DIKT/SITATER 2

En liten bok fra min venn

«Til min kjære venn»

En liten bok

Fra et stort menneske

små ord

om vennskap og kjærlighet

fra en venn til en annen.

Denne siden er tilegnet min spesielle venn.

SEND GJERNE INN DINE EGNE – OG ANDRES DIKT PÅ BLOGGEN HER😉

94 Svar til “DIKT/SITATER 2

  1. Til min kjære venn,

    Gå ikke foran meg,

    kanskje jeg ikke følger etter.

    Gå ikke bak meg,

    kanskje jeg ikke vil føre an.

    Gå ved siden av meg,

    og bare vær min venn.

    Albert Camus

  2. Og mennesker lever, ikke på grunn av omsorgen de kjenner for seg selv, men på grunn av kjærligheten som er til del fra andre…
    Lev Tolstoj (1828-1910)

  3. Høst dikt
    Av Inger Marie Nilsson

    Jeg sitter på berget
    og hører bølgene bruser
    Jeg titter på trærne
    og hører vinden som suser

    Sommeren er over
    høsten er her
    Nå kommer tider
    med mer klær

    Fuglene flokker seg
    klare til å dra
    Snart flyr de av sted
    og får det nok bra

    Velkommen tilbake
    når vinteren er over
    og trær og blomster
    ikke lenger sover.

  4. Jeg ser du er trist
    av Marit Irene Jensen

    Jeg ser du er trist
    Jeg kjenner din smerte
    Jeg ser du gråter
    Jeg vet du har det vondt
    Jeg vil så gjerne trøste
    Men finner ikke ordene som passer
    Jeg har følt det selv, mange ganger
    (Urettferdigheten, tomheten, maktesløsheten)
    Men la tårene få komme
    Ta min hånd og vær min venn.

  5. Einsamflygar

    Barn, ikkje le av den fuglen

    som flaksar så hjelpelaust av stad.

    Vinden har skilt han frå dei andre

    som flyg over havet i ei jamn, tett rad.

    Vinden valde ut denne eine

    og kasta han ut av den usynlege lei

    som fuglar av hans slag plar følgje.

    Han er ikkje lenger ein av dei.

    Sin eigen veg må han finne,

    eller – om han trøytnar om litt –

    gi tapt, la seg falle, gå under,

    slik går det desse einsame titt.

    Det mørknar vidt over havet.

    Ei frostnatt kvesser sine jarn.

    Ein fugl flyr einsam under stjerner.

    Ikkje gråt for den fuglen, barn.


    Halldis Moren Vesaas

  6. Berceuse

    Sov, sov lille mann
    Livet er en drøm.
    Over mørke morildvann
    Seiler du mot nattens land…
    Alle er alene.

    Bølger nynner mot din båt:
    Livet er en drøm.
    Dyp er sjøen, salt og våt…
    … som av mange øynes gråt…
    … Alle er alene.

    Natten er så lang, så lang.
    Livet er en drøm.
    Synk i søvnens myke fang-
    Drøm at det blir dag en gang
    Alle er alene.

    Bare synke, synke ned!
    Livet er en drøm.
    Der i søvnens sjø et sted
    Vil vår uro finne fred.
    Alle er alene.

    Ensomt suser vår planet-
    Livet er en drøm.
    Intet vet vi, det vi vet
    Er at alt er ensomhet.
    … Alle er alene.

    Lev, lev lille gutt.
    Livet er en drøm.
    Før du aner er det slutt,
    Snart er alle broer brutt.
    Alle er alene.

    Drøm, drøm lille vår
    Livet er en drøm.
    Hvor vi kommer fra, hvor vi går-
    Er det ingen som forstår.
    Alle er alene.

    Gro, gro lille frø
    Livet er en drøm.
    Mørket mumler om vår Ö:
    Kanskje skal vi aldri dø?

    Alle er alene.

    André Bjerke

  7. Det skin i li

    Det skin i li

    det syng i skog,

    av di du leikar

    i min hug.

    Når lauvet likrar

    bekkjer læt

    et sit så glad

    at gleda græt!

    Den sæle dagen

    du kom inn

    og rydde rom

    i hugen min,

    då opnast alt

    som før var stengt

    og ringa inn

    av draum og lengt.

    No kvitrar fugl

    no glitrar blad

    og blomar strålar

    allan stad.

    Um handi ikkje

    kan deg nå

    og augo ikkje

    kan deg sjå

    kvar dei så vender

    seg – og snur:

    Mitt hjarta veit

    kvarhelst du bur.

    Og veit eg ikkje

    kvar du fer,

    eg veit ein stad

    du alltid er.

    Magnus Bruheim

  8. Mine tårer

    Mine tårer
    kan fylle
    en sjø
    til et hav
    som vanner
    din hage
    der blomstene gror.
    De skinner
    og gir
    meg glede
    slik som du
    da du var
    her til stede.

    Når hverdagen blir sår og vond

    Det er sårt og vondt langt inn i sjela
    kropp og sinn verker som besatt
    Sjokk og vanntro bytter plass med
    Pinefulle tårer på mitt kinn og jeg hvisker
    kom tilbake, min store, lille venn
    Du vil alltid være elsket og ønsket her igjen.

    Sjokket blekner nok med tiden
    og hverdagen blir grå
    Men i mitt hjerte banker det
    en nerve for de små

    Begge dikt skrevet av Marit Irene Jensen
    http://fortellinger.net/

  9. Med åtte roser
    Åtte roser vil jeg gi deg:
    Én fordi du er så pen.
    Én for alle drømmer i deg.
    (Lar du meg få plass i én?)
    Én fordi du er en hulder.
    Én fordi du er en ånd.
    Én for trykket av din skulder.
    Én for varmen av din hånd.
    Én for håpet, én for slottet
    vi skal bygge: Det blir åtte –
    åtte roser som vil tørste
    efter å få være nu
    hos den niende og største
    ville rose – som er du.

    André Bjerke

  10. Danse mi vise

    Vinden blæs synna, og vinden blæs norda,
    lyset og skuggen er syskjen på jorda.
    Sommarn er stutt, og vintern er lang.
    Danse mi vise, gråte min sang.

    Innunder yta glir moldmørke årer.
    Blåveisen blømer i gråbleike vårer.
    Livstrua bryt gjennom tele og tvang.
    Danse mi vise, gråte min sang.

    Friarar er vi, om vona er lita.
    Nynn om ‘a Berit, så får du ‘a Brita.
    Drøm på din sten at du sit på et fang.
    Danse mi vise, gråte min sang.

    Somme er fattige, somme er rike.
    Bare tel slutt er vi jamsis og like.
    Vegen er lystig, og vegen er vrang.
    Danse mi vise, gråte min sang.

    – Einar Skjæraasen –

  11. Livets lære:

    Barn som er vant til spydigheter lærer å bli usikre

    Barn som er vant til kritikk lærer seg å fordømme

    Barn som er vant til mistillit lærer å fare med juks

    Barn som er vant til motvilje lærer seg å hate

    Barn som er vant til hengivenhet lærer å bli glad i andre

    Barn som er vant til oppmuntring lærer å vise tillit

    Barn som er vant til oppriktighet lærer å skjelne sannhet fra løgn

    Barn som er vant til hjelpsomhet lærer å vise omtanke

    Barn som er vant til tålmodighet lærer å vise forståelse

    Barn som er vant til lykke vil finne kjærlighet og skjønnhet

    Ronald Russell

  12. Um pengar

    Ein kan kjøpa seg

    mat, men ikkje mathug

    dropar, men ikke helsa,

    mjuke sengjer, men ikkje svevn

    lærdom, men ikkje vit

    stas, men ikkje venleik

    glans, men ikkje hyggje

    moro, men ikkje gleda

    kammeratar, men ikkje venskap

    tenarar, men ikkje truskap

    graae haar, men ikkje æra

    rolege dagar, men ikkje fred

    Skalet av alle ting kan ein faa for pengar

    Men ikkje kjernen; den er ikkje for pengar fal (fal=til salgs)

    -Arne Garborg-

  13. Elsk

    Den galne guten min hug hev dåra;
    eg fanga sit som ein fugl i snóra;
    den galne guten, han gjeng so baus;
    han veit at fuglen vil aldri laus.

    Å gjev du batt meg med bast og bende;
    å gjev du batt meg so bandi brende!
    Å gjev du drog meg so fast til deg,
    at heile verdi kom burt for meg!

    Ja kunde rett eg mi runelekse,
    eg vilde inn i den guten vekse;
    eg vilde vekse meg i deg inn,
    og vera berre hjå guten min.

    Ja, kunde eg trolla og kunde eg heksa,
    eg vilde inn i den guten veksa;
    eg vilde veksa meg i deg inn
    og vera berre hos guten min.

    Å du som bur meg i hjarta inne,
    du magti fekk yvi alt mitt minne;
    kvart vesle húgsviv som framum dreg,
    det berre kviskrar um deg, um deg.

    Um soli lyser på himlen blanke,
    no ser ho deg! det er all min tanke;
    um dagen dovnar og skúming fell:
    ska tru han tenkjer på meg i kveld?

    Um vinden strid yvi heidi susar,
    det gule håret ditt visst han krusar;
    um regnet dryp med sin døyvde gråt,
    so stakkars guten, no vert du våt.

    Å berre timane vilde skride,
    og berre dagane vilde lide!
    Men eg vil kveda og vera glad;
    for um sundag kjem han, trala, trala!

    Arne Garborg

  14. Menneskene har glemt å leve. Livet skulle være en kunst, men er blitt en handel. Folk finner sjelden livets mening i arbeidet, men i det de kan få for arbeidet.

    – Arne Garborg-

  15. Dagen i dag

    Dagen i dag er en merkelig dag. Den er din!
    Dagen i går slapp deg ut av hendene.
    Den kan ikke få annet innhold enn det du alt har gitt den.
    Dagen i morgen har du ikke noe løfte på.
    Du vet ikke om du kan regne med å råde over den.
    Men dagen i dag er det eneste du kan være sikker på.
    Den kan du fylle med hva du vil. Benytt deg av det.
    I dag skal du glede et menneske. I dag kan du hjelpe en annen.
    I dag kan du leve slik at noen i kveld er glad for at du er til.
    Dagen i dag er en betydningsfull dag.
    Den er din!

    Georg Brandes

  16. Tankeflukt.

    Jeg våknet denne morgen
    mens regnet øste ned.
    Trakk dynen over hodet
    og dro et annet sted.

    I tankene jeg vandret
    til sol og sommerbris.
    Med varme lange strender
    og dobbel kule is.

    Ja solen slikket kroppen
    og gav meg energi.
    Du verden det var deilig
    med sommer, sol og fri.

    Jeg reiser så tilbake
    til regn og styggevær.
    Drar dynen bort fra hodet
    og får på meg litt klær.

    Til tross for drypp fra taket,
    det er en deilig dag.
    Det var en liten tankeflukt,
    som gav meg velbehag.

    Marianne Berge-Hansen

  17. Angsten

    Angst du bare kom

    jeg inviterte deg aldri

    ble fanget av deg

    jeg spurte hvorfor du psyket meg ned

    jeg klarte ikke å rømme

    ropte på hjelp

    du trodde ikke på meg

    jeg kjempet en kamp

    du mistet dine krefter

    nå er jeg din sjef

    du VAR min helvetes angst

    Mona
    (http://www.sidetmedord.no/dikt__1)

  18. I don’t have a life…

    I don´t have a life
    I have a TV.

    Movies keep me glowing,in the dark of empty
    dreams and let me
    laugh or cry when
    thoes need to flow.

    It´s so easy on the screen.
    Logical and serene.
    Unlike life
    I can always guess
    how it ends.

    Anonym
    (http://www.sidetmedord.no/dikt__1)

  19. HAUST

    Sola sig og ækta kolnar
    natta blir så myk og lang
    Grøne grase det har falna
    over høgfjell fly og vang.
    Skodda dreg seg kald og grå,
    hela ligg på staur og strå

    Lauv og lyng i liom gulnar
    ifrå fjord til høgste tind.
    Dagstøtt meir og meire surnar
    no den kalde nordavind.
    Trosten kring i liom fær,
    sankar opp dei siste bær

    Myk blir natta, lang er kvelden,
    skrymta tuslar her og der
    Når vi sit kring åreelden
    kalde flog i ryggen fær.
    Rundt i skog på mark og myr
    troll og tussar krek og kryr

    Sæersela dei blir aude
    folk og fe åt bygdom fer.
    Fjell og fly dei blir så raude
    snart er trolla ensleg der.
    No så finn dei fred og ro
    fær kje luft av manneblod

    Bjørkeblad og bøar bleiknar
    medan blåbærlyngen blør.
    Osp og rogn seg blodraud teiknar
    mellom gult i nord og sør.
    Over skog og mo og myr
    ligg ein dåm av eventyr.

    Yra grin og regnet piskar
    i den sure kalde vind
    Uppmed elva går ein fiskar
    våt inntil sitt eige skinn.
    Inni barmen blir så kaldt,
    hausten kjem og frys til alt.

    Enda gjennom sorg og saknad
    gjennom kiding lang og sår
    Vonar vi her enno vaknar
    upp ein ven og nyskapt vår.
    Vekkjer alt or dvala si
    upp til sumar lang og blid

    Skrevet av Ole O. Nyøygard fra Lia i Lom

  20. Det va nok ei håndfull tid

    og nok ein dag forbi.

    Nå e resten vind i løvet.

    Nå e resten som et sus av stille bølgebrus

    i ein menighet av døve.

    Ikkje alle tar farvel,men alle må ta kveld

    når ein dag te sist e omme.

    Du va halvveis i ein sang med fleire vers på gang.

    Men det komme som det komme.

    Eg ser deg overalt;i kvert fote fâr i støvet,

    i byttedyr som falt der jungelloven gjaldt,

    og i livet laust på prøve.

    Nå har sangen din tatt slutt,for løpet ditt blei brutt.

    Der va ingen siste anke.

    Men eg ser deg, likavel,i solefall og kveld

    og i bånnen av min tanke.

    Ingvar Hovland

  21. Karl Den Store

    Giv akt godt folk vær rede for å slåss,
    Vi entrer snart grønt land
    I en iskald natt med vind fra nord
    Snart går klostere I brann
    La nordstjernen vise oss den vei
    Mot trusselen fra sør
    Karl den store med sin hær dir oss blod på tann
    Vi kjemper til vi dør

    [Chorus:]
    Det staute folk fra Norden
    Holder fast ved sin stolte tro
    En barbarisk vrede ble satt til livs
    Da Karl Den Store ville se blod

    Mann etter mann står nå på dekk
    Med blikker vendt mot øst
    Der solen atter viser seg
    Og taler blod utav sin røst

    Når striden kaller må man kjempre og slåss
    For sin rett til å vær fri
    Med sverd I hand of øyne I brann
    Mot fiendens tyrani

    [repeat chorus twice]

    Sønner Av Norge

    Sønner av norge det eldgamle rike,
    Sjunder till harpens den festlige klang!
    Mandig og høytidsfullt tonen la stige,
    Fedrenelandet innvies vå sang!
    Fedrene minner herlig opprinner,
    Hver gang vi nevner vår fedrenestavn.
    Svulmende hjerter og glødende kinner,
    Hyller det eslkede, det hellige navn.

    Oldtid, du svant, men din hellige flamme
    Blusser i nordmannens hjerte ennu;
    Enn er av ætt og av kraft han den samme,
    Enn står til frihet og ære hans hu,
    Og når han kveder, Norriges heder,
    Svulmer hans hjerte av stolthet og lyst.
    Ham er selv Sydens de yndigste steder
    Intet mot Norriges snedekte kyst.

    En Stille Morgen – 1349

    En stille morgen midt I august
    Det står et skip det I Bjørgvin
    Morgendisen er ett med hav
    Norge står nu for høye krav

    For der I båten herjer det
    En pest som aldri før har vært
    En stille morgen midt I august
    Det står ett skip der i Bjørgvin

    Mørket feier fjell
    Skog mark og hell
    Leter etter lys
    Døden er nær

    Vi alle mines da denne båt
    Ia til ved kalen
    En stille morgen I august
    Det står ett skip…

    Fjellheimen Gir Meg Fred

    Jeg vil bort fra byens larm
    Jeg vil bort fra et stressende liv.
    Til fjells mot den friske luft
    Der finner jeg nytt giv.
    Den vakre norske fjellheim
    Og dens sterke struktur og prakt.
    Gir meg føleiser av stolthet
    For dette land som tiden har skapt.

    Å jotunheim, å Rondane, jeg elsker dere så
    I hjertet av vårt kjære fedreland, dere alltid,
    Alltid vil bestå!

    Fra første gang jeg møtte dere
    Var jeg barn og visste ei så mangt
    Men en ting var klart i mitt sinn
    Ja, en ting lyste så blankt.

    Når jeg engange blir eldre
    Og jeg ei de fagre fjell når
    Vii minnet leve igjen
    Om fjellvandringenes år
    Ja, sjelen min er forhekset
    Av naturens magi
    Og drømmene om fedre
    Som kjempet for å vli fri

    «Men alltid når mitt harde land
    stig opp med fjellorn blå
    Eg kjende det I bringa brann
    Glad laut eg gråta då»

    Olav Digre

    Olav Digre dro ut i verden
    For lukke of rikdom søke
    Han lot seg kristne av skallede menn
    Sem Jehovahs folk ville øke.

    For Olav han var ingen ærlig mann
    Han var fæl til å dikte og spøke.
    Og de kritne fortalte hitoriene hans,
    For at Jehvas folk skulle øke.

    Tilbake til Norge vendte han
    Med en bestukket hær.
    For med penger og gull, med sverd og slakt
    Skulle han snart vokse sed svær.

    Til slutt dle Norge kristnet med makt,
    En kulturarv gikk mot sin grav.
    Det kan vi takke Olav Digre og hans menn,
    Svindlerne på de sju hav.

    For liket til Digre vokste ennu,
    Selv om hans sjel var i Helheim.
    Nei, løgnene fortsatte til evig tid,
    Men sannheten banet veien.

    Ja, at fjell kunne splittes og jotner drepas
    Det var jo ikke helt sant.
    Men for Olav var dumme historier og løgn
    Ett virkenmiddel lik kamp.

    Nordmannen

    Mellom bakkar og berg ut med havet
    Heve nordmannen fenge sin heim
    Der han sjølv heve tuftene grave
    Og set sjølv sine hus oppå deim

    Han såg ut på dei steinute strender
    Det var ingen som der hadde bygt;
    «Lat oss rydja og byggja oss grender
    og så eiga me rudningen trygt»

    Han såg ut på det bårute havet
    Der var ruskut å leggja utpå
    Men der leikade fisk nedi kavet
    Og den leiken den ville han sjå

    Fram på vetteren stundom han tenkte:
    «Gjev eg var i eit varmare land!»
    Men når vårsol i bakkane blenkte
    Fekk han hug til si heimlege strand

    Og når liene grønkar som hagar
    Når det laver av blomar på strå
    Og når netter er ljose som dagar
    Kan han ingen stad venare sjå

    Frostriket

    Vinterlandet over tinder har dekt
    Jotunheimen stille sover
    Kuide og frost nu atter har vekt
    Sitt øde og død landet over

    Natten gir dens ensomhet ro
    Den hersker på sin trone iskald
    Solen tapper den for sitt blod
    Men vinden hemmer den med sin sval

    Snødekte nord, jeg tenker på deg
    Iskalde frost, gi meg et svar
    Snødekte nord, du banet min vei
    Iskalde frost, og natten mørk, men klar

    Stormer og ras et mektig skue
    Krefter som meg har herder
    I gjenfryste sjøer er din frue
    Livløst har mange skjebner ferdet.

    Sinne, sorg, fortvileise, savn
    Mang en kom inn men aldri ut
    Nordlyset var deres hjerter i brann
    Men livet deres tok sakte slutt

    Snødekte nord, jeg tenke på deg
    Iskalde frost, gi meg et svar
    Snødekte mord, du banet min vei
    Iskalde frost, og natten mørk, men klar

    Evige Asatro

    Tor med sin hammer drar over Nordens land
    Der regn, lyn og redsel farer I en orkan
    Vrede og sinne ses fra Midgards jord
    Der torden gjaller over fjell, Li og fjord

    Enhaver ble kalt til en siste krig
    Et samlet rike måtte gå ut i strid
    For Odin, for visdom ære og tro
    I Norden skulle bare hedninger bo
    Vikingens dager ble glemt!
    Vår kultur og vår arv ble glemt!
    Tiden er inne for å gjenskape den tid;
    Tors hjemkomst, Tors hjemkomst for evig

    Gjallarhornets dype lur
    Durte gjennom skipenes ror
    Til staute menn som ville kjempe
    For sitt rike I nord!

    Nå ligger hver eneste by i ruiner
    Min sjel er i flammer, mitt hjerte det grinder
    Alltig er glemt, og svunnet hen
    Bare spor og drømmer finnes igjen.

    Se Norges Blomsterdal

    Se Norges Blomsterdal!
    Farvel du kvalme fangekrok,
    Den ville graneskog er nu så deilig sval!

    Tralalalala! Ja, lystelig det er i Nord blant
    Fjell og li og fjord, blant fjell og li og fjord.

    Hør fjellets stolte foss!
    Nyss brøt den vintrens bånd og tvang;
    Nu går den fritt sin gang
    Og brummer bass til oss.

    Så blå som himlens hvelv
    Fra hyttens dør så skjelmsk på klem
    To øyne titter frem
    Og ler som Frøya selv.

    Og får vi enn en skur-
    Litt regn gjør bondens åker godt,
    Vi skudde aldri «vått»,
    Det er mot vår natur!

    Når hjem til dont og by
    Vi vende må fra landets lyst,
    Med «glemmegel» ved bryst,
    Vi synger høyt mot sky:

    «Tralalalala! Ja, lenge blomstre gamie Nord
    meg fjell og li og fjord, med fjell og li fjord.

    Om Kveldon

    Om Kveldon når det mørkner og alle går til ro
    Da stenger jeg for stall og for låve.
    Og spurvene de netter seg i hvert sitt lille bo.
    Da går vel også du til din kove.
    Men siden vet jeg ikke at få tiden til å gå,
    For i de lange netter da lenges jeg så.
    Da har jeg ikke sinne til at sove.

    Nu står du foran speilet og kjemmer ditt hår
    Så sort og så alvorlig er ditt øye.
    Da banker vel ditt hjerte, men hvorfor det slår
    Det vet du ennu ikke så nøye.
    For ennu har vel ingen fått komme deg nær.
    Men over stolen henger dine fattige klær,
    Ditt skjørt og dine strømper og din trøye.

    Det mørkner over veien og høsten stunder til,
    Og tåken den tetner over enge.
    På stierne i skogen har mangen en gått vill,
    Og stjernene de stiger så strenge.
    Men kan du ikke komme i aften lille venn,
    Så send et bud og si meg når kommer du ingjen.
    Jeg har ikke sett deg på så lenge.

    Norges Skaal

    Nor Norge, Kjæmpers Fødeland,
    Vi denne Skaal vil tome,
    Og naar vi først faa blod paa Tand,
    VI sødt om Frihed drømme;
    Dog vaagne vi vei op engang
    Og bryde lænker, Baand og Tvang;
    For Norge, Kjæmpers Fødeland,
    Vi denne Skaal udtømmel

    Hver tapper Helt, blandt Klipper fød,
    Vi drikke vil til Ære;
    Hver ærlig Norsk, som lænker brød,
    Skal evig elsket værel
    Den vrede livvagsts Vaabenbrag
    Forklarer trolig Nordmands Sag.
    Hver ærlig Norks, blandt Klipper fød,
    Vi drikke nu tll Ære.

    En Skaal for dig, min kjække Ven,
    Og for de norske Pigerl
    Og har du en, saa Skaal for den,
    Og Skam faa den som sviger!
    Og Skam faa den som elsker tvang
    Og hader Piger, Vin og Sang!
    En Skaal for dig, min kjække Ven,
    Og for de norske Piger!

    Og nok en Skaal for Norges Fjeld,
    For klipper, Sne og bakker!
    Hør dovres echo raabe: «Held!»
    For Skaalen tre Gang taker.
    Ja tre Gang tre skal alle Fjeld
    For norges Sønner raabe Held!
    Endnu en Skaal for dig mit Fjeld,
    For Klipper, Sne og Bakker!

  22. Stilleste gutt på sovesal 1

    Husker du den gangen da vi gikk på folkeskolen,
    da sommer’n det var feri’koloni?
    Vi møtte opp på Møllergata, fikk en lapp rundt halsen med
    navnet og hvor lenge vi sku’ bli.
    Opptil åtte uker var vårt tilbud fra kommunen –
    og selvsagt måtte vi bli tida ut.
    Så stovi derog stamma mens vi tok farvel med mamma. Den
    eneste jeg kjente der var Knut.

    På Møllergata skole ble vi tellt og delt i grupper, som
    marsjerte ned til Østban’ for å dra.
    Jeg følte meg så ensom da jeg så at Knut var borte: en

    kompis hadde vært så fint å ha.

    Det var ingen som jeg kjente da
    jeg kom om bord i toget, så
    jeg satt der uten noen ting å si.
    Med trillrund skalle som var klippt en gang for alle på vei
    til sommer’ns feri’koloni.

    Ingen visste hvor vi skulle, noen gjetta og funderte, noen
    hadde vært på mange plasser før.
    Det var Brusetkollen, Eilert Sundt og Wergeland og Tangen
    og visstnok flere steder lengre sør.
    Jeg titta ut fra toget, det ble slutt pa hus og gater: det var
    trær og vann og grønt og sikkert bra.

    Jeg satt der nok så stille for jeg syns det var litt ille å bli
    sendt avgårde hjemmefra.

    Omsider var vi framme på or’ntlig bondelandet. Og en
    kraftig voksen stemme ropte: ‘Hør!’
    Så kom det fram en mann som kallte seg for ‘onken, men
    ingen av oss kjent’n ifra før.

    ‘det var på Capri jeg.så henne komme’ sang onkel, og etter’ n
    to og to marsjerte vi.
    Kan tro vi var et syn: førti gutter ifra by’n på vei
    til or’ntlig feri’koloni.

    Jeg skulle vel fortelle noe spennende som skjedde, men
    stort sett var det fotball og mat.
    Men jeg husker ganske godt at ,li reiste hjem igjen og
    mamma fikk se sommern’s resultat:

    jeg hadde lang fin lugg og fine bolle kinner,
    hadde vrikka foten som seg hør og bør,
    hadde fått no’ n nye venner hadde felt no’n flere tenner, men
    ellers var jeg akkurat som før ..

    Det er lagd så mange sanger om å ha det gøy på landet,
    denne handla om a lengte hjem.
    Jeg husker noen kuer – kanskje enda flere fluer, men det
    va’kke noe spennende ved dem.
    Nå mange år etter kan jeg kikke opp på veggen på et
    minne som jeg enna har igjen:
    diplomet som jeg fikk har en enkel symbolikk:
    ‘Stilleste gutt pa Sovesal 1.’

    Lillebjørn Nilsen –

  23. God natt Oslo

    Solen har for lengst gått ned bak Vestkanten et sted og
    langs fjorden seiler natten sakte inn.
    Den legger til ved havna og stryker gatelangs
    forkledd som en kjølig sønnavind.
    Min by, du ligger rastløs selv om dagen din er over. For
    du vet at natten din blir aldri lang.
    Ditt lys blir aldri slukket, ingen klapper på din pute –
    men av meg skal du få en vuggesang:
    God natt, kiære Oslo God natt. God natt.
    God natt, kiære Oslo: sov godt inatt!

    I Schøningsgate går en enslig kvinne til entreen og
    låser med en lenke satt i spenn.
    – I morgen er den tyvende, da er pensjonen her
    tenker hun og går og legger seg igjen.
    På Drammensveien hvisler det en drosje gjennom natten og
    ved Skøyen blir den praiet av et par,
    som smiler til hverandre i lyset fra kupeen
    før døra slår igien og bilen drar

    I Tollbugata kjører en Mercedes for seg selv
    og en pike står og ser mot Akershus.
    Så møtes de i Kongens gate, lyset skifter gult
    og ved Vippetangen er de to blitt dus.
    Ved Egertorvet står et par og snakker nokså streite.
    Den grønne folkevogna har de sett.
    Så må de begge flytte seg for siste Sinsen-trikken og
    Freia-uret blinker kvart på ett.

    Så feier feiebilen Grønlandsleiret opp og ned
    fra Enerhaugen ned mot Grønlands torv.
    Og Lampa stenger døra og siste giesten går
    forbi en mann som sitter stille utenfor.
    Fra Vippetangen går en kvinne sakte ned mot Børsen,
    ved Grev Wedels plass tar hun en sigarett
    og tenker pa en by som er mye mindre enn denne og
    en bror som hun så gjerne skulle sett.

    Lillebjørn Nilsen –

  24. Barn av regnbuen

    En himmel full av stjerner.
    Blått hav så langt du ser.
    En jord der blomster gror.
    Kan du ønske mer ?
    Sammen skal vi leve
    hver søster og hver bror.
    Små barn av regnbuen
    og en frodig jord.

    Noen tror det ikke nytter.
    Andre kaster tiden bort med prat.
    Noen tror at vi kan leve av
    plast og syntetisk mat.
    Og noen stjeler fra de unge
    som blir sendt ut for å sloss
    Noen stjeler fra de mange
    som kommer etter oss

    Refreng:
    si det til alle barna!
    Og si det til hver far og mor:
    Ennå har vi en sjanse
    til å del e et håp på jord.

    Refreng:
    si det til alle barna!
    Og si det til hver far og mor:
    Ennå har vi en sjanse
    til å del e et håp på jord

    Lillebjørn Nilsen –

  25. Ord over sannhetens bord

    Du sa enhver kaptein fikk styre egen båt.
    Og bringes ikke skuta flott så blir han våt.
    Du heiste seil mens stormen blåste stiv.
    Det er greit, men må du gå ned med ditt liv?
    Du sier unge bøyde kvister alltid retter seg.
    Mens du trassig brenner nye broer etter deg.
    Hei, finn en stødig stol før du setter deg!
    og får et ORD OVER SANNHETENS BORD.

    Du sa det var ingen av oss som forsto.
    For ingen hadde prøvd å stå i dine sko.
    Men du lot ingen andre komme nær.
    Det var ‘det gamle spillet om venhver’.
    Men hvorfor gjøre henne så ulykkelig?
    Hennes liv er fullt og helt uoppstykkelig.
    Om du hører meg så gjentar jeg uttrykkelig:
    Hør et ORD OVER SANNHETENS BORD.

    Du sa du hadde flyttet slle kjente trekk.
    En dronning-gambit mislyktes. Og hun var vekk.
    Du rokerte alt for tidlig i ditt spill.
    Rydd bettet! Du skal spille en gang til.
    Men senk den lansen som du ville stikke med!
    Om du ikke spiller fair så blir jeg ikke med.
    Her inviteres kun på vin og en å drikke med.
    Og et ORD OVER SANNHETENS BORD.

    Så slutt og sloss mot vindmøller! Kom, og sett deg ned!
    Og du må gjerne ta din Sancho Punza med.
    Din forheksede Dulcinea, hun har reist sin vei.
    En flott og vakker kvinne var hun. Spør du meg.
    Hun du fanget i det blikk du nå vil flakke med.
    Hun gar funnet seg en venn som hun kan snakke med.
    Og du er den som får ta til takke med
    et ORD OVER SANNHETENS BORD.

    Du hadde vener som sa mye pent om deg.
    Men da de trengte deg så du en annen vei.
    Du glemte mens du klatret for å se.
    At du måtte klatre samme veien ned.
    Da møtte du et kjent ansikt i speilet ditt.
    Okei, aller får en kvote så de kan feile litt.
    Ta draftet fram og lær deg så å peile litt
    etter ORD PÅ SANNHETENS ORD.

    Lillebjørn Nilsen –

  26. Din tanke er fri,
    hvem tror du den finner.
    Den flykter forbi,
    slik skygger forsvinner.
    Den kan ikke brennes,
    av fiender kjennes.
    Og slik vil det alltid bli:
    Din tanke er fri!

    Jeg tenker hva jeg vil,
    mitt ønske bestemmer.
    I stillhet blir det til,
    i ukjente drømmer.
    Min tanke og lengsel
    vil bryte hvert stengsel.
    Og slik vil det alltid bli:
    Min tanke er fri!

    Og tvinges vi inn
    bak jernslåtte dører,
    da flykter den vind
    som tankene fører.
    Fordi våre tanker
    kan rive ned skranker.
    Og slik vil det alltid bli:
    Vår tanke er fri!

    Alf Cranner

  27. Å den som fikk være en julepresang
    under en glitrende gran.
    Hemmelig pakket, forseglet og lakket
    med gullbånd og rød cellofan.
    Rundt meg i ring skulle jomfruer gå,
    med gamle og unge, store og små.
    Svermende, gyngende,
    håpefullt syngende.
    Ønske de meg skulle få.

    Å den som fikk være en julepresang
    der det sto skrevet et navn.
    Ivrig med rosenkinn
    åpnet han pakken sin,
    jublet og tok meg i favn.
    Andre presanger ble bleke og små,
    tenk at han virkelig meg skulle få.
    Helt uoppnåelig,
    uimotståelig,
    ubrukt med prislapp på.

    Å den som fikk være en julepresang
    like til natten falt på.
    Helt til han smilende
    ba om å få ta meg med
    når han i seng skulle gå.
    Men tenk om han ikke ble lyk’lig det spor
    men ba meg å reise dit pepper’n gror:
    Innerst i kottet,
    men der fikk jeg møte en
    julepresang fra i fjor………

    Fritt etter Alf Prøysens dikt

  28. «Ved Rondane»

    No seer eg atter slike Fjøll og Dalar,
    som deim eg i min fyrste Ungdom saag,
    og sama Vind den heite Panna ‘svalar;
    og Gullet ligg paa Snjo, som fyrr det laag.
    Det er eit Barnemaal, som til meg talar,
    og gjer’ meg tankefull, men endaa fjaag [8]
    Med Ungdomsminni er den Tala blandad:
    Det strøymer paa meg, so eg knapt kan anda.

    Ja, Livet strøymer paa meg, som det strøymde,
    naar under Snjo eg saag det grøne Straa.
    Eg drøymer no, som fyrr eg altid drøymde,
    naar slike Fjøll eg saag i Lufti blaa.
    Eg gløymer Dagsens Strid, som fyrr eg gløymde,
    naar eg mot Kveld af Sol eit Glimt fekk sjaa.
    Eg finner vel eit Hus, som vil meg hysa,
    naar Soli heim mot Notti vil meg lysa.

    Alt er som fyrr, men det er meir forklaarat,
    so Dagsens Ljos meg synest meire bjart.
    Og det, som beit og skar meg, so det saarat,
    det gjerer sjølve Skuggen mindre svart;
    sjølv det, som til at synda tidt meg daarat,
    sjølv det gjer’ harde Fjøllet mindre hardt.
    Forsonad’ koma atter gamle Tankar:
    det sama Hjarta er, som eldre bankar.

    Og kver ein Stein eg som ein Kjenning finner,
    for slik var den, eg flaug ikring som Gut.
    Som det var Kjæmpur spyr eg, kven som vinner
    af den og denne andre haage Nut.
    Alt minner meg; det minner, og det minner,
    til Soli ned i Snjoen sloknar ut.
    Og inn i siste Svevn meg eigong huggar
    dei gamle Minni og dei gamle Skuggar

    av Aasmund Olavsson Vinje (1860)

  29. Veien

    Det er så lett å gå seg vill, så lett å glemme målet der hvor mørke skygger rår.
    Når det er tungt å være til, så vet jeg at du alltid er en venn som helt forstår.
    For du skjenker meg nåde der hvor skammen fikk råde, jeg lever i din kjærlighet.

    Du er det eneste jeg har som holder og som bærer.
    I din omsorg får jeg bo når det er tomt for rette svar, når meninger fortærer mine lengsler og min tro.
    Men du skjenker meg nåde der hvor skammen fikk råde, jeg lever i din kjærlighet.

    Det finnes en vei jeg kan gå.
    Det går en bro som fører over opprørt hav, i lyset fra en åpen grav.
    En vei som fører meg dit hvor jeg kan få se og tro!

    Du vil for alltid være der! Du vandrer ved min side opp hver bakke, i hver krok.
    Da du lå bøyd på dine knær, fikk kjempe – du fikk lide da du mine synder tok.
    For du skjenker meg nåde der hvor skammen fikk råde, jeg lever i din kjærlighet

    Det finnes en vei jeg kan gå.
    Det går en bro som fører over opprørt hav, i lyset fra en åpen grav.
    En vei som fører meg dit hvor jeg kan få se og tro!

    Jon Lotterud

    Fant dette diktet hos KuleKnuts blogg http://kuleknut.blogspot.com/

  30. Amazing graze

    Amazing grace, how sweet the sound
    That saved a wretch like me
    I once was lost, but now I’m found
    Was blind, but now I see

    T’was grace that taught my heart to feel
    And grace, my fears relieved
    How precious dear that grace appeared
    The hour I first believed

    Through many dangers, toils and snares
    We have already come
    T’was grace that brought us safe thus far
    And grace will lead us home

    T’was grace that brought us safe thus far
    And grace will lead us home

  31. Din ungdom

    Din ungdom er gitt deg til odel og eie
    du skal ikke høkre den bort,
    men være den tro så den åker du pløyer
    kan gro når din gjerning er gjort.

    Den er ikke evig. Du kan ikke vente
    bestandig å eie dens ild.
    Men kjemper du for den, og er du den verdig,
    så blir den så lenge du vil.

    Din ungdom er skatten du aldri kan øde
    … hvis ikke du låser den ned.
    I krevende strid vil den tindre og funkle
    – men smuldre i dagenes fred.

    Du kan ikke spare på ungdommens krefter
    og ha dem til senere år.
    Men bruker du dem, skal du kjenne de vokser
    evindelig vår etter vår.

    Nå roper en verden: Vi trenger ditt hjerte,
    din evne, ditt brennende sinn!
    Og fikk du din ungdom til odel og eie,
    så bruk den, sett kreftene inn!

    Arne Paasche Aasen

  32. Blåveispiken

    Jeg går og rusler på Ringerike,
    de stille stier jeg sjelden går.
    Da kommer mot meg en liten pike,
    en lubben unge på fem, seks år.

    Hun bærer blåveis i sine hende,
    den første hilsen fra jordens muld –
    hun møter meg som en venn hun kjenner
    og står og smiler så tillitsfull.

    Hun spør meg barnslig om jeg vil ha dem
    for hun har plukket dem nettopp nå.
    så hvis jeg vil, kan jeg bare ta dem
    si’r hennes øyne, de store, blå.

    Så god en gave har ingen gitt meg
    som denne dunbløte barnehånd –
    hun får no’n penger så hun kan kjøpe
    til sine lokker et silkebånd.

    Hun løper fra meg med takk i blikket,
    hun danser lykk’lig på vårens vei.
    hun løper fra meg, men aner ikke
    at det var hun som var god mot meg.

    Tekst: Arne Paasche Aasen
    Musikk: Kurt Foss / Reidar Bø

  33. I TANKER

    I haven vandrer en prestemann.
    Han tenker alvorlig på Gud.
    Da lister lett over gangens sand
    en søt liten sommerens brud.

    Og presten slår øynene opp og ser
    at piken er såre skjønn.
    «Barn», si’r presten, «se, presten ber,
    og du forstyrrer hans bønn.”

    ”Jeg var på vei til min elskede, jeg”,
    si`r piken med senkte blikke.
    ”Jeg tenkte på ham og så deg ikke.
    Og da er det underlig rart av deg
    som tenkte på Gud, – at du så meg.”

    Herman Wildenvey

  34. PRILLAR-GURI

    Guri rekte ut kvite veven
    Nedover bergveggen svarte
    Med kvart som Sinklar med skotteheren
    Kjem i morgonen bjarte.
    Veven som sjølv ho vefta og spann
    Kvar tråden saman med hugen tvunne.
    Kvar tumen ho rekte av, undan rann
    Som liv av lagnaden spunne.

    Bøndene ser på veven
    Som eik seg ned etter bergekam.
    Og veit no nærmar seg skotteheren
    I same mun meire fram.

    Ein mann utpå øyi med kvite hesten
    Sit att-å-bak uppi salen.
    Sju gamlingar smeller med skramlebyssor
    So skottane lydde på smalen.
    Men inn under larmen som skymtar og læt
    Lever ei stille av angest alen,
    For det som skal hende -, og tonane græt
    Or Guriluren utover dalen.
    Og Prillar-Guri ho stilnar
    Einsleg i inste hjartegrunn,
    Ho ber på lagna’n åt land og rike
    I denne siste sekund.

    Prillar-Guri på Seljordskampen
    Sette luren for munnen,
    Og bles so det ljoma bergimillom.
    No løyser det timberlunnen,
    Som ligg der og ventar i stupbratt lid
    Med velduge tyngd og visse dauden –
    Til skottane beint under bratta skrid.
    Den siste sekund er runnen.

    Elvi andar i dalen,
    Guri kjenner kor stilt ho skrid –
    Speglar av både fjell og himil,
    Og fuglane syng i lid.

    Ho leikar seg ljuvt med luren sin
    Og elvi svævande strøymde.
    Vakker skein Guri på Seljordskampen,
    So skottane glåmde og gløymde
    Alt ikring seg og ser berre ho.
    Dei hua og song sine songar
    Og svinga på hatten til henne og lo
    Med’ kleivi vart trongar og trongar.

    Løyst er lunnen, med uppspara krefter
    Rasar han nedover, riv med seg alt,
    So skotteheren vart nedåt klistra.
    Stein og timber pløgde og valt
    Og gjorde ei blodfòr, som inn-i seg mauka
    Sundslegne, beinskrapa blodsogne kroppar.
    Bøndene var der og hogg inn på flekken
    Med våpen i hende, villskapen aukar
    Slagkvasse var dei med stridskveikt hug.
    Den sundsprengde heren av einskilde skottar
    Som freista koma på undanflòg, –
    Dei fekk no sin bane, eller vart meinbægde,
    Manngarden held dei på liv og daude.
    Å spara liv var kje spursmålet her!
    Hr. Georg Sinklar med ufredsheren
    Gjorde ei syrgjeleg feigdaferd.

    Prillar-Guri på Seljordskampen
    Kasta luren ifrå seg,
    Lutte sitt hovud i hendom sine
    Og kjende lagnaden slå seg. –
    Vakt for livet, men endå til
    Lokkematen til dauden.
    Livet det er eit lagnadspell
    Og siger gjev sorg, Gud nå’ meg!

    Det var som ho tykte Lågen
    Rann full av blod frå det Kringenslag,
    Og blodrisne bylgjone kviskrar
    Med gråtkjøvde andedrag.

    Det var som ho stod og stirde
    Inn i si eigi gåte.
    Ho gjorde si plikt til fullnads,
    Men kvifor måtte ho gråte?
    Ho undrast på kva ho gjorde.
    Då var det ei røyst gjennom hennar hjarte
    Kom i ein angest til orde:
    Vakt for livet, men endå agnet
    Som stødt skal so ljuvleg skine.
    Kvifor, kvifor er kvinnelagna’n
    So annleis enn alle hine?

    Tore Ørjasæter 1936

    Pillarguri, eller Prillar-Guri, er en av de mest berømte personene fra Slaget ved Kringen i Gudbrandsdalen i 1612. I følge historien var hennes oppgave å gi signal når den norske bondehæren kunne starte angrepet på skottene som vandret gjennom dalen på vei til Sverige. Dette skal hun ha gjort ved å stå på en høyde og blåse i en lur. Høyden, som fram til på 1800-tallet ble kalt Selsjordkampen, ligger rett ovenfor gården Selsjord, på vestsiden av Gudbrandsdalslågen, vis-à-vis Kringen. I dag kalles høyden Pillarguritoppen (852 moh.).

    Pillarguri er en sagnfigur som første gang dukker opp i en skriftlig framstilling på 1830-tallet i en samling av sagn utgitt av vågåpresten Hans Peter Schnitler Krag. En serie feleslåtter i Ottadalen er knyttet til namnet Guro, Goroleikjin skal være inspirerte av den samme sagnkretsen. Formen Prillarguri er kjent fra en frittstående roman av forfatteren Rudolf Muus på 1880-tallet. Lokalhistorikere aksepterer Pillarguri som en reell person, men enkelte folkeminnegranskere tviler på at hun har eksistert, ettersom det ikke finnes ugjendrivelige bevis for dette.

    Det finnes et meget gammelt instrument basert på bukkehorn som heter Prillarhorn. Ettersom uttrykket Prillarguri er brukt er det også et åpent spørsmål om hvilket instrument som skal ha vært brukt.

    På Otta står en statue av Pillarguri. Hun er også gjengitt på en minnestein reist i 1912 i forbindelse med 300-årsmarkeringen av slaget. Pillarguri er også avbildet på kommunevåpenet til Sel kommune.
    (wikipedia)

  35. HOLD SINNET DITT MJUKT

    – Hold sinnet ditt mjukt,
    sier en stemme i vinden.
    – La det ikke stivne
    av år og alder. Smør det
    med dagenes gule soltalg,
    dynk det med dogg fra en blomsterkalk,
    garv det i motgangs bitre saltlake.
    Hold sinnet ditt várt og villig
    som greina i brisen:
    en hvileplass for fugler
    med vingen blå av himmelduft.

    Hans Børli (1918-1989)

  36. Jeg har en drøm

    Tenk å få være
    smykket ditt,
    slenge armene
    rundt halsen din
    og låse dem.
    Henge der hele dagen
    innenfor genseren din,
    kjenne varmen fra
    din myke hud.
    Og når natten kommer,
    skal jeg
    ligge helt stille
    og høre den
    jevne pusten din
    når du sover.

    Alf Ivar

  37. GAMLE MOR

    Du gamle mor! du sliter arm,
    så sveitten er som blod,
    men endå i ditt hjarte varm,
    og du meg gav min sterke arm
    og dette ville mod.

    Du turka tårer av mitt kinn
    så mang ein Herrens gong,
    og lyste meg som guten din
    og bles meg uti barmen inn
    min sigerfulle song.

    Og gamle du, du gav til meg
    mi mjuke hjarterot,
    og derfor må eg elska deg,
    kvarhelst eg vankar på min veg,
    om så på villan fot.

    A. O. Vinje.

  38. VÅR EINSEMD

    Einsemd.
    Ei klokke tikkar.
    Omnen sprakar døyvt,
    gløser raudt i skumringa.
    Kvelden er aldri kveld som om hausten.

    Nyss fòr dei andre ifrå meg,
    såg meg stå einsam att.
    Dei sa at eg måtte ikkje fryse,
    dei spurde om eg kanskje var redd,
    redd for å vera aleine,
    no når det lid mot natt.

    Men eg er aldri einsam eg no,
    eg som ber deg.
    Kulde kan eg ikkje kjenne eg no,
    eg som har ditt varme liv,
    dine nye, bankande pulsar i meg.

    Mørkret eig inga makt over meg meir,
    slepp meg ikkje eingang nær,
    all er eg fullt av morgonrauden frå DIN dag,
    som snart skal gry.

    Å varme løynlege liv som eg ber –
    det hender eg gløymer min lengsel etter deg,
    det hender eg ønskjer eg ikkje skulle føde deg,
    anna eg alltid fekk eige deg,
    eige deg slik som eg eig deg no.

    Ja, det er eining, endeleg, mi med deg.
    Alt mitt går opp i deg,
    og du er enno berre som ei kjerne,
    ein part av meg.

    Snart skal dagslyset skine på deg,
    snart skal menneskeauge sjå deg,
    snart skal du ha eit namn.

    Enno er det berre eg som eig deg,
    enno er du berre som eit nytt organ eg har fått,
    som verkar i meg slik at eg er usårleg og unåeleg.
    Vondskap og pine og alt mørkt og sårt
    får ikkje rekke meg over solen.
    Så lett trør eg,
    eg som trør så tungt no om dagen,
    fordi eg ber på deg.

    Haldis Moren Vesaas

  39. I JANUAR
    Av Rolf Jacobsen.

    O alt hva du kan i januar
    når alle dagene bare rekker deg til knes
    og du går døgnet rundt og støter pannen mot stjernene
    som på et loft med gamle uniformer.
    I januar da verden er full til overmål av sne
    som møter deg med glade bjeff mot ruten
    og legger seg lydig ned foran alle dører ut
    som en stor vennlig hund
    som kommer med tungen og vil slikke deg på hendene.

    I januar
    når alt er stengt og alle veier muret med cement
    og du kan gå ut og lage huller i den med begge ben
    og gjøre nesten alt. Gå ut eller være i ro,
    rydde en skuff
    og finne sky og meget unge billeder der
    som du kan brenne – eller vente litt.

    Og ta en bok i hånden, blåse litt støv
    og bøye bladene tilbake i sin ro
    som lette snefall. Brev
    med stive skrifter, håndtrykk
    over havet der vi kom fra, hit
    til landet uten lyd
    hvor alt er ens og alle ansikter er flate
    som tallskivene på et ur, de trekker øyenbrynet opp
    når du har tenkt en utålmodig tanke.

    Hva kan du mer i januar,
    når alle ord er snakket døde
    og ligger strødd omkring som krøllete aviser
    og alle sår er bundet opp med gaze
    og alle spor er vasket bort
    og du kan gå rundt og høre plankene knirke
    og ovnene knurrer rolig over sine kjøttbein.

    – Sett deg. Legg ut din store kabal
    som aldri går opp og spør
    hva du kan gjøre for ditt hjerte mer enn det.

    By det en mørkere tobakk? Klyve opp på en stige
    og heise en drabelig røk som et flagg opp fra din skorsten
    til glede for skyene som kommer drivende nu fra Karelen
    med underlige forrevne bryst,
    for å ruge de nye dager ut
    og den lille gule sol du snart for se
    på gjerdestolpene i februar.

    Men nu i januar – da skal du vente på ditt hjerte.
    La stjernene bare klirre ved din seng. Du ser
    en pande komme frem, et ansikt i nordlyset.
    Bak blygrå gardiner setter hun frem sin lave lampe
    ved puten din så hun kan se på deg
    om dine trekk er blitt forandret.

  40. Jeg vet om et tre

    Et stort, traust og solid ett

    med røttene godt plantet i jorda.

    Treet har opplevd mang en høst og vår,

    stått der til glede for alle som gikk forbi.

    Latt sine grener med mange fine blad

    breie seg utover som beskyttende vinger –

    Aller mest for de mindre, yngre treene som sto rundt.

    Flere stormer har det nok vært

    men treet var robust og seigt og sto like godt

    – men den siste stormen var hard

    Treet sto bøyd i vinden

    ville ikke la seg knekke

    Det kjempet lenge men måtte tape.

    En vårdag veltet treet.

    Etter stormen kom et stille regn

    De andre treene sto rundt med regntunge blad

    dråper falt ned på marken

    akkurat som tårer.

    Plassen der det store treet sto står tom

    Små vakre blomster har begynt å vokse frem

    strekker seg mot sola

    som skinner ekstra godt på den åpne tomme plassen.

    Treet kan vi si var (det mennesket som gikk bort)

    Han som var der til glede for oss alle

    Treene rundt er alle oss som var så heldige å kjenne han

    De små blomstene er minner

    Minnene vil komme og de skal vi glede oss over.

    De vil varme oss alle i mange år fremover

    Akkurat som sola

    Den vil tørke bort tårene våre.

    (Kjell Morten Bråten, Skien)

  41. Bladrik grein

    Eit nytt hjarte – er det så rart?
    Det får vi da rett som det er!
    Det får vi kvar gang vi møter
    ein som vi rett får kjær.
    Da brest det fram i vår bringe
    under hans varme ord
    eit hjarte til, som er berre for han
    og vil han alt godt på jord.

    Slik veks vi med hjarte ved hjarte
    som greina med blad kvar vår,
    meir inderleg fast til livsens tre
    for kvart eit nytt som vi får.
    Det svid til mergen når eitt av dei blir
    i utide rykt frå si kvist.
    Eg veit ikkje kva for eit av mine
    eg nødig ville ha mist. –

    Å jo, dette leande, store, som gløder
    For deg, venn, må losne sist!

    ~Halldis Moren Vesaas~

  42. EIT SLITI KJØKENGOLV

    Eti sliti kjøkengolv med kvist og kuvar.
    Eit stille vitne om ei tid som var.
    Frå omn`til skåpet, bort til kjøkenbenken
    har tusen trøytte trakk sett sine far.

    Dei sleit seg ned i tjukke bord og plankar,
    så kvistane stod harde, kuvne att.
    Det er ein sliters veg opp gjennom åra,
    frå morgon tidleg og til seint på natt.

    Her har ho vandra mange hundre miler,
    ei kvardagskvinne i sin kvardagsstrid.
    Sjøl var ho kvisten, og sjøl var ho malmen,
    den gode faste ved i ætta si.

    Her gjekk ei gammal ei med sølv i håret,
    og ryggen kroket, både støl og stiv.
    Her har ho vandra glad, den unge kona,
    med høgstagsglansen rundt sitt unge liv.

    Det ligg ei dysk att mellom gamle vegger,
    det ligg eit livsverk i eit sliti golv,
    frå ei som gjekk her både helg og søkn,
    med fat og koppar og med klut og solv.

    Det gamle kjøkengulvet kan fortelja
    si tålmodssoge gjennom år og dag,
    om gode dagar og tunge dagar,
    om lykkestunder og om nederlag.

    Det ligg ei omsorg her for alt og alle,
    dei gode hender og dei milde sinn,
    som gjev seg sjøl kvar dag for seg og sine-
    den malmne kvisten du i golvet finn.

    Den lause veden tærest opp med åra,
    men golvet gøymer på sin edle skatt,-
    dei gode henders gjerning som vart gjort her
    skal stå som seige, faste kvistar att.

    Einar Hovdhaugen

  43. BARNDOMSHEIMEN

    Eg takkar barndomsheimen
    for hat bak dimme ruter
    mot livsens husmannskår.
    Den bleike draum du gav meg,
    den beiske sorg du gøymde
    er vitring om ein vår.

    I denne stusslegstova
    har sorga alltid sutra
    og slipt sin lange kniv.
    I denne stova grodde
    den gode draum som alltid
    skal stråle kring mitt liv.

    Eg går til heimegrenda
    og plantar fagre blomar
    på kvar ei bortgløymd grav.
    Eg takkar barndomsheimen
    for hat i heilag einseimd
    og grøda som det gav.

    Eit dikt om alt eg elskar
    har rot i hytta heime
    bak gråten til ei mor.
    No sprengjer diktet hamen
    i sus av fattigdomen
    og sorga på vår jord.

    Tor Jonsson

  44. DIN VEG

    Ingen har varda den vegen
    du skal gå
    ut i det ukjende
    ut i det blå.

    Dette er din veg.
    Berre du
    skal gå han. Og det
    er uråd å snu.

    Og ikkje vardar du vegen.
    du hell.
    Og vinden stryk ut ditt far
    i aude fjell.

    Olav H. Hauge

  45. VÆR HILSET

    Vær hilset du vår
    med din milde blest,
    på himlen solen står,
    den er en velkommen gjest!

    Vær hilset du vår,
    som vellynden bringer
    – fremad det går –
    med bud om vår som klinger.

    Vær hilset du vår
    med fuglekvidder –
    og igjen opstår den voksende elv
    på fjell og vidder.

    Vær hilset du vår
    med flammende sol!
    Og igjen opstår
    de lyse netter herunder pol.

    S.S.
    (Signatur for Søren Sørensen)
    [Skrevet i Kirkenes, ca. 1935]

  46. «Til Foraaret»
    O Foraar! Foraar! red mig!
    Ingen har elsket dig ømmere end jeg.

    Dit første Græs er mig meer værd end en Smaragd.
    Jeg kalder dine Anemoner Aarets Pryd,
    skjøndt jeg nok veed, at Roserne ville komme.

    Ofte slyngede de Fyrige sig efter mig.
    Det var som at være elsket af Princesser.
    Men jeg flygtede: Anemonen, Foraarets Datter, havde min Tro.

    O vidn da, Anemone, som jeg fyrigen har knælet for!
    Vidner, foragtede Løvetand og Leerfivel,
    at jeg har agtet eder meer end Guld, fordi I ere Foraarets Børn!

    Vidn, Svale, at jeg gjorde Gjæstebud for dig som for et
    hjemkommet fortabt Barn, fordi du var Foraarets Sendebud.

    Søg disse Skyers Herre og bed, at de ikke længer maae ryste Naale
    ned i mit Bryst fra deres kolde blaa Aabninger.

    Vidn, gamle Træ, hvem jeg har dyrket som en Guddom
    og hvis Knopper jeg hvert Foraar har talt ivrigere end Perler!

    Vidn Du, som jeg saa ofte har omfavnet
    med en Sønnesønssøns Ærbødighed for sin Oldefader.
    Ah ja, hvor tidt har jeg ikke ønsket at være en ung Løn
    af din udødelige Rod og at blande min Krone med din!

    Ja, Gamle, vidn for mig! Du vil blive troet.
    Du er jo ærværdig som en Patriark.

    Bed for mig, skal jeg øse Viin paa dine Rødder
    og læge dine Ar med Kys.

    Din Krone maa alt være i sit fagreste Lysgrønt,
    dine Blade alt suse derude.

    O Foraar! den Gamle raaber for mig, skjøndt han er hæs.
    Han rækker sine Arme mod Himlen, og Anemonerne,
    dine blaaøiede Børn, knæle og bede at du skal
    redde mig — mig, der elsker dig saa ømt.

    (Henrik Wergeland)

  47. Våren
    Edvard Grieg / Aasmund Olavsson Vinje)

    Enno ein Gong fekk eg Vetren å sjå
    Sjå for Våren å røma
    Heggen med Tre som der blomar var på,
    eg atter såg bløma.
    Enno ein Gong fekk eg Isen å sjå
    Sjå frå Landet å fljota,
    Snjoen å bråna og Fossen i Å
    å fyssa og brjota.
    Graset det grøne eg enno ein Gong
    fekk skoda med Blomar;
    enno eg høyrde at Vårfuglen song
    mot Sol og mot Sumar.
    Eingong eg sjølv i den vårlege Eim,
    som mettar mit Auga,
    eingong eg der vil meg finna ein Heim
    og symjande lauga.
    Alt det, som Våren imøte meg bar
    og Blomen, eg plukka,
    Federnes Ånder eg trudde det var,
    som dansa og sukka.
    Derfor eg fann millom Bjørkar og Bar
    i Våren ei Gåta;
    derfor det Ljod i den Fløyta eg skar,
    meg tyktes å gråta

  48. IN LOVING MEMORY OF A PRECIOUS CHILD

    In my dreams, you are alive and well. Precious child
    In my mind I see you clear as a bell. Precious child

    In my soul, there is a hole, that can never be filled,
    but in my heart there is hope, ’cause you are with me still
    In my heart, you live on, always there, never gone,
    precious child, you left too soon,
    though it may be true, that we’re appart,
    you will live forever, in my heart.

    In my plans, I was the first to leave. Precious child
    but in this world, I was left here to grieve. Precious child, my precious child.

    In my soul, there is a hole, that can never be filled,
    but in my heart there is hope, ’cause you are with me still
    In my heart, you live on, always there, never gone,
    precious child, you left too soon,
    though it may be true, that we’re appart,
    you will live forever, in my heart.

    God knows I wanna hold you, see you, touch you,
    And maybe there’s a heaven, and someday I will again,
    Please know you’re not forgotten, until then.

    In my heart, you live on, always there, never gone,
    precious child, you left too soon,
    though it may be true, that we’re appart,
    you will live forever, in my heart.

    Sangen kan høres på youtube her; http://www.youtube.com/watch?v=YZCmct2eZDg

  49. Pessimistene er da
    de reneste tåper
    De tror på det motsatte
    av hva de håper…

    Nei, de optimister
    som livet beror på
    er dem som tør håpe
    på noe de tror på!

    (Piet Hein)

    Hvis du får en kantet sten
    i din ene sko
    så vær glad det kun er én
    – tenk hvis det var to!

    (Piet Hein)

    Den som mister sin ene hanske
    er heldig i forhold til den
    som mister sin ene
    og kaster den andre
    og finner den første igjen…

    (Piet Hein)

    Kunsten er ikke
    at få en ide.
    Enhver kan med lethed
    få to -.
    Kunsten er den
    mellem to eller fler
    ganske almind’lige
    hverdagsideer
    at se hvilken en der er god.

    (Piet Hein)

  50. Dagar som kvite steiner

    Dagar som kvite steiner langs med stranda.

    Dagar som kvite steiner
    har vi saman.

    Eg samler dei i lommene mine,
    eg gøymer dei som skatter i berget
    eg ber på.

    Nokon seier
    dei aldri kjem tilbake
    dagane.

    Nokon seier
    dei mister glansen sin
    steinene,
    når dei ikkje
    ligg våte i vannkanten
    lenger.

    Det kan so hende.

    Men eg har levd
    desse dagane.

    Eg har kjendt dei runde steinene
    liggja som vekter av gull
    i henda mine.

    Eg har kjent dei mot kinnet.
    Natta si svale hud.
    Dagen sin heite solkule.

    Dagar som kvite steiner,
    dei me deler
    eg og du.

    (Ellen Anne Teigen Vinje)

  51. Vet du…?

    Jeg lengter . Jeg innrømmer det ikke, men
    jeg lengter. Etter deg.
    Min ånd ligger i bue,
    bøyd mot deg.

    Mine tanker. Mine tenkte brev. De er til deg.
    Du er der, hele tiden.

    Min ånd ligger i bue,
    bue bøyd mot deg.
    Som om den kunne
    lene seg inntil deg,
    som om den kunne
    krype inn i varmen din.

    Min ånd ligger i bue,
    bue, spent som en filolinstreng.
    Dirrer, dirrer for deg.
    – Brister den snart?

    Vet ikke om jeg vil
    kutte den av eller be deg spille.

    Så jeg kan danse.

    Ellen Anne Teigen Vinje

  52. Ditt Billede
    (Arnulf Øverland)

    Ditt billede la jeg i et skrin
    og låste det ned.
    Din deilighet vilde jeg glemme;
    jeg vilde ha fred.

    Nøkkelen kastet jeg i en brønn;
    men skrinet lot jeg stå.
    Og det jeg der hadde nedlåst,
    gikk jeg og tenkte på.

    Jeg senket mitt skrin i havet.
    Her står jeg på bryggen til langt på kveld.
    Først når jeg ligger i en kiste selv,
    blir også du begravet.

  53. Til min kjære venn,

    Gå ikke foran meg,

    kanskje jeg ikke følger etter.

    Gå ikke bak meg,

    kanskje jeg ikke vil føre an.

    Gå ved siden av meg,

    og bare vær min venn.

    Albert Camus

  54. Sommerfuggel i vinterland

    Æ så dæ i går på gata
    Da byen lå kald å stor
    Æ så du va ny i livet
    Og æ så du va ny i nord
    Og mora di bar en koffert
    Med alt d ho eide i
    Og du gikk å bar på hennes drøm
    Om en gang å få bli fri

    Og du ga mæ et smil
    Sommerfugggel i vinterland
    Ingen får ta fra dæ
    Fargan du visste mæ
    Og må drømmen du bær bli sann
    Sommerfuggel i vinterland

    Og mora di bær på minna
    Om alt d ho har forlatt
    Ho vet ikke om ho ser igjen
    Han som de tok ei natt
    Nu hold ho dæ fast i handa
    Så gjør ho dæ varm og go
    Ho håpe du e velkommen hit så såran en gang skal gro

    Og du ga mæ et smil
    Sommerfuggel i vinterland
    Ingen får ta fra dæ
    Fargan du visste mæ
    Og må drømmen du bær bli sann
    Sommerfuggel i Vinterland

    Æ håpe vi tar imot dæ
    Æ håpe du slæpp å frys
    Æ vet du kan gi oss farge og latter og liv og lys
    Æ så dæ i går på gata
    Da byen lå kald og stor
    Og æ så du va ny i livet
    Og æ så du va ny i nord

    Og du ga mæ et smil
    Sommerfuggel i vinterland
    Ingen får ta fra dæ
    Fargan du visste mæ
    Og må drømmen du bær bli sann
    Sommerfuggel i Vinterland

    Halvdan Sivertsen

  55. Kjærlighetsvisa

    Når sommerdagen ligg utover landet
    Og du og æ har funne oss ei strand
    Og fire kalde pils ligg nerri vanne
    Og vi e brun og fin og hand i hand
    Når vi har prata om ei bok vi lika
    Og alt e bra og ikke tel å tru
    Ingen e så go som du da
    Ingen e så go som du

    Og når høsten finns og hverdagslive venta
    Og fuglan tar te vett å flyg mot sør
    Og vi får slit med regninga og renta
    Og meininga forsvinn i d vi gjør
    Når vi må over mang en liten avgrunn
    Og ofte på ei falleferdig bru
    Ingen e så go som du da
    Ingen e så go som du

    Men av og tel når tegnan blir for tydli
    Og dem som sitt me makta gjør mæ skræmt
    Når de fine ordan demmes blir motbydli
    Og tankan bak e jævli dårlig gjæmt
    Da har æ ei som vet at folk vil vokne
    Og at veien ifra høyre snart må snu
    Ingen e så go som du da
    Ingen e så go som du

    Og når æ kryp te køys å frys på beina
    Og du har lagt dæ før mæ og e varm
    Da vet du æ e litn og aleina
    Og låne mæ litt dyne og ei arm
    Og dagen den e vikti og den kræv oss
    Men natta den e din og min og nu
    Ingen e så go som du da
    Ingen e så go som du

    Halvdan Sivertsen

  56. Aleina
    -Halvdan Sivertsen

    Så e du borte. Så e det sant.
    Sundslitt e bandan æ vet vi bandt.
    Æ trudd’ du sku’ gro og bli fri her
    Æ trudd’ du sku leve og bli her.

    Sakte sekunda daga og netter.
    Livet går videre og æ følge etter.

    Så kan æ takke førr det du ga.
    Leite frem lykka i det som va’.
    Men minna e dårlige våpen.
    Når sorga ligg naken og åpen.

    Vis mæ en vei og ei åpen dør.
    Hjelp mæ nu dem som kan bær’ ei bør.
    Kom ta mæ med få mæ på beina.
    Æ kan ikke klar det aleina.

    Så e du borte. Så e det sant.
    Sundslitt e bandan æ vet vi bandt.
    Æ trudd’ du sku’ gro å bli fri her.
    Æ trudd’ du sku’ leve og bli her.

  57. Bruremasj fra Løddingen
    – Halvdan Sivertsen

    Først sa du nei, så sa du ja, så sa du kjæresten min
    Og æ står staskar førr dæ og du e silke fin.
    Og bruremasjen går, bruremasjen går,
    Den e vårres i dag.
    Førr vi får lov av livet å leve i lag.

    Og vi vet ikke veien det e lett å gå seg bort
    Og vi e så små, e så små iblandt og livet så stort
    Og lykka e skjør som en blomst,
    Og den kan visne, den kan knekk
    Men kjærligheta e ei rot som lev om blomsten brekk

    Øyeblikkan ta dem med dæ lykka vi vant
    Midt i mørke finnes alt det fine vi fant
    Alt det fine vi fant

    Først sa du nei, så sa du ja, så sa du kjæresten min
    Og æ står staskar førr dæ og du e silke fin.
    Og bruremasjen går, bruremasjen går,
    Den e vårres i dag.
    Førr vi får lov av livet å leve i lag.

  58. Seint på sommern
    -Halvdan Sivertsen

    Seint på sommern i de mjuke kveldan som vi har.
    Når måneskinnet gjør oss reint fortrylla.
    Da ble de to så forelska de så kor det bar.
    Men ho va blyg og rar, ho sa ikke vær så snar
    i morra gir du kanskje måneskinne skylda.

    Men viss du vil ha mæ når hverdagen kommer,
    å se mæ i vårlys når høsten e hær.
    Så e æ din både vinter og sommer.
    Og hardt ska æ hold dæ når natta e nær.
    Så e æ din både vinter og sommer.
    Og hardt ska æ hold dæ når natta e nær.

    uuuuiiuuu, uuuuuiiiuuu.

    Det e vakkert når kjærlighet vare.

    Seint på sommern i de mjuke kveldan som de har.
    Med ei kjærlighet som gjør dæm reint fortrylla.
    Så for de elske hele livet de så kor det bar.
    Og enda kan han si, gudskjelov at ho ble mi.
    Men æ gir nu stadig måneskinne skylda.

  59. Norraførr høstvise

    Trolaus og falsk sto sommer’n og frista,
    Lova oss liv, men ga oss en høst.
    Bjøka står naken alt har ho mista,
    Sommer’n han for og det finns ikke trøst.
    Og det e dagen som gjer sæ og natta som får,
    D’e utrygt der veien te fremtia går
    Førr vinter’n våken og vet kor vi bor
    Vinter’n e grådig her oppe i nord.
    Han vil ta fra oss veian vi for

    Veian e smal og tung å hold åpen,
    Skipsleia hard når sjøen går kvit.
    Sånn har vi lært at vinter’n har våpen,
    Sånn har vi skjønt at han akta sæ hit.
    Han vil legg stålis rundt elvan så strykan forsvinn,
    Gjør svart hav og himmel så båtan går inn
    Og bjørka står naken i steinfrosse jord
    Men vi ska kle på oss før vinter’n bi stor
    Han vil ta fra oss veian vi for

    Halvdan Sivertsen

  60. TEKSTER JAN EGGUM

    De skulle begrave en konge stor

    De skulle begrave en konge stor
    som sovnet så stille i sengen.
    Til gravøl kom fyrster fra syd og nord,
    men nede i dalen lå gamlemor
    på magen, med hodet i engen.
    Hun likte sin konge, hun elsket sitt land,
    men hjertet sa stopp da hun gikk etter vann, ,
    og det var det ingen som så.

    De skulle begrave en konge stor,
    som gikk bort, til tross for all pleie.
    i kirka satt prinser og sang i kor,
    men kona i gresset lå uten ord.
    Hvem hadde vel mykere leie?
    Fra fjorden kom vinden, så nordlig og kald,
    meh rundt hennes stakk vokste liljekonvall,
    og det var det ingen som så.

    De skulle begrave en konge stor,
    og folket sto tett etter veien.
    Og kista ble vist fram og kista for,
    men nedi en dal sto ei ku i tjor
    og rautet og savnet budeien.
    Hun hørte det ikke, hun lå så fornøyd
    med handa i bøtta og hodet sitt bøyd,
    men det var det ingen som så.

    De skulle begrave en konge stor,
    og kamera surret på presten
    som sa et foreviget siste ord,
    men gamlemor lå i den samme jord
    og savnet vel slett ikke festen.
    De fant henne aldri, for vinteren kom
    og hun gikk i fjorden da snø ble til flom,
    men det var det ingen som så.

    Tre er en for mye

    De e greit nok det:
    Du sitter i sofaen
    og prater med en venn
    (la oss si en god bekjent).
    Det e greit nok det.
    Han e mye penere enn meg,
    og kanskje vel så intelligent.
    OK. Det e greit nok det.
    Men bare ikkje tro eg ikkje ser
    kem så flørter,
    kem så trekker –
    kem så sitter
    og gjør seg lekker -.
    Vel, det rekker!

    Tre e en for mye!
    Eg e vel god nok, eg,
    te å koke te då.
    Tre e en for mye!
    Vel, på kjøkkenet slipper eg
    iallfall å se på.
    To, det må man vere.
    Det e’kkje plass te flere.
    Ska det vere mere
    te, hm?

    Det e ålreit det:’,
    Han sitter og lytter
    og han nikker fromt og
    interessert.
    OK, det e ålreit det.
    Han sier han skjønner deg,
    at du e forvirret
    OK, det e ålreit det,
    men når du snur hodet
    for å be meg
    legge vekk den sure minen
    og ta frem den beste vinen,
    e det nok!

    Tre e en for mye!
    Mens eg må hente vinflasker og glass …
    Tre e en for mye!
    og glemme at han sitter
    på min plass.
    To, det må man vere .. ,’vfl’
    Det e’kkje plass te flere.
    Værsågod, ta bare mer
    vin!

    Va det sånn det va
    å se sin egen mor
    gi all kjærligheten
    te en baby-bror.
    Va det sånn det va
    å se sin yndlingslerer
    gi en annen type
    mye bedre karakterer.
    Kjære, bare tråkk
    meg ner i driten.
    Neida, kjære,
    eg e bare sliten!

    Tre e en for mye!
    Å sitte så tett e uansvarlig.
    Tre en en for mye!
    Gi meg et tegn:
    Si det ikkje e farlig.
    To, det må man vere.
    D’ ekkje plass te flere.
    ei, vi hakkje mere vin.

    Tre e en for mye!
    Klokken e tolv
    ska han ikkje snart gå hem?
    Tre e en for mye!
    Eg kankie gå og legge meg,
    eg får eksem!
    To, det må man vere.
    D’ ekkje plass te flere.
    Må du insistere?

    Tre e en for mye!
    D’ekkje meg,
    det e ikkje meg så e sær. ..
    Tre e en for mye!
    men koffor må han
    overnatte her?
    To, det må man vere.
    Det e ikkje plass te flere.
    Eg orker ikkje mere.
    Tre e en for mye.

    Utenfor

    Hør lille Adolf synge
    om en drøm så fersk og fin:
    Den rene rasen sin.
    For jøde, kommunist og homo
    ut av rekken går,
    så en germaner slipper se dem.
    De er utenfor.

    Utenfor,
    beklager, du falt
    utenfor.
    Utenfor, men du får
    plass i leiren vår.
    En med stil
    er blond og
    heterofil,
    så vær snill
    å gå utenfor.

    Det gikk ut bud fra prektiges
    dyrt kjøpte paradis.
    Det lød: Her fins ingen gris.
    De satt i hvert sitt hus
    med sitt private hor og fyll
    og sa at aids var narkomane,
    homofiles skyld.

    Utenfor,
    pass på og hold
    dem utenfor.
    Utenfor,
    så sant et
    borgerliv
    består.
    En med pest
    er ingen
    velsett gjest,
    så vær snill
    å gå utenfor.

    Det er de samme som får svi
    så andre skal forbli så lykkelig.
    De tror de har et skjermet liv,
    men plutselig har en av dem HIV.

    Han som tilfeldigvis ble glad i en av samme kjønn,
    hva hvis han var din sønn?
    Hvis hun som delte sprøyte med en og fikk skaden gjort
    var din søster, vil du rømme, vil du snu deg bort?

    Og si:
    Utenfor
    nå må du bli der utenfor.
    Utenfor.
    Vi vet nok hva som foregår
    slekt til tross,
    du er ikke en av oss
    så vær snill å gå utenfor.

    Utenfor
    når noen faller utenfor…
    Utenfor:
    Det gjentar seg – det foregår:
    Blant deg og meg
    kan en Adolf reise seg
    og sl:
    Gå utenfor!

    Mor, jeg vil tilbake

    En liten gutt er født.
    Hodet hans er stort og rødt.
    Han skriker som en gris,
    just på ungers vis.
    Livet blir et sjokk
    for den som synes mor var nok.
    Her er det klart og kaldt,
    lukt og leven overalt
    Alle hyler så,
    ingen fred å få.
    Dagen i et hopp –
    er mye for så liten kropp.

    Mor, jeg vil tilbake
    til ditt myke, mørke leie.
    Verden er for stor for meg.
    La meg forsvinne i deg!

    En liten mann er født
    Målet hans er stort og søtt.
    Han samler i ett kjør,
    slik som små menn gjør.
    Livet blir et sjokk
    for den som syns han selv er nok.
    Her er det strengt og kaldt,
    stive masker overalt.
    Du har en vei å gå
    og en å ligge på.
    Dagen baken mur
    er styrke for en svak natur.

    Mor, jeg vil tilbake
    til ditt myke, mørke leie.
    Verden er for stor for meg.
    La meg forsvinne i deg.

    En gammel mann er født,
    kroppen hans er tung og trøtt.
    Han mister sin forstand,
    slik de gamle kan.
    Livet fullt av sjokk,
    åtti år ble mer enn nok.
    Her er det hvitt og kaldt,
    uniformer overalt.
    De som gir han brød,
    venter på hans død.
    Dagen er en lek
    med salmebok og julenek.

    Mor, jeg vil tilbake
    til ditt myke, mørke leie.
    Verden er for stor for meg.
    La meg forsvinne i deg.

    En natt forbi

    Min krok er kald med grå gardiner
    Som stenger solen ute.
    Min seng er smal og golvet griner.
    Jeg prater med min pute.

    En natt forbi, et ensomt monarki.
    Sang fra sjelen, slipp meg ned.
    Jeg trenger en å våkne med.

    En drøm er dekt til to personer
    Og samler støv på stolen.
    Et tog av tause telefoner,
    og angst for alkoholen.

    En natt forbi, en frihetsparodi.
    Tåketanker, gi meg fred.
    Jeg trenger en å våkne med.

    En natt forbi, en stilnet melodi.
    Sang fra sjelen, slipp meg ned.
    Jeg trenger en å sovne ved,
    Så får jeg en å våkne med

    Tror du?

    Tror du på alt du ser?
    Tror du at hvite tenner gir deg sans for humor,
    tror du, du hører alt.
    Tror du at mikrofonen gir deg publikum?
    Vi synger alle pent om våre drømmers mål
    og brenner våre fiender på bål.
    Den høres best
    som snakker mest.

    Tror du på alt du vet?
    Tror du at lykken ligger gjemt i Norges lover,
    tror du at alt står fast.
    Tror du at makt og ansvar gjør deg fri og glad?
    Man har en mening for å kunne kalles klok,
    hver bok er kun sitater fra en bok.
    Den leses mest
    som skriver best.

    Tror du på alt du tror?
    Tror du din gud er bedre enn de gamle, gode.
    Lever du på et håp?
    Lever du på en tro som andre lærte deg?
    Du kom til verden sterk og naken som et dyr,
    men så fortalte mor deg eventyr.
    Du drikker først.
    Så blir du tørst.

    Mang slags kjærlighet

    Noen kvelder vil eg sitte
    og se solen gå i hav.
    Noen kvelder vil eg strutte
    og aldri blomstre av.
    Hele natten vil eg drømme
    tidlig morgen ha et hjem.
    Hele dagen vil eg rømme
    og aldri komme frem.
    (ref.:)

    Det e
    mang slags kjærlighet. Det e
    mang slags kjærlighet. Kjære –
    mang slags kjærlighet
    e godt for meg og deg.

    Ofte vil eg føle inni.
    Ofte leke utenpå.
    Til jenter kan eg gl.
    Av kvinner kan eg få.
    Noen steder må eg løpe.
    Noen steder får eg ro.
    For noen vil eg røpe alt
    for andre bare vere god.
    (ref.:)

    Noe i oss søker trygghet
    noe i oss vil bli fri.
    Vi vil holde veldig fast,
    og vi vil dra forbi.
    Vi kan lete etter sjelen.
    Vi kan digge noe flott.
    Eg e ute eller inne
    for å ha det godt!

    Smuler fra de rikes bord

    Din svarte bror
    kneler stumt i skyggen av ditt salgs kontor.
    Jorda er hans. Du gir ham frø,
    og stjeler all hans grøde.
    Skjær opp ditt brød.
    Før du løfter kniven, er en neger død.
    Da sender du ditt bidrag:
    Smuler fra de rikes bord.

    En god bekjent
    myrder en kollega og blir president.
    Makten er hans, og æren din.
    Et folk er lagt i lenker.
    Å, slik en venn!
    Gir du ham en krone, får du ri igjen,
    og slavene på marken
    får smuler fra de rikes bord.

    Verden er frelst av hvite:
    Spansk rov og nordisk hor.
    Når soldatene har Gud på sin side,
    får man lide,
    hvis man ikke tror.

    Drikk ut din te.
    Før du tømmer koppen, har en inder fred,
    som hele livet tigget
    smuler fra de rikes bord.

    Grådig er herreklassen:
    Sulten, når den har spist.
    Denne evnen ril å blandes med massen
    og dele plassen
    har den aldri vist.

    En rikmann vet
    fattigfolk vil rose hans veldedighet.
    Kamera går! Han gir av lyst
    og blir så lett om hjertet.
    Skru av din sjarm.
    Dine smil er kalde og din jord er varm.
    Det kjempes i hver jungel. Handling sier mer enn ord,
    den godtar ikke lenger
    smuler fra de rikes bord.

    Sang til friheten
    – Silvio Rodrigues, norsk Jan Eggum

    De er det fineste jeg vet.
    Duer det dyreste i verden.
    Du er som stjernene, som vindene,
    som bølgene, som fuglene,
    som blomstene på marken.

    Der mitt lys, du er min venn-
    og troen, håpet, kjærligheten.
    Du er mitt blod og mine lunger,
    mine øyne, mine skuldre,
    mine hender og mitt hjerte.

    Friheten er ditt vakre navn.
    Vennskapet er din stolte søster.
    Rettferdigheten er din bror,
    og freden er din mor,
    din far er kampen,
    fremtiden ditt ansvar.

    Du er det fineste jeg vet,
    du er det dyreste i verden.
    Du er som stjernene, som vindene,
    som bølgene, som fuglene,
    som blomstene på marken.

    RØR MEG

    Ja her sitter eg helt for meg sjøl
    og tviholder mitt femte glass med øl
    Her, på samme sted, ved samme bord
    har eg nesten aldri sagt et ord
    Best å drikke ølet fort
    Best å få det unnagjort
    nesten alle følelser blir borte

    men inni skriker
    Rør meg
    Noen, kom og rør meg
    Bare kom å rør ved meg og gi min sjel en sjanse
    til å danse

    Ja min mors filosofi var tynn:
    Alt var fåfengt, farlig eller synd
    Så eg gjemte bort mitt sinn og skinn
    og etter det har ingen funnet inn
    Eg gjør ingen katt fortred
    men det er vondt å leve med
    en desperat og liten mann der inne

    som skriker
    Rør meg
    Noen, kom og rør meg
    ser de ikkje hjertet mitt blir snart
    revet i filler
    mens de spiller

    Rør meg
    Noen, kom og rør meg
    I drømmen min så kryper eg rett
    ut av restauranten
    og inn i sangen

    OGSÅ ET LIV

    Han var hatet av ganske få, men elsket av færre
    Livet med han ble slitsomt nok,
    men bruddet ble verre
    Hun tenker:

    I 1950 var han knapt den rette ene
    men hun synts så synd på han, han var jo så alene
    Så bygget hun et hjem med masse slit
    Ja, litt lykke havnet vel dit, skulle man tro

    Men han fikk en jævlig jobb og lønnen var elendig
    Hun gikk der hjemme og hun ble litt tom innvendig
    De fikk en sønn hun elsket halvt ihjel
    Ser du henne? Tar du del?

    Også et liv, så mange år sammen
    Og alle dagene med billig mat
    Også et liv, fanget i gullrammen
    Den som er gift, sa hun, er diplomat
    og følelser er strengt privat

    Årene gikk så fort men det forandret lite
    Hun visste best,
    han skrøt av alt han mente å vite
    Mot slutten satt han mildnet i en stol
    Han sluknet der i middags-sol

    Tiden står stille. Hun ser ut i kapellet
    Hun tror vel hverken på Fanden eller på
    Gud hvis det skal telle? Det teller

    Også et liv, så mange år sammen
    Og alle ukene med kompromiss
    Også et liv, fanget i gullrammen
    Så mye gratis jobb og aldri fri.
    Å javel, men hva vet vi
    egentlig?

    Presten har ikke stort å si. Ingen skal tale
    Se så, nok en avskjed er forbi
    Et fast rituale

    Også et liv, så mange år sammen
    Så mangt et flir mens sinnet kom i kok
    Også et liv, fanget i gullrammen
    Men hun har minnene og er riktig klok
    Kansskje får hun ennå tid til å lese en bok

    Også et liv

    Også et liv

  61. Sigvart Dagsland

    Norsk pop-artist, f. 1963, debuterte i 1985.

    Av Rune Johansen.

    Sigvart Dagsland ble født 18. oktober 1963 i Stavanger, der han også vokste opp. I oppveksten sang han i kor og spilte klassisk piano.

    På hjemmesiden hans berettes den klassiske interessen som overveldende; han nektet å spille annet enn Griegs lyriske stykker de siste tre årene til pianolærer. Deretter fulgte en periode med lettere svisker av James Last og Roger Whittaker før storebroren pendlet Sigvart inn på Paul McCartney.

    Sky Sing
    På begynnelsen av 80-tallet skjedde en hel del. Den tidligere sjenansen forsvant da han entret ten-sing-koret Sky Sing og Sigvart startet bandet Tor og Liv. Bandets demo skal etter hvert fatte interesse hos produsenten, tekstforfatteren og plateselskapsmannen Erik Hilllestad i Kirkelig Kulturverksted.

    Høsten 1982 deltok han på den tv-sendte musikalen ”Dans med oss, Gud”. Den alternative liturgien med tekst signert Erik Hillestad fikk svært blandet mottagelse, men Dagsland oppfordret kritikerne å bruke LPen som frisbee om de ikke likte den.

    “Den seriøse” i Løgnaslaget
    Dagsland ble med som det seriøse innslaget i Løgnaslaget med komikerne Per Inge Torkelsen, Steinar Lyse og Arnfinn Baardsen. Etter å ha gitt ut to LPer med Løgnaslaget startet han duoen Dagsland og Baardsen.

    Duoen ga ut singlen ”Hendt i dag”, men da LPen ”Joker” kom tidlig i 1985 var den med Sigvart Dagsland som soloartist.

    Joker
    Erik Hillestad var tekstforfatter og produsent, og en rekke anerkjente musikere bidro på debutalbumet som fikk beskrivelsen ”Sofistikert popmusikk”.

    Samme år medvirket Dagsland på det rogalandske Live Aid ”From All of Us”, samt platene ”Ankomst Ulstein kloster” og ”Med Føtter i Himmelen”. Året etter ble Dagsland korist for Tomboy, en rolle han senere har hatt på et 40-talls plater og for artister som TNT, Bjørn Eidsvåg og Sissel Kyrkjebø.

    De Umulige
    I februar 1987 lanserte Dagsland konseptalbumet ”De Umulige”, igjen med musikalsk hjelp i toppklassen fra blant andre trompetisten Nils Petter Molvær og tangentmannen Iver Kleive. I tillegg til band-konserter begynte Dagsland og Kleive å gjøre duo-konserter.

    Senere på året sang han duett med Sissel Kyrkjebø på ”Folket som danser”, til inntekt for FNs Jordbruksfond. Platen ble utgitt i forbindelse med fondets tiårs-jubileum, og var et et restultat av et samarbeid med Worldview International Foundation.

    Tidens tid
    Dagsland dro på flere studiereiser til Asia med organisasjonen. Etter besøk i blant annet Thailand, Bangladesh, Sri Lanka og Burma kom Dagslands album nummer tre; ”Seculum Seculi” i 1988.

    Den latinske tittelen betyr ”tidens tid” eller ”samtidens samtid” og tittelsporet ble sunget med et gregoriansk mannskor. I likhet med forgjengeren var tekstene signert Erik Hillestad og Gunnar Roalkvam, mens Sigvart lå bak komposisjonene.

    Alt Eg Såg
    I 1990 slo Sigvart Dagsland gjennom for alvor med albumet ”Alt Eg Såg”. I tillegg til kritikernes gunst solgte albumet til gull og fikk Spellemannprisen for klassen Pop. Spesielt Dagslands ballader fikk skryt, og det påfølgende året ble samlingen ”Beste Ballader” lansert.

    ”Bedre enn stillhet” ble utgitt i 1992 og igjen fikk Dagslands sang og musikernes klang fram de store superlativene hos plateanmelderne.

    Sigvart & Karoline
    I 1993 giftet et av Norges største musiker-par seg; Sigvart Dagsland og Karoline Krüger.

    Året etter var paret å høre sammen på en låt på Dagsland-albumet ”Stup” som ble innspilt i Argentina. I tillegg til kjente norske navn bidro flere argentinske topp-musikere.

    Stor salme-suksess
    I 1995 ble salmeplaten ”Det er makt i de foldete hender” utgitt. Albumet er fremdeles en av Dagslands største suksesser både kunstnerisk og salgsmessig (platina). Iver Kleive (tangenter), Ole Edvard Antonsen (trompeter) og Terje Rypdal (gitar) var medmusikanter.

    Året etter var det duket for live-platen ”Laiv”. Innspillingen var gjort med Stavanger Symfoniorkester og en jazz-trio.

    Fri
    I 1997 ble punktum satt for samarbeidet med Erik Hillestad og Kirkelig Kulturverksted, da Dagsland innledet samarbeid med produsenten Bjørn Nessjø (TNT, Dance With A Stranger, Stage Dolls etc).

    I 1998 kom Dagslands første album som både tekstforfatter og komponist; ”Fri”, utgitt på det Polygram-tilknyttede (senere Universal) plateselskapet Mercury. Blant de norske toppmusikerne figurerte utlendinger med fartstid for eksempelvis Peter Gabriel og Paul McCartney.

    Soul Ballads
    I 2001 utga Sigvart Dagslands sitt første engelsk-språklige album; ”Soul Ballads”. I tillegg til Bjørn Nessjø og Sigvart Dagsland, produserte den svenske gitaristen Georg Wadenius (som tidligere har spilt med Blood, Sweat & Tears, Steely Dan og Simon & Garfunkel).

    Kritikerne var imidlertid ikke overbeviste, og følte at Dagsland ble utvannet i engelsk-språklig tapning. Men i intervjuer følte Dagsland selv seg dypere i sitt følelsesliv med den språklige endringen. Senere på året utga Kirkelig Kulturverksted samlingen ”Sigvarts Favoritter”.

    Til jul 2002 deltok Sigvart Dagsland på juleplaten ”Det skjedde i de dager” med Oslo Gospel Choir og Prinsesse Märtha Louise. Albumet solgte til trippel platina (120.000) og den påfølgende juleturneen samlet 55.000 tilskuere fordelt på 27 konserter.

    Hjemmefra
    I 2003 hadde Sigvart Dagsland signert ny platekontrakt med EMI Records som utga albumet ”Hjemmefra”. Gulleiv Wee (ex. September When), som Dagsland hadde spilt med siden 1998, var ny produsent.

    Ambisjonene om å nå ut i verden med engelsk språk var erstattet med alvorlige tema og tøffe livsvalg på dialekt. ”Hjemmefra” høstet middels mottagelse i pressen, som mente at den var monoton, forutsigbar, dog solid og fin.

    ”Stillheten ittepå” ble en radio-hit på NRK P1, og albumet debuterte på en sterk 7. plass på VG Lista Topp 40, Dagslands nest beste listeplassering (den beste er salmeplatens 5. plass i 1995). ”Hjemmefra” sikret etter hvert Dagsland en ny gullplate.

    Underlig Frihet
    I august 2004 ble balladen ”Ka e du redd for?”, i duett med hans kone Karoline Krüger, A-listet av NRK P1. To måneder senere forelå albumet ”Underlig Frihet”. Gulleiv Wee hadde produsert, og tekstsamarbeidet med Mike McGurk, som begynte på “Soul Ballads”, fortsatte.

    Platen ble laget etter stikkordene varm, melodiøs og dristig, og anmelderkorpset fant flere lyspunkter enn på den foregående utgivelsen. Duettene med Krüger, Jan Ingvar Toft fra Vamp og jazz-vokalisten Solveig Slettahjell fikk mest skryt.

    Albumet debuterte på 8. plass på VG Lista Topp 40, og NRK P1 A-listet albumsporet ”Forandra”.

    Album
    Joker (Kirkelig Kulturverksted – 1985)
    De Umulige (Kirkelig Kulturverksted – 1987)
    Seculum Seculi (Kirkelig Kulturverksted – 1988)
    Alt Eg Såg (Kirkelig Kulturverksted – 1990)
    Sigvarts beste ballader (Kirkelig Kulturverksted – 1991)
    Bedre Enn Stillhet (Kirkelig Kulturverksted – 1992)
    Stup (Kirkelig Kulturverksted – 1994)
    Det er makt i de foldede hender (Kirkelig Kulturverksted -1995)
    Laiv (Kirkelig Kulturverksted – 1996)
    Fri (Mercury – 1999)
    Soul Ballads (Norske Gram – 2001)
    Hjemmefra (EMI – 2003)
    Underlig Frihet (EMI – 2004)

    Løgnaslaget: Klovnar uden sirkus (CBS – 1982)
    Løgnaslaget: Baklengs i livet (CBS – 1983)

    HJEMMEFRA

    Det e lett og holde hovet høgt
    når livet går deg vel.
    Og vera raus med visdomsord når alt er krungt med hell.

    Men det e sånn, at skyar henger lavt.
    Og eg har streva, eg har kavt.
    Og e langt hjemmefra.

    Eg vet du ber meg se det klart.
    Og heve sjel og sinn.
    Men prøv å bytte plass en gang, og se din plass fra min.

    For det e sånn, at skyar henger lavt.
    Og eg har streva, eg har kavt.
    Og e langt hjemmefra.

    Hold meg, hvis du skjønne kor eg e.
    Se meg, når eg ikkje sjøl kan se.
    Hold meg, så eg ikkje synker lengar ned.

    Eg trenger ein som skjerme meg.
    Et ekstra lag med hud.
    Og sjøl om eg har vært her før e minnet viska ut.

    For det e sånn, at skyar henger lavt.
    Og eg har streva, eg har kavt.
    Og e langt hjemmefra.

    Hold meg, hvis du skjønne kor eg e.
    Se meg, når eg ikkje sjøl kan se.
    Hold meg, så eg ikkje synker lengar ned.

    Hold meg, hvis du skjønne kor eg e.
    Hold meg, så eg ikkje synker lengar ned.

    Klokka kimer bortenfra.
    Eg syns eg høre sang.
    Våkner opp langt hjemmefra, nok for denne gang.

    SANGEN OM GLEDEN

    Du som ber om dager uden sorg,
    du som sanke’ lyst og glede
    for å holda smerten nede,
    du som jage itte vind

    Du som tror du vokse’ uden
    tab, du som aldri tar ein sjanse,
    men må holda dødens skanse,
    mens din livslyst tørke’ inn;

    Alt som kan gje glede har ein
    spire te et savn…

    La solen seila øve himmelen,
    på sleb e’ alltid nåttå med.
    Om glede snart må viga plass for sorg,
    e’ begge frukt av same store tre!

    Du som vil ha nærhed uden sår,
    du som stenge’ adle dører
    når ein skarpe kant berører
    dine lengslers ømme hud;

    Lykken kan du bare høsta der
    kor smerten gror…

    La solen seila øve himmelen,
    på sleb e’ alltid nåttå med.
    Om glede snart må viga plass
    for sorg,
    e’ begge frukt av same store tre!

    ( instrumental)

    La solen seila øve himmelen,
    snart følge’ mørket på fra øst.
    Om glede då må viga plass for sorg,
    e’ begge frukt av same store høst!

    Du som tror at himmelen blir te’
    i ditt eget skjøre hjerte,
    uden gråd og fødselssmerte,
    må ha glømt ka glede e’

    ELSKE DU MEG

    Skyv greiner te side, følg håndå du ser
    der den vinke og ber deg følga med
    langs stier kor himmelen vokse på trer
    og redselen spire liga ved
    Snart falle kver lenke og slides kvert bånd
    som et lam mellom løver går du fritt
    de deiligste frukter kan nås av din hånd
    og det urgamle valget e blitt ditt
    Men du e redd
    Du tror at fallet blir stort
    Du e så redd
    du snur deg rondt og går bort
    Den farligste friheten i verden e din
    du står ved ein dør, koffor går du’kje inn?
    Den farligste friheten e perler for svin
    La regnbuen velva seg øve din sti
    for solå og regnet der du går
    De sterkaste fargene vente på de
    som bruge den friheten de får
    Men du e redd
    du har det trygt i ditt bur
    Du e så redd
    du bøye nakken og snur
    Den farligste friheten…

    ALT EG SÅG

    Alt eg såg, såg eg samen med deg
    Alt eg gjor, det gjor eg samen med deg
    Aaa…
    Ein nye dag
    ein heilt ny dag og eg e aleina
    og det føles så rart
    Ein bitter smag
    et kjølig drag av stillhed i huset
    Du e ikkje lenger her
    Dagene me delte va så høge og blå,
    nå sive tågen på
    Alt eg såg, såg eg samen med deg
    Alt eg gjor, det gjor eg samen med deg
    Aaa…
    Me sto og falt
    gjekk rett og galt for kartet var gammelt
    og terrenget var vilt
    Me smakte alt
    fra søtt te salt – me stjal oss en fabel,
    ein roman med forvirra slutt
    Dagene me delte blei så gyldne som løv
    nå visne de te støv
    Alt eg såg, såg eg samen med deg
    Alt eg gjor, det gjor eg samen med deg
    Aaa…
    Alt eg såg…

    TIN OPP

    Når skrittå mine måles i sekunder
    så alt eg flyr forbi blir liga grått
    Når eg fyge fort
    så ingen ser et spor
    på veien eg har gått
    Når eg bøyes ner i stadig lengsel
    itte alt eg aldri ska få te
    Når eg tenke på
    folk eg ikkje ser
    og aldri ska få se
    Då komme någen og hviske te meg:
    Du får tid
    Tidå har tid
    Tidå har tid, min venn!
    Når du trodde alt va slutt
    vente tidå på deg der du står igjen
    Når eg løybe foran mine tanker
    og finne enkle svar i vest og øst
    Når eg storme fram
    og plukke ner all frukten
    før det e blitt høst
    Då komme någen og seie te meg:
    Du får tid
    Tidå har tid…
    Ingen vett kor tidå komme fra
    Men tidå har tid
    Ingen vett kor tidå komme fra
    Men eg vett at hu aldri går forbi
    Når du trodde alt va slutt
    vente tidå på deg der du står igjen

    FOR VÅR JORD – KAROLINE KRUGER

    For vår jord
    Ingen vet hvem hun er
    Ingen våger å gå for nær
    Der hun står med høye rop
    Og store øyne som aldri møter våre
    Hun ser inn i glemte land
    Man tror hun mangler forstand

    Hun er en av de som våker ved flammen (for vår jord)
    En av de som holder grenene sammen (for vår jord)
    Hun ser at jorden er vår mor, stå vakt for vår jord

    Alle ser en annen vei
    Praten stilner, vi veksler blikk og smiler
    Hennes skrik er uten hud
    Fra jorden bringer hun bud

    Hun er en av de som våker ved flammen (for vår jord)
    En av de som holder grenene sammen (for vår jord)

    Hun er en av de som kaver i strømmen (for vår jord)
    En av de som aldri våkner av drømmen (for vår jord)
    Hun ser at jorden er vår mor
    (Stå vakt) og la flammen få brenne
    (Stå vakt) samme hva som vil hende
    (Stå vakt) Stå vakt for vår jord
    DEN ENSOMME VEIEN
    musikk: Dagsland, tekst: Dagsland/McGurk
    arr: Vierli & Dagsland

    det e ein ensom vei me går
    eg ser det klart fra der eg står
    om solen skinne litt
    på meg og livet mitt
    kan eg gå den ensomme veien samen med degDet e`kje lett
    å alltid veda kor ein står
    eg ser jo veien
    men vett ikkje kor an går
    så eg kan ikkje leda deg
    men hånd i hånd kan du og eg
    kanskje verna om kverandres steg

    det e ein ensom vei me går
    eg ser det klart fra der eg står
    om solen skinne litt
    på meg og livet mitt
    kan eg gå den ensomme veien samen med deg

    Eg hørre ikkje hjemme her

    Tekst og melodi: Sigvart Dagsland

    Et blikk inn i rommet,

    bare fremmede folk e å se.

    De hørre visst samen,

    det e bare sånn som det e.

    Eg bler så forlegen,

    sko gjerna sprunge av sted

    – kor e det eg e?

    Så hoppe eg i det,

    det e som det går ein alarm.

    Eg går inn i rommet,

    prøve å skru på litt sjarm.

    Eg ser koss de kikke,

    eg kjenne rødmen, eg e varm.

    – og kem e så eg?

    Eg hørre hjemme et aent sted

    og eg er født te min ensomhet

    du gjer meg tørst

    seie tid leger alle sår

    men eg ser som årene går

    at eg hørre’kje hjemme her.

    Så sidde eg der, då,

    skjelven i armer og bein.

    Tolke signaler,

    prøve å tyda tegn.

    De e jo så mange,

    her sidde eg og e ein

    – og kem e så eg?

  62. Den dag kjem aldri

    av Aasmund Olavsson Vinje

    Den dag kjem aldri at eg deg gløymer,
    for um eg søver, eg um deg drøymer.
    Um nott og dag er du like nær,
    og best eg ser deg når myrkt det er.

    Du leikar kringom meg der eg vankar.
    Eg høyrer deg når mitt hjarta bankar.
    Du støtt meg fylgjer på ferdi mi,
    som skuggen gjeng etter soli si.

    Når nokon kjem og i klinka rykkjer,
    d’er du som kjem inn til meg, eg tykkjer:
    Eg sprett frå stolen og vil meg té,
    men snart eg sig atter ende ned.

    Når vinden lint uti lauvet ruslar,
    eg trur d’er du som gjeng der og tuslar!
    Når sumt der burte eg ser seg snu,
    eg kvekk og trur det må vera du.

    I kvar som gjeng og som rid og køyrer,
    d’er deg eg ser; deg i alt eg høyrer:
    I song og fløyte- og felelåt,
    men endå best i min eigen gråt.

  63. Der ligger et land mot den evige sne
    Bjørnstjerne Bjørnson

    Der ligger et land mot den evige sne,
    i revnene kun er det vårliv å se;
    men havet går til med historiedønn,
    og elsket er landet som mor av sønn.

    Hun tok oss i fanget den gang vi var små,
    og ga oss sin saga med billeder på.
    Vi leste så øyet ble stort og vått;
    da smilte den gamle og nikket blott.

    Vi sprang ned til fjorden, vi stirrede mot
    den aksegrå bauta, hvor gammel den sto;
    hun sto der enn eldre, sa ingen ting;
    men stensatte hauger lå rundt i ring.

    Hun tok oss ved hånden, og følge hun gav
    bort derfra til kirken så stille og lav,
    hvor fedrene ydmykt har bøyet kne,
    og mild’lig hun sae: Gjør I som de!

    Hun strødde sin sne over fjellbratte li,
    bød så sine gutter å stå dem på ski.
    Hun knuste med stormhånd det Nordhavs speil, bød så sine gutter å heise seil.

    Hun satte de vakreste jenter i rad,
    å følge vår idrett med smil og med kvad,
    og selv satt hun høyt i sin sagastol
    med måneskinnskåpen oppunder pol.

    Da lød der et «fremad!» er «fremad!» ennu
    på fedremål og med fedrenehu;
    for frihet, for norskhet, for Norge hurra!
    Og fjellene selv roper langt hurra.

    Da løsnet begeistringens rullende fonn,
    da døptes vi av hennes mektige ånd,
    da sto over fjellet et syn i glød,
    som siden oss maner inntil vår død.

  64. Din tanke er fri

    Din tanke er fri,
    hvem tror du den finner.
    Den flykter forbi,
    slik skygger forsvinner.
    Den kan ikke brennes,
    av fiender kjennes.
    :/: Og slik vil det alltid bli:
    Din tanke er fri! :/:

    Jeg tenker hva jeg vil,
    mitt ønske bestemmer.
    I stillhet blir det til,
    i ukjente drømmer.
    Min tanke og lengsel
    vil bryte hvert stengsel.
    Og slik vil det alltid bli:
    Min tanke er fri!

    Og tvinges vi inn
    bak jernslåtte dører,
    da flykter den vind
    som tankene fører.
    Fordi våre tanker
    kan rive ned skranker.
    Og slik vil det alltid bli:
    Vår tanke er fri!

    Norsk tekst: Alf Cranner
    Tilegnet Amnesty

  65. Fjellsangen
    Fjellsangen ble for alvor kjent da skuespilleren Alfred Maurstad sang den i filmen om Gjest Baardsen. Mens man hele tida har kjent til komponisten, har det vært tvil om hvem som egentlig skrev visa. Mange har trodd at det var Gjest Baardsen selv som laget teksten, mens andre har tillagt Alfred Maurstad forfatterskapet. Nå har imidlertid Bjørn Davidsen i en artikkel i Døvblindes ukeblad 2001/2002 påpekt at den sannsynlige forfatteren av visa må være Holger Sinding som under pseudonymet Hall Sira utga ”Gjest Baardsen; en Forbryders Livsroman” i 1890-91.

    Her gjengir vi originalsangen slik den er presentert i Sindings roman. Han opplyser at melodien er basert på ei strilevise kalt ”Aa høyr vil du veta, kor Rubakken bur”.

    Og kom vil I høre en vise om Gjest
    Den er ikke laget af Lensmand og Prest
    Af Lensmand eller Prest
    Og kan I nu vanke og gaa, hvor I vil,
    saa skal I nok høre, at Gjest er paa Spil
    at Gjest han er paa spil.

    For er der en Jente og to eller tre,
    som gjerne vil danse og leike og le.
    som leike vil og le

    Saa kan I vel tænke, de leiker som bedst,
    naar de kan faa leike og danse med Gjest.
    og danse faar med Gjest.

    Og vil du ha Stev, som har vasket sig Gut,
    saa blir nok Gjest som lyt stevja tilslut.
    som lyt stevja tilslut.

    Og ønsker, o Pige, din Elskov en Gang,
    hos Gjest faar du en, som kan stille din Trang,
    som stille kan din Trang.

    Men har du din Sorrig for Klæder og Sko,
    og sulter dit Barn i dit fattige Bo,
    dit Barn i dit Bo.

    Du gange til Gjest med din Kummer og Nød,
    han deler med dig og dit Barn sit Brød,
    han dele vil sit Brød.

    Men Gjerrigmands Stabur med Mat og med Mynt,
    naar Gjest har besøgt det, er Forraadet tyndt,
    er Forraadet lidt tyndt.

    Og er det en Flaaer, han gjør dit Besøg,
    der hakker de Fattiges Bryst som en Høg,
    der hakker som en Høg.

    Hva heller en Lensmand, en Prest og en Fud,
    som driver de Skatter saa haardelig ud,
    de Skatter driver ud.

    Og har de fust da bragt de Blodpenge hjem,
    da piskes de selv af en Svøbe saa slem,
    de selv af Svøbe slem.

    Thi Gjest, naar han da gjør dem alle Besøg,
    da svinder fra Kisten de Penger som Røg,
    de Penger som en Røg.

    Da lyder der Strigen af Stræt og af Harm,
    da løfter den Lensmand sin truende Arm,
    da løfter han sin Arm.

    Da kaldes til Baaden, da samles til Jagt,
    at fange Gjest Baardsen med List eller Magt,
    at fange han med Magt.

    Men Lensmand gjør Regning ei op uden Vært,
    du fanger nok Gjest, kanst du fange en….hm!
    Kanst fange du en – F-t!

    Og skulde du være saa heldig en Gris,
    hvor lenge var Adam udi Paradis,
    var han i Paradis.

    Thi sætte du Gjest udi Jern og Bolt,
    hvor fant du de Laaser og Mure som holdt,
    og Mure som ham holdt.

    Ak, bedst som du havde ham sikker og tryg,
    tro, skabte han sig til Maur eller Myg,
    sig skabte til en Myg.

    Hvad heller han snudde sin smidige Krop,
    og for gjennem Piben som Ildmørje op,
    for gjennem Piben op?

    Ja, tænk hvad I vil og tro, hvad I kan,
    og skjæld ham for ”Tju” og en Helvedes-Brand
    og skjæld ham for en Brand

    Det Lov skal han ha, og det Ord skal han faa,
    Han tugted de Store og Hæned de Smaa,
    han hævned de Smaa

    Men selv er han sorfulgd i Hjerte og Sind,
    skjønt Læben kan smile, og rød er hans Kind,
    og rød faa er hans Kind!

    Og dette er visen, som ude er nu,
    og hvo den har laget, det vet ikke du!
    Du, du
    Hei, du faldera!
    Men Gjest, han ved det du!

  66. Grisen står og hyler
    i den stille kveld.
    (Han skal ikkje slaktast
    men hyler likevel.)

    Fir’og tjue kråker
    sit på ein madrass
    Endå ei vil sitje
    men det er ikkje plass.

    Månen står og lyser,
    rund og feit og kvit.
    Reven Kjem frå skogen
    og luskar hit og dit.

    Fiskane i havet,
    søv og drøymer søtt.
    Nøkken nedi tjernet
    har eg aldri møtt.

    Mor og far har lagt seg.
    Eg er vaken, eg.
    No klatrar eg ut glaset,
    Så springer eg bort til deg.

    Mens grisen står og hyler
    og månen lyser kvit.
    Sit du og eg på taket
    og ler og pratar skit.

    Mens grisen står og hyler
    og månen lyser kvit.
    Sit du og eg på taket
    og ler og pratar skit.

    Odd Nordstoga

  67. Nordlandsnetter

    Stilt under vinternatts frostklare sti
    strømmer tonene mot meg fra stjernenes hær.
    Og tonene blir til en skjønn melodi
    som blir din før den glider forbi.

    Ta Nordlandsnetter i favn, om du kan,
    som det vakreste du øyner i verden.
    En himmel flammer i nordlysets brann
    over drømmenes eventyrland.

    La hvitkledte fjelle i måneskinnsdrakt
    få varme ditt hjerte og si
    at Nordlandsnetters fortryllende prakt
    vel er vakrest av all poesi.

    Engang skal komme en sommerglad stund,
    og i kveldsolens glans skal du fange den inn.
    Det toner fra havskjær,
    fra holmer og sund
    i sin drømmende, nattstille blund.

    Ta Nordlandsnetter i favn, om du kan,
    som det vakreste du øyner i verden,
    der hvite seil stevner ut ifra land
    inn i solgullets evige brann.

    Så lytt da til tonen som skjønnhet har brakt,
    til solbris som smyger forbi.
    For Nordlandsnetters fortryllende prakt
    er vel vakrest av all poesi.

    ~Sveinulv Jarnæss~

  68. Om kvelden når det mørkner

    Om kvelden når det mørkner og alle går til ro
    da stenger jeg for stall og for låve.
    Og spurvene de netter seg i hvert sitt lille bo.
    da går vel også du til din kove.
    Men siden vet jeg ikke at få tiden til å gå,
    for i de lange netter da lenges jeg så.
    Da har jeg ikke sinne til at sove.

    Nu står du foran speilet og kjemmer ditt hår
    så sort og så alvorlig er ditt øye.
    Da banker vel ditt hjerte, men hvorfor det slår
    det vet du ennu ikke så nøye.
    For ennu har vel ingen fått komme deg nær.
    Men over stolen henger dine fattige klær,
    ditt skjørt og dine strømper og din trøye.

    Det mørkner over veien og høsten stunder til,
    og tåken den tetner over enge.
    På stierne i skogen har mangen en gått vill,
    og stjernene de stiger så strenge.
    Men kan du ikke kommer i aften lille venn,
    så send et bud og si meg når kommer du igjen.
    Jeg har ikke sett deg på så lenge.

    arnulf øverland

  69. JUNIKVELD av Hans Børli

    Vi sitter i slørblå junikveld
    og svaler oss ute på trammen.
    Og alt vi ser, har dobbelt liv,
    fordi vi sanser det sammen.

    Se- skogsjøen ligger og skinner rødt
    av sunkne solefalls – riker.
    Og blankt som en ting av gammelt sølv
    er skriket som lommen skriker.

    Og heggen ved grinda brenner så stilt
    av nykveikte blomsterkvaster.
    Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,
    – det er som noe haster…

    Å, flytt deg nærmere inn til meg
    her på kjøkkentrammen!
    Den er så svimlende kort den stund
    vi mennesker er sammen….

  70. GLEDEN

    Den frostbrente gleden ved livet
    søker deg ved vadestedene,
    ved leirbålene, ved korsveiene,
    alltid –
    Selv i sorgens dager,
    selv i motgangens bratte døgn
    og våkenettenes martrende timer
    søker gleden deg, kvidende
    lik en trofast hund
    som løp med blødende poter gjennom rimfrosten
    og svømte mellom isflakene i strie elver
    for å finne sin husbond.

    Hans Børli

  71. HOLD SINNET DITT MJUKT

    – Hold sinnet ditt mjukt,
    sier en stemme i vinden.
    – La det ikke stivne
    av år og alder. Smør det
    med dagenes gule soltalg,
    dynk det med dogg fra en blomsterkalk,
    garv det i motgangs bitre saltlake.
    Hold sinnet ditt várt og villig
    som greina i brisen:
    en hvileplass for fugler
    med vingen blå av himmelduft.

    – Hans Børli –

  72. Den ene dagen

    Det er en sommerdag for lenge siden
    som roper meg tilbake gjennom tiden.

    Den ligger lukket bak en hekk av klunger
    blant hestemaur og gule tiriltunger.

    Den vasser brun og barbent i en fjære
    og lukter gammel tang og nybredd tjære.

    Den rasper grønne kart av solbærbusken
    og flyr til himmels i den høye husken.

    Den ligger fjetret og fortapt på magen
    og sluker Ivanhoe i eplehagen.

    Den slåss på tørre never med venninnen
    som sender krokketkulene på pinnen.

    Den er et nystekt brød på kjøkkenbordet
    og slåmaskinens knepring over jordet.

    All lyd og lukt og smak og farge kommer
    fra denne dagen i min barndoms sommer.

    Som endte med den lykkelige smaken
    av nyslått kløver og av rene laken.

    ~Inger Hagerup~

  73. Jeg tenner løkta så du finner inn
    te stranda og jeg ser du skjønner vinket.
    Du legger kursen om på båten din
    da stråler løkta mi, med håp i blinket.

    Jeg står og føller båtens vei mot land,
    du nærmer deg og hilser lett med handa.
    Det går en krusning over nattstilt vann
    og bøljene slår lekent imot stranda.

    Og løkta mi står tent og blinker blidt
    med kjente blink så du kan navigere,
    kan finne veien inn te landet mitt
    og ikke vildre rundt på havet mere.

    Med alle mine lengslær står jeg her
    og blinkær med ei fyrløkt te begjær.

    ~ Margaret Skjelbred ~

  74. Før vi veit ordet av det.

    Desse grå dagane som kjem og forsvinn
    før vi veit ordet av det
    Så bort i veggene
    Så langt inn i granskogen
    Så langt inn i hesteræva, sa far min
    og sendte rekomandert brev

    Desse brå dagane som kjem og forsvinn
    Før vi får slått inn ein spiker
    Før vi får sett på kalenderen
    Før vi får sett oss ned og kjent etter
    korleis det luktar nysteikt brød
    og giftige gassar

    Og brått er kalenderen der med september
    Ein sommar er forsvunnen
    i ei skål med fersken
    Brått seier den vesle sonen min
    Eg kjenner ikkje deg
    Du skal kvile meg

    ~Anne Karin Torheim~

  75. Til den voksne…

    Deres barn er ikke deres barn.
    De er sønner og døtre av livets lengsel etter seg selv.
    De kommer gjennom dere, men ikke fra dere,

    Og selv om de er hos dere, tilhører de dere ikke.
    Dere kan gi dem kjærlighet, men ikke deres tanker,
    for de har sine egne tanker.
    Dere kan gi husly til deres legemer, men ikke til
    deres sjeler; for deres sjeler bor i morgendagens hus,
    som dere ikke kan besøke, ikke en gang i deres
    drømmer.
    Dere kan streve etter å bli som dem, men forsøk ikke
    å få dem til å bli slik dere er.
    For livet beveger seg ikke baklengs og dveler ikke
    ved det forgangne.
    Dere er buene som barna deres sendes ut fra som
    levende piler.
    På uendelighetens bane har bue skytteren målet i
    sikte, og han spenner dere med all sin styrke, slik at
    pilene hans kan fly hurtig og langt.
    Gled dere når bueskytteren spenner dere i sin hånd
    For liksom han elsker pilen som flyr, elsker han også
    buen som blir igjen.

    Kahlil Gibran: Fra Profeten

  76. Tvert imot, det er hundre som fins!

    Et barn
    er laget av hundre.
    Barnet har
    hundre språk
    hundre hender
    hundre tanker
    hundre måter å tenke på
    å leke og å snakke på
    hundre alltid hundre
    måter å lytte
    å undres, å synes om
    hundre lyster
    å synge og forstå
    hundre verdener
    å oppdage
    hundre verdener
    å oppfinne
    hundre verdener
    å drømme frem.
    Ett barn har
    hundre språk
    (og dertil hundre hundre hundre)
    men frarøves nittini.
    Skolen og kulturen
    skiller hodet fra kroppen
    Man ber barn:
    å tenke uten hender
    å handle uten hodet
    å lytte men ikke snakke
    å begripe uten gleden i
    å henføres og overraskes
    annet enn til påske og jul.
    Man ber dem:
    å bare oppdage den verdenen som allerede fins
    og av alle hundre
    frarøver man dem nittini.
    Man sier til dem:
    at leken og arbeidet
    det virkelige og det innbillede
    vitenskapen og fantasien
    himmelen og jorden
    fornuften og drømmene
    er foreteelser
    som ikke lenger henger sammen.
    Man sier dem
    at det ikke fins hundre
    Men barnet sier:
    tvert imot, det er hundre som fins.

    LORIS MALAGUZZI

  77. Et dikt om høsten – av Finn Kalvik

    Mange dager av purpur og gull har oktober gitt oss
    under en himmel som daglig blåner seg mere blå.
    Ennå er frosten bare et disig varsel bak åsen,
    men langsomt, langsomt begynner året å gå i stå

    Aldri er sinnet så åpent som slike høstklare dager,
    når luften smaker av blomster og av kjølig jern,
    og noe svever forbi deg, et minne du ikke husker,
    en drøm som bestandig er like udrømt og fjern.
    Kanskje er det skyggen av Han som sitter og venter
    bortenfor alle blåner av dét du aner og vet,
    der hvor tiden går under, og høst og vinter og sommer
    drukner i stumhet og mørke og susende evighet.

    Langt der ute i mørket har vi en fred i vente.
    Men i menneskehjertet banker den samme drift
    som får døgnfluen til å spile ut sine vinger
    og får stjernene til å skrive sin himmelskrift.

    Aldri kan mennesket løse den siste gåten om livet.
    Men følger likevel budet fra livet selv
    når vi erobrer et år, en dag eller bare en time
    fra Den Stumme som bor bak det ytterste stjernehvelv

  78. La det være avstander i samværet
    og gi plass til himmelens vind
    mellom dere
    elsk hverandre, men gjør ikke
    kjærligheten til en lenke
    – den skal heller være et hav mellom sjelens kyster
    Skjenk for hverandre, men drikk ikke av samme kopp!
    By den andre av ditt brød
    men spis ikke av samme stykke
    syng og dans sammen og bring glede
    men dere må også kunne være fra hverandre.
    Akkurat som strengene i en lutt er adskillt
    og allikevel skaper musikk i fellesskap.

    gi hverandre hjertet
    men ikke i eie
    For hjertene deres kan bare holdes i livets hånd.
    Stå sammen men uten å stå hverandre for nær
    For tempelets søyler står hver for seg
    og eika og sypressen vokser ikke i hverandres skygger.

    kahlil Gibra

  79. SANGEN OM HØSTEN.

    Sangen om høsten! O, stem den i
    den gamle sang, –
    sommerens siste ildmelodi
    med ord som hvisker: Forbi, forbi
    for denne gang . . .
    Mørket er nær, men fra lysets vell
    rinner en stjernekveld.

    Sangen om høsten, o, stem den op
    og syng den med.
    Duggen som blinker fra blomsters topp
    skinner som stjerner, knopp ved knopp
    i gyllent bed.
    Det er som den hånd som plantet der,
    stryker oss ganske nær.

    Sangen om høsten: Et herlig kor
    klang hen, forgikk . . .
    Det stiger som sus fra vinger som for
    og vender som gjenlyd igjen til jord
    med mild musikk . . .
    Alt som fra lysets kilder rant
    veien tilbake fant.

    Sangen vi hører er livets svar
    på spørsmål her.
    Derfor er himlen så høy og klar
    hvelvet over hva både var
    og ennu er . . .
    Høstlig hjerte, – skjelvende løv –
    snart er du fred og støv

    Herman Wildenvey

  80. Vår beste dag

    Kom og lytt til lyset når det gryr av dag
    Solen løfter sin trompet mot munnen.
    Lytt tilhvite sommerfuglers vingeslag;
    Denne dag kan bli vår beste dag!
    Stien som vi gikk i går er like ny,
    Hemmelig som ved vårt første morgengry;
    Mangt skal vi møte – og mangt skal vi mestre
    Dagen i dag – den kan bli vår beste dag.

    Kom og lytt til dypet når vi ror mot dag,
    Hør, maneten stemmer sine strenger.
    Løfterik er tonen i et fiskevak,
    Denne dag kan bli vår beste dag!
    Fjorden vår er like ny og blå og blank,
    Blikket ditt er fritt og ryggen like rank,
    Mangt skal vi møte – og mangt skal vi mestre
    Dagen i dag – den kan bli vår beste dag.

    Kjære lytt til mørke når vår dag er grått,
    Natten nynner over fjerne åser.
    Mangt har dagen skjenket oss av stort og smått,
    Mer, kan hende, enn vi har forstått,
    Månen over tun og tak er like ny,
    Men tier stille om vårt neste morgengry.
    Mangt skal vi møte – og mangt skal vi mestre
    Dagen i morgen skal bli vår beste dag.

    Erik Bye

  81. Millom Rosor
    Dikt. 1867

    I Hagen sat Mod’ri med Barnet paa Fang,
    millom Rosor,
    ho log, og ho hyfste dat Dagen so lang
    millom Rosor,
    ho kysste paa Auga, ho kysste paa Kinn,
    «Gud gjeve eg alltid saag Kvilstaden din
    millom Rosor.»
    Og Hagen vardt bladlaus, han døydde kvar Leik
    millom Rosor,
    i Stova laag Guten so kald og so bleik,
    millom Rosor,
    og Mod’ri batt graatfull kring Kista ein Krans,
    no skulde ho alltid sjaa Kvilstaden hans
    millom Rosor.

    Av Kristofer Janson

  82. Gudbrandsdalen
    Dikt. 1931

    «No ljosnar Gudbrandsdalen,
    og natti søkk og sig, –
    sjå, bruri inn i salen
    med solbjart åsyn stig.»
    Ja, sannar seg synet, vert vå-an’ i beite,
    – men vil du det vita, kva bruri mun heite,
    ja, då må du våge di von, gut, og leite
    den lange, lange leid.
    Hugs, det skein ei
    mild og rein ei
    djupt i sjølvom deg.

    Kom, leit med lengslom reine,
    ja finn din Glitretind –
    og sjå deg ut den eine
    som fangar hugen din!
    Kom vilje som korkje er veik eller valen:
    det lengtar og ventar so mangt, her i dalen –
    eg meiner den guten forgjord er og galen
    som går den galne leid.
    Hugs, det song,
    – å, mang ein gong!
    so vakkert just for deg.

    Her høgst mot himlom flóget
    med ørneheimar flyg.
    Just her óg tyngste sóget
    med avgrunns-eimar syg:
    tvo ofsar kjem fuse, – den rette oss fengjer,
    når viljen gjev hugen dei ørnsterke vengjer, –
    ja våen lyt klovne når livsofsen sprengjer
    seg veg den rette leid.
    Våg, so vinn du,
    leit, so finn du
    fylgje upp og fram.

    Sin ættar-arv no krev ho,
    sæl kvar som den mun sjå!
    Og heimanfylgje hev ho
    i foss og fjell endå.
    Og myri og marki og bratta og skogen,
    dei vonar og ventar på grevet og plogen:
    dei ventar og stundar på viljen og hugen:
    «Her ligg ei lagleg leid!»
    Høyr, det græt
    og syng og læt
    so vent i mork og heid.

    Det song for deg i sinnet
    so mang ei einsleg natt:
    No lyt du bruri vinne
    og hennar kvorvne skatt!
    Og skatten, han finn du i arven og ordi,
    frå mor og frå far og i deg og i jordi,
    – sjå bruri skin upp i deg sjølv, ho, når soli
    gjer klår den rette leid.
    Ljuv den soli
    kjem, når joli
    bryt vår vinter-natt.

    Då livnar Dovregubben,
    den eldste her til lands,
    og kjem med julkvelds-kubben, –
    jau då fyrst vert det glans!
    Og soli og joli og ordi skal skine
    so norske som dalen, og telen skal tine,
    og bruri, ho lokkar: «Fylg lengslune mine –
    den ljose, lange leid!
    Suril, suril,
    suril, suril, – lei.»

    Ja, vårast Gudbrandsdalen
    mot sumar varm og klår,
    då stig ho blank i salen,
    den rette bruri vår.
    Og syndi og sorgi er avsagd og sona,
    sjå bruri er fagrar enn nokon hev vona –
    og viser oss klårøygd, ja kransa og krona,
    vår rette framtidsleid.
    Det skin so blankt,
    det bér so langt
    som lengselsdraumen din.

    Lat bruri då få téseg
    som den ho røynleg er.
    Kvar den skal djupt få gle seg,
    som ljos for henne bér.
    Ja då skal det bråne, det kjøvande bandet,
    og det som me djupast hev vilja, då vann det,
    og bruri, ho strålar mot alle i landet
    og lyser langan leid:
    mild og rein
    som når ho skein
    og song for sjølvom deg.

    Av Olav Aukrust

  83. ~Jeg skulle stilles for et tribunal~

    Jeg skulle stilles for et tribunal,
    for noen hadde sagt at jeg var gal.

    Da stod du foran dem og ropte: Nei!
    Hun gal, som tvertimot har elsket meg?

    Din stemme var så munter og bestemt,
    og plutselig var alle sorger glemt.

    Du hvisket: Vognen venter utenfor.
    Kom kjære – det er gått så mange år.

    Men bedre sent enn aldri, ikke sant?
    – Og alt og alle uten du forsvant.

    Jeg merket at vi var i reiseklær.
    Og så med ett var også vognen der.

    Du hjalp meg inn og ropte lystig: Kjør!
    Og kusken gjorde smilende honnør.

    Men vognen var så underig og stor.
    Og den var fylt med blomster og med jord.

    ~Inger Hagerup~

  84. ~Høytids-ensomhet~

    De viktigeste dager, de som er tradisjon
    De barna alltid husker og som minnene er om

    De dagene som teller, som bursdag, 17. mai
    de tilbringer de glade folk i riktig vennskapslag

    Men de som er forglemte, som alltid tier still
    som sitter der alene og som ingen vet er til

    De feirer stumt og ensomt, i selskap med seg selv
    Og flaggene og kakene er bortkastet i kveld

    For kaken smaker bittert, når tårer smaker kvasst
    og flaggene ble brukket da tålmodigheten brast

    Og alle glade sanger, som jubles høyt i kor
    ble hvisket av en gråtkvalt røst nøyaktig som i fjor

    Det klinger ikke riktig, en stemme snubler lett
    i ordene som ingen likevel har hørt og sett

    Men en som alltid tier, som glatter livet til
    han reiser seg, går rakrygget og møter en dag til

    For håpet slukner aldri ved ensomhetens bord
    Kan hende neste år blir annerledes enn i fjor

    ~Christine Nyhagen 24.12.09~

  85. det er ikke fremmede barn som er sultne og redde og flykter og gråter i mørket det er våre alles.

    Piet Hein

  86. Din veg

    Ingen har varda den vegen

    du skal gå

    ut i det ukjende,

    ut i det blå.

    Dette er din veg.

    Berre du

    skal gå han. Og det er

    uråd å snu.

    Og ikkje vardar du vegen,

    du hell.

    Og vinden stryk ut ditt far

    i aude fjell.

    Olav H. Hauge, frå Under bergfallet 1951.

  87. Heimreise frå sætern
    av Edvard Storm

    Oss ha gjort kå gjærast skulle
    ysta ost å kjinna smør
    nå står att å kløyvja øykjin
    sætja lås for sæter-dør
    Korkje finst d’ meire føe
    hær for heiè heill for krist
    gla æ oss, oss slæpp åt bygden
    meire gla æ kue visst

    Farvæl kve, som ofte gjorde
    blautast blomster-seing `pum me.
    ner e trøytt ve høgst dag leite
    ljøp å sløyngde med på de
    farvel sæl, mi kjære stugu
    som så mangt mitt arbei såg
    Montru du au mærte någå
    ner stakeillein sjå me låg.

    Farvel mark som fenein gnågå
    dær e gjætte mang ein gong
    Farvæl skog som ofte ljoma
    tå min lu å stut å song
    Farvæl hulder, som dær budde
    Fløt nå du ti sæle inn
    vinters ti æ ilt å liggje
    ute bå`for vær å vind

    Kom nå alt hær finst te sætra
    kom å følg åt bygden ne
    Heile jore æ nå ryugt
    kårt eit strå høyr fena te
    skond døkk, folkje vænta heime
    bufor-læfsa vil døm hå
    Hær æ inkje meire gjera
    folk å fena, læt oss gå

  88. Brændevinsvise av Edvard Storm.
    (Edvard er skeptisk til brennevin mens broren er for ;-))

    Bror;
    Jeg mener brændvin tjener best
    når kroppen gjøres svag
    og når man litt bekymret er
    da letter det en sag

    når jeg en dram utdrukket har
    en anden da til rede står
    når jeg den tredje drikker ut
    blir jeg en lystig gut

    Edvard;
    Den trøst man får av brændevin
    den varer kun så kort
    den giver et forvirret sind
    så har den stedse gjort

    Melankoli går i mitt sind
    så snart jeg drikker brændevin
    Nei brændevin er ikke god
    det feller man for fod

  89. Kjærlighet ♥

    En bonde hadde noen valper han måtte selge. Han malte et skilt som averterte 4 valper til salgs, og spikret det på enden av gjerdet sitt. Mens han spikret opp skiltet kjente han noe som nappet i overallen. Han så ned og inn i øynene på en liten gutt.

    » Unnskyld «, sa gutten » Jeg vil kjøpe en av valpene dine «.

    » Vel » sa bonden mens han tørket sin svette nakke, » Disse valpene har flott premierte foreldre og koster veldig mange penger.»

    Gutten så ned et øyeblikk. Så gravde han dypt ned i lomma, og dro opp en håndfull av mynter og sa : » Jeg har 39 cents. Er det nok til å ta en titt ? » » Selvfølgelig » sa bonden, og gikk bortover mens han plystret. » Kom, Dolly! » ropte han.

    Ut av hundehuset kom Dolly løpende med fire hårete nøster hakk i hæl.

    Den lille gutten presset ansiktet sitt mot nettinggjerdet og gjorde store øyne.

    Mens valpene nærmet seg gjerdet fikk gutten se en bevegelse ved hundehuset som fanget hans interesse.

    Sakte men sikkert stabbet det frem enda en pelsball, betydelig mindre enn de andre valpene.

    Den gjorde sitt beste for å holde følge med de andre… » Den vil jeg ha!» sa gutten mens han pekte ivrig på det lille nøstet.

    Bonden satte seg på kne ved siden av gutten og sa,» Gutt, du vil ikke ha den valpen. Han vil aldri bli i stand til å løpe og leke slik som de andre valpene.»

    Den lille gutten gikk et skritt bort fra gjerdet, han bøyde seg og begynte og dra opp det ene buksebeinet.

    Da så bonden at gutten hadde stålskinner på hver side av leggen, som var festet til en spesiallagd sko.

    Gutten kikket opp på bonden og sa » Du skjønner, jeg løper ikke så bra jeg heller, og han der vil trenge en som forstår.»

    Med tårer i øynene, bøyde bonden seg ned og plukket opp den lille valpen.

    Forsiktig la han den i armene på den lille gutten. » Hvor mye koster den ? » spurte den lille gutten.

    » Ingenting !» svarte bonden. » Ingen betaler for Kjærlighet ! «

  90. Stjerneklart

    En stripe over nattemørk himmel!
    Der gikk en hen og døde i natt-
    så vakkert et skue der skapes,
    når et menneske vår jord har forlatt.

    Ja slik er vi evig forbundet,
    de funklende stjerner og vi-
    Når en av våre faller,
    så faller også en av de.

    Akk! naive menneskeslekt-
    som tror på det som av gammelt er sagt.
    At stjernene funkler og skinner,
    til ære for menneskets prakt.

    Men hva tenker de fjerne stjerner,
    når de frarøves en god kamerat-
    Stjernene stirrer mot jorden,
    med et tindrende, stjerneklart hat!

    Olav Myrstad 29.09.2010

  91. Jeg så et dikt hos deg på dikt og sitater.

    Her er det som jeg har. Sakset det fra et ukeblad for mange år siden.

    Litt mere vi

    Litt flere smil,litt mindre bitterhet

    litt færre spark til den som alt er blitt slått ned

    Litt flere JA, litt mindre NEI

    litt mere VI, litt mindre JEG

    Litt flere blomsterkranser på livets lange sti

    litt færre på vår grav når ferden er forbi…

    MVH

    K. M P..

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s