Året jeg sent vil glemme..

Våren 2008 ble jeg ferdig med min utdannelse ved Høgskolen.

Det er stort for en 40 åring å ha klart å gjennomføre 3 harde år på skolebenken igjen – og å gå ut med beste karakter A på sin Bacheloroppgave. Jeg var endelig omskolert, «attført» og skulle endelig ut i arbeidslivet igjen etter år hvor jeg hadde vært syk – ironisk nok av bl.a overarbeid og etter å ha møtt den berømte veggen. Det manglet ikke akkurat på optimisme!

Jeg drømte om fast jobb, fast lønn, mulighet til å ta opp lån, skifte bank, ha FERIE, – ja hadde nær sagt – bli vanlig igjen.

Drømmer blir enten til virkelighet eller de kan bli til rene mareritt. Vel, mareritt er kanskje et sterkt ord å bruke, men jammen skulle dette året bli til noe helt annet enn det jeg så optimistisk hadde sett for meg.

Tre måneder etter skoleslutt opphørte all kontakt med NAV. Tre måneder fikk jeg på å skaffe meg en jobb jeg kunne leve av. Fra den dagen var det slutt på noe som helst støtte økonomisk. Heretter var Sosialkontoret det eneste jeg kunne falle tilbake på hvis jeg ikke selv kunne klare å skaffe meg inntekter. Jeg er meget stolt over at jeg har klart meg uten hjelp fra noen.

I min situasjon som «ferdig attført» mister du alle rettigheter. Du har ikke krav på arbeidsledighetstrygd før du har opptjent 105 000 fra januar. Det vil i mitt tilfelle si at jeg gikk fra oktober 08 til juni 09 – uten rettigheter til stønad. Heller hadde jeg ikke krav på bostøtte eller annen støtte – utenom sosialtrygd. Bankene møter deg med et NEI – nesten uansett hva du ber om – så lenge du ikke har noen fast inntekt eller fast jobb.

Jeg har i løpet av dette året levert ca 70 – 80 jobbsøknader. Mange av jobbene ventet jeg svar på i opptil 4 mndr. Svarene på samtlige har vært nei. På mange av jobbene har det vært flere 100 søkere. På veldig mange av jobbene fikk jeg aldri svar. (Vet dere hvor mye tid man bruker på å skrive jobbsøknader??)

Jeg kontaktet bemanningsbyråer som Adecco, Personalhuset og den kommunale vikartjenesten.

Her er listen over arbeidsstedene mine fra oktober 08 – dd 09.

Omsorgsboliger: 2 ulike

1. ringevakt perioden okt 08 – feb 09

2. sommerjobb mai 09 – dd 09

Dagligvarbutikker: 5 ulike (Tilfeldige vakter av kortere og lengre varighet.)

Skoler: 6 ulike barneskoler (2 uker som klasseforstander – resten vakter fra 1 time til hele dager)

Kantiner: 12 ulike (oppdrag fra 3 dager til 2 uker – 5 timers vakter)

SFO: 2 ulike (ringevakt fra okt 08 – feb 09)

Barnehage: 3 ulike (bare enkelte dager)

Fritidsklubber: 3 ulike (Ringevakt – fast 1 kveld i uken fra mars 09 – mai 09)

Lønningssystemet i Skien kommune gjør at for hver ny kommunal arbeidsplass jeg begynner på må jeg jobbe inn 1 mnd før jeg får lønn.

Hos Bemanningsbyråene får jeg lønn hver 14 dag.

Dette gjør at lønningene blir veldig ustabile og helt umulig å kontrollere. Noen måneder fikk jeg utbetalt 8000 andre måneder fikk jeg opp til 18000. Bemanningsbyråene skor seg på at det er høy arbeidsledighet. I noen av butikkjobbene fikk jeg kun 115 kr timen. (tarifflønn for en 18 åring i butikk er 119,-) De fleste jobbene har jeg fått fra 135 til 150 kr timen, med unntak av vikarjobbene i skolen, hvor jeg fikk 198 kr timen. (der fikk man betalt bare time for time og har altså ikke betalt for forberedelse)

En typisk arbeidsdag for meg har vært å stå opp klokka 6 og sitte å vente på telefon. Det er naturlig å takke ja til den første som ringer – kanskje en skole som trenger deg 3 timer. Så kanskje ringte en barnehage like etterpå for å tilby deg full dag – kanskje flere dager, men som du da måtte takke nei til fordi du allerede har sagt ja til å jobbe 3 timer.

Enkelte dager klarte jeg å «sy sammen» slik at jeg kunne være på 3- 4 ulike steder samme dag. Feks; 3 timer èn skole, 2 timer en annen skole, Sfo etterpå og så en butikk på kvelden.

Du er bare en vikar på de stedene du jobber som vikar. Med det mener jeg at du går glipp av absolutt alle fordeler. På skolene får du feks ingen tid til å forberede deg. Du får gjerne 15 min til å finne ut hvilken klasse du skal ha, hvilket fag du skal ha og kanskje lese en beskjed fra den læreren du er vikar for. Du går inn i en klasse med ofte helt ukjente elever og en klasse med elever som kanskje har spesielle behov. Ofte får du ingen beskjed om hvem eller hva slags problem det er.

Som vikar er du ny på hvert enkelt sted. Du skal forholde deg til nye mennesker på hvert enkelt sted. Det er ikke vikarene som først får pauser og det er ofte at vikarer blir satt til «de verste» jobbene. Ofte blir du satt til å gjøre ting langt fra det som var avtalen og noen ganger får du ansvar for ting – også langt over det som var avtalt.

Som vikar ønsker du alltid å gjøre et bra inntrykk og du står gjerne på ekstra for å kanskje få tilbud om fast jobb. Selv om du gjør en bra jobb er det ofte allikevel ikke ledig stilling – jeg er mange ganger blitt møtt med at de gjerne skulle ha ansatt meg, men…

Dette har vært et år jeg sent vil glemme.

Midt oppi alt dette ble jeg altså i april 09 innsatt som vikarprest i Unitarforbundet og har hatt gleden og æren av å gifte 3 fantastiske brudepar. 😉

Det er liksom ikke helt lett å svare når folk spør hva jeg jobber som!!

Jeg står nå her. Med bena godt plantet på bakken. Jeg har klart det! Jeg har også klart alt sammen alene.

Visst har det kostet en del. Jeg er dønn sliten. Jeg har mistet all sosial omgang med venner. Hus og hage er blitt forsømt. Familien er forsømt. Ja – og meg selv er også forsømt. Ferie er et fremmedord. Økonomien er skakkjørt og uoversiktlig. Jeg har måttet ta en dag om gangen bokstavelig talt.

Jeg vil helst aldri ha det på samme måte igjen. Samtidig tenker jeg at jeg har da lært masse av dette også. Ikke minst har jeg møtt mange fantastiske mennesker. Ikke minst har jeg fått møtt mange fantastiske elever! Jeg har blitt utfordret og måtte trampe oppi situasjoner jeg aldri trodde jeg ville klart. Jeg trodde aldri jeg ville klare meg som lærer. Men det gikk – og det gikk fantastisk bra. Jeg har fått beinet innenfor mange bransjer jeg kanskje ellers aldri ville opplevd. Jeg har lært å overleve på knappe og ustabile ressurser. Jeg har blitt betrodd og jeg har blitt spurt etter – fordi folk synes jeg har gjort bra jobber. Jeg har fått gode tilbakemeldinger fra vikarbyråene at folk vil gjerne ha meg tilbake. Jeg har fått mange nye venner og masse god ny erfaring.

Jeg vil få lov å takke alle de mennesker som har passert forbi meg i løpet av året. Jeg vil få takke for all støtte og oppmuntring jeg har fått etter avisoppslag i media fra hele landet, enten det har handlet om at jeg er blitt prest eller oppslaget om NAV.

Ingenting er så galt at det ikke er godt for noe!

Situasjonen min i dag er at jeg har en jobb i en omsorgsbolig. Ikke fast jobb her heller, men jeg har jobb så jeg klarer meg. Jeg håper det fortsetter. Jeg vil fortsette å jobbe i ungdomsklubber og jeg håper også jeg kan ta enkelte vakter i skolene i Skien.

I september blir jeg innsatt som prest i Unitarforbundet. Stadig flere velger å gifte seg hos oss. Ingenting gleder meg mer. Mange tar kontakt med meg også fordi jeg er prest og ønsker samtaler. Håper det er enda fler som kommer til å gjøre det. Jeg er glad hvis jeg kan hjelpe. Fra høsten av vil jeg også jobbe mer intenst med å få opprettet en Unitargruppe her i Grenland. Her er alle velkommen til å bidra til forslag hvordan vi kan legge opp dette slik at det blir til nytte og glede for mange.

Vel, dette var en slags gjennomgang og oppdatering over mitt liv siste år. Mitt liv blir aldri kjedelig! 😉

Jeg ønsker ingen å ha det slik jeg har hatt det når det gjelder jobb. Samtidig vet jeg at veldig mange har det nettopp slik. Ha tålmodighet – er mitt råd. Man lander alltid som regel med bena først. Vær litt egoistisk – det er lov i slike situasjoner. Ta vare på deg selv og sørg for at du har det bra. Det går nemmelig fint an å være egoist uten å tråkke på andre. Bruk erfaringene, dårlige og gode, som nettopp det det er. ERFARINGER!

GI ALDRI OPP!

Jeg har fått jobb ;-)

Endelig ser det ut til at jeg har lykkes med å få meg en jobb. Det er bare et vikariat men det er et vikariat for ei som er gravid så jeg kan regne med at jeg har jobb en god stund fremover. Fordi jeg har mennesker rundt om i bloggverdenen som ikke alltid vil meg vel, så vil jeg ikke si hvor jeg har fått jobb.

Jeg gleder meg over at en laaang jobbsøkeperiode nå ser ut til å være over. Det har vært en fryktelig opp og nedtursperiode som jeg ikke unner noen. Jeg er stolt over at jeg har klart meg, tross liten og usikker lønn. Vil vel fortsatt slite litt fremover men over tid kan jeg ta kontakt med bankene igjen og få et normalt forhold til dem igjen. Denne tiden har kostet meg tusenvis av kroner og jeg unner ingen å komme i lignende situasjon, fullstendig uten rettigheter og hvor eneste alternativ var sosialen. Jeg er stolt over å ha klart å takke nei til hjelp fra dem, men har også lært at sosialen er MYE bedre enn sitt rykte! NAV har kun vært i veien for meg i denne prosessen. Det skulle si en del. Jeg har mottatt 0 – zero – null hjelp fra dem.

Man skal være glad at man har en jobb…

Jeg møter stadig på denne setningen nå om dagen. Man skal være glad at man har en jobb. Og joda, glad er jeg også – over de jobbene jeg får. Alternativet er for meg i min situasjon sosialtrygd. Men i min situasjon har jeg begynt å lure; kanskje lønner det seg for meg heller å gå på sosialtrygd. Jeg skal nedenfor prøve å forklare hvorfor jeg tenker sånn.

Min situasjon er at jeg 1 oktober 2008 ble ferdig attført. Jeg har hatt tre år med attføring hvor jeg fikk ta en utdannelse ved Høgskolen. Etter endt utdanning fikk jeg tre måneder på meg å skaffe meg jobb. Etter 1 oktober stoppet ikke bare all attføringstrygd fra NAV men også alle rettigheter til arbeidsledighetstrygd eller andre trygdeytelser. Alternativet er i teorien lett; Jobb eller gå på sosialkontoret.

Oh Yess, jeg har jobbet! I tiden etter 1 oktober har jeg jobbet for 4 ulike arbeidsgivere. Jeg har vært ringevakt og lærervikar på 5-6 ulike barneskoler i Skien. Jeg har jobbet som ringevakt på en Sfo. Jeg har jobbet som ringevakt for en institusjon for barn. Og jeg har fått jobber via vikarbyråer som kantinehjelp og butikkmedarbeider.

På ett eller annet vis har dette fungert. Det er ikke dermed sagt at det har vært lett. Jobbene jeg har fått som vikar er kortvarige og kanskje har det dreid seg bare om fra 2 – 4 timer ofte. Det har vært dager hvor jeg har vært på 4 forskjellige steder, og enda har jeg ikke hatt full 7,5 timers dag. Mange dager ringer ingen – og dette gjør at jeg må jobbe inn timer for disse dagene. Her kommer helgene godt med. Det er få helger jeg IKKE har jobbet.

Jeg har vært syk og vært på attføring siden 2002. Derfor har jeg ikke fulgt så nøye med på hva lønninger ligger på. Jeg har mottatt min attføringstrygd som har vært på ca 14 000 i måneden utbetalt. Jeg har faktisk klart meg bra på denne lønnen. Klart meg bra betyr ikke at jeg har hatt flust med penger, men jeg har overlevd. I løpet av denne tiden – og særlig i tiden jeg gikk på skole har jeg måttet spe på med kredittkort og denne gjelden har nå blitt på 50 000. Dvs maks det jeg kan tåle å ha. Situasjonen er nemmelig den at jeg ikke får lån i vanlige banker. Ja, jeg får ikke engang bli ny kunde i en bank. Jeg har jo ikke fast jobb. Derfor.

Jeg har ikke fulgt så nøye med hva folk tjener nå for tiden. Som overskriften tilsier; Jeg har vært glad for at jeg har hatt jobbmuligheter og tjent penger.

I dag tenkte jeg å sjekke feks hva tarifflønn for en butikkansatt egentlig er. Jeg har mellom 115 og 118 kr i timen gjennom Adecco. Det viser seg at jeg har mindre lønn enn en 18 åring! Jeg er 43 år og har jobbet i butikk nær hele min yrkeskarriære. Når jeg nå har oppdaget dette så føler jeg meg veldig utnyttet.

For hva skjer om jeg ringer Adecco og vil kreve mer lønn? Jo, jeg blir møtt med: Man skal være glad at man har en jobb… Jeg vil spørre tilbake: For enhver pris??

Jeg har også jobbet for en Sfo. Daglig leder har ført timelistene mine og jeg har stolt på at dette har skjedd riktig for seg. Jeg har ikke engang fått kopier av disse timelistene FØR lønningskontoret krevde at jeg skulle ha det. Resultatet av dette var at jeg ikke fikk jobbe mer for denne Sfo`en og det viste seg at Sfo hadde lurt meg for i overkant av 25 timer. Jeg tror lederen i Sfo har tenkt at jeg får være glad jeg har fått lov å jobbe så mye som jeg har. Når hun ble avslørt så ansatte hun en annen vikar i stedet.

Jeg har søkt på 60 – 70 stillinger her i Grenland, siden oktober 08. Jeg har søkt alt jeg har kommet over og som jeg KAN søke på. Mange av stillingene får jeg ikke engang svar på. Mange av stillingene jeg søker på er avgjort allerede. Det tar tid å søke jobber. Prøv den som vil. Denne tiden har jeg knapt nok fordi jeg jobber så mye og så ubekvemt som jeg gjør.

Sosialkontoret. Jeg har sverget at jeg ikke vil gå til dit. Etter et avisoppslag ble det allikevel slik at jeg gikk dit for en samtale. Nav hadde fortalt meg at jeg måtte selge bilen min FØR jeg fikk hjelp. Dette viser seg å være bare tull. I samtale med sosialkontoret møtte jeg forståelse. De anbefalte sterkt at jeg skulle sykemelde meg og hvis jeg gikk med på dette skulle jeg få sosialtrygd på dagen. Da betaler sosialkontoret alle mine regninger som omhandler det å bo, altså huslån, forsikringer, strøm osv. Jeg vil få ca 5000 å leve for. Jeg tror jeg kan si at det er lenge siden jeg hadde 5000 igjen å leve for.

Jeg har allikevel takket nei til Sosialkontorets tilbud. Sier jeg ja til dette tilbudet vil fremtidige arbeidsgivere jeg søker jobb hos se at jeg har vært enda mer sykemeldt. Videre mister jeg tid for å få opptjent rettigheter til evt arbeidsledighetstrygd eller andre trygderettigheter. Pr i dag har jeg forstått at jeg må ha tjent 105 000 fra januar for å få rettigheter igjen.

I situasjonen jeg er i føler jeg meg sterkt utnyttet. Jeg har problemer med å si nei til jobber og jeg har faktisk også problemer med å si ja. Å måtte sitte å jobbe sterkt underbetalt er veldig frustrerende og lite motiverende. Jeg føler meg som en kasteball – som kastes og nyttes på arbeidsplasser for å dekke umiddelbare behov. Det er pengebesparende å bruke en vikar akkurat bare til den tiden de trenger meg. Jeg blir kastet inn i skoler hvor jeg får betalt fra timen starter selv om jeg må komme på jobb en halvtime før for i det hele tatt få vite hvilken klasse jeg skal ha og hvilket fag jeg skal ha. Samme skjer etter timen er ferdig. Skolene krever rapportering, men jeg får ikke betalt for dette. Klager jeg på dette vil jeg selvfølgelig ikke få jobbe der mer.

I det hele tatt å klage KAN JEG IKKE gjøre. For hver nye jobb jeg får må jeg gjøre mitt beste. Jobbe gratis og være blid og omgjengelig. Kanksje vil de ha meg mer.

I min situasjon stiller jeg aller nederst på rangstigen. Jeg kjenner at dette er ikke fortjent. Det er en evig runddans i rettighetsløs nedverdigelse.

Det verste er at det er ingenting jeg kan gjøre med det.

Jo altså – jeg kan gå på sosialkontoret..

Arbeidssøker jobber seg syk

Foto Arild Hansen
STÅR PÅ: Siden oktober har Kjell Morten Bråten tatt strøjobber i et titalls bedrifter og skoler. Kalender og mobil holder orden på tre til fire arbeidsavtaler daglig. 

Arbeidssøker jobber seg syk

Mens kommune, bank og næringsliv blir tildelt krisepenger, må Kjell Morten Bråten (43) forholde seg til regler hos Nav som ikke er tilpasset vanskelige tider. Arbeidssøkeren sjonglerer mellom tre arbeidsoppdrag daglig.

Av Stine Solbakken
Publisert  12.02.2009

Kjell Morten Bråten står opp klokka 05.30, men om noen trenger ham i arbeid i dag og eventuelt hvor, – det aner han ikke. Slik har han levd siden 1. oktober i fjor.

DAGLIG KABAL

Hver kveld må han oppsummere, notere timer i kalenderen og taste inn huskelapper på mobilen.

– Som eksempel jobbet jeg først to timer på Bratsbergkleiva skole, så noen timer på Venstøp skole, deretter noen timer i SFO på Strømdal skole og fra klokka 17 til 22 på Rimi Herøya. Og dette er ikke en spesiell dag i mitt liv.

USIKKERHET

– Noen dager ringer mange og spør om jeg kan jobbe, andre dager ingen, forklarer Bråten og legger til:

– Og uten arbeid, har jeg ingenting å leve av.

I fjor sommer ble han ferdig med attføring. Nav ga ham tre måneder, fram til 1. oktober, til å finne seg en jobb. Derfra måtte han klare seg selv.

Bråten har ikke krav på noe annen hjelp nå enn fra sosialkontoret.

– SLITSOMT

Tross 50 jobbsøknader siden september, har han ikke lyktes i sin intense jakt på fast arbeid. For at han skal klare seg økonomisk, sier han ja til alt arbeid.

– Og slik skal det jo være. Det er en selvfølge at man skal være aktiv i arbeidslivet, men jeg begynner å bli sliten. Jeg gjør alt jeg kan for å være i arbeid, men hvor lenge jeg kan kjøre rundt til tre – fire ulike arbeidsplasser, det aner jeg ikke.

FLEKSIBEL

Bråten er registrert hos tre vikarbyrå. Han vet sjelden hva dagen bringer. En vikarperiode på 14 dager på samme skole, er det mest forutsigbare han har hatt siden september.

På mobilsvar opplyser han om sin ukeplan. Slik gjør han seg tilgjengelig hele døgnet.

Kjell Morten Bråten har siden oktober jobbet i avlastningsbolig i helger og kvelder. På dagtid har arbeidet variert fra dagligvare, vasking og kantine til undervisning og SFO.

MÅ IKKE BLI SYK

– Hvor lenge kan du klare en så usikker hverdag med en så usikker inntekt?

– Skrekken er å bli syk igjen. Jeg jobber mye blant barn i skole og SFO nå. Jeg har heldigvis ikke blitt smittet av noe, sier Bråten, som er mindre bekymret for forkjølelse og oppkast enn for hva han kan takle av det han oppfatter som nedverdigende behandling fra Nav.

– Du skal være frisk for å søke hjelp hos Nav, for å si det sånn.

– VIL KLARE MEG SELV

– Jeg er redd for å bli oppfattet som sutrete, men fra å være stolt og selvstendig føler jeg meg skjelven og svett når jeg må ringe Nav om råd og hjelp. De henviser meg til sosialkontoret om jeg ikke kan forsørge meg selv.

– Føles henvisning til sosialkontoret som hjelp?

– Der kan de kreve at jeg selger bilen min for at jeg skal få stønad. Det er ikke noe alternativ. Uten bilen kan jeg ikke jobbe. Jeg bytter arbeidssted tre til fire ganger om dagen. Vikarbyråene krever at jeg disponerer bil. Og mitt ønske er å klare meg selv.

SAVNER SVAR

– Etter å ha opplevd regelverket og hjelpen fra Nav en periode, føler jeg meg lite verdt. Jeg spør og spør, men får sjelden gode svar. De kjenner ikke sitt eget regelverk. Og jeg har bare meg selv å ta vare på. Tenk hvordan barnefamilier har det. Jeg er jo egentlig heldig i forhold til mange som har det mye verre.

ENDRET LIVSSTIL

Å jobbe flittig og mye for å få endene til å møtes, har vært en god og nødvendig løsning for Bråten.

Fram til 2002 bodde han i Oslo og klarte seg fint, helt til han en dag ble så sliten at han endte opp hos lege og psykolog.

Han tok selv initiativ til å endre livsstil. For at han skulle klare endringen økonomisk, flyttet han til Skien og kjøpte et gammelt hus til 650 000 kroner.

ENSOMT

– Jeg vet faktisk ikke hva jeg skal gjøre for å få en fast jobb i disse tider, sier Bråten, som synes det er et paradoks at Nav ikke ser innsatsen og behovet til enkeltmennesker.

– Krisetider rammer folk i min situasjon, også, men Nav omstiller seg ikke. De henviser til sosialen.

– Før trodde jeg, som andre friske i fast arbeid, at blir du syk og trenger hjelp, så er hjelpen der. Nå føles det som jeg er blitt dumpet i en ørken med beskjed om å finne veien tilbake alene.

FØLES SOM «STRAFF»

– Jeg kom til at jeg vil fortelle min historie, for alle kan ende opp i min situasjon – og jeg kjenner dessverre folk som har det verre.

– Jeg er reddere enn noen gang for å bli syk. Etter at attføringen ble avsluttet, har jeg ikke krav på hjelp annet enn fra sosialkontoret. Dit skal jeg ikke, konkluderer Bråten, som føler at etter attføringsperioden er situasjonen med mange strøjobber «straffen» han må betale for at han ble syk.

Min kommentar:

Jeg ønsker å rette en stor TAKK til Stine Solbakken og Telemark Arbeiderblad v/Ove Mellingen for at de ville høre på min historie og skrive om den. Vi må si ifra vi som enda er sterke nok til å klare det.. – For at min historie ligner mange sine historier – det er jeg helt sikker på. Det triste er at stadig fler havner der.

Om NAV og jobb/trygd enda en gang..

Som tidligere nevn og kjent fra flere av leserne av bloggen her så har jeg gjennom en attføringsperiode tatt kulturutdanning gjennom Høgskolen i Bø som jeg ble ferdig med i juni i fjor. Dvs jeg mangler 10 stp for å få fullført endelig.

Reglene er slik i NAV at når man har vært gjennom et slikt attføringsprogram så får man bare attføringspenger i 3 mndr etterpå. På denne tiden må man da finne seg en jobb eller egen inntekt. I seks måneder etterpå har man ingen krav på NOE støtte. For min del har dette betydd at jeg først kan få evt ny støtte (arbeidsledighetstrygd) i april i år. Arbeidsledighetstrygden er ca 60% av dokumentert lønnet beløp etter Nav`s regler for beregning av arbeidsledighetstrygd. Jobber man over 50 % over en 14 dagersperiode mister man arbeidsledighetstrygd for de resterende dagene.

Det er veldig vanskelig å få seg jobb. Kommunen har ansettelsesstopp og skal legge ned flere skoler og må omplassere de ansatte der. Finanskrisen har for lenge siden satt sitt preg på jobbsituasjonen. Jeg har søkt nærmere 50 jobber og har fortsatt ikke fått noen. Jeg tror at med en høgskoleutdannelse faller jeg ofte mellom to stoler. For kompetent – for lite kompetent.

Alternativet er ofte da å henvende seg til vikarbyråer. Jeg har jobbet for 3 ulike vikarbyråer innen kantine, butikk, skole, sfo og barnehage. I tillegg har jeg hatt en ringevakt-helgejobb som har kunnet dekke opp jobber som er vanskelig å få i helger gjennom vikarbyråene. Jeg står opp om morgenen og setter meg ned og venter på telefon. Noen ganger ringer ingen. Noen ganger ringer noen som tilbyr meg 3 timers jobb som jeg må si ja til – og ofte skjer det at jeg like etterpå får tilbud om en fulldagsjobb, men som jeg må si nei til fordi jeg for sikkerhets skyld sa ja til den første. Noen uker og i perioder har jeg vært heldig. Men feks denne uken, har ingen ringt meg. Kravet i disse jobbene er at jeg har bil og kan bevege meg raskt mellom jobbene. Noen dager har jeg vært på 4 ulike steder mellom Skien og Porsgrunn. Avlønningen på disse jobbene varierer sterkt. På kommunale jobber må man jobbe inn en måned for hvert nye sted (feks hver nye skole) jeg er vikar på. Noen av vikarbyråene har lønn hver 14 dag. Det sier seg selv at det blir vanskelig å planlegge betaling av regninger med et slikt system. Jeg kan IKKE bli syk. Hvis jeg skulle bli syk har jeg ingen rettigheter.

Dette er en løsning som helt klart kan gå bra over en periode. Og jeg ser at det sikkert går bra når man kanskje har en samboer eller en ektefelle som tjener ved siden av. Men når man er alene om inntekten og har hus – og MÅ ha bil pg har alle de andre like regningene som andre har så er det jammen en prestasjon å få endene til å møtes. I tillegg går jo dette livet utover mulighetene til å få gått på intervjuer og å skrive søknader. De fleste som søker jobber vet hvor lang tid og hvor mye krefter det tar å søke jobber. Ofte får man ikke svar – og hvis man får svar har det ofte gått 3 måneder. I går fikk jeg svar fra Politihuset i Skien på en kantinejobb jeg søkte der tidlig i fjor høst. Et annet stort problem man møter på er at mange stillinger som utlyses i dag ikke er heltidsstillinger. Man må trikse og mikse for å få jobbene til å klaffe sammen.

Den aller største utfordringen i dette i tillegg til det økonomiske er faktisk det psykiske. Stadig nye jobber, stadig nye kollegaer, og stadig nye utfordringer som man hele tiden må gjøre et bra inntrykk på. Tenk om de skulle like meg så godt at de tilbyr en jobb?-! Ventingen på jobb hver morgen og skuffelsene og redselen man må leve med når jeg feks denne uken ser at det har gått tredje dagen uten at noen kontakter meg er en hard og tøff påkjenning.

Det er så stor påkjenning at jeg ser at jeg knapt klarer å leve med dette så mye lenger. For selv om april kommer og jeg har mulighet til å få noe støtte igjen er økonomien  – OG helsen allerede så skakkjørt og i ulage at det skal mye til for å rette opp igjen «skadene».  Det er altså også da slik at jeg da ikke kan jobbe så mye jeg vil. Jobber jeg for mye straffes jeg ved at de fjerner støtte. Og uansett 60 % lønn av en allerede dårlig lønn er ikke akkurat noe jeg kan overleve godt på. I tillegg er man fratatt all rett til ferie med lønn. Ferie er det ikke behov for når man lever slik jeg gjør… vel, jeg ber jo også bare om å få sjangs til å overleve uten å havne i kategorien syk og fattig.

I går ringte jeg NAV. Jeg sa til dem at dette er et nødrop. Jeg har gjort alt jeg kan – men nå merker jeg at det ikke er så lenge jeg klarer å leve på denne måten og med denne frykten lenger. Damen lovte å sjekke og ringe tilbake med en gang. Det gjorde hun selvfølgelig ikke.

Jeg ringer i dag igjen. En ny dame. Jeg forklarer situasjonen min enda litt bedre. At jeg har fått beskjed om at jeg ikke har krav på noe før i april. Hun nevner som de har nevnt så mange ganger før; Sosialen. Når jeg da spør om sosialen ikke bare vil be meg selge bilen så bekrefter hun dette. – jo du må selge bilen. Først når jeg forteller om min avhengighet av bilen for i det hele tatt kunne ta jobber, så sier hun at hun skal sjekke litt og ringe tilbake. Hun ringer faktisk tilbake. Jeg kan få kurs – hun vet bare ikke helt hva slags kurs.. Så hadde jeg krav på noe da allikevel..

Jeg spør om det ikke kunne være en mulighet heller at jeg kan få gjort ferdig 10stp-kurset i sosialpsykologi som de har vært med på å betale, samtidig som jeg søker jobber. Svaret da er nei. Det må jeg fikse selv. Når jeg gjør et poeng av at det ikke er så lett å både konse om jobb og overlevelse og ta et slikt kurs samtidig, så får jeg til svar at det er mitt problem. Jobb kan hun selvfølgelig ikke skaffe meg.

Jeg må klare meg selv. Det har jeg forlengst godtatt og forstått.

La meg bare spørre dere. For jeg blir veldig i tvil.

Er det jeg som spør og ber om alt for mye? Hvordan ville dere taklet dette hvis dere var i samme situasjon selv? Er det noen som har noen gode råd?

Jeg vet nemmelig snart ikke hva jeg skal tenke eller gjøre. Jeg er låst.

Jeg er en lykkelig, sliten vikarlærer!

Jeg får ikke skrevet så mye på bloggen om dagen. Jeg har rett og slett ikke tid – eller ork.

De kveldene jeg har fri er jeg så sliten etter å jobbe i skole og Sfo at jeg tilbringer tiden mest på sofaen, før jeg ender tidlig i sengen. Å vare ambulerende vikarlærer er slitsomt! Dette har jeg skrevet så mye om før så jeg skal ikke tygge DEN grøten to ganger..

Jeg er så lykkelig! Å få lov å jobbe med barn har vært et stort ønske for meg i mange år. Nå får jeg møte de hver dag i skole og Sfo. Jeg utfordres og jeg får utfordret dem. Jeg får være en viktig person i deres liv og de er så absolutt viktige personer i mitt liv. Sammen deler vi dagene og jeg forsøker etter beste evne å lære dem matematikk, naturfag, samfunnsfag, religion/etikk og livssyn, norsk, engelsk og musikk.

Å være vikar er kanskje en større utfordring enn det å være fast lærer. Ja for gjett om jeg blir testet på grenser! Men det går som regel fort over når de lærer meg å kjenne. Det er en balansegang dette å være en kul vikarlærer og samtidig oppnå respekt. Jeg tror jeg har klart akkurat dette bra. Mange lærere bruker ulike metoder for å belønne god oppførsel hos elevene. Noen bruker stjerner når klassen har oppført seg bra andre bruker en pil som beveger seg mellom 0 – 10 alt ettersom om det er ro eller bråk i klassen. Jeg må si at jeg er ikke så tilhenger av dette belønningssystemet. Det er litt falskt. Det er ikke slik elevene blir møtt ellers i samfunnet. Jeg tror elevene trenger å lære seg respekt uten at man skal få belønninger. Dog skjønner jeg godt lærerne at det er fristende å bruke denne metoden for unngå bråk i timene.

Jeg forsøker å snakke med elevene om konsekvenser. Hva som er konsekvensen hvis de ikke følger med i timene. Jeg forsøker å lære dem at selv i kjedelige teoretiske fag må vi forsøke å skape det interessant. Det gjør vi ved å delta i timen og å stille spørsmål. Mange ganger gir jeg kommandoen over på elevene. Jeg ber de «hjelpe» meg med oppgaver. Noen ganger sier jeg at jeg ikke forstår og om de kan hjelpe meg. Da legger jeg ballen over til dem og de er glad over å få ansvar.

Jeg har to store forbilder når det gjelder dette å lære bort. Dr. philos., professor i musikkvitenskap, Jon-Roar Bjørkvold og fotografen Morten Krogvold.

Bjørkvolds kunnskap om barn, kommunikasjon, læring og kreativitet forteller noe om menneskets basiskompetanser, det vil alle fra starten av livet bærer med oss og som må forvaltes, ikke forringes. Fra dette allmennmenneskelig utgangspunkt finnes så åpenbart et uttalt oversettelsesmuligheter inn i voksenlivets profesjoner. Jeg har snakket med Bjørkvold i anledning min bacheloroppgave «Den kulturelle spaserstokken». Hans engasjement og genuine interesse for Mennesket pg menneskets liv vises så med respekt og vakre ord som er en nytelse å høre på.

Morten Krogvold har lært meg å bruke nøkkelknippe. Å låse opp spennende rom som barn/studenter ikke har vært inne i før. Det handler om å tenke annerledes, gjøre et fag interessant og ikke minst fortelle en historie som barn husker. Noen ganger tror jeg også det handler om å gi disse nøkkelknippene til barna selv så de får være med å åpne rommene.

En helt ny, spennende verden har åpnet seg for meg. Jeg skal lære bort – og for å lære bort må jeg også lære meg en hel rekke nye ting selv. Veien blir helt sikkert til mens jeg går. Jeg er så ydmyk for dette yrket og når jeg ser hva slags ansvar som ligger på lærerne. Ofte arbeider de med knappe ressurser, dårlige klasserom og de har kanskje vanskelige elever som trenger mer oppfølging enn hva EN lærer kan klare å gi – både til vedkommende som på ulike vis har problemer og samtidig ha overskudd til resten av klassen. Jeg tror ikke jeg har vært i noen klasse enda hvor det ikke har fantes slike elever. De er like viktige som resten av klassen – men noen ganger har man ikke ressurs nok til å gi disse elevene som krever mer, ekstra oppmerksomhet. Her kommer selvfølgelig ofte jeg som vikarlærer også til kort, fordi det ikke er tid til å lære nok om denne eleven, eller vite hva som e g e n t l i g er problemet.

Det snakkes mye om at skoleelever i dag har mindre respekt for lærere enn før. Jeg sitter med blandede følelser om dette. Jeg må jo sammenligne med noe og for meg er det naturlig å sammenligne med meg selv og hvordan denne respekten var når jeg selv gikk på skole – altså for 30 år siden. Da ser jeg egentlig ikke så store ulikheter. Kanskje er det mest språket som har forandret seg. Jeg hører oftere banning og jeg hører oftere «voksne» samtaler. Elevene vet mer om en voksenverden enn det jeg tror vi gjorde. Verden har jo også kommet mye nærmere. Grensene mellom generasjoner er mer visket ut fordi grensene er fjernet rett og slett. Barn får lov å se og opplever dagens virkelighet mye mer virkelig gjennom tv, vold, sex, kriger, terror, narkotika osv. Jeg ser jo på det som en fordel – enn så lenge at vi voksne er der sammen med de og forklarer og snakker åpent om det. Lar vi derimot tv stå på og unnlater å snakke om det så skapes det kanskje heller redsler, angster og masse ubesvarte spørsmål hos barna.

En samfunnsfagtime skulle vi snakke om rus. Som mange av leserne av bloggen vet har jeg i en periode i livet mitt tatt meg av en narkoman som heter Sverre. Sverre var narkoman fra han var 13 år. Han døde i 2004. Det er en sterk historie å fortelle andre 13 åringer. Jeg grudde meg fordi det jo er ganske sterk histore for meg også. Jeg var i tvil om jeg skulle fortelle den, men gjorde det. Aldri har det vært så stille i et klasserom. Jeg skrev opp alderen til Sverre etterhvert som jeg fortalte. Fra da jeg møtte han og han hadde rømt fra Bergen som 15 åring. Da han fortalte at han var narkoman som 18åring og at han hadde brukt rusmidler fra han var 13. Jeg skrev opp hvor gammel han var da han ble pappa. Hvor gammel han var da han ble lagt inn på avrusning og til slutt hvilket år han døde. Elevene ville ikke ha friminutt den dagen. De hadde masse spørsmål og jeg svarte på alle – selv om det nok var sterk kost. De husker denne historien. Garantert.

Det går ikke å fortelle en slik historie om en narkoman uten også å fortelle hvor fantastisk menneske Sverre var. Det går ikke å fortelle en slik historie uten å fortelle om sorgen han ga oss som sto rundt ham. Det går ikke å fortelle en slik historie uten å bruke de ærlig ordene. Historien var ikke en skremselspropaganda – det var en virkelighetspropaganda. Den lærte elevene om en konsekvens – hvis de velger å bruke rus – så kan dette skje. Det snakket vi mye om. I ettertid har elevene kommet og spurt meg igjen om Sverre. Det viser at historien huskes. Jeg åpnet opp et rom med nøkkelknippe mitt. Elevene fikk se et rom fra virkeligheten. Jeg tror de vil huske at de har vært der – lenge.

En dag jeg satt alene her hjemme tente jeg et lys for Sverre og jeg sa høyt: «Se Sverre, livet ditt ble ikke forgjeves. Også du setter spor etter deg. Spor som andre har mulighet til å lære av». Takk Sverre.

Å jobbe som lærer er slitsomt. Det er virkelig det. Etter en endt dag surrer masse i hodet. Fikk jeg sagt det viktige? Fikk de med seg det jeg sa? Har jeg bidratt nok til at elevene har fått en meningsfull dag? Fikk jeg «sett» hver enkelt elev? Midt oppi dette surrer masse bråk, skrikende utestemmer, gråt, krangler og baller som slår i veggene. Jeg er kjempesliten. Men wow – så lykkelig!

1199718435146_328

En litt humoristisk melding til elevene… Noen dager tenker man nok sånn også….

Det nye livet er akkurat slik jeg husker det. Bare at….

ensomhet5b15d

Jeg har ikke valgt den ENE veien enda, der hvor det klart å tydelig står skiltet et yrke – en fast jobb jeg skal fortsette på. I hverdagen min for tiden er det skiltet i hytt og pine. Noen skilter vet jeg ikke fører noen steds hen, men jeg går den veien rett og slett for å overleve. Jeg må ha lønn.

Tiden jeg er inne i er i seg selv veldig frustrerende. Jeg har fire arbeidsgivere som drar i meg – eller ikke drar i meg i det hele tatt. Noen dager ringer alle, noen dager ringer ingen. Noen dager jobber jeg dobbelt og andre dager igjen jobber jeg ikke i det hele tatt. Heldigvis er det veldig få av dem nå om dagen.

Nei, problemet heller nok mer den andre veien. Forrige uke jobbet jeg 5 ulike steder og i 5 ulike yrker. Jeg jobbet i Sfo, i dagligvare, i kantine, som lærer og som assistent i en avlastingsbolig. To av dagene gikk jeg fra den ene jobben til den andre. Jeg kunne også fått jobbet i barnehage, men måtte takke nei.

Klart en slik livssituasjon har både positive og negative sider ved seg.

-Jeg møter masse nye mennesker og jeg lærer mye om folk i alle grupper og aldre.

– å jobbe som lærer og i Sfo trimmer hjernen og gjør meg sliten i hodet, mens kantine og dagligvare gjør meg utrolig sliten i kroppen.

-Jeg aner ikke hva jeg tjener om dagen. Lønningene varierer fra 110 – 180 kr timen og utbetalingene skjer i tide og utide. Dette gjør det nesten umulig å planlegge økonomi. Et annet moment er at ved at jeg har 4 arbeidsgivere så er det bare hos en arbeidsgiver jeg betaler «riktig» skatt. Hos de andre betaler jeg alt for mye. Det som er bra med det er at jeg får igjen det som er betalt for mye til sommeren! Bra måte å spare på.

-Veldig mange av jobbene man får når man jobber som vikar er på kveldstid og helger. Det gjør at man tjener bedre, men det gjør jo selvfølgelig også at man mister mye sosial omgang.

-Det blir liten tid til å søke nye jobber. Alle som søker jobber vet hvor lang tid det tar. Nå har jo dette løst seg litt selv, for det er jammen merkbart mindre jobber å søke på. Det er nedskjæringer veldig mange plasser, ikke minst innen kommunen.

MEN – det jeg egentlig skulle si litt om i denne posten er altså at det «nye» livet mitt som arbeidstager – er akkurat slik jeg husker det å være arbeidstager. Det er ikke så mye som er forandret, egentlig. Her tenker jeg spesiellt på frustrasjoner ansatte har på jobbene sine. Små og store konflikter, utløst gjerne i sammenheng med kravene arbeidsgiver stiller og kravene som familie der hjemme stiller. Å ha en jobb i dag handler ikke bare om å være der 37,5 timer i uken. Jobben preger oss i alle de andre timene i døgnene også. Jobben påvirker livene våre og alle de som er rundt oss. Særlig opplever jo barna dette særlig godt. Dette ser jeg jo både når jeg jobber som lærer og jobber i Sfo.

En elev jeg hadde var veldig sint en dag. Han satt for seg selv med en stor stein i hånden og hamret løs på en annen stein. Jeg gikk bort og lurte på hva han drev med. – «Jeg er sint», sa han. «Jeg vil bade men foreldrene mine har aldri tid!» Barn er utrolig kloke. Jeg sa at kanskje han snart skulle ut å bade med klassen? Han så på meg og sa: «Det er ikke det samme som å bade med mamma og pappa – dummen!»

Vel, han har rett. Selvfølgelig har han rett. Og jeg ble svar skyldig. Det er ikke så lett å forklare et lite barn at foreldrene ikke alltid har tid eller ork til han. Selv lærere eller Sfo-ansatte har ikke nok tid til å få snakket ordentilg med barna. Frustrasjonen hos barna skaper sinner som jeg godt kan forstå. Jeg kjenner jeg blir sint på deres vegne. Og politikere gjør situajsonen bare verre og verre. Småskoler og grendeskoler skal legges ned. Her i Skien er 5 småskoler planlagt å nedlegges. De skal samles i større skoler, større klasser.

Alt handler om penger.

Jeg ser det jo selv. Alt livet mitt handler om for tiden er penger. Jeg må overleve. Jeg snakker ikke om luksusoverlevelse. Jeg snakker om å ha penger til å få betalt regninger. Luksus for meg nå om dagen handler om fritid. En fritid uten jobb. På noen som helst slags måte.

Igjen så sitter jeg og tenker på hvor heldig jeg er som tross alt bare har meg selv å tenke på. Dog med litt blandede følelser. For jeg har jo bare meg selv. Det er bare det jeg tjener jeg har å bruke til å betale regninger. DET er min store frustrasjon. Men jeg kjenner hvor glad jeg er som ikke har et barn eller flere å ta meg av i tillegg. Samtidig skal jeg ta meg av en ektefelle, et hus, et hjem – med alt det innebærer.

Det synes å ha startet en ny «trend» i arbeidslivet om dagen. Det er utrolig få 100 % stillinger å få. Veldig mange stillinger er oppdelt i småstillinger i alt fra 10 % til 50- 60 %. Jeg er spent på å se hva denne utviklingen vil ha å si for vår fritid. Kanskje må vi ha to-tre jobber? Det vil resultere i en enda vanskeligere kabal som skal gå opp. Og selvfølgelig er det barna i familien som vil lide her også. Det er jeg ganske sikker på. For helse og omsorgsyrker vil dette si at for pasientene og brukere vil de få enda fler mennesker å forholde seg til. De ansatte i disse yrkene jobber sjeldnere og får ikke samme kontinuitet i jobbene sine. Dette tror jeg går ut over kvaliteten.

En annen utvikling jeg er veldig skeptisk til er at det kan synes som at lave personalkostnader er viktigere enn kvalitet. Jeg har jobbet i dagligvarebransjen i nesten hele mitt yrkesaktive liv. Jeg er en sirkushest i dagligvaren. Nå ser jeg at denne kompetansen er for dyr for dagligvaren. Jeg er byttet ut med skoleelever som ikke «kan noe». Jeg ser den samme trenden i læreryrket. Elever som er ferdig med videregående blir satt ut som lærervikarer. Dog er kanskje dette pga lærermangel, men like fullt må det gå ut over kvaliteten, skulle man tro.

På mange måter er yrkeslivet akkurat slik jeg husker det. Samtidig er det kommet mange nye utfordringer.

Dette var noen tanker jeg har gjort meg i mitt «nye liv». Hvordan opplever dere dette?

Det eneste jeg vil er å jobbe.

Jeg synes jeg har det for tøfft om dagen. Jeg synes livet er veldig vanskelig. OG urettferdig. Nå om dagen..

Jeg vil ikke ha det sånn! Men min vilje teller ikke. Jeg er maktesløs. Jeg har enda ikke fått jobb – tross at jeg sikkert har levert 40 søknader over en periode på 4-5 måneder.

Mange av søknadene får jeg ikke engang svar på. Jeg synes det er ille at ikke arbeidsgivere forstår hvor mye tid man bruker på å skrive søknader og hvor mye man engasjerer seg i hver enkelt søknad, hvor mye man går og venter, og håper på svar. Helst et positivt svar.

Mange forsøker å trøste meg. – Klart du får deg jobb! – Du får deg nok en jobb – snart! Jeg er selvfølgelig glad for velmenende trøst og oppmuntring. Jeg har vært «heldig» å få lov å jobbe to uker nå med 5 timers dager. Jeg setter heldig i hermetegn – fordi det jo er bedre å få jobbe noe i det hele tatt. Men på en kantinelønn blir ikke akkurat dette til gull og grønne skoger. Nå forventer jeg heller ikke gull og grønne skoger, men jeg ser at jeg begynner å få store problemer med å få betalt regninger og lån. Jeg har aldri hatt en anmerkning når det gjelder de jeg skylder penger. Jeg vil håpe at jeg også skal slippe dette fremover. Dette igjen fører til at jeg må si fra meg alt sosialt liv. Jeg sitter hjemme dag etter dag – med ullpledd rundt meg for å spare strøm. Det blir på mange måter bare en eksistens ikke et levende liv. Svartmaler jeg? Ja – nok gjør jeg det. Men saken er at jeg ikke vet hvor lenge jeg må leve på denne måten. Vil det ta dager, uker eller måneder før jeg får meg jobb? Jeg vet ikke.

Mitt intrykk er at det er flere med meg som sliter med å få seg jobb om dagen. Hvis du da ikke er ungdom og er billig arbeidskraft. Det er vel noe av dette som er problemet mitt. Jeg er FOR kompetent til mange stillinger, men ikke NOK kompetent til andre igjen. Mange sier til meg at jeg bør søke på alt! Jeg gjør også det. Stillinger som er ansett som å være på det laveste trinn og stillinger som er perfekte for meg og stillinger som er «over the head».

Jeg tror arbeidsgivere i de «lavt ansette yrkene» med rette tenker når de mottar min søknad, at Kjellemann er en som ikke vil være lenge i denne stillingen og dessuten vil han koste oss for mye. At jeg har mangeårig erfaring fra dagligvarebransjen er ikke viktig lenger. Butikker vil ikke ha kompetanse – de vil ha billig arbeidskraft.

Jeg har jo heller ikke tatt 3 år på høgskole for å sitte bak kassen på Rimi eller vaske gulv – eller stå på en produksjonslinje. Jobber innen kulturfaget kan det se ut som at det bare er å glemme. Nedskjæringer i kommunene har rammet særlig kultursektoren. Her i Skien har det rammet ekstra hardt.

Utdannelsen min hander om mer enn kultur slik folk tenker om kultur. Kulturbegrepet er vidt! Jeg ønsker å bruke denne utdannelsen til å få jobbe med særlig barn og unge, eller eldre. Jeg ønsker å kunne jobbe med mennesker, menneskerelasjoner, menneskekulturer og bruke kultur som et helsefrembringende aspekt. Jeg ønsker å jobbe med ungdom som er mindre sterke, bygge opp selvtillit og gjøre hverdagen dems bedre – bruke kultur som et alternativ til generell ungdomsproblematikk – familieproblemer, skoleproblemer, mobbing, psykiske problemer, rus og gjengmentaliteter feks.

Å skape en bedre og mer meningsfull hverdag for våre kjære eldre er også noe jeg brenner for. Jeg har sett og vært så heldig å få oppleve hva dans og musikk, teater og revy og tilpasset idrett har å si for å glede de eldre. Særlig de eldre som sitter på institusjoner. Demente. Ensomme og slitne. De er gamle men de lever enda!

Jeg har masse «inni» meg som jeg tror jeg kan bidra med for å hjelpe andre mennesker. Særlig de som kanskje befinner seg litt på utsiden, mennesker som sliter med hverdagen, mennesker som har psykiske problemer eller som har fysiske utfordringer. Jeg har større respekt for disse menneskene enn de som har helt andre verdier i livet sitt – som tror penger og karriære er selve lykken. Jeg har selv en forhistorie hvor jeg har vært mindre sterk. Jeg har opplevd fordommer. Jeg har opplevd å bli mobbet. Jeg har ofte slitt med psykiske problemer – og fysiske problemer. Jeg har 40 års erfaring som menneske. Jeg har mange års erfaring hvor jeg har stått på de mindre sterkes side. Jeg har tatt meg av mennesker gjennom livet som ikke har hatt det så godt som meg selv.

Jeg håper at noen meget snart vil «kjøpe» denne kompetansen jeg har. Det eneste jeg vil er å få lov til å jobbe. Jobbe med mennesker.

Neste uke har jeg ingen jobboppdrag igjen. Kanksje jeg får – kanskje jeg ikke får. Å leve slik går snart på helsen løs. Men syk kan jeg iallefall ikke bli.

Hvis noen vet om en arbeidsplass hvor de tror jeg kan passe inn og hvor det er en ledig stilling, så håper jeg at dere kan gi meg et hint.

Slik er livet mitt om dagen. – tanker og refleksjoner

Tenkte jeg skulle oppdatere dere litt om hvordan livet mitt er for tiden.

1. oktober nærmer seg med stormskritt og er dagen da all attføringsstøtte fra NAV opphører. Det er med blandede følelser. Endelig er jeg ute av NAV systemet – men dette er også dagen da jeg fra da av bare har mine egne midler å leve av. Dessverre er ikke dette akkurat store midler etter å ha levd på bare 66 % lønn gjennom tre års skolegang.

I løpet av disse tre årene har jeg fått nærmere 50 000 i kredittkortgjeld. GE Money bank har vært de eneste som har vært villige til å låne meg penger, når jeg går på attføring. (Disse 50 tusen har vært nødvendige for ekstrautgifter jeg har hatt i forhold til huset, MEN i disse pengene ligger det også «luksus» som jeg har unnet meg. Bare så det er sagt. «Luksusen utgjør dog bare en liten del av dette beløpet, og jeg har også nedbetalt ca 13 000 av denne gjelden) I løpet av disse tre årene har jeg også hevet gjelden min med nesten 200 000 for å kjøpe tomten da denne ble lagt ut for salg og også lån for å klare å betale nytt vann og kloakksystem, da dette ble nødvendig i vår. Hvorfor jeg forteller dette?

I min forrige post om Nav-systemet ble jeg sammenlignet med vanlige studenter, og jeg burde være oppmerksom på hvor heldig jeg er i forhold til disse. Igjen – jeg er veldig takknemmelig over å ha hatt muligheten til å ta videreutdanning. Men jeg vil gjerne poengtere enda en gang at jeg som 40 åring er i en ganske annerledes situasjon enn en vanlig student. Jeg vil også si noe om at denne videreutdanningen ikke er HELT GRATIS, slik mange tror. Kall det sutring. Jeg kaller det virkelighet.

Jeg har nå fått jobber. Dessverre har jeg ikke klart enda å få en fulltidsstilling. Det er i det hele tatt veldig få heltidsstillinger å få i dag. Iallefall innenfor det feltet hvor jeg må søke jobber. Jeg jobber som ringevakt ett sted, og jeg jobber for et bemanningsbyrå et annet sted. Jeg søker alle typer jobber – alt fra selger til taxisjåfør til kommunale stillinger innen pleie og omsorg. Dessverre er det få stillinger jeg kan søke på som er innenfor mitt fagfelt, kultur. Å få en jobb er en lang prosess. Fra du søker til du får svar – hvis du i det hele tatt får svar – kan ta opptil 2 måneder. 70 % av de ledige stillingene blir aldri utlyst, men går gjennom bekjentskaper osv. Som innflytter til Skien kjenner jeg ikke så veldig mange dessverre.

I de to stillingene jeg har fått kan jeg jobbe mer enn det jeg kan si ja til. Høres det rart ut? Vel, jeg skal forsøke å forklare.

Nav tillater at jeg kan jobbe 5 dager i løpet av en 14 dagers periode – uten å miste trygd for de resterende dagene. Får jeg jobbe 100 % til sammen på disse jobbene så hadde det vært greit. Problemet er bare at jeg ikke får lønn før jeg har innarbeidet en måned. Iallefall på den ene jobben vil det si at jeg ikke får lønn før 15 november. Får jeg bare jobbet feks 80 % på disse jobbene – straffer NAV meg og vil ikke gi meg lønn for de resterende 20 %.

Når jeg søkte disse jobbene – og for å gi et bra inntrykk – sa jeg at jeg kunne jobbe så mye som mulig. Slik situasjonen er har jeg måttet si nei til noen ekstravakter. Rett og slett fordi jeg ikke har råd. Jeg synes dette er veldig beklagelig, både overfor min egen situasjon og ikke minst overfor arbeidsgiverne. Fra 1 oktober blir det jo annerledes. Da MÅ jeg jobbe alt jeg kan – overalt som vil tilby meg jobber. Eventuellt er det jo fortsatt å håpe at man får seg en fulltidsstilling på de jobbsøknadene jeg har inne.

For å bedre situajsonen min tar jeg kontakt med DNB som er min bank og ber om å få utsette renter og avdrag på mitt huslån i to måneder. Dette utgjør for meg 10 000 kr. Banken sier nei! Jeg tar kontakt med andre konkurrerende banker rett og slett for å skifte bank. Men siden jeg ikke har fast jobb og fortsatt går på attføring vil de ikke ha meg som kunde. Resultatet er at jeg igjen må gå til GE Money bank og søke et kredittkortlån. Jeg får maks lån – 15 000.

Vel, så er jeg iallefall tilsynelatende reddet. Og jeg kan igjen konsentrere meg om å søke videre jobber – jobbe – og gå på jobbsøkerkurs.

Jeg vet mange vil si enda en gang at nå sutrer Kjellemann igjen. Nei, vil jeg si. Jeg sutrer ikke. Jeg ordner opp i situasjonen og redder meg selv i det som er virkeligheten. Enda en gang. For veldig mange er ikke dette det største problemet. Veldig mange er i den situasjon at de har en ektefelle eller en samboer som kan bistå og hjelpe i vanskelige tider.

Denne prosessen koster. Ikke bare koster den penger men den koster også i frykt for å miste det man har klart å skaffe seg gjennom et langt arbeidsliv. Det koster også å måtte tigge og be. Dette har også med stolthet å gjøre. Jeg vil klare meg selv! For meg er ikke sosialkontor en løsning. For meg er ikke en mor med penger en løsning. Jeg synes jeg blir ufrivillig satt i mange nedverdigende situasjoner som jeg slettes ikke har bedt om eller synes jeg fortjener. Hvor enn jeg snur meg så opplever jeg at siden jeg er i en attføringssituasjon så er svaret nei. Dette er også virkeligheten når jeg søker jobber. Hvor mye skal man være ærlig om at man faktisk har vært syk når man søker jobber? Hva skal jeg skrive i «hullene» på cv min, der det står at jeg ikke har gjort noe som helst?

Jeg har ordnet opp i livet mitt enda en gang. Jeg er kjempestolt av meg selv. Jeg lever med en tanke og en stolthet av at dette skal jeg greie. Det kan bare ikke koste hva det vil. Jeg synes denne prosessen kunne kostet meg langt mindre. Jeg forstår de mange som ikke kommer seg ut av NAV-fellen. Som må vende tilbake, kanskje sykere enn noen gang og som ikke er så heldige som meg selv. Jeg, heldig? Vel, jeg anser meg heldig fordi jeg nå øyner sjangsen for å komme meg ut av denne jeg kaller NAV-fellen.

NAV kunne vært så mye mer enn det den fungerer som i dag. NAV er faktisk en service overfor brukerne sine. Man skal kunne forvente å få hjelp og veiledning når man henvender seg dit. Jeg tror mange også opplever å få hjelp og veiledning. Når man gir kritikk av NAV er det lett å gå på de som jobber der. Jeg har møtt mange forferdelige ansatte i Nav. Ansatte som har lekt leger og som har satt seg over ordentlige leger og psykologer og møtt meg mistenksomme og nærmest belærende. Jeg har mang en gang måttet minne de ansatte om at det er leger som har sykemeldt meg – ikke meg selv.

Jeg og min psykolog tok en test en gang. Jeg hadde vært på NAV og fått beskjed fra min saksbehandler den gang at hun ikke trodde jeg var ordentlig syk. Min psykolog ringte vedkommende og satte samtalen på høytaler mens jeg satt i bakgrunnen. Saksbehandleren bekreftet sin mistanke overfor psykologen. Hun trodde ikke jeg var syk. Psykologen ba henne gjøre jobben sin og overlate diagnosen til de som satt med DEN kompetansen, nemmelig henne selv og legen min. Dette ble innklaget til sjefen i NAV og jeg fikk ny saksbehandler.

Når man er syk så tåler man mindre enn hva man ville gjort som frisk. Jeg synes at det er mye unødvendig «slossing» man utsettes for som syk. Jeg stiller spørsmål om det ikke ville vært spart mange krefter og også penger om man lot den syke slippe mer av denne slossingen. Feks en kreftsyk som kanskje går og lurer på om han vil dø eller overleve. Jeg ville tro at denne frykten alene skulle være stor nok om man ikke måtte sloss for å overleve økonomisk også. Ikke bare for sin egen skyld men også for sin families skyld.

Man kan ha så mange meninger om dette. Det må man gi rom for. Man må også tenke på at selv om man selv ikke har vært i den situasjon å bli syk – at man faktisk kan havne i situasjonen selv. Hvordan vil man selv reagere? Syk kan man bli enten man er rik eller fattig. Spør man en som er rik om hva som er viktigst, penger eller helse, vil de aller fleste si at helsen er viktigst. Det er allikevel ikke til å komme utenom at penger og økonomi betyr en del, særlig gjelder jo dette for den som ikke har så god økonomi. Det er fryktelig dyrt å bli syk. Selv i Norge.

Vel, dette var noen tanker rundt dette temaet. Jeg bruker meg selv som utgangspunkt for å belyse det. Men jeg er heldig og jeg SKAL klare meg ut av dette. Det er en vanskelig overgang jeg må igjennom. Skulle ønske den var lettere men det er den ikke. Det forhindrer ikke meg å skrive om det. Jeg er kommet HIT jeg er nå. Målet er å komme i full jobb, være frisk og fortsette å være frisk. Så skal jeg betale tilbake alt hva min sykdomsperiode har kostet meg av penger og høste de gode erfaringene jeg har gjort meg som syk.

NAV gir meg sparken! Jeg er frisk igjen.

Jeg er så sint! Når jeg er sint så gråter jeg. I går gråt jeg mye..

Den jeg er sint på er min «arbeidsgiver» – for tiden – NAV. Det er kanskje mer riktig å si mine lønnsgivere, for det er de som sørger for at jeg kan overleve økonomisk i en periode hvor jeg har gått syk og i en periode hvor jeg har vært nødt til å gjennomgå en omstilling og en attføring tilbake til jobb. Ja, og der stopper egentlig mitt forhold til NAV. For så mye mer enn hjelp til å overleve økonomisk har jeg aldri fått fra NAV. I motsetning til en vanlig normal arbeidsgiver så bryr ikke NAV seg så veldig mye.

Nå er det kanskje heller ikke meningen at jeg skal motta så mye mer hjelp fra NAV. Når jeg snakker om hjelp så mener jeg oppfølging, støtte og rådgivning. Iallefall har den uteblitt fullstendig.

NAV er en dessverre en nødvendighet for mennesker som på en eller annen måte har falt utenfor. Jeg ble syk og jeg har kjempet mot denne sykdommen i snart 6 år. Men for NAV er jeg frisk. For NAV ble jeg frisk igjen når DE sa jeg var frisk. Og i lange perioder har jeg også vært ganske frisk. I perioder har jeg vært så frisk at jeg mer enn gjerne kunne tenke meg å komme ut i jobb igjen og leve normalt – som de fleste andre.

Slik har jeg hatt det nå også. Jeg har følt meg frisk og klar for nye utfordringer. Det eneste jeg vil er ut i jobb. Noen av dere har sikkert lest bloggposten om min ros av jobbsøkerkurset jeg nå går på. Menneskene som går på kurset er fortsatt like fantastiske. Men NAV? – de gjør meg faktisk syk.

Jeg ble ferdig attført 1 juli i år. Dvs at da var jeg ferdig med min 3 årige bachelorutdannelse, som var en del av handlingsplanen mellom meg og NAV og ment som å være en hjelp for å omskolere meg og få meg inn i en jobb igjen. I følge NAV sine regler så har jeg tre måneder på å skaffe meg jobb etter endt handlingsplan. Før hadde du ett år på å skaffe deg jobb, så ble den satt ned til 6 mnd og nå i vår ble den satt ned til 3 mndr. Dette betyr at min attføringsstønad opphører 1 oktober. 1 oktober stopper all «lønn» fra NAV – uansett.

Du har ikke akkurat store sjanser til å skaffe deg jobb på denne tiden av sommeren. Juli og august skjer det svært lite på jobbfronter her i Norge, selvsagt grunnet ferier. Når man er 42 år og har vært gjennom en bachelorutdanning hvor man har stått på og faktisk klart å få beste karakter A på sin bacheloroppgave – noe som beviser at jeg virkelig har stått på – så er man faktisk også sliten og ganske lei. Jeg trengte ferie – jeg også. Tilbud om jobbsøkerkurs fikk jeg først i slutten av august. Min saksbehandler fra NAV ringer og spør om jeg kunne tenke meg dette kurset og jeg svarer ja – for jeg hadde følelsen av at dette ikke var et valg jeg hadde. Det har jeg heller ikke. Deltar jeg ikke på kurset så ville jeg ha mistet attføringspengene med en gang.

På kurset er det meningen at vi skal lære å skrive søknader og CV, samt sitte ved datamaskiner å legge inn cv`er på ulike jobbdatabaser, samt selvfølgelig søke ledige jobber. Vi får fri til å dra på intervjuer, men ellers er vi ganske låst. Vi starter dagen klokken ni og jobber med dette frem til klokken tre. Som dere forstår av det tidligere innlegget mitt om dette jobbsøkerkurset var jeg ganske positiv til dette kurset. Kurset er satt bort til en ekstern bedrift – som igjen rapporterer tilbake til NAV.

Dette kurset er også ment til å motivere oss. Blant annet får vi ikke lov å snakke om NAV. Iallefall får vi ikke lov til å nevne NAV negativt i noen form. Vi lærer oss at NAV sine regler kan vi ikke gjøre noe med. Det er jo ganske så sant egentlig. MEN – det tar allikevel ikke bort frustrasjonen! Enhver som søker jobber vet at prosessen tar tid. Det er en søknadsfrist. Søknadene skal behandles. Det skal innkalles til intervju. Og det skal ansettes. NAV burde vite dette mer enn noen annen. Hvorfor fikk jeg ikke tilbud om jobbsøkerkurs med en gang?? Med meg begynner det å haste veldig! Jeg har i dag under 1 måned på å skaffe meg en jobb. Å skaffe seg jobb er ikke eneste problemet. Når og hvis jeg endelig har skaffet meg en jobb, så må jeg kanskje vente 2 måneder på å få utbetalt lønn. For meg vil det si at hvis jeg får jobb i morgen så får jeg mest sannsynlig ikke lønn før midten, eller slutten av november. Dette igjen vil si at jeg vil gå uten lønn i 2 mndr. For veldig mange er kanskje ikke dette det største problemet siden flere gjerne har en ektefelle eller samboer som er i jobb. For meg som lever alene derimot – ja jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal kunne klare det.

Men i går hadde kurset besøk fra NAV. Og NAV har tydelig tenkt ut dette og hadde svar. Jeg må selvfølgelig ha SPART penger for denne perioden! Dette er en uttalelse som virkelig motiverer en enslig mann som har gått på attføringslønn (60 % av vanlig lønn) i 4 år! Eventuellt – sa dette mennesket fra NAV, så har du mulighet til å søke sosialpenger. Dog visste hun ikke helt hvordan DET fungerte for der jobbet ikke hun… Men jeg tror jeg vet fra før hvordan det fungerer. For å få støtte fra sosialen måtte jeg først ha solgt eiendelene mine. blant annet bil. Bil er luksus i Norge. Og damen fra NAV lot ikke la vær å minne oss om hvor heldige vi er i Norge som har et trygdesystem – se på andre land, sa hun. Vel tro meg, dame fra NAV. JEG vet! Jeg har både naboer og familie og et helt samfunn som ser på meg som en taper fordi jeg har vært nødt til å gå på trygd. Jeg hører stemmene deres hver dag. GÅ UT OG JOBB! Det er friske mennesker som sier dette. Mennesker som selv ikke har opplevd fornedrelsen det er å bli syk i Norge. Ja visst er jeg heldig. Men hvordan vil samfunnet at jeg skal takke? I skrivende stund føler jeg meg trampet ned igjen. Redd for fremtiden. Redd for ikke å klare meg. Redd for at det jeg har klart å skaffe meg gjennom 42 år blir tatt fra meg igjen. Ikke minst redd for å bli syk igjen. Mange vil kanskje si det er luksus å tenke sånn. Kanskje mener de at jeg er blitt bortskjemt. Se på andre land som ikke er så heldige som oss. Vel, jeg lever faktisk i Norge og kanskje er jeg blitt bortskjemt. Men dette er virkeligheten for flere av oss. Tenk på det før du dømmer. Dette kan også ramme deg selv. Hvordan ville du taklet å bli syk, leve uvisst, på en minimumslønn eller uten lønn i to måneder, tre måneder – hvem vet?

For NAV er jeg bare et nummer i rekken. Reglene som gjelder for meg, gjelder enten jeg heter Røkke eller Hansen. NAV har ikke hjulpet meg å bli frisk. Det har jeg gjort selv. Jeg har ikke bare hjulpet meg selv i å bli frisk igjen men jeg har vært klar for å komme inn under normalen igjen. Det eneste jeg vil er å jobbe og å bli normal i den forstand at jeg kan få styre mitt liv igjen selv. Selvfølgelig har det hjulpet meg at jeg har visst at jeg har hatt et minimum å leve for og som NAV har utbetalt hver måned. Men jeg vil at folk skal vite at det også bare er et minimum. Og hjelpen består kun av penger. NAV har mange ganger vært den som har hindret meg og satt stopper for den gode utviklingen jeg har hatt. Mange ganger har de «slått meg ned», men jeg har klart å reise meg igjen. I trygdesystemet har jeg blitt mistenkeliggjort. Jeg har møtt dem som leker leger på trygdekontor og NAV og som tydelig har vist meg at de egentlig ikke tror jeg er syk. Jeg har bedt dem ta DET opp med legene og psykologen min. Det er de som sykemelder meg. Ikke jeg.

Mange ganger har jeg blitt møtt med at «- du må ikke bli sint på meg som NAV-ansatt -det er systemet du må bli sint på!» Dette sa NAV-damen i går også. Jeg måtte sitte og unnskylde meg for at jeg var så sint at jeg gråt til HENNE. Så hvem skal jeg gå til og være sint på? Er det i det hele tatt noen som bryr seg i dette verdens rikeste land? Politikerne har jo mer enn nok med å diskutere og avgjøre sine egne fete pensjonsordninger.

Når dette er sagt så skammer jeg meg over at jeg faktisk er en av de som er heldig. VELDIG mange der ute sliter mange ganger verre enn meg. De er taperne. Jeg skjelver ved tanken på at jeg KAN BLI en av dem skapt av etater som NAV…. Stakkars folk!

PS: Menneskene på kurset er fortsatt fantastiske. Inntrykket av kurset VAR også veldig bra – i begynnelsen. Dessverre synes jeg at det har utviklet seg som en overvåkninganstalt og som en voksenbarnehage. Dette i kontrast til å motivere og gi voksne mennesker frihet under ansvar. Vi som går kurset søker jobber for vår egen skyld – vi vil ut av NAV systemet så fort som det overhode er mulig. Jeg mistenker NAV for nettopp å gjøre kurset så ubehagelig som mulig – nettopp for å gi oss spark bak. Det er egentlig bra – men uforenlig med at de samtidig mener at de vil motivere oss. Det er en vesensforskjell.

Takk til menneskene på kurset. Uten dere ville jeg ikke klart tanken på å være der EN dag. Det er dere som motiverer og dytter på meg. Ikke NAV.