Espen Ottosen har skrevet bok om sine homofile «venner»

Espen Ottosen er informasjonsleder i Norsk Luthersk Misjonssamband og nå har han skrevet bok hvor han har samlet sju historier fra homofile om å leve med homofile følelser. Intervjuobjektene i boken mener homofilt samliv er i strid med Guds vilje.

Enn så lenge; Så flott! Jeg mener at vi alle mennesker tar våre valg ut ifra hva vi selv mener er best. Noen velger å leve alene, noen velger å finne seg samboer eller gifte seg med denne. Sex er heldigvis i de fleste tilfeller en frivillig sak. Dette gjelde seg heterofile som homofile, vil jeg anta.

Nå vet jeg ikke om Espen Ottosen selv er gift, det er vel også saken ganske uvedkommende.  Jeg må anta at Ottosen selv er heterofil og han har jo også selv tatt et valg i så henseende.. OG – han har da noen han velger å kalle venner som er homofile, som mener homofilt samliv er i strid med Guds vilje og som derfor velger å ikke «leve ut legningen sin» – som han velger å skrive bok om.

Det jeg først lurer på er;

1. Hva er motivet til Ottosen med en slik bok? Er det for å fremheve sin egen legning som den eneste riktige?

2. Er disse homofile som mener at deres egne  liv er i strid med Guds vilje kalt venner av Ottosen bare fordi de sier dette i boken hans og at dette stemmer med Ottosens egen mening om deres liv?

3. Kan Ottosen gå god for at hans intervjuobjekter FAKTISK ER totalt avstående for å «leve ut legningen sin»?

4. Og jeg ender alltid opp med spørsmålet – Hva er å «leve ut en legning» evt IKKE leve ut en legning, og hva sier egentlig bibelens ord om å være homofil og hva som er lov og ikke lov. Hvor står det i bibelen at det er helt greit å VÆRE homofil – men IKKE leve ut sin legning?

Hva er en legning – og hvordan finner vi ut hva vi er?

Seksuell orientering, også kalt seksuell legning eller bare orientering eller legning, er en persons seksuelle og romantiske preferanse, for eksempel heterofili, homofili og bifili. En legning kan også være å være ASEKSUELL – at et individ ikke har seksuelle følelser. (wikipedia)

Hvilken legning man har bestemmes av valg. For å kunne stadfeste om seg selv at man har en homofil legning så må man også ha tatt et valg. Valget må bestå i enten en seksuell tanke om hva man tenner på eller hvilket kjønn man ønsker å ha sex med – eller så, hvem ønsker jeg å dele et liv sammen med. Hvem forelsker jeg meg i? For å ta et slikt valg må man jo iallefall leve ut tankene såpass at man klarer å ta en beslutning. Hvor syndefullt er det?

Sex for disse homofile som mener at det er i strid med Guds ord og bibelen vil jeg tro er helt uaktuellt. Så da gjenstår det å «leve sammen med», forelske seg, bli glad i. Jeg vil tro at man godt kan leve sammen med noen uten å ha sex. Nå velger jeg faktisk å dra dette veeeldig langt og si noe om; hva er sex? Hvor går grensen for hva som er sex? Er det sex bare å tenke tanken? I bibelsk ordspråk – BEGJÆRE.

For jeg lurer på en ting; Disse homofile som sier de ikke vil leve ut legningen sin – klarer de faktisk å gå resten av livet uten å begjære? Eller er deres legning egentlig aseksuell?

Jeg vil faktisk stille spørsmålet til Ottosen selv: (Jeg går ut ifra at han er gift) Klarer han selv å la vær å begjære andre kvinner, andre enn sin kone? Jeg mener, med en gang tanken om at han IKKE MÅ BEGJÆRE NOEN, når han selv ser en bra dame på gata, har han ikke da allerede begjært kvinnen? Ok – så drar han hjem og ber en bønn om tilgivelse. Men ingen sier jo til han at han bør avstå fra å «leve ut sin legning»? Og har ikke synden vært like stor??

Jeg vil ikke være venn med Ottosen. Jeg tror han ville brukt meg og min legning for å fremheve seg selv. Han lever riktig og jeg lever feil. Vel, for tiden lever jeg faktisk ikke helt feil heller. Jeg er alene og er totalt sexfri. MEN fantasiene mine er vanskelig å avstå. Vel, da er jeg sikkert litt feil allikevel.. Jeg lurer på om Ottosen er lik meg. Fantaserer han også??

Jeg lurer på hva en Gud ser og ikke ser.

Vi kan fremstå overfor andre akkurat slik vi vil. Når jeg ser på naboer så ser alt tilsynelatende veldig alright ut. Men jeg vet lite om hva som egentlig skjer. Jeg mener inni hodene på dem. Hva de tenker, hva de føler, hva de mener – feks om meg. Tilsynelatende så viser de full aksept av meg som homofil. De vet heller ikke hva jeg egentlig mener om dem. Jeg vet også veldig lite om hva Ottosen tenker. Dog vet jeg en del om hva han mener, feks om meg, eller meg som «lever ut min legning». Og han tar seg den frihet og si at jeg lever imot Guds ord og bibelen.

Men nå er det nå engang slik at Espen Ottosen ikke er Gud. Espen Ottosen TROR på en Gud. Det gjør jeg også. Ottosen kaller seg kristen. Ja jeg vil anta at han lett går inn i den mye omtalte gruppen KristenFolket (med stor F) Jeg tror at hvis man spurte hver enkelt kristen om HVEM Gud ER, eller HVA Gud ER, så ville man kanskje fått like mange ulike svar. Ja og spør du meg så får du også et unikt svar.

Men vi er vel alle som tror på en Gud enige om en ting felles: Gud er allmektig. Tror vi ikke på at han er allmektig så tror vi vel neppe på en Gud. Hva ligger det i å være allmektig? Jeg tenker at det må være at han vet alt. Både hva vi tenker og hva vi er og hva vi gjør og hadde nær sagt, hva vi kommer til å gjøre. Altså hjelper det ikke å lure Gud. Altså hjelper det ikke å fremstå som perfekt, eller syndefri. Nå er det vel svært få som gjør det også. Men det er en del som tar skjeen i egne hender og dømmer andre – UTEN å se hva en selv gjør. Er vi alle syndere eller er vi ikke? Hvilken rett har en synder til å bekjenne hva slags synd naboen gjør? Og hvem er vi som skal sitte å avgjøre hvilken synd som er størst? Vi lever nesten som i en realityserie hvor storebror alltid ser deg når han har lyst. Tror vi på en Gud så må vi se at han også ser alt. ALT – også det som ikke er synlig.

Jeg ber om forlatelse for syndene mine

Jeg gjør galt hele tiden. Det hender jeg juger litt. Det hender jeg misunner andre. Det hender jeg har sex og jeg tenker veldig ofte på sex. Jeg ser masse kjekke gutter rundt om hele tiden og jeg begjærer dem. 😉 Jeg banner ofte! – Men jeg påkaller ikke satan for det..  For meg er dette bare ord. Jeg liker å samle – om ikke gods å gull – så liker jeg å kjøpe pene ting, selv om jeg vet at mange andre i verden ikke har engang mat. Jeg liker å ta en fest en gang imellom og noen ganger drikker jeg meg full. Jeg sitter altfor ofte på datamaskinen og noen ganger lar jeg være å ta telefonen når den ringer. Jeg er ofte egoistisk, og noen ganger går det jeg gjør ut over andre. Noen ganger kjenner jeg til og med at jeg hater.

MEN – stort sett er jeg et bra menneske, tror jeg.

Gud vet alt dette. Vi har stadige samtaler om mitt liv som synder. Jeg tenker: Huff – det der skulle jeg ikke gjort! Og Gud er enig. Men så er det en stemme som sier meg – du får prøve å gjøre det bedre en annen gang. Og jeg tenker – ja, jeg er bare et menneske, jeg lærte iallefall noe. Gud er allmektig og han ser at jeg faktisk prøver å være et bra menneske. Jeg tror at Gud som den allmektige kraften i mitt liv mener det er nok. Jeg tror på en Gud som mener at det at jeg prøver å lære av mine feil – ER selve livet. LEVE – LÆRE – LEVE VIDERE – LÆRE VIDERE.

Angrep og forsvar

Jeg kan selvfølgelig ikke svare for Ottosen. Men Espen Ottosen er jo bare EN av veldig mange som setter seg selv som eksempel og forbilde overfor andre. Jeg gjør det jo sikkert selv mange ganger også. Men jeg prøver å la være. Og jeg skriver ikke bok om det. Jeg skriver dog en del på bloggen om homofili og mitt liv som homofil og hvordan jeg opplever de mange angrepene man får som homofil og en som «lever ut legningen» sin. Jeg lurer fortsatt på hva det betyr..

Jeg har alltid sagt at det er forskjell på angrep og forsvar. Når man angripes så føler man for å forsvare seg. Det ligger liksom i vår menneskelige natur. Bibelen og Guds ord er mange ganger brukt mot oss homofile. Som et slagvåpen rammer den hardt – både den som har innfunnet seg med legningen sin og for de mange som ikke tør å stå frem og leve ut det man er. For heterofile er dette en selvfølge. Ingen kommer hjem og forteller at de er heterofile. Men de må like fullt ha tatt et valg selv. Ved et tidspunkt må de ha tenkt at; Ja, jeg er heterofil. Jeg er mann og tenner på damer og forelsker meg i damer og vil leve sammen med en dame. Tilfeldig oppsummert – men jeg tror allikevel at det er slik mange tenker. Sex først. Iallefall som ung.

Jeg tok også et valg en gang. Men det var etter at jeg først hadde prøvd å leve heterofilt. Gud vet at jeg prøvde! Men det gikk ikke. Og jeg tror at Gud prøvde å fortelle meg at; Vet du hva Kjell Morten – jeg ser at dette ikke er riktig for deg. Jeg ser at du ikke er lykkelig. Jeg ser at du vil elske men du bare later som at du elsker. Det største av alt er kjærligheten og du skal elske og elske MED, den du vil og som også vil elske deg tilbake. Først da er du det menneske som jeg har skapt deg som. Det er først da at du kan være noe for deg selv og for andre. Det er først da at du lar vær å prøve å juge overfor alle. Jeg er ganske så overbevist om at Gud så. Jeg kunne ikke holde skjult at jeg forelsket meg i menn, ville leve sammen med en mann, ha sex med en mann og at jeg begjærte menn.

Ottosen presenterer 7 historier om menn som kaller seg homofile men som avstår fra å leve ut sin legning. Jeg tror disse 7 mennene kunne vært aseksuelle. Det er mulig – men jeg tror ikke dem er det. Jeg synes det er trist at de tenker som de gjør. Men jeg forstår at de tenker som de gjør. Mye pga Ottosen. Ottosen som liksom kaller de sine venner, men som mener at han selv er riktig og de feil. Ja, men så er de ikke feil så lenge som at de avstår fra å leve ut sine liv. Fryktelig trist synes jeg det er. Hva slags venn er Ottosen? Hva er motivet hans? Skulle ønske han kunne svare på spørsmålene mine. Eller er det noen andre som kan fortelle meg hva de tror hans motiver er?

Jeg skylder dere en forklaring

Jeg føler at jeg skylder leseren en forklaring. Her sitter jeg og presenterer Gud og sier han snakker til meg osv osv.. For er min Gud den egentlige sanne Gud? Nei. Ikke for alle. Kanskje er det bare jeg som tenker sånn. For meg er det det som er sant.  Slik er det jeg opplever Gud. Og hvem kan si imot det?? Jeg bør jo heller ikke fortelle Ottosen og andre hva som er riktig Gud. Jeg skal respektere dem for den Guden de tror på og at de har rettesnoren forankret i en bibel skrevet for tusener av år siden. Jeg prøver bare å fortelle at det er så vanskelig å akkseptere når de angriper meg med Guden sin!

Jeg har sagt før og jeg mener det igjen. En allmektig Gud – tror jeg – slutter ikke å virke etter siste side i bibelen. Det er umulig – tror jeg. Jeg skal forsøke å forklare hva jeg tror:

Kanskje og kanskje mest sannsynlig er bibelen Guds ord slik de kristne menneskene opplevde Gud den gang for tusener av år siden. Den gang menneskene ikke hadde levd like lenge som i dag. Siden den gang har vi utviklet oss og lært mye mer. Vi har lært av de mange feil vi har gjort og prøvd å gjøre det bedre. I dag er vi imot at mennesker steines. I dag spiller det ikke så stor rolle om vi bruker stoffer i tøyet vårt av ulikt slag. I dag forstår vi at en brennende busk like gjerne kunne vært et lynnedslag. Menneskene skrev om det de opplevde – slik vi gjør i dag. Slik jeg har gjort akkurat nå.

Det er derfor jeg sier at min bibel skrives hver dag og oppdateres hver dag, Og den skrives utifra hva slags opplevelser jeg har med det jeg kaller Gud. Min rettleder – eller kall det min samvittighet, min sjel eller min tanke.

Hvor viktige er ikke ordene: Respekt, toleranse og frihet?

Vi lever – og har levd i en verden full av terror og kriger. De aller fleste av disse krigene er religionskriger.

Det har handlet om hver sine sannheter som kolliderer med hverandre. Den muslimske sannhet mot den kristne sannhet. Jødiske sannheter og palestinske sannheter. Til og med nazistene mente de satt med en sannhet.

Alle kjemper de hver for seg for de sanne landområdene, den sanne troen og den sanne rasen.

Det er en evig runddans med sannheter som sloss mot hverandre. Hver og en sitter de med sin sannhet. Landområdet er vårt fordi.., troen vår er best fordi…, og rasen vår er viktigst fordi…

Ville verden sett annerledes ut hvis alle mennesker var ateister? Jeg vet ikke. Jeg spør.

Hva er sannheten?

Jeg kan iallefall ikke sitte å hevde at jeg sitter med noen sannhet. Det eneste jeg kan si er sannhet er de ting jeg har gjort i livet mitt og som er uforanderlige. Og det er sant at jeg er gutt. At jeg er norsk, og at jeg lever i Norge som er ett av verdens rikeste land.

Hva jeg tror – er ikke sant. Det er en tro jeg selv forsøker å leve etter. Først når jeg har levd etter det jeg tror på kan jeg kalle det en sannhet. Dvs at hvis jeg med min tro mener at det er synd å drepe så er det sant for meg så lenge jeg ikke har drept noen selv. Hvis jeg går ut og krever og vil helst se at andre skal tro det samme som meg, så kan jeg ikke lenger styre sannheten. Jeg vet bare hva jeg selv tror. Jeg vet bare hva jeg selv gjør. Jeg kan ikke stå for konsekvensen min tro har for andre. Dessuten vil det alltid være forskjell på troen. Gudsbildet vil alltid være annerledes fra menneske til menneske. Betydningen av Gud vil også være forskjellig. Dette er fordi vi alle er ulike mennesker, med ulike tradisjoner og historier.

Hva er respekt og toleranse?

Jeg vil si at respekt er å vise sine medmennesker at man ikke sitter med sannheten. At medmenneskers liv er like mye sannhet som sitt eget.

Toleranse er å åpne opp for og godta og ikke minst VISE forståelsen av at vi alle er skapt ulike, med ulike bakgrunner, kulturer, raser, legninger, språk – at man kan godt leve side ved side av hverandre og respektere hverandres ulikheter. For min sannhet er ikke nødvendigvis naboens sannhet. Det er når sannhetene settes opp mot hverandre at det utvikles nabokrangler.

Nå må ikke leseren forstå meg slik at jeg mener dette alltid er enkelt. Jeg synes mange ganger det er vanskelig. Vi møter mye som er fremmed og rart og vanskelig å forstå. Men kan vi dømme dette når det ikke går utover noen?

Jeg synes å få lov å leve sitt liv slik man vil – så lenge man ikke skader andre er det som kalles FRIHET.  Altså en frihet under ansvar. For man skal aldri føle seg så fri at denne friheten skader andre. Da er vi tilbake til runddansen igjen og dermed forsvinner også respekten og toleransen.

Om kristen forfølgelse

Jeg blir ofte beskyldt for å «forfølge» kristne. Jeg blir til stadighet minnet om at jeg bør la kristne bloggere få være i fred med sin tro. De har en rett til å mene det de vil.

1. Jeg er ikke imot kristne og jeg forfølger ikke kristen tro. Jeg har noen av mine største forbilder blant de kristne. Jeg er selv medlem og skal bli prest i en kristen menighet.

2. Jeg tror ikke noen kan si at jeg forfølger mer enn jeg selv blir forfulgt – de kristne fundamentalister. Fundamentalisme handler nettopp om denne sannheten som jeg har vanskeligheter med å forstå. De har ikke nok med sitt eget liv og sin egen sannhet, men må påføre helst alle andre også med det de mener er sannheten. Så er jeg kanskje urettferdig og snakker for mye om den kristne fundamentalismen. Jeg tar avstand fra ALL fundamentalisme. Men faktum er at det er den kristne fundamentalismen som rammer meg hardest her i Norge. Kanskje er jeg egoistisk som ikke ser lengre ut i verden og tar for meg det som rammer meg selv- men jeg mener at man gjerne må begynne et sted som er seg selv nærmest. Jeg kan ikke redde verden, men jeg kan forsøke å redde meg selv og de rettigheter jeg har som menneske.

3. Alle har en rett til å mene det de tror. Den samme rett har også jeg. Men det er en ganske stor forskjell på det å forsvare seg og det å angripe. Jeg må noen ganger angripe for å forsvare meg. Og det er dette som blir så feil. Hvis jeg så jeg ble respektert og godtatt for det mennesket jeg er så ville jeg aldri angrepet. Hva skulle jeg så angrepet? Jo, selvfølgelig må jeg jo angripe for å forsvare også andre enn meg selv. For fundamentalister hevder ikke at de bare sitter med sannheten om homofili. De hevder de sitter med sannheter om det meste og de fleste.

Det er slik kriger oppstår. Og med kriger oppstår sult, nød og fattigdom. Så kommer misjonærene og redder stumpene.  Kanskje urettferdig sagt av meg fordi de gjør nettopp så mye bra. Men misjonærene er der også for en annen grunn. De vil gjerne at de de redder skal bli som dem selv. Det mener jeg er galt. Hvorfor kan ikke folk få lov å være slik de er  og tro det de vil – og allikevel få hjelp?

HEVN

Ingenting i verden er vel så ondt som hevn. Og ingenting er vel egentlig mer vanlig her i verden enn hevn. Jeg ser det jo hver dag til og med i barnehagen. Han slo meg og derfor har jeg rett til å slå tilbake.

Ingenting er vel heller så vanskelig å unngå som hevn. Jeg hevner jo noen ganger selv. Det er en slags forsvarsmekanisme.

Når hevn blir så alvorlig at uskyldige menneskeliv går tapt, da må vi alle reagere. Å reagere mot meningsløse kriger handler ikke alltid om å ta partier med den ene eller den andre part. Og meningsløse kriger er det mange av. Jeg ville tro at det i alles gudsbøker står at det er feil å drepe. Allikevel drepes det over en lav sko. Og så står mennesker ved siden av og roper hurra. Slik det feks ble gjort av israelelsvennene i gazakrigen. Ja og de var vel ikke bedre kanskje palestinervennene heller.

Og tross at mange menneskeliv går tapt så blir ingen problemer løst. Det hevnes hver dag. Det synes som det aldri tar aldri slutt.

Kanskje ikke før man nettopp respekterer, tolererer og gir hverandre frihet under ansvar – og ikke minst lar vær å slå hverandre i hodene med egne sannheter.

Jeg ser at jeg høres naiv ut.

Den nye ekteskapsloven – Ikke alle forunt..

Først vil jeg få gratulere alle i Norge med den nye ekteskapsloven! Jeg tror den nye loven vil bli til glede både for homofile og lesbiske, deres barn og familier og alle rundt dem som er glade i dem. Det betyr veldig mye for homofile og lesbiske å få denne loven. Det betyr veldig mye for dem som vil ha en fast god ramme rundt sin familie og den de elsker.

Jeg synes ekteskap er en veldig vakker og flott «oppfinnelse» fordi den er ment å forplikte og den er en bindende avtale mellom to personer som elsker hverandre og som ønsker å leve livet sitt sammen, dele alt og gå gjennom livet både gjennom godt og ondt.

Jeg beundrer mennesker som har vært gift 20 – 40 og 60 år med hverandre. Mennesker som på mange måter blir ett, de deler kanskje navn og de driver et slags familieselskap sammen – et slag AS hvor begge må legge inn aksjer for å få hjulene til å gå rundt. Den viktigste aksjeposten er kjærlighet, omtanke og trofasthet. Jeg kunne aldri tenke meg å IKKE UNNE noen å få gifte seg med det menneske de elsker.

Derfor blir jeg så trist og lei meg når jeg feks leser om ekteparet Astrid Hagen Pedersen og Jan Pedersen, som det står om i Dagen Magazinet i dag og som altså ikke unner alle å få oppleve det samme som dem selv, nemmelig å få være gift med den man elsker i 50 år. Jeg leste denne artikkelen først og så fnyste jeg, men så har jeg gått og tenkt på dette i dag og kjent at jeg blir fryktelig trist rett og slett.

Hva slags egoisme er det mennesker innehar når de sitter der i sitt trygge «jeg» og ikke unner andre å få en slik trygghet. Å få oppleve en så stor kjærlighet til et menneske og ikke unne andre å få samme mulighet?

– Vi føler oss krenket av den norske stat, det vil si stortingsflertallet som vedtok loven. Dessuten blir vi diskriminert. Et lite mindretall i Norge som har valgt partnerskapsloven, skal få beholde den, mens vi som har vært gift fra 1957 ikke skal få beholde den gamle ekteskapsloven.

Det sier Jan Pedersen til DagenMagazinet.

Krenket?? Diskriminert? Får ikke beholde den gamle ekteskapsloven??

Vel, jeg blir jo egentlig målløs. Målløs over noe jeg synes nesten ligner ondskap. Jeg vil ikke synke ned på deres nivå. Jeg unner dem så utrolig mye å få lov å ha hverandre slik de har hatt det i 50 år. Måtte de få mange gode år sammen. OG jeg kan bare gjenta som så ofte før: STØRST AV ALT ER KJÆRLIGHETEN.

Forskjellen ser dere. Det gamle ekteparet unner ikke meg eller andre homofile å oppleve det samme…

Det er ondt.

Les også: «Første par ut» på Gaysir.no

SWEDEN-GAY-MARIAGE Foto Scanpix

Jeg er blitt kontaktperson for Unitarkirken i Grenlandsområdet

Den Norske Unitarkirke v/Pastor Knut Heidelberg informerer:

Det er en glede å kunne meddele at Kjell Morten Bråten har takket ja til å være vår kontaktperson i Skien.  Kjell Morten er medlem og venn av Unitarforbundet og har lenge promotert vårt liberale syn på kristendom og religion og samliv generelt.  Vårt håp er å kunne etablere en unitarisk husmenighet eller gruppe i Skien neste år. Og faktisk har dette også en historisk linje tilbake til den første unitarkirken her i landet. På begynnelsen av 1900-tallet besøkte daværende unitarprest Herman Haugerud Skien, og der døpte han noen barn i håp om å etablere en unitarforsamling. Alt tyder på at forsøket den gang mislyktes, men nå – omtrent hundre år senere – gjør vi et nytt forsøk.

Jeg ser det som en stor ære å få lov å være en slik kontaktperson for Unitarkirken, som er en kirke som jeg føler meg mer enn velkommen inn i og som i likhet med meg setter høyest; Frihet, toleranse og respekt.

Alle er velkommen i denne Kirken og alle verdsettes for det menneske man er. Derfor er jeg venn og medlem av denne Kirken. Jeg har fått lov å være den jeg er uten å måtte leve med et krav om at jeg må forandre meg eller endre min legning. Jeg blir bedt for fordi jeg er et medmenneske, ikke for at jeg trenger større tilgivelse eller at jeg er en større synder enn andre. Jeg føler også at det ikke stilles spørsmål om troen min eller at troen min graderes. Min tro er like mye verd som andres tro.

Det er å håpe at vi er flere i Grenlandsområdet som kan tenke seg å møtes og snakke sammen – i respekt for hverandre og hverandres tro. Knut Heidelberg kan være med oss i møtene og fortelle mer om hva Unitarforbundet er for noe og hva de står for. Veien videre bygger vi sammen.

Kontakt meg gjerne på mail: kjemo@online.no eller bruk kontaktskjema på bloggen her: Kontakt meg

skc3b8ytetur-176

Krf må gjøre det som er rett: Feks skvise ut folk som ikke passer inn!

Gruppeleder for Kristelig Folkeparti i Sarpsborg bystyre, Ole Henrik Grønn sto tidligere i sommer frem som homofil. Det er ikke problem for Krf sies det – enn så lenge han er singel. Og singel bør han også forbli, hvis han vil fortsette å være leder for folkepartiet som hevder seg som kristent.

I stedet for å ta opp aktuelle saker så er det nok viktigere for Krf å ta opp sine vervede medlemmer og hva de gjør under dynen natterstid. Denne uken hadde styret og bystyregruppa i Sarpsborg KrF et møte der medieomtalen av Grønns legning og hans opptreden i homopolitiske saker var hovedtema.

Krf-lederen i Sarpsborg Inger Marit Sverresen – som nok har sitt privatliv i orden, gir nesten et uttrykk for å være storsinnet når Grønn får lov å fortsette for Krf.

– Ole Henrik Grønn lever alene. Da er det ikke noe problem at han har det vervet, selv om han har stått fram som homofil, sier Sverresen. Krf har bibelen som grunnlag for sin politikk og da må partiet gjøre det som er rett, hevder Sverresen videre.

Nå er jeg ikke videre sjokkert over at Sverresen svarer det hun svarer. Jeg forventer jo ikke noe overveldende nestekjærlighet fra en dette «folkepartiet» som hevder seg kristent. Verre synes jeg det er om Grønn velger å fortsette vervene sine for dette partiet, eller være medlem der overhode..

Det kan da umulig være veldig givende at sine partifeller letter på dynene hjemme for så å skvise deg ut når de ser det ligger en annen mann der!

les mer i SA.no

Indremisjon ber folk unngå liberale prester

Jens Terje Johnsen er den eneste presten på Sunnmøre som vil vie homofile og lesbiske. Nå oppfordrer to bedehusorganisasjoner folk om å boikotte presten og kirken han prediker i.

Generalsekretær i Indremisjonsforbundet, Karl Johan Hallaråker, seier dette om liberale prestar:

– Vi tilrår at ein ikkje går til deira gudstenester, og at ein ikkje lar slike rettleie barn og unge. Det gjeld konfirmantundervisninga spesielt.

Hallaråker sier videre at han vil gi menigheten som har denne liberale presten alternativ hjelp

– ImF vil ikkje berre seie nei til noko, vi vil samstundes aktivt seie ja til alternativ hjelp. I bedehushandboka har vi mal og rettleiing for eit fullstendig alternativ både med gudstenester/samlingar, gravferd, konfirmasjon og dåp. Vi er klar til å kunne gje hjelp i samråd med det lokale kristenfolket og andre bedehusorganisasjonar, seier Hallaråker.

Det var da enda godt at Hallaråker viser slik storsinn å komme med alternativ hjelp, så ikke menigheten selv blir ført i villfarelse med en prest som er LIBERAL! Liberal er visst blitt det nye bannordet i den norske kirke det. Og menigheten er visst begynt å blitt sett på som så dumme at de ikke selv kan klare å velge hvilken prest de vil gå og høre på. Her opptrer Hallråker og indremisjonen som Gud selv. Det er DE som sitter med sannheten gjeldende for folket. Og her igjen: Dette må vel da gå inn under den moderne kristendom – å oppfordre folk å holde seg vekke fra Kirken. Kom til meg i stedet – høres det ut som. Ja, det er som om djevel og Gud sloss om bakkemannskapet sitt. Jeg bare lurer på hvem som tilhører djevelen i dette tilfelle.

Hadde det ikke vært for at denne presten var liberal til nettopp den nye ekteskapsloven og vielsen av homofile og lesbiske, så hadde vel Hallaråker knapt reagert. Feks med hensyn til gjengifte. Det er vel også en synd – like stor? Men nei. De homofile skal tråkkes ned og jages ut. De vil ikke engang høre snakk om det. Snakkes det om må de komme med alternativer og de som snakker må fryses ut…

Uhørt. Frekt. Maktmennesker. Og umenneskelig – og derfor anser jeg det også som ukristelig.

 

les mer her

Stakkars de kristne – nå er de forfulgt..

Jeg leser stadig vekk rundt omkring i kristne blogger og kristne medier at mange kristne i Norge føler seg forfulgte. Deres tusenårige kristne tradisjon er i fare og verden går videre. Det er rart med det når ting skjer som ikke er helt etter eget ønske – man blir lett snurt og gamle vaner er som kjent vonde å vende. Når det vante går imot de kristne så er det selvfølgelig et tegn på endetid. Da er det jammen snart slutten på alt.

Min bestemor sa også det når det var skjedd noe stort og uvanlig i bygda hun hadde hørt om -«nå tror jeg det er slutten på alt», men jeg tror aldri hun mente det. De kristne mener det virkelig.

Det er vel knapt noe som er så trist som når folk blir forfulgt. Historien er full av mennesker som har blitt forfulgte. Alt fra hekser, Jøder, sigøynere, tatere, svarte, homofile og også religiøse.

Jeg tenker; Siden vi nå har hatt en tusenårig kristen historie her i Norge så vil det jo da si at det er kristne som har stått for disse forfølgelsene. Det er prestegårdene og kirkene som ofte ble lagt på det høyeste punktet i bygda – for at de kunne se ned på sine sognebarn, som har stått for veldig mye av forfølgelsene, iallefall av de som er skjedd i Norge. Jeg kan ikke huske at noen av de forfulgte har ropt om endetid..

Jeg vil sitere en artikkel skrevet av Jens Brun-Pedersen i en kronikk skrevet i 2004:

KRISTENDOMMEN – problematisk og oppskrytt kulturarv

Politikere, lærere og journalister godtar det ukritisk. Kirkens folk utnytter det. Arbeiderpartiet bruker det for å bevare den såkalte folkekirken. Carl I Hagen benytter seg av det for å demme opp mot muslimsk innflytelse i Norge.

Det nye mantra´et i norsk samfunnsliv er Den kristne kulturarven. Det er trylleformelen som rettferdiggjør at vi har en religiøs stat og at halvparten av statsrådene i enhver regjering må tilhøre statens eget trossamfunn. Hver gang ikke-kristne forsøker å dempe misjonsiveren til gode kristne i offentlige institusjoner som barnehager og skoler, så kommer mantra´et så sikkert som amen i kjerka.

For vi har jo en «tusenårig kristen tradisjon», «den kristne tradisjon bærer vår felleskultur» og «kristendommen er vårt kollektive kulturgrunnlag», ikke sant? Underforstått, alle de gode verdier og normer som vårt samfunn er preget av i dag kan vi takke den kristne religionen for. Dette kjøpes av de fleste. Hva med å kreve noen detaljer på hva som ligger i denne arven?
Uten å pretendere og skulle gi det komplette bildet, her er noen markante lavpunkter fra vår sivilisasjonsutvikling:

«Vår» religion startet med drap og tvang. Kristningskongene ga folket valget mellom vann på hodet, altså dåp, eller miste det. Deretter følger en lystelig periode med brenning av kvinner og menn som ble utpekt som hekser og trollmenn av presteskap og en vettskremt befolkning. Det er en del av vår stolte kristne kulturarv.

Det var også tradisjonen med å stå med lua i handa over for geistlig og verdslig makt. Takknemlighet og ydmyket har vært Bibelens lære. Videre, i 1863 kom slaveriet (i USA) på bordet til Det teologiske fakultetet i hovedstaden. Pussig nok voldte problemstillingen stort besvær for de høye teologherrer. Mange norske prester i USA hadde nemlig et par år tidligere slått fast følgende i en uttalelse at: «.det efter Guds Ord i og for sig ikke er synd at holde slaver». Noe standpunkt mot slaveri kom ikke før borgerkrigen var over.

Litt seinere i samme århundret: Samtlige biskoper og en rekke kristne ledere advarte på det sterkeste i «Oppraabet til Kristendommens venner» mot innføringen av parlamentarismen! I samme tidsperiode forsvarer Kirken dødsstraff. Andre stygge arr i vår historie har vi etter behandlingen av og forsøket på kristning/fornorsking av samer og reisende (tatere). Som arvinger av den kristne tradisjonen skammer vi oss i dag over trollet i Grunnloven, jødeparagrafen – som det tok så mange år å bli kvitt. Da den like ekle jesuitt- og sigøynerparagrafen ble fjernet så seint som i 1956, stemte den kristne arvens fremste forvaltere, KrFs stortingsgruppe, samlet imot.

Kirkens langvarige og bastante motstand mot kvinners deltakelse i samfunnslivet kjenner vi alle. Det er faktisk ikke så mange år siden at multiprisvinneren, biskop Gunnar Stålsett var i mot kvinnelige prester.

Hvordan Kirken møtte den gryende arbeiderbevegelsen med å fordømme kravmentalitet, er kanskje mindre kjent. Kristne institusjoner er i dag flinke til å ta seg av de svakeste i samfunnet, men var ikke blant de første til å bry seg om de som gikk på fattigkassa i tidligere tider. Den kristne kulturarven har også fått litterære konsekvenser. Lutherdommens nærvær i norsk virkelighet er med på å forklare de pinlige dommene mot både Agnar Mykle og Jens Bjørneboe. Rent språklig, kristendommen skal riktignok ha æren av uttrykket «å vende det annet kinn til», men må også finne seg i å være røttene til det lite tiltalende og umenneskelige uttrykket «uekte» barn. Kristen moral- og sedelighetslære har historisk sett skapt mye lidelse, skyldfølelse og skam hos dem som ikke klarte de strenge kristne kravene til et «rent liv i forsakelse».

Og i dag? Homofile blir behandlet som annenrangs borgere. Det finnes knapt en menighet som vil ansette en åpen homofil i en ledende stilling. Heller ikke har homofile ennå mulighet til å inngå partnerskap innenfor noen vigslete vegger.

Nei, jeg har ikke glemt Hans Nilsen Hauge. Han representerte et opprør mot den geistlige øvrigheten som han ble straffet for. Det man så lett glemmer er at Hauge på mange måter samtidig grunnla pietismen her til lands. Som sosialisten Marcus Thrane fantes også kristne enkeltpersoner opp igjennom historien som ble pionerer og idealister – forkjempere for verdier vi i dag anser som demokratiske og siviliserte. Men de var langt fra representative for de kristne maktinstitusjonene som for alvor hadde innflytelse på den norske, historiske utviklingen – og dermed arven.

Professor Dr. Philos Erik O. Eriksen sier det slik i en kronikk i Dagbladet 7.1. i år: «Nå er det en drøy historieskriving å si at moderne menneskerettigheter springer ut av kristendommen. Selv om det finnes mange spor av allment etisk og humanistisk tankegods i kristendommen – som i andre religioner – er det nettopp i bekjempelsen av religionen, av kristendommen som den sentrale integrasjons- og maktfaktor, at ideen om menneskerettighetene oppsto. De kom ikke til uttrykk på grunn av kristendommen, men på tross av den».

Selvfølgelig har kristne lik rett som jeg i dag til å kalle demokrati, religionsfrihet, gjensidighet, likeverd, medmenneskelighet og solidaritet som sine verdier. Det er de kristnes og politikeres forsøk på å monopolisere disse verdiene det bør reageres på. For ikke å snakke om forsøkene på å tilsnike seg eiendomsretten til disse verdiers røtter. Det er en frekkhet – og historisk sett lite redelig å gi æren til den kristne kulturarven for de almene verdiene vi dag betrakter som positive. Det hadde vært å håpe at skoleelever i Norge kunne få drøfte slike betraktninger om vår arv i stedet for å bli tauet inn til ukritiske, forkynnende kirkelige fellesavslutninger i skoletida. Jeg er likevel redd for at de forblir like uvitende om dette som de er for eksempel om følgende om Norges kanskje største medmenneske: At Fridtjof Nansen var ateist.

Jens Brun-Pedersen
informasjonssjef Human-Etisk Forbund

Jeg er glad for at det er stadig færre i Norge som er forfulgte og at Norge er et land hvor forfulgte ute i verden har en mulighet til å komme til og få fred. Jeg tror kristne i Norge i dag har hatt det altfor godt. De har fått regjert som de har villet i tusen år og har gjennom makt trampet ned så mange på sin egoistiske ferd. Verden har gått videre. Ikke mot en endetid men forhåpentligvis mot en bedre tid hvor vi skal kjempe for fred og likeverd heller enn å tvinge på andre vår kultur og tro. Det er en glede å se at mange kristne selv har forstått dette. Det er trist å se at de fundamentalistiske kristne rakker ned på de såkalte liberale og mener de ikke er kristne nok. Jeg tror jeg kan si at om det er noen kristne forfulgte så må det faktisk være de liberale – og tradisjonen tro så er det fundamentalistene som står for forfølgelsen.