Kjente og kjære minner


STILLESTE GUTT PÅ SOVESAL 1 – Lillebjørn Nilsen

C            C/H          Am        Am/G
   Husker du den gangen da vi gikk på folkeskolen
        F                G7      C    G7
   Den sommer’n det var ferie-koloni
        C            C/H        Am                 Am/G        D7
   Vi møtte opp på Møllergata, fikk en lapp rundt halsen med navnet
                            G7
   Og hvor lenge vi skulle bli
    C           C/H            Am          Am/G
   Opp til åtte uker var vårt tilbud fra kommunen
        F                         E7
   Og selvsagt måtte jeg bli tida ut
        F              D7            C              A7
   Så stod vi der og stamma mens vi tok farvel med mamma
        D7          G7            C     G7
   Den eneste jeg kjente der var Knut

   På Møllergata skole ble vi telt og delt i grupper
   Som marsjerte ned til Østban’ for å dra
   Jeg følte meg så ensom da jeg så at Knut var borte
   En kompis hadde vært så fint å ha
   Det var ingen som jeg kjente da jeg kom om bord i toget
   Så jeg satt der uten noen ting å si
   Med trillrund skalle som var klipt en gang for alle
   På vei til sommern’s feri’koloni

   Ingen visste hvor vi skulle, noen gjetta og funderte
   Noen hadde vært på mange plasser før
   Det var Brusetkollen, Eilertsund og Wergeland og Tangen
   Og visstnok flere steder lengre sør
   Jeg titta ut fra toget, det ble slutt på hus og gater
   Det var trær og vann og grønt og sikkert bra
   Jeg satt der nokså stille for jeg syns det var litt ille
   Å bli sendt av gårde hjemefra

   Omsider var vi framme på or’ntlig bondelandet
   Og en kraftig voksen stemme ropte: Hør!
   Så kom det fram en mann som kalte seg for «onkel»
   Men ingen av oss kjente’n ifra før
   «Det var på Capri jeg så henne komme» sang onkel
   Og etter’n to og to marsjerte vi
   Kan tro vi var et syn: Førti gutter ifra by’n
   På vei til or’ntlig feri’koloni

   Jeg skulle vel fortelle noe spennende som skjedde
   Men stort sett var det fotball og mat
   Men jeg husker nokså godt at vi reiste hjem igjen
   Og mamma fikk se sommern’s resultat
   Jeg hadde lang fin lugg og fine bollekinner
   Hadde vrikka foten som seg hør og bør
   Hadde fått no’n nye venner, hadde felt no’n flere tenner
   Men ellers var jeg akkurat som før…

   Det er lagd så mange sanger om å ha det gøy på landet
   Denne handla om å lengte hjem
   Jeg husker noen kuer, kanskje enda flere fluer
   Men det va’kke noe spennende ved dem
   Nå mange år etter kan jeg kikke opp på veggen
   På et minne som jeg ennå har igjen
   Diplomet som jeg fikk har en enkel symbolikk:
   «Stilleste gutt på sovesal 1»

AKERSELVA

(Teksten til visen om Akerselva er skrevet av Vilhelm Dybwad (1863-1950).
Melodien sies å være en gammel marsj, komponert av tyskeren Sprowaqcher.
Tekst og melodi varsler vår i Oslo).

I verden er der mange floder som ikke er av vei’n.
Frankfurt ligger an der Oder, men ogsaa til dels am Main.
London skryter svært av Themsen, og den er jo bra.
Men om De nævner hele remsen, siger jeg endda:

Akerselva, du gamle og graa! Akerselva, dig holder jeg paa.
Selv om Donau er aldrig saa blaa, kan den i skjønhed aldrig dig naa.
Slike farver vist aldrig man saa, som hvor du munder ut paa skraa,
i den yndige duftende vraa mellem Nyland og H.A.H. –

I Berlin er Spree paa moden da naturligvis. I Paris er Seinefloden alles
kjælegris, Hamburg holder mest paa Elben, efter hvad der si’s.
Men jeg tror nok Akerselven vinder første pris.

Akerselva, du gamle og graa! Akerselva, dig holder jeg paa.
Selv om Donau er aldrig saa blaa, kan den i skjønhed aldrig dig naa.
Slike farver vist aldrig man saa, som hvor du munder ut paa skraa,
i den yndige duftende vraa mellem Nyland og H.A.H. –

Trygt jeg tror, jeg sløife vover Dnjepr, Djnester, Don.
(Gamle Cæsar sprang jo over selve Rubicon.)
Petersburg er stolt av Newan mer end av sin Zar;
men det er det rene thevand mot det vand, vi har.

Akerselva, du gamle og graa! Akerselva, dig holder jeg paa.
Selv om Donau er aldrig saa blaa, kan den i skjønhed aldrig dig naa.
Slike farver vist aldrig man saa, som hvor du munder ut paa skraa,
i den yndige duftende vraa mellem Nyland og H.A.H. –

Seilbar er du visstnok ikke; uten da med pram.
Vandet er for sterkt at drikke; (men vi drikker dram).
Naar det er for litet vand, gaar brukene istaa.
Det er leit nok, men det kan jo ingen si’ no’ paa.

Akerselva, du gamle og graa! Akerselva, dig holder jeg paa.
Selv om Donau er aldrig saa blaa, kan den i skjønhed aldrig dig naa.
Slike farver vist aldrig man saa, som hvor du munder ut paa skraa,
i den yndige duftende vraa mellem Nyland og H.A.H. –

FRA 1953

På Enerhaugen

Ja, så er’e søndagskvelden.
Byen har fått roa seg.
Lysa nedfra Grønlandsleret
blinker lurt hit opp til meg.
Det var her jeg traff a’ Maja
Hu var også på fabrikk
Vi gikk tur hit opp på Haugen.
Hu var full av blyge blikk.

Natta var blå.
Maja var grønn.
Det blomstra på Enerhaugen.

Siden så satt’ vi opp huset vårt,
og laga en prydhageflekk
Med blomster og grønt i fra bygartner’ns bed
Og busker fra Botsfengslets hekk.
Soffa’n vant jeg fra’n Anton
i en beiteplukk en kveld.
Og hvert år blei møblementet
supplert med en onge tel!
Da vi nesten kunne stille våres eget fotball-lag,
tok vi fri – så Maja fikk stått brud
en solblank sommerdag.

Maja var hvit.
Jeg var i svart.
Det jubla på Enerhaugen!

Vi har vært heldig’ og hittil blitt spart
for uløkker, nød eller brann.
Det som er brent her i huset hos vårs –
ja, det har vi sjæl fått i stand!
En må satse litt for kosen
så’n kan ha en «lerkefugl»
for eksempel når vi gikk på bad
hver påske og hver jul.
Det er godt her ut’ i trappa;
trinna har ’a Maja slitt.
Jeg kan høra bak i hagan,
trufast pusler ’a med sitt.

Hagan er grønn.
Maja er grå.
Det kveldes på Enerhaugen.

Her har vi trivdes og her har vi levd,
og kjenner hver stein og hver stokk.
Men nå skal vi rives og jevnes med jord’n.
Vi er ikke tidsmessig’ nok!
Ta og hvil deg litt nå, Maja.
Du har strevd nok som du har.
Og så glemmer vi at bakom vårs
står bulldozer’ne klar.
Skål for gamle Grønlands kjerke,
for den rosen skal du ha
at du én gang fikk a’ Maja til å rødme og si ja.

Tida er gått.
Klokka har slått.
Det ringer for Enerhaugen!

Melodi er «Ved kajen» av Henrik Blichmann, gjord kjend av Lulu Ziegler til tekst av Helge Kjærulff-Schmidt.

MOT I BRYSTET – LEIF JUSTER OG ARVE OPSAHL

PRAMMEN OG MADAMMEN – LEIF JUSTER OG EINAR ROSE

NORSK SUPPERÅD – WESENSTEEN

FERIEBISKOP FJERTNES – WESENSTEEN

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s