Året jeg sent vil glemme..

Våren 2008 ble jeg ferdig med min utdannelse ved Høgskolen.

Det er stort for en 40 åring å ha klart å gjennomføre 3 harde år på skolebenken igjen – og å gå ut med beste karakter A på sin Bacheloroppgave. Jeg var endelig omskolert, «attført» og skulle endelig ut i arbeidslivet igjen etter år hvor jeg hadde vært syk – ironisk nok av bl.a overarbeid og etter å ha møtt den berømte veggen. Det manglet ikke akkurat på optimisme!

Jeg drømte om fast jobb, fast lønn, mulighet til å ta opp lån, skifte bank, ha FERIE, – ja hadde nær sagt – bli vanlig igjen.

Drømmer blir enten til virkelighet eller de kan bli til rene mareritt. Vel, mareritt er kanskje et sterkt ord å bruke, men jammen skulle dette året bli til noe helt annet enn det jeg så optimistisk hadde sett for meg.

Tre måneder etter skoleslutt opphørte all kontakt med NAV. Tre måneder fikk jeg på å skaffe meg en jobb jeg kunne leve av. Fra den dagen var det slutt på noe som helst støtte økonomisk. Heretter var Sosialkontoret det eneste jeg kunne falle tilbake på hvis jeg ikke selv kunne klare å skaffe meg inntekter. Jeg er meget stolt over at jeg har klart meg uten hjelp fra noen.

I min situasjon som «ferdig attført» mister du alle rettigheter. Du har ikke krav på arbeidsledighetstrygd før du har opptjent 105 000 fra januar. Det vil i mitt tilfelle si at jeg gikk fra oktober 08 til juni 09 – uten rettigheter til stønad. Heller hadde jeg ikke krav på bostøtte eller annen støtte – utenom sosialtrygd. Bankene møter deg med et NEI – nesten uansett hva du ber om – så lenge du ikke har noen fast inntekt eller fast jobb.

Jeg har i løpet av dette året levert ca 70 – 80 jobbsøknader. Mange av jobbene ventet jeg svar på i opptil 4 mndr. Svarene på samtlige har vært nei. På mange av jobbene har det vært flere 100 søkere. På veldig mange av jobbene fikk jeg aldri svar. (Vet dere hvor mye tid man bruker på å skrive jobbsøknader??)

Jeg kontaktet bemanningsbyråer som Adecco, Personalhuset og den kommunale vikartjenesten.

Her er listen over arbeidsstedene mine fra oktober 08 – dd 09.

Omsorgsboliger: 2 ulike

1. ringevakt perioden okt 08 – feb 09

2. sommerjobb mai 09 – dd 09

Dagligvarbutikker: 5 ulike (Tilfeldige vakter av kortere og lengre varighet.)

Skoler: 6 ulike barneskoler (2 uker som klasseforstander – resten vakter fra 1 time til hele dager)

Kantiner: 12 ulike (oppdrag fra 3 dager til 2 uker – 5 timers vakter)

SFO: 2 ulike (ringevakt fra okt 08 – feb 09)

Barnehage: 3 ulike (bare enkelte dager)

Fritidsklubber: 3 ulike (Ringevakt – fast 1 kveld i uken fra mars 09 – mai 09)

Lønningssystemet i Skien kommune gjør at for hver ny kommunal arbeidsplass jeg begynner på må jeg jobbe inn 1 mnd før jeg får lønn.

Hos Bemanningsbyråene får jeg lønn hver 14 dag.

Dette gjør at lønningene blir veldig ustabile og helt umulig å kontrollere. Noen måneder fikk jeg utbetalt 8000 andre måneder fikk jeg opp til 18000. Bemanningsbyråene skor seg på at det er høy arbeidsledighet. I noen av butikkjobbene fikk jeg kun 115 kr timen. (tarifflønn for en 18 åring i butikk er 119,-) De fleste jobbene har jeg fått fra 135 til 150 kr timen, med unntak av vikarjobbene i skolen, hvor jeg fikk 198 kr timen. (der fikk man betalt bare time for time og har altså ikke betalt for forberedelse)

En typisk arbeidsdag for meg har vært å stå opp klokka 6 og sitte å vente på telefon. Det er naturlig å takke ja til den første som ringer – kanskje en skole som trenger deg 3 timer. Så kanskje ringte en barnehage like etterpå for å tilby deg full dag – kanskje flere dager, men som du da måtte takke nei til fordi du allerede har sagt ja til å jobbe 3 timer.

Enkelte dager klarte jeg å «sy sammen» slik at jeg kunne være på 3- 4 ulike steder samme dag. Feks; 3 timer èn skole, 2 timer en annen skole, Sfo etterpå og så en butikk på kvelden.

Du er bare en vikar på de stedene du jobber som vikar. Med det mener jeg at du går glipp av absolutt alle fordeler. På skolene får du feks ingen tid til å forberede deg. Du får gjerne 15 min til å finne ut hvilken klasse du skal ha, hvilket fag du skal ha og kanskje lese en beskjed fra den læreren du er vikar for. Du går inn i en klasse med ofte helt ukjente elever og en klasse med elever som kanskje har spesielle behov. Ofte får du ingen beskjed om hvem eller hva slags problem det er.

Som vikar er du ny på hvert enkelt sted. Du skal forholde deg til nye mennesker på hvert enkelt sted. Det er ikke vikarene som først får pauser og det er ofte at vikarer blir satt til «de verste» jobbene. Ofte blir du satt til å gjøre ting langt fra det som var avtalen og noen ganger får du ansvar for ting – også langt over det som var avtalt.

Som vikar ønsker du alltid å gjøre et bra inntrykk og du står gjerne på ekstra for å kanskje få tilbud om fast jobb. Selv om du gjør en bra jobb er det ofte allikevel ikke ledig stilling – jeg er mange ganger blitt møtt med at de gjerne skulle ha ansatt meg, men…

Dette har vært et år jeg sent vil glemme.

Midt oppi alt dette ble jeg altså i april 09 innsatt som vikarprest i Unitarforbundet og har hatt gleden og æren av å gifte 3 fantastiske brudepar. 😉

Det er liksom ikke helt lett å svare når folk spør hva jeg jobber som!!

Jeg står nå her. Med bena godt plantet på bakken. Jeg har klart det! Jeg har også klart alt sammen alene.

Visst har det kostet en del. Jeg er dønn sliten. Jeg har mistet all sosial omgang med venner. Hus og hage er blitt forsømt. Familien er forsømt. Ja – og meg selv er også forsømt. Ferie er et fremmedord. Økonomien er skakkjørt og uoversiktlig. Jeg har måttet ta en dag om gangen bokstavelig talt.

Jeg vil helst aldri ha det på samme måte igjen. Samtidig tenker jeg at jeg har da lært masse av dette også. Ikke minst har jeg møtt mange fantastiske mennesker. Ikke minst har jeg fått møtt mange fantastiske elever! Jeg har blitt utfordret og måtte trampe oppi situasjoner jeg aldri trodde jeg ville klart. Jeg trodde aldri jeg ville klare meg som lærer. Men det gikk – og det gikk fantastisk bra. Jeg har fått beinet innenfor mange bransjer jeg kanskje ellers aldri ville opplevd. Jeg har lært å overleve på knappe og ustabile ressurser. Jeg har blitt betrodd og jeg har blitt spurt etter – fordi folk synes jeg har gjort bra jobber. Jeg har fått gode tilbakemeldinger fra vikarbyråene at folk vil gjerne ha meg tilbake. Jeg har fått mange nye venner og masse god ny erfaring.

Jeg vil få lov å takke alle de mennesker som har passert forbi meg i løpet av året. Jeg vil få takke for all støtte og oppmuntring jeg har fått etter avisoppslag i media fra hele landet, enten det har handlet om at jeg er blitt prest eller oppslaget om NAV.

Ingenting er så galt at det ikke er godt for noe!

Situasjonen min i dag er at jeg har en jobb i en omsorgsbolig. Ikke fast jobb her heller, men jeg har jobb så jeg klarer meg. Jeg håper det fortsetter. Jeg vil fortsette å jobbe i ungdomsklubber og jeg håper også jeg kan ta enkelte vakter i skolene i Skien.

I september blir jeg innsatt som prest i Unitarforbundet. Stadig flere velger å gifte seg hos oss. Ingenting gleder meg mer. Mange tar kontakt med meg også fordi jeg er prest og ønsker samtaler. Håper det er enda fler som kommer til å gjøre det. Jeg er glad hvis jeg kan hjelpe. Fra høsten av vil jeg også jobbe mer intenst med å få opprettet en Unitargruppe her i Grenland. Her er alle velkommen til å bidra til forslag hvordan vi kan legge opp dette slik at det blir til nytte og glede for mange.

Vel, dette var en slags gjennomgang og oppdatering over mitt liv siste år. Mitt liv blir aldri kjedelig! 😉

Jeg ønsker ingen å ha det slik jeg har hatt det når det gjelder jobb. Samtidig vet jeg at veldig mange har det nettopp slik. Ha tålmodighet – er mitt råd. Man lander alltid som regel med bena først. Vær litt egoistisk – det er lov i slike situasjoner. Ta vare på deg selv og sørg for at du har det bra. Det går nemmelig fint an å være egoist uten å tråkke på andre. Bruk erfaringene, dårlige og gode, som nettopp det det er. ERFARINGER!

GI ALDRI OPP!

Jeg er et sårbart menneske

Jeg vil kalle meg et sårbart menneske.

Er det ikke rart at i dagens samfunn og moderne tid så er dette nesten sett på som en negativ egenskap? Og er det egentlig en egenskap – eller er det et synes-synd-på-seg-selv-syndrom?

Jeg får mange karakteristikker og mange av de kolliderer kraftig. På den ene siden hevder noen jeg er en mediahungrig, selvforherligende, selvopptatt homofil mann og på den andre siden vil noen hevde jeg er en mann som bare gir og gir og ofrer seg så mye for andre at jeg lider for det selv.

Jeg vil tro at noen synes jeg er selvopptatt bare ved å skrive om dette her..

Jeg tror jeg selv stiller meg litt midt imellom. Jeg tror jo ikke alltid at det å være selvopptatt er en dårlig egenskap, alltid. Selvfølgelig skal man være opptatt av blant annet likeverd og like rettigheter. Jeg er opptatt av dette fordi jeg er selv er homofil, aleneboer og fordi jeg har måttet slite for aksept og lik behandling. Så er det jo andre grupper som sliter med sine ting og opptatt av det. Jeg tror jeg også har vist at jeg er interessert og deltagende i andres problemer, blant annet gjennom bloggen her.

Men sårbarhet starter ikke nødvendigvis med selvopptatthet. Kanskje heller tvert om.

Sårbarhet forveksles ofte med hårsårhet – og ja selvfølgelig er det grader av sårbarhet også. Jeg vil si jeg lider av alle gradene 😉

Det moderne samfunn utfordrer det sårbare mennesket. Vi lever i et samfunn som er tøft, rått og hvor ofte de svakeste bukker under. Sårbarhet er ofte betraktet som en slik svakhet. Man skal være sterk for å henge med. Jeg er noen ganger sterk og noen ganger svak. I mine svake øyeblikk ser jeg ofte at det blir utnyttet. Og øyeblikkene kan være avgjørende og få ganske fatale endelser.

Sårbarhet henger ofte sammen med ærlighet også, synes jeg. Å være ærlig i dag synes også noen ganger å være en hemsko. Noen vil hevde at de klarer seg best de som jukser og de som utnytter systemer. Jeg tror disse kan være like sårbare, men tar på seg en fake maske for å overleve rett og slett. En ærlig sårbar vil i mange tilfeller tape. Man kan vel på mange måter si at ærligheten er sårbar i dagens samfunn.

Jeg er kjent for å være ærlig. Kanskje for ærlig vil mange hevde. Jeg har utlevert meg selv i mange foraer. Og dermed har jeg også stillt meg selv klar for hugg. Jeg har vært ærlig om min legning, min livshistorie, min psykiske helse, om da jeg møtte «veggen» og om min situasjon som aleneboer og arbeidssøkende som ikke får jobb.

Jeg innbiller meg at det hugges stadig vekk. Jeg tror det er en konsekvens av sårbarheten. Jeg tror jeg ville overlevd og levd lengre i landet hvis jeg ble anonymisert og ikke vært så åpen og ærlig. Jeg blir ofte sett på som sær. Hva galt kan det være med et menneske som sitter med så mange kvaliteter og som allikevel ikke får seg jobb? SÆR.

Jeg må jo også være sær som velger å bli prest for en Unitarkirke som kaller seg kristen – når jeg ikke selv kaller meg kristen? Tro meg – jeg merker alle mennesker som fjerner seg fra sære meg.

Og ja mitt sårbare jeg er sært. Jeg er spesiell. Har også alltid vært det. Sær, spesiell, ærlig til fingertuppene, sårbar. Og kampene har jeg måttet ta som en konsekvens av dette. Dette gjør meg ikke akkurat til en hero. Det er vel heller de som har gått imot meg som har erklært seg selv som heroer. Som til stadighet er ute etter å finne feil, og som til stadighet gjerne vil avsløre meg. Kjellemann er ikke bedre han. Nei, det er nettopp det. Jeg er ikke bedre. Man blir heller ikke bedre i sin kamp for tilværelsen.

Man må alltid takke seg selv for hvordan man blir behandlet av andre. «Man bør være mot andre som en vil at andre skal være mot en selv». Jeg tror ikke dette alltid er lett i dagens råe, harde samfunn. Og her er heller ikke jeg bedre. Kanskje mest fordi jeg er så sårbar som jeg er blitt. For sårbarhet er jo ikke alltid et tegn på svakhet heller. Jeg vil si jeg står her ganske så stødig. Å gråte en skvett innimellom og klage over alt det som går en imot, er da slettes ikke bare noe som skjer de sårbare. Nei, kanskje enda mer blant de sterke, de uovervinnelige, de suksessfulle. De er ikke så godt rustet!

En trøst til alle oss som tåler å være sårbare; JEG tror av vi er bedre rustet! Når vi faller så faller vi ikke så langt!

Det er å håpe at dette kan være en trøst for alle som sitter der ute og sliter. Dessverre er det veldig mange om dagen.

les også «Sårbarhet som kraftkilde» (forskning.no)

– I medisinen er man tradisjonelt opptatt av hva som gjør folk syke. Kanskje er det vel så viktig å spørre hva det er som holder folk friske, sier professor og lege Kirsti Malterud.

img_47a2caf2711711

Det nye livet er akkurat slik jeg husker det. Bare at….

ensomhet5b15d

Jeg har ikke valgt den ENE veien enda, der hvor det klart å tydelig står skiltet et yrke – en fast jobb jeg skal fortsette på. I hverdagen min for tiden er det skiltet i hytt og pine. Noen skilter vet jeg ikke fører noen steds hen, men jeg går den veien rett og slett for å overleve. Jeg må ha lønn.

Tiden jeg er inne i er i seg selv veldig frustrerende. Jeg har fire arbeidsgivere som drar i meg – eller ikke drar i meg i det hele tatt. Noen dager ringer alle, noen dager ringer ingen. Noen dager jobber jeg dobbelt og andre dager igjen jobber jeg ikke i det hele tatt. Heldigvis er det veldig få av dem nå om dagen.

Nei, problemet heller nok mer den andre veien. Forrige uke jobbet jeg 5 ulike steder og i 5 ulike yrker. Jeg jobbet i Sfo, i dagligvare, i kantine, som lærer og som assistent i en avlastingsbolig. To av dagene gikk jeg fra den ene jobben til den andre. Jeg kunne også fått jobbet i barnehage, men måtte takke nei.

Klart en slik livssituasjon har både positive og negative sider ved seg.

-Jeg møter masse nye mennesker og jeg lærer mye om folk i alle grupper og aldre.

– å jobbe som lærer og i Sfo trimmer hjernen og gjør meg sliten i hodet, mens kantine og dagligvare gjør meg utrolig sliten i kroppen.

-Jeg aner ikke hva jeg tjener om dagen. Lønningene varierer fra 110 – 180 kr timen og utbetalingene skjer i tide og utide. Dette gjør det nesten umulig å planlegge økonomi. Et annet moment er at ved at jeg har 4 arbeidsgivere så er det bare hos en arbeidsgiver jeg betaler «riktig» skatt. Hos de andre betaler jeg alt for mye. Det som er bra med det er at jeg får igjen det som er betalt for mye til sommeren! Bra måte å spare på.

-Veldig mange av jobbene man får når man jobber som vikar er på kveldstid og helger. Det gjør at man tjener bedre, men det gjør jo selvfølgelig også at man mister mye sosial omgang.

-Det blir liten tid til å søke nye jobber. Alle som søker jobber vet hvor lang tid det tar. Nå har jo dette løst seg litt selv, for det er jammen merkbart mindre jobber å søke på. Det er nedskjæringer veldig mange plasser, ikke minst innen kommunen.

MEN – det jeg egentlig skulle si litt om i denne posten er altså at det «nye» livet mitt som arbeidstager – er akkurat slik jeg husker det å være arbeidstager. Det er ikke så mye som er forandret, egentlig. Her tenker jeg spesiellt på frustrasjoner ansatte har på jobbene sine. Små og store konflikter, utløst gjerne i sammenheng med kravene arbeidsgiver stiller og kravene som familie der hjemme stiller. Å ha en jobb i dag handler ikke bare om å være der 37,5 timer i uken. Jobben preger oss i alle de andre timene i døgnene også. Jobben påvirker livene våre og alle de som er rundt oss. Særlig opplever jo barna dette særlig godt. Dette ser jeg jo både når jeg jobber som lærer og jobber i Sfo.

En elev jeg hadde var veldig sint en dag. Han satt for seg selv med en stor stein i hånden og hamret løs på en annen stein. Jeg gikk bort og lurte på hva han drev med. – «Jeg er sint», sa han. «Jeg vil bade men foreldrene mine har aldri tid!» Barn er utrolig kloke. Jeg sa at kanskje han snart skulle ut å bade med klassen? Han så på meg og sa: «Det er ikke det samme som å bade med mamma og pappa – dummen!»

Vel, han har rett. Selvfølgelig har han rett. Og jeg ble svar skyldig. Det er ikke så lett å forklare et lite barn at foreldrene ikke alltid har tid eller ork til han. Selv lærere eller Sfo-ansatte har ikke nok tid til å få snakket ordentilg med barna. Frustrasjonen hos barna skaper sinner som jeg godt kan forstå. Jeg kjenner jeg blir sint på deres vegne. Og politikere gjør situajsonen bare verre og verre. Småskoler og grendeskoler skal legges ned. Her i Skien er 5 småskoler planlagt å nedlegges. De skal samles i større skoler, større klasser.

Alt handler om penger.

Jeg ser det jo selv. Alt livet mitt handler om for tiden er penger. Jeg må overleve. Jeg snakker ikke om luksusoverlevelse. Jeg snakker om å ha penger til å få betalt regninger. Luksus for meg nå om dagen handler om fritid. En fritid uten jobb. På noen som helst slags måte.

Igjen så sitter jeg og tenker på hvor heldig jeg er som tross alt bare har meg selv å tenke på. Dog med litt blandede følelser. For jeg har jo bare meg selv. Det er bare det jeg tjener jeg har å bruke til å betale regninger. DET er min store frustrasjon. Men jeg kjenner hvor glad jeg er som ikke har et barn eller flere å ta meg av i tillegg. Samtidig skal jeg ta meg av en ektefelle, et hus, et hjem – med alt det innebærer.

Det synes å ha startet en ny «trend» i arbeidslivet om dagen. Det er utrolig få 100 % stillinger å få. Veldig mange stillinger er oppdelt i småstillinger i alt fra 10 % til 50- 60 %. Jeg er spent på å se hva denne utviklingen vil ha å si for vår fritid. Kanskje må vi ha to-tre jobber? Det vil resultere i en enda vanskeligere kabal som skal gå opp. Og selvfølgelig er det barna i familien som vil lide her også. Det er jeg ganske sikker på. For helse og omsorgsyrker vil dette si at for pasientene og brukere vil de få enda fler mennesker å forholde seg til. De ansatte i disse yrkene jobber sjeldnere og får ikke samme kontinuitet i jobbene sine. Dette tror jeg går ut over kvaliteten.

En annen utvikling jeg er veldig skeptisk til er at det kan synes som at lave personalkostnader er viktigere enn kvalitet. Jeg har jobbet i dagligvarebransjen i nesten hele mitt yrkesaktive liv. Jeg er en sirkushest i dagligvaren. Nå ser jeg at denne kompetansen er for dyr for dagligvaren. Jeg er byttet ut med skoleelever som ikke «kan noe». Jeg ser den samme trenden i læreryrket. Elever som er ferdig med videregående blir satt ut som lærervikarer. Dog er kanskje dette pga lærermangel, men like fullt må det gå ut over kvaliteten, skulle man tro.

På mange måter er yrkeslivet akkurat slik jeg husker det. Samtidig er det kommet mange nye utfordringer.

Dette var noen tanker jeg har gjort meg i mitt «nye liv». Hvordan opplever dere dette?

Det eneste jeg vil er å jobbe.

Jeg synes jeg har det for tøfft om dagen. Jeg synes livet er veldig vanskelig. OG urettferdig. Nå om dagen..

Jeg vil ikke ha det sånn! Men min vilje teller ikke. Jeg er maktesløs. Jeg har enda ikke fått jobb – tross at jeg sikkert har levert 40 søknader over en periode på 4-5 måneder.

Mange av søknadene får jeg ikke engang svar på. Jeg synes det er ille at ikke arbeidsgivere forstår hvor mye tid man bruker på å skrive søknader og hvor mye man engasjerer seg i hver enkelt søknad, hvor mye man går og venter, og håper på svar. Helst et positivt svar.

Mange forsøker å trøste meg. – Klart du får deg jobb! – Du får deg nok en jobb – snart! Jeg er selvfølgelig glad for velmenende trøst og oppmuntring. Jeg har vært «heldig» å få lov å jobbe to uker nå med 5 timers dager. Jeg setter heldig i hermetegn – fordi det jo er bedre å få jobbe noe i det hele tatt. Men på en kantinelønn blir ikke akkurat dette til gull og grønne skoger. Nå forventer jeg heller ikke gull og grønne skoger, men jeg ser at jeg begynner å få store problemer med å få betalt regninger og lån. Jeg har aldri hatt en anmerkning når det gjelder de jeg skylder penger. Jeg vil håpe at jeg også skal slippe dette fremover. Dette igjen fører til at jeg må si fra meg alt sosialt liv. Jeg sitter hjemme dag etter dag – med ullpledd rundt meg for å spare strøm. Det blir på mange måter bare en eksistens ikke et levende liv. Svartmaler jeg? Ja – nok gjør jeg det. Men saken er at jeg ikke vet hvor lenge jeg må leve på denne måten. Vil det ta dager, uker eller måneder før jeg får meg jobb? Jeg vet ikke.

Mitt intrykk er at det er flere med meg som sliter med å få seg jobb om dagen. Hvis du da ikke er ungdom og er billig arbeidskraft. Det er vel noe av dette som er problemet mitt. Jeg er FOR kompetent til mange stillinger, men ikke NOK kompetent til andre igjen. Mange sier til meg at jeg bør søke på alt! Jeg gjør også det. Stillinger som er ansett som å være på det laveste trinn og stillinger som er perfekte for meg og stillinger som er «over the head».

Jeg tror arbeidsgivere i de «lavt ansette yrkene» med rette tenker når de mottar min søknad, at Kjellemann er en som ikke vil være lenge i denne stillingen og dessuten vil han koste oss for mye. At jeg har mangeårig erfaring fra dagligvarebransjen er ikke viktig lenger. Butikker vil ikke ha kompetanse – de vil ha billig arbeidskraft.

Jeg har jo heller ikke tatt 3 år på høgskole for å sitte bak kassen på Rimi eller vaske gulv – eller stå på en produksjonslinje. Jobber innen kulturfaget kan det se ut som at det bare er å glemme. Nedskjæringer i kommunene har rammet særlig kultursektoren. Her i Skien har det rammet ekstra hardt.

Utdannelsen min hander om mer enn kultur slik folk tenker om kultur. Kulturbegrepet er vidt! Jeg ønsker å bruke denne utdannelsen til å få jobbe med særlig barn og unge, eller eldre. Jeg ønsker å kunne jobbe med mennesker, menneskerelasjoner, menneskekulturer og bruke kultur som et helsefrembringende aspekt. Jeg ønsker å jobbe med ungdom som er mindre sterke, bygge opp selvtillit og gjøre hverdagen dems bedre – bruke kultur som et alternativ til generell ungdomsproblematikk – familieproblemer, skoleproblemer, mobbing, psykiske problemer, rus og gjengmentaliteter feks.

Å skape en bedre og mer meningsfull hverdag for våre kjære eldre er også noe jeg brenner for. Jeg har sett og vært så heldig å få oppleve hva dans og musikk, teater og revy og tilpasset idrett har å si for å glede de eldre. Særlig de eldre som sitter på institusjoner. Demente. Ensomme og slitne. De er gamle men de lever enda!

Jeg har masse «inni» meg som jeg tror jeg kan bidra med for å hjelpe andre mennesker. Særlig de som kanskje befinner seg litt på utsiden, mennesker som sliter med hverdagen, mennesker som har psykiske problemer eller som har fysiske utfordringer. Jeg har større respekt for disse menneskene enn de som har helt andre verdier i livet sitt – som tror penger og karriære er selve lykken. Jeg har selv en forhistorie hvor jeg har vært mindre sterk. Jeg har opplevd fordommer. Jeg har opplevd å bli mobbet. Jeg har ofte slitt med psykiske problemer – og fysiske problemer. Jeg har 40 års erfaring som menneske. Jeg har mange års erfaring hvor jeg har stått på de mindre sterkes side. Jeg har tatt meg av mennesker gjennom livet som ikke har hatt det så godt som meg selv.

Jeg håper at noen meget snart vil «kjøpe» denne kompetansen jeg har. Det eneste jeg vil er å få lov til å jobbe. Jobbe med mennesker.

Neste uke har jeg ingen jobboppdrag igjen. Kanksje jeg får – kanskje jeg ikke får. Å leve slik går snart på helsen løs. Men syk kan jeg iallefall ikke bli.

Hvis noen vet om en arbeidsplass hvor de tror jeg kan passe inn og hvor det er en ledig stilling, så håper jeg at dere kan gi meg et hint.

Brennpunkt i kveld tirsdag: Tvang kalles frivillig i psykiatrien

NRK1, tirsdag 28.10. kl. 21.30

Hver fjerde pasient som legges inn på en psykiatrisk avdeling med tvang, blir talt som ”frivillig” innlagt. Innleggelsen blir ikke registrert som tvang før etter ett døgn på sykehuset.

En rapport fra SINTEF Helse viser at sykehuslegene opphever 24 prosent av de tvangsvedtakene som innleggende lege først har vurdert. En slik endring fra tvang til frivillig skjer når en sykehusspesialist, som oftest en psykiater i en overlegestilling, mener at pasienten likevel ikke oppfyller lovens krav til tvangsinnleggelse.

Les mer her

SINTEF RAPPORT Tvungent psykisk helsevern med døgnopphold i perioden 2001-2006. Sluttrapport 2008.

Se Brennpunkt-dokumentaren her Tvang i psykiatrien

Se også -Alle har en Mental helse – profil på Facebook. Meld dere gjerne inn i gruppen!

Psykisk helse – nettverk, nettsteder, organisasjoner og hjelpetelefoner

Langt der fremme

ser jeg at skyene revner,

og sola bryter igjennom.

Dit skal jeg!

 

For uansett hvor tungt livet kan fortone seg
og hvor mange mørke skyer som truer i horisonten,
skinner det alltid en klar sol bak der et sted.

Og hvert lille solglimt vi klarer å ta til oss,
hjelper oss til å ta enda et skritt
på den vanskelige veien…

Tilbake til livet!

(http://www.sosialangst.com/)

Angstringen

Angstringen er en selvhjelpsorganisasjon for mennesker med angst. Siden har mye informasjon om angst og behandling av angst. Organisasjonen drives på idealistisk og frivillig basis, men med noe støtte fra det offentlige.

The Farm

Nettstedet ønsker å frambringe opplysning og større kunnskap om psykiske lidelser, med særlig vekt på de nevrotiske sykdommene som faller innunder diagnosene for angst og depresjon. Nettstedet drives av mennesker som selv enten har eller har hatt angst eller depresjon.

Akuttpost.no

Informasjonsside om psykiatri og psykiske sykdommer og – lidelser.

Alltid-alene

Forum for mennesker med psykiske problemer. Forumet er skjermet for tryggheten til medlemmene, og du må registrere deg for å delta.

BipolarNorge

Diskusjonsforum for dem som har bipolar lidelse (manisk depresjon).

Bipolart treffpunkt

Møtested for dem som lever med bipolar lidelse.

Det Gjelder Angst

Møteplass for mennesker med angst eller med interesse for lidelsen. Her kan du finne faktainformasjon om angst, profiler av mennesker som sliter med angst, møteplass med mulighet for å komme med innlegg, artikler og kronikker samt en del pekere.

Egils side om angst

En nettside om angst.

Interesseorganisasjonen for PTSD-rammede og deres pårørende

… har et ønske om å være møtested og nyttig verktøy for å få informasjon om sykdommen (posttraumatisk stresslidelse), samt ulike behandlingsformer.

Oss Med Angst

Et diskusjons-fellesskap for mennesker som sliter med angst, depresjoner eller andre lignende lidelser

Sosfob

Diskusjonsforum for mennesker med sosial fobi.

Sosial angst

Mailingliste for mennesker med sosial angst.

Stille-vann

Diskusjonsforum hvor temaer innen psykisk helse er i fokus.

Stillheten … et lys i mørket

Et fristed der du kan treffe likesinnede og prate om alt og ingenting. Siden er spesielt relatert mot angst og depresjon.

European Federation of Psychology Students’ Associations (bel)

Den europeiske organisasjonen for psykologistudenter.

HumaNova

Nordisk institutt for psykosyntese og transpersonell psykologi, alternative retninger innenfor psykologien.

Journal of Neurology (nl)

Tidsskrift for europeiske nevrologer. Bestill blant annet artikler over e-post.

Psychology (usa)

Nettstedet er ikke noen faglig ressurs, men en kan stille eksperter spørsmål. En kan også leke «Psykologi-leker» (!)

Psykologi

Nettsted som tar sikte på å spre kunnskap og informasjon om psykologi, både innenfor teori, forskning og praksis. Artikler legges til jevnlig.

Aurora

Støtteforening for mennesker med psykiske helseproblemer.

Felles Utvikling

Et tilbud til ungdom mellom 14 og 25 år, som kan ta kontakt om de opplever psykiske problemer, problemer med rus eller har det vanskelig og ikke takler det på egen hånd.

Forum for Psykologer i Skolen

En interesseorganisasjon for psykologer som jobber i skoletilknyttet virksomhet, oftest i Pedagogisk-Psykologisk Tjeneste, PPT.

Institutt for Gruppeanalyse

Instititutt for Gruppeanalyse har som formål å styrke det psykoterapeutiske tilbud i Norge ved å sørge for kvalifisert utdannelse i gruppeanalyse.

Mental Helse Ungdom

Denne medlemsstyrte ungdomsorganisasjonen som er en del av Mental Helse Norge, er til for ungdom som har eller har hatt psykiske problemer, ungdom som er pårørende eller som interesserer seg for psykisk helse.

NFBUI

NFBUI er en interesseforening for barne-og ungdomspsykiatriske poliklinikker, klinikkavdelinger og behandlingshjem i Norge.

Norsk forening for familieterapi (NFFT)

Norsk forening for familieterapi er en interesseforening for fagfolk.

Norsk Forening for Kognitiv Terapi

Ønsker å informere om kognitiv terapi i Norge, fagets anvendelse og utvikling, og arbeide for å høyne kvaliteten av terapi og forskning.

NOSCO

Norsk Organisasjon for Supervisjon, Coaching og Organisasjonsutvikling er en ideell organisasjon for organisasjoner og personer.

Psyk Opp

Stiftelsen psykiatrisk opplysning er en organisasjon som vil bidra til større åpenhet og kunnskap om psykiatri og psykiske lidelser. Her kan du bestille diverse opplysningsmateriell, få en oversikt over aktuelle kurs samt finne endel nyttige pekere.

WSO – Landsforeningen We Shall Overcome

Støtteforening for mennesker i psykiatrien og deres venner. Siden inneholder bl.a. informasjon om medisinering.

Mental Helse Norge

Organisasjon som arbeider for større forståelse for mennesker med psykiske problemer. Du finner nyheter, hjelpetelefon, arbeidslivstelefon og nettjenesten Si det med ord, hvor du kan skrive og få svar tilbake.

Rådet for psykisk helse

Denne humanitære organisasjonen har som formål å redusere og bekjempe psykiske lidelser. Nettsidene har nyheter og temainndelt informasjon, samt artikler fra bladet «Psykisk helse».

Ananke

Støtteforening for folk med tvangslidelse (OCD) og pårørende.

Angstringen

Angstringen er en selvhjelpsorganisasjon for mennesker med angst. Siden har mye informasjon om angst og behandling av angst. Organisasjonen drives på idealistisk og frivillig basis, men med noe støtte fra det offentlige.

Bipolarforeningen

Interesseorganisasjon for mennesker med bipolare lidelser i Norge.

Landsforeningen for Pårørende innen Psykiatri

LPP skal sikre et helhetlig og individuelt tilpasset tilbud for alle alvorlig psykisk syke og deres pårørende.

Nettros

ROS er en interesseorganisasjon for alle som er berørt av spiseforstyrrelser. På sidene finnes informasjon om anoreksi, bulimi og tvangsspising, samt oversikt over fylkeslagenes adresser og aktiviteter.

Norsk Forening for Integrativ Terapi

NFIT organiserer integrative terapeuter og studenter under utdanning. Foreningens formål er å organisere utdanning, kurs, seminarer og å ivareta faginteressene til utøverne av integrativ terapi.

Norsk Psykiatrisk Forening

NPF er en spesialforening innen psykiatri, tilknyttet Den norske lægeforening. Skal bl.a. jobbe for å synliggjøre det psykiatriske fagområdets betydning innen norsk helsevesen og fremme psykiatriens utvikling.

Organisasjonen for private barneverntiltak

Interesseorganisasjon for private tiltak som tilbyr det offentlige plasseringer etter lov om barneverntjenester. Tilbyr kurs og fagseminar.

Barnepsykiatriprosjektet

Prosjektet har som formål å videreutdanne 15 nye barne- og ungdomspsykiatere i Nordland, Troms og Finnmark.

BUP Midt-Norge

BUP (barne- og ungdomspsykiatrisk enhet i helseforetak) er en av spesialisthelsetjenestene innenfor sykehusene.

DagavdelingsNettverk (DN)

DagavdelingsNettverk (DN) er en sammenslutning av psykiatriske dagavdelinger i Norge. Nettverket er beregnet på alle psykiatriske dagavdelinger som i hovedsak baserer sin virksomhet på gruppeterapi og behandling av personlighetsforstyrrelser.

Kulturnettverket Innlandet

Et uformelt kulturnettverk mellom kommuner, psykiatriske sykehus og andre relevante institusjoner. Arbeider med informasjon, samordning og utvikling av kulturaktiviteter.

NFBUI

NFBUI er en interesseforening for barne-og ungdomspsykiatriske poliklinikker, klinikkavdelinger og behandlingshjem i Norge.

Regionsenter for barn og unges psykiske helse

RBUP Øst og Sør utvikler og driver utdanning, forskning, fagutvikling og informasjonsvirksomhet innen psykisk helsevern for barn og unge.

Senter for barne- og ungdomspsykiatri i Oslo

Senter for forskning og undervisning om barne- og ungdomspsykiatri.

St. Olavs Hospital: Barne- og ungdomspsykiatrisk klinikk

Utreder og behandle barn og unge med psykiske problemer samt yter familiehjelp og forebygger. Driver i tillegg spesialistutdanning for helsepersonell. En del av Helse Midt-Norge.

The American Journal of Psychiatry (usa)

Amerikansk psykiatri-fagtidsskrift.

Anti-Psykologisk Og Anti-Psykiatrisk Side

Om en privatpersons negative erfaringer med terapi. Pekere til avisartikler om emnet.

Informasjon om Psykiatri

I denne prosjektoppgaven settes det søkelys på informasjon i psykiatrien.

Kirkens SOS

Kirkens SOS er en døgnåpen krisetjeneste for den som er i umiddelbar fare for å ta sitt eget liv, og for den som er i følelsesmessig eller eksistensiell krise. Telefonnummeret er 815 33 300. Du kan også sende e- post.

Anonyme Foreldre av Mobbeofre

Råd til foreldre, tips hvis du har mistanke om at barnet ditt blir mobbet og debattforum om mobbing.

Arbeidslivstelefonen Ny

Rådgivningstjenesten i regi av Mental Helse Norge, er et tilbud til både arbeidstakere og arbeidsgivere. Her kan du få råd og noen å snakke med om trakassering, mobbing, sykefravær, lover og regler.

Manifest mot mobbing

Informativt nettsted og idébank for offentlig tiltaksplan: Manifestpartene har en visjon om nulltoleranse mot mobbing.

VG: Mobbing

Samling av artikler som omtaler mobbing.

Kors på halsen

Røde Kors-telefonen for barn og ungdom har telefonnummer 800 333 21. Også på nettstedet for telefonen, «Kors på halsen», kan barn og unge anonymt melde og få svar fra voksne. Her er også diskusjonsforum og temasider.

Landsforeningen mot mobbing på arbeidsplassen

Informasjon om hva det vil si å bli mobbet på arbeidsplassen, hvem som mobbes og konsekvensene av mobbing.

Mobbelista

Her kan du sette deg opp på en postliste og utveksle tanker og erfaringer med andre om mobbing.

Stopp JobbMobben

Informasjon om mobbing på arbeidsplassen. Hvem som rammes, hvilke konsekvenser det får og konferanser organisasjonen holder.

The Mobbing Encyclopaedia (se)

Informasjon om mobbing på arbeidsplassen m.m.

Tore Lende: Mobbing

Siden er litt vanskelig å bruke, men har mye bra og viktig stoff anngående mobbing.

Leve

Landsforeningen for etterlatte ved selvmord.

Universitetet i Oslo: Seksjon for selvmordsforskning og -forebygging

Nettstedet til dette nasjonale kompetansesenteret er en ressursbank for selvmordsforskning og -forebygging, og har til hensikt å presentere aktuell informasjon på det suicidologiske fagområdet. Her er også «Krisehjelp» og henvisning til andre ressurser.

Krisehjelp

Til de som strever med selvmordstanker, eller kjenner noen som gjør det.

Leve Vestfold

Regional organisasjon med råd og informasjon til etterlatte ved selvmord.

Suicidologi

Tidskrift om selvmord. Utgis av Universitetet i Oslo, Seksjon for selvmordsforskning og -forebygging.

IKS – Interessegruppa for Kvinner med Spiseforstyrrelser

Medlemsorganisasjon for kvinner som har eller har hatt spiseforstyrrelser. Nettsidene har informasjon om ulike typer spiseforstyrrelser, om lokallagene etc.

Lommelegen: Spiseforstyrrelser

Temasenter om spiseforstyrrelser med redaktør Finn Skårderud – som er ekspert på dette området. Her finner du nyheter, artikler, bokanbefalinger og utfyllende informasjon.

Nettros

ROS er en interesseorganisasjon for alle som er berørt av spiseforstyrrelser. På sidene finnes informasjon om anoreksi, bulimi og tvangsspising, samt oversikt over fylkeslagenes adresser og aktiviteter.

Senter for Spiseforstyrrelser (SFS)

Her kan du få informasjon, råd og veiledning vedrørende spiseforstyrrelser. Senteret holder også foredrag, undervisning, temamøter og kurs rundt temaet.

Aksjonen mot anoreksi og bulimi

Forum, nyheter og informasjon om spiseforstyrrelser.

Landsforeningen for overvektige

Foreningens mål er blant annet å arbeide for at fedme blir definert som en kronisk sykdom.

Mirabellas lille side om tøffe tak i livet

En side for pårørende til unge med spiseforstyrrelser og/eller selvskadingsproblematikk.

Nasjonalt klinisk nettverk for spiseforstyrrelser (NKNS)

Nettverket representeres av sentrale fagpersoner og skal gjøre det lettere for behandlingsapparatet å samarbeide og behandle pasienter på tvers av regionene

HJELPETELEFONER:

UNG HELSE – hjelpetilbud for ungdom Trenger du noen å snakke med? Det finnes mange hjelpetelefoner du kan ringe dersom du trenger hjelp eller informasjon om forskjellige tema. Noen av telefonene har døgnåpent. Her får du en oversikt over en rekke slike telefoner som omhandler ulike problemstillinger. Besøk siden http://www.unghelse.no/wips/1889661886/

NO ABUSE – HJELPETELEFONER 

Finn nr til mange hjelpetelefoner her: http://www.noabuse.no/hjelp1.htm

døgnåpne hjelpetelefoner; http://www.noabuse.no/dognvakt.html

HELSE NORD Det finnes flere landsdekkende hjelpetelefoner der pasienter eller mennesker i en vanskelig livssituasjon kan få nyttig hjelp. Vi har samlet noen her. Linkene går rett til telefonenes internettsider.

http://www.helse-nord.no/category2858.html

INFOTELEFONER FOLKEHELSEINSTITUTTET 

(KLIKK LINKEN OVERFOR)

  • SUSS-telefonen
    Tlf: 800 33 866
    Åpent: Hver dag hele året, kl. 12-18.
    Pris: Gratis (grønt nummer)
    Målgruppe: Ungdom.
    Funksjon: Innringerne kan være anonyme og kan dessuten velge om de vil snakke med en mann eller en kvinne. Alle spørsmål om samliv, seksualitet og prevensjon blir besvart.
    Nettadresse: https://www.suss.no
  • Telefon for seksuell helse
    Tlf: 810 02 244
    Åpent: man-tor kl. 20-22.
    Pris: Nærtakst
    Målgruppe: Unge voksne
    Funksjon. Rådgivning og veiledning. Innringer kan få snakke med lege eller rådgiver, samt få ringt inn resept på nødprevensjon til nærmeste apotek. Tjenesten har oversikt over hvor i nærmiljøet det er hjelp å få.
  • Informasjonstelefonen om aids
    Tlf: 810 03 200
    Åpent: man-tor kl 09-13 og 18-20
    Pris: Nærtakst
    Målgruppe: Alle
    Funksjon: Helsepersonell svarer på spørsmål om hiv og aids. Innringer kan være anonym.
    Finansieres av Statens helsetilsyn.
  • Homofiles ungdomstelefon
    Tlf: 810 00 277
    Åpent: Alle dager hele året kl. 16-22
    Pris: Nærtakst
    Målgruppe: Ungdom
    Funksjon: Unge homofile svarer på spørsmål om homofili, forelskelse, identitet og sikrere sex. Innringer kan være anonym, telefonnummeret kommer heller ikke på telefonregningen. Drives av ungdomsgruppa i Oslo, Landsforeningen for Lesbisk og Homofil frigjøring.

Unge homofile hjelper unge

Homofiles ungdomstelefon består av frivillige unge homofile og lesbiske man kan ringe for å snakke om identitet, forelskelse og seksualitet.

– Mellom oss og innringerne finnes ingen profesjonell barriere, sier koordinator Jan Bakke.

De er seks faste og fire ekstravakter som gratis tar et tak ved Homofiles ungdomstelefon. Alle er unge. Og alle er homofile eller lesbiske.

Koordinator Jan Bakke tror telefonvaktenes unge alder og at de selv er homofile gjør det lettere for ungdom å ta kontakt.

Der egne erfaringer eller kunnskaper stopper, henviser de innringerne dit kompetansen finnes. Det kan være psykolog. Det kan være lege.

– Vi skiller oss fra de andre hjelpetelefonene fordi telefonvaktenes egne erfaringer er kilde til råd og hjelp, sier koordinator Jan Bakke. – Dessuten er vi er den eneste telefonen som retter seg spesielt mot homofile og lesbiske.

Hovedtyngden av de 300 telefonene som Homofiles ungdomstelefon besvarer hver måned, dreier seg om hiv og aids. På tross av at innringerne er vokst opp med aidstrusselen og en konstant informasjonsstrøm om sykdommen, dreier de fleste aidsspørsmålene seg om smitteveier og frykt for å ha blitt smittet.

– Disse telefonene kommer gjerne fra folk som har oppsøkt risikosituasjoner. Vår oppgave er først å berolige. Deretter opplyse og gi råd.

– Vi opplever at mange innringere engster seg vel mye for nettopp aids. Det er jo andre kjønnssykdommer, som gonoré, som smitter lettere. Men engstelsen er vel et uttrykk for hysteriet som har vært om aids. – Samtidig trengs det fortsatt informasjon. Det er en god del unge homofile som har distanse til aids. De føler at sykdommen tilhørte forrige generasjon og at det ikke er en trussel som angår dem, sier Bakke.

Som landsdekkende støtte- og informasjonstelefon har Homofiles ungdomstelefon operert i to år. Telefonvaktene velges ut ved intervju og alle som er på jobb skal være kurset i sikrere sex og samtaleteknikk. Alle telefonvaktene må skrive under på en taushetserklæring.

Telefonen retter seg mot aldersgruppa 13-26 år. De fleste innringerne er i gruppen 19-22 år. Litt flere gutter enn jenter tar kontakt. Tlf: 810 00 277

(Jeg tar forbehold om at feil telefonnummer KAN være feil oppgitt på sidene jeg har funnet dem)

Å leve med «lidelsen» angst og depresjoner

      I anledning Verdensdagen for psykisk helse 10 oktober vil jeg gjerne komme med noen betraktninger og tanker rundt det å leve med angst og depresjoner. Jeg har levd med dette som en stor del av livet mitt i over 30 år. Allikevel sitter jeg ikke med noen fasit på hvordan man skal leve med det eller hva som er årsaken. Jeg har bare tanker og mine egne erfaringer som jeg gjerne vil dele.

 

”Det er bare den som har opplevd det selv som vet hva det å ha psykiske lidelser i hverdagen er”, hører man ofte.

 

Jeg synes det er en sannhet med visse modifikasjoner.

 

Å leve med MIN angst og depresjon er det nok bare jeg selv som kan sette meg inn i – og ofte kommer til og med meg jeg selv til kort. Angsten og depresjonene lever sine egne liv og rammer ofte da du minst forventer det. Uavhengig av situasjonen – uavhengig om du befinner deg alene eller sammen med andre og ikke minst hvem de andre er. Sånn sett er også angst og depresjon en ”lidelse” – fordi den ofte rammer i situasjoner hvor man ikke venter seg at den skal ramme. Men angst og depresjon vil jeg si også er en del av livet mitt som jeg har fått lære mye av. Etter å ha levd mange år med denne ”diagnosen”, har jeg lært meg å leve med den og jeg har lært meg å ofte takle den. Slik sett er jeg heldig.

 

Nå håper jeg leseren forstår at jeg ikke mener jeg er heldig som har levd med angst og depresjon. Men når man er kommet så langt som jeg har at jeg kan klare å være ”herre over” denne såkalte lidelsen – så innser man også at å leve med angst og depresjon har vært med å skape meg som det menneske jeg er. Den har – tror jeg – gjort meg mer ydmyk, medfølende og åpen for hva andre mennesker gjennomgår i ulike faser i livet sitt. Ja for ALLE har vi nok opplevd det – det å være redd, engstelig, deppa og umotivert.

 

Det er jo også her at mange mennesker misoppfatter den som er syk av angst og depresjoner. Det å leve med angst og depresjoner kan ikke sammenlignes med å grue seg til noe, eller føle seg trist i enkelte situasjoner, eller redd og engstelig. Det forunderlige med å leve med angst og depresjoner ligger nettopp i det jeg skriver: ”man lever med det”. Stort sett hele tiden.

 

Jeg har mange ganger i livet mitt blitt møtt med holdninger at jeg er stakkarslig. Det er kanskje i de situasjoner hvor jeg har trekker meg vekk – kanskje i de situasjoner hvor jeg kan kjenne kanskje særlig angsten tar overhånd og hvor jeg ikke mestrer å styre den. Det kan også være i perioder hvor depresjonen er særlig ille og hvor jeg kanskje finner det best å være alene. Man blir ofte møtt med: ”skjerp deg”!

 

Man oppleves i veldig mange situasjoner som negativ og kjedelig. Man vil jo gjerne ikke være sånn – og ofte reddes man av å ta medisiner eller bruke alkohol som medisin. Eller leke klovn. Det har jeg gjort mange ganger. Inni meg raser det med følelser, angst og redsel – men jeg overdøver det med å spille klovn, en slags hyperaktiv klovn.

 

Det finnes selvfølgelig grader av angst og depresjon. Noen lange perioder i livet mitt har jeg levd godt og følt meg fri. Jeg tror jeg kan si at det er i de perioder i livet mitt hvor jeg har opplevd stabilitet. Stabilitet og ro. Trygghet og sikkerhet. Det er ikke til å komme utenom at vi her også snakker veldig ofte om trygghet og stabilitet når det gjelder jobb, skole og selvfølgelig økonomi. Dette gjelder for min situasjon – men for andre kan det jo også handle om stabilitet når det gjelder kjærlighetsliv eller endringer i familiesituasjoner for eksempel.

 

Bare det.. – vil kanskje noen si. Det er jo slik livet er! Ups and downs. Alle er vi der. Ingen går gjennom livet uten å støte på problemer. Det er sant. Jeg føler ofte at det handler om utgangspunktet. Hvordan du er som mennesketype og hva det er livet ditt som har gjort deg til den du er. Vi er ikke alle like sterke. Vi har ikke samme livshistorie alle sammen. Vi er unike individer med hver vår oppvekst og bakgrunn.

 

Jeg skal være forsiktig med å si noe om hvorfor jeg har levd med angst og depresjoner mange år av mitt liv og sette dobbelstrek under – ”DETTE er årsaken!”. Det er i tilfelle privat og jeg vet jo ikke helt selv heller hva som er hovedårsak. Men jeg må jo si at det å ha en annen legning enn ”normalen” har vært med på å gjøre livet mitt, oppveksten min – i beste fall annerledes. Her vil nok også mange si at DET kan vel ikke være så stort problem – homofili er ok! Jeg er jo selvfølgelig enig. Jeg har selvfølgelig aldri hatt noe imot homofili. Jeg er glad for at jeg er homofil! Men det er noe helt annet å være i den situasjon å oppleve deg annerledes, nesten ulovlig – når du som liten gutt opplever å være betatt av en av samme kjønn. Man vet ikke alltid at ”dette” har et navn – homofil – men man skjønner fort at dette ikke er noe man skal utbasunere eller noe din familie eller dine venner vil bli særdeles glad for å få høre om. Å vokse opp som homofil på syttitallet var nok også ganske annerledes enn det er i dag. Jeg visste jo knapt nok at det fantes. Jeg var alene om dette – på mer enn en måte.

 

Løgnene. Fortielsen. Ensomheten rundt de ulovlige tankene. INGEN å snakke med. Man tør nesten ikke si ordet selv engang i redsel for at da er du DET da jo. Det er klart at å kanskje leve med denne fortielsen i mange år vil prege deg som menneske i fremtiden. Selv også når du endelig har stått frem og til og med fått aksept av de som er viktige for deg. Annerledesheten og fordommene lever der ute allikevel og man må leve med det og støte på det OFTE. Det har jeg jo fått merke – ikke minst her på bloggen.

 

Vel, jeg er glad for at det i dag er lettere å stå frem som homofil. Samfunnet aksepterer oss lettere når vi endelig står frem som det 100 % menneske vi er. Jeg tror bare ikke at vi er kommet så langt i dag heller, at tanken og opplevelsen av å føle seg annerledes, ER særlig annerledes. Jeg tror i alle fall at det i mange tilfeller er i slike situasjoner at man utvikler angst og depresjon. Når man er i situasjoner hvor man ikke styrer selv det man utsettes for. Når man føler seg annerledes og oppleves annerledes enn dette NORMALE – det vanlige. Fasitmennesket har jeg ofte kalt det.

 

Å leve opp til idealene – eller fasitmennesket – er en tøff kamp som preger livet til veldig mange av oss i dag. Slik har det jo også vært opp gjennom historien. Med moter, trender, religioner, og forventninger man får gjerne skapt av mediaer, kanskje særlig gjennom tv.

 

Jeg må være litt humoristisk og si at her har jeg vært særdeles uheldig.

 

Jeg har hele mitt liv vært tykk. Jeg er litt femi. Jeg er homo. Jeg er enslig. + + + Og ikke minst: Jeg har levd med angst og depresjoner. Man kan jo le litt av dette. Og her igjen vil vel kanskje noen si at: Herregud så stakkarslig! Jeg er enig – men motsatt. Jeg synes det er stakkarslig av samfunnet å ikke godta at vi alle er født ulike og at det ikke finnes noen fasiter. Men alle disse faktorene spiller inn på livet mitt og avgjør hvem jeg er og hva jeg skal oppfattes som.

 

Det snakkes så ofte om livsstilssykdommer. Skylden på livsstilsykdommene legges ofte på den enkelte. DU er tykk – du må slanke deg!. Det er alvorlige beskyldninger å komme med overfor en jente som sitter over doskålen og spyr for å få opp maten hun har overspist for å bli som sangidolet sitt, eller som samfunnet forventer av henne. Det er ikke farlig å være tykk. Det farlige er å lage tanker inni hodene på folk at du ikke er normal.

 

Samfunnet må ta denne skylden. Kravene vi stiller, ikke bare overfor oss selv men faktisk i mange tilfeller enda mer overfor andre, er så skyhøye at folk ikke mestrer det. I vernet for kravene blir vi faktisk kjempeegoister. Fornuften bukker under. Resultatet tror jeg havner ofte med ensomhet, individualisme og der igjen kommer angsten og depresjonene.

 

Hvor ble det av FORNUFTEN? – spør jeg meg selv om mange ganger. Det er for eksempel i tilfeller der jeg ser at lekestativer for barn ikke blir godkjente fordi barnet kan falle ned og slå seg. Eller når jeg som lovlig røykende blir bedt om å gjemme meg så ikke foreldre eller barn ser at jeg røyker. (Tobakk er fortsatt lovlig her i landet) Ja – det er kanskje skadelig. Det er klart at barnet slår seg når det detter ned. Og jeg VET det er skadelig å røyke, ikke bare for meg selv men også for de som er i nærheten av meg. Jeg tror jeg lærer best ved å bruke fornuft. Et barn lærer når det detter ned og slår seg. Årsaken til at han datt ned bør han lære av og ikke gjøre en gang til. Jeg må også lære meg at det er fornuftig å vise hensyn når jeg røyker – til tross for at jeg ikke helt skjønner hvorfor det reageres så sterkt på at et barn ser jeg røyker, mens det sitter foran tv og ser film med mennesker bli drept – uten at noen reagerer på det. (vel,,, her kunne jeg sagt mye kjenner jeg… ;-)))

 

Livet handler mye om å slå seg. Slå seg – stå opp igjen – og å lære av det. Det er gjerne meg selv som må lære av de feilene jeg gjør. Selvfølgelig er det også ofte greit at andre kan lære av de feilene jeg gjør. Og hva er feil? Vel, det er i de fleste tilfeller der jeg selv innser at jeg skader meg selv eller andre. Så skal man jo også tenke over hva andre mener er feil med deg. Men de andre har ikke alltid rett! Jeg pleier ofte å si at jeg gjør så godt jeg kan – og bedre kan jeg ikke gjøre det. Det burde faktisk holde.

 

Angst og depresjoner tror jeg handler i stor grad om de kravene som blir stilt til oss. Kravene som blir stilt oss allerede fra dagen vi blir født og får tildelt en blå lue fordi du er gutt. Ofte begynner det allerede der. Kanskje enda mer hvis du er født jente. Fra 5 års alder går du vekk fra en stort sett sorgfri barndom og inn i skole, institusjon, jobb. Fra første skoledag kreves det noe av DEG. Fra denne dag kan du ikke lenger bare si at; – jeg er bare et barn; eller: – jeg er bare et menneske.

 

Jeg prøver å si til meg selv hver dag: Jeg ER bare et menneske. Jeg vet jeg alltid gjør mitt beste. Det innebærer at jeg gjør mye feil, men også mye som er veldig bra. Jeg har lært av livet mitt og jeg er glad for at jeg har følelser som jeg kan gå å kjenne på. Angsten og depresjonene har også lært meg masse. Jeg er ikke stakkarslig. Jeg betyr noe. Jeg kjenner godt at jeg lever og i dag vil jeg gå ut og leve igjen – med alt det måtte innebære.

 

Det er jo det livet handler om. Å kjenne at man lever. Og å kjenne på alt det innebærer. Men det er tøft. Jeg prøver å lære meg at angsten og depresjonen skal jeg selv styre – ikke la de styre over meg. Det er tøft – og det er dessverre veldig ensomt.Og jeg vet alt om hvor vanskelig det er.