Jeg er et sårbart menneske

Jeg vil kalle meg et sårbart menneske.

Er det ikke rart at i dagens samfunn og moderne tid så er dette nesten sett på som en negativ egenskap? Og er det egentlig en egenskap – eller er det et synes-synd-på-seg-selv-syndrom?

Jeg får mange karakteristikker og mange av de kolliderer kraftig. På den ene siden hevder noen jeg er en mediahungrig, selvforherligende, selvopptatt homofil mann og på den andre siden vil noen hevde jeg er en mann som bare gir og gir og ofrer seg så mye for andre at jeg lider for det selv.

Jeg vil tro at noen synes jeg er selvopptatt bare ved å skrive om dette her..

Jeg tror jeg selv stiller meg litt midt imellom. Jeg tror jo ikke alltid at det å være selvopptatt er en dårlig egenskap, alltid. Selvfølgelig skal man være opptatt av blant annet likeverd og like rettigheter. Jeg er opptatt av dette fordi jeg er selv er homofil, aleneboer og fordi jeg har måttet slite for aksept og lik behandling. Så er det jo andre grupper som sliter med sine ting og opptatt av det. Jeg tror jeg også har vist at jeg er interessert og deltagende i andres problemer, blant annet gjennom bloggen her.

Men sårbarhet starter ikke nødvendigvis med selvopptatthet. Kanskje heller tvert om.

Sårbarhet forveksles ofte med hårsårhet – og ja selvfølgelig er det grader av sårbarhet også. Jeg vil si jeg lider av alle gradene 😉

Det moderne samfunn utfordrer det sårbare mennesket. Vi lever i et samfunn som er tøft, rått og hvor ofte de svakeste bukker under. Sårbarhet er ofte betraktet som en slik svakhet. Man skal være sterk for å henge med. Jeg er noen ganger sterk og noen ganger svak. I mine svake øyeblikk ser jeg ofte at det blir utnyttet. Og øyeblikkene kan være avgjørende og få ganske fatale endelser.

Sårbarhet henger ofte sammen med ærlighet også, synes jeg. Å være ærlig i dag synes også noen ganger å være en hemsko. Noen vil hevde at de klarer seg best de som jukser og de som utnytter systemer. Jeg tror disse kan være like sårbare, men tar på seg en fake maske for å overleve rett og slett. En ærlig sårbar vil i mange tilfeller tape. Man kan vel på mange måter si at ærligheten er sårbar i dagens samfunn.

Jeg er kjent for å være ærlig. Kanskje for ærlig vil mange hevde. Jeg har utlevert meg selv i mange foraer. Og dermed har jeg også stillt meg selv klar for hugg. Jeg har vært ærlig om min legning, min livshistorie, min psykiske helse, om da jeg møtte «veggen» og om min situasjon som aleneboer og arbeidssøkende som ikke får jobb.

Jeg innbiller meg at det hugges stadig vekk. Jeg tror det er en konsekvens av sårbarheten. Jeg tror jeg ville overlevd og levd lengre i landet hvis jeg ble anonymisert og ikke vært så åpen og ærlig. Jeg blir ofte sett på som sær. Hva galt kan det være med et menneske som sitter med så mange kvaliteter og som allikevel ikke får seg jobb? SÆR.

Jeg må jo også være sær som velger å bli prest for en Unitarkirke som kaller seg kristen – når jeg ikke selv kaller meg kristen? Tro meg – jeg merker alle mennesker som fjerner seg fra sære meg.

Og ja mitt sårbare jeg er sært. Jeg er spesiell. Har også alltid vært det. Sær, spesiell, ærlig til fingertuppene, sårbar. Og kampene har jeg måttet ta som en konsekvens av dette. Dette gjør meg ikke akkurat til en hero. Det er vel heller de som har gått imot meg som har erklært seg selv som heroer. Som til stadighet er ute etter å finne feil, og som til stadighet gjerne vil avsløre meg. Kjellemann er ikke bedre han. Nei, det er nettopp det. Jeg er ikke bedre. Man blir heller ikke bedre i sin kamp for tilværelsen.

Man må alltid takke seg selv for hvordan man blir behandlet av andre. «Man bør være mot andre som en vil at andre skal være mot en selv». Jeg tror ikke dette alltid er lett i dagens råe, harde samfunn. Og her er heller ikke jeg bedre. Kanskje mest fordi jeg er så sårbar som jeg er blitt. For sårbarhet er jo ikke alltid et tegn på svakhet heller. Jeg vil si jeg står her ganske så stødig. Å gråte en skvett innimellom og klage over alt det som går en imot, er da slettes ikke bare noe som skjer de sårbare. Nei, kanskje enda mer blant de sterke, de uovervinnelige, de suksessfulle. De er ikke så godt rustet!

En trøst til alle oss som tåler å være sårbare; JEG tror av vi er bedre rustet! Når vi faller så faller vi ikke så langt!

Det er å håpe at dette kan være en trøst for alle som sitter der ute og sliter. Dessverre er det veldig mange om dagen.

les også «Sårbarhet som kraftkilde» (forskning.no)

– I medisinen er man tradisjonelt opptatt av hva som gjør folk syke. Kanskje er det vel så viktig å spørre hva det er som holder folk friske, sier professor og lege Kirsti Malterud.

img_47a2caf2711711

Har man det best når man ikke mener noe? Bloggen tar iallefall pause.

De siste dagene synes jeg har vært tøffe. Jeg har prøvd å skrive om dette på bloggen her.

Jeg lever i en turbulent tid med mange følelser, mange opp og nedturer, jeg føler jeg sloss for tilværelsen. Jeg er ved en av de mange skilleveiene i livet. Det handler om veivalg og om overlevelse, trygghet for fremtiden. Det er litt rart for det er også i slike tider man merker varmen fra mennesker som står deg nær og som kjenner deg og vet HELE historien, ikke bare den jeg føler jeg vil dele på en blogg. Takk til alle dere nydelige venner!

Jeg har alltid vært et ærlig menneske som har delt av mine erfaringer. Jeg har alltid tenkt at dette kan være til hjelp og støtte for andre i lignende situasjoner. Hadde jeg hatt barn ville jeg delt med dem, men jeg har ikke barn og derfor deler jeg heller med andre som jeg føler kan ha hjelp av min erfaring. Jeg føler at jeg ikke har så mye å skjule. Jeg gjør masse feil, men jeg gjør også mye som er bra. Jeg har en del erfaringer som homofil også som jeg vil at andre homofile skal føle støtte fra og gjenkjenne seg i. Jeg har en del erfaring i hvordan det er å leve alene og som jeg føler at kan være til hjelp for andre som er i denne situasjonen. Dette gjelder også om ensomhet, psykisk helse, slanking og spiseforstyrrelse.

Men i det siste har jeg lurt på om det ikke var bedre om jeg trakk meg helt tilbake. Jeg føler meg kjempesliten og jeg skulle ønske mange ganger at jeg hadde mer overskudd til mitt eget liv og mine egne fremtidige valg. Jeg føler at jeg til stadighet møter dette: – du må ikke tro at du er noe! Jeg er heller ikke noe annet enn et menneske. Men er ikke det nok da? Jeg passer meg vel for å fremstå som et fasitmenneske. Det er iallefall det verste jeg vet. Men intensjonen min har vært at folk skal kunne kjenne seg igjen i de erfaringer jeg har gjort og det jeg skriver om – tankene og funderingene mine – slik at det kan være gjenkjennende og forhåpentligvis til glede og trøst. Kanskje har jeg ikke lykkes i dette. Det kan virke som at noen mennesker mener at jeg tror jeg er noe.

Jeg er ikke en som er flink til å bruke fine ord. Min skrivekunst kan så absolutt diskuteres. Når jeg blir sinna blir jeg også mektig usaklig. Jeg er sinna ofte! Det er en fin balansegang dette å si nok, men ikke for mye. Jeg har nok ikke vært så flink der. Folk jeg ikke kjenner vet alt for mye om meg. Noen ganger viser folk at de direkte hater meg. Selvfølgelig forstår jeg at folk meget godt kan hate eller mislike meg. Det jeg ikke forstår er at de sender anonyme meldinger med nærmest trusler. Da blir jeg redd.

Mine fiender befinner seg mest blant kristenfundamentalistene. Mye av det kan jeg for selv. Fordi jeg har «menget» meg med dem. Gått imot dem og sagt min oppriktige mening – ofte uten å pakke inn ordene. Vel, mangt av det er forsvar – for de pakker vel ikke akkurat inn ordene sine selv heller. Jeg har i det siste forsøkt å unngå iallefall disse. De har aldri tilført livet mitt noe godt. Jeg lærer ikke selv av dem engang. Jo det var feil sagt. jeg synes jeg lærer hvordan jeg IKKE skal være.

Jeg elsker mennesker. Jeg er ganske fri for fordommer føler jeg. Jeg liker å lære av andre og jeg liker å delta og bli kjent med ulike kulturer, ulike holdninger og meninger. Jeg elsker simpelthen å diskutere. Iallefall så lenge diskusjonen er basert på gjensidig respekt for hverandre. Kristenfundamentalister har ikke respekt for meg i utgangspunktet – derfor går det galt.

Jeg har ikke noe imot kristne. Tvert imot er det blant kristne jeg har mine største forbilder. Det er fundamentalismen jeg kjemper mot. Det er galt enten det er muslimsk, kristen eller om det så fantes en homofundamentalisme. Jeg har mange muslimske venner og jeg har omgått og jobbet med mange muslimer opp gjennom årene. Faktum er at jeg har aldri møtt en muslim som har sagt til meg at jeg må slutte å være homofil! Ja sånn rent praktisk altså ;-)) Alle religioner har masse bra, ikke minst innenfor buddhismen. Muslimene har også flotte familieverdier, noe vi burde lære av noen og enhver. Ikke minst meg selv. Men fundamentalismen den er og blir farlig – uansett hvem som utfører den.

Vel som dere kan se har jeg vanskelig for ikke å mene noe. 😉 Jeg er et engasjert menneske. Jeg vil gjerne sloss for alle de som ikke er så heldige som meg selv. Jeg synes selv at jeg ikke alltid er heldig – men jeg er bevisst på hvor bra jeg selv allikevel har det. Venner og familie betyr alt for meg. Jeg elsker barn og ungdom og ikke minst de gamle. De gamle blir oversett og stuet bort. Enda det er de som vi kan takke for at vi har det så godt som vi har det. De sitter med erfaringen og de sitter med visdom. De sitter på så masse ubrukt ressurs! De har fortjent så mye mer enn tilbud om bingo og tedans.

Jeg har drevet denne bloggen i ett år nå. Det meste av tiden har det vært bare hyggelig. Men mang en gang kunne jeg tenke meg å bare kutte den ut. Jeg tåler lite den kritikken som ofte rettes mot meg. Nå er jeg ærlig. Jeg kjenner meg så ofte lite igjen i mye av det som blir sagt. Sagt av mennesker som kanskje bare kjenner meg gjennom det jeg skriver her. Jeg prøver virkelig å være tøff og late som at dette ikke går inn på meg – men jeg lykkes dårlig med det. Mange sier til meg at jeg ikke skal bry meg om hva disse kristne ofte skriver her – fremstilt som en satans stedfortreder, løgner, avskyelig, falsk, selvforherligende osv osv..

Et av de mest sårende påstandene var når en skrev at jeg jobbet frivillig bare for å fremheve meg selv. Å nærmest bli beskyldt for å være en overgriper er også veldig sårende og ikke minst alvorlig for meg. En som utnytter unge gutter..  Ja, det har liksom ikke manglet på beskyldninger og påstander. Noe av det anser jeg som beskyldninger rett og slett fordi jeg er 40 år og homo – og til og med stolt av det. Andre påstander kan jeg ikke forstå. Det trekkes raske slutninger, ofte uten hold i anklagelser – av mennesker som bare leser bloggen og som ikke kjenner meg personlig. Det tar jeg som at jeg ikke har klart å lykkes i å sette nok grenser for meg selv. En blogg er nok ikke stedet for å være 100 % ærlig. eller?

Jeg tar iallefall en pause fra blogging nå. Iallefall til jeg har fått i orden ting på det private plan. Jeg har store utfordringer foran meg for å finne meg fulltidsstilling og få orden på økonomi. Jeg trenger kreftene. Jeg er lei av å sloss – også på bloggen. Det er ikke alltid verdt det.

Jeg vil nok legge ut ett og annet dikt til diktsamlingen og jeg vil nok oppdatere en del på homonyheter hentet fra dagligpressen. Men de helt store bloggoppslagene vil jeg nok prøve å la vær. Vil selvfølgelig følge med og publisere evt bloggsvar. Skriv gjerne inn egne dikt spesiellt. Det blir jeg særlig glad for!

Kristenfundamentalistene trenger ikke juble over sin midlertidige seier. Dere klarer å få folk ned på kne men det kan godt hende at jeg kommer tilbake 😉 Regn med det!

Takk til alle som støtter meg og er der for meg. Dere vet hvem dere er. Og dere vet hvor dere finner meg.

Vi lever vanedannende og vi ser det knapt selv fordi vi er så vant til det.

Jeg leser og hører det overalt: Arbeidsledigheten er kjempelav. Det er nok jobber til alle!

Nå er jeg kanskje litt pessimist av natur også, men jeg synes denne tiden i påvente av jobb er veldig frustrerende. Det henger gjerne også sammen med at jeg ikke har vært ute i arbeidslivet på 5-6 år. 3 år av dem har jeg gått på høgskole og tatt Kultur Bachelor, to år har jeg vært syk, ironisk nok som følge av at jeg har jobbet for mye..

I denne tiden – i påvente av ledige jobber har jeg tid nok til å reflektere. I dag har jeg tenkt mye på butikker og butikk-kjeder. Vel, det ble litt mer om andre ting også. Jeg hadde vel bare et behov for å skrive ned litt ting ;-))

Her er dagens refleksjoner:

Når jeg skriver at jeg er pessimist av natur, gjelder vel det mest akkurat når det gjelder jobbmarkedet. Jeg er skremt fordi jeg i en tid -nærmere 20 år – har jobbet i dagligvarebransjen. Dagligvarebransjen vil jeg karakterisere som mye slit og svette – for veldig lite tilbake. Er det noe yrke i verden som skaper pessimisme mer en optimisme, så må det være dagligvarebransjen. Vel, slik var det iallefall i mine år i den bransjen. Det er å håpe at det har forandret seg, men når jeg er kunde i en dagligvarebutikk virker det ikke som at det akkurat har forandret seg mye. I den bransjen er det brukt masser av ukvalifiserte folk. – Ja, men trenger man være så kvalifisert for å kunne sitte i en kasse på en matvarebutikk da? – tenker vel du nå.. Tenk over dette neste gang du kommer i butikken og møter de ansatte der. Selvfølgelig ingen regel uten unntak – men nærbutikken eller de store dagligvarekjedene er ikke akkurat stedet du går til for å søke råd om matlaging. Og hva kan man egentlig forlange av en student sittende bak et pipende kasseapparat som egentlig har drømmer om å bli lege eller psykolog? Det er ikke det å yte servie og SELGE som er motivet til vedkommende. Det er å få lønn så man overlever studietiden. Om vedkommende selger MER enn andre får han eller henne samme lønn uansett. Og lønnen er dårlig. Veldig dårlig.

Den som blir rikest ved å ansette ukvalifiserte folk, studenter og «jo-yngre.jo-billigere» er mennesker og bosser som SteinRike Hagen (Stein Erik Hagen). Mat selger uansett. Mat må vi alle ha – uansett om det er dyrt eller det er dårlig service der vi kjøper den. Og SteinRike Hagen er rik nok. Hvorfor skulle han bry seg? Og matprisene må vi stilltiende bare godta. Iallefall alt så lenge som at vi ikke gjør det til en vane å dra fra butikk til butikk, veksle mellom kjedene og handle der hvor det til enhver tid er billigst. Det norske folk trenger ikke gjøre det i dag. Vi har ikke tid til det og penger har vi nok av. Ja, noen handler sågar sine matvarer på bensinstasjonen eller kjøper middagen på mcDonalds eller får middagen kjørt hjem av Peppes. Vi har råd til det.

Stilltiende godtar vi det meste. Livet vårt er blitt en vane. Vanen gjør også at vi ikke lenger stiller krav. Bakeren, kjøttmesteren, fiskeren og kolonialhandleren på hjørnet er blitt borte. Vi kan dra fra by til by på de store kjøpesentrene og vi opplever at alle sentrene er helt like. De store kjedene har overtatt vår verden og de spiser opp alle de små nærbutikkene. Der man møtte kjentfolk. Der man kunne sette varene på krita når man manglet penger, men det var greit for eieren av butikken kjente deg jo. Nærbutikken var nærmest en institusjon – for veldig mange et møtested. Butikken var så mye mer enn bare en butikk vi ville komme fortest mulig ut fra.

Det danner seg nærmest monopoler. I toppene sitter det eiere som eier strømmen like mye som de eier matbutikken. Så lenge penger strømmer inn bryr jo ikke de seg om de betalende er fornøyd med varen eller ikke. Går inntektskurven ned så tenker de automatisk nedskjæringer og billigere arbeidskraft. Aldri tenker de at de selger mer fordi folk vil ha kvalitet og kompetanse. De utnytter vår stilltiende vane. Vanen vår heter penger. Vi får alt for penger og penger har vi nok av. Er vi det minste misfornøyd så går vi til konkurrenten uten å tenke på at konkurrenten til syvende og sist er eid av samme person. Vanen vår er også lettvinthet. Vi har ikke tid til å stoppe opp. Vi er stadig i bevegelse. Vi vil kjøre helt til døren – aller helst vil vi ha varene kjøpt over internett, levert på døren.

Og det sprer seg. Bysentrumene blir like. Bysentrum er et kjøpesenter. Vi kan gå tørrskodde, under tak og vi får det samme tilbud enten vi handler på Lillehammer, en bydel i Oslo eller Skien. Bygdene blir nærmest nedlagde fordi kjøpesentret i den nærmeste byen stjeler bygdefolket. Veier blir lagt utenom bygdene, bygdene blir overlatt til rånerne. Snart forsvinner vel rånerne også. Bygdene dør jo.

Klart mange steder har dette gjort at man må tenke nytt. Jeg synes mange bygder er blitt flinke til å overleve og ta utfordringene. Ikke minst vil jeg skryte av min egen hjembygd Vågå.

Dette er mine refleksjoner og jeg ser at jeg virker pessimistisk. Verden går jo videre og vi med den. Men jeg synes kanskje det er sunnt å stoppe opp litt å tenke over hva vi er med på. Være litt mer kritiske til verden utenfor oss selv, datamaskinen og mobiltelefonen vår.

Når jeg reflekterer slik jeg gjør nå, så tenker jeg alltid at alt var bedre før. Det var det nødvendigvis ikke. Ikke alt. Men jeg tror vi hadde bedre tid til hverandre. Vi hadde dugnader og vi brydde oss – tror jeg, mer om hva våre medmennesker foretok seg. Trengte noen hjelp var vi flinkere til å stille opp. I dag lar vi heller være å ta telefonen hvis den jæ… naboen ringer igjen..  «-Vi har vel aldri jobbet så lite som nå» – er en vanlig oppfatning. Jeg synes det virker som at jobb tar all vår tid. Iallefall har vi mindre tid til å være sammen i familien og blant venner. Folk klager hele tiden på at de er slitne, trøtte og uopplagte.

Jeg er mitt eget forbilde i det jeg skriver om nå. Jeg merker at jeg ofte skjermer meg og trives godt i min egen lille trygge verden. Jeg går sjelden ut og besøker folk. Jeg snakker jo allikevel med dem gjennom sms og en sjelden gang over telefon. Best er det når livet bare passerer – sin vante gang. Hvorfor engasjere seg. JEG har det bra. Jeg opplever meg selv som veldig egoistisk – og det skremmer meg.

Vel, jeg kunne skrevet masse mer. Mye har jeg skrevet før også om avhengighet av mobiltelfoner og data bla. Jeg tror jeg savner noe i livet mitt. Jeg tror jeg er blitt et vanemenneske og jeg er så vant med det at jeg knapt ser det. Men jeg ser det litt for jeg skriver jo om det. Det kjennes faktisk deilig.

Du skal være passe rik for å være sunn i Norge.

Du skal være passe rik for å være sunn i Norge.

Jeg mener, det ser man fort etter en tur innom et apotek som er normalt å henvende seg for å se etter helseprodukter. Feks som i dag da jeg skulle ut å se etter fotpleieprodukter. 300 kr kostet det meg for det mest nødvendige og selvfølgelig det billigste jeg kunne finne. Selvfølgelig kunne man sikkert nøyd seg med grønnsåpevann og en simpel fotfil. Akkurat føttene mine var kanskje et dårlig eksempel sådan.

Men la meg så ta et annet eksempel: Over en periode på ett år brukte jeg nærmere 30 000,- på tennene mine. Da jeg pent spurte tannlegen om det var noe av dette som jeg kunne søke om støtte fra trygdekontoret fikk jeg til svar at de støtter bare de som er i stand til å passe på tennene sine. Jeg møtte sikkert en dårlig tannlege på en dårlig dag – iallefall er han byttet ut – men poenget mitt, iallefall noe av det er at tannlege for meg har vært og er så dyrt at jeg sjelden har råd til å passe tennene mine.

Prioriteringer! Prioriteringer! – sier mange da. Det sa den nevnte tannlegen min også. Men med èn inntekt og ett hus med en bil og strøm og forsikringer og jeg vet ikke hva så er det faktisk en del andre ting også som må prioriteres. Jeg har ingen forfallsdato på tennene eller kroppen min, men det har Enter Forsikring og DnB.

Dessverre er det da kroppen min og helsen min og LUKSUSEN som må unngjelde.

Et sunnt brød i dag koster nærmere 30 kr. Jo sunnere det er jo dyrere er det. De stakkarene som lider av en eller annen uforskyldt sykdom som matallergier synes jeg virkelig synd på. Selv lider jeg av spiseforstyrrelser og skulle veldig gjerne ønske at melkesjokoladen var så dyr at jeg ikke hadde råd. Men jeg bare må ha den (!) – og jeg må ha røyk også. Den er dog altfor dyr. Og vil jeg slutte å røyke er nikotintyggegummien omtrent like dyr. Tobakken gir meg endatil en garanti av nytelse. Det gjør slettes ikke nikotintyggegummien. I vinter skal jeg sitte inne og røyke igjen – jeg er ikke velkommen andre steder, iallefall ikke med røykekosen min. Ja det hadde ikke hjulpet om jeg betalte 1000 kr i inngangspenger på puben.. Så kunne jeg selvfølgelig byttet ut sjokoladen med grønn salat (ikke usunne poteter som jo er ganske billige) men jeg er ikke sikker på om den grønne salaten og tomatene er noe billigere enn sjokoladen.

Tilbake til føttene mine. Jeg hørte akkurat at min tidligere fotpleier hadde hevet honoraret til 500 kr behandlingen. Tja så må jeg iallefall si takk for meg til henne. Jeg forsto jo heller aldri at noen kunne ha et slikt yrke. Men synd er det.. Synd på føttene mine iallefall.

Vel dette var noen eksklusive tanker, skrevet på en «billig» måte – men alvorlig ment.

Du skal faktisk være rik for å være sunn i Norge

Om sommerfest, drikkekultur og partydopet

Hver sommer har jeg hatt en tradisjon å arrangere sommerfest for skeive i Grenland. Jeg har en svær terrasse og en stor hage og jeg har alltid synes det har vært hyggelig å arrangere et sommerarrangement når det ellers ikke skjer så mye for homser og lesber i lille Grenland. Som regel kommer det en 30 – 40 stk på disse festene og vi har mang en morsom hendelse eller sitat å referere til fra disse festene som vi har tatt frem igjen ellers i året, og ledd av det, og hatt det gøy med. Det har alltid gått rolig for seg og har vært veldig hyggelig. Selvfølgelig har folk vært fulle – men aldri har det vært noe stort problem. Det er mye jobb med en slik fest – men det synes jeg har vært bare hyggelig. Selv det å rydde etter en slik fest har jeg gjort med glede så lenge jeg vet at folk har hatt det bra og kost seg. Heller har det aldri blitt ødelagt mye – selv om litt svinn må man jo selvfølgelig regne med.

Det er kanskje en feil dag å sitte å reflektere rundt en fest når man sitter litt halvt fyllesyk og smådeppa og med nerver, dagen etter. Det har vel skjedd før at man har sagt at: Aldri mer fest – aldri mer alkohol!

Jeg drikker ikke mye. Jeg vil vel gå inn under normalbåsen på dette feltet – kanskje dirkker jeg mindre enn det «normale» også. Det har jo noe med alder å gjøre selvfølgelig. Jeg drakk nok mer før når jeg var yngre – og før drakk jeg mer for å bli full. Nå drikker jeg mer for å komme i god stemning.

Jeg skal ikke romantisere alkoholdrikking – for veldig mange er dette et alvorlig problem, og dessverre er det for veldig mange et problem selv om de ikke selv drikker. Dette problemet er vel mest der når alkoholen er blitt en avhengighet. Jeg er av dem som har et «naturlig» forhold til alkohol. Jeg kan vel si at jeg har respekt for alkoholen. Jeg føler at jeg har alkoholdrikking under kontroll. Dvs at jeg drikker meg sjelden eller aldri sanseløs og jeg tror ikke jeg er av dem som skifter personlighet eller drikker for å glemme et problem eller for å bli mer utadvendt.

Jeg kommer fra bygda og er vant med at alkohol er en naturlig del av en fest. Jeg er også vant med at man ofte må dra langt av sted for å komme til en pub eller et diskotek. Da har det alltid vært en selvfølge å ha en sjåfør som har kjørt oss. Taxi er ikke alltid et alternativ når man bor på bygda. Jeg har også sett mang en gang at alkohol kan føre til slagsmål og uvennskap. Men jeg er ikke vant med å leve opp med at alkohol er et problem rundt meg. Heller ikke dop. Joda jeg har prøvd hasj selv. Jeg syntes til og med at det «ikke gjorde så mye» å prøve det. Det var til og med en bra rus og man slapp jo å være fyllesyk for eksempel. Allikevel tar jeg ikke hasj. For meg er det nok med alkohol. Kanskje vil mange kalle mitt forhold til alkohol for gammeldags. Man drikker – noen ganger blir det for mye – man kan gjøre dumme ting – men man har ikke gjort dummere ting enn at man saktens kan le litt av det etterpå.

Tilbake til sommerfesten som var i går.

Homser er nydelige mennesker. Jeg kjenner særlig homser som fredelige «ufarlige» mennesker som har en stor evne til å le av seg selv og som hjertelig kan le av andre. Når skrullefaktoren er stor og de særegne personlighetene – alt fra traktorlesba til lærhomsen til homsedesigneren – til homsen som synes selv han er helt «normal» og egentlig ikke er det 😉 – samles. Da storkoser jeg meg! Det er rom for alle og det er som regel kjempehøyt under taket og det er et fellesskap og en glede over å få lov å være den man er. Det er ikke bare lesber og homser som kommer på homsefestene – men de heterofile som kommer er mennesker som gleder seg sammen med oss, de er der på våre vilkår. Er du redd for å bli sjekket opp og blir lett agressiv av «innpåslitne» lesber og homser – så ikke gå på en homsefest. Det er dessverre ikke slik i dag at vi kan være oss selv i alle situasjoner. Heterogutten som bruker kvelden til å prøve seg på dame etter dame, ikke alltid like høflig og respektfullt, og som til stadighet får nei – er gjerne den som selv ikke takler å bli sjekket opp av andre. I stedet for å si nei når han blir sjekket opp av en av samme kjønn, så slår han kanskje heller. Vel, dere ser vel tegningen..

Jeg har mye på hjertet i dag kjenner jeg – jeg har enda ikke kommet helt til den berømte sommerfesten…

Dop. Rus. Piller. Alkohol. Hver for seg eller i verste fall i en blanding, er et stadig økende problem. Jeg er kanskje ikke den rette til å snakke om å ruse seg så lenge jeg selv drikker meg full på alkohol. Som sagt før så kan alkohol være like ille som mye annet man ruser seg på. Det er vel ikke helt vanlig å bruke begrepet «ruse seg» om alkohol. Å ruse seg er likesom myntet på den narkomane, tiggeren på gata, den knebøyde skikkelsen du ser i parken. Like fullt er det det er snakk om når man drikker alkohol også. Man ruser seg. Man fjerner seg fra virkeligheten. Man går inn i et rom som er annerledes enn dagligdagsrommet. Man blir en annen – gladere, tristere, voldeligere, snillere, kåt, mindre kåt, osv osv.. Rus kan forresten være så mangt. Jeg kjenner jo til – meget godt – mennesker som ruser seg på en Jesus, snakker i tungetale og som «lever i sin egen lille Gudeverden». Det er nok også en rus. Selv datamaskinen, spilleautomatene, bingoen, trening og kosthold, kroppsfiksering er moderne «ruser» som fjerner folk fra virkeligheter. Vel, man kan si at dette er ruser som er blitt nye virkeligheter, men ofte en virkelighet som blir et økende problem. Som vokser over hodet på deg og som gjør at du fungerer dårlig i den virkelighet som er den «brutale virkelighet». Det som heter jobb, økonomi, familie, venner, fritid.

I går kveld på sommerfesten ble det delt ut piller. Sobril eller noe lignende. Det ble kalt rester av et mennske – en av mine beste venner forøvrig – som tidligere «hadde» dette som et problem. Han blandet piller med alkohol – før. Men han hadde «rester» igjen. Og dette tok han med fordi han ville gi det som gave til noen han visste trengte det. En annen en som han visste hadde litt problemer. Altså gjort i en slags medlidenhet. Han lekte doktor, vil jeg kalle det. Ja, for jeg ville anta at vi alle andre ville gå til en doktor hvis vi hadde problemer så store at vi ville tro medikamenter ville løse noe av problemet vårt.

Jeg overhørte samtalen over hvor fantastisk pillene virket. Vi fikk senere se hvor fantastiske de var.

Alkohol og bilkjøring har aldri hørt sammen. Ofte når du drikker eller ruser deg så fjerner du deg fra virkeligheten, du skifter gjerne personlighet og du blir ofte verdensmester. Når du blander alkohol med piller så blir denne virkeligheten bare enda fjernere. Jeg vil gå så langt som å si at de som ser det som nødvendig å blande alkohol med piller er så tapere. De er så ynkelige. De er så redde. De er så små.

De tør bare ikke vise det. Så redde er de. De er så redde å vise hvor små de er. Når de så blander piller og alkohol så blir de kjempestore. Kanskje kjempehøye er et bedre uttrykk. De blir uovervinnelige. De er verdensmestere. Det er de du hører best stemmen til. De roper om oppmerksomhet. De er de rikeste. De har best biler. De har mest venner.

Og de kjører mye bedre bil når de har blandet piller og alkohol.

Når bilnøklene blir tatt fra de så blir de agressive. Vi tar fra dem deres eiendom. Det har vi ingen rett til. At vi egentlig hindrer dem i å ta sitt eget liv er ikke et argument. Så stort er egentlig det EGENTLIGE problemet. Grunnen til at de blander alkohol og piller. Om de selv dør så ville kanskje dette bare løse problemet? Vel, jeg kan heller ikke hindre at noen tar sitt eget liv, eller ødelegger sitt eget liv. Jeg ville vel forsøkt å hindre det – men jeg kunne neppe avverget akkurat det. Det som verre er, er at de også kan ødelegge andres liv. De kan bli mordere overfor helt ukjente mennesker som er på veien akkurat da når de kjører på veien og leker verdensmestere.

At man truer med å ringe politi hvis de førsøker å kjøre i ruspåvirket tilstand, viser hvor dårlig venn man er. Ok. Da vil jeg heller ha det ryktet på meg at jeg er en dårlig venn.

Det endte med at «en dårlig venn» ble lagt i bakken og tatt kvelertak på. Denne dårlige vennen var også en x og «bestevenn». Men blandingen piller og alkohol tar ikke slike hensyn.

Det hører med noe til historien her. Han som tok fra fyllekjøreren bilnøklene var samme person som ga bort pillene til vedkommende. Jeg har respekt for at vedkommende klarer å skille rus fra bilkjøring. Men jeg har overhode ikke respekt for pilleutdelingen. Jeg har 0-null-zero toleranse for blanding av piller og alkohol.

Jeg har stor toleranse for at alkohol og fest hører sammen. Jeg tolerer at folk blir fulle, morsomme og rare. Jeg skal med glede arrangere fester der det er rom for både å le og gråte av for mye alkohol. Jeg vet det kanskje er umulig å styre. Man kan vel egentlig bare styre det når man kjenner motivene til sine gjesters alkoholvaner.

Dette var min siste sommerfest hvor det er åpent for alle skeive å komme. Jeg vil poengtere at dette ikke har noe med homser og lesber å gjøre. Rusproblematikk er like stort overalt, enten man er homo eller hetero, rik eller fattig, norsk eller utlending.

Men jeg kan jo si til slutt at jeg blir oppriktig lei meg og bekymret over å se hva «den moderne drikkekulturen» gjør – også i det homofile miljøet. Som sagt har jeg vært vant med at homofile er fredelige mennesker. Jeg er kjent med at alkoholbruk er et større problem i homofile miljøer enn i andre miljøer. Det har vel kanskje noe med at homofile står friere, har ikke det samme familieansvaret som gjerne heterofile voksne har. Det kan jo hende at det har noe med min alder å gjøre også. Jeg er ikke vokst opp med at det er morsomt å ødelegge en hagebenk med vilje fordi man er full. Jeg er vokst opp med at alkohol skal være en medvirkning til å ha det gøy sammen – uten å ødelegge, uten å skade ting eller personer.

Dopbruken gjør ikke forskjell på heterofil eller homofil. Den skaper voldsmennesker, ufred, respektløshet og ødelegger menneskeliv.

Kall meg gjerne gammeldags. Kall meg gjerne en dårlig venn. Jeg prøvde iallefall å lage en fest som var ment å være hyggelig for alle. Det var den også – det meste av den. Det er bare så synd at den moderne drikkekulturen ødela for helhetsinntrykket, selv om den moderne drikkekulturen gjorde seg kanskje bare mest gjeldende de siste to timene. Jeg har nå lært meg hva partydop er.

artikler om partydop:

Dagbladet

NRK – PULS

Oslo Kommune – Rusmiddeletatet

Mangfoldet og den gyldne middelvei er det perfekte

På frokost-tv i dag hadde de et tema om idealkravene barn og unge står ovenfor i dag.

Eli Rygg, som er forfatter, sanger og underholder og kjent for å være særlig opptatt av barnevern og barns interesser, sa noe jeg merket meg og som jeg har gått og tenkt på i dag. Hun sa blant annet: Det er mangfoldet som er det perfekte!

Vi mennesker er mer enn noen gang opptatt av hvordan folk oppfatter oss. I dette ligger det veldig mye hvordan vi skal se ut – mer enn hvordan vi skal oppføre oss. Vi lever i et samfunn hvor krav til utseende blir bare viktigere og viktigere. I frokost-tv i dag snakket Eli spesiellt om barna, men jeg tror dette gjelder alle i et moderne vestlig samfunn. Det er jo vi voksne som gjerne overfører denne ideologien over på barna. Vi går foran som dårlige eksempler.

Penger er viktig. Rikdom gir makt og det gir muligheter til å vise omverden at vi har det tilsynelatende godt. Høy materiell standard er blitt et slags bevis på at vi har det bra. Vi kan kjøpe det vi vil. Vi konkurrerer med venner og vi sloss med naboer om å ha det beste – eller om det ikke er det beste så er det iallefall det dyreste. Men vi konkurrerer ikke tilsynelatende. Nei, vi har gode begrunnelser for at vi BARE MÅ HA DET..

Vi lager oss statussymboler og vi ER statussymboler. Selv barna våre gjør vi til statussymboler. Midjemål, struttende ubevegelige unaturlige dd-cup-bryster og hårforlengelser og anabole solariumbrune muskler og konebil og flatskjerm-tv viser andre hvor vellykkede vi er. Vi har råd til det. Vi bare Må HA DET og vi er lykkeligst sånn. Eller?

Proposjonalt med all «lykken» og velferden og de STORE musklene og puppene vokser også de psykiske problemene. Vi vet ikke lenger om vi er lykkelige pga all luksus vi skaffer oss, «den sunne livsstilen» og kroppsbyggingen vår – eller om det er lykkepillene vi måtte begynne med. Kroppsbygging og sunnhetsidealer går proposjonalt med økt selvskadingstilfeller, stadig større psykiske problemer, anorektiske problemer og kriminialitetsproblemer. Tross all velstand og lykke og tross at tilbudene hagler over oss av kultur og idrett og kjøpesentre, kjeder vi oss. Noen går og slår ned noen eller raner noen i stedet.

Kravene er store. Mange faller utenfor. Stadig flere faller utenfor.

Noen mennesker går det rett og slett ikke å gjøre «bedre». De blir ikke så mye verre heller. Noen mennesker klarer å godta seg selv som de er. De synes det er deilig å sitte utenfor og bare se og registrere andres kamp for tilværelsen – om å være best, vakrest, størst, minst, slankest, sunnest… osv… osv… Noen mennesker liker godt å ha realiteten bare på realityshow på tv og å vite at «det er bare på tv» – «det er ikke noe jeg vil trakte etter…». De ser mennesker som ved bruk av nær sagt alle midler vil bli kjent. Jo verre jo bedre – og jo mer blir man kjent – og jo mer nærmer man seg selve klimakset av all lykke – kjendisstatusen. Det er godt å sitte utenfor å kunne slå av når man blir lei..

Jeg kjenner at det er godt noen ganger å kjenne på at man er 40 år. Jeg synes det er godt å vite at reality`en ikke har vært slik realiteten er i dag i alle år. Dette er et nytt fenomen. Det er et fenomen som har kommet de senere år. Det er et fenomen som kom etter tiden med søndagsturer i folkevogn med bagasjen på taket, eller kveldene med kortspill og ludo. Det er kommet etter at nærbutikken ble lagt ned og vi ikke trengte ringe på forhånd når vi skulle besøke noen. Det var før,  «før i tiden» når vi hadde tid og vi ikke hadde datamaskiner og mobiltelefon og realityprogrammer og kroppshysteri.

I dag burde alle være like. Staten prøver å fortelle oss det hele tiden. De advarer alle mot røyking, sukker, karbohydrater, overvekt, alkohol, ikke bli for tykk, ikke bli for tynn, ikke gå alene, ikke gå hjem for sent og ikke gå alle på en gang, ta taxi – nei helst bussen, iallefall ikke kjøre bil. Man kan faktisk dø av å leve. Staten advarer oss mot det hele tiden. Moteindustrien sier vi skal være syltynne. Legene sier vi må ikke dø – det kan være farlig.

I dag har en innsatt på fengsel alenerom, dusj og toalett og luftes hver dag- mens gamlingene som vi egentlig ikke trenger mer, setter vi på dobbeltrom eller på gangen – eller toalettet om det ikke er flere rom igjen på gamlehjemmet. De gamle fratas retten til frie valg, frisk luft, rene bleier og en god klem.

V I  H A R  I K K E  T I D!!!!

Det kan synes som om at samfunnet krever at vi skal alle være like. Vi skal være slanke, være sunne, aktiv innen idrett, dusje flere ganger pr dag, følge moter, være velstående, være perfekt… Men ER det dette som er perfekt? Er det et mål at alle skal strebe etter det vi tror er det perfekte? Hva ER perfekt? Det som er perfekt for meg – burde jeg kreve at det også skal være perfekt for deg- eller omvendt?

Dette fenomenet har konsekvenser. Jeg tror det fører til en individualisme som igjen fører til at vi føler oss mer ensomme. Vi bryter opp hele tiden. Skifter miljøer. Oppbrudd. Blir mindre rotfaste. Mister identiteter. Mister samhold. I  vår sunnhet blir vi syke. Vi er stadig på leting etter det perfekte men blir aldri fornøyd. Vi er hele tiden i bevegelse. Vi vil fremover men føler at vi hele tiden står stille. Vi blir egoistiske. Vi blir kalde. Vi bryr oss ikke.

I verste fall er det, eller blir det sånn. I beste fall innser vi at det er mangfoldet og ulikhetene alle besitter som gjør oss rike og velstående og at det er å følge den gyldne middelvei som er det perfekte.

Passe tykk, passe tynn, passe sunn, passe rik, passe fattig, passe egoistisk.

Det er jo bare en ting som vi aldri kan overdrive og det er kjærlighet og det å bry oss. Elske og bry oss om våre medmennesker.