Er unitarer kristne?

Dette er et spørsmål jeg ofte får i disse tider som jeg går i opplæring og forbereder meg til å bli prest for den norske Unitarkirken.

Nedenfor er en video som jeg synes beskriver godt hvorfor Unitarer kaller seg kristne. Selv kaller jeg meg Unitarkristen. Forøvrig mener jeg at det ikke er så viktig hva vi kaller oss – det er måten vi lever på som er viktig. Der er jo Jesus et forbilde, slik det finnes også mange andre gode forbilder både i historien og i dag.

Unitarkirken er et alternativ for mennesker som tror på noe, – og som trenger noen å henvende seg til og bruke, både i sorg og glede. Hvordan denne guden ser ut eller hva den betyr for deg – er opp til deg. Det viktigste må være å bruke en Gud til det gode og for utvikling og fremgang, støtte og i sin livserfaring. Vi trenger mange ganger noen å henvende oss til og dele med. Mennesket er i utgangspunktet veldig ensomt, og mange ganger i livet trenger man å ty til en kraft eller ånd å lytte til. Jeg kaller det kraft eller ånd, men du kan kalle det hva du vil selv. Det som hjelper deg og det som gjør at du ikke føler deg helt ensom og alene, er kanskje bedre å si. Ja kanskje er det rett og slett din egen samvittighet du snakker til.

Vi hevder ikke å ha svarene, men mener at troen er en gave fra Gud som gir oss et ansvar for selv å utforske troen. Unitarer pleier å si at man ikke behøver tro det samme for å være medvandrere.

Om endetid og homoantikrist og Gud i bokseringen.

Når ting i livet ikke går oss så vel liker vi å ha noen å skylde på, andre enn oss selv. Slik er det bare. Når finanskriser rammer, når ekteskap rakner og til og med forståelsen av det tradisjonelle ekteskapet forandres! – DA MÅ det jo være noen vi kan skylde på. Ellers overlever vi ikke?

Iallefall tror noen mennesker at endetiden er nær. Og den vi kan skylde på er ANTIKRIST!

Helt fra tidenes morgen, og siden menneskene trodde at jorden var flat, på bibelsk tid og endatil i dag – har mennesker vært opptatt av at dette livet må være for utrolig til å være sant. EN DAG tar det slutt! Datoene for dette har blitt satt, gått forbi, gang etter gang. Ingenting skjer. Når SKJER det??

Jeg vet ikke. Jeg vet simpelthen ikke når dette tar slutt. Jeg vet ikke engang når mitt eget liv tar slutt.

Jeg kan forsåvidt ikke forstå at andre vet det heller. Og om noen nå skulle ha sterke beviser for å hevde at de vet – så vær så snill og holdt tett om det. Jeg vil heller leve hver dag som om neste dag VAR den siste. Prøve iallefall… Ja, for jeg mener livet blir jo ganske meningsløst hvis man skulle gå konstant å tenke på sånne ting – og det ville jo overskygge alt. Selv ting man ville forsøke å gjøre som var fint eller morsomt.

Endetid og antikrist må defineres. Jeg synes det må være like vanskelig å definere som å definere Gud og meningen med livet. Det blir litt sånn det onde mot det gode. Endetid er jo ikke bra. Og jeg har forstått at han antikrist heller ikke kan være helt god.

Det jeg kan forstå er at denne antikrist må være som en Gud – bare med motsatt fortegn. Antikrist er motstanderen til Gud i bokseringen.

Jeg selv tror ikke på antikrist eller djevel eller hva nå «dette» alt dette onde heter. Men jeg ser jo at han mange ganger får vel så mye oppmerksomhet som Gud. Gud har mange mennesker som er tilhengere som sitter på sidelinjen og heier på han. I taktfaste trampeklapp hører vi også innimellom ropene djevel, djevel, djevel! Djevelen i kampens hete får vel så mye oppmerksomhet som Gud.

Vi burde kanskje alle heie på Gud, siden alle mennesker stort sett er opptatt av det gode og Gud er ment å representere godheten og kjærligheten. Jeg synes ikke det er veldig egoistisk. Vi trenger faktisk all den godhet vi kan få.

Men så ser vi da at han derre antikrist, satan og djevel får mange ganger vel så mye oppmerksomhet. Det er visst tegn i tiden som tyder på at han fortsatt befinner seg oppegående i bokseringen. Ja og det ville kanskje være meningsløst at en Gud ikke hadde noen å kjempe mot? Ja kanskje direkte latterlig å se en Gud kjempe og lange ut slag mot noe intet?

Når jeg heier på en vinner og er stor fan av en, liker jeg ikke så godt å snakke om motstanderne. Han jeg er fan av er i mitt hode uovervinnelig. Ja det er jo en grunn til at han er en mitt store forbilde. Jeg liker ikke å tenke på at mostanderen nok en gang i blant vinner over helten min.

Når en Gud er overvinnelig – hvordan kan da en antikrist være verd å snakke om?

Antikrist er visst homo. Joda, noen tror det. Jeg håper nesten det. Jeg kan bare se for meg denne djevelen slå rundt seg med håndvesken sin, mot Gud den almektige. Det er nyttesløst det vet du..

Når kampen tar slutt vet dog ingen. Ingen kan vite og ingen kan spå.

Jeg synes vi kan nyte dette alt så lenge det varer. Jeg ser at mange flytter kampene ut i sølepyttene og kaster dritt på alle andre som ikke mener det samme som dem selv. Det beste er å gå på grønt gress og iallefall ikke la seg synke ned i gjørma. Det handler jo stort sett om valg.

Å velge det gode og ha fokus på det og å unngå og gå omveier for dritten.

Å leve med «lidelsen» angst og depresjoner

      I anledning Verdensdagen for psykisk helse 10 oktober vil jeg gjerne komme med noen betraktninger og tanker rundt det å leve med angst og depresjoner. Jeg har levd med dette som en stor del av livet mitt i over 30 år. Allikevel sitter jeg ikke med noen fasit på hvordan man skal leve med det eller hva som er årsaken. Jeg har bare tanker og mine egne erfaringer som jeg gjerne vil dele.

 

”Det er bare den som har opplevd det selv som vet hva det å ha psykiske lidelser i hverdagen er”, hører man ofte.

 

Jeg synes det er en sannhet med visse modifikasjoner.

 

Å leve med MIN angst og depresjon er det nok bare jeg selv som kan sette meg inn i – og ofte kommer til og med meg jeg selv til kort. Angsten og depresjonene lever sine egne liv og rammer ofte da du minst forventer det. Uavhengig av situasjonen – uavhengig om du befinner deg alene eller sammen med andre og ikke minst hvem de andre er. Sånn sett er også angst og depresjon en ”lidelse” – fordi den ofte rammer i situasjoner hvor man ikke venter seg at den skal ramme. Men angst og depresjon vil jeg si også er en del av livet mitt som jeg har fått lære mye av. Etter å ha levd mange år med denne ”diagnosen”, har jeg lært meg å leve med den og jeg har lært meg å ofte takle den. Slik sett er jeg heldig.

 

Nå håper jeg leseren forstår at jeg ikke mener jeg er heldig som har levd med angst og depresjon. Men når man er kommet så langt som jeg har at jeg kan klare å være ”herre over” denne såkalte lidelsen – så innser man også at å leve med angst og depresjon har vært med å skape meg som det menneske jeg er. Den har – tror jeg – gjort meg mer ydmyk, medfølende og åpen for hva andre mennesker gjennomgår i ulike faser i livet sitt. Ja for ALLE har vi nok opplevd det – det å være redd, engstelig, deppa og umotivert.

 

Det er jo også her at mange mennesker misoppfatter den som er syk av angst og depresjoner. Det å leve med angst og depresjoner kan ikke sammenlignes med å grue seg til noe, eller føle seg trist i enkelte situasjoner, eller redd og engstelig. Det forunderlige med å leve med angst og depresjoner ligger nettopp i det jeg skriver: ”man lever med det”. Stort sett hele tiden.

 

Jeg har mange ganger i livet mitt blitt møtt med holdninger at jeg er stakkarslig. Det er kanskje i de situasjoner hvor jeg har trekker meg vekk – kanskje i de situasjoner hvor jeg kan kjenne kanskje særlig angsten tar overhånd og hvor jeg ikke mestrer å styre den. Det kan også være i perioder hvor depresjonen er særlig ille og hvor jeg kanskje finner det best å være alene. Man blir ofte møtt med: ”skjerp deg”!

 

Man oppleves i veldig mange situasjoner som negativ og kjedelig. Man vil jo gjerne ikke være sånn – og ofte reddes man av å ta medisiner eller bruke alkohol som medisin. Eller leke klovn. Det har jeg gjort mange ganger. Inni meg raser det med følelser, angst og redsel – men jeg overdøver det med å spille klovn, en slags hyperaktiv klovn.

 

Det finnes selvfølgelig grader av angst og depresjon. Noen lange perioder i livet mitt har jeg levd godt og følt meg fri. Jeg tror jeg kan si at det er i de perioder i livet mitt hvor jeg har opplevd stabilitet. Stabilitet og ro. Trygghet og sikkerhet. Det er ikke til å komme utenom at vi her også snakker veldig ofte om trygghet og stabilitet når det gjelder jobb, skole og selvfølgelig økonomi. Dette gjelder for min situasjon – men for andre kan det jo også handle om stabilitet når det gjelder kjærlighetsliv eller endringer i familiesituasjoner for eksempel.

 

Bare det.. – vil kanskje noen si. Det er jo slik livet er! Ups and downs. Alle er vi der. Ingen går gjennom livet uten å støte på problemer. Det er sant. Jeg føler ofte at det handler om utgangspunktet. Hvordan du er som mennesketype og hva det er livet ditt som har gjort deg til den du er. Vi er ikke alle like sterke. Vi har ikke samme livshistorie alle sammen. Vi er unike individer med hver vår oppvekst og bakgrunn.

 

Jeg skal være forsiktig med å si noe om hvorfor jeg har levd med angst og depresjoner mange år av mitt liv og sette dobbelstrek under – ”DETTE er årsaken!”. Det er i tilfelle privat og jeg vet jo ikke helt selv heller hva som er hovedårsak. Men jeg må jo si at det å ha en annen legning enn ”normalen” har vært med på å gjøre livet mitt, oppveksten min – i beste fall annerledes. Her vil nok også mange si at DET kan vel ikke være så stort problem – homofili er ok! Jeg er jo selvfølgelig enig. Jeg har selvfølgelig aldri hatt noe imot homofili. Jeg er glad for at jeg er homofil! Men det er noe helt annet å være i den situasjon å oppleve deg annerledes, nesten ulovlig – når du som liten gutt opplever å være betatt av en av samme kjønn. Man vet ikke alltid at ”dette” har et navn – homofil – men man skjønner fort at dette ikke er noe man skal utbasunere eller noe din familie eller dine venner vil bli særdeles glad for å få høre om. Å vokse opp som homofil på syttitallet var nok også ganske annerledes enn det er i dag. Jeg visste jo knapt nok at det fantes. Jeg var alene om dette – på mer enn en måte.

 

Løgnene. Fortielsen. Ensomheten rundt de ulovlige tankene. INGEN å snakke med. Man tør nesten ikke si ordet selv engang i redsel for at da er du DET da jo. Det er klart at å kanskje leve med denne fortielsen i mange år vil prege deg som menneske i fremtiden. Selv også når du endelig har stått frem og til og med fått aksept av de som er viktige for deg. Annerledesheten og fordommene lever der ute allikevel og man må leve med det og støte på det OFTE. Det har jeg jo fått merke – ikke minst her på bloggen.

 

Vel, jeg er glad for at det i dag er lettere å stå frem som homofil. Samfunnet aksepterer oss lettere når vi endelig står frem som det 100 % menneske vi er. Jeg tror bare ikke at vi er kommet så langt i dag heller, at tanken og opplevelsen av å føle seg annerledes, ER særlig annerledes. Jeg tror i alle fall at det i mange tilfeller er i slike situasjoner at man utvikler angst og depresjon. Når man er i situasjoner hvor man ikke styrer selv det man utsettes for. Når man føler seg annerledes og oppleves annerledes enn dette NORMALE – det vanlige. Fasitmennesket har jeg ofte kalt det.

 

Å leve opp til idealene – eller fasitmennesket – er en tøff kamp som preger livet til veldig mange av oss i dag. Slik har det jo også vært opp gjennom historien. Med moter, trender, religioner, og forventninger man får gjerne skapt av mediaer, kanskje særlig gjennom tv.

 

Jeg må være litt humoristisk og si at her har jeg vært særdeles uheldig.

 

Jeg har hele mitt liv vært tykk. Jeg er litt femi. Jeg er homo. Jeg er enslig. + + + Og ikke minst: Jeg har levd med angst og depresjoner. Man kan jo le litt av dette. Og her igjen vil vel kanskje noen si at: Herregud så stakkarslig! Jeg er enig – men motsatt. Jeg synes det er stakkarslig av samfunnet å ikke godta at vi alle er født ulike og at det ikke finnes noen fasiter. Men alle disse faktorene spiller inn på livet mitt og avgjør hvem jeg er og hva jeg skal oppfattes som.

 

Det snakkes så ofte om livsstilssykdommer. Skylden på livsstilsykdommene legges ofte på den enkelte. DU er tykk – du må slanke deg!. Det er alvorlige beskyldninger å komme med overfor en jente som sitter over doskålen og spyr for å få opp maten hun har overspist for å bli som sangidolet sitt, eller som samfunnet forventer av henne. Det er ikke farlig å være tykk. Det farlige er å lage tanker inni hodene på folk at du ikke er normal.

 

Samfunnet må ta denne skylden. Kravene vi stiller, ikke bare overfor oss selv men faktisk i mange tilfeller enda mer overfor andre, er så skyhøye at folk ikke mestrer det. I vernet for kravene blir vi faktisk kjempeegoister. Fornuften bukker under. Resultatet tror jeg havner ofte med ensomhet, individualisme og der igjen kommer angsten og depresjonene.

 

Hvor ble det av FORNUFTEN? – spør jeg meg selv om mange ganger. Det er for eksempel i tilfeller der jeg ser at lekestativer for barn ikke blir godkjente fordi barnet kan falle ned og slå seg. Eller når jeg som lovlig røykende blir bedt om å gjemme meg så ikke foreldre eller barn ser at jeg røyker. (Tobakk er fortsatt lovlig her i landet) Ja – det er kanskje skadelig. Det er klart at barnet slår seg når det detter ned. Og jeg VET det er skadelig å røyke, ikke bare for meg selv men også for de som er i nærheten av meg. Jeg tror jeg lærer best ved å bruke fornuft. Et barn lærer når det detter ned og slår seg. Årsaken til at han datt ned bør han lære av og ikke gjøre en gang til. Jeg må også lære meg at det er fornuftig å vise hensyn når jeg røyker – til tross for at jeg ikke helt skjønner hvorfor det reageres så sterkt på at et barn ser jeg røyker, mens det sitter foran tv og ser film med mennesker bli drept – uten at noen reagerer på det. (vel,,, her kunne jeg sagt mye kjenner jeg… ;-)))

 

Livet handler mye om å slå seg. Slå seg – stå opp igjen – og å lære av det. Det er gjerne meg selv som må lære av de feilene jeg gjør. Selvfølgelig er det også ofte greit at andre kan lære av de feilene jeg gjør. Og hva er feil? Vel, det er i de fleste tilfeller der jeg selv innser at jeg skader meg selv eller andre. Så skal man jo også tenke over hva andre mener er feil med deg. Men de andre har ikke alltid rett! Jeg pleier ofte å si at jeg gjør så godt jeg kan – og bedre kan jeg ikke gjøre det. Det burde faktisk holde.

 

Angst og depresjoner tror jeg handler i stor grad om de kravene som blir stilt til oss. Kravene som blir stilt oss allerede fra dagen vi blir født og får tildelt en blå lue fordi du er gutt. Ofte begynner det allerede der. Kanskje enda mer hvis du er født jente. Fra 5 års alder går du vekk fra en stort sett sorgfri barndom og inn i skole, institusjon, jobb. Fra første skoledag kreves det noe av DEG. Fra denne dag kan du ikke lenger bare si at; – jeg er bare et barn; eller: – jeg er bare et menneske.

 

Jeg prøver å si til meg selv hver dag: Jeg ER bare et menneske. Jeg vet jeg alltid gjør mitt beste. Det innebærer at jeg gjør mye feil, men også mye som er veldig bra. Jeg har lært av livet mitt og jeg er glad for at jeg har følelser som jeg kan gå å kjenne på. Angsten og depresjonene har også lært meg masse. Jeg er ikke stakkarslig. Jeg betyr noe. Jeg kjenner godt at jeg lever og i dag vil jeg gå ut og leve igjen – med alt det måtte innebære.

 

Det er jo det livet handler om. Å kjenne at man lever. Og å kjenne på alt det innebærer. Men det er tøft. Jeg prøver å lære meg at angsten og depresjonen skal jeg selv styre – ikke la de styre over meg. Det er tøft – og det er dessverre veldig ensomt.Og jeg vet alt om hvor vanskelig det er.

JEG FIKK EN A !!!

Jeg har hatt muntlig eksamen i dag og har forsvart min Bacheloroppgave «Den kulturelle spaserstokken»

JEG FIKK KARAKTEREN

 

Jeg er utrolig glad og lykkelig ! Den skriftlige oppgaven fikk karakteren B+ , men jeg fikk sluttkarakter A etter den muntlige høringen. Sensor har vært Georg Arnestad fra Gloppen, busett i Sogndal. Kulturforskar, høgskule-amanuensis og redaktør. Min veilleder har vært Gunn Opdahl, stipendiat i kulturpolitikk ansatt ved høgskolen i Bø.

Så nå er det sommerferie og teaterfestival som gjelder..!

 LIVET SMILER ;-))

Homser og Grand Prix

En leser av bloggen min vil gjerne vite «hva er egentlig dette med homser og Grand Prix?», og vil gjerne at jeg skal skrive litt om det. Det gjør jeg med glede – men tror jeg må snakke litt for min egen del.

Homser er like forskjellige som alle andre og jeg tror det er litt myte dette at ALLE homser elsker Grand Prix. Jeg kjenner iallefall mange homser som «hater» sirkuset, glamouren og sangene. Men så er det også noe med dette uttrykket – showet alle elsker å hate… Jeg tror det finnes mange «skapseere», både av heteroer og homser.

Jeg har elsket grand prix så lenge jeg kan huske. Jeg deler året inn i de viktigste begivenheter. Det er jul, påske, grand prix, 17 mai og bursdag. 😉

Jeg husker at når jeg var barn var det uhyre viktig å få tatt opp melodiene på kassett. Jeg satt i smug i sene nattetimer og tok opp reprisen som ble sendt på natta på radio. Slik er det iallefall jeg husker det.

Jeg vet faktisk ikke helt hva som gjorde at jeg ble så fryktelig oppslukt av dette – om det er sirkuset, glamouren eller sangene. Jeg har bare noen teorier (ikke le er dere snill… ;-))

– Når jeg var liten ville jeg bli balettdanser! Jeg elsket å danse og uttrykke alt jeg følte i dans. Når jeg trodde ingen så meg hadde jeg store dramatiske balettforestillinger for meg selv. Gardinene til mor ble omskapt til de lekreste kreasjoner. Fotsidt selvfølgelig. Heyyy! Jeg VET at balletdansere danser dårlig med fotsidt – men dette var MIN balett!!  Den dag i dag elsker jeg danseshow og cabareter og jeg kan selv i dag levende se for meg meg selv som danser i et show……. (jeg sa, ikke le….. ;-)))

– Jeg har alltid trodd at sang, dans og musikk var det som til slutt skulle redde verden fra krig og ufred. Med sang, dans og musikk møttes verden i et felles språk som alle kunne forstå. Jeg skjønte aldri som liten hvorfor vi hadde landegrenser – vi bodde jo på en jord. Jeg husker jeg tenkte om de fattige at hvorfor kan vi ikke bare lage mer penger så alle fikk likt? Jeg har alltid vært nysgjerrig på andre kulturer, mennesker med annet språk og andre uttrykk. Jeg har alltid elsket filmer og dokumentarer som beskriver hvordan mennesker fjernt fra oss lever. Grand Prix handler om dette – og i grand prix vil selv det fattigste land bli presentert med glamour.

Jeg tror jeg kan si generellt om homser at vi er veldig fredelige mennesker. Kanskje en litt farlig påstand å komme med – men jeg tror det. Selvfølgelig finner man unntakene der som ellers. Jeg tror homser elsker livet fordi mange har måttet slite for å bli lykkelige i det. Grand Prix er en verden «utenfor» som vi gjerne så på som en drøm. Få uttrykke oss – få gi av oss – få leve i en «boble» hvor vi kan få være fullstendig oss selv – i samspråk med alle andre, heteroer, homoer, tyskere, tyrkere, irske og grekere, menn, damer, kjoler, kostymer, sang, musikk og dans. Som sagt, jeg kan bare snakke for meg selv.

Prøv å ring eller kontakt meg under en Grand Prix finale. Jeg svarer ikke. Jeg lever i min egen verden. Jeg lever meg fullstendig inn i det. Jeg må se detaljene. Jeg må ha det stille – men høyt. Og i mitt hode er det bare fred, glamour og sangen og dansen. EN VERDEN – sammen i fred. Og gjenforent.

Mimre litt her: https://kjellemann.wordpress.com/mgpeurovision-song-contest/

Les Grand Prix historien her: http://www.eurovision-hungary.com/ESCHistory.htm

Et bilde av en litt sliten Bibel..

Et foto av en litt sliten Bibel skal gi bilde av et menneske som bibeltro – en som går med Gud og på mange måter opptrer på vegne av Gud. En Guds stedfortreder på jord. Jeg ser den er slitt og jeg tenker at den bør være godt lest. Jeg tenker også at den er litt misbrukt.

Hva er et menneske som kaller seg bibeltro? Smak på ordet. Bibeltro.

Trofast mot Bibelen? I den forstand at boken er godt og grundig lest – brukt som veileder i livet – som fasit på livet?

Tro mot Bibelens ord? I den forstand at man lever etter Bibelen – bokstavelig – som Guds ufeilbare ord. Jeg mener ikke å leve 50 % etter hva Bibelen sier, men 100 %. Ikke rom for tolkning – det som står gjelder, om dette så strider imot moderne lov og etikk og moral.

Tro på Bibelen? Mange kan tro på Bibelen. Den er jo der så den er jo skrevet. Er det Guds ord skrevet av mennesker eller er det menneskers ord skrevet om Gud? Tro på den som en historiebok – med faktaopplysninger om datidens menneskers tanker og levesett, overtro, tro, språk og kultur.

Jeg har problemer med å forstå de som kaller seg Bibeltro. Hva mener de med å kalle seg det? Er det et slags forsøk på kvalitetsstempel? Jeg er bibeltro – dermed er jeg god. Kan man være Bibeltro og ond?

Jeg har selv opplevd å bli konfrontert med tolkninger av Bibelen av såkallte Bibeltro mennesker. Jeg har opplevd at Bibelen er blitt brukt som et «våpen» – et våpen både til å angripe meg med og et våpen de bruker for å forsvare seg med. Jeg har opplevd at Bibelen er blitt brukt sammen med løgner og svertekampanjer – i angrep på meg og min legning. De kaller det sannheter. Jeg VET det er løgner.

Et bilde av en tilsynelatende godt brukt Bibel – brukt som bevis. Se hva de gjør med Bibeltroende meg! I forsvar for påståtte løgner. Et bevis for brødre og søstre i troen. Se hvor godt brukt min Bibel er. Det MÅ være de andre som lyver! Ser ikke alle det??

Han overlater dommen til en høyere instans. Gud må da også se hvor godt Bibelen er brukt. Han vil ikke følge debatten. Han må bare skrive om det først. At han ikke vil følge debatten. Med et bilde av en godt brukt Bibel. Det er beviset.

Godt brukt Bibel –> Godt menneske –> Bibeltro –> Innehaver av sannheten?

Vi som kjenner vedkommende og som er blitt utsatt for løgnene hans sitter også med en sannhet. Sannheten vil han ha seg frabedt ved å stenge oss ute. Bildet av en godt brukt Bibel ser bedre ut. Gud ser ikke bedre ut – men HAN gjør.

Vi drives bare av hat. Vi elsker bare oppmerksomheten. Vi angriper fordi han tror på Gud. Vi kommer ofte med graverende uttalelser. Vi driver råkjør mot Bibeltroende. Vi er personorienterte og bygger rundt negative tankebyggninger. Vi er tre mot han alene.

Vedkommende sover godt nå.

«salige er de som skaper fred» – altså de Bibeltroende.

 

Min praksisrapport – Den kulturelle spaserstokken

Jeg er så glad for at jeg er kommet så godt i gang med min praksisrapport om Den kulturelle spaserstokken. Alt stoffet er innsamlet og nå har jeg bare igjen å samle trådene, analysere og svare på problemstillingen.

Jeg tror også at jeg nå har klar problemstillingen:

  1. Hvilke kulturaktiviteter finnes for eldre i Skien Kommune
  2. Hvordan er kulturbegrepet definert av de forskjellige aktørene/etatene og danner disse begrepene et godt nok grunnlag for nyttig samarbeid mellom de kommunale etatene og til det beste for de eldre i Skien.

(Tar gjerne imot synspunkter på denne problemstillinge.)

Praksisperioden ved Kulturavdelingen i Skien var en travel men fantastisk tid. Jeg har vært utrolig heldig med praksisstedet og jeg er veldig takknemmelig for tilliten de har vist meg. Jeg savner de eldre som jeg var så heldig å møte – jeg savner dansen, sangen og ordene – og ikke minst samtalene. Det har gitt meg inspirasjon til å skrive denne rapporten. Den blir viktig for meg fordi det er den siste innleveringen jeg har i min utdannelse i Kultur – arrangering, formidling og forvaltning, bachelor ved Høgskolen i Telemark. Jeg er stolt og glad for at jeg har klart meg så godt. Det ER en utfordring å begynne en høyskoleutdannelse som 40 åring – men en utfordring jeg er glad for at jeg tok. 

GAMMEL UNGDOM

Ennå er jeg ung av sinn
om kroppen står for fall
Og ikke lenger har den kraft
som kanskje kreves for å kjempe
Mot tidens vær og vind.
Men ennå kan jeg se med egne øyne
Om blikket ikke lenger er så klart
og sansene for øvrig er blitt sløvet,-
forstanden er dog ennå blitt bevart.

Ennå er det skjulte lenglser der,
like mange som de engang var,
og mine drømmer er de samme, like rotete og meningsløse
Uten sammenheng med livet som det er.
Og ennå kan jeg kjenne duft
av bjerk i vårlig skrud
og høre trostens lokkesanger
til den som vil bli brud

Ja, ennå er min sjel så ung,
sov var jeg født i går,
og uten rynker vil jeg tro, –
At mitt ansikt bærer livets preg
er en byrde mer lett enn tung,
for så lenge mine rynker er i huden
og jeg føler glede ved mitt liv,
Da kan jeg fortsatt elske det
Om jeg er gammel som et tørket siv.

Otto Authèn

Om overgrep og lommemenn

 Mange følelser blir satt i sving i slike saker som dette. Vi blir sinna fordi det oppleves så urettferdig for de som er ofre – og særlig når ofrene er forsvarsløse barn. Jeg tenker bare at vi må prøve å forstå at overgriperen også er et menneske og som selv kan ha vært et offer. Vi kjenner ikke alltid HELE historien. Dessuten er det er mange «lommemenn» der ute og mange typer overgrep. Overgripere mangler ofte det vi kaller anstendighet – Det gjelder også ofte oss som dømmer…

Jeg har som alle andre fulgt med i debatten om lommemannen og den opphausingen og «hatet» til denne mannen som i 30 år har overgrepet seg mot barn. Jeg synes det er et alvorlig overgrep fordi det er rettet mot forsvarsløse barn som ikke har samme evne eller mulighet til å forsvare seg og «ta igjen» slik vi voksne kan. Å gradere overgrep ER egentlig ikke diskuterbart fordi «lommemenner» ikke vet på forhånd hva slags skade han eventuellt påfører barnet med de handlingene han gjør. Seksuallivet til barn er deres eget og voksne har ingenting med det å gjøre. Jeg merker når jeg skriver at det er veldig vanskelig å skrive om dette. Det er så lett å misforstå. Jeg gjør meg noen tanker bare og ønsker å dele det jeg tenker.

Jeg kallte det innledningsvis for […] «den opphausingen og «hatet» til denne mannen […] Jeg forsvarer ikke det denne mannen har gjort. Men det ER ting ved denne saken som jeg synes det er grunn til å tenke over. I dag hørte jeg på tv dette ordet ANSTENDIGHET brukt igjen. Vi må beholde og ha anstendighet og ikke uten forbehold dømme en sak eller en person som ikke er dømt eller som vi kjenner historien til. Vet at mange vil svare: det er han (lommemannen) som burde ha anstendighet å ikke tukle med forsvarsløse barn. Jeg er enig – men da må ikke vi synke ned på hans nivå.

– kanskje bør vi tenke på hva denne mannen selv har opplevd i sitt liv. Hva er grunnen til at han er blitt en «overgriper»? Kan det hende at han selv har vært utsatt for lignende i sin barndom? En sexolog (husker ikke navnet), sa på tv at mange overgripere selv har vært utsatt for overgrep i barndommen.

– hvor mange andre lommemenn finnes det der ute? Nå sitter mennesker og hater denne personen og ønsker han MINST 21 år straff – samtidig er det sikkert 1000vis av andre lommemenner, incestovergripere, voldsovergripere, mobbere, rusede foreldre, religiøse overgrep, foreldre med psykiske probemer osv osv, som også overgriper seg på barn.

Jeg mener hvor er fokuset vårt ellers i året når vi ikke har konkrete saker/personer å henge hatet vårt på?

Jeg vil bare stille spørsmål også ved hvor går grensen for hva som er overgrep? Hva er et overgrep og er overgrep-begrepet bare knyttet til det seksuelle?

Jeg vil si at overgrep er når noen utsetter deg for ting mot din vilje. Den som blir overgrepet opplever dette som en slags tvang, uforskyldt, urettferdig og det k a n skade oss mentalt. Fra overgriperens side tenker jeg at det er først og fremst en veldig egoistisk handling, en selvtilfredsstillelse (ikke nødvendigvis seksuellt), enten det nå behager seksuellt eller det fører til en forfremmelse for deg selv i jobben.

Det finnes mange typer overgrep mener jeg. Det finnes mange «lommemenn» der ute. Ikke alle overgrep kan knyttes til det seksuelle. Drap er også overgrep. Forskjellsbehandlinger kan være overgrep. Mobbing er overgrep. Makt er overgrep. Vold er overgrep. Sjalusi kan være overgrep.

– På skolen finnes det lærere og medelever som mobber

– På jobben finnes det kollegaer og sjefer som mobber eller forskjellsbehandler eller «tråkker over andre» for å komme opp og frem.

Hvordan overgrep oppleves og skader mennesker varierer sikkert individuellt. Det kan være skader som ikke vises med det samme men som kan komme i senere perioder i livet. ALLE overgrep er alvorlige – eller må taes alvorlig. Når noen føler seg misbrukt eller «overgrepet» så må vi lytte til vedkommende, være der for dem, lytte og foreta oss noe. I verste fall hjelpe å anmelde i minste fall tilby oss å hjelpe.

Jeg har selv en barndom/ungdom hvor jeg har vært utsatt for en rekke overgrep – dog ikke seksuelle. Men voldelig mobbing, sjikane, løgner og sladder. Ikke minst utestengelse. Jeg kaller det at jeg ble «kjeppjaget» ut av hjembygda fordi jeg var homofil. Jeg kunne ikke bo der lenger pga mobbing og sjikane. Veldig mange homofile opplever overgrep til og med fra egen familie. Jeg mener at når en far, mor, søsken eller nær familie eller venner støter vekk et menneske fordi det har en annen legning er et overgrep. Noen skades for livet – noen orker ikke å leve og tar sitt eget liv.

Jeg vil ogå si at mye av den kristne fordømmingen av homofili, er rene overgrep. I det hele tatt er kristendommen godt kjent for sine overgrep i Gudsnavnet. Ikke bare overfor homofile men mange «svake» har oppsøkt kirken og følt overgrep med trusler om helvete hvis de ikke omvender seg osv. Det alvorlige når det gjelder slike overgrep er at vi vet det skjer veldig mange – hele tiden – men det vi gjør da er å riste på hodet og tenker » disse forferdelige kristne». Ingen snakker om 21 års straffer da – selv om skadene og antallet ofre kan være hundre ganger flere enn skadene lommemannen har påført andre. Jeg har mange ganger spurt meg selv hva kristne fundamentalister har opplevd i livet sitt som kan gå rundt å kalle andres liv for kreftsvulster, djevelens verk osv osv. De «tukler» med livet mitt med slike uttalelser – det har skadet meg og det skader sikkert tusenvis av andre.

Jeg vet jeg setter meg selv til «hugg» nå. Jeg kjenner at jeg er livredd for å bli misforstått. Jeg håper dere forstår meg riktig. Jeg er imot ALLE overgrep. Jeg støtter overhode ikke lommemannen. Jeg tror jeg kan si at jeg forstår Staff litt i det han sier. Jeg er bare ikke enig i at overgrep – og uansett ikke mot barn – er en filleting. Om det er straff eller hjelp denne «lommemannen» trenger skal ikke jeg uttale meg om. Jeg prøver bare å si at vi kanskje skal være forsiktige med å dømme – iallefall før han har fått en mulighet til å forsvare seg og har blitt dømt den riktige veien.

Hva man er takknemmelig for og hva man kan bli bedre på.

Under julemiddagen i går gikk vi hver enkelt gjennom hva dette året hadde brakt oss av ting å være takknemmelige for og hva vi kunne bli bedre på neste år. Det ble faktisk litt høytid over dette og det var litt oppklarende for både en selv og andre. Hadde vi det godt alle sammen? Dette var vel vår lille norske utgave av «thanksgiving».

Generelt har jo vi nordmenn veldig mye å være takknemmelige for. Selvfølgelig er det veldig mye som kan ble bedre, men det er jo også litt fordi vi er «bortskjemte» at vi har «råd» til å tenke sånn.

Det er jo en del grunnleggende behov man må ha dekket for i det hele tatt å overleve. Så som mat, rent vann og klær. Såkallte fysiske behov.  I Norge får heldigvis de aller fleste dekket disse behovene.

De neste viktige behovene er trygghet og sikkerhet. I Norge er det heldigvis fred og vi kan stort sett bevege oss fritt uten fare for overgrep eller kriminalitet. Men det er jo bekymringsfullt at kriminaliteten og volden øker her i landet. Allikevel, sammenlignet med mange andre land er vi også her heldige.

De sosiale behovene er nok også stort sett dekket. Iallefall liker vi å tro det. Men selvfølgelig er det . og iallefall nå i julen – mennesker som føler en ekstra stor ensomhet. Som ikke har den store fellesskapsfølelsen, venner og familie rundt seg eller som føler seg elsket og tatt vare på.

Behovet for aktelse, selvrespekt, selvtillit, verdighet og status blir først påtrengende når de førnevnte behovene er tilfredsstilt. I Norge har vi veldig lav arbeidsledighet og vi har et trygdesystem som fanger opp syke, arbeidsledige, gamle og uføre. Selvfølgelig vet jeg at det er mennesker som klager på trygdeordninger og at de kanskje opplever urettferdighet og forskjellsbehandling både i jobb og trygdesystem, men jeg tror allikevel at dette er «luksusproblemer» i forhold til veldig mange andre land.

Gjennom at vi dekker alle disse behovene er det relativt enklere i Norge å selvrealisere oss for å nå oss de målene vi har satt oss.

Maslows behovspyramide er oppsummert som en teori basert på ulike behov mennesker prøver å tilfredstille i en prioritert rekkefølge.

Jeg føler at jeg har dekket alle disse behovene. Jeg er først og fremst frisk – iallefall så frisk at jeg godt kan fungere normalt. Jeg har et hjem og alt jeg trenger av mat og drikke. Jeg føler meg relativt trygg selv om jeg som homofil alltid må ha i bakhodet at ikke alle liker det. Jeg har blitt truet men jeg går heller ikke og er redd. Jeg har masse venner og jeg har en familie som alle aksepterer meg og som er glad i meg. Jeg er snart ferdig med skolen og har gjort det veldig bra, noe som virkelig har gjort det godt for selvtilliten og selvaktelsen. Utfordringen i 2008 blir å finne seg en jobb hvor jeg kan få brukt det jeg har lært nå disse tre årene. Jeg tror det går bra.

 JEG er veldig takknemmelig over alt i livet mitt. Det eneste luksusproblemet for meg er at jeg må sitte å krangle med noen kristenfundamentalister som mener at mitt liv er feil. Jeg kaller det et luksusproblem for dette er jeg ikke nødt til en gang. Desto mer er jeg takknemmelig for at jeg er sterk nok til å stå imot og si imot disse hovmodige  «fasit»menneskene. Jeg er glad for at jeg har evnen og ork til å bry meg og til å forsvare å forklare overfor disse noe som jeg selv er så heldig å ikke ha som noe stort problem, men som jeg vet er et stort problem for mange andre homofile. De som kjenner hatet og fornedrelsen på kroppen og som ikke tør å være 100 % menneske. De som kanskje risikerer å bli utestengt fra sin egen kristne familie eller som går og føler skam og skyld overfor dem. Kristenfundamentalister og konservative kristne gjør meg mange ganger så sint og såret og jeg blir faktisk syk av det mange ganger. Jeg kan bare ikke forstå at folk kan være så onde og bruke slike karakteristikker om andre mennesker. Skulle ønske de klarte å innse hva slags skade de gjør på mennesker. De gjør seg faktisk medskyldige i mange selvmord og mange lidelser for mennesker – pga sin egen egoisme og hovmodighet. Dette bringer meg litt over på hva jeg kan bli bedre på….

Jeg skulle faktisk ønske jeg klarte å bli bedre på å ikke engasjere meg så mye i dette. Jeg forstår de mange som ikke kan skjønne at det skal være noe vanskelig. Men det er faktisk det. Mye fordi jeg kan nesten ikke unngå det. Og jeg vil tro at frem til denne nye ekteskapsloven er kommet i havn så vil det bare bli verre og verre. Du vet når selv Paven mener at homofili og ekteskap mellom to av samme kjønn truer verdensfreden – ja så er det jo ganske alvorlig…… huff.

I det hele tatt kan jeg bli ganske så mye bedre på å bruke mindre tid foran datan. Jeg bør bli mye flinkere til å besøke venner og ta meg av venner. Jeg er ikke flink til noe av dette. Her er åpent hus og mange kommer hit – men jeg kommer meg ikke ut selv. Jeg håper dette blir bedre nå når jeg er ferdig med teori på skolen og ikke er avhengig av all lesing til eksamen osv… Dessuten kommer jeg jo mer ut siden jeg skal ut i praksis allerede i januar. Gleder meg!

Jeg kan også bli litt bedre på å tenke på meg selv. Jeg sliter veldig med vektproblemer nå… Skole har skyld i dette!!!  hehe.. (lett å skylde på at jeg sitter for mye rolig…) Men seriøst så må jeg nok bli flinkere til å bevege meg mer og komme meg ut i frisk luft. Ironisk nok så var jeg veldig flink til dette før røykeloven kom. Da gikk jeg inn til sentrum hver dag og satte meg på en kafe eller gikk rundt i byen og tilbake igjen.

Så er det selvfølgelig alle de andre vanlige tingene jeg kan bli bedre på feks ØKONOMI…. Jeg blir aldri noen økonom! Spare burde jeg også bli flinkere til – slutte med impulsskjøp på ting jeg absolutt ikke trenger.

Jeg streber hele tiden etter å bli et så godt menneske som mulig. Jeg tror det er viktig da at man også har det bra selv. Man må elske seg selv for å kunne elske andre, tror jeg. 

Akkurat nå satt jeg og tenkte på at jeg burde bli flinkere til å skrive kortere bloggartikler… 😉

Om å være bedre menneske som ikke-kristen

111653179_8c97612a81_m.jpg

La meg si med en gang: Jeg påstår ikke at jeg er bedre menneske enn kristne! Det jeg skal skrive om her er om hva som ville skjedd i livet mitt HVIS jeg skulle blitt en kristen. Hva slags konsekvenser ville det blitt for meg som homofil.

Først må jeg definere hva som er en kristen, noe som jeg synes er veldig vanskelig.

i wikipedia står det: Kristendom er en monoteistisk religion som utgår fra jødedommen, og innebærer troen på Jesus fra Nasaret som Kristus (Messias), jødenes og verdens frelser, og på de læresetninger som ble nedtegnet i Det nye testamente, den andre delen av Bibelen. Kristendommen er en abrahamittisk religion

Altså jeg må begynne å tro på Jesus fra Nasaret som Kristus og tro på læresetningene i Det nye testamentet. Jeg har tidligere lært at jeg må lese det i lys av det gamle testamente.

Så må jeg velge om jeg vil være en liberal kristen, konservativ kristen, kristenfundamentalist og såkallt bibeltro. Hm.. Bibel tro må jeg jo være uansett må jeg ikke? Vel, jeg kommer tilbake til det.

Så må jeg bli frelst: Frelse kan være et generelt synonym for redning, men brukes spesielt i religiøse sammenhenger hvor det betegner frigivelse fra synd eller frigivelse fra gjenfødelsens syklus, innpass i Guds rike og et evig liv.

Denne frelsen vet jeg ikke om vil komme av seg selv fordi jeg oppriktig tror eller om jeg må «kjempe» for det. Noen ganger høres det ut som at det plutselig skal bare «slå» ned i meg en dag helt tilfeldig. Jeg har også lest om tilfeller der det har skjedd selv om man ikke tror. Man blir frelst og så tror man plutselig på Gud og Jesus. Dette skjer veldig ofte med narkomane, alkoholikere eller iallefall de som er ansett som har levd syndefulle liv. De får en annen rus i livet sitt – Jesus!

Jeg blir veldig i tvil om hva som skal komme først: å begynne å tro og så bli frelst eller så først bli frelst og så begynne å tro.

Men la oss nå si at jeg er blitt kristen og frelst – uavhengig av hva som kom først. Det er kanskje ikke det viktigste heller? Så må jeg begynne å følge det som står i Bibelen. Her kommer den vanskelige delen.

  • skal jeg lese bibelen slik den står og leve etter den bokstavelig?
  • skal jeg tolke den selv og leve etter den slik jeg selv oppfatter den?
  • skal jeg oppsøke en prest og la han fortelle meg hva som gjelder? (Da blir det nok viktig hvor i Norge jeg bor, for jeg har allerede skjønt at prestene har forskjellig syn på hva som gjelder i Bibelen)

Jeg er homofil og alle kristne synes å være enig på dette punktet. Homofili er en synd. Altså må jeg slutte å være homofil. Homofil praksis er et begrep som kommer til meg her.. (se! ting har allerede begynt å «komme til meg» ;-)) Jeg må seriøst begynne å tenke på at med homofili praksis menes her sex. Jeg kan godt kalle meg homofil men må slutte med sex. Jeg kan dog onanere bare jeg ikke fantaserer om personer. (!) Her leser jeg at mange kristne er uenige om akkurat dette med onanering. Noen mener at sæden ikke må falle til marken. Vel, kanskje best å la vær. Når jeg har klart å avstå fra sex og iallefall runker med forsiktighet uten å tenke på særlig mye – jo DA vil jeg bli elsket! Vel, jeg glemte selvfølgelig at jeg ikke kan ha kjæreste eller samboer heller da. Det beste ville vært om jeg oppsøkte Pastor Torp slik at jeg ble reorientert – altså plutselig ble heterofil. Joda – tror du på Gud og Jesus så går det an. Plutselig synes jeg damer er det beste i verden og jeg får lyst til å ha sex med dem – etter at jeg har giftet meg da.

Blir jeg kristen så blir det også viktig å drive forkynnelse og misjon. Jeg må begynne å gi min nabo små hint om at han ikke bør være muslim. Får jeg besøk av mine «tidligere homofile venner» så kan jeg ikke utelukke at jeg plutselig begynner med tungetale.

Tungetale eller å tale i tunger, på latin kalt glossolalia eller glossolali, er å snakke et språk av uforståelige lyder under religiøs henførelse. Tungetalen blir så oversatt for menigheten av den som har fått tydningen fra Den Hellige Ånd. Tungetale beskrives i kristendommen, særlig i pinsebevegelsen, som et bønnespråk for dem som vil be med ånden i tillegg til tanker og ord. Tungetale regnes da som en nådegave gitt av Gud, ved Den hellige ånd, til den enkelte kristne.

Jeg tror jeg ville oversatt tungetalen med det som måtte falle meg inn – nemmelig at de må vende bort fra kjærligheten de utfører med hverandre – se mot Jesus! eh.. ja men bare behold kjærligheten med hverandre men slutt med den perverse sexen! Den er djevelens verk og dere er kreftsvulster på samfunnet og dere bringer bare død, skam og fordervelse!

Ja, noe sånnt ville jeg sagt…

Huff – nå kommer jeg virkelig til det jeg gruer mest for. Jeg må gi tienden til en eller annen pastor eller kirke. Ja og så må jeg jo kvitte meg med en del jordegods. Jeg må bare eie – var det 4 eller 7 ting…

Tiende er en skatteform med bibelsk bakgrunn. I Femte Mosebok 14, 22 står det «Hvert år skal du gi tiende av alt det som vokser på marken din.» I en del kristne trossamfunn praktiserer man fortsatt tiende som en frivillig fromhetshandling, det vil si at medlemmene frivillig betaler 1/10 av sin inntekt til kirken.

Joda, det er viktig at pastorer som feks Torp får lov å reise verden rundt og spre det gode budskap om Gud og Jesus. Når de blir kvitt sin gamle tro og tradisjon vil de bli som oss – og da vil de automatisk kjenne kjærligheten fra Gud osv osv.. Dessuten har jo Torp en relativt stor familie – og noe må jo han leve av også!

Jeg tenker at jeg må gi fra meg den 7 armede lysestaken for den er jo allikevel jødisk. Samt at jeg har en del gamle pornofilmer som jeg ikke lenger trenger. Hva skal jeg med dem? Datamaskinen beholder jeg altså! Det er viktig at jeg kan bruke den for å skrive om hvor vederstyggelige de homofile er! Halleluja!

Jeg må ikke bruke klær av to ulike stoffer. Den er enkel! Endelig kan jeg få gå i grilldressen mine med god samvittighet! Å avstå fra reker og skalldyr skal heller ikke bli det største problemet.

Jeg synes det blir mye vanskeligere å begynne å dømme mennesker. Jeg må øve litt på den… Vel, ikke dømme da. Nå tuller jeg – det heter å advare! For helvete er den sikre endeplass for alle dere som ikke tror på Han, lyver, stjeler, myrder, begjærer andre, misunner, driver utukt, eller lever i homofil praksis. Vel jeg glemte de som er født med lyter – de havner også i helvete.

Oi! Vet dere hva? Jeg holdt på å glemme det viktigste! Selveste Satan! Satan driver de kristne til vanvidd! Hver gang noen snakker imot oss eller ting går imot oss så er det Satans skyld. Hvis noen skryter av oss eller sier vi er gode kristne da er det egentlig Gud den allmektige som snakker. Allmektig? Nja – det verdslige er styrt av satan. Alle som lever verdslig er egentlig styrt av satan.

Sekularisering er betegnelsen på prosessene der et samfunn blir mindre religiøst. Historisk har dette betydd at religiøs eiendom, makt, oppgaver eller autoritet overtas av religiøst uavhengige institusjoner. Ordet kan oversettes med det norske ordet verdsliggjøring. Begrepet brukes også om overgangen fra religiøs til ikke-religiøs virkelighetsoppfatning.

Ordet sekularisering kommer av det franske verbet séculariser, som ble tatt i bruk på 1600-tallet om overføring av kirkens eiendom til staten.

Sekulær er et ord som i all hovedsak betyr verdslig (jordlig/ikke-religiøst), altså noe som – begrenset sett – ikke har med religion å gjøre. Et sekulært samfunn er et samfunn hvor det er liten eller ingen sammenheng mellom lover og styresmakter på den ene siden, og religiøse påbud og ledere på den andre.

Her blir på mange måter ringen sluttet. Vil vi ha tilbake den bibelske tid – eller vil vi leve i nåtid? Går det å kombinere? Går det å kalle seg bibeltro – og betyr dette å følge bibelen – eller holder det med å tro på bibelen og dets ord? Og tror vi på bibelen – skal vi følge det som står der – jeg mener ALT som det står der – eller skal vi bare plukke ut det som «behager oss»? Hvem skal plukke ut det som ikke evt skal gjelde lenger? Eller er det rett og slett slik at vi kan leve som vi vil – for er vi kristne og frelst så kan vi gjøre hva vi vil og fordi Jesus døde på et kors for oss og tok på seg alle syndene våre så kan vi si hva vi vil og gjøre hva vi vil – bare vi kaller oss kristne og kaller oss frelst? Følger det automatikk med det å kalle seg frelst og kristen – at da er man automatisk et godt menneske? Hva er viktigst – tiden vi lever i nå eller tiden i himmel eller evt helvete? Til slutt. Hvor er bevisene? Hvem kan bevise at Gud finnes? Hvem kan bevise at himmel og helvete finnes? Hvilke mennesker skal gradere synden – eller er all synd like ille – og hvorfor er da temaet homofili blitt så utrolig viktig for kristne – hvorfor snakker de aldri om løgnere, mordere, de utro – eller for den saks skyld seg selv? Er vi ikke alle syndere?

 Vel, jeg tror nok at det å bli kristen hadde kommet til å bli en stor utfordring for meg. Det vanskeligste ville helt klart blitt valget av graden av kristenhet. Kan man være liberal og allikevel være bibeltro? Kan man være bibeltro og unngå å bryte norske lover? Kan man være kristenfundamentalist og leve slik de gjorde på bibelsk tid? Kan man være kristen uten å være bibeltro? Hva er bibeltro?

Ved å søke på bibeltro på wikipedia fikk jeg opp pinsebevegelsen, Odd Bondevik og Levende Ord bl.a..

Jeg ble vel like spørrende etter min lille forskning rundt det å bli en kristen. Jeg sitter igjen med flere spørsmål nå enn før jeg startet. Jeg har jo deltatt en del tid med kristne nå – mest rundt om på kristne blogger. Vet ikke om det har noe å si. Kanskje er det annerledes i «virkeligheten». Nei jeg opplever jo ikke det heller.

Jeg kommer bare til den samme konklusjon som før. Jeg har det bedre som ikke-kristen. Jeg har allikevel en god moral. For meg holder det lenge med kardemommeloven egentlig:

Man skal ikke plage andre,
man skal være grei og snill,
men for øvrig kan man gjøre som man vil.

Følger man den så kan man egentlig ikke få gjort så mye galt egentlig.

Det merkelige er at jeg føler sterkt at kristne ikke er fornøyd med konklusjonen min – altså at kardemommeloven er like bra. Er det noen som kan skjønne hvorfor?