Er jeg bra nok?

I går kveld så jeg programmet om Oprah Winfrey som bygde en skole for fattige barn i Sør-Afrika. Oprah driver et nettverk som kalles Oprahs Angel Network hvor hun samler inn penger for å bygge skoler verden over. Programmet i går forsto jeg handlet om den aller første skolen hun startet – en skole for jenter. Jenter som kom fra de fattigste områdene i Sør-Afrika, hvor de måtte kjempe for å få mat på bordet hver dag, hvor kriminaliteten gjør det livsfarlig å gå utenfor sin egen dør, der hiv og aids har gjort at mange familier har opplevd å miste både mor og far. Mange av barna hadde bare en bestemor tilbake. Oprah deltok selv i opptaksintervjuene av disse barna og hun hadde laget små bakgrunnshistorier om mange av barna, hvor de fortalte om sin hverdagssituasjon. Vi her i Norge kan ikke engang tenke oss hvordan disse barna har det.

En av jentene stillte et spørsmål til Oprah som lyder omtrent sånn:

Når du ser jeg sitter her og ser meg sånn jeg er – synes du jeg er bra nok? 

Dette spørsmålet gjorde at jeg hadde problemer med å sove i natt. Jeg tenker at dette er et spørsmål som veldig mange i dag stiller seg. Den fattige jenta hvis store drøm er å få lov å gå på en skole tenker det. Vi i Norge som ser på det å gå på en skole som en selvfølgelighet – og «uffer» oss ofte over hvor forferdelig det er, tenker nok også det samme. Men det er noen vesentlige forskjeller i tankegangen…

For de fattige små jentene er det å gå på en skole en drøm. For dem er selv en myk seng å sove i en drøm. For dem er drømmer en del av overlevelsen. Det er nok drømmen om det som kan synes uoppnåelig som er drivkraften til å kjempe for overlevelsen – til tross for at familiemedlemmer dør av aids, eller blir myrdet kaldblodig utenfor døren til hjemmet, et hjem som er uten vann, uten mat – et blikkskur som ikke tåler engang et regnskyll. Det disse barna lærer seg er ydmykhet. INGENTING er en selvfølge. Det er deres egen innsats som avgjør hvor de lander. Det er ydmykhet å spørre – synes du jeg er bra nok?

Barn og unge – vel, voksne også – i Norge spør seg nok ofte det samme. ER JEG BRA NOK? Jeg spør meg selv dette hele tiden. Men det er en vesentlig forskjell her.

Vi i Norge vet knapt nok hva fattigdom er. Vi lever trygt og stort sett alle våre behov er dekket. Ja MER enn dekket. Vi lever i et overflodssamfunn. Mange ville ikke bøyd seg ned for å plukke opp en tier engang. Vi gidder ikke. Når vi synes vi er fattige så er det fordi vi ikke har råd til å kjøpe oss den dyreste mobiltelefonen, eller ha mulighet til å kjøpe flatskjermtv. I Norge har vi en fattigdomsgrense og går vi under den blir vi plukket opp og sørget for. At dette systemet mange ganger føles urettferdig er vel egentlig også et luksusproblem…

Når vi i Norge spør oss selv, er vi bra nok? – så handler det om vi er bra nok i forhold til naboen, i gjengen, i familien, på skolen, på jobben. Overflodsamfunnet har gjort oss hensynsløse i kampen om å bli best, rikest, ha best karriære, ha de fineste og dyreste moteklær, de fineste kroppene. I den hensynsløse klatringen på suksessstigen blir vi blindet for de andre rundt oss. De som prøver å klatre sammen med oss men som ikke makter farten, «bråket» og jaget, blir liggende rundt oss som ensomme, syke, redde enkeltindivider. Vi klatrer hensynsløst alene og vi detter ned igjen alene og blir ofte liggende igjen alene. Individualismen står sterkt i Norge. Vi skiller oss når ekteskapet blir kjedelig – det er lett. Vi dytter barna våre imellom oss og snakker dritt om x-mannen/kona til barna våre – det er lett. Vi sender mor og far på gamlehjem – det er lett. Vi skyver alle andre som ikke har samme karriæremål som oss vekk fra oss og tråkker over dem på vår vei – det er lett.

Vi er iferd med å skape et suksessskillesamfunn. Mange er bra nok – veldig mange er ikke bra nok. Definisjonen på suksess er penger og makt – OG mangel på ydmykhet.

Slik tenker jeg…

Jeg er klar over at jeg kanskje overdriver veldig i det jeg skriver ovenfor. Kanskje gjelder dette bare noen få – noen få hensynsløse. Vi kan jo heller ikke tenke oss hvordan denne jenta i Sør-Afrika egentlig har det. Vi ser henne på vår flatskjermtv, gråter litt og tenker så trist – for mange av oss er dette underholdning. Vi skifter kanal og ser «Vil du bli millionær» i stedet. Selv Oprah Winfrey lager underholdning av dette og ikke bare det – hun tjener masse penger på det.

Jeg vet ikke hva jeg vil med det jeg skriver. Jeg vet bare at jeg vet at jeg ofte stiller meg dette spørsmålet selv; ER JEG BRA NOK? Jeg spør meg dette fordi jeg er tykk og nærmest konstant går og tenker på at jeg burde være slankere. Jeg spør meg dette fordi jeg er homofil og går hver dag og hører at jeg ikke er like bra menneske som andre. Jeg spør meg det fordi jeg ofte går og føler meg blakk og har ikke råd til å kjøpe meg dette drivhuset som jeg VIRKELIG drømmer om og som jeg tenker er det som er igjen for at jeg virkelig skal føle meg lykkelig. Jeg spør meg om det fordi jeg ofte sliter med nerveproblemer, panikkangst og depresjoner – hvorfor har jeg det når jeg går og føler at jeg ikke egentlig har noen grunn til å ha angst eller depresjon.. Jeg spør meg det fordi jeg vet at til høsten må jeg ut i jobb igjen etter å ha vært syk i mange år. ER JEG BRA NOK? VIL JEG KLARE DET?

Jeg føler at jeg er ydmyk. Men jeg vet at noen vil si at jeg ikke er det. Det føler jeg er fordi noen mener at jeg ikke er bra nok.. Det gjør meg syk.

Hva man er takknemmelig for og hva man kan bli bedre på.

Under julemiddagen i går gikk vi hver enkelt gjennom hva dette året hadde brakt oss av ting å være takknemmelige for og hva vi kunne bli bedre på neste år. Det ble faktisk litt høytid over dette og det var litt oppklarende for både en selv og andre. Hadde vi det godt alle sammen? Dette var vel vår lille norske utgave av «thanksgiving».

Generelt har jo vi nordmenn veldig mye å være takknemmelige for. Selvfølgelig er det veldig mye som kan ble bedre, men det er jo også litt fordi vi er «bortskjemte» at vi har «råd» til å tenke sånn.

Det er jo en del grunnleggende behov man må ha dekket for i det hele tatt å overleve. Så som mat, rent vann og klær. Såkallte fysiske behov.  I Norge får heldigvis de aller fleste dekket disse behovene.

De neste viktige behovene er trygghet og sikkerhet. I Norge er det heldigvis fred og vi kan stort sett bevege oss fritt uten fare for overgrep eller kriminalitet. Men det er jo bekymringsfullt at kriminaliteten og volden øker her i landet. Allikevel, sammenlignet med mange andre land er vi også her heldige.

De sosiale behovene er nok også stort sett dekket. Iallefall liker vi å tro det. Men selvfølgelig er det . og iallefall nå i julen – mennesker som føler en ekstra stor ensomhet. Som ikke har den store fellesskapsfølelsen, venner og familie rundt seg eller som føler seg elsket og tatt vare på.

Behovet for aktelse, selvrespekt, selvtillit, verdighet og status blir først påtrengende når de førnevnte behovene er tilfredsstilt. I Norge har vi veldig lav arbeidsledighet og vi har et trygdesystem som fanger opp syke, arbeidsledige, gamle og uføre. Selvfølgelig vet jeg at det er mennesker som klager på trygdeordninger og at de kanskje opplever urettferdighet og forskjellsbehandling både i jobb og trygdesystem, men jeg tror allikevel at dette er «luksusproblemer» i forhold til veldig mange andre land.

Gjennom at vi dekker alle disse behovene er det relativt enklere i Norge å selvrealisere oss for å nå oss de målene vi har satt oss.

Maslows behovspyramide er oppsummert som en teori basert på ulike behov mennesker prøver å tilfredstille i en prioritert rekkefølge.

Jeg føler at jeg har dekket alle disse behovene. Jeg er først og fremst frisk – iallefall så frisk at jeg godt kan fungere normalt. Jeg har et hjem og alt jeg trenger av mat og drikke. Jeg føler meg relativt trygg selv om jeg som homofil alltid må ha i bakhodet at ikke alle liker det. Jeg har blitt truet men jeg går heller ikke og er redd. Jeg har masse venner og jeg har en familie som alle aksepterer meg og som er glad i meg. Jeg er snart ferdig med skolen og har gjort det veldig bra, noe som virkelig har gjort det godt for selvtilliten og selvaktelsen. Utfordringen i 2008 blir å finne seg en jobb hvor jeg kan få brukt det jeg har lært nå disse tre årene. Jeg tror det går bra.

 JEG er veldig takknemmelig over alt i livet mitt. Det eneste luksusproblemet for meg er at jeg må sitte å krangle med noen kristenfundamentalister som mener at mitt liv er feil. Jeg kaller det et luksusproblem for dette er jeg ikke nødt til en gang. Desto mer er jeg takknemmelig for at jeg er sterk nok til å stå imot og si imot disse hovmodige  «fasit»menneskene. Jeg er glad for at jeg har evnen og ork til å bry meg og til å forsvare å forklare overfor disse noe som jeg selv er så heldig å ikke ha som noe stort problem, men som jeg vet er et stort problem for mange andre homofile. De som kjenner hatet og fornedrelsen på kroppen og som ikke tør å være 100 % menneske. De som kanskje risikerer å bli utestengt fra sin egen kristne familie eller som går og føler skam og skyld overfor dem. Kristenfundamentalister og konservative kristne gjør meg mange ganger så sint og såret og jeg blir faktisk syk av det mange ganger. Jeg kan bare ikke forstå at folk kan være så onde og bruke slike karakteristikker om andre mennesker. Skulle ønske de klarte å innse hva slags skade de gjør på mennesker. De gjør seg faktisk medskyldige i mange selvmord og mange lidelser for mennesker – pga sin egen egoisme og hovmodighet. Dette bringer meg litt over på hva jeg kan bli bedre på….

Jeg skulle faktisk ønske jeg klarte å bli bedre på å ikke engasjere meg så mye i dette. Jeg forstår de mange som ikke kan skjønne at det skal være noe vanskelig. Men det er faktisk det. Mye fordi jeg kan nesten ikke unngå det. Og jeg vil tro at frem til denne nye ekteskapsloven er kommet i havn så vil det bare bli verre og verre. Du vet når selv Paven mener at homofili og ekteskap mellom to av samme kjønn truer verdensfreden – ja så er det jo ganske alvorlig…… huff.

I det hele tatt kan jeg bli ganske så mye bedre på å bruke mindre tid foran datan. Jeg bør bli mye flinkere til å besøke venner og ta meg av venner. Jeg er ikke flink til noe av dette. Her er åpent hus og mange kommer hit – men jeg kommer meg ikke ut selv. Jeg håper dette blir bedre nå når jeg er ferdig med teori på skolen og ikke er avhengig av all lesing til eksamen osv… Dessuten kommer jeg jo mer ut siden jeg skal ut i praksis allerede i januar. Gleder meg!

Jeg kan også bli litt bedre på å tenke på meg selv. Jeg sliter veldig med vektproblemer nå… Skole har skyld i dette!!!  hehe.. (lett å skylde på at jeg sitter for mye rolig…) Men seriøst så må jeg nok bli flinkere til å bevege meg mer og komme meg ut i frisk luft. Ironisk nok så var jeg veldig flink til dette før røykeloven kom. Da gikk jeg inn til sentrum hver dag og satte meg på en kafe eller gikk rundt i byen og tilbake igjen.

Så er det selvfølgelig alle de andre vanlige tingene jeg kan bli bedre på feks ØKONOMI…. Jeg blir aldri noen økonom! Spare burde jeg også bli flinkere til – slutte med impulsskjøp på ting jeg absolutt ikke trenger.

Jeg streber hele tiden etter å bli et så godt menneske som mulig. Jeg tror det er viktig da at man også har det bra selv. Man må elske seg selv for å kunne elske andre, tror jeg. 

Akkurat nå satt jeg og tenkte på at jeg burde bli flinkere til å skrive kortere bloggartikler… 😉