Dette er ord fra en muslimsk stefar til en lesbisk datter.
I kveld har jeg sett Brennpunkt-dokumentaren Verre enn dyr – en svensk dokumentar om homofile i æreskulturer.
Vi møter en homofil gutt og en lesbisk jente i denne dokumentaren og vi får høre deres historie om hvordan det er å vokse opp i en familie som ikke aksepterer homofili.
Det handler om æreskultur. Det er livsfarlig å være homofili i en kultur der ære betyr alt.
Vi får høre om hvordan de først blir innestengt fra omverden, slått og mishandlet og ikke minst bli truet om å bli drept, forsøk på å leve dobbeltliv og forsøkene på å leve på en løgn – for så å forsøke å flykte fra familien og skaffe seg andre identiteter.
Tilbake sitter det mødre og fedre og snakker om at deres sønner og døtre er døde for dem.
Mohammed sier: -«om jeg trodde at det var fælt å komme fram til at jeg er homoseksuell så tok jeg fullstendig feil, for det ordentlige helvete kom med familiens reaksjon..»
Mohammed dras mellom skyldfølelser og det at han vet at de dypest inni seg nok elsker han, men han sier; «Hvor mye av meg skal jeg gi bort?» Han forsøker å flykte bort fra familie, etter å ha døyvet det verste sjokket for foreldrene med å late som at han har en jentekjæreste. Men Mohammed er også glad i sin familie og den første jul alene på en studenthybel blir utenkelig for ham og han vender tilbake og fortsetter sitt dobbeltliv. Helt til en dag at det ikke går å holde sin legning hemmelig lenger. Han forteller alt til sin mor
Dobbeltlivet han lever med daglige løgner overfor familie gjør at han ikke lenger klarer å leve «to liv». – «Jeg lever for å beskytte æren som sier at du skal dø», sier Mohammed i kommentaren. Moren svarer han med trusselen om helvete.
«Når du har dødd får du den egentlige straffen. Jeg lider ved å tenke på straffen din. I stedet for å gjøre oss stolte, så kommer du med denne skammen»
Mohammed forstår at han kan bli drept og må altså gå til det skritt å skaffe seg ny identitet. Han har mistet hele sin familie. Mohammed mener han har ikke noe mer å tape. Lever han med sin familie er sjansen stor for å bli drept.
Stefaren til den lesbiske jenta, Mustafa blir intervjuet om skam og ære.
Han sier: – Dette er galt, galt, galt. Det kjennes som man har mistet et barn. Man blir fryktelig lei seg. Som om man mistet sitt barn i en ulykke eller noe sånt. Det er enda verre at du vet at barnet lever, enda du vet at hun er «død». Du kan ikke treffe henne. Ikke se henne i ansiktet. Du vet at hun er død inni deg. For meg er hun død. – En levende død kan man si.»
Faren forteller videre at han måtte flytte tilbake til hjemlandet etter 25 år i Sverige, pga datterens seksuelle legning. Han hevder han kunne ikke gå ut blant folk som visste at hans datter var lesbisk. Hennes legning ble en katastrofe for familien, hevder han. Det er en skam, det er sykt, det er ikke friskt.
En muslim kan ikke leve uten sin sharaf – sin ære, sier Mustafa. Da er han selv død.
Faren nekter for å ha slått og mishandlet sin datter. Han hevder «hun lyver for å få frem det hun vil». Det er forskjell på å elske og beskytte noen og å slå fordi du hater noen. Jeg har aldri hatet henne. Ikke nå heller. Jeg vil at hun skal lykkes. Bli et menneske. For hun er ikke et menneske. Hun er verre enn dyr. Dyr gjør ikke slik som min datter. Hun er ikke menneske og hun er ikke dyr. Hun er verre.
Dokumentaren gjør dypt inntrykk på et menneske. Særlig gjør det jo inntrykk på et menneske som selv er homofil og som kjenner igjen mye av dette disse muslimske ungdommene forteller om. Redselen for akksept er lik. Alle spørsmålene i forkant og i prosessen man går igjennom fra man forsøker å akseptere seg selv og til man tør å stå frem for familien. Man er så redd for å såre. Av en eller annen grunn er man redd for å såre. Av en eller annen grunn så overveier man om det er verdt å såre familien så mye – for at man skal være lykkelig selv. Eller som Mohammed sier det: – hvor mye av meg skal jeg gi bort». Hvor mye skal jeg ta hensyn til min familie for at jeg selv skal være lykkelig slik at jeg kan elske hvem jeg vil.
Allikevel er det store forskjeller på de muslimske ungdommenes historie og de fleste norske homofile. Vi opplever nok ikke at våre foreldre truer med å drepe oss. Heldigvis har vår kultur kommet lengre. Men vi må huske på at selv her i Norge var homoseksualitet ulovlig for bare 35 år siden. Og skam er dessverre et begrep i norske familier også. Men det har vel aldri hatt slike alvorlige konsekvenser. Vi dreper ikke for å skjule en skam i familien og så beholder æren for å ha drept. For det er slik det er i ekstrem muslimsk tro : Den som dreper en homofil i familien, får status som den som gjenopprettet slektens ære.
Jeg forstår de som ser denne dokumentaren og som bastant mener; JÆVLA RELIGION!’
Vi homofile i Norge kjenner jo igjen likhetstrekkene. Jeg har nevnt dem mange ganger her på bloggen. Hva jeg har blitt møtt med fra kristne. Mange av meningene er like. Og trusselen henger over oss – vi havner i helvete. Homofili kan kureres fordi homofili er sykt. Og det er avskyelig. Og vi bør avstå fra å leve ut vår seksualitet. De andre kristne som ikke er enig i dette er ikke ordentlig kristne. De er ikke bibeltro.
Det går ikke å si at man er glad man tilhører en kristen nasjon og kultur – fordi her dreper vi iallefall ikke homofile i familien. Man må ta fullstendig avstand fra slik tro som beskriver andre mennesker og menneskegruppers liv som avskyelige. Man må ta innover seg at selv her i Norge er det homofile som tar sitt eget liv, både før og etter at man tør å stå frem med sin annerledes legning. Man må slutte å sette «kjærlighet» i hermetegn eller «ekteskap» i hermetegn fordi man mener at homofile ikke innehar den ekte kjærligheten eller at deres ekteskap ikke er ordentlig. Man må slutte å snakke om å elske synderen men hate synden. For man elsker ikke et menneske som man kaller livet til for avskyelig. Det ligner mer på hat. Iallefall setter man sitt eget liv som en syndefri fasit og jeg vil se det menneske i dag som lever uten synd og som innehar en rett til å stille seg som dommer over andre. DET er nærmest avskyelig.
Jeg anbefaler alle å se denne dokumentaren.
Les også På flukt fra æren
Homofile sendes til utlandet for å bli hetero
Skeiv verden har startet en underskriftskampanje på nettsiden sin for å få regjeringen til å stanse returneringen av homofile irakere. I en ny rapport fra Human Rights Watch går det fram at flere enn hundre homofile menn er torturert og drept i Irak det siste året.
Oppropet lyder slik:
Til: Regjeringen |
| Dødsjakt på homofile i Irak- nektes asyl i NorgeHundrevis av homofile menn er torturert og drept i Irak det siste året. Likevel fortsetter norske myndigheter å returnere homofile asylsøkere til hjemlandet hvor det pågår en blodig klappjakt på homofile. Utsendelsene til Irak må stoppes umiddelbart, ”Riyadh”, ”Khaled” og andre homofile irakere må få beskyttelse!
I følge en fersk rapport fra Human Rights Watch (http://www.hrw.org/en/news/2009/08/17/iraq-stop-killings-homosexual-conduct) startet klappjakten i Sadr City i utkanten av Bagdad, hvor Mahdi Army står sterkt. Siden har den blodige jakten på homofile irakere spredt seg til andre deler av landet. Politiet antas også å ta del i drapene, selv om homofili ikke er ulovlig i Irak. Vitner forteller til HRW at militsen bryter seg inn i hjem, overfaller menn på gaten og avhører dem for å få flere navn på antatte homofile, før de tar livet av dem. Nylig ble det hengt opp plakater i byen Sadr hvor befolkningen ble oppfordret til å holde utkikk etter homofile menn og navngi dem. Nærmere 90 menn har blitt drept i Irak siden begynnelsen av januar i år, og langt flere er savnet, i følge lokale homoaktivister. HRW antar at hundrevis av homofile menn har blitt avlivet. HRWs rapport melder om funn av døde menn, med kropper som vitner om tortur, på søppeldynger. I rapporten beskrives dødsfall som følge av grov vold. Leger har bekreftet at de døde har fått anus limt igjen, for så å bli tvunget til å drikke avføringsmiddel, noe som fører til en meget pinefull død. Myndighetene i Irak sier at noe av problemet med overgrepene er at ofrenes familier sjelden går til politiet eller informerer myndighetene fordi det å snakke om temaet anses som verre enn selve forbrytelsen. Vi krever at norske myndigheter umiddelbart stopper alle returer av homofile til Irak. I en rekke asylsaker fra Irak og andre steder mener norske myndigheter at man bare kan gå inn i skapet ved en eventuell retur. Dette homofilisynet er på linje med det iranske regimet og andre som disse asylsøkerne flykter fra, nemlig at dette bare dreier seg om handlinger som man enkelt kan avstå fra. Vi krever derfor også at retningslinjene for kjønnsrelatert forfølgelse forbedres for å gi også lesbiske, homofile, bifile og transpersoner det samme vernet mot forfølgelse som man i dag har på grunn av politisk overbevisning eller religiøs tilhørighet. Homofile irakere må få beskyttelse! |
STØRST AV ALT ER KJÆRLIGHETEN ! 