Historisk om kvinnekamp og kvinnene som la grunnlaget

Alle mødre, søstre, døtre, bestemødre, tanter, svigerinner, svigermødre, nabokoner, elskerinner, kvinner, Damer, kjerringer, jenter, Fruer, Divaer, karriærekvinner, husmødre, kassedamer, lesber, direktører, prostituerte, dronning, kronprinsesse, tidligere statsminister, kvinnelige prester, kvinnelige biskoper, lesbiske prester, politikere, statsledere, —

Gratulerer med dagen. Krev deres rettigheter og likeverd!

8. mars

Internasjonal kvinnedag

I forbindelse med det internasjonale kvinneåret i 1975 ble den internasjonale kvinnedagen etablert av FN. Hensikten med denne dagen er å sette fokus på diskriminering av kvinner og å fremheve kvinners rett til å delta i den økonomiske, politiske og sosiale utviklingen. Kvinnedagen ble feiret for første gang i USA i 1909.

TEMA FOR KVINNEDAGEN 2009:

Women and men united to end violence against women and girls

http://www.un.org/events/women/iwd/2009/

8_mars-ill

HISTORIEN I NORSK KVINNEKAMP:

Det var ikke bare bøndene som kjempet for mer demokrati og større innflytelse på slutten av 1800-tallet. Det gjorde også kvinnene. Kvinnene hadde ikke de samme rettighetene som menn, og hadde dermed mye å kjempe for.

11 kvinner som var «forkvinner» for kvinnekamp på 1800-tallet (hentet fra http://www.kampdager.no/arkiv/formodre/11forkvinner.html

Camilla Collett (1813-1895)

Forfatter og kvinnesaksforkjemper. Camilla Collett fikk sitt gjennombrudd med «Amtmandens Døttre» (1854). Hennes navn ble først holdt hemmelig, det passet seg ikke at kvinner skrev bøker. Boken talte for frigjøring på det indre plan. Den tok til orde for tankens og følelsenes frihet, og større åndelig uavhengighet av mennene.

Aasta Hansteen (1824-1908)

Kvinnesaksforkjemper på 1870-tallet. Hun reagerte særlig mot det gammeltestamentlige og det paulinske synet på kvinnen, som var det rådende. Hun gjorde det til sin livsoppgave å bekjempe det ‘jødisk-barbariske syn på kvinnen’, og i 1878 skrev hun sitt hovedverk «Kvinden skapt i Guds Billede». Ved etableringen av Norsk Kvinnesaksforening ble hun erklært æresmedlem. Aasta Hansteen hadde en brennende tro på kvinnen som åndsvesen, og hun var overbevist om at samfunnet ville bli rikere og lykkeligere om kvinnen slapp til. I likhet med Camilla Collett var det først og fremst åndelig frihet Aasta Hansteen ville fremme. 

Fredrikke Marie Qvam (1843-1938)

Kvinnesakskvinne og stemmerettsforkjemper. I 1896 startet hun Norske kvinners sanitetsforening, i 1898 stiftet hun, sammen med Gina Krog, Landskvinnestemmeretsforeningen. I Norske kvinners nasjonalråd var Fredrikke Marie aktiv helt fra starten i 1904. 
Les mer http://www.ub.ntnu.no/ubit/tilbyr/utstillinger/vutst/fmq/

Anna Rogstad (1854-1938)

Skolebestyrer og formann i Kristiania Lærerinneforening, der hun kjempet for å bedre lærerinnenes utdanning og lønn. Hun var med på å starte Norsk Kvinnesaksforening og aktiv i Landskvinnestemmerettsforeningen. Rogstad ble valgt inn som første kvinne på Stortinget, som vararepresentant for Jens Bratlie (H) i 1911.

Ragna Nielsen (1845-1924)

Åpnet den første store fellesskole i 1885. Da var det uhørt at mannlige elever skulle ha en kvinnelig bestyrer og kvinnelige lærere. Skolen var med på å fremme kvinnenes sak, for elevene gikk ut av skolen med en større forståelse av jevnbyrdighet mellom kjønnene enn det som var vanlig på denne tiden. Ragna Nielsen kjempet for stemmerett for kvinner, og var i mange år kontroversiell formann i Norsk Kvinnesaksforening.

Katti Anker Møller (1868-1945)

Katti Anker Møller arbeidet fram det første Mødrehygienekontoret i 1924. Kontoret spredde opplysninger og kunnskap om seksualitet og prevensjon til gifte kvinner. Katti Anker Møller var særlig opptatt av konsekvensene av de mange uønskede svangerskapene: ulovlige aborter, enten utført av kvinnen selv eller av kvakksalvere. Derfor jobbet hun også aktivt for å gjøre det lettere for kvinner å ta abort. 

 

Nini Roll Anker (1873-1942)

Radikal samfunnskritiker og forfatter. Hun var engasjert i kvinnesak, sosialt arbeid for prevensjon og fri abort. Hennes bakgrunn var konservativ og borgerlig, men interesserte seg likevel for arbeiderklassens vilkår. Blant annet i boken «Den som henger i en tråd» (1935), som skildrer arbeiderkvinnenes liv.  «Det svake kjønn» (1915) er et feministisk anklageskrift rettet mot patriarkalske maktstrukturer i familien og i kristne miljøer.

Betzy Kjelsberg (1866-1950)

Politiker (Venstre) og kvinnesaksforkjemper. Norges første kvinnelige fabrikkinspektør (1910—35) og første kvinnelige medlem av Venstres sentralstyre. Betzy Kjelsberg var med på å stifte Drammen Kvinnesaksforening i 1886, der hun også var formann fram til 1922. Hun var med på å stifte en kvinnelig handelsstandsforening i Drammen. Dessuten var hun aktiv i Landskvinnestemmerettsforeningen.

Margarete Bonnevie (1884-1970)

Skrev i 1932 «Ekteskap og arbeide», en bok som vakte oppsikt. Her krever hun fullfrihet for kvinnen, enten hun er gift eller ikke, til å ta seg lønnet arbeid. Først når kvinnen kan delta aktivt i samfunnet på linje med mannen, vil vi få et menneskesamfunn, skriver hun, og ikke et maskulint samfunn. Bonnevie arbeidet også aktivt for å få innført barnetrygd.

Åse Gruda Skard (1905-85)

Psykolog og en sentral feminist i Arbeiderpartiet etter krigen. I 1953 holdt hun et foredrag på Norsk Kvinnesaksforenings rådsmøte i Drammen. Kvinnesaken hadde vært gjennom to akter, mente hun: I første akt ble de kjente kravene reist, i den andre ble de kjempet gjennom, og kvinner fikk mulighet til utdanning, yrke, tillitsverv, representasjon. men den tredje akten sto enda for døra. I den gjaldt det å ta mulighetene i bruk. For å nå dette trengtes en fullstendig reorganisering av familien. Hun brukte sin kompetanse som psykolog til å argumentere for at barnet ikke var avhengig av moren som omsorgsperson. 

Eva Kolstad (1918-99)

Statsautorisert revisor. Forkvinne i Norsk Kvinnesaksforening 1956-68, i Venstre 1974-76. Representant i FNs kvinnekommisjon 1969-71 og forbruker- og administrasjonsminister i 1972-73. Dessuten ble hun vårt første likestillingsombud i 1979 (og var det fram til 1988).

Kvinnene under første verdenskrig

Under første verdenskrig ble mennene kalt til tjeneste ved frontlinjene. Dermed ble kvinnenes rolle i samfunnet forandret.

Første verdskrig endra på kvinnerolla. Mange kvinner fekk seg no arbeid. Nokre melde seg til krigsteneste, og fekk jobb som sjukepleiarar ved fronten .Andre fekk jobb i krigsindustrien eller dei fekk jobbar som postbod, politikonstablar eller sjåførar. Men merk at dei fekk berre halvparten av mannleg lønn i same yrka. Kvinnene var med på å halde samfunnet i gang gjennom krigsåra, men fekk ikkje rettmessig betalt for jobben dei gjorde. Og då krigen var over, og dei mennene som overlevde skulle ut i arbeid att, vart kvinnene skvisa ut frå jobbane sine. Likevel kan ein seia at første verdskrig endra kvinnene sin posisjon, for i fleire land, t.d. Storbritannia, Tyskland og USA, fekk kvinnene røysterett i åra rett etter krigen.

Å være kvinne på 1950- og 60-tallet

1950- og 60-tallet var husmødrenes tiår. Idealet var at mor var hjemme og stelte hus og barn, mens far forsørget familien. Det var et meget klart kjønnsrollemønster.
Eva Ramm heter forfatteren bak boka ”Med støv på hjernen”. Den kom ut i 1958, ble umiddelbart en suksess, og året etter ble den filmatisert. Folk strømmet til kinoene, og fremdeles hender det NRK fjernsynet viser den gamle filmen om de prektige husmødrene som påla seg selv så mye vask og stell og matlaging at det slett ikke ble tid til mann og barn og hygge.
Publisert 27.06.2003 14:46. Oppdatert 27.06.2003 14:54.
 

 

 
 

 

Rullgardin

Som ung husmor og psykolog flyttet Eva Ramm til en tettbebyggelse med mange småbarnsfamilier og hjemmearbeidende husmødre. Hun arbeidet deltid som skolepsykolog og var ellers hjemme for å stelle hus og barn. Eva Ramm oppdaget fort at det å ha en akademisk utdannelse ikke betød noen ting i dette miljøet. For å bli godtatt måtte hun være en god husmor.

Det betød bl.a. å vise alle andre at man var tidlig i sving om morgenen, ved å trekke opp rullgardinene. Hvis de var nede for lenge, ville ryktet spre seg om at fru Ramm lå og dro seg til langt på dag. Løsningen ble å rulle opp gradinene, for så å snike seg tilbake i sengen og sove videre!

Effektiv støvtørring

Et annet krav var å ha middagen klar på bordet klokken fem hver ettermiddag. – Det var ikke ektemennene som forlangte det, men husmødrene, – sier Eva Ramm. Hun lærte seg til å gjøre flere ting på en gang: mens potetene kokte, satt hun i andre etasje og skrev på en bok, så sprang hun opp og ned trappene jevnlig for å sjekke potetene, samtidig som hun dro fingeren nedover trappekanten for å tørke støv. Tre ting på en gang!

En gang kom en nabofrue på kaffebesøk. Hun tok av seg på bena, som vanlig var. Dagen etter fortalte hun at hun egentlig hadde kommet for å sjekke om Ramm hadde rene gulv. Hvis det hadde vært støv og skitt, ville hun ha kjent det under strømpene. Heldigvis var huset støvsuget akkurat den dagen!

Kvinnekamp

 1970-tallet er et viktig tiår for kvinnekampen i Norge.På 1970-tallet vokste den nye kvinnebevegelsen fram i Norge, som i hele den vestlige verden. Kvinnene dannet egne organisasjoner og bevisstgjøringsgrupper, gikk i demonstrasjonstog, feiret 8. mars, diskuterte og aksjonerte.

Områder for kvinnekampen:
– Abort
– Politikk
– Lesbisk frigjøring
– Pornografi og prostitusjon
– Mishandling av kvinner
– Kvinner og idrett
– Seksualopplysning
– 8. mars som kampdag
– Arbeidsliv
– Minoritetskvinner

Trenger vi feminisme i dag? Har vi ikke likestilling i Norge? Hva mer vil vi oppnå?

Markerer Kvinnedagen med å brenne hijab

Dialog er et like verdifullt virkemiddel som konfrontasjon, mener Sara Azmeh Rasmussen. Søndag velger hun den siste varianten når hun brenner en hijab på Kvinnedagen.
Artikkel av: NTB (HegnarOnline – 07.3.09 10:53)

I en kronikk i Aftenposten lørdag trekker Rasmussen fram at kvinner for snart 40 år siden tente på sine egne brystholdere «fordi de hadde skjønt at plaggene på kroppen ikke bare var formet av og bekreftet samfunnets struktur, men også formet og vedlikeholdt deres egen selvforståelse, deres psyke og deres atferd».

Nå har turen kommet til hijaben.

– Ved å brenne et slør vil jeg protestere mot kodene som ligger lagret i dette plagget. Jeg vil protestere mot kjønnssegregeringen og mot at kvinner blir gjort til objekter. Jeg forstår hvilken betydning sløret har, og nettopp derfor mener jeg det er viktig å utfordre symboleffekten som ligger i det, utdyper hun overfor avisen.

Hijabbrenningen vil skje etter at det offisielle programmet på Youngstorget i Oslo er over søndag. Hun vil holde en appell før hun lar hijaben møte flammenes skjebne.

Selv definerer hun seg som en kulturell muslim, og sier tilsløring hindrer muslimske kvinner fra å ha reelle valgmuligheter.

– Det er ingen som svømmer med slør, ingen som synger opera med slør og det er mange yrkesvalg man kan utelukke hvis man bruker slør, sier hun.

Rasmussen vil selv ikke bruke ordet hijab. Hun er klar over at brenningen kan skape reaksjoner fra flere hold, også fordi hun selv kommer fra Syria som er et muslimsk land. (©NTB)

kampdager.no: http://www.kampdager.no/

– Tvinges til å bruke Hijab: http://www.dagsavisen.no/innenriks/article402701.ece

Frps kvinnepolitikk hindrer integrering: http://www.dagsavisen.no/innenriks/article402701.ece

Knuser innvandrermyten: http://www.dagsavisen.no/innenriks/article402701.ece

Om kvinnedagen i fjor: https://kjellemann.wordpress.com/2008/03/07/gratulerer-med-kvinnedagen/

Jul på «Reiret» – en julefortelling skrevet av meg.

JUL PÅ ”REIRET” – I GAMLE DAGER

 

Jeg skriver best om natta jeg. Når nattefreden har senket seg og et stille men levende stearinlys står ved siden av meg og gir meg ro og gode tanker. Da får fantasien fritt leke seg og i kveld vil jeg fortelle en historie om hvordan julaften måtte være før i tiden – tror jeg.

”Reiret” er egentlig barndomshjemmet til min bestemor og det eksisterer den dag i dag og er en fantastisk plass du kommer til når du kjører opp ”Skårsbrekka” og skal til ”Flatningen” i Vågå. Reiret bærer navnet sitt med rette. Det er et fantastisk vakkert sted og må ha vært et godt sted å vokse opp i og et sted med mange minner for oss i familien. Min bestemor het Marit og søstrene hennes het Inga og Maria. De omtaler jeg i denne historien. Personene i fortellingen er virkelige men alle er borte nå – med unntak av Kjellemann. 😉 Historien tilegner jeg menneskene i historien og som jeg har så mange gode minner om

julekort-1

 

Her er julefortellingen:

 

Det var veldig kaldt på Reiret denne julemorgenen. Tyve kuldegrader beit i nesen når jeg skyndte meg ut på dørhella. Jeg var så spent på at bestemor og bestefar skulle komme og feire jul sammen med oss! At dem kom var like sikkert som at det var snø og bitende kuldegrader på Reiret Julaften det.

 

          ” Åhhh! Kommer de ikke snart?”

          ” Er du helt tullerusk du gutten min”, sa far litt strengt. ”Du kan da ikke stå her nå i denne kulden! Gå inn å få på deg klær!”

Jeg sto på trappa i bare pysjen. Jo far hadde rett. Det var kaldt. Men far må da forstå at jeg er spent når det både er julaften og bestemor og bestefar kommer!

 

Jeg tror egentlig at far var like spent som meg. Han holdt på å måke snøen og lage plass til

T-Forden til bestefar. Han anså nok sjansen til å få prøvekjøre bilen som ganske stor, og det tror jeg var på en måte julaften god nok det for far.

 

Trærne sto rundt Reiret som store hvite kjemper og grenene holdt nesten på å brekke av all tyngden av snøen. De sto tett i tett og sto der akkurat som at de skulle passe på Reiret vårt. Noen steder kunne man se spor etter både elg og hjort, hare og rev. Det var så vakkert på Reiret om vinteren og aldri var det så vakkert der som på julaften. Det kunne til og med en liten gutt på 5 år se.

 

Reiret bar navnet sitt med rette. Det var et reir og det huset meg og søskene mine og han far og mor. Jeg var minst da selvfølgelig og så var det storesøstrene mine, Inga, Maria og Marit. De tre sov visst enda dem.

 

Det ble seint i går kveld når vi venta på at han far pynta juletreet i finstuen. Det er mest i høytidene vi sitter der i finstuen. Ja, og så når det kommer fint besøk til gards. Inga var nå så tullete hun at hun smugkikket i nøkkelhullet for å kanskje få sett juletreet før oss andre. Men han far har pynta juletre før om årene også han, så den muligheten hadde han sørget for å avverge. Imens far pyntet juletre satt vi ved storbordet på kjøkkenet vi andre og vi lagde lenker av farget papir som vi skulle henge opp og pynte med. Jeg likte egentlig best å lage dyr av kongler jeg da. Julestallen ble lagd i fjor av en gammel skoeske og nå manglet det noen dyr som gjeterne skulle ha ved siden av seg. Mor kom med noe gammel bomull som jeg dekket konglene med og så fikk jeg lov å bruke noen utbrente fyrstikker til bein. Det ble fine sauer det.

Endelig kom far ut av storstuen!

 

Det var så høytidelig det å få komme inn å se juletreet som jeg og far hadde vært og hogd oppe i Reirebakkene. Det sto der midt på gulvet på en strieduk som mor hadde laget med grønne kantebånd. Treet rakk helt opp til taket og stjerna rørte så vidt takbjelkene. Jeg kjente igjen mye av julepynten søstrene mine hadde laget på skolen. Noe var nytt også. Men jeg husket alle tingene der. Far hadde kjøpt nye lysholdere. Han var så redd at det skulle begynne å brenne han. Levende lys sto og blafret og det blinket i de få, men veldig fine julekulene. Men det manglet ikke ellers av julepynt! Det var glansbilder av engler øverst i treet og nederst var det julekurver fulle av smørbukkarameller og kamferdrops. Vi fikk lov å ta hvert vårt kamferdrops før vi la oss.

 

Før jeg la meg måtte jeg se enda en gang på julepakkene jeg hadde laget i hemmelighet. Jentene skulle få hvert sitt navneskilt som jeg selv hadde høvlet med mye hjelp av far. Onkel hadde hjulpet meg å brenne inn navnene. Mor skulle få en ny skjærefjøl som jeg til og med hadde malt med noe gammel maling som sto igjen. Han far skulle få et askebeger til pipa si som jeg hadde hamret ut av en gammel sinkplate jeg fant. Men stoltest var jeg av fuglebrettet til bestemor og bestefar..

 

Det luktet så godt i huset på Reiret. Mor hadde strødd einer på gulvet. Det luktet mat og det luktet liksom glede! Jeg hørte mor på kjøkkenet gikk og tuslet med sitt. Han far satt i gyngestolen sin som vanlig og leste avisen og banka pipa si i askebegeret nå og da. Alt var som vanlig, men det var liksom noe uvanlig i kveld allikevel. Jeg lå og vrei meg i senga lenge. Det var så mye å tenke på – i hvert fall for en femåring.

 

Til og med havregrøten smakte liksom bedre denne julemorgenen. Det var spekepølse og spekeskinke på bordet og gammelost og gomme i tillegg til flatbrød og lefse. Var ikke akkurat hverdagsmat alt dette. Jeg spiste men fant altså ikke roen.

 

          ”Hvis det er bestefar og besemor du sitter og venter på og er så urolig for så kommer ikke de før ved høgst dag”, sa mor. Jeg så på kjøkkenklokka og den var bare 9 om morgenen.

          ”Jeg og bestefar skal ake ned reirebakkene skjønner du mor.

 

Rattkjelken var prøvd allerede den, men det var jo liksom noe eget med det at bestefar satt bakpå. Han skulle liksom tulle så fælt og gjøre seg til han da vet du. Noen ganger kjørte han rett inn i snøfonner med vilje og da lo både jeg og bestefar så godt at..

 

          ”Du får ta fuglebandet og sette det opp på stauren ute du nå”, sa far. ”Jeg har gjort alt i orden til deg og alt står i eldhuset. Og vi må finne det beste høyet til sauene og grisene også” ”Dyrene på Reiret feirer også jul”, lo far.

 

Alle levde med forventning og var i så godt humør i dag det var julaften. Ja til og med far. Jeg gikk og fant nøkkelen til eldhuset bak de nystrøkne håndkledene til mor. Han far var nøye med at dyrene også skulle ha det ekstra godt i jula.

 

Det var mens jeg holdt på med å gi dyrene julematen at jeg hørte en rusten tutelyd fra T-Forden til bestefar. Jeg måtte le høyt av glede, men også fordi det hørtes nesten ut som ei gammel ku som rauta. Jeg slapp alt jeg hadde i hendene og løp det beste jeg kunne i møte med dem.

 

minerva

 

Jeg fikk verdens beste klem av begge to, både bestemor og bestefar. Vi fikk en Riegelsjokolade hver av oss vi ungene. Det var også slik det alltid pleide å være og som forventet. Så ble det kaffeslabberas, som ho mor alltid kallte det og nå kom alle julekakene frem. Det var i alle fall 7 slag jeg klarte å telle, men jeg klarte meg lenge med fattigmann og ”avlette”. Mor klagde på at hun ikke hadde helt fått til ”avlettene” i år, men bestemor skrøt så fælt av dem atte. Jo da, alt var som før i år også!

 

Det var liksom dette som var jul, Alle de faste tingene som ble sagt og gjort hvert år. Jeg og bestefar akte rattkjelke og jeg tror aldri jeg har hylt verre enn da bestefar datt av kjelken midt oppe i Reirebakkene og liksom rulla rundt mange ganger. Vi så ut som snømenn når vi kom oss inn igjen i varmen. Det var store snøballer nederst på buksa mi. Vi var røde i kinnene både jeg og bestefar.

 

Det gikk mot kveld og vi ble mer og mer andakte og høytidelige. Klokka 5 så ringte jula inn og vi satt stille ved bordet alle sammen. Ja utenom mor da, som gikk frem og tilbake og satte frem ribba og potetene, surkål og tyttebær. Hjemmebakt flatbrød og svisker, julepølse og medisterkaker. Alt var selvfølgelig hjemmelaget og hjemmeslaktet. Var liksom litt rart for meg dette med ribba da, for jeg visste hvem som lå der. Grisen. Jeg var jo med og slaktet den sammen med far. Nå lå han på bordet og kunne knapt gjenkjennes og skulle bli julemiddag for oss sultne. Men slik var det nå på en gard, sa han far og sukka liksom tungt. Jeg fikk smake på hjemmebryggølet også. Han bestefar tullet med at jeg kom til å bli full..

 

griseslakt

 

Åh, som vi spiste! Jeg var så mett at jeg klarte nesten ikke å sitte rolig. Han bestefar satt med kniven og liksom målte avstanden fra magen og inn til bordkanten. Det pleide han alltid å gjøre for å vise hvor mett han var. Inga som var eldst av jentene skulle få lese juleevangeliet for første gang i år.  Ellers hadde nå det liksom vært oppgaven til far det da. Jeg satt med store øyne og hørte på. Kunne det være sant alt dette da? Jeg tenkte på stjerna over stallen og så opp på stjerna på juletreet. Under juletreet lå alle gavene. Det var liksom to-tre gaver til alle. Ja Jesus fikk visst gaver han også, så det er vel han å takke for at vi fikk gaver på julaften, tenkte jeg med et smil om munnen. Gaveåpningen var liksom høydepunktet det da. Når riskremen var spist opp så var det så vidt vi fikk gått og satt oss i godstolene.

 

Jeg lurte så fælt på hvor nissen egentlig bodde. Tror ikke de var helt enige de voksne heller hvor han egentlig kom fra. Skagsnebbnissen var egentlig den jeg trodde mest på. Men så har jeg nå hørt at han kunne komme fra Nordpolen også. Det er nå det samme det da, bare han vet hvor jeg bor og om han kunne tilgodese meg med ett og annet, tenkte jeg i mitt stille sinn.

 

Julegrøten var liksom beviset på at han allerede hadde vært innom. Jeg hadde jo sjekket det da, opptil flere ganger. Da jeg var innom i fjøset før middagen var det jammen tatt en stor skje av trebollen med julegrøt i. Jeg skyndte meg å gi resten til grisene så ikke mor ble sinna for at nissen ikke hadde spist opp alt. Hun ble nå så sint på meg mange ganger fordi jeg ikke ville spise opp alt at. Det var med håp at nissen så at jeg hjalp han fra kjeftesmella til mor. Det var ei god gjerning jeg gjorde som kanskje til og med fortjente ei ekstra gave fra nissen, skulle man tro.

 

Han far var den som skulle gå ut og sette frem stearinlyset på dørhella som nissen fant frem til huset vårt. Han far kunne ikke vite at jeg allerede hadde observert at nissen hadde vært i fjøset og spist av grøten. Jeg rakk ikke fortelle det heller, før far var ute av huset.

 

Det var ikke lenge han var borte heller, før vi hørte et fryktelig leven ute i svalgangen. Jeg kjente jeg ble så redd så jeg krøp enda nærmere bestemor og holdt henne hardt i armen. Hun satt der og lo høyt og sa som hun pleide å si: – ”Nei så trivelig at Skagsnebbnissen kom til oss i år også!” Jeg hørte det trampet hardt på kjøkkengulvet og inn i finstua kom julenissen! Jeg syntes liksom han ble mer og mer krokete i ryggen for hvert år. ”Er det noen snille barn her? Han liksom brumma det i skjegget når han sa det. Jeg fikk ikke frem et ord. Men jeg rakk så vidt å tenke at; -” han far gikk nå glipp av alt dette han nå, og det kunne jo vært en trygghet om han var her akkurat nå…” Men alle satt og lo og mor fant fram vetlkrakken. –” Du får sitte her du da Skagsnebbnisse for du er vel fryktelig sliten av å reise så langt!”

 

Nissen fikk etter mye omstendigheter flytta rompa si ned på krakken. Han var så tjukk og hadde så stor mage at det bare var så vidt han fikk bøyd seg. – ”Men hvor i all verden ble det av far da, lo liksom mor og slo seg på knærne. Jeg syntes liksom at hun tok det vel bra at han far gikk glipp av all oppstandelsen og ikke minst gikk glipp av julegaveutdelingen.

 

Han far kom ikke tilbake heller han for alt var over og nissen hadde gått igjen. Det var nå så typisk at nissen hadde ikke før gått ut gjennom svalgangen før far kosta av seg snøen og kom inn. – ”At du aldri kan holde deg inne den ene gangen på året at nissen er her da”, sa mor. Hun var ikke sint men lo like mye. Hun er så rar mor på julaften. Hun ler av alt. Ja aller er så glade. Selv far som gikk glipp av hele seansen sitter der og ser ut som at alt er i skjønneste orden.

 

Jeg skulle nå fortalt han ett og annet jeg da. Til han far. Det var ikke verdt at han satt der og trodd alt var i skjønneste orden. Jeg sto i vinduet jeg når nissen var gått og tror dere ikke at nissen kyssa mor rett på munnen! Men jeg tenkte jeg skal ikke være den som lager det utrivelig på selveste julaften, så jeg fikk vente med å fortelle dette til senere.

 

Jeg ser rundt meg og alle sitter oppglødde med røde kinn, mette og gode. Pakkene er pakket opp og alle uffer og bærer seg for hvor snartenkte alle har vært med julegavene i år. De hjemmestrikkede sokkene måtte jeg bare ta på meg med en gang. De var så utrolig varme, myke og gode. Nissen visste det han, at det var gått hull på de gamle. Det samme med luen jeg fikk. En blå strikka lue med ørelapper. Jeg fikk ny hammer av far. Så slapp han å lete etter sin egen hammer hele tiden, sa han. Men fineste gaven fikk jeg av bestemor og bestefar. En rød lastebil. Ikke engang av tre. Nei, denne var så blank i lakken at det skinte av den. Med lasteplan! Å tror du ikke det var en gave fra selveste Skagsnebbnissen også. Jeg visste det! Han hadde sett at jeg berget han fra kjeftesmella til mor, når han ikke spiste opp grøten sin. En liten utskåret engel i tre… Den tok jeg med meg i sengen og holdt i hendene mine helt til jeg sovnet. Helt sikker på at jula var den beste tiden på året. Jeg merkte meg så vidt at bestefar sto i døråpningen og smilte til meg. – ”God jul Kjellemann”, sa han stille. ” Du er nå så god du” sa han.

 

Jeg sovnet med et smil om munn.

 

Skrevet av Kjell Morten Bråten (2006)

Julefortellingen finnes også på Vågådialekt her på bloggen.

Vi lever vanedannende og vi ser det knapt selv fordi vi er så vant til det.

Jeg leser og hører det overalt: Arbeidsledigheten er kjempelav. Det er nok jobber til alle!

Nå er jeg kanskje litt pessimist av natur også, men jeg synes denne tiden i påvente av jobb er veldig frustrerende. Det henger gjerne også sammen med at jeg ikke har vært ute i arbeidslivet på 5-6 år. 3 år av dem har jeg gått på høgskole og tatt Kultur Bachelor, to år har jeg vært syk, ironisk nok som følge av at jeg har jobbet for mye..

I denne tiden – i påvente av ledige jobber har jeg tid nok til å reflektere. I dag har jeg tenkt mye på butikker og butikk-kjeder. Vel, det ble litt mer om andre ting også. Jeg hadde vel bare et behov for å skrive ned litt ting ;-))

Her er dagens refleksjoner:

Når jeg skriver at jeg er pessimist av natur, gjelder vel det mest akkurat når det gjelder jobbmarkedet. Jeg er skremt fordi jeg i en tid -nærmere 20 år – har jobbet i dagligvarebransjen. Dagligvarebransjen vil jeg karakterisere som mye slit og svette – for veldig lite tilbake. Er det noe yrke i verden som skaper pessimisme mer en optimisme, så må det være dagligvarebransjen. Vel, slik var det iallefall i mine år i den bransjen. Det er å håpe at det har forandret seg, men når jeg er kunde i en dagligvarebutikk virker det ikke som at det akkurat har forandret seg mye. I den bransjen er det brukt masser av ukvalifiserte folk. – Ja, men trenger man være så kvalifisert for å kunne sitte i en kasse på en matvarebutikk da? – tenker vel du nå.. Tenk over dette neste gang du kommer i butikken og møter de ansatte der. Selvfølgelig ingen regel uten unntak – men nærbutikken eller de store dagligvarekjedene er ikke akkurat stedet du går til for å søke råd om matlaging. Og hva kan man egentlig forlange av en student sittende bak et pipende kasseapparat som egentlig har drømmer om å bli lege eller psykolog? Det er ikke det å yte servie og SELGE som er motivet til vedkommende. Det er å få lønn så man overlever studietiden. Om vedkommende selger MER enn andre får han eller henne samme lønn uansett. Og lønnen er dårlig. Veldig dårlig.

Den som blir rikest ved å ansette ukvalifiserte folk, studenter og «jo-yngre.jo-billigere» er mennesker og bosser som SteinRike Hagen (Stein Erik Hagen). Mat selger uansett. Mat må vi alle ha – uansett om det er dyrt eller det er dårlig service der vi kjøper den. Og SteinRike Hagen er rik nok. Hvorfor skulle han bry seg? Og matprisene må vi stilltiende bare godta. Iallefall alt så lenge som at vi ikke gjør det til en vane å dra fra butikk til butikk, veksle mellom kjedene og handle der hvor det til enhver tid er billigst. Det norske folk trenger ikke gjøre det i dag. Vi har ikke tid til det og penger har vi nok av. Ja, noen handler sågar sine matvarer på bensinstasjonen eller kjøper middagen på mcDonalds eller får middagen kjørt hjem av Peppes. Vi har råd til det.

Stilltiende godtar vi det meste. Livet vårt er blitt en vane. Vanen gjør også at vi ikke lenger stiller krav. Bakeren, kjøttmesteren, fiskeren og kolonialhandleren på hjørnet er blitt borte. Vi kan dra fra by til by på de store kjøpesentrene og vi opplever at alle sentrene er helt like. De store kjedene har overtatt vår verden og de spiser opp alle de små nærbutikkene. Der man møtte kjentfolk. Der man kunne sette varene på krita når man manglet penger, men det var greit for eieren av butikken kjente deg jo. Nærbutikken var nærmest en institusjon – for veldig mange et møtested. Butikken var så mye mer enn bare en butikk vi ville komme fortest mulig ut fra.

Det danner seg nærmest monopoler. I toppene sitter det eiere som eier strømmen like mye som de eier matbutikken. Så lenge penger strømmer inn bryr jo ikke de seg om de betalende er fornøyd med varen eller ikke. Går inntektskurven ned så tenker de automatisk nedskjæringer og billigere arbeidskraft. Aldri tenker de at de selger mer fordi folk vil ha kvalitet og kompetanse. De utnytter vår stilltiende vane. Vanen vår heter penger. Vi får alt for penger og penger har vi nok av. Er vi det minste misfornøyd så går vi til konkurrenten uten å tenke på at konkurrenten til syvende og sist er eid av samme person. Vanen vår er også lettvinthet. Vi har ikke tid til å stoppe opp. Vi er stadig i bevegelse. Vi vil kjøre helt til døren – aller helst vil vi ha varene kjøpt over internett, levert på døren.

Og det sprer seg. Bysentrumene blir like. Bysentrum er et kjøpesenter. Vi kan gå tørrskodde, under tak og vi får det samme tilbud enten vi handler på Lillehammer, en bydel i Oslo eller Skien. Bygdene blir nærmest nedlagde fordi kjøpesentret i den nærmeste byen stjeler bygdefolket. Veier blir lagt utenom bygdene, bygdene blir overlatt til rånerne. Snart forsvinner vel rånerne også. Bygdene dør jo.

Klart mange steder har dette gjort at man må tenke nytt. Jeg synes mange bygder er blitt flinke til å overleve og ta utfordringene. Ikke minst vil jeg skryte av min egen hjembygd Vågå.

Dette er mine refleksjoner og jeg ser at jeg virker pessimistisk. Verden går jo videre og vi med den. Men jeg synes kanskje det er sunnt å stoppe opp litt å tenke over hva vi er med på. Være litt mer kritiske til verden utenfor oss selv, datamaskinen og mobiltelefonen vår.

Når jeg reflekterer slik jeg gjør nå, så tenker jeg alltid at alt var bedre før. Det var det nødvendigvis ikke. Ikke alt. Men jeg tror vi hadde bedre tid til hverandre. Vi hadde dugnader og vi brydde oss – tror jeg, mer om hva våre medmennesker foretok seg. Trengte noen hjelp var vi flinkere til å stille opp. I dag lar vi heller være å ta telefonen hvis den jæ… naboen ringer igjen..  «-Vi har vel aldri jobbet så lite som nå» – er en vanlig oppfatning. Jeg synes det virker som at jobb tar all vår tid. Iallefall har vi mindre tid til å være sammen i familien og blant venner. Folk klager hele tiden på at de er slitne, trøtte og uopplagte.

Jeg er mitt eget forbilde i det jeg skriver om nå. Jeg merker at jeg ofte skjermer meg og trives godt i min egen lille trygge verden. Jeg går sjelden ut og besøker folk. Jeg snakker jo allikevel med dem gjennom sms og en sjelden gang over telefon. Best er det når livet bare passerer – sin vante gang. Hvorfor engasjere seg. JEG har det bra. Jeg opplever meg selv som veldig egoistisk – og det skremmer meg.

Vel, jeg kunne skrevet masse mer. Mye har jeg skrevet før også om avhengighet av mobiltelfoner og data bla. Jeg tror jeg savner noe i livet mitt. Jeg tror jeg er blitt et vanemenneske og jeg er så vant med det at jeg knapt ser det. Men jeg ser det litt for jeg skriver jo om det. Det kjennes faktisk deilig.

Stakkars de kristne – nå er de forfulgt..

Jeg leser stadig vekk rundt omkring i kristne blogger og kristne medier at mange kristne i Norge føler seg forfulgte. Deres tusenårige kristne tradisjon er i fare og verden går videre. Det er rart med det når ting skjer som ikke er helt etter eget ønske – man blir lett snurt og gamle vaner er som kjent vonde å vende. Når det vante går imot de kristne så er det selvfølgelig et tegn på endetid. Da er det jammen snart slutten på alt.

Min bestemor sa også det når det var skjedd noe stort og uvanlig i bygda hun hadde hørt om -«nå tror jeg det er slutten på alt», men jeg tror aldri hun mente det. De kristne mener det virkelig.

Det er vel knapt noe som er så trist som når folk blir forfulgt. Historien er full av mennesker som har blitt forfulgte. Alt fra hekser, Jøder, sigøynere, tatere, svarte, homofile og også religiøse.

Jeg tenker; Siden vi nå har hatt en tusenårig kristen historie her i Norge så vil det jo da si at det er kristne som har stått for disse forfølgelsene. Det er prestegårdene og kirkene som ofte ble lagt på det høyeste punktet i bygda – for at de kunne se ned på sine sognebarn, som har stått for veldig mye av forfølgelsene, iallefall av de som er skjedd i Norge. Jeg kan ikke huske at noen av de forfulgte har ropt om endetid..

Jeg vil sitere en artikkel skrevet av Jens Brun-Pedersen i en kronikk skrevet i 2004:

KRISTENDOMMEN – problematisk og oppskrytt kulturarv

Politikere, lærere og journalister godtar det ukritisk. Kirkens folk utnytter det. Arbeiderpartiet bruker det for å bevare den såkalte folkekirken. Carl I Hagen benytter seg av det for å demme opp mot muslimsk innflytelse i Norge.

Det nye mantra´et i norsk samfunnsliv er Den kristne kulturarven. Det er trylleformelen som rettferdiggjør at vi har en religiøs stat og at halvparten av statsrådene i enhver regjering må tilhøre statens eget trossamfunn. Hver gang ikke-kristne forsøker å dempe misjonsiveren til gode kristne i offentlige institusjoner som barnehager og skoler, så kommer mantra´et så sikkert som amen i kjerka.

For vi har jo en «tusenårig kristen tradisjon», «den kristne tradisjon bærer vår felleskultur» og «kristendommen er vårt kollektive kulturgrunnlag», ikke sant? Underforstått, alle de gode verdier og normer som vårt samfunn er preget av i dag kan vi takke den kristne religionen for. Dette kjøpes av de fleste. Hva med å kreve noen detaljer på hva som ligger i denne arven?
Uten å pretendere og skulle gi det komplette bildet, her er noen markante lavpunkter fra vår sivilisasjonsutvikling:

«Vår» religion startet med drap og tvang. Kristningskongene ga folket valget mellom vann på hodet, altså dåp, eller miste det. Deretter følger en lystelig periode med brenning av kvinner og menn som ble utpekt som hekser og trollmenn av presteskap og en vettskremt befolkning. Det er en del av vår stolte kristne kulturarv.

Det var også tradisjonen med å stå med lua i handa over for geistlig og verdslig makt. Takknemlighet og ydmyket har vært Bibelens lære. Videre, i 1863 kom slaveriet (i USA) på bordet til Det teologiske fakultetet i hovedstaden. Pussig nok voldte problemstillingen stort besvær for de høye teologherrer. Mange norske prester i USA hadde nemlig et par år tidligere slått fast følgende i en uttalelse at: «.det efter Guds Ord i og for sig ikke er synd at holde slaver». Noe standpunkt mot slaveri kom ikke før borgerkrigen var over.

Litt seinere i samme århundret: Samtlige biskoper og en rekke kristne ledere advarte på det sterkeste i «Oppraabet til Kristendommens venner» mot innføringen av parlamentarismen! I samme tidsperiode forsvarer Kirken dødsstraff. Andre stygge arr i vår historie har vi etter behandlingen av og forsøket på kristning/fornorsking av samer og reisende (tatere). Som arvinger av den kristne tradisjonen skammer vi oss i dag over trollet i Grunnloven, jødeparagrafen – som det tok så mange år å bli kvitt. Da den like ekle jesuitt- og sigøynerparagrafen ble fjernet så seint som i 1956, stemte den kristne arvens fremste forvaltere, KrFs stortingsgruppe, samlet imot.

Kirkens langvarige og bastante motstand mot kvinners deltakelse i samfunnslivet kjenner vi alle. Det er faktisk ikke så mange år siden at multiprisvinneren, biskop Gunnar Stålsett var i mot kvinnelige prester.

Hvordan Kirken møtte den gryende arbeiderbevegelsen med å fordømme kravmentalitet, er kanskje mindre kjent. Kristne institusjoner er i dag flinke til å ta seg av de svakeste i samfunnet, men var ikke blant de første til å bry seg om de som gikk på fattigkassa i tidligere tider. Den kristne kulturarven har også fått litterære konsekvenser. Lutherdommens nærvær i norsk virkelighet er med på å forklare de pinlige dommene mot både Agnar Mykle og Jens Bjørneboe. Rent språklig, kristendommen skal riktignok ha æren av uttrykket «å vende det annet kinn til», men må også finne seg i å være røttene til det lite tiltalende og umenneskelige uttrykket «uekte» barn. Kristen moral- og sedelighetslære har historisk sett skapt mye lidelse, skyldfølelse og skam hos dem som ikke klarte de strenge kristne kravene til et «rent liv i forsakelse».

Og i dag? Homofile blir behandlet som annenrangs borgere. Det finnes knapt en menighet som vil ansette en åpen homofil i en ledende stilling. Heller ikke har homofile ennå mulighet til å inngå partnerskap innenfor noen vigslete vegger.

Nei, jeg har ikke glemt Hans Nilsen Hauge. Han representerte et opprør mot den geistlige øvrigheten som han ble straffet for. Det man så lett glemmer er at Hauge på mange måter samtidig grunnla pietismen her til lands. Som sosialisten Marcus Thrane fantes også kristne enkeltpersoner opp igjennom historien som ble pionerer og idealister – forkjempere for verdier vi i dag anser som demokratiske og siviliserte. Men de var langt fra representative for de kristne maktinstitusjonene som for alvor hadde innflytelse på den norske, historiske utviklingen – og dermed arven.

Professor Dr. Philos Erik O. Eriksen sier det slik i en kronikk i Dagbladet 7.1. i år: «Nå er det en drøy historieskriving å si at moderne menneskerettigheter springer ut av kristendommen. Selv om det finnes mange spor av allment etisk og humanistisk tankegods i kristendommen – som i andre religioner – er det nettopp i bekjempelsen av religionen, av kristendommen som den sentrale integrasjons- og maktfaktor, at ideen om menneskerettighetene oppsto. De kom ikke til uttrykk på grunn av kristendommen, men på tross av den».

Selvfølgelig har kristne lik rett som jeg i dag til å kalle demokrati, religionsfrihet, gjensidighet, likeverd, medmenneskelighet og solidaritet som sine verdier. Det er de kristnes og politikeres forsøk på å monopolisere disse verdiene det bør reageres på. For ikke å snakke om forsøkene på å tilsnike seg eiendomsretten til disse verdiers røtter. Det er en frekkhet – og historisk sett lite redelig å gi æren til den kristne kulturarven for de almene verdiene vi dag betrakter som positive. Det hadde vært å håpe at skoleelever i Norge kunne få drøfte slike betraktninger om vår arv i stedet for å bli tauet inn til ukritiske, forkynnende kirkelige fellesavslutninger i skoletida. Jeg er likevel redd for at de forblir like uvitende om dette som de er for eksempel om følgende om Norges kanskje største medmenneske: At Fridtjof Nansen var ateist.

Jens Brun-Pedersen
informasjonssjef Human-Etisk Forbund

Jeg er glad for at det er stadig færre i Norge som er forfulgte og at Norge er et land hvor forfulgte ute i verden har en mulighet til å komme til og få fred. Jeg tror kristne i Norge i dag har hatt det altfor godt. De har fått regjert som de har villet i tusen år og har gjennom makt trampet ned så mange på sin egoistiske ferd. Verden har gått videre. Ikke mot en endetid men forhåpentligvis mot en bedre tid hvor vi skal kjempe for fred og likeverd heller enn å tvinge på andre vår kultur og tro. Det er en glede å se at mange kristne selv har forstått dette. Det er trist å se at de fundamentalistiske kristne rakker ned på de såkalte liberale og mener de ikke er kristne nok. Jeg tror jeg kan si at om det er noen kristne forfulgte så må det faktisk være de liberale – og tradisjonen tro så er det fundamentalistene som står for forfølgelsen.

Happy Birthday Nelson Mandela!

Nelson Mandela’s life story documentary

http://www.nelsonmandela.org/index.php/videos/full/madiba_documentary/

 http://www.46664.com/

46664 er Nelson Mandelas tidligere fangenummer i årene 1964-1990, og er også den tittelen som benyttes for en rekke konserter til inntekt for hiv/aids-arbeidet. Veldedighetsorganisasjonen Nelson Mandela Foundation benytter nettadressen 46664.com. Den 11. juni 2005 ble en støttekonsert holdt i Tromsø i Norge og hvor Mandela selv hadde tatt den lange turen nordover for å kaste glans over anledningen

Nelson Rolihlahla Mandela (født 18. juli 1918 i landsbyen Mvezo) var Sør-Afrikas første svarte president (1994–1999), og landets første president valgt i frie valg blant alle landets borgere. Før han ble president hadde han i en årrekke vært en av de førende anti-apartheid-aktivister i landet, og hadde sittet fengslet i 27 år, mye av tiden på Robben Island.

Både nasjonalt og internasjonalt ble Mandela et tydelig og samlende symbol på frihet og likeverd, mens apartheidregimet og dets støttespillere forsøkte å fremstille både Mandela og partiet ANC som kommunister og terrorister.

Da han i 1990 ble løslatt fra fangenskap gikk han i bresjen for en politikk for forsoning og samarbeid, som bidro til å føre landet inn i et multietnisk demokrati. For dette arbeidet fikk han Nobels fredspris i 1993, sammen med Sør-Afrikas daværende president Frederik Willem de Klerk.

Siden apartheids fall har Mandela fått bred anerkjennelse fra alle parter, også fra tidligere motstandere. Han har mottatt mer enn ett hundre priser og utmerkelser i løpet av sin 40-årige virksomhet. Som eldre statsmann deltok han inntil nylig fortsatt i den politiske debatten, men siden 2005 har han trukket seg mer tilbake, stadig mer merket av alder og sykdom. I sitt hjemland blir han ofte omtalt som Madiba, et hedersnavn som brukes på aktede eldre medlemmer av hans stamme. Han fremstår mer og mer som en slags landsfader for det moderne demokratiske Sør-Afrika, og som en av de fremste politiske lederne i verden på 1900-tallet.

www.happybirthdaymandela.com/frontHome.seam

Nelson Mandela sin tale til publikum på konserten til ære for han og i anledning hans 90 årsdag 18 juli 2008. Konserten var i Hyde Park, London 27 juni.

 “Friends, 20 years ago London hosted a historic concert which called for our freedom. Your voices carried across the water to inspire us in our prison cells far away. Tonight, we are free. We are honoured to be back in London. As we celebrate, let us remind ourselves that our work is far from complete. Where there is poverty and sickness, including AIDS, where human beings are being oppressed, there is more work to be done. Our work is for freedom for all … We say tonight, after nearly 90 years of life, it is time for new hands to lift the burdens. It is in your hands now, I thank you.”

NELSON MANDELA FOUNDATION: www.nelsonmandela.org

Jamelia at Nelson Mandela Concert

Josh Groban Mandela birthday concert Weeping

GRATULERER MED DAGEN NELSON MANDELA!

Tanker dagen etter…

Takk til alle for gode gratulasjoner. Nå tror vel alle jeg har vært ute og feiret men det har jeg ikke fordi jeg er opptatt med PIT-festivalen. Men inni meg jubler jeg ;-) og inni meg er det full fest og fyrverkeri og glede over alle som har støttet oss og som fortsatt støtter oss.

Det er rart med det når man er over 40 og har opplevd utviklingen og alt som har skjedd i forhold til holdninger til oss homofile. Det er rart for meg – men selvfølgelig oppleves det sikkert enda tydeligere for de som eldre enn meg, og igjen så tenker jeg på Kim Friele som jo var den første her i Norge som turte å stå frem med ansikt og stolt fortelle at hun var lesbisk.

For bare 36 år siden var det forbudt å være homofil i Norge. I går kunne vi feire at vi får lov å gifte oss med den vi elsker og at vi også kan få trygge gode rammer rundt en egen familie, enten denne nå består av bare to eller det er barn involvert.

Det har vært en enorm urvikling, og særlig det siste tiåret. I 1993 måtte jeg flytte fra hjembygda mi og bedriften min pga at jeg ikke lenger klarte å leve med mobbingen og sjikaneringen fra bygdefolket. I dag møter jeg de samme menneskene som mobbet og de ber om unnskyldning for oppførselen sin. Det er i slike tilfeller det er godt å kunne tilgi. For jeg tror vi som er homofile forstår at det kan være rart å forstå homofili. Mange av oss har gått i årevis og vært redde å godta oss selv. Mange har tenkt at da kan man heller ikke forvente at andre skal forstå oss over natten. Heldigvis – i dag er det mer opplyst. Jeg levde opp med homofile følelser som barn og visste ikke engang hva jeg var. Jeg trodde jeg var den eneste i hele verden som var “sånn”. Ja for man lærte tidlig at man ikke var “normal”, selv om man ikke visste hva man var.

Opplysning, opplysning, og atter opplysning er det som må til. I skoler og bedrifter og i organisasjoner – ikke minst innen idretten. Heretter må det jobbes med holdninger. Det MÅ BLI SLUTT PÅ MOBBINGEN! Det må bli slutt på ALL mobbing – ikke bare mobbing av homofile. Vi må lære oss å ha respekt for hverandre og opptre redelig overfor hverandre. Folk må ikke dømmes fordi man er tykk, rødhåret eller er homofil eller andre teite grunner. Dette gjelder selvfølgelig også at man ikke skal mobbes om man har en tro.

Religiøs og all fundamentalisme er og blir farlig. Det er farlig fordi det er en svart/hvitt tenking og tanker om et fasitmenneske som ikke eksisterer. Vi er alle ulike og har alle ulike forutsetninger i våre liv. Vi er skapt unike og forskjellige. Selv hårstråene er unike og forskjellige. Fundamentalister får lage så mange regler de vil for meg – MEN da må det bli regler for seg selv, sitt liv. De har ingen rett til å bestemme over meg, eller andres liv. Jeg skal ha respekt for tro – men da må de også ha respekt for at jeg ikke tror – eller tror noe annet. Deres tro er ikke mer beviselig enn noe annet. Deres liv er ikke bedre nødvendigvis enn mitt. Jeg er også født i denne verden. Jeg har også rettigheter. Og jeg har også rett til å være lykkelig og elske hvem jeg vil. Jeg skader ingen med å elske noen. Jeg skader bare når jeg tvinger noen til noe eller forgriper meg mot noe eller noen. Den forskjellen bør fundamentalister lære seg. For de fleste andre er dette elementært.

Skal man bedømme et menneske så må man se på hva mennesket gjør og ikke hva det er. Homofile er også bare mennesker. Det finnes både gode og dårlige homofile. Dette er også elementært for de fleste. Men fundamentalister har altfor lett for å dømme alle. Ikke døm folk for å elske – å elske noen kan ALDRI bli galt.

Når vi nå feirer den nye ekteskapsloven – og det skal vi virkelig gjøre – så håper jeg at vi i feiringen også husker på alle dem som fortsatt sliter og alle de som har slitt. Noen av de som har slitt lever ikke blant oss lenger og det finnes skjulte homofile i dag som sitter og planlegger å gjøre slutt på livet sitt. Det er alvorlig. Selvmord er alvorlig – uansett grunn. Leste et sted at det er flere som tar selvmord enn det er mennesker som dør i traffikken. Jeg leser ofte om trafikkdøden, faktisk hver dag – men sjelden om selvmordene. Vi må begynne å snakke sammen. Vi må begynne å bry oss om hverandre igjen. Ingen har så dårlig tid at vi ikke har tid til hverandre. Der har jeg selv masse å lære.

Jeg har ønsker om at et slikt engasjement og et slikt håp som denne ekteskapsloven har gitt så mange skal åpne øynene våre for flere ting. Denne loven handler ikke bare om homofili – men den handler om mennesker. Veldig mange mennesker.

Gi en klem til noen i dag – en rose – eller gi et kompliment. Det er småtingene i hverdagen som kan være nok til at vi kjenner oss verdsatt som mennesker.

Jeg skal ha det fokuset i dag. Smile og være glad mot alle. Det får bli min feiring i travle festivaltider ;-))

T A K K igjen til alle godord. Spre dem!

Til ettertanke…

What the hell is going on?

where are we? what the hell is going on?
the dust has only just began to fall
crop circles in the carpet, sinking, feeling
spin me around again and rub my eyes
this can’t be happening
when busy streets a mess with people would stop to hold their heads heavy

hide and seek
trains and sewing machines?
all those years they were here first

oily marks appear on walls
where pleasue moments hung before
the takeover, the sweeping insensitivity of this
still alive

hide and seek
trains and sewing machines? oh, you won’t catch me around here
blood and tears they were here first

mm what you say
oh that you only meant well, well of course you did
mm what you say
mm that it’s all for the best, of course it is
mm what you say
that IT’S JUST what we need, you decided this
mm what you say
what did she say?

ransom notes keep falling at your mouth
mid-sweet talk, newspaper word cut outs
speak no feeling no i don’t believe you
you don’t care a bit you don’t care a bit

you don’t care a bit
you don’t care a bit
you don’t care a bit
you don’t care a bit
you don’t care a bit

 

så denne videoen hos Trond