Året jeg sent vil glemme..

Våren 2008 ble jeg ferdig med min utdannelse ved Høgskolen.

Det er stort for en 40 åring å ha klart å gjennomføre 3 harde år på skolebenken igjen – og å gå ut med beste karakter A på sin Bacheloroppgave. Jeg var endelig omskolert, «attført» og skulle endelig ut i arbeidslivet igjen etter år hvor jeg hadde vært syk – ironisk nok av bl.a overarbeid og etter å ha møtt den berømte veggen. Det manglet ikke akkurat på optimisme!

Jeg drømte om fast jobb, fast lønn, mulighet til å ta opp lån, skifte bank, ha FERIE, – ja hadde nær sagt – bli vanlig igjen.

Drømmer blir enten til virkelighet eller de kan bli til rene mareritt. Vel, mareritt er kanskje et sterkt ord å bruke, men jammen skulle dette året bli til noe helt annet enn det jeg så optimistisk hadde sett for meg.

Tre måneder etter skoleslutt opphørte all kontakt med NAV. Tre måneder fikk jeg på å skaffe meg en jobb jeg kunne leve av. Fra den dagen var det slutt på noe som helst støtte økonomisk. Heretter var Sosialkontoret det eneste jeg kunne falle tilbake på hvis jeg ikke selv kunne klare å skaffe meg inntekter. Jeg er meget stolt over at jeg har klart meg uten hjelp fra noen.

I min situasjon som «ferdig attført» mister du alle rettigheter. Du har ikke krav på arbeidsledighetstrygd før du har opptjent 105 000 fra januar. Det vil i mitt tilfelle si at jeg gikk fra oktober 08 til juni 09 – uten rettigheter til stønad. Heller hadde jeg ikke krav på bostøtte eller annen støtte – utenom sosialtrygd. Bankene møter deg med et NEI – nesten uansett hva du ber om – så lenge du ikke har noen fast inntekt eller fast jobb.

Jeg har i løpet av dette året levert ca 70 – 80 jobbsøknader. Mange av jobbene ventet jeg svar på i opptil 4 mndr. Svarene på samtlige har vært nei. På mange av jobbene har det vært flere 100 søkere. På veldig mange av jobbene fikk jeg aldri svar. (Vet dere hvor mye tid man bruker på å skrive jobbsøknader??)

Jeg kontaktet bemanningsbyråer som Adecco, Personalhuset og den kommunale vikartjenesten.

Her er listen over arbeidsstedene mine fra oktober 08 – dd 09.

Omsorgsboliger: 2 ulike

1. ringevakt perioden okt 08 – feb 09

2. sommerjobb mai 09 – dd 09

Dagligvarbutikker: 5 ulike (Tilfeldige vakter av kortere og lengre varighet.)

Skoler: 6 ulike barneskoler (2 uker som klasseforstander – resten vakter fra 1 time til hele dager)

Kantiner: 12 ulike (oppdrag fra 3 dager til 2 uker – 5 timers vakter)

SFO: 2 ulike (ringevakt fra okt 08 – feb 09)

Barnehage: 3 ulike (bare enkelte dager)

Fritidsklubber: 3 ulike (Ringevakt – fast 1 kveld i uken fra mars 09 – mai 09)

Lønningssystemet i Skien kommune gjør at for hver ny kommunal arbeidsplass jeg begynner på må jeg jobbe inn 1 mnd før jeg får lønn.

Hos Bemanningsbyråene får jeg lønn hver 14 dag.

Dette gjør at lønningene blir veldig ustabile og helt umulig å kontrollere. Noen måneder fikk jeg utbetalt 8000 andre måneder fikk jeg opp til 18000. Bemanningsbyråene skor seg på at det er høy arbeidsledighet. I noen av butikkjobbene fikk jeg kun 115 kr timen. (tarifflønn for en 18 åring i butikk er 119,-) De fleste jobbene har jeg fått fra 135 til 150 kr timen, med unntak av vikarjobbene i skolen, hvor jeg fikk 198 kr timen. (der fikk man betalt bare time for time og har altså ikke betalt for forberedelse)

En typisk arbeidsdag for meg har vært å stå opp klokka 6 og sitte å vente på telefon. Det er naturlig å takke ja til den første som ringer – kanskje en skole som trenger deg 3 timer. Så kanskje ringte en barnehage like etterpå for å tilby deg full dag – kanskje flere dager, men som du da måtte takke nei til fordi du allerede har sagt ja til å jobbe 3 timer.

Enkelte dager klarte jeg å «sy sammen» slik at jeg kunne være på 3- 4 ulike steder samme dag. Feks; 3 timer èn skole, 2 timer en annen skole, Sfo etterpå og så en butikk på kvelden.

Du er bare en vikar på de stedene du jobber som vikar. Med det mener jeg at du går glipp av absolutt alle fordeler. På skolene får du feks ingen tid til å forberede deg. Du får gjerne 15 min til å finne ut hvilken klasse du skal ha, hvilket fag du skal ha og kanskje lese en beskjed fra den læreren du er vikar for. Du går inn i en klasse med ofte helt ukjente elever og en klasse med elever som kanskje har spesielle behov. Ofte får du ingen beskjed om hvem eller hva slags problem det er.

Som vikar er du ny på hvert enkelt sted. Du skal forholde deg til nye mennesker på hvert enkelt sted. Det er ikke vikarene som først får pauser og det er ofte at vikarer blir satt til «de verste» jobbene. Ofte blir du satt til å gjøre ting langt fra det som var avtalen og noen ganger får du ansvar for ting – også langt over det som var avtalt.

Som vikar ønsker du alltid å gjøre et bra inntrykk og du står gjerne på ekstra for å kanskje få tilbud om fast jobb. Selv om du gjør en bra jobb er det ofte allikevel ikke ledig stilling – jeg er mange ganger blitt møtt med at de gjerne skulle ha ansatt meg, men…

Dette har vært et år jeg sent vil glemme.

Midt oppi alt dette ble jeg altså i april 09 innsatt som vikarprest i Unitarforbundet og har hatt gleden og æren av å gifte 3 fantastiske brudepar. 😉

Det er liksom ikke helt lett å svare når folk spør hva jeg jobber som!!

Jeg står nå her. Med bena godt plantet på bakken. Jeg har klart det! Jeg har også klart alt sammen alene.

Visst har det kostet en del. Jeg er dønn sliten. Jeg har mistet all sosial omgang med venner. Hus og hage er blitt forsømt. Familien er forsømt. Ja – og meg selv er også forsømt. Ferie er et fremmedord. Økonomien er skakkjørt og uoversiktlig. Jeg har måttet ta en dag om gangen bokstavelig talt.

Jeg vil helst aldri ha det på samme måte igjen. Samtidig tenker jeg at jeg har da lært masse av dette også. Ikke minst har jeg møtt mange fantastiske mennesker. Ikke minst har jeg fått møtt mange fantastiske elever! Jeg har blitt utfordret og måtte trampe oppi situasjoner jeg aldri trodde jeg ville klart. Jeg trodde aldri jeg ville klare meg som lærer. Men det gikk – og det gikk fantastisk bra. Jeg har fått beinet innenfor mange bransjer jeg kanskje ellers aldri ville opplevd. Jeg har lært å overleve på knappe og ustabile ressurser. Jeg har blitt betrodd og jeg har blitt spurt etter – fordi folk synes jeg har gjort bra jobber. Jeg har fått gode tilbakemeldinger fra vikarbyråene at folk vil gjerne ha meg tilbake. Jeg har fått mange nye venner og masse god ny erfaring.

Jeg vil få lov å takke alle de mennesker som har passert forbi meg i løpet av året. Jeg vil få takke for all støtte og oppmuntring jeg har fått etter avisoppslag i media fra hele landet, enten det har handlet om at jeg er blitt prest eller oppslaget om NAV.

Ingenting er så galt at det ikke er godt for noe!

Situasjonen min i dag er at jeg har en jobb i en omsorgsbolig. Ikke fast jobb her heller, men jeg har jobb så jeg klarer meg. Jeg håper det fortsetter. Jeg vil fortsette å jobbe i ungdomsklubber og jeg håper også jeg kan ta enkelte vakter i skolene i Skien.

I september blir jeg innsatt som prest i Unitarforbundet. Stadig flere velger å gifte seg hos oss. Ingenting gleder meg mer. Mange tar kontakt med meg også fordi jeg er prest og ønsker samtaler. Håper det er enda fler som kommer til å gjøre det. Jeg er glad hvis jeg kan hjelpe. Fra høsten av vil jeg også jobbe mer intenst med å få opprettet en Unitargruppe her i Grenland. Her er alle velkommen til å bidra til forslag hvordan vi kan legge opp dette slik at det blir til nytte og glede for mange.

Vel, dette var en slags gjennomgang og oppdatering over mitt liv siste år. Mitt liv blir aldri kjedelig! 😉

Jeg ønsker ingen å ha det slik jeg har hatt det når det gjelder jobb. Samtidig vet jeg at veldig mange har det nettopp slik. Ha tålmodighet – er mitt råd. Man lander alltid som regel med bena først. Vær litt egoistisk – det er lov i slike situasjoner. Ta vare på deg selv og sørg for at du har det bra. Det går nemmelig fint an å være egoist uten å tråkke på andre. Bruk erfaringene, dårlige og gode, som nettopp det det er. ERFARINGER!

GI ALDRI OPP!

Jeg har fått jobb ;-)

Endelig ser det ut til at jeg har lykkes med å få meg en jobb. Det er bare et vikariat men det er et vikariat for ei som er gravid så jeg kan regne med at jeg har jobb en god stund fremover. Fordi jeg har mennesker rundt om i bloggverdenen som ikke alltid vil meg vel, så vil jeg ikke si hvor jeg har fått jobb.

Jeg gleder meg over at en laaang jobbsøkeperiode nå ser ut til å være over. Det har vært en fryktelig opp og nedtursperiode som jeg ikke unner noen. Jeg er stolt over at jeg har klart meg, tross liten og usikker lønn. Vil vel fortsatt slite litt fremover men over tid kan jeg ta kontakt med bankene igjen og få et normalt forhold til dem igjen. Denne tiden har kostet meg tusenvis av kroner og jeg unner ingen å komme i lignende situasjon, fullstendig uten rettigheter og hvor eneste alternativ var sosialen. Jeg er stolt over å ha klart å takke nei til hjelp fra dem, men har også lært at sosialen er MYE bedre enn sitt rykte! NAV har kun vært i veien for meg i denne prosessen. Det skulle si en del. Jeg har mottatt 0 – zero – null hjelp fra dem.

Man skal være glad at man har en jobb…

Jeg møter stadig på denne setningen nå om dagen. Man skal være glad at man har en jobb. Og joda, glad er jeg også – over de jobbene jeg får. Alternativet er for meg i min situasjon sosialtrygd. Men i min situasjon har jeg begynt å lure; kanskje lønner det seg for meg heller å gå på sosialtrygd. Jeg skal nedenfor prøve å forklare hvorfor jeg tenker sånn.

Min situasjon er at jeg 1 oktober 2008 ble ferdig attført. Jeg har hatt tre år med attføring hvor jeg fikk ta en utdannelse ved Høgskolen. Etter endt utdanning fikk jeg tre måneder på meg å skaffe meg jobb. Etter 1 oktober stoppet ikke bare all attføringstrygd fra NAV men også alle rettigheter til arbeidsledighetstrygd eller andre trygdeytelser. Alternativet er i teorien lett; Jobb eller gå på sosialkontoret.

Oh Yess, jeg har jobbet! I tiden etter 1 oktober har jeg jobbet for 4 ulike arbeidsgivere. Jeg har vært ringevakt og lærervikar på 5-6 ulike barneskoler i Skien. Jeg har jobbet som ringevakt på en Sfo. Jeg har jobbet som ringevakt for en institusjon for barn. Og jeg har fått jobber via vikarbyråer som kantinehjelp og butikkmedarbeider.

På ett eller annet vis har dette fungert. Det er ikke dermed sagt at det har vært lett. Jobbene jeg har fått som vikar er kortvarige og kanskje har det dreid seg bare om fra 2 – 4 timer ofte. Det har vært dager hvor jeg har vært på 4 forskjellige steder, og enda har jeg ikke hatt full 7,5 timers dag. Mange dager ringer ingen – og dette gjør at jeg må jobbe inn timer for disse dagene. Her kommer helgene godt med. Det er få helger jeg IKKE har jobbet.

Jeg har vært syk og vært på attføring siden 2002. Derfor har jeg ikke fulgt så nøye med på hva lønninger ligger på. Jeg har mottatt min attføringstrygd som har vært på ca 14 000 i måneden utbetalt. Jeg har faktisk klart meg bra på denne lønnen. Klart meg bra betyr ikke at jeg har hatt flust med penger, men jeg har overlevd. I løpet av denne tiden – og særlig i tiden jeg gikk på skole har jeg måttet spe på med kredittkort og denne gjelden har nå blitt på 50 000. Dvs maks det jeg kan tåle å ha. Situasjonen er nemmelig den at jeg ikke får lån i vanlige banker. Ja, jeg får ikke engang bli ny kunde i en bank. Jeg har jo ikke fast jobb. Derfor.

Jeg har ikke fulgt så nøye med hva folk tjener nå for tiden. Som overskriften tilsier; Jeg har vært glad for at jeg har hatt jobbmuligheter og tjent penger.

I dag tenkte jeg å sjekke feks hva tarifflønn for en butikkansatt egentlig er. Jeg har mellom 115 og 118 kr i timen gjennom Adecco. Det viser seg at jeg har mindre lønn enn en 18 åring! Jeg er 43 år og har jobbet i butikk nær hele min yrkeskarriære. Når jeg nå har oppdaget dette så føler jeg meg veldig utnyttet.

For hva skjer om jeg ringer Adecco og vil kreve mer lønn? Jo, jeg blir møtt med: Man skal være glad at man har en jobb… Jeg vil spørre tilbake: For enhver pris??

Jeg har også jobbet for en Sfo. Daglig leder har ført timelistene mine og jeg har stolt på at dette har skjedd riktig for seg. Jeg har ikke engang fått kopier av disse timelistene FØR lønningskontoret krevde at jeg skulle ha det. Resultatet av dette var at jeg ikke fikk jobbe mer for denne Sfo`en og det viste seg at Sfo hadde lurt meg for i overkant av 25 timer. Jeg tror lederen i Sfo har tenkt at jeg får være glad jeg har fått lov å jobbe så mye som jeg har. Når hun ble avslørt så ansatte hun en annen vikar i stedet.

Jeg har søkt på 60 – 70 stillinger her i Grenland, siden oktober 08. Jeg har søkt alt jeg har kommet over og som jeg KAN søke på. Mange av stillingene får jeg ikke engang svar på. Mange av stillingene jeg søker på er avgjort allerede. Det tar tid å søke jobber. Prøv den som vil. Denne tiden har jeg knapt nok fordi jeg jobber så mye og så ubekvemt som jeg gjør.

Sosialkontoret. Jeg har sverget at jeg ikke vil gå til dit. Etter et avisoppslag ble det allikevel slik at jeg gikk dit for en samtale. Nav hadde fortalt meg at jeg måtte selge bilen min FØR jeg fikk hjelp. Dette viser seg å være bare tull. I samtale med sosialkontoret møtte jeg forståelse. De anbefalte sterkt at jeg skulle sykemelde meg og hvis jeg gikk med på dette skulle jeg få sosialtrygd på dagen. Da betaler sosialkontoret alle mine regninger som omhandler det å bo, altså huslån, forsikringer, strøm osv. Jeg vil få ca 5000 å leve for. Jeg tror jeg kan si at det er lenge siden jeg hadde 5000 igjen å leve for.

Jeg har allikevel takket nei til Sosialkontorets tilbud. Sier jeg ja til dette tilbudet vil fremtidige arbeidsgivere jeg søker jobb hos se at jeg har vært enda mer sykemeldt. Videre mister jeg tid for å få opptjent rettigheter til evt arbeidsledighetstrygd eller andre trygderettigheter. Pr i dag har jeg forstått at jeg må ha tjent 105 000 fra januar for å få rettigheter igjen.

I situasjonen jeg er i føler jeg meg sterkt utnyttet. Jeg har problemer med å si nei til jobber og jeg har faktisk også problemer med å si ja. Å måtte sitte å jobbe sterkt underbetalt er veldig frustrerende og lite motiverende. Jeg føler meg som en kasteball – som kastes og nyttes på arbeidsplasser for å dekke umiddelbare behov. Det er pengebesparende å bruke en vikar akkurat bare til den tiden de trenger meg. Jeg blir kastet inn i skoler hvor jeg får betalt fra timen starter selv om jeg må komme på jobb en halvtime før for i det hele tatt få vite hvilken klasse jeg skal ha og hvilket fag jeg skal ha. Samme skjer etter timen er ferdig. Skolene krever rapportering, men jeg får ikke betalt for dette. Klager jeg på dette vil jeg selvfølgelig ikke få jobbe der mer.

I det hele tatt å klage KAN JEG IKKE gjøre. For hver nye jobb jeg får må jeg gjøre mitt beste. Jobbe gratis og være blid og omgjengelig. Kanksje vil de ha meg mer.

I min situasjon stiller jeg aller nederst på rangstigen. Jeg kjenner at dette er ikke fortjent. Det er en evig runddans i rettighetsløs nedverdigelse.

Det verste er at det er ingenting jeg kan gjøre med det.

Jo altså – jeg kan gå på sosialkontoret..

Arbeidssøker jobber seg syk

Foto Arild Hansen
STÅR PÅ: Siden oktober har Kjell Morten Bråten tatt strøjobber i et titalls bedrifter og skoler. Kalender og mobil holder orden på tre til fire arbeidsavtaler daglig. 

Arbeidssøker jobber seg syk

Mens kommune, bank og næringsliv blir tildelt krisepenger, må Kjell Morten Bråten (43) forholde seg til regler hos Nav som ikke er tilpasset vanskelige tider. Arbeidssøkeren sjonglerer mellom tre arbeidsoppdrag daglig.

Av Stine Solbakken
Publisert  12.02.2009

Kjell Morten Bråten står opp klokka 05.30, men om noen trenger ham i arbeid i dag og eventuelt hvor, – det aner han ikke. Slik har han levd siden 1. oktober i fjor.

DAGLIG KABAL

Hver kveld må han oppsummere, notere timer i kalenderen og taste inn huskelapper på mobilen.

– Som eksempel jobbet jeg først to timer på Bratsbergkleiva skole, så noen timer på Venstøp skole, deretter noen timer i SFO på Strømdal skole og fra klokka 17 til 22 på Rimi Herøya. Og dette er ikke en spesiell dag i mitt liv.

USIKKERHET

– Noen dager ringer mange og spør om jeg kan jobbe, andre dager ingen, forklarer Bråten og legger til:

– Og uten arbeid, har jeg ingenting å leve av.

I fjor sommer ble han ferdig med attføring. Nav ga ham tre måneder, fram til 1. oktober, til å finne seg en jobb. Derfra måtte han klare seg selv.

Bråten har ikke krav på noe annen hjelp nå enn fra sosialkontoret.

– SLITSOMT

Tross 50 jobbsøknader siden september, har han ikke lyktes i sin intense jakt på fast arbeid. For at han skal klare seg økonomisk, sier han ja til alt arbeid.

– Og slik skal det jo være. Det er en selvfølge at man skal være aktiv i arbeidslivet, men jeg begynner å bli sliten. Jeg gjør alt jeg kan for å være i arbeid, men hvor lenge jeg kan kjøre rundt til tre – fire ulike arbeidsplasser, det aner jeg ikke.

FLEKSIBEL

Bråten er registrert hos tre vikarbyrå. Han vet sjelden hva dagen bringer. En vikarperiode på 14 dager på samme skole, er det mest forutsigbare han har hatt siden september.

På mobilsvar opplyser han om sin ukeplan. Slik gjør han seg tilgjengelig hele døgnet.

Kjell Morten Bråten har siden oktober jobbet i avlastningsbolig i helger og kvelder. På dagtid har arbeidet variert fra dagligvare, vasking og kantine til undervisning og SFO.

MÅ IKKE BLI SYK

– Hvor lenge kan du klare en så usikker hverdag med en så usikker inntekt?

– Skrekken er å bli syk igjen. Jeg jobber mye blant barn i skole og SFO nå. Jeg har heldigvis ikke blitt smittet av noe, sier Bråten, som er mindre bekymret for forkjølelse og oppkast enn for hva han kan takle av det han oppfatter som nedverdigende behandling fra Nav.

– Du skal være frisk for å søke hjelp hos Nav, for å si det sånn.

– VIL KLARE MEG SELV

– Jeg er redd for å bli oppfattet som sutrete, men fra å være stolt og selvstendig føler jeg meg skjelven og svett når jeg må ringe Nav om råd og hjelp. De henviser meg til sosialkontoret om jeg ikke kan forsørge meg selv.

– Føles henvisning til sosialkontoret som hjelp?

– Der kan de kreve at jeg selger bilen min for at jeg skal få stønad. Det er ikke noe alternativ. Uten bilen kan jeg ikke jobbe. Jeg bytter arbeidssted tre til fire ganger om dagen. Vikarbyråene krever at jeg disponerer bil. Og mitt ønske er å klare meg selv.

SAVNER SVAR

– Etter å ha opplevd regelverket og hjelpen fra Nav en periode, føler jeg meg lite verdt. Jeg spør og spør, men får sjelden gode svar. De kjenner ikke sitt eget regelverk. Og jeg har bare meg selv å ta vare på. Tenk hvordan barnefamilier har det. Jeg er jo egentlig heldig i forhold til mange som har det mye verre.

ENDRET LIVSSTIL

Å jobbe flittig og mye for å få endene til å møtes, har vært en god og nødvendig løsning for Bråten.

Fram til 2002 bodde han i Oslo og klarte seg fint, helt til han en dag ble så sliten at han endte opp hos lege og psykolog.

Han tok selv initiativ til å endre livsstil. For at han skulle klare endringen økonomisk, flyttet han til Skien og kjøpte et gammelt hus til 650 000 kroner.

ENSOMT

– Jeg vet faktisk ikke hva jeg skal gjøre for å få en fast jobb i disse tider, sier Bråten, som synes det er et paradoks at Nav ikke ser innsatsen og behovet til enkeltmennesker.

– Krisetider rammer folk i min situasjon, også, men Nav omstiller seg ikke. De henviser til sosialen.

– Før trodde jeg, som andre friske i fast arbeid, at blir du syk og trenger hjelp, så er hjelpen der. Nå føles det som jeg er blitt dumpet i en ørken med beskjed om å finne veien tilbake alene.

FØLES SOM «STRAFF»

– Jeg kom til at jeg vil fortelle min historie, for alle kan ende opp i min situasjon – og jeg kjenner dessverre folk som har det verre.

– Jeg er reddere enn noen gang for å bli syk. Etter at attføringen ble avsluttet, har jeg ikke krav på hjelp annet enn fra sosialkontoret. Dit skal jeg ikke, konkluderer Bråten, som føler at etter attføringsperioden er situasjonen med mange strøjobber «straffen» han må betale for at han ble syk.

Min kommentar:

Jeg ønsker å rette en stor TAKK til Stine Solbakken og Telemark Arbeiderblad v/Ove Mellingen for at de ville høre på min historie og skrive om den. Vi må si ifra vi som enda er sterke nok til å klare det.. – For at min historie ligner mange sine historier – det er jeg helt sikker på. Det triste er at stadig fler havner der.

Om NAV og jobb/trygd enda en gang..

Som tidligere nevn og kjent fra flere av leserne av bloggen her så har jeg gjennom en attføringsperiode tatt kulturutdanning gjennom Høgskolen i Bø som jeg ble ferdig med i juni i fjor. Dvs jeg mangler 10 stp for å få fullført endelig.

Reglene er slik i NAV at når man har vært gjennom et slikt attføringsprogram så får man bare attføringspenger i 3 mndr etterpå. På denne tiden må man da finne seg en jobb eller egen inntekt. I seks måneder etterpå har man ingen krav på NOE støtte. For min del har dette betydd at jeg først kan få evt ny støtte (arbeidsledighetstrygd) i april i år. Arbeidsledighetstrygden er ca 60% av dokumentert lønnet beløp etter Nav`s regler for beregning av arbeidsledighetstrygd. Jobber man over 50 % over en 14 dagersperiode mister man arbeidsledighetstrygd for de resterende dagene.

Det er veldig vanskelig å få seg jobb. Kommunen har ansettelsesstopp og skal legge ned flere skoler og må omplassere de ansatte der. Finanskrisen har for lenge siden satt sitt preg på jobbsituasjonen. Jeg har søkt nærmere 50 jobber og har fortsatt ikke fått noen. Jeg tror at med en høgskoleutdannelse faller jeg ofte mellom to stoler. For kompetent – for lite kompetent.

Alternativet er ofte da å henvende seg til vikarbyråer. Jeg har jobbet for 3 ulike vikarbyråer innen kantine, butikk, skole, sfo og barnehage. I tillegg har jeg hatt en ringevakt-helgejobb som har kunnet dekke opp jobber som er vanskelig å få i helger gjennom vikarbyråene. Jeg står opp om morgenen og setter meg ned og venter på telefon. Noen ganger ringer ingen. Noen ganger ringer noen som tilbyr meg 3 timers jobb som jeg må si ja til – og ofte skjer det at jeg like etterpå får tilbud om en fulldagsjobb, men som jeg må si nei til fordi jeg for sikkerhets skyld sa ja til den første. Noen uker og i perioder har jeg vært heldig. Men feks denne uken, har ingen ringt meg. Kravet i disse jobbene er at jeg har bil og kan bevege meg raskt mellom jobbene. Noen dager har jeg vært på 4 ulike steder mellom Skien og Porsgrunn. Avlønningen på disse jobbene varierer sterkt. På kommunale jobber må man jobbe inn en måned for hvert nye sted (feks hver nye skole) jeg er vikar på. Noen av vikarbyråene har lønn hver 14 dag. Det sier seg selv at det blir vanskelig å planlegge betaling av regninger med et slikt system. Jeg kan IKKE bli syk. Hvis jeg skulle bli syk har jeg ingen rettigheter.

Dette er en løsning som helt klart kan gå bra over en periode. Og jeg ser at det sikkert går bra når man kanskje har en samboer eller en ektefelle som tjener ved siden av. Men når man er alene om inntekten og har hus – og MÅ ha bil pg har alle de andre like regningene som andre har så er det jammen en prestasjon å få endene til å møtes. I tillegg går jo dette livet utover mulighetene til å få gått på intervjuer og å skrive søknader. De fleste som søker jobber vet hvor lang tid og hvor mye krefter det tar å søke jobber. Ofte får man ikke svar – og hvis man får svar har det ofte gått 3 måneder. I går fikk jeg svar fra Politihuset i Skien på en kantinejobb jeg søkte der tidlig i fjor høst. Et annet stort problem man møter på er at mange stillinger som utlyses i dag ikke er heltidsstillinger. Man må trikse og mikse for å få jobbene til å klaffe sammen.

Den aller største utfordringen i dette i tillegg til det økonomiske er faktisk det psykiske. Stadig nye jobber, stadig nye kollegaer, og stadig nye utfordringer som man hele tiden må gjøre et bra inntrykk på. Tenk om de skulle like meg så godt at de tilbyr en jobb?-! Ventingen på jobb hver morgen og skuffelsene og redselen man må leve med når jeg feks denne uken ser at det har gått tredje dagen uten at noen kontakter meg er en hard og tøff påkjenning.

Det er så stor påkjenning at jeg ser at jeg knapt klarer å leve med dette så mye lenger. For selv om april kommer og jeg har mulighet til å få noe støtte igjen er økonomien  – OG helsen allerede så skakkjørt og i ulage at det skal mye til for å rette opp igjen «skadene».  Det er altså også da slik at jeg da ikke kan jobbe så mye jeg vil. Jobber jeg for mye straffes jeg ved at de fjerner støtte. Og uansett 60 % lønn av en allerede dårlig lønn er ikke akkurat noe jeg kan overleve godt på. I tillegg er man fratatt all rett til ferie med lønn. Ferie er det ikke behov for når man lever slik jeg gjør… vel, jeg ber jo også bare om å få sjangs til å overleve uten å havne i kategorien syk og fattig.

I går ringte jeg NAV. Jeg sa til dem at dette er et nødrop. Jeg har gjort alt jeg kan – men nå merker jeg at det ikke er så lenge jeg klarer å leve på denne måten og med denne frykten lenger. Damen lovte å sjekke og ringe tilbake med en gang. Det gjorde hun selvfølgelig ikke.

Jeg ringer i dag igjen. En ny dame. Jeg forklarer situasjonen min enda litt bedre. At jeg har fått beskjed om at jeg ikke har krav på noe før i april. Hun nevner som de har nevnt så mange ganger før; Sosialen. Når jeg da spør om sosialen ikke bare vil be meg selge bilen så bekrefter hun dette. – jo du må selge bilen. Først når jeg forteller om min avhengighet av bilen for i det hele tatt kunne ta jobber, så sier hun at hun skal sjekke litt og ringe tilbake. Hun ringer faktisk tilbake. Jeg kan få kurs – hun vet bare ikke helt hva slags kurs.. Så hadde jeg krav på noe da allikevel..

Jeg spør om det ikke kunne være en mulighet heller at jeg kan få gjort ferdig 10stp-kurset i sosialpsykologi som de har vært med på å betale, samtidig som jeg søker jobber. Svaret da er nei. Det må jeg fikse selv. Når jeg gjør et poeng av at det ikke er så lett å både konse om jobb og overlevelse og ta et slikt kurs samtidig, så får jeg til svar at det er mitt problem. Jobb kan hun selvfølgelig ikke skaffe meg.

Jeg må klare meg selv. Det har jeg forlengst godtatt og forstått.

La meg bare spørre dere. For jeg blir veldig i tvil.

Er det jeg som spør og ber om alt for mye? Hvordan ville dere taklet dette hvis dere var i samme situasjon selv? Er det noen som har noen gode råd?

Jeg vet nemmelig snart ikke hva jeg skal tenke eller gjøre. Jeg er låst.

Jeg er en lykkelig, sliten vikarlærer!

Jeg får ikke skrevet så mye på bloggen om dagen. Jeg har rett og slett ikke tid – eller ork.

De kveldene jeg har fri er jeg så sliten etter å jobbe i skole og Sfo at jeg tilbringer tiden mest på sofaen, før jeg ender tidlig i sengen. Å vare ambulerende vikarlærer er slitsomt! Dette har jeg skrevet så mye om før så jeg skal ikke tygge DEN grøten to ganger..

Jeg er så lykkelig! Å få lov å jobbe med barn har vært et stort ønske for meg i mange år. Nå får jeg møte de hver dag i skole og Sfo. Jeg utfordres og jeg får utfordret dem. Jeg får være en viktig person i deres liv og de er så absolutt viktige personer i mitt liv. Sammen deler vi dagene og jeg forsøker etter beste evne å lære dem matematikk, naturfag, samfunnsfag, religion/etikk og livssyn, norsk, engelsk og musikk.

Å være vikar er kanskje en større utfordring enn det å være fast lærer. Ja for gjett om jeg blir testet på grenser! Men det går som regel fort over når de lærer meg å kjenne. Det er en balansegang dette å være en kul vikarlærer og samtidig oppnå respekt. Jeg tror jeg har klart akkurat dette bra. Mange lærere bruker ulike metoder for å belønne god oppførsel hos elevene. Noen bruker stjerner når klassen har oppført seg bra andre bruker en pil som beveger seg mellom 0 – 10 alt ettersom om det er ro eller bråk i klassen. Jeg må si at jeg er ikke så tilhenger av dette belønningssystemet. Det er litt falskt. Det er ikke slik elevene blir møtt ellers i samfunnet. Jeg tror elevene trenger å lære seg respekt uten at man skal få belønninger. Dog skjønner jeg godt lærerne at det er fristende å bruke denne metoden for unngå bråk i timene.

Jeg forsøker å snakke med elevene om konsekvenser. Hva som er konsekvensen hvis de ikke følger med i timene. Jeg forsøker å lære dem at selv i kjedelige teoretiske fag må vi forsøke å skape det interessant. Det gjør vi ved å delta i timen og å stille spørsmål. Mange ganger gir jeg kommandoen over på elevene. Jeg ber de «hjelpe» meg med oppgaver. Noen ganger sier jeg at jeg ikke forstår og om de kan hjelpe meg. Da legger jeg ballen over til dem og de er glad over å få ansvar.

Jeg har to store forbilder når det gjelder dette å lære bort. Dr. philos., professor i musikkvitenskap, Jon-Roar Bjørkvold og fotografen Morten Krogvold.

Bjørkvolds kunnskap om barn, kommunikasjon, læring og kreativitet forteller noe om menneskets basiskompetanser, det vil alle fra starten av livet bærer med oss og som må forvaltes, ikke forringes. Fra dette allmennmenneskelig utgangspunkt finnes så åpenbart et uttalt oversettelsesmuligheter inn i voksenlivets profesjoner. Jeg har snakket med Bjørkvold i anledning min bacheloroppgave «Den kulturelle spaserstokken». Hans engasjement og genuine interesse for Mennesket pg menneskets liv vises så med respekt og vakre ord som er en nytelse å høre på.

Morten Krogvold har lært meg å bruke nøkkelknippe. Å låse opp spennende rom som barn/studenter ikke har vært inne i før. Det handler om å tenke annerledes, gjøre et fag interessant og ikke minst fortelle en historie som barn husker. Noen ganger tror jeg også det handler om å gi disse nøkkelknippene til barna selv så de får være med å åpne rommene.

En helt ny, spennende verden har åpnet seg for meg. Jeg skal lære bort – og for å lære bort må jeg også lære meg en hel rekke nye ting selv. Veien blir helt sikkert til mens jeg går. Jeg er så ydmyk for dette yrket og når jeg ser hva slags ansvar som ligger på lærerne. Ofte arbeider de med knappe ressurser, dårlige klasserom og de har kanskje vanskelige elever som trenger mer oppfølging enn hva EN lærer kan klare å gi – både til vedkommende som på ulike vis har problemer og samtidig ha overskudd til resten av klassen. Jeg tror ikke jeg har vært i noen klasse enda hvor det ikke har fantes slike elever. De er like viktige som resten av klassen – men noen ganger har man ikke ressurs nok til å gi disse elevene som krever mer, ekstra oppmerksomhet. Her kommer selvfølgelig ofte jeg som vikarlærer også til kort, fordi det ikke er tid til å lære nok om denne eleven, eller vite hva som e g e n t l i g er problemet.

Det snakkes mye om at skoleelever i dag har mindre respekt for lærere enn før. Jeg sitter med blandede følelser om dette. Jeg må jo sammenligne med noe og for meg er det naturlig å sammenligne med meg selv og hvordan denne respekten var når jeg selv gikk på skole – altså for 30 år siden. Da ser jeg egentlig ikke så store ulikheter. Kanskje er det mest språket som har forandret seg. Jeg hører oftere banning og jeg hører oftere «voksne» samtaler. Elevene vet mer om en voksenverden enn det jeg tror vi gjorde. Verden har jo også kommet mye nærmere. Grensene mellom generasjoner er mer visket ut fordi grensene er fjernet rett og slett. Barn får lov å se og opplever dagens virkelighet mye mer virkelig gjennom tv, vold, sex, kriger, terror, narkotika osv. Jeg ser jo på det som en fordel – enn så lenge at vi voksne er der sammen med de og forklarer og snakker åpent om det. Lar vi derimot tv stå på og unnlater å snakke om det så skapes det kanskje heller redsler, angster og masse ubesvarte spørsmål hos barna.

En samfunnsfagtime skulle vi snakke om rus. Som mange av leserne av bloggen vet har jeg i en periode i livet mitt tatt meg av en narkoman som heter Sverre. Sverre var narkoman fra han var 13 år. Han døde i 2004. Det er en sterk historie å fortelle andre 13 åringer. Jeg grudde meg fordi det jo er ganske sterk histore for meg også. Jeg var i tvil om jeg skulle fortelle den, men gjorde det. Aldri har det vært så stille i et klasserom. Jeg skrev opp alderen til Sverre etterhvert som jeg fortalte. Fra da jeg møtte han og han hadde rømt fra Bergen som 15 åring. Da han fortalte at han var narkoman som 18åring og at han hadde brukt rusmidler fra han var 13. Jeg skrev opp hvor gammel han var da han ble pappa. Hvor gammel han var da han ble lagt inn på avrusning og til slutt hvilket år han døde. Elevene ville ikke ha friminutt den dagen. De hadde masse spørsmål og jeg svarte på alle – selv om det nok var sterk kost. De husker denne historien. Garantert.

Det går ikke å fortelle en slik historie om en narkoman uten også å fortelle hvor fantastisk menneske Sverre var. Det går ikke å fortelle en slik historie uten å fortelle om sorgen han ga oss som sto rundt ham. Det går ikke å fortelle en slik historie uten å bruke de ærlig ordene. Historien var ikke en skremselspropaganda – det var en virkelighetspropaganda. Den lærte elevene om en konsekvens – hvis de velger å bruke rus – så kan dette skje. Det snakket vi mye om. I ettertid har elevene kommet og spurt meg igjen om Sverre. Det viser at historien huskes. Jeg åpnet opp et rom med nøkkelknippe mitt. Elevene fikk se et rom fra virkeligheten. Jeg tror de vil huske at de har vært der – lenge.

En dag jeg satt alene her hjemme tente jeg et lys for Sverre og jeg sa høyt: «Se Sverre, livet ditt ble ikke forgjeves. Også du setter spor etter deg. Spor som andre har mulighet til å lære av». Takk Sverre.

Å jobbe som lærer er slitsomt. Det er virkelig det. Etter en endt dag surrer masse i hodet. Fikk jeg sagt det viktige? Fikk de med seg det jeg sa? Har jeg bidratt nok til at elevene har fått en meningsfull dag? Fikk jeg «sett» hver enkelt elev? Midt oppi dette surrer masse bråk, skrikende utestemmer, gråt, krangler og baller som slår i veggene. Jeg er kjempesliten. Men wow – så lykkelig!

1199718435146_328

En litt humoristisk melding til elevene… Noen dager tenker man nok sånn også….

Det nye livet er akkurat slik jeg husker det. Bare at….

ensomhet5b15d

Jeg har ikke valgt den ENE veien enda, der hvor det klart å tydelig står skiltet et yrke – en fast jobb jeg skal fortsette på. I hverdagen min for tiden er det skiltet i hytt og pine. Noen skilter vet jeg ikke fører noen steds hen, men jeg går den veien rett og slett for å overleve. Jeg må ha lønn.

Tiden jeg er inne i er i seg selv veldig frustrerende. Jeg har fire arbeidsgivere som drar i meg – eller ikke drar i meg i det hele tatt. Noen dager ringer alle, noen dager ringer ingen. Noen dager jobber jeg dobbelt og andre dager igjen jobber jeg ikke i det hele tatt. Heldigvis er det veldig få av dem nå om dagen.

Nei, problemet heller nok mer den andre veien. Forrige uke jobbet jeg 5 ulike steder og i 5 ulike yrker. Jeg jobbet i Sfo, i dagligvare, i kantine, som lærer og som assistent i en avlastingsbolig. To av dagene gikk jeg fra den ene jobben til den andre. Jeg kunne også fått jobbet i barnehage, men måtte takke nei.

Klart en slik livssituasjon har både positive og negative sider ved seg.

-Jeg møter masse nye mennesker og jeg lærer mye om folk i alle grupper og aldre.

– å jobbe som lærer og i Sfo trimmer hjernen og gjør meg sliten i hodet, mens kantine og dagligvare gjør meg utrolig sliten i kroppen.

-Jeg aner ikke hva jeg tjener om dagen. Lønningene varierer fra 110 – 180 kr timen og utbetalingene skjer i tide og utide. Dette gjør det nesten umulig å planlegge økonomi. Et annet moment er at ved at jeg har 4 arbeidsgivere så er det bare hos en arbeidsgiver jeg betaler «riktig» skatt. Hos de andre betaler jeg alt for mye. Det som er bra med det er at jeg får igjen det som er betalt for mye til sommeren! Bra måte å spare på.

-Veldig mange av jobbene man får når man jobber som vikar er på kveldstid og helger. Det gjør at man tjener bedre, men det gjør jo selvfølgelig også at man mister mye sosial omgang.

-Det blir liten tid til å søke nye jobber. Alle som søker jobber vet hvor lang tid det tar. Nå har jo dette løst seg litt selv, for det er jammen merkbart mindre jobber å søke på. Det er nedskjæringer veldig mange plasser, ikke minst innen kommunen.

MEN – det jeg egentlig skulle si litt om i denne posten er altså at det «nye» livet mitt som arbeidstager – er akkurat slik jeg husker det å være arbeidstager. Det er ikke så mye som er forandret, egentlig. Her tenker jeg spesiellt på frustrasjoner ansatte har på jobbene sine. Små og store konflikter, utløst gjerne i sammenheng med kravene arbeidsgiver stiller og kravene som familie der hjemme stiller. Å ha en jobb i dag handler ikke bare om å være der 37,5 timer i uken. Jobben preger oss i alle de andre timene i døgnene også. Jobben påvirker livene våre og alle de som er rundt oss. Særlig opplever jo barna dette særlig godt. Dette ser jeg jo både når jeg jobber som lærer og jobber i Sfo.

En elev jeg hadde var veldig sint en dag. Han satt for seg selv med en stor stein i hånden og hamret løs på en annen stein. Jeg gikk bort og lurte på hva han drev med. – «Jeg er sint», sa han. «Jeg vil bade men foreldrene mine har aldri tid!» Barn er utrolig kloke. Jeg sa at kanskje han snart skulle ut å bade med klassen? Han så på meg og sa: «Det er ikke det samme som å bade med mamma og pappa – dummen!»

Vel, han har rett. Selvfølgelig har han rett. Og jeg ble svar skyldig. Det er ikke så lett å forklare et lite barn at foreldrene ikke alltid har tid eller ork til han. Selv lærere eller Sfo-ansatte har ikke nok tid til å få snakket ordentilg med barna. Frustrasjonen hos barna skaper sinner som jeg godt kan forstå. Jeg kjenner jeg blir sint på deres vegne. Og politikere gjør situajsonen bare verre og verre. Småskoler og grendeskoler skal legges ned. Her i Skien er 5 småskoler planlagt å nedlegges. De skal samles i større skoler, større klasser.

Alt handler om penger.

Jeg ser det jo selv. Alt livet mitt handler om for tiden er penger. Jeg må overleve. Jeg snakker ikke om luksusoverlevelse. Jeg snakker om å ha penger til å få betalt regninger. Luksus for meg nå om dagen handler om fritid. En fritid uten jobb. På noen som helst slags måte.

Igjen så sitter jeg og tenker på hvor heldig jeg er som tross alt bare har meg selv å tenke på. Dog med litt blandede følelser. For jeg har jo bare meg selv. Det er bare det jeg tjener jeg har å bruke til å betale regninger. DET er min store frustrasjon. Men jeg kjenner hvor glad jeg er som ikke har et barn eller flere å ta meg av i tillegg. Samtidig skal jeg ta meg av en ektefelle, et hus, et hjem – med alt det innebærer.

Det synes å ha startet en ny «trend» i arbeidslivet om dagen. Det er utrolig få 100 % stillinger å få. Veldig mange stillinger er oppdelt i småstillinger i alt fra 10 % til 50- 60 %. Jeg er spent på å se hva denne utviklingen vil ha å si for vår fritid. Kanskje må vi ha to-tre jobber? Det vil resultere i en enda vanskeligere kabal som skal gå opp. Og selvfølgelig er det barna i familien som vil lide her også. Det er jeg ganske sikker på. For helse og omsorgsyrker vil dette si at for pasientene og brukere vil de få enda fler mennesker å forholde seg til. De ansatte i disse yrkene jobber sjeldnere og får ikke samme kontinuitet i jobbene sine. Dette tror jeg går ut over kvaliteten.

En annen utvikling jeg er veldig skeptisk til er at det kan synes som at lave personalkostnader er viktigere enn kvalitet. Jeg har jobbet i dagligvarebransjen i nesten hele mitt yrkesaktive liv. Jeg er en sirkushest i dagligvaren. Nå ser jeg at denne kompetansen er for dyr for dagligvaren. Jeg er byttet ut med skoleelever som ikke «kan noe». Jeg ser den samme trenden i læreryrket. Elever som er ferdig med videregående blir satt ut som lærervikarer. Dog er kanskje dette pga lærermangel, men like fullt må det gå ut over kvaliteten, skulle man tro.

På mange måter er yrkeslivet akkurat slik jeg husker det. Samtidig er det kommet mange nye utfordringer.

Dette var noen tanker jeg har gjort meg i mitt «nye liv». Hvordan opplever dere dette?