Kjente og kjære minner

STILLESTE GUTT PÅ SOVESAL 1 – Lillebjørn Nilsen

C            C/H          Am        Am/G
   Husker du den gangen da vi gikk på folkeskolen
        F                G7      C    G7
   Den sommer’n det var ferie-koloni
        C            C/H        Am                 Am/G        D7
   Vi møtte opp på Møllergata, fikk en lapp rundt halsen med navnet
                            G7
   Og hvor lenge vi skulle bli
    C           C/H            Am          Am/G
   Opp til åtte uker var vårt tilbud fra kommunen
        F                         E7
   Og selvsagt måtte jeg bli tida ut
        F              D7            C              A7
   Så stod vi der og stamma mens vi tok farvel med mamma
        D7          G7            C     G7
   Den eneste jeg kjente der var Knut

   På Møllergata skole ble vi telt og delt i grupper
   Som marsjerte ned til Østban’ for å dra
   Jeg følte meg så ensom da jeg så at Knut var borte
   En kompis hadde vært så fint å ha
   Det var ingen som jeg kjente da jeg kom om bord i toget
   Så jeg satt der uten noen ting å si
   Med trillrund skalle som var klipt en gang for alle
   På vei til sommern’s feri’koloni

   Ingen visste hvor vi skulle, noen gjetta og funderte
   Noen hadde vært på mange plasser før
   Det var Brusetkollen, Eilertsund og Wergeland og Tangen
   Og visstnok flere steder lengre sør
   Jeg titta ut fra toget, det ble slutt på hus og gater
   Det var trær og vann og grønt og sikkert bra
   Jeg satt der nokså stille for jeg syns det var litt ille
   Å bli sendt av gårde hjemefra

   Omsider var vi framme på or’ntlig bondelandet
   Og en kraftig voksen stemme ropte: Hør!
   Så kom det fram en mann som kalte seg for «onkel»
   Men ingen av oss kjente’n ifra før
   «Det var på Capri jeg så henne komme» sang onkel
   Og etter’n to og to marsjerte vi
   Kan tro vi var et syn: Førti gutter ifra by’n
   På vei til or’ntlig feri’koloni

   Jeg skulle vel fortelle noe spennende som skjedde
   Men stort sett var det fotball og mat
   Men jeg husker nokså godt at vi reiste hjem igjen
   Og mamma fikk se sommern’s resultat
   Jeg hadde lang fin lugg og fine bollekinner
   Hadde vrikka foten som seg hør og bør
   Hadde fått no’n nye venner, hadde felt no’n flere tenner
   Men ellers var jeg akkurat som før…

   Det er lagd så mange sanger om å ha det gøy på landet
   Denne handla om å lengte hjem
   Jeg husker noen kuer, kanskje enda flere fluer
   Men det va’kke noe spennende ved dem
   Nå mange år etter kan jeg kikke opp på veggen
   På et minne som jeg ennå har igjen
   Diplomet som jeg fikk har en enkel symbolikk:
   «Stilleste gutt på sovesal 1»

AKERSELVA

(Teksten til visen om Akerselva er skrevet av Vilhelm Dybwad (1863-1950).
Melodien sies å være en gammel marsj, komponert av tyskeren Sprowaqcher.
Tekst og melodi varsler vår i Oslo).

I verden er der mange floder som ikke er av vei’n.
Frankfurt ligger an der Oder, men ogsaa til dels am Main.
London skryter svært av Themsen, og den er jo bra.
Men om De nævner hele remsen, siger jeg endda:

Akerselva, du gamle og graa! Akerselva, dig holder jeg paa.
Selv om Donau er aldrig saa blaa, kan den i skjønhed aldrig dig naa.
Slike farver vist aldrig man saa, som hvor du munder ut paa skraa,
i den yndige duftende vraa mellem Nyland og H.A.H. –

I Berlin er Spree paa moden da naturligvis. I Paris er Seinefloden alles
kjælegris, Hamburg holder mest paa Elben, efter hvad der si’s.
Men jeg tror nok Akerselven vinder første pris.

Akerselva, du gamle og graa! Akerselva, dig holder jeg paa.
Selv om Donau er aldrig saa blaa, kan den i skjønhed aldrig dig naa.
Slike farver vist aldrig man saa, som hvor du munder ut paa skraa,
i den yndige duftende vraa mellem Nyland og H.A.H. –

Trygt jeg tror, jeg sløife vover Dnjepr, Djnester, Don.
(Gamle Cæsar sprang jo over selve Rubicon.)
Petersburg er stolt av Newan mer end av sin Zar;
men det er det rene thevand mot det vand, vi har.

Akerselva, du gamle og graa! Akerselva, dig holder jeg paa.
Selv om Donau er aldrig saa blaa, kan den i skjønhed aldrig dig naa.
Slike farver vist aldrig man saa, som hvor du munder ut paa skraa,
i den yndige duftende vraa mellem Nyland og H.A.H. –

Seilbar er du visstnok ikke; uten da med pram.
Vandet er for sterkt at drikke; (men vi drikker dram).
Naar det er for litet vand, gaar brukene istaa.
Det er leit nok, men det kan jo ingen si’ no’ paa.

Akerselva, du gamle og graa! Akerselva, dig holder jeg paa.
Selv om Donau er aldrig saa blaa, kan den i skjønhed aldrig dig naa.
Slike farver vist aldrig man saa, som hvor du munder ut paa skraa,
i den yndige duftende vraa mellem Nyland og H.A.H. –

FRA 1953

På Enerhaugen

Ja, så er’e søndagskvelden.
Byen har fått roa seg.
Lysa nedfra Grønlandsleret
blinker lurt hit opp til meg.
Det var her jeg traff a’ Maja
Hu var også på fabrikk
Vi gikk tur hit opp på Haugen.
Hu var full av blyge blikk.

Natta var blå.
Maja var grønn.
Det blomstra på Enerhaugen.

Siden så satt’ vi opp huset vårt,
og laga en prydhageflekk
Med blomster og grønt i fra bygartner’ns bed
Og busker fra Botsfengslets hekk.
Soffa’n vant jeg fra’n Anton
i en beiteplukk en kveld.
Og hvert år blei møblementet
supplert med en onge tel!
Da vi nesten kunne stille våres eget fotball-lag,
tok vi fri – så Maja fikk stått brud
en solblank sommerdag.

Maja var hvit.
Jeg var i svart.
Det jubla på Enerhaugen!

Vi har vært heldig’ og hittil blitt spart
for uløkker, nød eller brann.
Det som er brent her i huset hos vårs –
ja, det har vi sjæl fått i stand!
En må satse litt for kosen
så’n kan ha en «lerkefugl»
for eksempel når vi gikk på bad
hver påske og hver jul.
Det er godt her ut’ i trappa;
trinna har ’a Maja slitt.
Jeg kan høra bak i hagan,
trufast pusler ’a med sitt.

Hagan er grønn.
Maja er grå.
Det kveldes på Enerhaugen.

Her har vi trivdes og her har vi levd,
og kjenner hver stein og hver stokk.
Men nå skal vi rives og jevnes med jord’n.
Vi er ikke tidsmessig’ nok!
Ta og hvil deg litt nå, Maja.
Du har strevd nok som du har.
Og så glemmer vi at bakom vårs
står bulldozer’ne klar.
Skål for gamle Grønlands kjerke,
for den rosen skal du ha
at du én gang fikk a’ Maja til å rødme og si ja.

Tida er gått.
Klokka har slått.
Det ringer for Enerhaugen!

Melodi er «Ved kajen» av Henrik Blichmann, gjord kjend av Lulu Ziegler til tekst av Helge Kjærulff-Schmidt.

MOT I BRYSTET – LEIF JUSTER OG ARVE OPSAHL

PRAMMEN OG MADAMMEN – LEIF JUSTER OG EINAR ROSE

NORSK SUPPERÅD – WESENSTEEN

FERIEBISKOP FJERTNES – WESENSTEEN

Testament – fem brev fra en barndomsforbryter, av og med Olav Hanto

n824835503_5819829_9925
Jeg har selv vært og sett dette stykket flere ganger og kan anbefale det på det sterkeste. Du kommer til å le og gråte. Du vil bli berørt og sint. Følelsene blir satt i sving når Olav Hanto her spiller på alle sine strenger som skuespiller, for å få oss til å forstå og sette oss inn i en barndomsforbryters tanker, refleksjoner og handlinger. (kjellemann)
Spilles på FRITEATRET i Porsgrunn, 5. 6. og 7. mars.
 

 

Billetter a kr 180,- bestilles på telefon 35 93 21 00 eller på www.grenlandfriteater.com
Endelig, ett år etter premieren, er Olav Hantos forestilling tilbake på Friteatret!

«Jeg mener, hvorfor dømme et barn til døden, når barnet så enkelt kan overbevises om at selvmord er en fornuftig løsning? Sparer utgiftene til bøddelen…»
n824835503_5880754_20001
Skuespiller Olav Hanto har skrevet denne tankevekkende, men også humoristiske teaterteksten om en ung mann på vei ut i samfunnet etter mange år innesperret i en institusjon for unge kriminelle. Menneskets søken etter rettferdighet og hevn er sentrale tema i forestillingen, som høstet glitrende kritikker og stående applaus etter premieren.

”I Tor Arne Ursins regi er forestillingen blitt Hantos seier. Han henvender seg til publikum i en følelsesladd forestilling som angår oss (…) Hantos forestilling er ikke bare en time med underholdning, men en time som gir oss noe mer.” 

Telemarksavisa
”Den unge mannens refleksjon var såre og ensomme, men svært ofte også morsomme. Olav Hanto gjorde en overbevisende innsats..” Varden
Med Olav Hanto
Regi Tor Arne Ursin
Musikk Åsmund Aasen Devold

www.grenlandfriteater.com

 

 

Arrangør: Hanto Teaterproduksjon / Grenland Friteater

Det eneste jeg vil er å jobbe.

Jeg synes jeg har det for tøfft om dagen. Jeg synes livet er veldig vanskelig. OG urettferdig. Nå om dagen..

Jeg vil ikke ha det sånn! Men min vilje teller ikke. Jeg er maktesløs. Jeg har enda ikke fått jobb – tross at jeg sikkert har levert 40 søknader over en periode på 4-5 måneder.

Mange av søknadene får jeg ikke engang svar på. Jeg synes det er ille at ikke arbeidsgivere forstår hvor mye tid man bruker på å skrive søknader og hvor mye man engasjerer seg i hver enkelt søknad, hvor mye man går og venter, og håper på svar. Helst et positivt svar.

Mange forsøker å trøste meg. – Klart du får deg jobb! – Du får deg nok en jobb – snart! Jeg er selvfølgelig glad for velmenende trøst og oppmuntring. Jeg har vært «heldig» å få lov å jobbe to uker nå med 5 timers dager. Jeg setter heldig i hermetegn – fordi det jo er bedre å få jobbe noe i det hele tatt. Men på en kantinelønn blir ikke akkurat dette til gull og grønne skoger. Nå forventer jeg heller ikke gull og grønne skoger, men jeg ser at jeg begynner å få store problemer med å få betalt regninger og lån. Jeg har aldri hatt en anmerkning når det gjelder de jeg skylder penger. Jeg vil håpe at jeg også skal slippe dette fremover. Dette igjen fører til at jeg må si fra meg alt sosialt liv. Jeg sitter hjemme dag etter dag – med ullpledd rundt meg for å spare strøm. Det blir på mange måter bare en eksistens ikke et levende liv. Svartmaler jeg? Ja – nok gjør jeg det. Men saken er at jeg ikke vet hvor lenge jeg må leve på denne måten. Vil det ta dager, uker eller måneder før jeg får meg jobb? Jeg vet ikke.

Mitt intrykk er at det er flere med meg som sliter med å få seg jobb om dagen. Hvis du da ikke er ungdom og er billig arbeidskraft. Det er vel noe av dette som er problemet mitt. Jeg er FOR kompetent til mange stillinger, men ikke NOK kompetent til andre igjen. Mange sier til meg at jeg bør søke på alt! Jeg gjør også det. Stillinger som er ansett som å være på det laveste trinn og stillinger som er perfekte for meg og stillinger som er «over the head».

Jeg tror arbeidsgivere i de «lavt ansette yrkene» med rette tenker når de mottar min søknad, at Kjellemann er en som ikke vil være lenge i denne stillingen og dessuten vil han koste oss for mye. At jeg har mangeårig erfaring fra dagligvarebransjen er ikke viktig lenger. Butikker vil ikke ha kompetanse – de vil ha billig arbeidskraft.

Jeg har jo heller ikke tatt 3 år på høgskole for å sitte bak kassen på Rimi eller vaske gulv – eller stå på en produksjonslinje. Jobber innen kulturfaget kan det se ut som at det bare er å glemme. Nedskjæringer i kommunene har rammet særlig kultursektoren. Her i Skien har det rammet ekstra hardt.

Utdannelsen min hander om mer enn kultur slik folk tenker om kultur. Kulturbegrepet er vidt! Jeg ønsker å bruke denne utdannelsen til å få jobbe med særlig barn og unge, eller eldre. Jeg ønsker å kunne jobbe med mennesker, menneskerelasjoner, menneskekulturer og bruke kultur som et helsefrembringende aspekt. Jeg ønsker å jobbe med ungdom som er mindre sterke, bygge opp selvtillit og gjøre hverdagen dems bedre – bruke kultur som et alternativ til generell ungdomsproblematikk – familieproblemer, skoleproblemer, mobbing, psykiske problemer, rus og gjengmentaliteter feks.

Å skape en bedre og mer meningsfull hverdag for våre kjære eldre er også noe jeg brenner for. Jeg har sett og vært så heldig å få oppleve hva dans og musikk, teater og revy og tilpasset idrett har å si for å glede de eldre. Særlig de eldre som sitter på institusjoner. Demente. Ensomme og slitne. De er gamle men de lever enda!

Jeg har masse «inni» meg som jeg tror jeg kan bidra med for å hjelpe andre mennesker. Særlig de som kanskje befinner seg litt på utsiden, mennesker som sliter med hverdagen, mennesker som har psykiske problemer eller som har fysiske utfordringer. Jeg har større respekt for disse menneskene enn de som har helt andre verdier i livet sitt – som tror penger og karriære er selve lykken. Jeg har selv en forhistorie hvor jeg har vært mindre sterk. Jeg har opplevd fordommer. Jeg har opplevd å bli mobbet. Jeg har ofte slitt med psykiske problemer – og fysiske problemer. Jeg har 40 års erfaring som menneske. Jeg har mange års erfaring hvor jeg har stått på de mindre sterkes side. Jeg har tatt meg av mennesker gjennom livet som ikke har hatt det så godt som meg selv.

Jeg håper at noen meget snart vil «kjøpe» denne kompetansen jeg har. Det eneste jeg vil er å få lov til å jobbe. Jobbe med mennesker.

Neste uke har jeg ingen jobboppdrag igjen. Kanksje jeg får – kanskje jeg ikke får. Å leve slik går snart på helsen løs. Men syk kan jeg iallefall ikke bli.

Hvis noen vet om en arbeidsplass hvor de tror jeg kan passe inn og hvor det er en ledig stilling, så håper jeg at dere kan gi meg et hint.

ABBA-feber på kino1 i Skien

I går var det første «Syng med Abba»-forestilling på Kino1 i Skien. Folk kledde seg ut som Abba, eller iallefall 70-80 talls klær og var med på allsang og morro under kinoforestillingen Mamma Mia. Kjempegøy!

De neste to mandagene – på 1915 forestillingen ved Kino1 i Skien, har enda flere i Skien mulighet til å være med på showet, gleden og allsangen.

FOTO: PER-ÅGE ERIKSEN

– De fleste filmene begynner med et høyt besøkstall og så faller de utover. Men, med denne filmen, så skjedde det noen annet. Noe begynte noe å skje. Ryktene om at dette var en morsom film med mye god musikk fra glanstiden til ABBA gjorde at denne filmen ikke falt i besøkstall utover sommeren. Etter en idé fra kinoene i Bergen så satte vi i gang med «Syng med» i Skien og. Man trenger ikke å være rakettforsker for å forstå at dette er morsomt, sier kinosjef Espen Råstad i SF Kino Skien.

I går kveld gikk filmen i to stor saler samtidig.
– Normalt sett skulle filmen nå gå på en av de små salene. Dette er kjempebra, synes kinosjefen som sier at 350 mennesker ser filmen i kveld.
– Det er mye mer enn hva jeg drømte om, sier Råstad.
Og kanskje blir filmen «Mamma Mia!» årets best besøkte på kinoen i Skien i år. Så langt har 6.500 mennesker sett filmen som er årets beste så langt. Ut ifra responsen å dømme, så ser det ut til å gå greit. For allerede neste mandag blir det «Syng med» forestilling kvart over syv. Og mandagen etter der igjen og.

Jeg anbefaler ALLE å gå å se MAMMA MIA på kino – og særlig vil jeg anbefale «Syng med»-forestillingene i Skien. Kle dere ut – ha det gøy. Her er det lov å synge av full hals og kanskje til og med ta en dans i kinosalen!

Les mer i Varden

Jeg søker jobb!

Jeg går en spennende tid i møte. Jeg søker jobber igjen etter å ha vært mer eller mindre fraværende fra arbeidslivet siden 2002. Jeg innrømmer glatt at det er med litt skrekkblandet fryd.

Jeg måtte slutte å jobbe for ca 5 år siden, rett og slett fordi jeg møtte den kjente veggen. Den veggen som bare gir deg en bråstopp i livet – den som gir deg et varsel om at nå er det på tide å stoppe opp litt. Jeg stoppet. – kikket meg rundt og på meg selv – og gjorde noe med livet mitt. Jeg forandret fokus og prøvde å rette opp det som hadde vært problem. Ett av problemene var at jeg ikke hadde begrensninger for meg selv når det gjaldt nettopp jobbing. Jeg slet meg rett og slett ut. Når man bor alene er det lett å påta seg oppgaver og ekstra jobbing. Det er ingen som venter hjemme og du har ingen forpliktelser. Dette vet som regel sjefen din om også, og utnytter dette. I tillegg hadde sjefen min en ansatt som sjelden eller aldri klarte å si nei, så når det var noe ekstra eller noen var syk, var jeg den første han ringte til. Selvfølgelig.

Jeg tror alle som har møtt den berømte veggen er redd for å støte på den igjen. Slik er det med meg nå også. Jeg kjenner at det hemmer meg litt. Jeg kjenner at jeg gruer meg til kravene og forpliktelsene og jeg kjenner etter om jeg fortsatt er et – ikkeklareåsineimenneske, eller om jeg har lært litt av feilene jeg gjorde. I 5 år har jeg hatt full kontroll på dagene mine. Nå skal jeg inn i jobbmaskineriet igjen. Turnuser, vaktlister, frihelger, ferier, lønn, lønningsdager, forskudd, kolleagaer, tvister, medarbeidersamtaler og u name it! Jeg har vært syk. Nå er jeg frisk. Det er på tide å gå videre. Det må allikevel være lov å kalle det – med skrekkblandet fryd…

Jeg har fullført 3 år på høgskole og gikk ut med beste karakter på selveste bacheloroppgaven. Det burde gi meg selvtillit – men jeg kjenner at også den mangler litt. Noen ganger tenker jeg at så behagelig det ville vært å stått bak kjøttdisken igjen – det er DET jeg klarer best.. Samtidig vet jeg at jeg i løpet av tre år har lært mye og kvalifisert meg masse til å jobbe med kultur, både for barn, voksne og gamle.

Jeg funderer masse på hva jeg kunne tenke meg å jobbe med. Jeg tenker at jeg MÅ jobbe med mennesker. Jeg tenker at jeg IKKE er et kontormenneske. Jeg er ikke så veldig glad i byråkrati.. Jeg er en problemløser. Jeg er tolerant og openminded. Og JA, jeg er fleksibel…. Jeg er idèrik og elsker å få utfordringer. Jeg vil gjerne hjelpe de mindre sterke i samfunnet. Jeg elsker å være vert – eller lage det hyggelig for andre mennesker. Jeg elsker mennesker av alle slag, men særlig barn, unge og gamle. Jeg er engasjert og medlidende – det er kanskje noen ganger en dårlig egenskap…

Nå spør jeg dere – og særlig kanskje dere som kjenner meg litt gjennom bloggen her – men også ukjente;

Hva slags jobber synes dere jeg bør søke? Hva slags stilling passer jeg til?

se gjerne min CV her

Er spent på svar… ;-))

Skomaker Andersen – Henki Kolstad – er død.

Hver gang en av de store kunstnerne går bort tror vi at det er den siste store. Det tenkte vi når Harald Heide Steen Jr døde for kort tid siden – det samme vil vi tenke i dag, når vi får vite at Henki Kolstad er død.

Henki Kolstad kjenner vi godt for hans lune væremåte, hans snille og gode fremtredende og ikke minst for hans store skuespillerkunst. Selv husker jeg han godt fra «Den spanske flue» hvor han spilte Ludvig Klinke, men de fleste vil vel huske han best som alles kjære Skomaker Andersen. Vi husker han også godt som direktør Hoff – den stae bilføreren i møte med Marve Fleksnes i episoden «Trafikk og Panikk» fra 1976

Johan Henrik Ludvig Kolstad eller Henki Kolstad født 3. februar 1915 i Oslo, død 14. juli 2008 var en norsk skuespiller og regissør, som for de fleste er mest kjent fra rollen som Skomaker Andersen i jule-serien Jul i Skomakergata fra 1979.

Henki Kolstad er i dag mest kjent for sin medvirkning i de norske filmene om Olsenbanden, og ikke minst i rollen som skomaker Jens Petrus Andersen i barne-TV-serien Jul i Skomakergata fra 1979. En serie som særlig har bidratt til å gjøre ham kjent blant de yngre. Denne julekalenderen for barn har blitt vist i en årrekke i desemberdagene frem til julaften og ble sist vist i 2003. I 50-årene var Henki Kolstad og Inger Marie Andersen et svært populært par i i flere storfilmer, blant annet Vi gifter oss fra 1951. Av de mange høydepunkter senere i hans karriere kan man nevne oppsetningen av farsen «Den spanske flue» på ABC-Teateret i 1989-90, hvor Kolstad spiller sennepsfabrikant Klinke. Stykket har siden 90-årene blitt sendt flere ganger på NRK i romjulen, sist i 2007 [1]. Utover komedie har Kolstad spilt i flere alvorlige roller både i Fjernsynsteatret og på Nationaltheatret.

Henki Kolstad er sønn av Andreas Kolstad (1883-1959) og dennes hustru Johanne (1884-1966). Han debuterte som 13-åring på Nationaltheatret i 1928, og hadde sin «voksendebut» på Centralteatret i 1936. Han har i løpet av karrieren vært ansatt ved Trøndelag Teater, Det Nye Teater, Edderkoppen, Centralteatret og i 1964–86 ved Nationaltheatret. I tillegg til sin mangfoldige karriere i taleroller, har han også gjort seg sterkt bemerket i operetter, ikke minst som Leopold i diverse oppsetninger av Sommer i Tyrol, og i musikaler som My Fair Lady. Han filmdebuterte allerede som 14-åring i filmen Eskimo fra 1930, og har videre medviket i filmer som Vi gifter oss (1951), Pastor Jarman kommer hjem (1958), De dødes tjern (1958), Vildanden (1963), Skjær i sjøen (1965) og i tre av filmene om Olsenbanden. Han siste filmopptreden var i 1999. Han debuterte på TV i 1966 i Fjernsynsteater-stykket Kontoristene. Av andre TV opptredener kan man nevne komiserien Hjemme hos oss fra 1980. Hans siste TV-opptreden var i 2001, som var en gjesterolle i krimserien Fox Grønland. Henki Kolstad var bror av skuespilleren Lasse Kolstad

Filmer han medvirket i:

  • 1999 – Olsenbandens siste stikk
  • 1978 – Olsenbanden + Data-Harry sprenger verdensbanken (I rollen som Mester Hansen)
  • 1974 – Olsenbanden møter Kongen & Knekten (i rollen som kongen)
  • 1972 – Ture Sventon – Privatdetektiv
  • 1966 – Sult
  • 1964 – Pappa tar gull
  • 1958 – De dødes tjern
  • 1952 – Nødlanding
  • 1951 – Vi gifter oss
  • 1949 – Vi flyr på Rio
  • 1948 – Kampen om tungtvannet
  • 1930 – Eskimo, filmdebut 14 år gammel 
  • Ha TAKK Henki Kolstad for barndomsminner. Du var så absolutt en av de kjæreste kunstnerne Norge har hatt. Du var allemannseie – for barn og voksne.