STILLESTE GUTT PÅ SOVESAL 1 – Lillebjørn Nilsen
C C/H Am Am/G
Husker du den gangen da vi gikk på folkeskolen
F G7 C G7
Den sommer’n det var ferie-koloni
C C/H Am Am/G D7
Vi møtte opp på Møllergata, fikk en lapp rundt halsen med navnet
G7
Og hvor lenge vi skulle bli
C C/H Am Am/G
Opp til åtte uker var vårt tilbud fra kommunen
F E7
Og selvsagt måtte jeg bli tida ut
F D7 C A7
Så stod vi der og stamma mens vi tok farvel med mamma
D7 G7 C G7
Den eneste jeg kjente der var Knut
På Møllergata skole ble vi telt og delt i grupper
Som marsjerte ned til Østban’ for å dra
Jeg følte meg så ensom da jeg så at Knut var borte
En kompis hadde vært så fint å ha
Det var ingen som jeg kjente da jeg kom om bord i toget
Så jeg satt der uten noen ting å si
Med trillrund skalle som var klipt en gang for alle
På vei til sommern’s feri’koloni
Ingen visste hvor vi skulle, noen gjetta og funderte
Noen hadde vært på mange plasser før
Det var Brusetkollen, Eilertsund og Wergeland og Tangen
Og visstnok flere steder lengre sør
Jeg titta ut fra toget, det ble slutt på hus og gater
Det var trær og vann og grønt og sikkert bra
Jeg satt der nokså stille for jeg syns det var litt ille
Å bli sendt av gårde hjemefra
Omsider var vi framme på or’ntlig bondelandet
Og en kraftig voksen stemme ropte: Hør!
Så kom det fram en mann som kalte seg for «onkel»
Men ingen av oss kjente’n ifra før
«Det var på Capri jeg så henne komme» sang onkel
Og etter’n to og to marsjerte vi
Kan tro vi var et syn: Førti gutter ifra by’n
På vei til or’ntlig feri’koloni
Jeg skulle vel fortelle noe spennende som skjedde
Men stort sett var det fotball og mat
Men jeg husker nokså godt at vi reiste hjem igjen
Og mamma fikk se sommern’s resultat
Jeg hadde lang fin lugg og fine bollekinner
Hadde vrikka foten som seg hør og bør
Hadde fått no’n nye venner, hadde felt no’n flere tenner
Men ellers var jeg akkurat som før…
Det er lagd så mange sanger om å ha det gøy på landet
Denne handla om å lengte hjem
Jeg husker noen kuer, kanskje enda flere fluer
Men det va’kke noe spennende ved dem
Nå mange år etter kan jeg kikke opp på veggen
På et minne som jeg ennå har igjen
Diplomet som jeg fikk har en enkel symbolikk:
«Stilleste gutt på sovesal 1»
AKERSELVA
(Teksten til visen om Akerselva er skrevet av Vilhelm Dybwad (1863-1950).
Melodien sies å være en gammel marsj, komponert av tyskeren Sprowaqcher.
Tekst og melodi varsler vår i Oslo).
I verden er der mange floder som ikke er av vei’n.
Frankfurt ligger an der Oder, men ogsaa til dels am Main.
London skryter svært av Themsen, og den er jo bra.
Men om De nævner hele remsen, siger jeg endda:
Akerselva, du gamle og graa! Akerselva, dig holder jeg paa.
Selv om Donau er aldrig saa blaa, kan den i skjønhed aldrig dig naa.
Slike farver vist aldrig man saa, som hvor du munder ut paa skraa,
i den yndige duftende vraa mellem Nyland og H.A.H. –
I Berlin er Spree paa moden da naturligvis. I Paris er Seinefloden alles
kjælegris, Hamburg holder mest paa Elben, efter hvad der si’s.
Men jeg tror nok Akerselven vinder første pris.
Akerselva, du gamle og graa! Akerselva, dig holder jeg paa.
Selv om Donau er aldrig saa blaa, kan den i skjønhed aldrig dig naa.
Slike farver vist aldrig man saa, som hvor du munder ut paa skraa,
i den yndige duftende vraa mellem Nyland og H.A.H. –
Trygt jeg tror, jeg sløife vover Dnjepr, Djnester, Don.
(Gamle Cæsar sprang jo over selve Rubicon.)
Petersburg er stolt av Newan mer end av sin Zar;
men det er det rene thevand mot det vand, vi har.
Akerselva, du gamle og graa! Akerselva, dig holder jeg paa.
Selv om Donau er aldrig saa blaa, kan den i skjønhed aldrig dig naa.
Slike farver vist aldrig man saa, som hvor du munder ut paa skraa,
i den yndige duftende vraa mellem Nyland og H.A.H. –
Seilbar er du visstnok ikke; uten da med pram.
Vandet er for sterkt at drikke; (men vi drikker dram).
Naar det er for litet vand, gaar brukene istaa.
Det er leit nok, men det kan jo ingen si’ no’ paa.
Akerselva, du gamle og graa! Akerselva, dig holder jeg paa.
Selv om Donau er aldrig saa blaa, kan den i skjønhed aldrig dig naa.
Slike farver vist aldrig man saa, som hvor du munder ut paa skraa,
i den yndige duftende vraa mellem Nyland og H.A.H. –
FRA 1953
På Enerhaugen
Ja, så er’e søndagskvelden.
Byen har fått roa seg.
Lysa nedfra Grønlandsleret
blinker lurt hit opp til meg.
Det var her jeg traff a’ Maja
Hu var også på fabrikk
Vi gikk tur hit opp på Haugen.
Hu var full av blyge blikk.
Natta var blå.
Maja var grønn.
Det blomstra på Enerhaugen.
Siden så satt’ vi opp huset vårt,
og laga en prydhageflekk
Med blomster og grønt i fra bygartner’ns bed
Og busker fra Botsfengslets hekk.
Soffa’n vant jeg fra’n Anton
i en beiteplukk en kveld.
Og hvert år blei møblementet
supplert med en onge tel!
Da vi nesten kunne stille våres eget fotball-lag,
tok vi fri – så Maja fikk stått brud
en solblank sommerdag.
Maja var hvit.
Jeg var i svart.
Det jubla på Enerhaugen!
Vi har vært heldig’ og hittil blitt spart
for uløkker, nød eller brann.
Det som er brent her i huset hos vårs –
ja, det har vi sjæl fått i stand!
En må satse litt for kosen
så’n kan ha en «lerkefugl»
for eksempel når vi gikk på bad
hver påske og hver jul.
Det er godt her ut’ i trappa;
trinna har ’a Maja slitt.
Jeg kan høra bak i hagan,
trufast pusler ’a med sitt.
Hagan er grønn.
Maja er grå.
Det kveldes på Enerhaugen.
Her har vi trivdes og her har vi levd,
og kjenner hver stein og hver stokk.
Men nå skal vi rives og jevnes med jord’n.
Vi er ikke tidsmessig’ nok!
Ta og hvil deg litt nå, Maja.
Du har strevd nok som du har.
Og så glemmer vi at bakom vårs
står bulldozer’ne klar.
Skål for gamle Grønlands kjerke,
for den rosen skal du ha
at du én gang fikk a’ Maja til å rødme og si ja.
Tida er gått.
Klokka har slått.
Det ringer for Enerhaugen!
Melodi er «Ved kajen» av Henrik Blichmann, gjord kjend av Lulu Ziegler til tekst av Helge Kjærulff-Schmidt.
MOT I BRYSTET – LEIF JUSTER OG ARVE OPSAHL
PRAMMEN OG MADAMMEN – LEIF JUSTER OG EINAR ROSE
NORSK SUPPERÅD – WESENSTEEN
FERIEBISKOP FJERTNES – WESENSTEEN
STØRST AV ALT ER KJÆRLIGHETEN ! 