frihet?

Vi lever – og har levd i en verden full av terror og kriger. De aller fleste av disse krigene er religionskriger.

Det har handlet om hver sine sannheter som kolliderer med hverandre. Den muslimske sannhet mot den kristne sannhet. Jødiske sannheter og palestinske sannheter. Til og med nazistene mente de satt med en sannhet.

Alle kjemper de hver for seg for de sanne landområdene, den sanne troen og den sanne rasen.

Det er en evig runddans med sannheter som sloss mot hverandre. Hver og en sitter de med sin sannhet. Landområdet er vårt fordi.., troen vår er best fordi…, og rasen vår er viktigst fordi…

Ville verden sett annerledes ut hvis alle mennesker var ateister? Jeg vet ikke. Jeg spør.

Hva er sannheten?

Jeg kan iallefall ikke sitte å hevde at jeg sitter med noen sannhet. Det eneste jeg kan si er sannhet er de ting jeg har gjort i livet mitt og som er uforanderlige. Og det er sant at jeg er gutt. At jeg er norsk, og at jeg lever i Norge som er ett av verdens rikeste land.

Hva jeg tror – er ikke sant. Det er en tro jeg selv forsøker å leve etter. Først når jeg har levd etter det jeg tror på kan jeg kalle det en sannhet. Dvs at hvis jeg med min tro mener at det er synd å drepe så er det sant for meg så lenge jeg ikke har drept noen selv. Hvis jeg går ut og krever og vil helst se at andre skal tro det samme som meg, så kan jeg ikke lenger styre sannheten. Jeg vet bare hva jeg selv tror. Jeg vet bare hva jeg selv gjør. Jeg kan ikke stå for konsekvensen min tro har for andre. Dessuten vil det alltid være forskjell på troen. Gudsbildet vil alltid være annerledes fra menneske til menneske. Betydningen av Gud vil også være forskjellig. Dette er fordi vi alle er ulike mennesker, med ulike tradisjoner og historier.

Hva er respekt og toleranse?

Jeg vil si at respekt er å vise sine medmennesker at man ikke sitter med sannheten. At medmenneskers liv er like mye sannhet som sitt eget.

Toleranse er å åpne opp for og godta og ikke minst VISE forståelsen av at vi alle er skapt ulike, med ulike bakgrunner, kulturer, raser, legninger, språk – at man kan godt leve side ved side av hverandre og respektere hverandres ulikheter. For min sannhet er ikke nødvendigvis naboens sannhet. Det er når sannhetene settes opp mot hverandre at det utvikles nabokrangler.

Nå må ikke leseren forstå meg slik at jeg mener dette alltid er enkelt. Jeg synes mange ganger det er vanskelig. Vi møter mye som er fremmed og rart og vanskelig å forstå. Men kan vi dømme dette når det ikke går utover noen?

Jeg synes å få lov å leve sitt liv slik man vil – så lenge man ikke skader andre er det som kalles FRIHET.  Altså en frihet under ansvar. For man skal aldri føle seg så fri at denne friheten skader andre. Da er vi tilbake til runddansen igjen og dermed forsvinner også respekten og toleransen.

Om kristen forfølgelse

Jeg blir ofte beskyldt for å «forfølge» kristne. Jeg blir til stadighet minnet om at jeg bør la kristne bloggere få være i fred med sin tro. De har en rett til å mene det de vil.

1. Jeg er ikke imot kristne og jeg forfølger ikke kristen tro. Jeg har noen av mine største forbilder blant de kristne. Jeg er selv medlem og skal bli prest i en kristen menighet.

2. Jeg tror ikke noen kan si at jeg forfølger mer enn jeg selv blir forfulgt – de kristne fundamentalister. Fundamentalisme handler nettopp om denne sannheten som jeg har vanskeligheter med å forstå. De har ikke nok med sitt eget liv og sin egen sannhet, men må påføre helst alle andre også med det de mener er sannheten. Så er jeg kanskje urettferdig og snakker for mye om den kristne fundamentalismen. Jeg tar avstand fra ALL fundamentalisme. Men faktum er at det er den kristne fundamentalismen som rammer meg hardest her i Norge. Kanskje er jeg egoistisk som ikke ser lengre ut i verden og tar for meg det som rammer meg selv- men jeg mener at man gjerne må begynne et sted som er seg selv nærmest. Jeg kan ikke redde verden, men jeg kan forsøke å redde meg selv og de rettigheter jeg har som menneske.

3. Alle har en rett til å mene det de tror. Den samme rett har også jeg. Men det er en ganske stor forskjell på det å forsvare seg og det å angripe. Jeg må noen ganger angripe for å forsvare meg. Og det er dette som blir så feil. Hvis jeg så jeg ble respektert og godtatt for det mennesket jeg er så ville jeg aldri angrepet. Hva skulle jeg så angrepet? Jo, selvfølgelig må jeg jo angripe for å forsvare også andre enn meg selv. For fundamentalister hevder ikke at de bare sitter med sannheten om homofili. De hevder de sitter med sannheter om det meste og de fleste.

Det er slik kriger oppstår. Og med kriger oppstår sult, nød og fattigdom. Så kommer misjonærene og redder stumpene.  Kanskje urettferdig sagt av meg fordi de gjør nettopp så mye bra. Men misjonærene er der også for en annen grunn. De vil gjerne at de de redder skal bli som dem selv. Det mener jeg er galt. Hvorfor kan ikke folk få lov å være slik de er  og tro det de vil – og allikevel få hjelp?

HEVN

Ingenting i verden er vel så ondt som hevn. Og ingenting er vel egentlig mer vanlig her i verden enn hevn. Jeg ser det jo hver dag til og med i barnehagen. Han slo meg og derfor har jeg rett til å slå tilbake.

Ingenting er vel heller så vanskelig å unngå som hevn. Jeg hevner jo noen ganger selv. Det er en slags forsvarsmekanisme.

Når hevn blir så alvorlig at uskyldige menneskeliv går tapt, da må vi alle reagere. Å reagere mot meningsløse kriger handler ikke alltid om å ta partier med den ene eller den andre part. Og meningsløse kriger er det mange av. Jeg ville tro at det i alles gudsbøker står at det er feil å drepe. Allikevel drepes det over en lav sko. Og så står mennesker ved siden av og roper hurra. Slik det feks ble gjort av israelelsvennene i gazakrigen. Ja og de var vel ikke bedre kanskje palestinervennene heller.

Og tross at mange menneskeliv går tapt så blir ingen problemer løst. Det hevnes hver dag. Det synes som det aldri tar aldri slutt.

Kanskje ikke før man nettopp respekterer, tolererer og gir hverandre frihet under ansvar – og ikke minst lar vær å slå hverandre i hodene med egne sannheter.

Jeg ser at jeg høres naiv ut.

Om endetid og homoantikrist og Gud i bokseringen.

Når ting i livet ikke går oss så vel liker vi å ha noen å skylde på, andre enn oss selv. Slik er det bare. Når finanskriser rammer, når ekteskap rakner og til og med forståelsen av det tradisjonelle ekteskapet forandres! – DA MÅ det jo være noen vi kan skylde på. Ellers overlever vi ikke?

Iallefall tror noen mennesker at endetiden er nær. Og den vi kan skylde på er ANTIKRIST!

Helt fra tidenes morgen, og siden menneskene trodde at jorden var flat, på bibelsk tid og endatil i dag – har mennesker vært opptatt av at dette livet må være for utrolig til å være sant. EN DAG tar det slutt! Datoene for dette har blitt satt, gått forbi, gang etter gang. Ingenting skjer. Når SKJER det??

Jeg vet ikke. Jeg vet simpelthen ikke når dette tar slutt. Jeg vet ikke engang når mitt eget liv tar slutt.

Jeg kan forsåvidt ikke forstå at andre vet det heller. Og om noen nå skulle ha sterke beviser for å hevde at de vet – så vær så snill og holdt tett om det. Jeg vil heller leve hver dag som om neste dag VAR den siste. Prøve iallefall… Ja, for jeg mener livet blir jo ganske meningsløst hvis man skulle gå konstant å tenke på sånne ting – og det ville jo overskygge alt. Selv ting man ville forsøke å gjøre som var fint eller morsomt.

Endetid og antikrist må defineres. Jeg synes det må være like vanskelig å definere som å definere Gud og meningen med livet. Det blir litt sånn det onde mot det gode. Endetid er jo ikke bra. Og jeg har forstått at han antikrist heller ikke kan være helt god.

Det jeg kan forstå er at denne antikrist må være som en Gud – bare med motsatt fortegn. Antikrist er motstanderen til Gud i bokseringen.

Jeg selv tror ikke på antikrist eller djevel eller hva nå «dette» alt dette onde heter. Men jeg ser jo at han mange ganger får vel så mye oppmerksomhet som Gud. Gud har mange mennesker som er tilhengere som sitter på sidelinjen og heier på han. I taktfaste trampeklapp hører vi også innimellom ropene djevel, djevel, djevel! Djevelen i kampens hete får vel så mye oppmerksomhet som Gud.

Vi burde kanskje alle heie på Gud, siden alle mennesker stort sett er opptatt av det gode og Gud er ment å representere godheten og kjærligheten. Jeg synes ikke det er veldig egoistisk. Vi trenger faktisk all den godhet vi kan få.

Men så ser vi da at han derre antikrist, satan og djevel får mange ganger vel så mye oppmerksomhet. Det er visst tegn i tiden som tyder på at han fortsatt befinner seg oppegående i bokseringen. Ja og det ville kanskje være meningsløst at en Gud ikke hadde noen å kjempe mot? Ja kanskje direkte latterlig å se en Gud kjempe og lange ut slag mot noe intet?

Når jeg heier på en vinner og er stor fan av en, liker jeg ikke så godt å snakke om motstanderne. Han jeg er fan av er i mitt hode uovervinnelig. Ja det er jo en grunn til at han er en mitt store forbilde. Jeg liker ikke å tenke på at mostanderen nok en gang i blant vinner over helten min.

Når en Gud er overvinnelig – hvordan kan da en antikrist være verd å snakke om?

Antikrist er visst homo. Joda, noen tror det. Jeg håper nesten det. Jeg kan bare se for meg denne djevelen slå rundt seg med håndvesken sin, mot Gud den almektige. Det er nyttesløst det vet du..

Når kampen tar slutt vet dog ingen. Ingen kan vite og ingen kan spå.

Jeg synes vi kan nyte dette alt så lenge det varer. Jeg ser at mange flytter kampene ut i sølepyttene og kaster dritt på alle andre som ikke mener det samme som dem selv. Det beste er å gå på grønt gress og iallefall ikke la seg synke ned i gjørma. Det handler jo stort sett om valg.

Å velge det gode og ha fokus på det og å unngå og gå omveier for dritten.

Bjørn Eriks historie – 16 år etter

20. oktober 1992 forlot 20 år gamle Bjørn Erik Andersen sitt hjem for aldri å bli sett igjen.

Jeg tillater meg å gjengi hele denne artikkelen fra Gaysir, skrevet av Roger Grosvold. Vi bør lese den om og om igjen – til vi forstår. Det er viktig å prøve å sette seg inn i hvordan det var for Bjørn Erik, men også viktig å prøve å forstå hvordan det er for hans etterlatte. Dessverre finnes det mange som Bjørn Erik. Mange hører vi aldri noe om. Mange velger å forlate oss og tar med seg sin store hemmelighet – og «synd» i graven. Det er fordommer som dreper. Tanken om å være annerledes. Tanken på å skulle «skuffe» familie og venner. Tausheten og innesluttsomheten dreper – det å aldri tørre å stå frem som og tørre å LEVE som 100 % menneske. Det kan være dagligdagse holdninger som dreper. Vi må snakke med barna våre og ungdommen. Vi må fortelle dem hele tiden at de er elsket uansett. Det holder ikke bare å si det men vi må vise det også. Disse unge menneskers liv er IKKE avskyelige, perverse, skamfulle eller syke, som noen religioner ynder å kalle homofili. Slike holdninger dreper. Jeg ber de som uttaler seg slik ta innover seg at ordene og holdningene deres rammer. De dreper. Denne historien er ett eksempel – men det finnes mange. Flere enn vi aner.

20. oktober 1992 forlot 20 år gamle Bjørn Erik Andersen sitt hjem for aldri å bli sett igjen.

Han etterlot en dagbok som tegnet et bilde av en ung mann som ikke maktet å forene sin kristne tro med en homofil legning.

Åtte år senere, i mars 2000, viste TV2 filmen «BE – Skitne, syndige meg» hvor man gjennom intervjuer med Bjørn Eriks nærmeste familie og utdrag fra dagboken fikk fortalt Bjørn Eriks historie.

Den ga dessuten et innblikk i hvilke konsekvenser kirkens undertrykkelse av homofile medfører for enkeltpersoner.

Filmen rystet politikere som menigmann, og reaksjonene mot kirkens overgrep lot ikke vente på seg.

Human-Etisk forbund opplevde en flom av henvendelser og innmeldinger etter at TV2 viste «BE – skitne, syndige meg». – På mandag begynte telefonene og e-postene å strømme inn til forbundet, fortalte informasjonssjef i Human-Etisk Forbund Jens Brun-Pedersen til Dagbladet.

 

Kjærlighet og likeverd

Mai-Britt Tagge er Bjørn Eriks storesøster og hun var en av de sentrale initiativtakerne til å få filmen laget.

 

Hun fikk aldri hjulpet broren, men ved å fortelle hans historie håpet hun å kunne hjelpe andre og ikke minst rette fokus på hvor vanskelig det var å være kristen og homofil.

– Jeg ønsket å gjøre filmen nettopp for å sette fokus på hvor trangt det var innad i statskirken spesielt, forteller Mai-Britt til Gaysir.

– Så lenge vi har en statskirkeordning og en statsreligion bør den ha et menneskesyn som inkluderer alle. Men det er ikke plass til alle. Man skal være sånn og man skal være slik, og likevel skal man være med fra fødselen av, og det blir helt feil, mener hun.

– Det er denne inkonsekvensen som stopper opp hos meg hver gang. For hvis det skal være en kirke for alle, skal den være for alle uansett. Man blir ikke møtt med den man er, man blir møtt med at man må endre seg som person. Det er ikke snakk om å tro, det er snakk om å være.

– Det handler til syvende og sist om likeverd. Det handler om kjærlighet, det handler om å finne noen å være glad i, det handler om å være god mot noen andre. Kjærlighet blir aldri feil. Det er det som har vært mitt budskap med filmen hele veien, slår Mai-Britt fast.

– Det var et blad som gjerne ville gjøre en hjemme hos-reportasje hvor vi skulle sitte i hver vår stressless og gråte alle tre. Men skal vi stille opp for noe så skal det være for saken, ikke for at det skal være synd på oss, forteller Mai-Britt Tagge. Foto: Roger Grosvold.

 

De som sitter tilbake

Sentralt i filmen står utdrag fra Bjørn Eriks dagbok hvor han beskriver den indre konflikten mellom sine følelser og sin kristne tro, og hvor han i egne øyne fremstår både skitten og syndig.

 

Dagboken hadde han lagt frem etter å ha ryddet hele rommet sitt og gjort alt klart. Han hadde stiftet den sammen og bare de siste sidene han hadde skrevet, lå åpne.

«Teater Bjørn Erik er over for denne gang, siste akt spilles nå. Når det er teppefall vet man ikke. Det er godt det er ferdig. Det tar på å spille teater, særlig når man har hovedrollen i sitt eget liv hele tiden.
 
Jeg vil ikke leve, jeg vil ikke spille skuespill, jeg sier fra meg rollen som Bjørn Erik. Det er over. Teppefall.»

– Jeg får fremdeles helt vondt av å tenke på det. Selv om jeg visste at han slet og at han ikke helt visste hva han skulle gjøre med livet sitt, er det ikke unaturlig for en tjueåring å føle det slik. Men jeg skulle ønske han hadde sagt noe. Da kunne vi forhåpentligvis fått hjulpet ham litt, forteller Mai-Britt.

– Vi tenkte at vi skulle ha sett, vi skulle ha gjort, vi skulle ha vært mer hjemme. Jeg følte spesielt at jeg skulle ha vært mer hjemme, at jeg skulle tatt signalene.

– Jeg var jo selv i tjueårene og ikke spesielt voksen. Man vet ikke hva man skal si, hva man skal gjøre og hvis jeg prøvde å snakke med ham i perioder, ble jeg bare bitt hodet av. Han ville egentlig ikke snakke med noen.

 

Kom ut på vegne av sin sønn

Dere valgte å bruke dagboken hans i filmen, noe som jo kanskje er det sterkeste ved hele filmen nettopp fordi utdragene er så ærlige, utilslørt personlige og velformulerte?

 

– Jeg følte at det var best om han fikk si det selv fordi det sier alt.

– Utdragene sier hvordan det føltes å ha den konflikten, en konflikt vi ikke kan vite noe om eller leve oss inn i. Vi kan bare kjenne at det gjør vondt å lese det og høre det.

– Vi mottok en pris fra Rådet for psykisk helse nettopp fordi vi var med på å bygge ned de tabuene som ligger omkring psykiske problemer, i vårt tilfelle selvmord.

Faren din forteller i filmen at det føltes som om det var dere som kom ut av skapet på vegne av Bjørn Erik?

– Vi måtte diskutere hvorvidt vi skulle si noe og da blir det som om vi gjør den jobben slik at han skulle få bli et helt menneske.

– Det var en merkelig følelse å skulle gjøre det for sin egen bror i ettertid i og med at han ikke klarte å gjøre det selv. Og da må man gå i seg selv og tenke hva mener man om dette. Synes vi det er rart, fremmed, ekkelt, vondt eller vanskelig?

– Det er en trist historie å skulle fortelle til nye mennesker. Jeg er jo ikke noe enebarn. Nå har jeg snart vært det like lenge som jeg har vært storesøster til noen, men likevel er det ikke det jeg er. Jeg føler meg ikke slik, jeg har hatt en lillebror i det meste av livet mitt, forteller Mai-Britt.

– Foreldrene mine måtte ta stilling til helt andre ting fordi man som forelder har visse forhåpninger og drømmer for barna sine. Og foreldre skal jo helst ikke overleve barna sine, og nå sitter de igjen uten det ene barnet sitt.

 

Syndet hver dag

Bjørn Erik skriver i dagboken om hvordan han følte han ikke hadde noen plass i kirken og heller ikke hørte hjemme hos Gud.

 

Mai-Britt Tagge følte et sterkt sinne mot kirken etter at Bjørn Erik forsvant og både hun og faren har i ettertid meldt seg ut av statskirken.

– På den tiden da Bjørn Erik forsvant var kirken særdeles fordømmende mot homoseksualitet.

– Hvis man skulle ha en vigslet stilling i kirken kunne man ikke bedrive homofil praksis, og hvis så var tilfellet skulle man i alle fall ikke si det til noen.

– Men Bjørn Erik var mye strengere enn det. Han kunne ikke engang ha homofile følelser hvis han skulle være en verdig kristen. Han ble forelsket i andre gutter og da syndet han hver dag. Det var mye verre å ha slike følelser enn annen type synd.

– Hele tiden har følelser for noen av sitt eget kjønn vært fremstilt som den verste synden man kan ha, men det er fremdeles ingen innenfor kirken som til dags dato har klart å forklare meg hvorfor. Man blir bare slått i hodet med bibelvers i enhver sammenheng.

Etter at «BE – skitne, syndige meg» ble vist på TV2 i mars 2000 hadde Homofiles Ungdomstelefon telefonstorm. To av tre innringere var gutter. Flere hadde selvmordstanker, og noen hadde prøv å ta livet av seg. De fleste som tok kontakt var homofile fra småbygder.

 

– Samfunnet har blitt åpnere

Mai-Britt forteller at foreldrene opplevde at det ble veldig stille fra menigheten etter at broren begikk selvmord.

 

– Enten var det på grunn av at han tok sitt eget liv, at han var homofil, eller begge deler. Og det føler jeg sier veldig mye om hvordan det er der.

– Hvorvidt det er blitt noe bedre vet jeg ikke, men jeg tror det. Debatten har jo pågått siden og det har blitt mulig for folk som er åpent skeive å kunne få jobb innenfor kirken, så noe har skjedd.

Tror du Bjørn Erik ville oppfattet kirken som mer åpen og inkluderende om han hadde vært 20 år i dag?

– Jeg håper at vi har kommet såpass langt at det hadde vært enklere for ham.

– Samfunnet har blitt åpnere og kirken har fått stadig mindre å si i folks hverdag, noe jeg synes er bra.

– Det ville kanskje også gjort det lettere for Bjørn Erik fordi han da kanskje ville sett andre sider av samfunnet hvor han hadde følt at han hadde en mulighet, og at han hadde kunnet ha en rolle i menigheten hvis det var hva han ønsket, avslutter Mai-Britt.

Nyttige linker:

Helseutvalget – sammen for bedre homohelse:
www.helseutvalget.no

Tlf. 23 35 72 09

Homofile ungdomstelefon:
www.ungdomstelefonen.no

tel 810 00 277

www.skeivungdom.no
 
Landsforeningen for etterlatte ved selvmord
www.leve.no

tel 22 50 25 70
 
For mer informasjon omkring homofile/lesbiske og selvmord:

Seksjon for selvmordsforskning har utgitt et eget temanummer Suicidologi 2007, vol. 12, nr. 1 tilegnet selvmordsproblematikk blant homofile og lesbiske.

Dette finner du via www.selvmord.no

Det eneste jeg vil er å jobbe.

Jeg synes jeg har det for tøfft om dagen. Jeg synes livet er veldig vanskelig. OG urettferdig. Nå om dagen..

Jeg vil ikke ha det sånn! Men min vilje teller ikke. Jeg er maktesløs. Jeg har enda ikke fått jobb – tross at jeg sikkert har levert 40 søknader over en periode på 4-5 måneder.

Mange av søknadene får jeg ikke engang svar på. Jeg synes det er ille at ikke arbeidsgivere forstår hvor mye tid man bruker på å skrive søknader og hvor mye man engasjerer seg i hver enkelt søknad, hvor mye man går og venter, og håper på svar. Helst et positivt svar.

Mange forsøker å trøste meg. – Klart du får deg jobb! – Du får deg nok en jobb – snart! Jeg er selvfølgelig glad for velmenende trøst og oppmuntring. Jeg har vært «heldig» å få lov å jobbe to uker nå med 5 timers dager. Jeg setter heldig i hermetegn – fordi det jo er bedre å få jobbe noe i det hele tatt. Men på en kantinelønn blir ikke akkurat dette til gull og grønne skoger. Nå forventer jeg heller ikke gull og grønne skoger, men jeg ser at jeg begynner å få store problemer med å få betalt regninger og lån. Jeg har aldri hatt en anmerkning når det gjelder de jeg skylder penger. Jeg vil håpe at jeg også skal slippe dette fremover. Dette igjen fører til at jeg må si fra meg alt sosialt liv. Jeg sitter hjemme dag etter dag – med ullpledd rundt meg for å spare strøm. Det blir på mange måter bare en eksistens ikke et levende liv. Svartmaler jeg? Ja – nok gjør jeg det. Men saken er at jeg ikke vet hvor lenge jeg må leve på denne måten. Vil det ta dager, uker eller måneder før jeg får meg jobb? Jeg vet ikke.

Mitt intrykk er at det er flere med meg som sliter med å få seg jobb om dagen. Hvis du da ikke er ungdom og er billig arbeidskraft. Det er vel noe av dette som er problemet mitt. Jeg er FOR kompetent til mange stillinger, men ikke NOK kompetent til andre igjen. Mange sier til meg at jeg bør søke på alt! Jeg gjør også det. Stillinger som er ansett som å være på det laveste trinn og stillinger som er perfekte for meg og stillinger som er «over the head».

Jeg tror arbeidsgivere i de «lavt ansette yrkene» med rette tenker når de mottar min søknad, at Kjellemann er en som ikke vil være lenge i denne stillingen og dessuten vil han koste oss for mye. At jeg har mangeårig erfaring fra dagligvarebransjen er ikke viktig lenger. Butikker vil ikke ha kompetanse – de vil ha billig arbeidskraft.

Jeg har jo heller ikke tatt 3 år på høgskole for å sitte bak kassen på Rimi eller vaske gulv – eller stå på en produksjonslinje. Jobber innen kulturfaget kan det se ut som at det bare er å glemme. Nedskjæringer i kommunene har rammet særlig kultursektoren. Her i Skien har det rammet ekstra hardt.

Utdannelsen min hander om mer enn kultur slik folk tenker om kultur. Kulturbegrepet er vidt! Jeg ønsker å bruke denne utdannelsen til å få jobbe med særlig barn og unge, eller eldre. Jeg ønsker å kunne jobbe med mennesker, menneskerelasjoner, menneskekulturer og bruke kultur som et helsefrembringende aspekt. Jeg ønsker å jobbe med ungdom som er mindre sterke, bygge opp selvtillit og gjøre hverdagen dems bedre – bruke kultur som et alternativ til generell ungdomsproblematikk – familieproblemer, skoleproblemer, mobbing, psykiske problemer, rus og gjengmentaliteter feks.

Å skape en bedre og mer meningsfull hverdag for våre kjære eldre er også noe jeg brenner for. Jeg har sett og vært så heldig å få oppleve hva dans og musikk, teater og revy og tilpasset idrett har å si for å glede de eldre. Særlig de eldre som sitter på institusjoner. Demente. Ensomme og slitne. De er gamle men de lever enda!

Jeg har masse «inni» meg som jeg tror jeg kan bidra med for å hjelpe andre mennesker. Særlig de som kanskje befinner seg litt på utsiden, mennesker som sliter med hverdagen, mennesker som har psykiske problemer eller som har fysiske utfordringer. Jeg har større respekt for disse menneskene enn de som har helt andre verdier i livet sitt – som tror penger og karriære er selve lykken. Jeg har selv en forhistorie hvor jeg har vært mindre sterk. Jeg har opplevd fordommer. Jeg har opplevd å bli mobbet. Jeg har ofte slitt med psykiske problemer – og fysiske problemer. Jeg har 40 års erfaring som menneske. Jeg har mange års erfaring hvor jeg har stått på de mindre sterkes side. Jeg har tatt meg av mennesker gjennom livet som ikke har hatt det så godt som meg selv.

Jeg håper at noen meget snart vil «kjøpe» denne kompetansen jeg har. Det eneste jeg vil er å få lov til å jobbe. Jobbe med mennesker.

Neste uke har jeg ingen jobboppdrag igjen. Kanksje jeg får – kanskje jeg ikke får. Å leve slik går snart på helsen løs. Men syk kan jeg iallefall ikke bli.

Hvis noen vet om en arbeidsplass hvor de tror jeg kan passe inn og hvor det er en ledig stilling, så håper jeg at dere kan gi meg et hint.