Om å være alene om alt..

Jeg har alltid sagt: Man velger ikke å være alene, men man velger om man vil være to eller flere.

Selvfølgelig er det noen også som velger å være alene. Å være alene er ikke det samme som å være ensom. Noen liker seg best alene rett og slett. Og jeg er litt der også. Jeg synes mange ganger det er deilig å være alene. Men ofte skulle jeg ønske «jeg var to».

Det er deilig å være alene når livet går som planlagt og det ikke er større problemer i livet enn at man klarer å takle det selv. Men det er perioder i livet man lengter etter å ha en hånd å holde i, en annen å snakke med, eller en til som kan holde planken, stigen eller ta bort «møkka».

Jeg husker godt når min far døde. Med unntak av min mor – som ble alene, brått og brutalt, hadde mine søsken noen å dele sorgen med. Vel, det hadde jo også min mor, for alle tok seg jo selvfølgelig spesiellt av henne. Jeg tror det var første gang jeg alvorlig tenkte over hvor «heldige» mine søsken var som hadde noen å lene seg mot, snakke med og dele sorgen med. Joda, det var folk som tenkte på meg også, men gjerne var de ikke der akkurat da når jeg trengte det som mest. Ikke å klandre noen, for slik er det bare.

I sorg og smerte, og det opplever man jo nå og da hadde det vært deilig å være to.

Ofte drar jeg på ferier alene. Dette er jeg vel strengt tatt ikke nødt til. Det er mange som vil ha meg med. Men det er rart med det. Man føler seg ofte som femte hjul på vogna og det kan mange ganger være sårt å være på ferie og ha den følelsen. Det er nok ikke så mange som tenker over at det kan være sånn. De som har invitert deg med har jo gjort en god gjerning. Bare at de tenker det, kan være litt sårt.

Når man da drar mye alene på ferier så hadde det vært fint å kunne ha noen å dele inntrykk med. Da hadde det vært deilig å være to.

Jeg tenker masse. Det er kanskje en uvane man drar på seg det når man er mye alene. Dog har jeg ikke begynt enda å snakke med meg selv… Ikke alle tanker man har vil man dele med «hvermansen». Det kan være tanker om liv og død, de store og små spørsmål, ting man har inni seg og som føles for privat til å dele. Sånne innisegselvtanker – tanker man har om noe man frykter, sørger over, skulle ønske var annerledes med seg selv, om man er bra nok, hvordan man oppfattes, osv osv.. Når man er mye alene blir tanker som små fetisjer. Man tenker at man sikkert er den eneste som tenker sånn. Selvfølgelig kan man bruke venner til sånt. Men venner har ikke samme forhold til en som kjenner «alt» ved deg.

Det er i mørke kvelder, over et tent lys foran et peisbål, at man godt kunne tenke seg å være to.

Det er tøfft å klare seg økonomisk når man er alene. Det pleier å gå bedre når man har klart å lage seg en beredskapskonto som man kan ta av og bruke når toppene kommer, eller uventede ting skjer. Det er bare at denne kontoen synes aldri å bli stor nok og den tømmes ustanselig. Som alene må man gjerne ofre mer for å få denne kontoen opp og gå igjen. Man må gjerne droppe en ferie – som forresten alltid er dyrere for oss som reiser alene – eller man må droppe en luksusting. Feks så må man holde seg til First-price produktene i butikken. Det smaker puke, og man får eksem av såpen – men det er billig.

Noen ganger ser jeg med skjevt blikk på naboens søppeldunk når denne renner over av søppel fra hele hans 10 medlemmersfamilie, og jeg vet vi betaler akkurat den samme avgiften – der jeg går med mine ukentlige to poser søppel. Og når jeg samtidig vet at alle de dusjer, bruker EN tv, EN husforsikring – og betaler akkurat de samme avgiftene som meg;- Jo da skulle jeg ønske at jeg var to.

(PS: Det rare er at min nabo ikke kjøper first-price produkter.)

Jeg som aleneboer blir sjelden eller aldri tatt med som gruppe i samfunnsdebatter. Dette til tross for at stadig flere blir som meg. Alene. Joda, noen som er alene er stadig med i debatten. De gamle alene og alenemødre og fedre. Jeg sitter ikke å misunner disse. Det er fortjent at disse er tatt med. De sliter og de sliter kanskje mer enn meg. Men vi er også en stor gruppe som er ALENE om alt. Vi får tross alt ikke noen støtte fra staten. Eller vi har ikke kanskje hatt en ektefelle FØR i livet som har vært med å betale på hus eller leilighet eller som har bidratt med sin lønn. Vi har ikke noen alenepensjon.

Det er noen mennesker som ikke har valgt å være alene.

Tanker om dette?

Ps: Dette kan lett forstås som et «synessyndpåsegselvinnlegg». Det er ikke meningen. Jeg har ikke SÅ mye å klage på. Men man skal jo ikke bare se på seg selv, og jeg kjenner mange som sliter ille. Det er liksom ikke rom for å gjøre feil når man er alene om alt. Har man gjort en bommert så har man ingen å tå til. Man må ordne opp selv. Ofte har det vist seg å innebære at man må gå fra alt det man allerede har klart å skaffe seg.

JEG GIFTET MEG MED EN LYKKEJEGER…

Jeg lever med en sorg. Jeg inngikk partnerskap i mars 2004, med en rumensk gutt som viste seg å bare være en lykkejeger. Han giftet seg med meg for å få opphold i landet – ikke for mine pengers skyld og iallefall ikke for kjærlighetens skyld. Sorgen min er at jeg ikke forsto før det var for sent. Sorgen min handler om at folk synes jeg har vært naiv og dum.

Dette er en historie som er særdeles privat, men jeg forteller den fordi jeg vil at folk i lignende situasjon kanskje skal kunne lære av min erfaring. IKT har gjort verden så liten og mennesker møtes over landegrenser på helt andre måter enn før. Dette er ikke den typiske gamle historien om en sydenflørt som ender galt – men en moderne historie om to mennesker som møtes gjennom et kontaktsted på internet (Gaysir)

I likhet med mange sydenflørter så er denne historien like naiv og blind. Blind kjærlighet – fra min side. For så forelsket kan man bli – også gjennom internet – at man blir blindet. Uforståelig for alle som ikke har opplevd det selv, men vi ser at det skjer stadig oftere. Tross advarsler, tross aldersforskjell, tross dårlige rykter fra landet han kom fra – jeg trodde på han. Jeg tenkte som alltid: Størst av alt er kjærligheten! – i dette tilfelle må jeg tillegge – så lenge den er gjensidig! 😉

Jeg møtte Stefan fra Romania på Gaysir på høsten 2003 og vi holdt kontakt gjennom mail og telefon helt frem til han kom hit i januar 2004. Hans historie var at han jobbet som nestkommanderende under sjefen på en skinnfabrikk. Han bodde i Bucuresti men kom fra lenger nord i landet, hadde mor, far og en søster. Familien visste at han var homofil og aksepterte det til en viss grad. Stefan hadde egen leilighet som han delte med en kamerat og etter hva jeg forsto var han ikke fattig. Hvis han hadde spurt etter penger ville jeg vært skeptisk. Han ga et bilde av at han klarte seg godt. Han ba heller aldri om penger.

Da jeg hentet han på Gardemoen var jeg allerede forelsket – og selv om bildet jeg hadde fått på forhånd viste en tynn, lang gutt og den jeg hentet var en stor bamse av en mann så var ikke dette noe jeg tenkte over. Bildet var av Stefan men bare tatt på en tid han var vesentlig tynnere. I løpet av kort tid begynte vi å snakke om en fremtid sammen. Hans turistvisum tillot han å være her i tre måneder. Hvis vi i løpet av denne tiden ikke giftet oss, ville vi måtte være fra hverandre i 6 mndr før han kunne komme hit igjen. (dette var iallefall hva jeg fikk fortalt) Så det ble litt enten / eller. Enten måtte vi satse på hverandre eller så fikk vi bare gi opp «kjærligheten». Selv ikke hans historie om en voldtekt som gjorde at han hadde problemer seksuellt gjorde at jeg ble skeptisk. Jeg følte bare synd på han og mente at dette problemet kunne løses ved at vi gikk til psykolog – noe han uten tvil ble med på. Det var forøvrig denne psykologen som etterhvert avslørte løgnen hans.

Jeg var oppover ørene forelsket – og blind for alt. Stefan var tillitsfull og hadde en måte å opptre på som gjorde at de fleste trodde på han. Han begynte fort på norsk skole og fikk seg tidlig jobb på en restaurant. Det var ting som jeg opplevde som «rare» men de tingene skyldte jeg på kulturforskjeller, aldersforskjeller osv.. Jeg så på det som en spennende utfordring og jeg hadde så sterk kjærlighet til han at jeg mente at ved å møtes midtveis ville det meste ordne seg.

Jeg sto overfor en situasjon der jeg skulle gifte meg med «mannen i mitt liv» samtidig som jeg måtte fortelle min mor både at jeg skulle gifte meg og det endatil med en gutt. Min mor taklet dette på en fantastisk måte og insisterte på at mitt bryllup skulle ikke være noe mindre enn mine andre søskens brylluper. Derfor ble det feiret bryllup både her i Skien med venner i mars og stort familiebryllup i hjembygda i mai. For at Stefan ikke skulle være helt alene inviterte jeg hans kamerat fra Romania, betalte flyreisen hans og han bodde hos oss i tre måneder etter bryllupet. Han var også Stefans forlover i bryllupet. Det jeg ikke visste var at jeg egentlig inviterte hans forlovede! Stefan ringte sine foreldre og fortalte at han hadde giftet seg på selve bryllupsdagen. Jeg sto ved siden av han når han fortalte det og han gråt og gråt. Troverdig.

Det var først etter bryllupet at det skjedde mange ting som vekket mistanken i meg. Stefan var aldri fornøyd uansett hva jeg gjorde for å lage livet bra for oss begge. Han snakket nedsettende om Norge og nordmenn. Alt var bedre i Romania. Jeg begynte å merke den tette kontakten han hadde med sin rumenske venn. Først vurderte jeg det som normalt men etterhvert fikk jeg en rar mavefølelse. Denne kameraten kom stadig imellom oss og jeg ba han til slutt om å dra. Og det var vel da han forsvant at problemene begynte for alvor. Det blir for mye å komme inn på alt her men vi slet fryktelig og det endte i store krangler, oftere og oftere. Da Stefan en dag kom og sa at han ikke ville være med å dele utgiftene og «nedbetale et hus som ikke var hans» men heller sende penger ned til familien i Romania begynte jeg å forstå saken og motivet hans. I smug begynte jeg å sjekke litt hans bakgrunn. Blant annet var han ikke i Romania en gang da jeg ble kjent med han men i Italia. Det var da jeg fikk vite at hans kamerat også var hans kjæreste og hadde vært det i 5 år. Psykologen kom også og fortalte meg hva hun hadde funnet ut gjennom samtaler med han. Det endte med et voldsomt oppgjør som gjorde at jeg måtte flykte fra huset mitt. Politi ble kontaktet og han måtte forlate huset her samme kveld. Han fortsatte å jobbe og en dag jeg ringte jobben hans og presenterte meg som hans ektemann fikk jeg en voldsom reaksjon fra sjefen hans. Stefan hadde nemlig fortalt på jobben at han var gift med en alkoholisert dame som tok alle pengene hans til brennevin! De hadde brukt timer på samtaler med han om dette problemet og forsøkt hjelpe han så godt de kunne ved å betale ut forskudd osv..

Største helvete hadde vel egentlig bare så vidt startet. Stefan nektet å underskrive skilsmissepapirer. I tiden etter at han kom til Norge hadde jeg brukt sikkert 100 000 på å gjøre livet bra for han. Han hadde nesten ingenting når han kom. Et av argumentene til Stefan var at han aldri ba om noenting fra meg. Han har rett – men det var jo en naturlig ting å skulle sørge for han når han bodde her. Han måtte jo ha mat og klær og opplevelser. Vi skulle jo leve sammen! Det er dyrt å være to på en inntekt. Han rakk bare å jobbe en måned – lønna hans der så jeg aldri.

Man skulle tro kanskje at politi og UDI var på min side i slik sak som dette. At bevisene jeg hadde mot han var opplagte og at han ville bli sendt sporenstreks ut av landet med beskjed om å ikke vise seg her igjen. Dessverre er det ikke dette som skjer. Stefan var beskyttet – jeg er ikke det. Jeg anmeldte han – men fikk til svar at når jeg var så dum å gifte meg med en rumener så fikk jeg bare tåle konsekvensene. UDI har kontaktet meg med at hvis han kommer hit må jeg gå til politi. Jeg vet hva svaret fra politiet i så fall ville være. Har han skadet deg? I tilfelle ikke – er det ikke noe de kan gjøre. I tillegg til sorgen over alt jeg har stellt i stand – særlig overfor familien som jo ble så glad på mine vegne og som med åpne armer godtok min avgjørelse å gifte meg med en av samme kjønn, sliter jeg med redsel over at han en dag kanskje står her på døra mi igjen.

I ettertid har jeg mottatt en rekke mail og henvendelser fra han. Han hevder fortsatt at jeg lyver om hensikten hans. Han kaller meg psykopat, og at jeg var voldelig mot han. Voldtekten han påsto han var utsatt for er bekreftet var en løgn. Jeg har til og med snakket med den påståtte gjerningsmannen. Han poengterer gang på gang at han skal tilbake hit. Jeg står maktesløs.

Vel, dette er en ærlig historie om noe veldig privat. Det er mange fler nyanser ved denne saken som blir for langt å komme inn på. Hvorfor skriver jeg om dette? Jo jeg vet at det skjer lignende ting stadig vekk. Dette er historier som det ikke skrives så mye om i mediene. Det er flaue historier hvor de som opplever det sitter bare med en skamfølelse og en følelse av å ha vært veldig naiv. Det er sant. Jeg skammer meg. Og jeg kan ikke forstå hvor dum jeg har vært. Samtidig har det ikke vært så lett å finne ut av ting. Det handler om at jeg måtte stole på han eller ikke. Jeg tror ikke jeg tenkte tanken engang først om at han kanskje løy. Heller kunne jeg ikke klare å tenke at «når han er fra Romania» må man være obs. Jeg elsket han over alt på jord. Det var nok for meg.

Jeg er flau og jeg er veldig såret. Jeg er en voksen mann som ble rundlurt, tråkket på og såret så inderlig. Noen ler sikkert av denne historien og tenker: hvor dum går det an å bli??? Jeg tror det er mange som begår samme dumhet. Bare det å gifte seg med så ulike kulturer må man nok nøye vurdere om man klarer å takle. Det høres nesten litt romanisk ut sant? Vel, for meg var det langt ifra det. Men for all del. Det går ikke å dømme og dra alle lignende ekteskap over en kam.

Hm..  det var vel største argumentet mitt når folk advarte meg i forkant av dette ekteskapet.

Kontaktannonse: Homo søker akksept

Jeg er en mann 41 år gammel, 178 cm høy/120 kg, kortklipt og bruker briller. Jeg bor i Skien i et lite hvitt hus som er nesten like skeivt som meg selv. Hagen er min store lidenskap. Jeg går på Høgskolen i Telemark og studerer kultur Bachelor og trives utmerket med det – men gleder meg til å komme ut i arbeidsliv og å tjene penger!

Jeg har mange flotte venner som jeg elsker å omgåes både til fest og i det daglige.  Jeg jobber så mye jeg kan, frivillig for Grenland Friteater og dette er en utmerket måte å komme i kontakt med nye mennesker på og som har noenlunde samme interesser som meg selv.

Liker ikke: Hovmodige mennesker som mener de er bedre enn meg.

Drømmer?

Jeg mangler en kjæreste og jeg skulle ønske at jeg kunne gi masser av min kjærlighet til en annen mann som selv har evnen til å gi masse kjærlighet tilbake og som vil dele livet sitt med meg.

Så mye mer er det ikke å si.

Jeg er et menneske på godt og vondt.

Det jeg egentlig søker er akksept.

Bill. merk: Halvgammel, stolt og homofil