Er du for eller imot heldagsskole for barna dine?

SV vil innføre heldagsskole. Kunnskapsministeren vil at barn skal ha mer tid til fysisk aktivitet og mulighet til leksehjelp, men lover også mer tid til viktige basisfag.

Jeg må spørre: Hadde det ikke vært viktigere å føre en politikk som kan gi f o r e l d r e n e mer tid til barna sine? I dag institusjonaliseres barn fra de er babyer, gjerne fra 6 måneders alder. Foreldre overlater mye av oppdragelsen av barna sine til mennesker med «kompetanse». En kompetanse som dreier seg om å lære opp hele «klasser» mer enn å se enkeltmennesket – den enkelte elev. Institusjoner fratar barna frileken, fantasiene og friheten.
La barn få lov å være barn så lenge som mulig! Har ikke voksne tid til å ta seg av barna selv så la vær å skaffe dere barn, mener jeg.

Barn vil ha mer kontakt med foreldrene sine – ikke enda mer tid på skolen!

Nei til at Staten skal forme barna våre og ta fra dem barndommen!

Det er diskrimineringen som er problemet.

Jeg låner ordene til Leder Gard Realf H. Sandaker-Nielsen i Åpen Kirkegruppe for lesbiske og homofile.

Det er diskrimineringen som er problemet – ikke statsstøtten.

Det handler om statstøtte til Frelsesarmeens barn og unge. En organisasjon som gjør veldig mye bra ungdomsarbeid. Det de ikke gjør så bra er diskriminering mot minoriteter som homofilie. Ungdomsarbeidet utelukker en gruppe mennesker som er likeverdig alle andre mennesker – MEN det er homofil sex de ikke kan akseptere. Godtar man diskriminering er jo ikke dette lenger en demokratisk organisasjon. Det er det som er problemet – ikke statstøtten. Statstøtte får de jo hvis de slutter å diskriminere.

Det forundrer meg at når de selv stilles spørsmål om sex så blir det reagert og kalt trakassering, mens de selv altså mener de sitter med en rett til å spørre andre hva slags sex de har. Er det ikke trakassering da når Frelsesarmeen stiller spørsmålene? 

Skal staten støtte en slik diskriminering?

Hva så med andre som vil diskriminere når det gjelder tro, kjønn og rase?

Høybråten snakker om at regjeringen fungerer som et statlig meningspoliti hvis de ikke gir støtte. Jeg lurer på hva vi skulle kalt Krf hvis de kom i regjering og prøvde å få igjennom noen av sine saker. Ville det da blitt statlig meningspoliti? Jeg spør.

Hele Norges Mormor Anne-Cath Vestly er død

Vi sørger sammen med Ole Alexander Fili bom bom, Lillebror og Knært`n,  Maren, Martin, Marte, Mads, Mona, Milly, Mina og Morten Minstemann, Aurora, Guro og Kanutten.

Anne-Cath Vestly har betydd enormt mye for barn gjennom generasjoner. Gjennom bøkene hennes har hun laget fantasifulle bilder inni oss som har satt seg fast i oss. Hennes figurer har vært forbilder og for oss som er født på bygda fikk vi vårt første møte med byen Oslo. Hun tok barn på alvor og var ærlig overfor dem. Derfor vakte hun også oppstandelse på 50-tallet da hun fortalte at barna kom fra magen til mamma og ikke med storken. Eller når hun skrev om den hjemmeboende faren til Aurora.

Anne-Cath Vestly var stemmen på radioen som hørtes så snill ut og som vi ble så glade i. Hennes historier ble så levende fortalt at vi kunne leve oss inn i alt hun fortalte, og tro på det.

Selv møtte jeg Anne-Cath Vestly flere ganger på butikken på Bøler når jeg bodde der. Jeg kjente en så dyp respekt for henne og hun er den type menneske som gjorde at når man møtte henne så følte man at man kjente henne og man følte nesten at hun kjente deg. Så nær føltes hun. Og når jeg møtte henne var hun akkurat som jeg trodde, mild og god, smilende.

Takk for alle barneminner. Vi kommer alle til å savne deg Mormor 😉

Se også In Memoriam

anne-cath-vestly

Jeg er en lykkelig, sliten vikarlærer!

Jeg får ikke skrevet så mye på bloggen om dagen. Jeg har rett og slett ikke tid – eller ork.

De kveldene jeg har fri er jeg så sliten etter å jobbe i skole og Sfo at jeg tilbringer tiden mest på sofaen, før jeg ender tidlig i sengen. Å vare ambulerende vikarlærer er slitsomt! Dette har jeg skrevet så mye om før så jeg skal ikke tygge DEN grøten to ganger..

Jeg er så lykkelig! Å få lov å jobbe med barn har vært et stort ønske for meg i mange år. Nå får jeg møte de hver dag i skole og Sfo. Jeg utfordres og jeg får utfordret dem. Jeg får være en viktig person i deres liv og de er så absolutt viktige personer i mitt liv. Sammen deler vi dagene og jeg forsøker etter beste evne å lære dem matematikk, naturfag, samfunnsfag, religion/etikk og livssyn, norsk, engelsk og musikk.

Å være vikar er kanskje en større utfordring enn det å være fast lærer. Ja for gjett om jeg blir testet på grenser! Men det går som regel fort over når de lærer meg å kjenne. Det er en balansegang dette å være en kul vikarlærer og samtidig oppnå respekt. Jeg tror jeg har klart akkurat dette bra. Mange lærere bruker ulike metoder for å belønne god oppførsel hos elevene. Noen bruker stjerner når klassen har oppført seg bra andre bruker en pil som beveger seg mellom 0 – 10 alt ettersom om det er ro eller bråk i klassen. Jeg må si at jeg er ikke så tilhenger av dette belønningssystemet. Det er litt falskt. Det er ikke slik elevene blir møtt ellers i samfunnet. Jeg tror elevene trenger å lære seg respekt uten at man skal få belønninger. Dog skjønner jeg godt lærerne at det er fristende å bruke denne metoden for unngå bråk i timene.

Jeg forsøker å snakke med elevene om konsekvenser. Hva som er konsekvensen hvis de ikke følger med i timene. Jeg forsøker å lære dem at selv i kjedelige teoretiske fag må vi forsøke å skape det interessant. Det gjør vi ved å delta i timen og å stille spørsmål. Mange ganger gir jeg kommandoen over på elevene. Jeg ber de «hjelpe» meg med oppgaver. Noen ganger sier jeg at jeg ikke forstår og om de kan hjelpe meg. Da legger jeg ballen over til dem og de er glad over å få ansvar.

Jeg har to store forbilder når det gjelder dette å lære bort. Dr. philos., professor i musikkvitenskap, Jon-Roar Bjørkvold og fotografen Morten Krogvold.

Bjørkvolds kunnskap om barn, kommunikasjon, læring og kreativitet forteller noe om menneskets basiskompetanser, det vil alle fra starten av livet bærer med oss og som må forvaltes, ikke forringes. Fra dette allmennmenneskelig utgangspunkt finnes så åpenbart et uttalt oversettelsesmuligheter inn i voksenlivets profesjoner. Jeg har snakket med Bjørkvold i anledning min bacheloroppgave «Den kulturelle spaserstokken». Hans engasjement og genuine interesse for Mennesket pg menneskets liv vises så med respekt og vakre ord som er en nytelse å høre på.

Morten Krogvold har lært meg å bruke nøkkelknippe. Å låse opp spennende rom som barn/studenter ikke har vært inne i før. Det handler om å tenke annerledes, gjøre et fag interessant og ikke minst fortelle en historie som barn husker. Noen ganger tror jeg også det handler om å gi disse nøkkelknippene til barna selv så de får være med å åpne rommene.

En helt ny, spennende verden har åpnet seg for meg. Jeg skal lære bort – og for å lære bort må jeg også lære meg en hel rekke nye ting selv. Veien blir helt sikkert til mens jeg går. Jeg er så ydmyk for dette yrket og når jeg ser hva slags ansvar som ligger på lærerne. Ofte arbeider de med knappe ressurser, dårlige klasserom og de har kanskje vanskelige elever som trenger mer oppfølging enn hva EN lærer kan klare å gi – både til vedkommende som på ulike vis har problemer og samtidig ha overskudd til resten av klassen. Jeg tror ikke jeg har vært i noen klasse enda hvor det ikke har fantes slike elever. De er like viktige som resten av klassen – men noen ganger har man ikke ressurs nok til å gi disse elevene som krever mer, ekstra oppmerksomhet. Her kommer selvfølgelig ofte jeg som vikarlærer også til kort, fordi det ikke er tid til å lære nok om denne eleven, eller vite hva som e g e n t l i g er problemet.

Det snakkes mye om at skoleelever i dag har mindre respekt for lærere enn før. Jeg sitter med blandede følelser om dette. Jeg må jo sammenligne med noe og for meg er det naturlig å sammenligne med meg selv og hvordan denne respekten var når jeg selv gikk på skole – altså for 30 år siden. Da ser jeg egentlig ikke så store ulikheter. Kanskje er det mest språket som har forandret seg. Jeg hører oftere banning og jeg hører oftere «voksne» samtaler. Elevene vet mer om en voksenverden enn det jeg tror vi gjorde. Verden har jo også kommet mye nærmere. Grensene mellom generasjoner er mer visket ut fordi grensene er fjernet rett og slett. Barn får lov å se og opplever dagens virkelighet mye mer virkelig gjennom tv, vold, sex, kriger, terror, narkotika osv. Jeg ser jo på det som en fordel – enn så lenge at vi voksne er der sammen med de og forklarer og snakker åpent om det. Lar vi derimot tv stå på og unnlater å snakke om det så skapes det kanskje heller redsler, angster og masse ubesvarte spørsmål hos barna.

En samfunnsfagtime skulle vi snakke om rus. Som mange av leserne av bloggen vet har jeg i en periode i livet mitt tatt meg av en narkoman som heter Sverre. Sverre var narkoman fra han var 13 år. Han døde i 2004. Det er en sterk historie å fortelle andre 13 åringer. Jeg grudde meg fordi det jo er ganske sterk histore for meg også. Jeg var i tvil om jeg skulle fortelle den, men gjorde det. Aldri har det vært så stille i et klasserom. Jeg skrev opp alderen til Sverre etterhvert som jeg fortalte. Fra da jeg møtte han og han hadde rømt fra Bergen som 15 åring. Da han fortalte at han var narkoman som 18åring og at han hadde brukt rusmidler fra han var 13. Jeg skrev opp hvor gammel han var da han ble pappa. Hvor gammel han var da han ble lagt inn på avrusning og til slutt hvilket år han døde. Elevene ville ikke ha friminutt den dagen. De hadde masse spørsmål og jeg svarte på alle – selv om det nok var sterk kost. De husker denne historien. Garantert.

Det går ikke å fortelle en slik historie om en narkoman uten også å fortelle hvor fantastisk menneske Sverre var. Det går ikke å fortelle en slik historie uten å fortelle om sorgen han ga oss som sto rundt ham. Det går ikke å fortelle en slik historie uten å bruke de ærlig ordene. Historien var ikke en skremselspropaganda – det var en virkelighetspropaganda. Den lærte elevene om en konsekvens – hvis de velger å bruke rus – så kan dette skje. Det snakket vi mye om. I ettertid har elevene kommet og spurt meg igjen om Sverre. Det viser at historien huskes. Jeg åpnet opp et rom med nøkkelknippe mitt. Elevene fikk se et rom fra virkeligheten. Jeg tror de vil huske at de har vært der – lenge.

En dag jeg satt alene her hjemme tente jeg et lys for Sverre og jeg sa høyt: «Se Sverre, livet ditt ble ikke forgjeves. Også du setter spor etter deg. Spor som andre har mulighet til å lære av». Takk Sverre.

Å jobbe som lærer er slitsomt. Det er virkelig det. Etter en endt dag surrer masse i hodet. Fikk jeg sagt det viktige? Fikk de med seg det jeg sa? Har jeg bidratt nok til at elevene har fått en meningsfull dag? Fikk jeg «sett» hver enkelt elev? Midt oppi dette surrer masse bråk, skrikende utestemmer, gråt, krangler og baller som slår i veggene. Jeg er kjempesliten. Men wow – så lykkelig!

1199718435146_328

En litt humoristisk melding til elevene… Noen dager tenker man nok sånn også….

Det nye livet er akkurat slik jeg husker det. Bare at….

ensomhet5b15d

Jeg har ikke valgt den ENE veien enda, der hvor det klart å tydelig står skiltet et yrke – en fast jobb jeg skal fortsette på. I hverdagen min for tiden er det skiltet i hytt og pine. Noen skilter vet jeg ikke fører noen steds hen, men jeg går den veien rett og slett for å overleve. Jeg må ha lønn.

Tiden jeg er inne i er i seg selv veldig frustrerende. Jeg har fire arbeidsgivere som drar i meg – eller ikke drar i meg i det hele tatt. Noen dager ringer alle, noen dager ringer ingen. Noen dager jobber jeg dobbelt og andre dager igjen jobber jeg ikke i det hele tatt. Heldigvis er det veldig få av dem nå om dagen.

Nei, problemet heller nok mer den andre veien. Forrige uke jobbet jeg 5 ulike steder og i 5 ulike yrker. Jeg jobbet i Sfo, i dagligvare, i kantine, som lærer og som assistent i en avlastingsbolig. To av dagene gikk jeg fra den ene jobben til den andre. Jeg kunne også fått jobbet i barnehage, men måtte takke nei.

Klart en slik livssituasjon har både positive og negative sider ved seg.

-Jeg møter masse nye mennesker og jeg lærer mye om folk i alle grupper og aldre.

– å jobbe som lærer og i Sfo trimmer hjernen og gjør meg sliten i hodet, mens kantine og dagligvare gjør meg utrolig sliten i kroppen.

-Jeg aner ikke hva jeg tjener om dagen. Lønningene varierer fra 110 – 180 kr timen og utbetalingene skjer i tide og utide. Dette gjør det nesten umulig å planlegge økonomi. Et annet moment er at ved at jeg har 4 arbeidsgivere så er det bare hos en arbeidsgiver jeg betaler «riktig» skatt. Hos de andre betaler jeg alt for mye. Det som er bra med det er at jeg får igjen det som er betalt for mye til sommeren! Bra måte å spare på.

-Veldig mange av jobbene man får når man jobber som vikar er på kveldstid og helger. Det gjør at man tjener bedre, men det gjør jo selvfølgelig også at man mister mye sosial omgang.

-Det blir liten tid til å søke nye jobber. Alle som søker jobber vet hvor lang tid det tar. Nå har jo dette løst seg litt selv, for det er jammen merkbart mindre jobber å søke på. Det er nedskjæringer veldig mange plasser, ikke minst innen kommunen.

MEN – det jeg egentlig skulle si litt om i denne posten er altså at det «nye» livet mitt som arbeidstager – er akkurat slik jeg husker det å være arbeidstager. Det er ikke så mye som er forandret, egentlig. Her tenker jeg spesiellt på frustrasjoner ansatte har på jobbene sine. Små og store konflikter, utløst gjerne i sammenheng med kravene arbeidsgiver stiller og kravene som familie der hjemme stiller. Å ha en jobb i dag handler ikke bare om å være der 37,5 timer i uken. Jobben preger oss i alle de andre timene i døgnene også. Jobben påvirker livene våre og alle de som er rundt oss. Særlig opplever jo barna dette særlig godt. Dette ser jeg jo både når jeg jobber som lærer og jobber i Sfo.

En elev jeg hadde var veldig sint en dag. Han satt for seg selv med en stor stein i hånden og hamret løs på en annen stein. Jeg gikk bort og lurte på hva han drev med. – «Jeg er sint», sa han. «Jeg vil bade men foreldrene mine har aldri tid!» Barn er utrolig kloke. Jeg sa at kanskje han snart skulle ut å bade med klassen? Han så på meg og sa: «Det er ikke det samme som å bade med mamma og pappa – dummen!»

Vel, han har rett. Selvfølgelig har han rett. Og jeg ble svar skyldig. Det er ikke så lett å forklare et lite barn at foreldrene ikke alltid har tid eller ork til han. Selv lærere eller Sfo-ansatte har ikke nok tid til å få snakket ordentilg med barna. Frustrasjonen hos barna skaper sinner som jeg godt kan forstå. Jeg kjenner jeg blir sint på deres vegne. Og politikere gjør situajsonen bare verre og verre. Småskoler og grendeskoler skal legges ned. Her i Skien er 5 småskoler planlagt å nedlegges. De skal samles i større skoler, større klasser.

Alt handler om penger.

Jeg ser det jo selv. Alt livet mitt handler om for tiden er penger. Jeg må overleve. Jeg snakker ikke om luksusoverlevelse. Jeg snakker om å ha penger til å få betalt regninger. Luksus for meg nå om dagen handler om fritid. En fritid uten jobb. På noen som helst slags måte.

Igjen så sitter jeg og tenker på hvor heldig jeg er som tross alt bare har meg selv å tenke på. Dog med litt blandede følelser. For jeg har jo bare meg selv. Det er bare det jeg tjener jeg har å bruke til å betale regninger. DET er min store frustrasjon. Men jeg kjenner hvor glad jeg er som ikke har et barn eller flere å ta meg av i tillegg. Samtidig skal jeg ta meg av en ektefelle, et hus, et hjem – med alt det innebærer.

Det synes å ha startet en ny «trend» i arbeidslivet om dagen. Det er utrolig få 100 % stillinger å få. Veldig mange stillinger er oppdelt i småstillinger i alt fra 10 % til 50- 60 %. Jeg er spent på å se hva denne utviklingen vil ha å si for vår fritid. Kanskje må vi ha to-tre jobber? Det vil resultere i en enda vanskeligere kabal som skal gå opp. Og selvfølgelig er det barna i familien som vil lide her også. Det er jeg ganske sikker på. For helse og omsorgsyrker vil dette si at for pasientene og brukere vil de få enda fler mennesker å forholde seg til. De ansatte i disse yrkene jobber sjeldnere og får ikke samme kontinuitet i jobbene sine. Dette tror jeg går ut over kvaliteten.

En annen utvikling jeg er veldig skeptisk til er at det kan synes som at lave personalkostnader er viktigere enn kvalitet. Jeg har jobbet i dagligvarebransjen i nesten hele mitt yrkesaktive liv. Jeg er en sirkushest i dagligvaren. Nå ser jeg at denne kompetansen er for dyr for dagligvaren. Jeg er byttet ut med skoleelever som ikke «kan noe». Jeg ser den samme trenden i læreryrket. Elever som er ferdig med videregående blir satt ut som lærervikarer. Dog er kanskje dette pga lærermangel, men like fullt må det gå ut over kvaliteten, skulle man tro.

På mange måter er yrkeslivet akkurat slik jeg husker det. Samtidig er det kommet mange nye utfordringer.

Dette var noen tanker jeg har gjort meg i mitt «nye liv». Hvordan opplever dere dette?

Bjørn Eriks historie – 16 år etter

20. oktober 1992 forlot 20 år gamle Bjørn Erik Andersen sitt hjem for aldri å bli sett igjen.

Jeg tillater meg å gjengi hele denne artikkelen fra Gaysir, skrevet av Roger Grosvold. Vi bør lese den om og om igjen – til vi forstår. Det er viktig å prøve å sette seg inn i hvordan det var for Bjørn Erik, men også viktig å prøve å forstå hvordan det er for hans etterlatte. Dessverre finnes det mange som Bjørn Erik. Mange hører vi aldri noe om. Mange velger å forlate oss og tar med seg sin store hemmelighet – og «synd» i graven. Det er fordommer som dreper. Tanken om å være annerledes. Tanken på å skulle «skuffe» familie og venner. Tausheten og innesluttsomheten dreper – det å aldri tørre å stå frem som og tørre å LEVE som 100 % menneske. Det kan være dagligdagse holdninger som dreper. Vi må snakke med barna våre og ungdommen. Vi må fortelle dem hele tiden at de er elsket uansett. Det holder ikke bare å si det men vi må vise det også. Disse unge menneskers liv er IKKE avskyelige, perverse, skamfulle eller syke, som noen religioner ynder å kalle homofili. Slike holdninger dreper. Jeg ber de som uttaler seg slik ta innover seg at ordene og holdningene deres rammer. De dreper. Denne historien er ett eksempel – men det finnes mange. Flere enn vi aner.

20. oktober 1992 forlot 20 år gamle Bjørn Erik Andersen sitt hjem for aldri å bli sett igjen.

Han etterlot en dagbok som tegnet et bilde av en ung mann som ikke maktet å forene sin kristne tro med en homofil legning.

Åtte år senere, i mars 2000, viste TV2 filmen «BE – Skitne, syndige meg» hvor man gjennom intervjuer med Bjørn Eriks nærmeste familie og utdrag fra dagboken fikk fortalt Bjørn Eriks historie.

Den ga dessuten et innblikk i hvilke konsekvenser kirkens undertrykkelse av homofile medfører for enkeltpersoner.

Filmen rystet politikere som menigmann, og reaksjonene mot kirkens overgrep lot ikke vente på seg.

Human-Etisk forbund opplevde en flom av henvendelser og innmeldinger etter at TV2 viste «BE – skitne, syndige meg». – På mandag begynte telefonene og e-postene å strømme inn til forbundet, fortalte informasjonssjef i Human-Etisk Forbund Jens Brun-Pedersen til Dagbladet.

 

Kjærlighet og likeverd

Mai-Britt Tagge er Bjørn Eriks storesøster og hun var en av de sentrale initiativtakerne til å få filmen laget.

 

Hun fikk aldri hjulpet broren, men ved å fortelle hans historie håpet hun å kunne hjelpe andre og ikke minst rette fokus på hvor vanskelig det var å være kristen og homofil.

– Jeg ønsket å gjøre filmen nettopp for å sette fokus på hvor trangt det var innad i statskirken spesielt, forteller Mai-Britt til Gaysir.

– Så lenge vi har en statskirkeordning og en statsreligion bør den ha et menneskesyn som inkluderer alle. Men det er ikke plass til alle. Man skal være sånn og man skal være slik, og likevel skal man være med fra fødselen av, og det blir helt feil, mener hun.

– Det er denne inkonsekvensen som stopper opp hos meg hver gang. For hvis det skal være en kirke for alle, skal den være for alle uansett. Man blir ikke møtt med den man er, man blir møtt med at man må endre seg som person. Det er ikke snakk om å tro, det er snakk om å være.

– Det handler til syvende og sist om likeverd. Det handler om kjærlighet, det handler om å finne noen å være glad i, det handler om å være god mot noen andre. Kjærlighet blir aldri feil. Det er det som har vært mitt budskap med filmen hele veien, slår Mai-Britt fast.

– Det var et blad som gjerne ville gjøre en hjemme hos-reportasje hvor vi skulle sitte i hver vår stressless og gråte alle tre. Men skal vi stille opp for noe så skal det være for saken, ikke for at det skal være synd på oss, forteller Mai-Britt Tagge. Foto: Roger Grosvold.

 

De som sitter tilbake

Sentralt i filmen står utdrag fra Bjørn Eriks dagbok hvor han beskriver den indre konflikten mellom sine følelser og sin kristne tro, og hvor han i egne øyne fremstår både skitten og syndig.

 

Dagboken hadde han lagt frem etter å ha ryddet hele rommet sitt og gjort alt klart. Han hadde stiftet den sammen og bare de siste sidene han hadde skrevet, lå åpne.

«Teater Bjørn Erik er over for denne gang, siste akt spilles nå. Når det er teppefall vet man ikke. Det er godt det er ferdig. Det tar på å spille teater, særlig når man har hovedrollen i sitt eget liv hele tiden.
 
Jeg vil ikke leve, jeg vil ikke spille skuespill, jeg sier fra meg rollen som Bjørn Erik. Det er over. Teppefall.»

– Jeg får fremdeles helt vondt av å tenke på det. Selv om jeg visste at han slet og at han ikke helt visste hva han skulle gjøre med livet sitt, er det ikke unaturlig for en tjueåring å føle det slik. Men jeg skulle ønske han hadde sagt noe. Da kunne vi forhåpentligvis fått hjulpet ham litt, forteller Mai-Britt.

– Vi tenkte at vi skulle ha sett, vi skulle ha gjort, vi skulle ha vært mer hjemme. Jeg følte spesielt at jeg skulle ha vært mer hjemme, at jeg skulle tatt signalene.

– Jeg var jo selv i tjueårene og ikke spesielt voksen. Man vet ikke hva man skal si, hva man skal gjøre og hvis jeg prøvde å snakke med ham i perioder, ble jeg bare bitt hodet av. Han ville egentlig ikke snakke med noen.

 

Kom ut på vegne av sin sønn

Dere valgte å bruke dagboken hans i filmen, noe som jo kanskje er det sterkeste ved hele filmen nettopp fordi utdragene er så ærlige, utilslørt personlige og velformulerte?

 

– Jeg følte at det var best om han fikk si det selv fordi det sier alt.

– Utdragene sier hvordan det føltes å ha den konflikten, en konflikt vi ikke kan vite noe om eller leve oss inn i. Vi kan bare kjenne at det gjør vondt å lese det og høre det.

– Vi mottok en pris fra Rådet for psykisk helse nettopp fordi vi var med på å bygge ned de tabuene som ligger omkring psykiske problemer, i vårt tilfelle selvmord.

Faren din forteller i filmen at det føltes som om det var dere som kom ut av skapet på vegne av Bjørn Erik?

– Vi måtte diskutere hvorvidt vi skulle si noe og da blir det som om vi gjør den jobben slik at han skulle få bli et helt menneske.

– Det var en merkelig følelse å skulle gjøre det for sin egen bror i ettertid i og med at han ikke klarte å gjøre det selv. Og da må man gå i seg selv og tenke hva mener man om dette. Synes vi det er rart, fremmed, ekkelt, vondt eller vanskelig?

– Det er en trist historie å skulle fortelle til nye mennesker. Jeg er jo ikke noe enebarn. Nå har jeg snart vært det like lenge som jeg har vært storesøster til noen, men likevel er det ikke det jeg er. Jeg føler meg ikke slik, jeg har hatt en lillebror i det meste av livet mitt, forteller Mai-Britt.

– Foreldrene mine måtte ta stilling til helt andre ting fordi man som forelder har visse forhåpninger og drømmer for barna sine. Og foreldre skal jo helst ikke overleve barna sine, og nå sitter de igjen uten det ene barnet sitt.

 

Syndet hver dag

Bjørn Erik skriver i dagboken om hvordan han følte han ikke hadde noen plass i kirken og heller ikke hørte hjemme hos Gud.

 

Mai-Britt Tagge følte et sterkt sinne mot kirken etter at Bjørn Erik forsvant og både hun og faren har i ettertid meldt seg ut av statskirken.

– På den tiden da Bjørn Erik forsvant var kirken særdeles fordømmende mot homoseksualitet.

– Hvis man skulle ha en vigslet stilling i kirken kunne man ikke bedrive homofil praksis, og hvis så var tilfellet skulle man i alle fall ikke si det til noen.

– Men Bjørn Erik var mye strengere enn det. Han kunne ikke engang ha homofile følelser hvis han skulle være en verdig kristen. Han ble forelsket i andre gutter og da syndet han hver dag. Det var mye verre å ha slike følelser enn annen type synd.

– Hele tiden har følelser for noen av sitt eget kjønn vært fremstilt som den verste synden man kan ha, men det er fremdeles ingen innenfor kirken som til dags dato har klart å forklare meg hvorfor. Man blir bare slått i hodet med bibelvers i enhver sammenheng.

Etter at «BE – skitne, syndige meg» ble vist på TV2 i mars 2000 hadde Homofiles Ungdomstelefon telefonstorm. To av tre innringere var gutter. Flere hadde selvmordstanker, og noen hadde prøv å ta livet av seg. De fleste som tok kontakt var homofile fra småbygder.

 

– Samfunnet har blitt åpnere

Mai-Britt forteller at foreldrene opplevde at det ble veldig stille fra menigheten etter at broren begikk selvmord.

 

– Enten var det på grunn av at han tok sitt eget liv, at han var homofil, eller begge deler. Og det føler jeg sier veldig mye om hvordan det er der.

– Hvorvidt det er blitt noe bedre vet jeg ikke, men jeg tror det. Debatten har jo pågått siden og det har blitt mulig for folk som er åpent skeive å kunne få jobb innenfor kirken, så noe har skjedd.

Tror du Bjørn Erik ville oppfattet kirken som mer åpen og inkluderende om han hadde vært 20 år i dag?

– Jeg håper at vi har kommet såpass langt at det hadde vært enklere for ham.

– Samfunnet har blitt åpnere og kirken har fått stadig mindre å si i folks hverdag, noe jeg synes er bra.

– Det ville kanskje også gjort det lettere for Bjørn Erik fordi han da kanskje ville sett andre sider av samfunnet hvor han hadde følt at han hadde en mulighet, og at han hadde kunnet ha en rolle i menigheten hvis det var hva han ønsket, avslutter Mai-Britt.

Nyttige linker:

Helseutvalget – sammen for bedre homohelse:
www.helseutvalget.no

Tlf. 23 35 72 09

Homofile ungdomstelefon:
www.ungdomstelefonen.no

tel 810 00 277

www.skeivungdom.no
 
Landsforeningen for etterlatte ved selvmord
www.leve.no

tel 22 50 25 70
 
For mer informasjon omkring homofile/lesbiske og selvmord:

Seksjon for selvmordsforskning har utgitt et eget temanummer Suicidologi 2007, vol. 12, nr. 1 tilegnet selvmordsproblematikk blant homofile og lesbiske.

Dette finner du via www.selvmord.no

Det eneste jeg vil er å jobbe.

Jeg synes jeg har det for tøfft om dagen. Jeg synes livet er veldig vanskelig. OG urettferdig. Nå om dagen..

Jeg vil ikke ha det sånn! Men min vilje teller ikke. Jeg er maktesløs. Jeg har enda ikke fått jobb – tross at jeg sikkert har levert 40 søknader over en periode på 4-5 måneder.

Mange av søknadene får jeg ikke engang svar på. Jeg synes det er ille at ikke arbeidsgivere forstår hvor mye tid man bruker på å skrive søknader og hvor mye man engasjerer seg i hver enkelt søknad, hvor mye man går og venter, og håper på svar. Helst et positivt svar.

Mange forsøker å trøste meg. – Klart du får deg jobb! – Du får deg nok en jobb – snart! Jeg er selvfølgelig glad for velmenende trøst og oppmuntring. Jeg har vært «heldig» å få lov å jobbe to uker nå med 5 timers dager. Jeg setter heldig i hermetegn – fordi det jo er bedre å få jobbe noe i det hele tatt. Men på en kantinelønn blir ikke akkurat dette til gull og grønne skoger. Nå forventer jeg heller ikke gull og grønne skoger, men jeg ser at jeg begynner å få store problemer med å få betalt regninger og lån. Jeg har aldri hatt en anmerkning når det gjelder de jeg skylder penger. Jeg vil håpe at jeg også skal slippe dette fremover. Dette igjen fører til at jeg må si fra meg alt sosialt liv. Jeg sitter hjemme dag etter dag – med ullpledd rundt meg for å spare strøm. Det blir på mange måter bare en eksistens ikke et levende liv. Svartmaler jeg? Ja – nok gjør jeg det. Men saken er at jeg ikke vet hvor lenge jeg må leve på denne måten. Vil det ta dager, uker eller måneder før jeg får meg jobb? Jeg vet ikke.

Mitt intrykk er at det er flere med meg som sliter med å få seg jobb om dagen. Hvis du da ikke er ungdom og er billig arbeidskraft. Det er vel noe av dette som er problemet mitt. Jeg er FOR kompetent til mange stillinger, men ikke NOK kompetent til andre igjen. Mange sier til meg at jeg bør søke på alt! Jeg gjør også det. Stillinger som er ansett som å være på det laveste trinn og stillinger som er perfekte for meg og stillinger som er «over the head».

Jeg tror arbeidsgivere i de «lavt ansette yrkene» med rette tenker når de mottar min søknad, at Kjellemann er en som ikke vil være lenge i denne stillingen og dessuten vil han koste oss for mye. At jeg har mangeårig erfaring fra dagligvarebransjen er ikke viktig lenger. Butikker vil ikke ha kompetanse – de vil ha billig arbeidskraft.

Jeg har jo heller ikke tatt 3 år på høgskole for å sitte bak kassen på Rimi eller vaske gulv – eller stå på en produksjonslinje. Jobber innen kulturfaget kan det se ut som at det bare er å glemme. Nedskjæringer i kommunene har rammet særlig kultursektoren. Her i Skien har det rammet ekstra hardt.

Utdannelsen min hander om mer enn kultur slik folk tenker om kultur. Kulturbegrepet er vidt! Jeg ønsker å bruke denne utdannelsen til å få jobbe med særlig barn og unge, eller eldre. Jeg ønsker å kunne jobbe med mennesker, menneskerelasjoner, menneskekulturer og bruke kultur som et helsefrembringende aspekt. Jeg ønsker å jobbe med ungdom som er mindre sterke, bygge opp selvtillit og gjøre hverdagen dems bedre – bruke kultur som et alternativ til generell ungdomsproblematikk – familieproblemer, skoleproblemer, mobbing, psykiske problemer, rus og gjengmentaliteter feks.

Å skape en bedre og mer meningsfull hverdag for våre kjære eldre er også noe jeg brenner for. Jeg har sett og vært så heldig å få oppleve hva dans og musikk, teater og revy og tilpasset idrett har å si for å glede de eldre. Særlig de eldre som sitter på institusjoner. Demente. Ensomme og slitne. De er gamle men de lever enda!

Jeg har masse «inni» meg som jeg tror jeg kan bidra med for å hjelpe andre mennesker. Særlig de som kanskje befinner seg litt på utsiden, mennesker som sliter med hverdagen, mennesker som har psykiske problemer eller som har fysiske utfordringer. Jeg har større respekt for disse menneskene enn de som har helt andre verdier i livet sitt – som tror penger og karriære er selve lykken. Jeg har selv en forhistorie hvor jeg har vært mindre sterk. Jeg har opplevd fordommer. Jeg har opplevd å bli mobbet. Jeg har ofte slitt med psykiske problemer – og fysiske problemer. Jeg har 40 års erfaring som menneske. Jeg har mange års erfaring hvor jeg har stått på de mindre sterkes side. Jeg har tatt meg av mennesker gjennom livet som ikke har hatt det så godt som meg selv.

Jeg håper at noen meget snart vil «kjøpe» denne kompetansen jeg har. Det eneste jeg vil er å få lov til å jobbe. Jobbe med mennesker.

Neste uke har jeg ingen jobboppdrag igjen. Kanksje jeg får – kanskje jeg ikke får. Å leve slik går snart på helsen løs. Men syk kan jeg iallefall ikke bli.

Hvis noen vet om en arbeidsplass hvor de tror jeg kan passe inn og hvor det er en ledig stilling, så håper jeg at dere kan gi meg et hint.