Jeg er et sårbart menneske

Jeg vil kalle meg et sårbart menneske.

Er det ikke rart at i dagens samfunn og moderne tid så er dette nesten sett på som en negativ egenskap? Og er det egentlig en egenskap – eller er det et synes-synd-på-seg-selv-syndrom?

Jeg får mange karakteristikker og mange av de kolliderer kraftig. På den ene siden hevder noen jeg er en mediahungrig, selvforherligende, selvopptatt homofil mann og på den andre siden vil noen hevde jeg er en mann som bare gir og gir og ofrer seg så mye for andre at jeg lider for det selv.

Jeg vil tro at noen synes jeg er selvopptatt bare ved å skrive om dette her..

Jeg tror jeg selv stiller meg litt midt imellom. Jeg tror jo ikke alltid at det å være selvopptatt er en dårlig egenskap, alltid. Selvfølgelig skal man være opptatt av blant annet likeverd og like rettigheter. Jeg er opptatt av dette fordi jeg er selv er homofil, aleneboer og fordi jeg har måttet slite for aksept og lik behandling. Så er det jo andre grupper som sliter med sine ting og opptatt av det. Jeg tror jeg også har vist at jeg er interessert og deltagende i andres problemer, blant annet gjennom bloggen her.

Men sårbarhet starter ikke nødvendigvis med selvopptatthet. Kanskje heller tvert om.

Sårbarhet forveksles ofte med hårsårhet – og ja selvfølgelig er det grader av sårbarhet også. Jeg vil si jeg lider av alle gradene 😉

Det moderne samfunn utfordrer det sårbare mennesket. Vi lever i et samfunn som er tøft, rått og hvor ofte de svakeste bukker under. Sårbarhet er ofte betraktet som en slik svakhet. Man skal være sterk for å henge med. Jeg er noen ganger sterk og noen ganger svak. I mine svake øyeblikk ser jeg ofte at det blir utnyttet. Og øyeblikkene kan være avgjørende og få ganske fatale endelser.

Sårbarhet henger ofte sammen med ærlighet også, synes jeg. Å være ærlig i dag synes også noen ganger å være en hemsko. Noen vil hevde at de klarer seg best de som jukser og de som utnytter systemer. Jeg tror disse kan være like sårbare, men tar på seg en fake maske for å overleve rett og slett. En ærlig sårbar vil i mange tilfeller tape. Man kan vel på mange måter si at ærligheten er sårbar i dagens samfunn.

Jeg er kjent for å være ærlig. Kanskje for ærlig vil mange hevde. Jeg har utlevert meg selv i mange foraer. Og dermed har jeg også stillt meg selv klar for hugg. Jeg har vært ærlig om min legning, min livshistorie, min psykiske helse, om da jeg møtte «veggen» og om min situasjon som aleneboer og arbeidssøkende som ikke får jobb.

Jeg innbiller meg at det hugges stadig vekk. Jeg tror det er en konsekvens av sårbarheten. Jeg tror jeg ville overlevd og levd lengre i landet hvis jeg ble anonymisert og ikke vært så åpen og ærlig. Jeg blir ofte sett på som sær. Hva galt kan det være med et menneske som sitter med så mange kvaliteter og som allikevel ikke får seg jobb? SÆR.

Jeg må jo også være sær som velger å bli prest for en Unitarkirke som kaller seg kristen – når jeg ikke selv kaller meg kristen? Tro meg – jeg merker alle mennesker som fjerner seg fra sære meg.

Og ja mitt sårbare jeg er sært. Jeg er spesiell. Har også alltid vært det. Sær, spesiell, ærlig til fingertuppene, sårbar. Og kampene har jeg måttet ta som en konsekvens av dette. Dette gjør meg ikke akkurat til en hero. Det er vel heller de som har gått imot meg som har erklært seg selv som heroer. Som til stadighet er ute etter å finne feil, og som til stadighet gjerne vil avsløre meg. Kjellemann er ikke bedre han. Nei, det er nettopp det. Jeg er ikke bedre. Man blir heller ikke bedre i sin kamp for tilværelsen.

Man må alltid takke seg selv for hvordan man blir behandlet av andre. «Man bør være mot andre som en vil at andre skal være mot en selv». Jeg tror ikke dette alltid er lett i dagens råe, harde samfunn. Og her er heller ikke jeg bedre. Kanskje mest fordi jeg er så sårbar som jeg er blitt. For sårbarhet er jo ikke alltid et tegn på svakhet heller. Jeg vil si jeg står her ganske så stødig. Å gråte en skvett innimellom og klage over alt det som går en imot, er da slettes ikke bare noe som skjer de sårbare. Nei, kanskje enda mer blant de sterke, de uovervinnelige, de suksessfulle. De er ikke så godt rustet!

En trøst til alle oss som tåler å være sårbare; JEG tror av vi er bedre rustet! Når vi faller så faller vi ikke så langt!

Det er å håpe at dette kan være en trøst for alle som sitter der ute og sliter. Dessverre er det veldig mange om dagen.

les også «Sårbarhet som kraftkilde» (forskning.no)

– I medisinen er man tradisjonelt opptatt av hva som gjør folk syke. Kanskje er det vel så viktig å spørre hva det er som holder folk friske, sier professor og lege Kirsti Malterud.

img_47a2caf2711711

Det eneste jeg vil er å jobbe.

Jeg synes jeg har det for tøfft om dagen. Jeg synes livet er veldig vanskelig. OG urettferdig. Nå om dagen..

Jeg vil ikke ha det sånn! Men min vilje teller ikke. Jeg er maktesløs. Jeg har enda ikke fått jobb – tross at jeg sikkert har levert 40 søknader over en periode på 4-5 måneder.

Mange av søknadene får jeg ikke engang svar på. Jeg synes det er ille at ikke arbeidsgivere forstår hvor mye tid man bruker på å skrive søknader og hvor mye man engasjerer seg i hver enkelt søknad, hvor mye man går og venter, og håper på svar. Helst et positivt svar.

Mange forsøker å trøste meg. – Klart du får deg jobb! – Du får deg nok en jobb – snart! Jeg er selvfølgelig glad for velmenende trøst og oppmuntring. Jeg har vært «heldig» å få lov å jobbe to uker nå med 5 timers dager. Jeg setter heldig i hermetegn – fordi det jo er bedre å få jobbe noe i det hele tatt. Men på en kantinelønn blir ikke akkurat dette til gull og grønne skoger. Nå forventer jeg heller ikke gull og grønne skoger, men jeg ser at jeg begynner å få store problemer med å få betalt regninger og lån. Jeg har aldri hatt en anmerkning når det gjelder de jeg skylder penger. Jeg vil håpe at jeg også skal slippe dette fremover. Dette igjen fører til at jeg må si fra meg alt sosialt liv. Jeg sitter hjemme dag etter dag – med ullpledd rundt meg for å spare strøm. Det blir på mange måter bare en eksistens ikke et levende liv. Svartmaler jeg? Ja – nok gjør jeg det. Men saken er at jeg ikke vet hvor lenge jeg må leve på denne måten. Vil det ta dager, uker eller måneder før jeg får meg jobb? Jeg vet ikke.

Mitt intrykk er at det er flere med meg som sliter med å få seg jobb om dagen. Hvis du da ikke er ungdom og er billig arbeidskraft. Det er vel noe av dette som er problemet mitt. Jeg er FOR kompetent til mange stillinger, men ikke NOK kompetent til andre igjen. Mange sier til meg at jeg bør søke på alt! Jeg gjør også det. Stillinger som er ansett som å være på det laveste trinn og stillinger som er perfekte for meg og stillinger som er «over the head».

Jeg tror arbeidsgivere i de «lavt ansette yrkene» med rette tenker når de mottar min søknad, at Kjellemann er en som ikke vil være lenge i denne stillingen og dessuten vil han koste oss for mye. At jeg har mangeårig erfaring fra dagligvarebransjen er ikke viktig lenger. Butikker vil ikke ha kompetanse – de vil ha billig arbeidskraft.

Jeg har jo heller ikke tatt 3 år på høgskole for å sitte bak kassen på Rimi eller vaske gulv – eller stå på en produksjonslinje. Jobber innen kulturfaget kan det se ut som at det bare er å glemme. Nedskjæringer i kommunene har rammet særlig kultursektoren. Her i Skien har det rammet ekstra hardt.

Utdannelsen min hander om mer enn kultur slik folk tenker om kultur. Kulturbegrepet er vidt! Jeg ønsker å bruke denne utdannelsen til å få jobbe med særlig barn og unge, eller eldre. Jeg ønsker å kunne jobbe med mennesker, menneskerelasjoner, menneskekulturer og bruke kultur som et helsefrembringende aspekt. Jeg ønsker å jobbe med ungdom som er mindre sterke, bygge opp selvtillit og gjøre hverdagen dems bedre – bruke kultur som et alternativ til generell ungdomsproblematikk – familieproblemer, skoleproblemer, mobbing, psykiske problemer, rus og gjengmentaliteter feks.

Å skape en bedre og mer meningsfull hverdag for våre kjære eldre er også noe jeg brenner for. Jeg har sett og vært så heldig å få oppleve hva dans og musikk, teater og revy og tilpasset idrett har å si for å glede de eldre. Særlig de eldre som sitter på institusjoner. Demente. Ensomme og slitne. De er gamle men de lever enda!

Jeg har masse «inni» meg som jeg tror jeg kan bidra med for å hjelpe andre mennesker. Særlig de som kanskje befinner seg litt på utsiden, mennesker som sliter med hverdagen, mennesker som har psykiske problemer eller som har fysiske utfordringer. Jeg har større respekt for disse menneskene enn de som har helt andre verdier i livet sitt – som tror penger og karriære er selve lykken. Jeg har selv en forhistorie hvor jeg har vært mindre sterk. Jeg har opplevd fordommer. Jeg har opplevd å bli mobbet. Jeg har ofte slitt med psykiske problemer – og fysiske problemer. Jeg har 40 års erfaring som menneske. Jeg har mange års erfaring hvor jeg har stått på de mindre sterkes side. Jeg har tatt meg av mennesker gjennom livet som ikke har hatt det så godt som meg selv.

Jeg håper at noen meget snart vil «kjøpe» denne kompetansen jeg har. Det eneste jeg vil er å få lov til å jobbe. Jobbe med mennesker.

Neste uke har jeg ingen jobboppdrag igjen. Kanksje jeg får – kanskje jeg ikke får. Å leve slik går snart på helsen løs. Men syk kan jeg iallefall ikke bli.

Hvis noen vet om en arbeidsplass hvor de tror jeg kan passe inn og hvor det er en ledig stilling, så håper jeg at dere kan gi meg et hint.

Gabriellas sång – Helen Sjöholm

Denne sangen er dedikert min kjære venn Sverre Magne som døde 8 oktober 2004.

Først i går fikk jeg beskjed om at han er død.

Det är nu som livet är mitt
Jag har fått en stund här på jorden
Och min längtan har fört mig hit
Det jag saknat och det jag fått

Det är ändå vägen jag valt
Min förtröstan långt bort om orden
Som har visat en liten bit
Av den himmel jag aldrig nått

Jag vill känna att jag lever
All den tid jag har ska jag leva som jag vill
Jag vill känna att jag lever
Veta att jag räcker till
(Oh, oh, oh…)

Jag har aldrig glömt vem jag var
Jag har bara låtit det sova
Kanske hade jag inget val
Bara viljan att finnas kvar

Jag vill leva lycklig
För att jag är jag
Kunna vara stark och fri
Se hur natten går mot dag

Jag är här
Och mitt liv är bara mitt
Och den himmel jag trodde fanns
Ska jag hitta där nånstans

Jag vill känna att jag levt mitt liv

Å leve med «lidelsen» angst og depresjoner

      I anledning Verdensdagen for psykisk helse 10 oktober vil jeg gjerne komme med noen betraktninger og tanker rundt det å leve med angst og depresjoner. Jeg har levd med dette som en stor del av livet mitt i over 30 år. Allikevel sitter jeg ikke med noen fasit på hvordan man skal leve med det eller hva som er årsaken. Jeg har bare tanker og mine egne erfaringer som jeg gjerne vil dele.

 

”Det er bare den som har opplevd det selv som vet hva det å ha psykiske lidelser i hverdagen er”, hører man ofte.

 

Jeg synes det er en sannhet med visse modifikasjoner.

 

Å leve med MIN angst og depresjon er det nok bare jeg selv som kan sette meg inn i – og ofte kommer til og med meg jeg selv til kort. Angsten og depresjonene lever sine egne liv og rammer ofte da du minst forventer det. Uavhengig av situasjonen – uavhengig om du befinner deg alene eller sammen med andre og ikke minst hvem de andre er. Sånn sett er også angst og depresjon en ”lidelse” – fordi den ofte rammer i situasjoner hvor man ikke venter seg at den skal ramme. Men angst og depresjon vil jeg si også er en del av livet mitt som jeg har fått lære mye av. Etter å ha levd mange år med denne ”diagnosen”, har jeg lært meg å leve med den og jeg har lært meg å ofte takle den. Slik sett er jeg heldig.

 

Nå håper jeg leseren forstår at jeg ikke mener jeg er heldig som har levd med angst og depresjon. Men når man er kommet så langt som jeg har at jeg kan klare å være ”herre over” denne såkalte lidelsen – så innser man også at å leve med angst og depresjon har vært med å skape meg som det menneske jeg er. Den har – tror jeg – gjort meg mer ydmyk, medfølende og åpen for hva andre mennesker gjennomgår i ulike faser i livet sitt. Ja for ALLE har vi nok opplevd det – det å være redd, engstelig, deppa og umotivert.

 

Det er jo også her at mange mennesker misoppfatter den som er syk av angst og depresjoner. Det å leve med angst og depresjoner kan ikke sammenlignes med å grue seg til noe, eller føle seg trist i enkelte situasjoner, eller redd og engstelig. Det forunderlige med å leve med angst og depresjoner ligger nettopp i det jeg skriver: ”man lever med det”. Stort sett hele tiden.

 

Jeg har mange ganger i livet mitt blitt møtt med holdninger at jeg er stakkarslig. Det er kanskje i de situasjoner hvor jeg har trekker meg vekk – kanskje i de situasjoner hvor jeg kan kjenne kanskje særlig angsten tar overhånd og hvor jeg ikke mestrer å styre den. Det kan også være i perioder hvor depresjonen er særlig ille og hvor jeg kanskje finner det best å være alene. Man blir ofte møtt med: ”skjerp deg”!

 

Man oppleves i veldig mange situasjoner som negativ og kjedelig. Man vil jo gjerne ikke være sånn – og ofte reddes man av å ta medisiner eller bruke alkohol som medisin. Eller leke klovn. Det har jeg gjort mange ganger. Inni meg raser det med følelser, angst og redsel – men jeg overdøver det med å spille klovn, en slags hyperaktiv klovn.

 

Det finnes selvfølgelig grader av angst og depresjon. Noen lange perioder i livet mitt har jeg levd godt og følt meg fri. Jeg tror jeg kan si at det er i de perioder i livet mitt hvor jeg har opplevd stabilitet. Stabilitet og ro. Trygghet og sikkerhet. Det er ikke til å komme utenom at vi her også snakker veldig ofte om trygghet og stabilitet når det gjelder jobb, skole og selvfølgelig økonomi. Dette gjelder for min situasjon – men for andre kan det jo også handle om stabilitet når det gjelder kjærlighetsliv eller endringer i familiesituasjoner for eksempel.

 

Bare det.. – vil kanskje noen si. Det er jo slik livet er! Ups and downs. Alle er vi der. Ingen går gjennom livet uten å støte på problemer. Det er sant. Jeg føler ofte at det handler om utgangspunktet. Hvordan du er som mennesketype og hva det er livet ditt som har gjort deg til den du er. Vi er ikke alle like sterke. Vi har ikke samme livshistorie alle sammen. Vi er unike individer med hver vår oppvekst og bakgrunn.

 

Jeg skal være forsiktig med å si noe om hvorfor jeg har levd med angst og depresjoner mange år av mitt liv og sette dobbelstrek under – ”DETTE er årsaken!”. Det er i tilfelle privat og jeg vet jo ikke helt selv heller hva som er hovedårsak. Men jeg må jo si at det å ha en annen legning enn ”normalen” har vært med på å gjøre livet mitt, oppveksten min – i beste fall annerledes. Her vil nok også mange si at DET kan vel ikke være så stort problem – homofili er ok! Jeg er jo selvfølgelig enig. Jeg har selvfølgelig aldri hatt noe imot homofili. Jeg er glad for at jeg er homofil! Men det er noe helt annet å være i den situasjon å oppleve deg annerledes, nesten ulovlig – når du som liten gutt opplever å være betatt av en av samme kjønn. Man vet ikke alltid at ”dette” har et navn – homofil – men man skjønner fort at dette ikke er noe man skal utbasunere eller noe din familie eller dine venner vil bli særdeles glad for å få høre om. Å vokse opp som homofil på syttitallet var nok også ganske annerledes enn det er i dag. Jeg visste jo knapt nok at det fantes. Jeg var alene om dette – på mer enn en måte.

 

Løgnene. Fortielsen. Ensomheten rundt de ulovlige tankene. INGEN å snakke med. Man tør nesten ikke si ordet selv engang i redsel for at da er du DET da jo. Det er klart at å kanskje leve med denne fortielsen i mange år vil prege deg som menneske i fremtiden. Selv også når du endelig har stått frem og til og med fått aksept av de som er viktige for deg. Annerledesheten og fordommene lever der ute allikevel og man må leve med det og støte på det OFTE. Det har jeg jo fått merke – ikke minst her på bloggen.

 

Vel, jeg er glad for at det i dag er lettere å stå frem som homofil. Samfunnet aksepterer oss lettere når vi endelig står frem som det 100 % menneske vi er. Jeg tror bare ikke at vi er kommet så langt i dag heller, at tanken og opplevelsen av å føle seg annerledes, ER særlig annerledes. Jeg tror i alle fall at det i mange tilfeller er i slike situasjoner at man utvikler angst og depresjon. Når man er i situasjoner hvor man ikke styrer selv det man utsettes for. Når man føler seg annerledes og oppleves annerledes enn dette NORMALE – det vanlige. Fasitmennesket har jeg ofte kalt det.

 

Å leve opp til idealene – eller fasitmennesket – er en tøff kamp som preger livet til veldig mange av oss i dag. Slik har det jo også vært opp gjennom historien. Med moter, trender, religioner, og forventninger man får gjerne skapt av mediaer, kanskje særlig gjennom tv.

 

Jeg må være litt humoristisk og si at her har jeg vært særdeles uheldig.

 

Jeg har hele mitt liv vært tykk. Jeg er litt femi. Jeg er homo. Jeg er enslig. + + + Og ikke minst: Jeg har levd med angst og depresjoner. Man kan jo le litt av dette. Og her igjen vil vel kanskje noen si at: Herregud så stakkarslig! Jeg er enig – men motsatt. Jeg synes det er stakkarslig av samfunnet å ikke godta at vi alle er født ulike og at det ikke finnes noen fasiter. Men alle disse faktorene spiller inn på livet mitt og avgjør hvem jeg er og hva jeg skal oppfattes som.

 

Det snakkes så ofte om livsstilssykdommer. Skylden på livsstilsykdommene legges ofte på den enkelte. DU er tykk – du må slanke deg!. Det er alvorlige beskyldninger å komme med overfor en jente som sitter over doskålen og spyr for å få opp maten hun har overspist for å bli som sangidolet sitt, eller som samfunnet forventer av henne. Det er ikke farlig å være tykk. Det farlige er å lage tanker inni hodene på folk at du ikke er normal.

 

Samfunnet må ta denne skylden. Kravene vi stiller, ikke bare overfor oss selv men faktisk i mange tilfeller enda mer overfor andre, er så skyhøye at folk ikke mestrer det. I vernet for kravene blir vi faktisk kjempeegoister. Fornuften bukker under. Resultatet tror jeg havner ofte med ensomhet, individualisme og der igjen kommer angsten og depresjonene.

 

Hvor ble det av FORNUFTEN? – spør jeg meg selv om mange ganger. Det er for eksempel i tilfeller der jeg ser at lekestativer for barn ikke blir godkjente fordi barnet kan falle ned og slå seg. Eller når jeg som lovlig røykende blir bedt om å gjemme meg så ikke foreldre eller barn ser at jeg røyker. (Tobakk er fortsatt lovlig her i landet) Ja – det er kanskje skadelig. Det er klart at barnet slår seg når det detter ned. Og jeg VET det er skadelig å røyke, ikke bare for meg selv men også for de som er i nærheten av meg. Jeg tror jeg lærer best ved å bruke fornuft. Et barn lærer når det detter ned og slår seg. Årsaken til at han datt ned bør han lære av og ikke gjøre en gang til. Jeg må også lære meg at det er fornuftig å vise hensyn når jeg røyker – til tross for at jeg ikke helt skjønner hvorfor det reageres så sterkt på at et barn ser jeg røyker, mens det sitter foran tv og ser film med mennesker bli drept – uten at noen reagerer på det. (vel,,, her kunne jeg sagt mye kjenner jeg… ;-)))

 

Livet handler mye om å slå seg. Slå seg – stå opp igjen – og å lære av det. Det er gjerne meg selv som må lære av de feilene jeg gjør. Selvfølgelig er det også ofte greit at andre kan lære av de feilene jeg gjør. Og hva er feil? Vel, det er i de fleste tilfeller der jeg selv innser at jeg skader meg selv eller andre. Så skal man jo også tenke over hva andre mener er feil med deg. Men de andre har ikke alltid rett! Jeg pleier ofte å si at jeg gjør så godt jeg kan – og bedre kan jeg ikke gjøre det. Det burde faktisk holde.

 

Angst og depresjoner tror jeg handler i stor grad om de kravene som blir stilt til oss. Kravene som blir stilt oss allerede fra dagen vi blir født og får tildelt en blå lue fordi du er gutt. Ofte begynner det allerede der. Kanskje enda mer hvis du er født jente. Fra 5 års alder går du vekk fra en stort sett sorgfri barndom og inn i skole, institusjon, jobb. Fra første skoledag kreves det noe av DEG. Fra denne dag kan du ikke lenger bare si at; – jeg er bare et barn; eller: – jeg er bare et menneske.

 

Jeg prøver å si til meg selv hver dag: Jeg ER bare et menneske. Jeg vet jeg alltid gjør mitt beste. Det innebærer at jeg gjør mye feil, men også mye som er veldig bra. Jeg har lært av livet mitt og jeg er glad for at jeg har følelser som jeg kan gå å kjenne på. Angsten og depresjonene har også lært meg masse. Jeg er ikke stakkarslig. Jeg betyr noe. Jeg kjenner godt at jeg lever og i dag vil jeg gå ut og leve igjen – med alt det måtte innebære.

 

Det er jo det livet handler om. Å kjenne at man lever. Og å kjenne på alt det innebærer. Men det er tøft. Jeg prøver å lære meg at angsten og depresjonen skal jeg selv styre – ikke la de styre over meg. Det er tøft – og det er dessverre veldig ensomt.Og jeg vet alt om hvor vanskelig det er.

Har man det best når man ikke mener noe? Bloggen tar iallefall pause.

De siste dagene synes jeg har vært tøffe. Jeg har prøvd å skrive om dette på bloggen her.

Jeg lever i en turbulent tid med mange følelser, mange opp og nedturer, jeg føler jeg sloss for tilværelsen. Jeg er ved en av de mange skilleveiene i livet. Det handler om veivalg og om overlevelse, trygghet for fremtiden. Det er litt rart for det er også i slike tider man merker varmen fra mennesker som står deg nær og som kjenner deg og vet HELE historien, ikke bare den jeg føler jeg vil dele på en blogg. Takk til alle dere nydelige venner!

Jeg har alltid vært et ærlig menneske som har delt av mine erfaringer. Jeg har alltid tenkt at dette kan være til hjelp og støtte for andre i lignende situasjoner. Hadde jeg hatt barn ville jeg delt med dem, men jeg har ikke barn og derfor deler jeg heller med andre som jeg føler kan ha hjelp av min erfaring. Jeg føler at jeg ikke har så mye å skjule. Jeg gjør masse feil, men jeg gjør også mye som er bra. Jeg har en del erfaringer som homofil også som jeg vil at andre homofile skal føle støtte fra og gjenkjenne seg i. Jeg har en del erfaring i hvordan det er å leve alene og som jeg føler at kan være til hjelp for andre som er i denne situasjonen. Dette gjelder også om ensomhet, psykisk helse, slanking og spiseforstyrrelse.

Men i det siste har jeg lurt på om det ikke var bedre om jeg trakk meg helt tilbake. Jeg føler meg kjempesliten og jeg skulle ønske mange ganger at jeg hadde mer overskudd til mitt eget liv og mine egne fremtidige valg. Jeg føler at jeg til stadighet møter dette: – du må ikke tro at du er noe! Jeg er heller ikke noe annet enn et menneske. Men er ikke det nok da? Jeg passer meg vel for å fremstå som et fasitmenneske. Det er iallefall det verste jeg vet. Men intensjonen min har vært at folk skal kunne kjenne seg igjen i de erfaringer jeg har gjort og det jeg skriver om – tankene og funderingene mine – slik at det kan være gjenkjennende og forhåpentligvis til glede og trøst. Kanskje har jeg ikke lykkes i dette. Det kan virke som at noen mennesker mener at jeg tror jeg er noe.

Jeg er ikke en som er flink til å bruke fine ord. Min skrivekunst kan så absolutt diskuteres. Når jeg blir sinna blir jeg også mektig usaklig. Jeg er sinna ofte! Det er en fin balansegang dette å si nok, men ikke for mye. Jeg har nok ikke vært så flink der. Folk jeg ikke kjenner vet alt for mye om meg. Noen ganger viser folk at de direkte hater meg. Selvfølgelig forstår jeg at folk meget godt kan hate eller mislike meg. Det jeg ikke forstår er at de sender anonyme meldinger med nærmest trusler. Da blir jeg redd.

Mine fiender befinner seg mest blant kristenfundamentalistene. Mye av det kan jeg for selv. Fordi jeg har «menget» meg med dem. Gått imot dem og sagt min oppriktige mening – ofte uten å pakke inn ordene. Vel, mangt av det er forsvar – for de pakker vel ikke akkurat inn ordene sine selv heller. Jeg har i det siste forsøkt å unngå iallefall disse. De har aldri tilført livet mitt noe godt. Jeg lærer ikke selv av dem engang. Jo det var feil sagt. jeg synes jeg lærer hvordan jeg IKKE skal være.

Jeg elsker mennesker. Jeg er ganske fri for fordommer føler jeg. Jeg liker å lære av andre og jeg liker å delta og bli kjent med ulike kulturer, ulike holdninger og meninger. Jeg elsker simpelthen å diskutere. Iallefall så lenge diskusjonen er basert på gjensidig respekt for hverandre. Kristenfundamentalister har ikke respekt for meg i utgangspunktet – derfor går det galt.

Jeg har ikke noe imot kristne. Tvert imot er det blant kristne jeg har mine største forbilder. Det er fundamentalismen jeg kjemper mot. Det er galt enten det er muslimsk, kristen eller om det så fantes en homofundamentalisme. Jeg har mange muslimske venner og jeg har omgått og jobbet med mange muslimer opp gjennom årene. Faktum er at jeg har aldri møtt en muslim som har sagt til meg at jeg må slutte å være homofil! Ja sånn rent praktisk altså ;-)) Alle religioner har masse bra, ikke minst innenfor buddhismen. Muslimene har også flotte familieverdier, noe vi burde lære av noen og enhver. Ikke minst meg selv. Men fundamentalismen den er og blir farlig – uansett hvem som utfører den.

Vel som dere kan se har jeg vanskelig for ikke å mene noe. 😉 Jeg er et engasjert menneske. Jeg vil gjerne sloss for alle de som ikke er så heldige som meg selv. Jeg synes selv at jeg ikke alltid er heldig – men jeg er bevisst på hvor bra jeg selv allikevel har det. Venner og familie betyr alt for meg. Jeg elsker barn og ungdom og ikke minst de gamle. De gamle blir oversett og stuet bort. Enda det er de som vi kan takke for at vi har det så godt som vi har det. De sitter med erfaringen og de sitter med visdom. De sitter på så masse ubrukt ressurs! De har fortjent så mye mer enn tilbud om bingo og tedans.

Jeg har drevet denne bloggen i ett år nå. Det meste av tiden har det vært bare hyggelig. Men mang en gang kunne jeg tenke meg å bare kutte den ut. Jeg tåler lite den kritikken som ofte rettes mot meg. Nå er jeg ærlig. Jeg kjenner meg så ofte lite igjen i mye av det som blir sagt. Sagt av mennesker som kanskje bare kjenner meg gjennom det jeg skriver her. Jeg prøver virkelig å være tøff og late som at dette ikke går inn på meg – men jeg lykkes dårlig med det. Mange sier til meg at jeg ikke skal bry meg om hva disse kristne ofte skriver her – fremstilt som en satans stedfortreder, løgner, avskyelig, falsk, selvforherligende osv osv..

Et av de mest sårende påstandene var når en skrev at jeg jobbet frivillig bare for å fremheve meg selv. Å nærmest bli beskyldt for å være en overgriper er også veldig sårende og ikke minst alvorlig for meg. En som utnytter unge gutter..  Ja, det har liksom ikke manglet på beskyldninger og påstander. Noe av det anser jeg som beskyldninger rett og slett fordi jeg er 40 år og homo – og til og med stolt av det. Andre påstander kan jeg ikke forstå. Det trekkes raske slutninger, ofte uten hold i anklagelser – av mennesker som bare leser bloggen og som ikke kjenner meg personlig. Det tar jeg som at jeg ikke har klart å lykkes i å sette nok grenser for meg selv. En blogg er nok ikke stedet for å være 100 % ærlig. eller?

Jeg tar iallefall en pause fra blogging nå. Iallefall til jeg har fått i orden ting på det private plan. Jeg har store utfordringer foran meg for å finne meg fulltidsstilling og få orden på økonomi. Jeg trenger kreftene. Jeg er lei av å sloss – også på bloggen. Det er ikke alltid verdt det.

Jeg vil nok legge ut ett og annet dikt til diktsamlingen og jeg vil nok oppdatere en del på homonyheter hentet fra dagligpressen. Men de helt store bloggoppslagene vil jeg nok prøve å la vær. Vil selvfølgelig følge med og publisere evt bloggsvar. Skriv gjerne inn egne dikt spesiellt. Det blir jeg særlig glad for!

Kristenfundamentalistene trenger ikke juble over sin midlertidige seier. Dere klarer å få folk ned på kne men det kan godt hende at jeg kommer tilbake 😉 Regn med det!

Takk til alle som støtter meg og er der for meg. Dere vet hvem dere er. Og dere vet hvor dere finner meg.

Om å være alene om alt..

Jeg har alltid sagt: Man velger ikke å være alene, men man velger om man vil være to eller flere.

Selvfølgelig er det noen også som velger å være alene. Å være alene er ikke det samme som å være ensom. Noen liker seg best alene rett og slett. Og jeg er litt der også. Jeg synes mange ganger det er deilig å være alene. Men ofte skulle jeg ønske «jeg var to».

Det er deilig å være alene når livet går som planlagt og det ikke er større problemer i livet enn at man klarer å takle det selv. Men det er perioder i livet man lengter etter å ha en hånd å holde i, en annen å snakke med, eller en til som kan holde planken, stigen eller ta bort «møkka».

Jeg husker godt når min far døde. Med unntak av min mor – som ble alene, brått og brutalt, hadde mine søsken noen å dele sorgen med. Vel, det hadde jo også min mor, for alle tok seg jo selvfølgelig spesiellt av henne. Jeg tror det var første gang jeg alvorlig tenkte over hvor «heldige» mine søsken var som hadde noen å lene seg mot, snakke med og dele sorgen med. Joda, det var folk som tenkte på meg også, men gjerne var de ikke der akkurat da når jeg trengte det som mest. Ikke å klandre noen, for slik er det bare.

I sorg og smerte, og det opplever man jo nå og da hadde det vært deilig å være to.

Ofte drar jeg på ferier alene. Dette er jeg vel strengt tatt ikke nødt til. Det er mange som vil ha meg med. Men det er rart med det. Man føler seg ofte som femte hjul på vogna og det kan mange ganger være sårt å være på ferie og ha den følelsen. Det er nok ikke så mange som tenker over at det kan være sånn. De som har invitert deg med har jo gjort en god gjerning. Bare at de tenker det, kan være litt sårt.

Når man da drar mye alene på ferier så hadde det vært fint å kunne ha noen å dele inntrykk med. Da hadde det vært deilig å være to.

Jeg tenker masse. Det er kanskje en uvane man drar på seg det når man er mye alene. Dog har jeg ikke begynt enda å snakke med meg selv… Ikke alle tanker man har vil man dele med «hvermansen». Det kan være tanker om liv og død, de store og små spørsmål, ting man har inni seg og som føles for privat til å dele. Sånne innisegselvtanker – tanker man har om noe man frykter, sørger over, skulle ønske var annerledes med seg selv, om man er bra nok, hvordan man oppfattes, osv osv.. Når man er mye alene blir tanker som små fetisjer. Man tenker at man sikkert er den eneste som tenker sånn. Selvfølgelig kan man bruke venner til sånt. Men venner har ikke samme forhold til en som kjenner «alt» ved deg.

Det er i mørke kvelder, over et tent lys foran et peisbål, at man godt kunne tenke seg å være to.

Det er tøfft å klare seg økonomisk når man er alene. Det pleier å gå bedre når man har klart å lage seg en beredskapskonto som man kan ta av og bruke når toppene kommer, eller uventede ting skjer. Det er bare at denne kontoen synes aldri å bli stor nok og den tømmes ustanselig. Som alene må man gjerne ofre mer for å få denne kontoen opp og gå igjen. Man må gjerne droppe en ferie – som forresten alltid er dyrere for oss som reiser alene – eller man må droppe en luksusting. Feks så må man holde seg til First-price produktene i butikken. Det smaker puke, og man får eksem av såpen – men det er billig.

Noen ganger ser jeg med skjevt blikk på naboens søppeldunk når denne renner over av søppel fra hele hans 10 medlemmersfamilie, og jeg vet vi betaler akkurat den samme avgiften – der jeg går med mine ukentlige to poser søppel. Og når jeg samtidig vet at alle de dusjer, bruker EN tv, EN husforsikring – og betaler akkurat de samme avgiftene som meg;- Jo da skulle jeg ønske at jeg var to.

(PS: Det rare er at min nabo ikke kjøper first-price produkter.)

Jeg som aleneboer blir sjelden eller aldri tatt med som gruppe i samfunnsdebatter. Dette til tross for at stadig flere blir som meg. Alene. Joda, noen som er alene er stadig med i debatten. De gamle alene og alenemødre og fedre. Jeg sitter ikke å misunner disse. Det er fortjent at disse er tatt med. De sliter og de sliter kanskje mer enn meg. Men vi er også en stor gruppe som er ALENE om alt. Vi får tross alt ikke noen støtte fra staten. Eller vi har ikke kanskje hatt en ektefelle FØR i livet som har vært med å betale på hus eller leilighet eller som har bidratt med sin lønn. Vi har ikke noen alenepensjon.

Det er noen mennesker som ikke har valgt å være alene.

Tanker om dette?

Ps: Dette kan lett forstås som et «synessyndpåsegselvinnlegg». Det er ikke meningen. Jeg har ikke SÅ mye å klage på. Men man skal jo ikke bare se på seg selv, og jeg kjenner mange som sliter ille. Det er liksom ikke rom for å gjøre feil når man er alene om alt. Har man gjort en bommert så har man ingen å tå til. Man må ordne opp selv. Ofte har det vist seg å innebære at man må gå fra alt det man allerede har klart å skaffe seg.

Er jeg bra nok?

I går kveld så jeg programmet om Oprah Winfrey som bygde en skole for fattige barn i Sør-Afrika. Oprah driver et nettverk som kalles Oprahs Angel Network hvor hun samler inn penger for å bygge skoler verden over. Programmet i går forsto jeg handlet om den aller første skolen hun startet – en skole for jenter. Jenter som kom fra de fattigste områdene i Sør-Afrika, hvor de måtte kjempe for å få mat på bordet hver dag, hvor kriminaliteten gjør det livsfarlig å gå utenfor sin egen dør, der hiv og aids har gjort at mange familier har opplevd å miste både mor og far. Mange av barna hadde bare en bestemor tilbake. Oprah deltok selv i opptaksintervjuene av disse barna og hun hadde laget små bakgrunnshistorier om mange av barna, hvor de fortalte om sin hverdagssituasjon. Vi her i Norge kan ikke engang tenke oss hvordan disse barna har det.

En av jentene stillte et spørsmål til Oprah som lyder omtrent sånn:

Når du ser jeg sitter her og ser meg sånn jeg er – synes du jeg er bra nok? 

Dette spørsmålet gjorde at jeg hadde problemer med å sove i natt. Jeg tenker at dette er et spørsmål som veldig mange i dag stiller seg. Den fattige jenta hvis store drøm er å få lov å gå på en skole tenker det. Vi i Norge som ser på det å gå på en skole som en selvfølgelighet – og «uffer» oss ofte over hvor forferdelig det er, tenker nok også det samme. Men det er noen vesentlige forskjeller i tankegangen…

For de fattige små jentene er det å gå på en skole en drøm. For dem er selv en myk seng å sove i en drøm. For dem er drømmer en del av overlevelsen. Det er nok drømmen om det som kan synes uoppnåelig som er drivkraften til å kjempe for overlevelsen – til tross for at familiemedlemmer dør av aids, eller blir myrdet kaldblodig utenfor døren til hjemmet, et hjem som er uten vann, uten mat – et blikkskur som ikke tåler engang et regnskyll. Det disse barna lærer seg er ydmykhet. INGENTING er en selvfølge. Det er deres egen innsats som avgjør hvor de lander. Det er ydmykhet å spørre – synes du jeg er bra nok?

Barn og unge – vel, voksne også – i Norge spør seg nok ofte det samme. ER JEG BRA NOK? Jeg spør meg selv dette hele tiden. Men det er en vesentlig forskjell her.

Vi i Norge vet knapt nok hva fattigdom er. Vi lever trygt og stort sett alle våre behov er dekket. Ja MER enn dekket. Vi lever i et overflodssamfunn. Mange ville ikke bøyd seg ned for å plukke opp en tier engang. Vi gidder ikke. Når vi synes vi er fattige så er det fordi vi ikke har råd til å kjøpe oss den dyreste mobiltelefonen, eller ha mulighet til å kjøpe flatskjermtv. I Norge har vi en fattigdomsgrense og går vi under den blir vi plukket opp og sørget for. At dette systemet mange ganger føles urettferdig er vel egentlig også et luksusproblem…

Når vi i Norge spør oss selv, er vi bra nok? – så handler det om vi er bra nok i forhold til naboen, i gjengen, i familien, på skolen, på jobben. Overflodsamfunnet har gjort oss hensynsløse i kampen om å bli best, rikest, ha best karriære, ha de fineste og dyreste moteklær, de fineste kroppene. I den hensynsløse klatringen på suksessstigen blir vi blindet for de andre rundt oss. De som prøver å klatre sammen med oss men som ikke makter farten, «bråket» og jaget, blir liggende rundt oss som ensomme, syke, redde enkeltindivider. Vi klatrer hensynsløst alene og vi detter ned igjen alene og blir ofte liggende igjen alene. Individualismen står sterkt i Norge. Vi skiller oss når ekteskapet blir kjedelig – det er lett. Vi dytter barna våre imellom oss og snakker dritt om x-mannen/kona til barna våre – det er lett. Vi sender mor og far på gamlehjem – det er lett. Vi skyver alle andre som ikke har samme karriæremål som oss vekk fra oss og tråkker over dem på vår vei – det er lett.

Vi er iferd med å skape et suksessskillesamfunn. Mange er bra nok – veldig mange er ikke bra nok. Definisjonen på suksess er penger og makt – OG mangel på ydmykhet.

Slik tenker jeg…

Jeg er klar over at jeg kanskje overdriver veldig i det jeg skriver ovenfor. Kanskje gjelder dette bare noen få – noen få hensynsløse. Vi kan jo heller ikke tenke oss hvordan denne jenta i Sør-Afrika egentlig har det. Vi ser henne på vår flatskjermtv, gråter litt og tenker så trist – for mange av oss er dette underholdning. Vi skifter kanal og ser «Vil du bli millionær» i stedet. Selv Oprah Winfrey lager underholdning av dette og ikke bare det – hun tjener masse penger på det.

Jeg vet ikke hva jeg vil med det jeg skriver. Jeg vet bare at jeg vet at jeg ofte stiller meg dette spørsmålet selv; ER JEG BRA NOK? Jeg spør meg dette fordi jeg er tykk og nærmest konstant går og tenker på at jeg burde være slankere. Jeg spør meg dette fordi jeg er homofil og går hver dag og hører at jeg ikke er like bra menneske som andre. Jeg spør meg det fordi jeg ofte går og føler meg blakk og har ikke råd til å kjøpe meg dette drivhuset som jeg VIRKELIG drømmer om og som jeg tenker er det som er igjen for at jeg virkelig skal føle meg lykkelig. Jeg spør meg om det fordi jeg ofte sliter med nerveproblemer, panikkangst og depresjoner – hvorfor har jeg det når jeg går og føler at jeg ikke egentlig har noen grunn til å ha angst eller depresjon.. Jeg spør meg det fordi jeg vet at til høsten må jeg ut i jobb igjen etter å ha vært syk i mange år. ER JEG BRA NOK? VIL JEG KLARE DET?

Jeg føler at jeg er ydmyk. Men jeg vet at noen vil si at jeg ikke er det. Det føler jeg er fordi noen mener at jeg ikke er bra nok.. Det gjør meg syk.

Om å prestere.. Bare noen tanker.

00000010.jpg

Skal dele med dere noen tanker jeg har om det å prestere. Vi går jo rundt og presterer hele tiden. Enten det er skolen, jobben, venner, familie eller hobbyer. På skolen er det relativt greit for der får vi jo karakterer utifra det vi presterer – i jobben får vi jobberfaringer/kompetanse som vi senere får fordeler av gjennom lønn eller «goder». Presterer vi ikke på jobb så får det konsekvenser – enten i form av advarlser, omflytting eller i verste fall oppsigelse, eller motsatt høyere gasje, forfremmelse og gode refereranser.

Innen idrett er det lett å måle prestasjoner. Der måler vi ut ifra tid, lengde, høyde eller antall mål. Her kommer også dette med lagprestasjon inn. Alle som spiller på ett lag skal være like viktige – fjernes en fra laget så må den plassen erstattes av andre – og de andre må påta seg et større ansvar eller en større innsats enn det de opprinnelig hadde.

Hva må vi prestere innenfor venne- og familiekrets? Må vi – eller er det viktig å prestere noe der?

Jeg sier til mange av mine venner at overfor meg trenger ingen å imponere, eller prestere masse. Er det i det hele tatt viktig å prestere noe overfor mennesker som sier de er glad i deg og som sier de bryr seg om deg?

Prestasjoner kan liksom være så mangt. Og hvorfor er det viktig å prestere? Hva ligger det i prestasjoner og hvem gjør vi det for? Hva er liksom målet med å prestere ? – noen ganger forsøker vi endatil å prestere mer enn vi vet vi klarer.. Noen ganger må vi kanskje lyve for å overbevise andre om våre prestasjoner.

Jeg møter mange mennesker som kanskje ikke har det så godt i livene sine. Kanskje de har hatt en dårlig oppvekst – eller de har mistet noen de har vært glad i eller de lever liv som de kanskje ikke helt mestrer helt alene og må ha hjelp av institusjoner, psykologer, leger eller andre støtteapparater. Jeg har jo selv vært der. Og utelukker heller ikke at jeg kan komme opp i lignende situasjoner. Jeg klarer kanskje ikke prestere som forventet – av en eller annen årsak.

Jeg kan nevne et konkret eksempel bare for å lage et bilde. Jeg har vært uten jobb i 5 år nå. For 5 år siden jobbet jeg så mye og hadde så mange ting jeg gikk og bar på – noe som gjorde at jeg ble fullstendig utslitt og klarte ikke de tunge børene slik at jeg rett og slett møtte veggen. Veldig.

Jeg vil ha litt kredit. Jeg presterte. Jeg presterte det at jeg innså en dag at dette ikke kunne fortsette. Noe var feil – og jeg fant ut at for min del var det at jeg bodde alene i Oslo, og at de verdiene og målene jeg tenkte jeg skulle oppnå, ikke kunne oppnåes uten at jeg jobbet meg nesten i hel. Jeg presterte å selge leiligheten min og kjøpte meg et lite gammelt hus i Skien i stedet. Jeg presterte å få et hus med en liten hage som gjorde at noen av verdiene mine – bylivet – ble senket, mens jeg fikk andre verdier inn i stedet. Jeg fikk bla en hage som jeg elsker å dyrke. Dette kunne jeg ikke gjennomført uten at jeg fikk støtte fra lege, psykologer, Aetat og trygdekontor. Jeg trengte tid og fikk tid. Nå skal jeg vel her tillegge at akkurat Aetat og trygdekontor var vel ikke akkurat de som bidro mest – og etterhvert ble vel de likemye hinder for planene mine mer enn de var bidragsytere. Slik opplevde jeg det – men så ser jeg jo også nå igjen at jeg hadde litt godt av den «motstanden». Uten denne motstanden kunne jeg lett ha fallt i likegyldighetsgraven og kanskje ville tingene blitt litt vel for behagelige for meg. Jeg ble stillt krav til og jeg måtte vise at jeg også kunne prestere noe – komme meg videre. Resultatet ble skole. Nå har jeg nesten klart å prestere 3 år på skole – med karakterer over snittet. Ikke noen lett oppgave akkurat. Det ER faktisk tøfft å starte på skolebenken igjen etter 25 år. Men jeg har klart det – jeg presterte det!

I 2008 blir det stillt nye krav til mine prestasjoner. Jeg må finne meg en jobb. Det er med skrekkblandet fryd. Jeg gruer for å prestere i en jobb. EN ting er skole og eksamener. Der skal jeg bare prestere overfor meg selv. Vil jeg skulke skolen en dag så KAN jeg gjøre dette – og det er bare meg selv det evt vil gå utover. I en jobb må jeg møte hver dag. Jeg må følge en stillingsinnstruks og jeg må prestere for at dem jeg jobber for skal nå sine mål. Jeg gruer fordi jeg vet at i dag stilles det veldig høye krav til prestasjoner i jobb. Som enslig er jeg et lett offer. Jeg KAN jobbe overtid – jeg er lett å spørre. Jeg må passe meg så jeg ikke havner tilbake i mitt eget prestasjonshysteri igjen. Jeg må der som så mange ganger ellers i livet finne den gyldne middelvei. Jeg må prestere likt med andre – jeg behover ikke prestere MER enn andre. Det blir min utfordring og det er det jeg gruer mest for.

Jeg er stolt over prestasjonene mine så langt. Ikke alle mennesker synes jeg HAR prestert så mye. Jeg har naboer og bekjente som mener at jeg kanskje bare har utnyttet systemet. De synes kanskje det er forferdelig at jeg skal få «gratis» utdanning som de gjerne kaller det, eller at jeg mottar trygd – så frisk som jeg er. «Du klarer jo å jobbe i hagen» har folk sagt til meg – og så ser de ikke at det er bare i de dagene jeg har vært frisk nok at jeg er der – eller at det å jobbe i hagen min faktisk er terapi for meg. De samme menneskene føler nok at de presterer mer enn meg fordi de «må jobbe for maten» og de må betale skatten som på en måte blir min lønn, og jeg gjør jo ingenting! De glemmer at jeg ikke selv har valgt det som er skjedd. De glemmer at dette også kan skje dem – eller noen i familien eller venner. De dømmer og så risikerer de å få sin egen dom rett i trynet selv senere.

Vi er heldige i Norge. JEG er heldig som bor i Norge. Vi har et system som fanger oss opp og tar vare på oss når vi av ulike grunner ikke har klart å prestere. Slik er det langtfra i andre land. Trenger vel ikke gå lenger enn til Sverige før vi ser at de ikke har like gode opplegg. Allikevel er det lett for oss å klage. Men det er jo fordi vi rett og slett er bortskjemte.

Alle mennesker er på ulike nivåer og på alle nivåer må vi prestere. Prestasjonene på de «lavere nivåene» er ikke dårligere prestasjoner og prestasjonene på de høye nivåene – de ressursterke er heller ikke nødvendigvis bedre. Vi har alle ulike forutsetninger for å prestere og vi presterer på ulike arenaer.

Jeg bare tenker noen ganger at mine venner som ikke kanskje har så sterke ressurser, faktisk presterer mye mer ofte, enn andre – og får kanskje ikke tilbakebetalt etter hvor store prestasjoner de gjør. Men så tenker jeg også at det kommer jo an på hva tilbakebetalingen består av. Penger eller lykke. Som kjent er kan ikke lykke betales med penger.

Vel, dette var litt rotete (kanskje) tanker om prestasjoner og om det å prestere. Deler du tankene mine?

URETTFERDIG JULEHANDEL – for enslige

6_2701_0.jpg

Hver jul skjer det.. Min allerede dårlige økonomi får seg en kraftig knekk.

Jeg kjøper gaver til mor, 3 søsken, og 8 onkelbarn og 3 grandonkelbarn + onkel og selvfølgelig venner. Jeg antar at 4500 er et reelt antall penger jeg må ut med. Jeg synes det er kjempehyggelig å kjøpe gaver, – ikke misforstå. Men det er en stor utgift for en som går på attføring og allerede får bare 66 % av en allerede dårlig lønn. Ikke synes jeg at jeg overdriver gavekjøpene heller. Jeg beregner sånn 200 kr på hver + litt ekstra til mor og søsken.

Ikke det at man skal regne slik på det når det gjelder gaver, men for meg er det et rent tapsprosjekt 😉 Til mine søstres eller brors familier bruker jeg 1000 – 1200 kr på hver familie og jeg får kanskje gaver igjen for maks 500. (nei, jeg sjekker ikke prisen på det jeg får…) Jeg er selvfølgelig glad for gavene jeg får og forventer heller ikke mer. Faktisk så har jeg sagt fra til alle i år at de kan bruke pengene å gi til de som trenger det mer enn meg.

Jeg nevner dette fordi det er et typisk bilde på hvordan det er å leve alene med ÈN lønn. ABSOLUTT ALT er dyrere når man er alene. Ett sted må jeg bo, og jeg bor i et lite hus hvor standarden ikke på noen måte er slik at en moderne familie med barn ville bodd her. Huset mitt kostet 650 000. Jeg betaler avgifter samme avgifter til staten enten det nå bor 10 eller ett menneske her. Tv-lisens, strømavgift, bilavgift, forsikring, vann og kloakk, søppel osv osv..

Skal jeg ut og reise må jeg betale ekstra for å få enkeltrom. Jeg får aldri noen singelrabatt slik familier får familierabatt eller pensjonister får rabbat. Enmanns-middagspakkene er for små til en og for store til en hvis man kjøper to. Og kjøper man to så blir middagen kjempedyr. Jeg tror enslige må kaste mye mer mat enn hva familier gjør. Å kjøpe seg bolig for en enslig i dag er nesten umulig – iallefall i byene.

Jepp – det oppleves urettferdig. Og det er sjelden man hører single mennesker kreve noe. Vi er meget sjelden tatt med i samfunnsdebatter. Dette til tross for at 803 000 bor alene. Det er hver 3 husstand (ensliges landsforbund)

Jeg går og handler mine julegaver med et ønske om å glede noen – og det er hyggelig å gi gaver. Samtidig tenker jeg hvor mye hyggelig jeg kunne gjort for meg selv med de 4500 jeg bruker – eksempel den sydenturen jeg aldri føler jeg har råd til.

Jeg skulle ønske jeg hadde råd til både å være litt egoistisk og å gi gaver til mine kjære!

JEG BLE FØDT NAKEN..

  

Dette skrev jeg i september i år på min forrige blogg:

Jeg ble født naken jeg – ble ikke du også?
Jeg ba ikke om å bli født – men jeg må anta at jeg var velkommen!
Jeg må anta at jeg er et produkt av min mor og fars kjærlighet til hverandre og en del av deres planlegging av livet sammen.

Jeg ble født uten baggasje jeg – ble ikke du også?
Jeg har visstnok en halvpart hver av genene til min mor og far – men mange mener jeg ligner mest på min far.
Fra dag 1 fikk jeg tildelt en blåfarge – et blått armbånd, en blå lue – noe som skulle vise: Se dette er en gutt! Det ble min første “baggasje”. Jeg var en gutt. Det var ikke nok at jeg hadde en penis som synlig bevis på dette. Jeg var gutt og skulle derfor ha blå klær, blå barnevogn, få gutteleker og leke gutteleker.

Apropos gutteleker. Jeg fikk masse gutteleker.
Jeg husker jeg fikk en fin lastebil av min far,
rødlakkert og blank. Tror den er like blank og nylakkert den dag i dag. Den var så fin på hylla mi på rommet mitt der den fikk stå til pynt sammen med de andre guttelekene. Jeg fikk etterhvert bøker også. Hardy-guttene! Frank Hardy hadde kullsvart hår, så svart at det nesten skinte i blått. Joey var blond tror jeg. Jeg husker ikke så godt for jeg syntes ikke han var så kjekk. Frank var tøff!

Jeg lekte i sandkasse jeg også. Lagde flotte veier så harde og fine og med vakre veikanter med hvite steiner og litt blomster. Jeg ble sinna når kameratene “brummet” for hardt med lekebilene og ødela og lagde spor i veibanen min som inntil da hadde vært som et nyskurt gulv. Steinene i veikanten som i den voldsomme, bråkete leken trillet ned “skråningen” og ødela de fine blomstene jeg hadde plukket og som så så triste ut i mangel på vann der de sto med beina i sanden. Var det nødvendig å bråke så fælt når man lekte med biler? Kunne de ikke late som at de var på en rolig søndagstur i stedet. Hvorfor var det nødvendig med all den brummingen? Gutter altså!!!

Jeg er født på landet og jeg elsket dyr. Jeg elsket å pusle rundt kaninene. Gi de nyplukket gress og rent vann i rene kopper. Fikk kaninunger også! Tror nok at det må skyldes en “arrangert” parring med nabokaninen. Iallefall forsto ikke mine foreldre hvordan den kunne få kaninunger der den sto alene inne i buret sitt. Jeg så min første og egentlig eneste fødsel. Jeg så moren som lagde rede noen dager i forveien. Jeg så hvor redd hun var og hvordan hun beskyttet sine små nøster.

Jeg har alltid likt rolige leker jeg. Vi hadde fotballag i grenda jeg vokste opp i og vi spillte kamper mot nabogrenda. Jeg var lubben og litt lat og likte ikke så godt å bli skitten – og jeg likte ikke så godt denne voldsomheten, brutaliteten når gutta spillte fotball. Løsningen var at jeg ble passiv kaptein fra sidelinjen. Jeg var da fortsatt med på laget! Og all min sympati lå da fortsatt hos det beste laget i bygda! Vi hadde en borg også. Med harde bråkete kamper også med nabogrenda. Indianer og cowboy. Jeg var selvfølgelig Høvding!

Jeg elsker brudepar! Ja jeg synes fortsatt det er noe av det vakreste jeg ser. Da jeg var liten klippet jeg ut bilder av brudepar fra ukebladene og festet dem opp på veggen på rommet mitt. Jeg husker også at jeg noen ganger lekte jeg var brud selv. Jeg var så fasinert av de lange kjolene som akkurat skulle dekke skotuppen. Jeg brukte mors gardiner og kreerte de lekreste kreasjoner. Hmm Noe måtte ha sagt meg at dette var en aktivitet som ikke tålte dagens lys – de ble iallefall gjort i dypeste hemmelighet.

Brudebuketten var et kapittel for seg. Jeg tegnet fantastiske buketter på papiret. Jeg elsket å se på familiens takkekortalbum og studerte de ulike brudebukettene. Ga de poenger og vurderte om den var for stor eller for liten i forhold til kroppsform til bruden eller fasongen på kjolen.
Blomster er jo fortsatt min store lidenskap.

Jeg ble født naken…

Jeg ble født i 1965 i en liten bygd i Gudbrandsdalen.

Jeg ble tildelt en blåfarge ved fødselen. Jeg var gutt og alle skulle se at jeg var gutt.

Baggasjen jeg etterhvert fikk var vel ikke preget av typiske gutteting.

INGEN snakket dengang om homofili. Når noen kommenterte at jeg var “femi” så gikk det mere på det at jeg var lat, spesiell, ville ikke være med på typiske bråkete gutteting. Jeg likte bedre å sitte sammen med min mor når hun fikk besøk av damene. Gå ut og lek!! I dag kan jeg nesten huske det som: Gå ut og vær normal!!

Jeg husker jeg hadde både guttekjærester og jentekjærester på barneskolen. Den mest naturlige ting det! Jeg likte jo like godt “Per” som “Kari”. Tror “Per” visste at jeg likte han godt også. Men mer på det plan at han oppnådde fordeler av det. Det var jo jeg som hentet ballen hvis han sparket den langt vekk. “Per” likte nok det. Men så begynte jo barna å kalle meg femi og femidott. Jeg begynte å forstå at jeg ikke skulle hente ballen til “Per” hver gang. Han fikk jammen hente den selv noen ganger også. Men han var jo søt da… Men jeg holdt DET for meg selv.

Jeg tror nesten jeg kan huske første gang noen gikk etter meg på hjemveien og skrek HOMO! Jeg tror endatil jeg lo litt sånn usikkert første gang. Hva var det? Homo? De gjorde rare bevegelser med hånden foran buksa.. Idag vet jeg at det var “runkebevegelser”. Homo ja.. Jeg ante ikke hva det var. Og når de sa at jeg var homo så skjønte jeg jo at det ikke var akkurat noe bra egenskap å inneha. Tror i dag at det ikke var alle andre heller som visste hva det var. Men homo skrek iallefall alle etterhvert. Etterhvert skjønte jeg hva det betydde også. Å være forelsket i “Per” eller Pål eller Espen var altså feil. VELDIG feil!

Jeg hadde fått en baggasje som ikke var så bra å ha. Baggasjen ble etterhvert gjemt innerst inne i skapet. Der det var mørkest. Der det var kaldest. På øverste hylle. Langt, langt inne i skapet.

Tror ikke jeg tenkte så mye på hvem som hadde gitt meg denne baggasjen da. Jeg trodde etterhvert at jeg var den eneste i hele verden som hadde den. Jeg trodde jeg kom fra en annen planet. Jeg trodde det var meg mot dem. Dem? Jo det var alle andre det. Foreldre, søsken, venner, skolekamerater, lærere, naboer, ALLE. Men jeg tror jeg var underdanig. Det var jo meg som var feil og alle andre var riktige.

Jeg tenker i dag også hvem det er som har gitt meg denne baggasjen. Og jeg ser jo at dette diskuteres i media, blogger, forskere, blant mennesker.

Hva inneholder så denne baggasjen? Er denne baggasjen så fryktelig å eie?

Jeg hadde en lykkelig barndom. Det er helt sant! Jeg levde i en verden som ikke var bare blå. Den inneholdt masse farger. Flere farger enn alle brudebukettene jeg tegnet inneholdt.

Skolen var også bra. Inntil… Men innimellom var den allikevel bra. Kameratene likte meg jo! Jeg har alltid hatt masse venner. Men jeg også hatt mest jentevenner.

Jeg var morsom! Det ble masken jeg tok på meg. Jeg ofret min homofili – den var jo godt gjemt – og ble morsom i stedet. Morsom og snill.

Folk har alltid utnyttet meg. Det skjer den dag i dag.

Baggasjen jeg fikk har kostet meg mye. Hvem søren ga meg den??

Det tok mange år før jeg skjønte at denne baggasjen var en gave. Tok sikkert 30 år!

Etterhvert som årene gikk har jeg jo turt å ta frem denne baggasjen – sånn litt forsiktig i begynnelsen. Sånn kjapt ut av skapet og fort inn igjen – i begynnelsen.

Jeg husker ikke dagen jeg forsto at flere hadde samme baggasje. Men jeg husker godt de årene jeg sammen med alle andre forbannet de som hadde slik baggasje. Jeg husker godt homoen i bygda som alle snakket om. Hvordan går det an? – kunne jeg si. Forferdet over at noen kunne ha sex med en av samme kjønn. Forelske seg i en av samme kjønn.. “Per…” Joda.. jeg visste det. Og jeg forsto denne homoen så altfor godt. Jeg forsto denne homoen bedre enn alle andre.
Denne homoen er i dag en av mine beste venner. Takk ! Du vet hvem du er…

14 A4 håndskrevne ark. Hele livet mitt. Alle tankene mine. Tatt ut av baggasjen. Åpnet og lagt ut. Skrevet, lest, gang etter gang. Hele livet mitt. Hele sannheten. Nå eller aldri. Hele livet mitt. All min baggasje. Brettet ut. Like nakent som den dagen jeg ble født.

Gitt mine beste venner.

Svaret som jeg ble så forbannet på.

Hva så? – svarte de.

Hva så?????