Jeg er et sårbart menneske

Jeg vil kalle meg et sårbart menneske.

Er det ikke rart at i dagens samfunn og moderne tid så er dette nesten sett på som en negativ egenskap? Og er det egentlig en egenskap – eller er det et synes-synd-på-seg-selv-syndrom?

Jeg får mange karakteristikker og mange av de kolliderer kraftig. På den ene siden hevder noen jeg er en mediahungrig, selvforherligende, selvopptatt homofil mann og på den andre siden vil noen hevde jeg er en mann som bare gir og gir og ofrer seg så mye for andre at jeg lider for det selv.

Jeg vil tro at noen synes jeg er selvopptatt bare ved å skrive om dette her..

Jeg tror jeg selv stiller meg litt midt imellom. Jeg tror jo ikke alltid at det å være selvopptatt er en dårlig egenskap, alltid. Selvfølgelig skal man være opptatt av blant annet likeverd og like rettigheter. Jeg er opptatt av dette fordi jeg er selv er homofil, aleneboer og fordi jeg har måttet slite for aksept og lik behandling. Så er det jo andre grupper som sliter med sine ting og opptatt av det. Jeg tror jeg også har vist at jeg er interessert og deltagende i andres problemer, blant annet gjennom bloggen her.

Men sårbarhet starter ikke nødvendigvis med selvopptatthet. Kanskje heller tvert om.

Sårbarhet forveksles ofte med hårsårhet – og ja selvfølgelig er det grader av sårbarhet også. Jeg vil si jeg lider av alle gradene 😉

Det moderne samfunn utfordrer det sårbare mennesket. Vi lever i et samfunn som er tøft, rått og hvor ofte de svakeste bukker under. Sårbarhet er ofte betraktet som en slik svakhet. Man skal være sterk for å henge med. Jeg er noen ganger sterk og noen ganger svak. I mine svake øyeblikk ser jeg ofte at det blir utnyttet. Og øyeblikkene kan være avgjørende og få ganske fatale endelser.

Sårbarhet henger ofte sammen med ærlighet også, synes jeg. Å være ærlig i dag synes også noen ganger å være en hemsko. Noen vil hevde at de klarer seg best de som jukser og de som utnytter systemer. Jeg tror disse kan være like sårbare, men tar på seg en fake maske for å overleve rett og slett. En ærlig sårbar vil i mange tilfeller tape. Man kan vel på mange måter si at ærligheten er sårbar i dagens samfunn.

Jeg er kjent for å være ærlig. Kanskje for ærlig vil mange hevde. Jeg har utlevert meg selv i mange foraer. Og dermed har jeg også stillt meg selv klar for hugg. Jeg har vært ærlig om min legning, min livshistorie, min psykiske helse, om da jeg møtte «veggen» og om min situasjon som aleneboer og arbeidssøkende som ikke får jobb.

Jeg innbiller meg at det hugges stadig vekk. Jeg tror det er en konsekvens av sårbarheten. Jeg tror jeg ville overlevd og levd lengre i landet hvis jeg ble anonymisert og ikke vært så åpen og ærlig. Jeg blir ofte sett på som sær. Hva galt kan det være med et menneske som sitter med så mange kvaliteter og som allikevel ikke får seg jobb? SÆR.

Jeg må jo også være sær som velger å bli prest for en Unitarkirke som kaller seg kristen – når jeg ikke selv kaller meg kristen? Tro meg – jeg merker alle mennesker som fjerner seg fra sære meg.

Og ja mitt sårbare jeg er sært. Jeg er spesiell. Har også alltid vært det. Sær, spesiell, ærlig til fingertuppene, sårbar. Og kampene har jeg måttet ta som en konsekvens av dette. Dette gjør meg ikke akkurat til en hero. Det er vel heller de som har gått imot meg som har erklært seg selv som heroer. Som til stadighet er ute etter å finne feil, og som til stadighet gjerne vil avsløre meg. Kjellemann er ikke bedre han. Nei, det er nettopp det. Jeg er ikke bedre. Man blir heller ikke bedre i sin kamp for tilværelsen.

Man må alltid takke seg selv for hvordan man blir behandlet av andre. «Man bør være mot andre som en vil at andre skal være mot en selv». Jeg tror ikke dette alltid er lett i dagens råe, harde samfunn. Og her er heller ikke jeg bedre. Kanskje mest fordi jeg er så sårbar som jeg er blitt. For sårbarhet er jo ikke alltid et tegn på svakhet heller. Jeg vil si jeg står her ganske så stødig. Å gråte en skvett innimellom og klage over alt det som går en imot, er da slettes ikke bare noe som skjer de sårbare. Nei, kanskje enda mer blant de sterke, de uovervinnelige, de suksessfulle. De er ikke så godt rustet!

En trøst til alle oss som tåler å være sårbare; JEG tror av vi er bedre rustet! Når vi faller så faller vi ikke så langt!

Det er å håpe at dette kan være en trøst for alle som sitter der ute og sliter. Dessverre er det veldig mange om dagen.

les også «Sårbarhet som kraftkilde» (forskning.no)

– I medisinen er man tradisjonelt opptatt av hva som gjør folk syke. Kanskje er det vel så viktig å spørre hva det er som holder folk friske, sier professor og lege Kirsti Malterud.

img_47a2caf2711711

Et nytt veiskille. Hvilken vei skal jeg ta?

Flere ganger i livet er det slik at man står overfor noen veiskiller og må foreta valg. Som ung er det kanskje ikke alltid så nøye gjennomtenkt de valg man tar, man kan alltids gå tilbake og velge nye og andre veier. Jo eldre man blir, jo vanskeligere synes jeg det blir å ta disse valgene.

Gjennom et 40 år langt liv så har man på mange måter holdt til der på motorveien, med bare en og annen avstikker, nå og da. Ofte har avstikkerne vært korte og vist seg å være blindveier, man har snudd og det har liksom ikke vært verre en det.

For noen år siden når jeg bodde i Oslo, følte jeg at jeg befant meg på en fryktelig humpete og svingete vei. Det ble også en del tunge motbakker og de var ikke bedre de veiene som gikk strake veien nedover. Det gikk så altfor fort nedover og plutselig sa det stopp! Vegen endte i en hard og brutal vegg. Bråstopp!

I slike situasjoner er det ikke bare å ta turen tilbake og gå veien om igjen. Plutselig står man der og man føler ikke at man har så mange valg. Det er som om man har parkert i garasjen og døren er slått igjen bak deg. Innelåst. Mørkt. Ensomt. Kaldt.

Det er vanskelig å tenke alternativer. Det er som å stå i bunnen av bakken igjen og man må gå bakken en gang til, bare at denne gangen innser man at man MÅ ta en annen vei for å nå målet. Kanskje innser man at man hadde gjort den feilen å tatt den veien man trodde var enklest å gå, den strakeste veien. Den som i himmelretning så rett så enkel ut og hvor målet så så veldig nært ut, men som viste seg at når man kom dit man trodde var målet så var målet enda lenger fram, enda brattere opp.

Noen ganger velger man rett og slett bare et helt annet stoppested. Det var det jeg gjorde. Jeg valgte å bosette meg i en helt annen by. En by jeg aldri hadde vært i før. Skien. jeg satte meg ned og tenkte over hva det var jeg ville med livet mitt. Hva er det som er viktig for meg?

Jeg fant ut at jeg ville ha et roligere liv. Jeg ville ha andre verdier inn i livet mitt. Jeg drømte om et lite hus og en liten hage – en jobb som jeg ikke behøvde å ødelegge helsen min på og en meningsfull fritid og gjerne ha råd og mulighet til å reise.

Mange av disse ønskene har jeg oppnådd. Dessverre ble denne sykeperioden lengre enn jeg hadde regnet med. Jeg har vært uheldig med flere ting etter at jeg kom hit til Skien. Jeg tok også her noen dumme veivalg – men de har ikke vært verre enn at jeg har hatt mulighet til å komme tilbake til utgangspunktet igjen. Det som på mange måter har «reddet» meg var at jeg fikk mulighet til å gå høgskolen og ta Kultur bachelor. Gjennom skolen har jeg fått tilbake mye av den selvtilliten som ble borte på en eller annen vei jeg tok en gang. Det er tøfft å begynne skole igjen som 40 åring – men ikke så tøfft som det mange tror. Ikke så tøfft som det jeg trodde selv heller. Når NAV foreslo skole for meg første gangen lurte jeg vel nesten på om det hadde klikket for dem også.. I dag kan jeg takke dem for den muligheten de har gitt meg.

Nå står jeg overfor enda et veiskille. Jeg står midt i krysset og aner ikke hvilken vei jeg skal gå. Jeg må innrømme at jeg ser bare motbakker igjen. 5 år borte fra arbeidslivet er lenge. Arbeidslivet som en gang gjorde meg veldig syk. Nå står jeg der igjen og skal velge jobb. Dvs jeg skal velge hvilke jobber jeg skal søke, og så må jeg søke og så må jeg til intervjuer, og så må jeg vente og så må jeg kanskje velge mellom flere og så….

Jeg er ikke frisk. Jeg sliter veldig med depresjoner, panikkangst og nerver. I tillegg har jeg søvnapnè og astma. Jeg skulle i et møte hos saksbehandleren min hos NAV her om dagen og var så nervøs at jeg visste nesten ikke hvordan jeg skulle få slippe å gå dit. Jeg var overbevist om at hun nå skulle tvinge meg til noe eller at hun ville komme med ett eller annet problem. Et problem jeg ikke ville klare å løse slik at ett eller annet kom til å gå galt. Slik er det ofte med dårlige nerver. Folk med nerveproblemer er ofte ikke de beste optimister 😉 Selvfølgelig gikk møtet bra.

Møtet gikk bra, men jeg ble jo ikke akkurat friskere av det da. Men NAV må følge regler og hos NAV er og blir jeg bare et personnummer. Ikke blir jeg liksom friskere av at jeg VET at jeg må ut i jobb innen tre måneder ellers så fjernes dagpengene.

Det eneste jeg vil er å komme ut i jobb. Det eneste jeg vil er å være som alle andre. Ha jobb, ha penger, få lån, ha råd til å reise og å være frisk nok til å reise – og få lov til å reise. Når du går på attføring har du ikke lov til å reise nemmelig. Du får heller normalt ikke lån. Og klarer du å jobbe noe ekstra for å tjene noe ekstra så blir du trukket av dagpengene. Kanksje ikke mer enn rett å rimelig det altså. Men jeg vil altså være normal.

Damen på NAV spurte meg hva jeg vil jobbe med. Jeg vet ikke. Men det må være med kontakt med mennesker. Så nært mennesker som mulig – og gjerne i forbindelse med kultur. Men inni meg tror jeg at jeg havner bak en eller annen kjøttdisk igjen. I tresko på murgulv og dårlige bein og vonde betente armer.

Vel, som jeg sa. Jeg står nå her i dette veikrysset da. Jeg tar frem stress-less stolen og venter litt.. Bare litt til..

Hva man er takknemmelig for og hva man kan bli bedre på.

Under julemiddagen i går gikk vi hver enkelt gjennom hva dette året hadde brakt oss av ting å være takknemmelige for og hva vi kunne bli bedre på neste år. Det ble faktisk litt høytid over dette og det var litt oppklarende for både en selv og andre. Hadde vi det godt alle sammen? Dette var vel vår lille norske utgave av «thanksgiving».

Generelt har jo vi nordmenn veldig mye å være takknemmelige for. Selvfølgelig er det veldig mye som kan ble bedre, men det er jo også litt fordi vi er «bortskjemte» at vi har «råd» til å tenke sånn.

Det er jo en del grunnleggende behov man må ha dekket for i det hele tatt å overleve. Så som mat, rent vann og klær. Såkallte fysiske behov.  I Norge får heldigvis de aller fleste dekket disse behovene.

De neste viktige behovene er trygghet og sikkerhet. I Norge er det heldigvis fred og vi kan stort sett bevege oss fritt uten fare for overgrep eller kriminalitet. Men det er jo bekymringsfullt at kriminaliteten og volden øker her i landet. Allikevel, sammenlignet med mange andre land er vi også her heldige.

De sosiale behovene er nok også stort sett dekket. Iallefall liker vi å tro det. Men selvfølgelig er det . og iallefall nå i julen – mennesker som føler en ekstra stor ensomhet. Som ikke har den store fellesskapsfølelsen, venner og familie rundt seg eller som føler seg elsket og tatt vare på.

Behovet for aktelse, selvrespekt, selvtillit, verdighet og status blir først påtrengende når de førnevnte behovene er tilfredsstilt. I Norge har vi veldig lav arbeidsledighet og vi har et trygdesystem som fanger opp syke, arbeidsledige, gamle og uføre. Selvfølgelig vet jeg at det er mennesker som klager på trygdeordninger og at de kanskje opplever urettferdighet og forskjellsbehandling både i jobb og trygdesystem, men jeg tror allikevel at dette er «luksusproblemer» i forhold til veldig mange andre land.

Gjennom at vi dekker alle disse behovene er det relativt enklere i Norge å selvrealisere oss for å nå oss de målene vi har satt oss.

Maslows behovspyramide er oppsummert som en teori basert på ulike behov mennesker prøver å tilfredstille i en prioritert rekkefølge.

Jeg føler at jeg har dekket alle disse behovene. Jeg er først og fremst frisk – iallefall så frisk at jeg godt kan fungere normalt. Jeg har et hjem og alt jeg trenger av mat og drikke. Jeg føler meg relativt trygg selv om jeg som homofil alltid må ha i bakhodet at ikke alle liker det. Jeg har blitt truet men jeg går heller ikke og er redd. Jeg har masse venner og jeg har en familie som alle aksepterer meg og som er glad i meg. Jeg er snart ferdig med skolen og har gjort det veldig bra, noe som virkelig har gjort det godt for selvtilliten og selvaktelsen. Utfordringen i 2008 blir å finne seg en jobb hvor jeg kan få brukt det jeg har lært nå disse tre årene. Jeg tror det går bra.

 JEG er veldig takknemmelig over alt i livet mitt. Det eneste luksusproblemet for meg er at jeg må sitte å krangle med noen kristenfundamentalister som mener at mitt liv er feil. Jeg kaller det et luksusproblem for dette er jeg ikke nødt til en gang. Desto mer er jeg takknemmelig for at jeg er sterk nok til å stå imot og si imot disse hovmodige  «fasit»menneskene. Jeg er glad for at jeg har evnen og ork til å bry meg og til å forsvare å forklare overfor disse noe som jeg selv er så heldig å ikke ha som noe stort problem, men som jeg vet er et stort problem for mange andre homofile. De som kjenner hatet og fornedrelsen på kroppen og som ikke tør å være 100 % menneske. De som kanskje risikerer å bli utestengt fra sin egen kristne familie eller som går og føler skam og skyld overfor dem. Kristenfundamentalister og konservative kristne gjør meg mange ganger så sint og såret og jeg blir faktisk syk av det mange ganger. Jeg kan bare ikke forstå at folk kan være så onde og bruke slike karakteristikker om andre mennesker. Skulle ønske de klarte å innse hva slags skade de gjør på mennesker. De gjør seg faktisk medskyldige i mange selvmord og mange lidelser for mennesker – pga sin egen egoisme og hovmodighet. Dette bringer meg litt over på hva jeg kan bli bedre på….

Jeg skulle faktisk ønske jeg klarte å bli bedre på å ikke engasjere meg så mye i dette. Jeg forstår de mange som ikke kan skjønne at det skal være noe vanskelig. Men det er faktisk det. Mye fordi jeg kan nesten ikke unngå det. Og jeg vil tro at frem til denne nye ekteskapsloven er kommet i havn så vil det bare bli verre og verre. Du vet når selv Paven mener at homofili og ekteskap mellom to av samme kjønn truer verdensfreden – ja så er det jo ganske alvorlig…… huff.

I det hele tatt kan jeg bli ganske så mye bedre på å bruke mindre tid foran datan. Jeg bør bli mye flinkere til å besøke venner og ta meg av venner. Jeg er ikke flink til noe av dette. Her er åpent hus og mange kommer hit – men jeg kommer meg ikke ut selv. Jeg håper dette blir bedre nå når jeg er ferdig med teori på skolen og ikke er avhengig av all lesing til eksamen osv… Dessuten kommer jeg jo mer ut siden jeg skal ut i praksis allerede i januar. Gleder meg!

Jeg kan også bli litt bedre på å tenke på meg selv. Jeg sliter veldig med vektproblemer nå… Skole har skyld i dette!!!  hehe.. (lett å skylde på at jeg sitter for mye rolig…) Men seriøst så må jeg nok bli flinkere til å bevege meg mer og komme meg ut i frisk luft. Ironisk nok så var jeg veldig flink til dette før røykeloven kom. Da gikk jeg inn til sentrum hver dag og satte meg på en kafe eller gikk rundt i byen og tilbake igjen.

Så er det selvfølgelig alle de andre vanlige tingene jeg kan bli bedre på feks ØKONOMI…. Jeg blir aldri noen økonom! Spare burde jeg også bli flinkere til – slutte med impulsskjøp på ting jeg absolutt ikke trenger.

Jeg streber hele tiden etter å bli et så godt menneske som mulig. Jeg tror det er viktig da at man også har det bra selv. Man må elske seg selv for å kunne elske andre, tror jeg. 

Akkurat nå satt jeg og tenkte på at jeg burde bli flinkere til å skrive kortere bloggartikler… 😉

Med hue under armen og armen i bind, vender jeg livet det annet kinn…

En merkelig dag er snart over og jeg sitter og funderer over livets rare og ofte så harde realiteter.

Det er bare to uker til eksamen – de to «siste». (jeg har fortsatt igjen 4 innleveringer i faget sosialpsykologi + eksamen) samt bachelor hovedoppgaven. 7 januar starter jeg min praksis på kulturkontoret i Skien og jeg får på onsdag endelig avgjort om min problemstilling blir noe rundt «Den kulturelle spaserstokken» eller om det blir noe rundt barn og unge.

 Snart er 3 skoleår over og jeg skal ut i arbeidslivet igjen etter 5 års fravær. Akkurat i dag ser jeg på det som en meget stor utfordring – men det er vel mest fordi jeg sjelden har kjent meg så sliten og utmattet som nettopp i dag.

På skolen i dag ble vi utfordret av en invitert foreleser å lage en idemyldring rundt et tenkt kunstprosjekt. Vi på min gruppe kom på den geniale ideen å lage en levende samtidskunstutstilling hvor ex indiske samtidskunstnere får lov å dekorere rånebilene utvendig mens rånerne selv sto for rånemusikken og det invendige råneinventaret! Videre skulle rånebilene komme kjørende fra de ulike rånebyene og samles ex på operaen hvor det ble presentert en egen råneopera! Ja – jeg sa det var en genial idè 😉 Tenk så fantastisk å blande to så i utgangspunktet utenkelige uttrykk – marveluss!

Det har vært en trist dag for bestevennen min Robbie. Hans kjæreste Alexsander døde på dagen for to år siden. Robbie har skrevet om denne hendelsen på sin blogg i dag. http://tempesta23.wordpress.com/  Jeg svarte han slik:

Kjære Robbievennen min. Tårene mine renner når jeg leste dette.

Jeg vet hvor vondt det er å miste.

Jeg synes du gjør det eneste riktige i dette du gjør nå – å minnes Alexsander så vakkert som det du gjør. Og så skal du bevare alle de minnene du har fra deres tid sammen og glede deg over det. Ikke sørge.

Jeg skulle ønske jeg kunne bære deg gjennom livet og rydde unna alt som kom i veien for deg og som vil oppleves vondt. Det klarer jeg nok ikke. Men ta hånden min du når du trenger det og så kan vi nok hjelpe hverandre å komme gjennom det som måtte komme.

Det er i motbakker det er tungt å gå – men alt føles bedre når man går der sammen med gode venner.

Du er min beste venn – alltid. Er så utrolig glad i deg! ;-)

Akk ja. Livet har så absolutt sine ups and downs.

I dag har jeg også hatt gleden av å hjelpe og være en god venn for en gutt som kontaktet meg og som jeg ikke har snakket med på lenge. Det er mange mennesker som sliter. Det er godt å være venn. Og jeg har selv trengt å kjenne at jeg har venner i dag.

Når nå klokken har passert midnatt så føler jeg meg som overskriften sier. Med hue under armen og armen i bind.. men i morgen vender jeg livet det annet kinn ;-))

Jeg ser fremover da. Det er viktig. Tråkker nye veier – alene eller sammen med noen. Begge deler kan være like godt og nyttig.