Er unitarer kristne?

Dette er et spørsmål jeg ofte får i disse tider som jeg går i opplæring og forbereder meg til å bli prest for den norske Unitarkirken.

Nedenfor er en video som jeg synes beskriver godt hvorfor Unitarer kaller seg kristne. Selv kaller jeg meg Unitarkristen. Forøvrig mener jeg at det ikke er så viktig hva vi kaller oss – det er måten vi lever på som er viktig. Der er jo Jesus et forbilde, slik det finnes også mange andre gode forbilder både i historien og i dag.

Unitarkirken er et alternativ for mennesker som tror på noe, – og som trenger noen å henvende seg til og bruke, både i sorg og glede. Hvordan denne guden ser ut eller hva den betyr for deg – er opp til deg. Det viktigste må være å bruke en Gud til det gode og for utvikling og fremgang, støtte og i sin livserfaring. Vi trenger mange ganger noen å henvende oss til og dele med. Mennesket er i utgangspunktet veldig ensomt, og mange ganger i livet trenger man å ty til en kraft eller ånd å lytte til. Jeg kaller det kraft eller ånd, men du kan kalle det hva du vil selv. Det som hjelper deg og det som gjør at du ikke føler deg helt ensom og alene, er kanskje bedre å si. Ja kanskje er det rett og slett din egen samvittighet du snakker til.

Vi hevder ikke å ha svarene, men mener at troen er en gave fra Gud som gir oss et ansvar for selv å utforske troen. Unitarer pleier å si at man ikke behøver tro det samme for å være medvandrere.

Om endetid og homoantikrist og Gud i bokseringen.

Når ting i livet ikke går oss så vel liker vi å ha noen å skylde på, andre enn oss selv. Slik er det bare. Når finanskriser rammer, når ekteskap rakner og til og med forståelsen av det tradisjonelle ekteskapet forandres! – DA MÅ det jo være noen vi kan skylde på. Ellers overlever vi ikke?

Iallefall tror noen mennesker at endetiden er nær. Og den vi kan skylde på er ANTIKRIST!

Helt fra tidenes morgen, og siden menneskene trodde at jorden var flat, på bibelsk tid og endatil i dag – har mennesker vært opptatt av at dette livet må være for utrolig til å være sant. EN DAG tar det slutt! Datoene for dette har blitt satt, gått forbi, gang etter gang. Ingenting skjer. Når SKJER det??

Jeg vet ikke. Jeg vet simpelthen ikke når dette tar slutt. Jeg vet ikke engang når mitt eget liv tar slutt.

Jeg kan forsåvidt ikke forstå at andre vet det heller. Og om noen nå skulle ha sterke beviser for å hevde at de vet – så vær så snill og holdt tett om det. Jeg vil heller leve hver dag som om neste dag VAR den siste. Prøve iallefall… Ja, for jeg mener livet blir jo ganske meningsløst hvis man skulle gå konstant å tenke på sånne ting – og det ville jo overskygge alt. Selv ting man ville forsøke å gjøre som var fint eller morsomt.

Endetid og antikrist må defineres. Jeg synes det må være like vanskelig å definere som å definere Gud og meningen med livet. Det blir litt sånn det onde mot det gode. Endetid er jo ikke bra. Og jeg har forstått at han antikrist heller ikke kan være helt god.

Det jeg kan forstå er at denne antikrist må være som en Gud – bare med motsatt fortegn. Antikrist er motstanderen til Gud i bokseringen.

Jeg selv tror ikke på antikrist eller djevel eller hva nå «dette» alt dette onde heter. Men jeg ser jo at han mange ganger får vel så mye oppmerksomhet som Gud. Gud har mange mennesker som er tilhengere som sitter på sidelinjen og heier på han. I taktfaste trampeklapp hører vi også innimellom ropene djevel, djevel, djevel! Djevelen i kampens hete får vel så mye oppmerksomhet som Gud.

Vi burde kanskje alle heie på Gud, siden alle mennesker stort sett er opptatt av det gode og Gud er ment å representere godheten og kjærligheten. Jeg synes ikke det er veldig egoistisk. Vi trenger faktisk all den godhet vi kan få.

Men så ser vi da at han derre antikrist, satan og djevel får mange ganger vel så mye oppmerksomhet. Det er visst tegn i tiden som tyder på at han fortsatt befinner seg oppegående i bokseringen. Ja og det ville kanskje være meningsløst at en Gud ikke hadde noen å kjempe mot? Ja kanskje direkte latterlig å se en Gud kjempe og lange ut slag mot noe intet?

Når jeg heier på en vinner og er stor fan av en, liker jeg ikke så godt å snakke om motstanderne. Han jeg er fan av er i mitt hode uovervinnelig. Ja det er jo en grunn til at han er en mitt store forbilde. Jeg liker ikke å tenke på at mostanderen nok en gang i blant vinner over helten min.

Når en Gud er overvinnelig – hvordan kan da en antikrist være verd å snakke om?

Antikrist er visst homo. Joda, noen tror det. Jeg håper nesten det. Jeg kan bare se for meg denne djevelen slå rundt seg med håndvesken sin, mot Gud den almektige. Det er nyttesløst det vet du..

Når kampen tar slutt vet dog ingen. Ingen kan vite og ingen kan spå.

Jeg synes vi kan nyte dette alt så lenge det varer. Jeg ser at mange flytter kampene ut i sølepyttene og kaster dritt på alle andre som ikke mener det samme som dem selv. Det beste er å gå på grønt gress og iallefall ikke la seg synke ned i gjørma. Det handler jo stort sett om valg.

Å velge det gode og ha fokus på det og å unngå og gå omveier for dritten.

Å leve med «lidelsen» angst og depresjoner

      I anledning Verdensdagen for psykisk helse 10 oktober vil jeg gjerne komme med noen betraktninger og tanker rundt det å leve med angst og depresjoner. Jeg har levd med dette som en stor del av livet mitt i over 30 år. Allikevel sitter jeg ikke med noen fasit på hvordan man skal leve med det eller hva som er årsaken. Jeg har bare tanker og mine egne erfaringer som jeg gjerne vil dele.

 

”Det er bare den som har opplevd det selv som vet hva det å ha psykiske lidelser i hverdagen er”, hører man ofte.

 

Jeg synes det er en sannhet med visse modifikasjoner.

 

Å leve med MIN angst og depresjon er det nok bare jeg selv som kan sette meg inn i – og ofte kommer til og med meg jeg selv til kort. Angsten og depresjonene lever sine egne liv og rammer ofte da du minst forventer det. Uavhengig av situasjonen – uavhengig om du befinner deg alene eller sammen med andre og ikke minst hvem de andre er. Sånn sett er også angst og depresjon en ”lidelse” – fordi den ofte rammer i situasjoner hvor man ikke venter seg at den skal ramme. Men angst og depresjon vil jeg si også er en del av livet mitt som jeg har fått lære mye av. Etter å ha levd mange år med denne ”diagnosen”, har jeg lært meg å leve med den og jeg har lært meg å ofte takle den. Slik sett er jeg heldig.

 

Nå håper jeg leseren forstår at jeg ikke mener jeg er heldig som har levd med angst og depresjon. Men når man er kommet så langt som jeg har at jeg kan klare å være ”herre over” denne såkalte lidelsen – så innser man også at å leve med angst og depresjon har vært med å skape meg som det menneske jeg er. Den har – tror jeg – gjort meg mer ydmyk, medfølende og åpen for hva andre mennesker gjennomgår i ulike faser i livet sitt. Ja for ALLE har vi nok opplevd det – det å være redd, engstelig, deppa og umotivert.

 

Det er jo også her at mange mennesker misoppfatter den som er syk av angst og depresjoner. Det å leve med angst og depresjoner kan ikke sammenlignes med å grue seg til noe, eller føle seg trist i enkelte situasjoner, eller redd og engstelig. Det forunderlige med å leve med angst og depresjoner ligger nettopp i det jeg skriver: ”man lever med det”. Stort sett hele tiden.

 

Jeg har mange ganger i livet mitt blitt møtt med holdninger at jeg er stakkarslig. Det er kanskje i de situasjoner hvor jeg har trekker meg vekk – kanskje i de situasjoner hvor jeg kan kjenne kanskje særlig angsten tar overhånd og hvor jeg ikke mestrer å styre den. Det kan også være i perioder hvor depresjonen er særlig ille og hvor jeg kanskje finner det best å være alene. Man blir ofte møtt med: ”skjerp deg”!

 

Man oppleves i veldig mange situasjoner som negativ og kjedelig. Man vil jo gjerne ikke være sånn – og ofte reddes man av å ta medisiner eller bruke alkohol som medisin. Eller leke klovn. Det har jeg gjort mange ganger. Inni meg raser det med følelser, angst og redsel – men jeg overdøver det med å spille klovn, en slags hyperaktiv klovn.

 

Det finnes selvfølgelig grader av angst og depresjon. Noen lange perioder i livet mitt har jeg levd godt og følt meg fri. Jeg tror jeg kan si at det er i de perioder i livet mitt hvor jeg har opplevd stabilitet. Stabilitet og ro. Trygghet og sikkerhet. Det er ikke til å komme utenom at vi her også snakker veldig ofte om trygghet og stabilitet når det gjelder jobb, skole og selvfølgelig økonomi. Dette gjelder for min situasjon – men for andre kan det jo også handle om stabilitet når det gjelder kjærlighetsliv eller endringer i familiesituasjoner for eksempel.

 

Bare det.. – vil kanskje noen si. Det er jo slik livet er! Ups and downs. Alle er vi der. Ingen går gjennom livet uten å støte på problemer. Det er sant. Jeg føler ofte at det handler om utgangspunktet. Hvordan du er som mennesketype og hva det er livet ditt som har gjort deg til den du er. Vi er ikke alle like sterke. Vi har ikke samme livshistorie alle sammen. Vi er unike individer med hver vår oppvekst og bakgrunn.

 

Jeg skal være forsiktig med å si noe om hvorfor jeg har levd med angst og depresjoner mange år av mitt liv og sette dobbelstrek under – ”DETTE er årsaken!”. Det er i tilfelle privat og jeg vet jo ikke helt selv heller hva som er hovedårsak. Men jeg må jo si at det å ha en annen legning enn ”normalen” har vært med på å gjøre livet mitt, oppveksten min – i beste fall annerledes. Her vil nok også mange si at DET kan vel ikke være så stort problem – homofili er ok! Jeg er jo selvfølgelig enig. Jeg har selvfølgelig aldri hatt noe imot homofili. Jeg er glad for at jeg er homofil! Men det er noe helt annet å være i den situasjon å oppleve deg annerledes, nesten ulovlig – når du som liten gutt opplever å være betatt av en av samme kjønn. Man vet ikke alltid at ”dette” har et navn – homofil – men man skjønner fort at dette ikke er noe man skal utbasunere eller noe din familie eller dine venner vil bli særdeles glad for å få høre om. Å vokse opp som homofil på syttitallet var nok også ganske annerledes enn det er i dag. Jeg visste jo knapt nok at det fantes. Jeg var alene om dette – på mer enn en måte.

 

Løgnene. Fortielsen. Ensomheten rundt de ulovlige tankene. INGEN å snakke med. Man tør nesten ikke si ordet selv engang i redsel for at da er du DET da jo. Det er klart at å kanskje leve med denne fortielsen i mange år vil prege deg som menneske i fremtiden. Selv også når du endelig har stått frem og til og med fått aksept av de som er viktige for deg. Annerledesheten og fordommene lever der ute allikevel og man må leve med det og støte på det OFTE. Det har jeg jo fått merke – ikke minst her på bloggen.

 

Vel, jeg er glad for at det i dag er lettere å stå frem som homofil. Samfunnet aksepterer oss lettere når vi endelig står frem som det 100 % menneske vi er. Jeg tror bare ikke at vi er kommet så langt i dag heller, at tanken og opplevelsen av å føle seg annerledes, ER særlig annerledes. Jeg tror i alle fall at det i mange tilfeller er i slike situasjoner at man utvikler angst og depresjon. Når man er i situasjoner hvor man ikke styrer selv det man utsettes for. Når man føler seg annerledes og oppleves annerledes enn dette NORMALE – det vanlige. Fasitmennesket har jeg ofte kalt det.

 

Å leve opp til idealene – eller fasitmennesket – er en tøff kamp som preger livet til veldig mange av oss i dag. Slik har det jo også vært opp gjennom historien. Med moter, trender, religioner, og forventninger man får gjerne skapt av mediaer, kanskje særlig gjennom tv.

 

Jeg må være litt humoristisk og si at her har jeg vært særdeles uheldig.

 

Jeg har hele mitt liv vært tykk. Jeg er litt femi. Jeg er homo. Jeg er enslig. + + + Og ikke minst: Jeg har levd med angst og depresjoner. Man kan jo le litt av dette. Og her igjen vil vel kanskje noen si at: Herregud så stakkarslig! Jeg er enig – men motsatt. Jeg synes det er stakkarslig av samfunnet å ikke godta at vi alle er født ulike og at det ikke finnes noen fasiter. Men alle disse faktorene spiller inn på livet mitt og avgjør hvem jeg er og hva jeg skal oppfattes som.

 

Det snakkes så ofte om livsstilssykdommer. Skylden på livsstilsykdommene legges ofte på den enkelte. DU er tykk – du må slanke deg!. Det er alvorlige beskyldninger å komme med overfor en jente som sitter over doskålen og spyr for å få opp maten hun har overspist for å bli som sangidolet sitt, eller som samfunnet forventer av henne. Det er ikke farlig å være tykk. Det farlige er å lage tanker inni hodene på folk at du ikke er normal.

 

Samfunnet må ta denne skylden. Kravene vi stiller, ikke bare overfor oss selv men faktisk i mange tilfeller enda mer overfor andre, er så skyhøye at folk ikke mestrer det. I vernet for kravene blir vi faktisk kjempeegoister. Fornuften bukker under. Resultatet tror jeg havner ofte med ensomhet, individualisme og der igjen kommer angsten og depresjonene.

 

Hvor ble det av FORNUFTEN? – spør jeg meg selv om mange ganger. Det er for eksempel i tilfeller der jeg ser at lekestativer for barn ikke blir godkjente fordi barnet kan falle ned og slå seg. Eller når jeg som lovlig røykende blir bedt om å gjemme meg så ikke foreldre eller barn ser at jeg røyker. (Tobakk er fortsatt lovlig her i landet) Ja – det er kanskje skadelig. Det er klart at barnet slår seg når det detter ned. Og jeg VET det er skadelig å røyke, ikke bare for meg selv men også for de som er i nærheten av meg. Jeg tror jeg lærer best ved å bruke fornuft. Et barn lærer når det detter ned og slår seg. Årsaken til at han datt ned bør han lære av og ikke gjøre en gang til. Jeg må også lære meg at det er fornuftig å vise hensyn når jeg røyker – til tross for at jeg ikke helt skjønner hvorfor det reageres så sterkt på at et barn ser jeg røyker, mens det sitter foran tv og ser film med mennesker bli drept – uten at noen reagerer på det. (vel,,, her kunne jeg sagt mye kjenner jeg… ;-)))

 

Livet handler mye om å slå seg. Slå seg – stå opp igjen – og å lære av det. Det er gjerne meg selv som må lære av de feilene jeg gjør. Selvfølgelig er det også ofte greit at andre kan lære av de feilene jeg gjør. Og hva er feil? Vel, det er i de fleste tilfeller der jeg selv innser at jeg skader meg selv eller andre. Så skal man jo også tenke over hva andre mener er feil med deg. Men de andre har ikke alltid rett! Jeg pleier ofte å si at jeg gjør så godt jeg kan – og bedre kan jeg ikke gjøre det. Det burde faktisk holde.

 

Angst og depresjoner tror jeg handler i stor grad om de kravene som blir stilt til oss. Kravene som blir stilt oss allerede fra dagen vi blir født og får tildelt en blå lue fordi du er gutt. Ofte begynner det allerede der. Kanskje enda mer hvis du er født jente. Fra 5 års alder går du vekk fra en stort sett sorgfri barndom og inn i skole, institusjon, jobb. Fra første skoledag kreves det noe av DEG. Fra denne dag kan du ikke lenger bare si at; – jeg er bare et barn; eller: – jeg er bare et menneske.

 

Jeg prøver å si til meg selv hver dag: Jeg ER bare et menneske. Jeg vet jeg alltid gjør mitt beste. Det innebærer at jeg gjør mye feil, men også mye som er veldig bra. Jeg har lært av livet mitt og jeg er glad for at jeg har følelser som jeg kan gå å kjenne på. Angsten og depresjonene har også lært meg masse. Jeg er ikke stakkarslig. Jeg betyr noe. Jeg kjenner godt at jeg lever og i dag vil jeg gå ut og leve igjen – med alt det måtte innebære.

 

Det er jo det livet handler om. Å kjenne at man lever. Og å kjenne på alt det innebærer. Men det er tøft. Jeg prøver å lære meg at angsten og depresjonen skal jeg selv styre – ikke la de styre over meg. Det er tøft – og det er dessverre veldig ensomt.Og jeg vet alt om hvor vanskelig det er.

JEG FIKK EN A !!!

Jeg har hatt muntlig eksamen i dag og har forsvart min Bacheloroppgave «Den kulturelle spaserstokken»

JEG FIKK KARAKTEREN

 

Jeg er utrolig glad og lykkelig ! Den skriftlige oppgaven fikk karakteren B+ , men jeg fikk sluttkarakter A etter den muntlige høringen. Sensor har vært Georg Arnestad fra Gloppen, busett i Sogndal. Kulturforskar, høgskule-amanuensis og redaktør. Min veilleder har vært Gunn Opdahl, stipendiat i kulturpolitikk ansatt ved høgskolen i Bø.

Så nå er det sommerferie og teaterfestival som gjelder..!

 LIVET SMILER ;-))

Homser og Grand Prix

En leser av bloggen min vil gjerne vite «hva er egentlig dette med homser og Grand Prix?», og vil gjerne at jeg skal skrive litt om det. Det gjør jeg med glede – men tror jeg må snakke litt for min egen del.

Homser er like forskjellige som alle andre og jeg tror det er litt myte dette at ALLE homser elsker Grand Prix. Jeg kjenner iallefall mange homser som «hater» sirkuset, glamouren og sangene. Men så er det også noe med dette uttrykket – showet alle elsker å hate… Jeg tror det finnes mange «skapseere», både av heteroer og homser.

Jeg har elsket grand prix så lenge jeg kan huske. Jeg deler året inn i de viktigste begivenheter. Det er jul, påske, grand prix, 17 mai og bursdag. 😉

Jeg husker at når jeg var barn var det uhyre viktig å få tatt opp melodiene på kassett. Jeg satt i smug i sene nattetimer og tok opp reprisen som ble sendt på natta på radio. Slik er det iallefall jeg husker det.

Jeg vet faktisk ikke helt hva som gjorde at jeg ble så fryktelig oppslukt av dette – om det er sirkuset, glamouren eller sangene. Jeg har bare noen teorier (ikke le er dere snill… ;-))

– Når jeg var liten ville jeg bli balettdanser! Jeg elsket å danse og uttrykke alt jeg følte i dans. Når jeg trodde ingen så meg hadde jeg store dramatiske balettforestillinger for meg selv. Gardinene til mor ble omskapt til de lekreste kreasjoner. Fotsidt selvfølgelig. Heyyy! Jeg VET at balletdansere danser dårlig med fotsidt – men dette var MIN balett!!  Den dag i dag elsker jeg danseshow og cabareter og jeg kan selv i dag levende se for meg meg selv som danser i et show……. (jeg sa, ikke le….. ;-)))

– Jeg har alltid trodd at sang, dans og musikk var det som til slutt skulle redde verden fra krig og ufred. Med sang, dans og musikk møttes verden i et felles språk som alle kunne forstå. Jeg skjønte aldri som liten hvorfor vi hadde landegrenser – vi bodde jo på en jord. Jeg husker jeg tenkte om de fattige at hvorfor kan vi ikke bare lage mer penger så alle fikk likt? Jeg har alltid vært nysgjerrig på andre kulturer, mennesker med annet språk og andre uttrykk. Jeg har alltid elsket filmer og dokumentarer som beskriver hvordan mennesker fjernt fra oss lever. Grand Prix handler om dette – og i grand prix vil selv det fattigste land bli presentert med glamour.

Jeg tror jeg kan si generellt om homser at vi er veldig fredelige mennesker. Kanskje en litt farlig påstand å komme med – men jeg tror det. Selvfølgelig finner man unntakene der som ellers. Jeg tror homser elsker livet fordi mange har måttet slite for å bli lykkelige i det. Grand Prix er en verden «utenfor» som vi gjerne så på som en drøm. Få uttrykke oss – få gi av oss – få leve i en «boble» hvor vi kan få være fullstendig oss selv – i samspråk med alle andre, heteroer, homoer, tyskere, tyrkere, irske og grekere, menn, damer, kjoler, kostymer, sang, musikk og dans. Som sagt, jeg kan bare snakke for meg selv.

Prøv å ring eller kontakt meg under en Grand Prix finale. Jeg svarer ikke. Jeg lever i min egen verden. Jeg lever meg fullstendig inn i det. Jeg må se detaljene. Jeg må ha det stille – men høyt. Og i mitt hode er det bare fred, glamour og sangen og dansen. EN VERDEN – sammen i fred. Og gjenforent.

Mimre litt her: https://kjellemann.wordpress.com/mgpeurovision-song-contest/

Les Grand Prix historien her: http://www.eurovision-hungary.com/ESCHistory.htm

Et bilde av en litt sliten Bibel..

Et foto av en litt sliten Bibel skal gi bilde av et menneske som bibeltro – en som går med Gud og på mange måter opptrer på vegne av Gud. En Guds stedfortreder på jord. Jeg ser den er slitt og jeg tenker at den bør være godt lest. Jeg tenker også at den er litt misbrukt.

Hva er et menneske som kaller seg bibeltro? Smak på ordet. Bibeltro.

Trofast mot Bibelen? I den forstand at boken er godt og grundig lest – brukt som veileder i livet – som fasit på livet?

Tro mot Bibelens ord? I den forstand at man lever etter Bibelen – bokstavelig – som Guds ufeilbare ord. Jeg mener ikke å leve 50 % etter hva Bibelen sier, men 100 %. Ikke rom for tolkning – det som står gjelder, om dette så strider imot moderne lov og etikk og moral.

Tro på Bibelen? Mange kan tro på Bibelen. Den er jo der så den er jo skrevet. Er det Guds ord skrevet av mennesker eller er det menneskers ord skrevet om Gud? Tro på den som en historiebok – med faktaopplysninger om datidens menneskers tanker og levesett, overtro, tro, språk og kultur.

Jeg har problemer med å forstå de som kaller seg Bibeltro. Hva mener de med å kalle seg det? Er det et slags forsøk på kvalitetsstempel? Jeg er bibeltro – dermed er jeg god. Kan man være Bibeltro og ond?

Jeg har selv opplevd å bli konfrontert med tolkninger av Bibelen av såkallte Bibeltro mennesker. Jeg har opplevd at Bibelen er blitt brukt som et «våpen» – et våpen både til å angripe meg med og et våpen de bruker for å forsvare seg med. Jeg har opplevd at Bibelen er blitt brukt sammen med løgner og svertekampanjer – i angrep på meg og min legning. De kaller det sannheter. Jeg VET det er løgner.

Et bilde av en tilsynelatende godt brukt Bibel – brukt som bevis. Se hva de gjør med Bibeltroende meg! I forsvar for påståtte løgner. Et bevis for brødre og søstre i troen. Se hvor godt brukt min Bibel er. Det MÅ være de andre som lyver! Ser ikke alle det??

Han overlater dommen til en høyere instans. Gud må da også se hvor godt Bibelen er brukt. Han vil ikke følge debatten. Han må bare skrive om det først. At han ikke vil følge debatten. Med et bilde av en godt brukt Bibel. Det er beviset.

Godt brukt Bibel –> Godt menneske –> Bibeltro –> Innehaver av sannheten?

Vi som kjenner vedkommende og som er blitt utsatt for løgnene hans sitter også med en sannhet. Sannheten vil han ha seg frabedt ved å stenge oss ute. Bildet av en godt brukt Bibel ser bedre ut. Gud ser ikke bedre ut – men HAN gjør.

Vi drives bare av hat. Vi elsker bare oppmerksomheten. Vi angriper fordi han tror på Gud. Vi kommer ofte med graverende uttalelser. Vi driver råkjør mot Bibeltroende. Vi er personorienterte og bygger rundt negative tankebyggninger. Vi er tre mot han alene.

Vedkommende sover godt nå.

«salige er de som skaper fred» – altså de Bibeltroende.

 

Min praksisrapport – Den kulturelle spaserstokken

Jeg er så glad for at jeg er kommet så godt i gang med min praksisrapport om Den kulturelle spaserstokken. Alt stoffet er innsamlet og nå har jeg bare igjen å samle trådene, analysere og svare på problemstillingen.

Jeg tror også at jeg nå har klar problemstillingen:

  1. Hvilke kulturaktiviteter finnes for eldre i Skien Kommune
  2. Hvordan er kulturbegrepet definert av de forskjellige aktørene/etatene og danner disse begrepene et godt nok grunnlag for nyttig samarbeid mellom de kommunale etatene og til det beste for de eldre i Skien.

(Tar gjerne imot synspunkter på denne problemstillinge.)

Praksisperioden ved Kulturavdelingen i Skien var en travel men fantastisk tid. Jeg har vært utrolig heldig med praksisstedet og jeg er veldig takknemmelig for tilliten de har vist meg. Jeg savner de eldre som jeg var så heldig å møte – jeg savner dansen, sangen og ordene – og ikke minst samtalene. Det har gitt meg inspirasjon til å skrive denne rapporten. Den blir viktig for meg fordi det er den siste innleveringen jeg har i min utdannelse i Kultur – arrangering, formidling og forvaltning, bachelor ved Høgskolen i Telemark. Jeg er stolt og glad for at jeg har klart meg så godt. Det ER en utfordring å begynne en høyskoleutdannelse som 40 åring – men en utfordring jeg er glad for at jeg tok. 

GAMMEL UNGDOM

Ennå er jeg ung av sinn
om kroppen står for fall
Og ikke lenger har den kraft
som kanskje kreves for å kjempe
Mot tidens vær og vind.
Men ennå kan jeg se med egne øyne
Om blikket ikke lenger er så klart
og sansene for øvrig er blitt sløvet,-
forstanden er dog ennå blitt bevart.

Ennå er det skjulte lenglser der,
like mange som de engang var,
og mine drømmer er de samme, like rotete og meningsløse
Uten sammenheng med livet som det er.
Og ennå kan jeg kjenne duft
av bjerk i vårlig skrud
og høre trostens lokkesanger
til den som vil bli brud

Ja, ennå er min sjel så ung,
sov var jeg født i går,
og uten rynker vil jeg tro, –
At mitt ansikt bærer livets preg
er en byrde mer lett enn tung,
for så lenge mine rynker er i huden
og jeg føler glede ved mitt liv,
Da kan jeg fortsatt elske det
Om jeg er gammel som et tørket siv.

Otto Authèn