
Skien er ikke grunnlagt av noen konge, og har derfor ingen bestemt grunnleggelsesdato å vise til. Byen er «selvgrodd». Og når vi ser nærmere på forutsetningene, ser vi hvorfor stedet måtte utvikle seg til en markedsplass på et svært tidlig tidspunkt. Utgravninger på Handelstorget som arkeolog Siri Myrvoll og hennes team gjennomførte i 1979, resulterte i oppsiktsvekkende funn. De fant rester etter tre bygningsfaser som var eldre enn år 1000. Kanskje ble de første husene i Skien satt opp så tidlig som da Harald Hårfagres sønnesønn Harald Gråfell var konge i Norge. Trolig fikk handelen i Skien et oppsving på grunn av de gode forbindelsene til Danmark og kontinentet, og vikingtidens handelsskip var nok ofte å se i leia de 22 km inn fra kysten – for å hente det Skien alt på den tiden var kjent for – brynestein.
Flettverkshus
Disse første husene i Skiens historie dekker en relativt kort periode – kanskje bare noen få sesonger. Og husene var definitivt ikke bygd for den norske vinteren – veggene var av flettede greiner tettet med leire. Disse flettverkshusene lå på nordøstsiden av den fjellryggen som finnes under Handelstorget og hvor Mariakirken senere ble reist. Her inne ved Kverndalsbekkens utløp var det en langgrunnet bukt hvor datidens gruntgående skip kunne trekkes rett opp på stranda.

Siri Myrvoll mener at smeden i Skien var en finsmed. Kanskje var han en omreisende smed, som også fant markedsplassen i Skien interessant. I nærheten av smia fant man mye avfall fra en kammakers arbeid, og når man finner spor etter begge disse håndverkerne, betyr det gjerne at vi har med en markedsplass å gjøre. Kammakerne og finsmedene reiste nemlig rundt fra marked til marked og produserte varer med sine internasjonale teknikker, men med lokale råvarer. Dette er funnet i de store handelssentra i vikingtiden; Birka i Sverige og Ribe i Danmark – og altså her i Skien!
«Skiensplanken»
I en av bygningene fra neste fase i Skiens utvikling, altså etter år 1000, fant man en merkelig dekorasjon på planken foran ildstedet. Ni figurer – tre av dem menneskefigurer, muligens krigere – var skåret inn i en lang frise. På et par av dyrefigurene mangler den øverste del av hodene, og det er tydelig at frisen ble laget før planken ble brukt som gulvbord. Altså er den eldre enn huset den ble funnet i, og tilhører altså 900-tallet. Motivvalget viser en helt klar parallell til en frise som er funnet i Hedeby, datert til første halvdel av 800-tallet! De såkalte Hedeby-myntene, også fra 800-tallet, har samme motiv og delvis samme utførelse. På noen av myntene ser dyret bakover, liksom dyret på Skiens-planken.
Frisen i «Skiensplanken» kan altså være laget av en kunstner som har kjent til motiver knyttet til vikingtidas religion /mytologi. Og bildet av et så u-norsk dyr som et villsvin viser at kunstneren har hatt forbindelser sørover i Europa; frisen i Skien viser altså at stedet var knyttet til vikingtidas handelsnett.
Brynesteinshandel
En viktig forutsetning for Skiens vekst var brynestein, og det var i første rekke denne som hadde ført Skien inn i dette handelsnettet. I vikingtida økte behovet for jern til våpen og ikke minst redskaper på grunn av en veldig nyrydding av jord. Dette førte i sin tur til stor etterspørsel etter brynestein for å holde redskap og våpen godt kvesset. I Eidsborg, øverst i vassdraget fra Skien, fantes den beste brynestein som kunne skaffes i hele Europa. Det var denne som trakk utlendingene til Skien de første århundrene. Brynestein og andre varer fra øvre Telemark; huder, gevir, ull, lin og jern, ble frakta ned til Skien om vinteren, på islagte vann og elver. Utlendingene kom trolig noen måneder seinere, og i denne perioden fungerte Skien som vente- og møteplass.
Slik starter Skiens historie som møteplass – et sted der bøndene og fangstfolkene fra Øvre Telemark møtte handelsmenn fra England, Nederland, Danmark, Sverige og Polen som kom sjøveien med sine skip.

Hvordan levde så disse Skiens-beboerne? Funnmaterialet gir oss noen svar: Dekorerte kammer, sko og spillebrikker tilsvarer funn i andre nordiske land. Til pynt har man hatt perler av rav. Skien på 1100-tallet har altså hatt gode forbindelser med omverdenen og var nok fullt på høyde med andre tidlige middelaldersteder.
Brynestein var selve grunnlaget for Skiens eksistens, og første gang Skien nevnes, i 1184, får vi vite at bryner herfra ble brukt som kastevåpen. Andre lokale råvarer var nok huder, gevir, ull, lin og tømmer, og utlendingene kom hit med keramikk, kleberkar og korn. Det var nok alt den gangen livlig på havna i Skien.
Høvdingene på Bratsberg
Hit kom også høvdingene på Bratsberg når de hadde vært ute på tokt eller handelsferd. Det har vært et stolt syn når skipene gled oppover Skienselva. Lendmennene på Bratsberg var nemlig ingen hvemsomhelst – Dag Eilivsson var blant de mektigste og mest ansette mennene til kongene Magnus Berrføtt og Sigurd Jorsalfarer, og Dags sønn Gregorius var i sin tid Norges mektigste mann – kong Inges beskytter i striden om kongedømmet i Norge. Gregorius hadde 90 hjelmkledde menn, og selv gikk han med forgylt hjelm til tinget.
Historiene om Dag og Gregorius er vel kjent, og vi kan forestille oss hvilken posisjon de har hatt her i distriktet – lokale høvdinger og kongens menn. Men spesielt Gregorius var vel for opptatt av rikspolitikken til å kunne ofre seg for lokalstyret, som han nok overlot til noen av sine menn.
Ting tyder på at Dag Eilivsson kan ha vært dypt grepet av den katolske lære, og dette fikk stor betydning for Skien. Dag lot bygge kirken på Kapitelberget, og det var også han som sørget for det økonomiske grunnlaget for et benediktinerkloster på Gimsøy. Dag og hans kone Ragnhild er sannsynligvis begravet der, og også sønnen Gregorius og datteren Baugeid, klosterets første abbedisse, fikk sine siste hvilesteder på klosterets grunn.
Kapitelberget
Kirken på Kapitelberget er en kryptkirke, som det bare finnes to av i Norge. Krypten under kirkegulvet ble gjerne brukt til sjelemesser og til å oppbevare relikvier. Dag har sannsynligvis deltatt på Sigurd Jorsalfarers reise til Det hellige land, og derfra har han trolig brakt en relikvie med hjem.
Gimsøy kloster
Det er ved grunnleggelsen av Gimsøy kloster at Dag har satt de sterkeste spor etter seg i Skiens-distriktet. Under ledelse av Baugeid Dagsdatter og hennes etterfølgere ble klosteret fort en maktfaktor. Grunnlaget for denne makten var de mange og store eiendommene som Dag Eilivsson gav til klosteret.
Den lille handelsplassen ble utvilsomt preget av alle utlendingene som kom hit i forbindelse med byggingen av klosteret. Institusjonen var jo internasjonal, og mange utlendinger kom nok hit sammen med nonnene og tillitsmenn fra de andre norske benediktinerklostrene. Varemengden økte, og Skien fikk et kraftig puff framover.

Hva er en havn? Vi vet det jo alle sammen, men finnes det en skikkelig definisjon?
La oss bruke gode gamle Salomonsens leksikon fra forrige årtusen. Der finner man alltid svar:
«Havn er et til dels innesluttet vannareal hvor skip kan finne beskyttelse mot strøm, isgang, bølgegang eller storm, og hvor de bekvemt kan inn- og utskipe sine laster, bli ettersett, reparert, forsynt med brennstoff og proviant eller motta ordrer med mer.» Den enkle havna som ble etablert i Skien på slutten av 900-tallet slik at det kunne drives utskiping av brynesteinen fra Eidsborg, var i tråd med denne definisjonen. Havna og vannfronten var møteplassen.
Kjente havnebyer som New York, Barcelona, Amsterdam, London, Gdansk, Gøteborg, Bergen og Skien har alle sin waterfront, eller vannfront på godt norsk. Vannfronten i en gammel havneby har gjennomgått store endringer i tråd med utviklingen for øvrig. Det er ikke særlig mange igjen som husker Skien havn full av seilskip, men det er et velkjent motiv på gamle fotografier.
I dag er det ikke mye igjen av den pulserende virksomheten som var på Skiens havn i forrige århundre. Her ble det lastet og losset varer, og det var et yrende liv nesten hele døgnet. Endringer i vareleveranser og bygging av ny havn på Vold, gjorde at dette sentrale og viktige byområdet forfalt.
Men på begynnelsen av 1990 tallet ble det tatt initiativ til opprustning av Langbryggene, og Skien gjenvant sitt historiske havneområde. I dag består det av grøntarealer, restauranter og tilrettelagte tilbud for båtturistene.
Hjellevannet er innlandshavna til Skien. Bydelen Hjellen hadde tidligere mange hoteller for de reisende som kom med båtene fra Telemark. I dag er det også her restauranter, puber og servicetilbud for båtturister. Hjellebrygga har vært avgangsbrygge for Telemarksbåtene fra år 1900. Fortsatt står varehallen med støpejernssøyler og det karakteristiske ekspedisjonsbygget, tegnet av arkitekt Haldor Børve. Fartøyene på havna er ikke lenger seilskuter, stykkgods- og fraktbåter. Nå er det fritidsbåtene og båtturistene som preger havnebildet. Sammen med charterbåtselskapene betjener de turisttrafikken på vassdraget og ÆLVA.
Det blir historisk sus på havna når Kongeskipet NORGE ankrer opp i Bryggevannet. Skiensfolk feirer sin tusenårige tradisjon som møteplass, og noen av gjestene har kommet.
Å påstå at Skien har «rekord» som landets eldste by har vi foreløpig ikke våget. Vi får trøste oss med at Tønsberg, vår nærmeste konkurrent, heller neppe kan skilte med dette, til tross for at kommunestyret her skal ha fattet vedtak som går i den retning. Skien vokste i alle fall frem utelukkende ved egen kraft uten påbud eller hjelp fra øvrighet og kongemakt, til forskjell fra andre byer. Dette viser at beboerne hadde evne og vilje til å klore seg fast og skape et bysamfunn her innerst i elvearmen.Høvdingene på Bratsberg og landets første større ingeniørarbeiderGjennom en del av 1100-tallet hadde høvdingene på Bratsberg en helt ledende rolle i rikshistorien, men går vi frem til midten av 1500-tallet, står to tekniske nyvinninger frem som viser veien mot nyere tid. Det ene er den første gruve på Fossum, det andre reguleringen av vassdraget. Det var i 1539 at bergmester Hans Glaser tok opp en av de to første jerngruvene i landet nord for Ulvsvann. Gruven bærer navn etter ham og er sammen med Sognsvann gruve ved Oslo en av de to eldste jerngruvene i landet.
Å kunne ta i bruk vannkraft til drift av sager og møller var et annet epokegjørende teknisk fremskritt ved overgangen fra middelalder til nyere tid.
For å kunne bruke vannsager måtte det gjerne foretas en viss form for vassdragsregulering. I Skotfossen satte en mann ved navn Mester Anders opp en dam for å regulere vannmengden. Omtrent samtidig ble det brent vannrenner gjennom Eidet ved Skien for å skaffe vannløp til sagene. Professor Alexander Bugge karakteriserer disse to arbeidene som «de første større ingeniørarbeider vi kjenner i Norge», og han betegner Mester Anders som «den første vannbyggingsingeniør i Norge».Den første frimenighet og baptistmenighet
Fra 1800-tallet og fremover blir det tettere mellom «norgesrekordene». Og ingen vil vel undres over at noen av disse er satt innenfor feltet frireligiøst menighetsliv. Dissenterloven av 1845 la sammen med opphevelsen av konventikkelplakaten i 1842 forholdene til rette for frimenighetsbevegelser ved at det ble tillatt å tre ut av statskirken og stifte nye trossamfunn.
Det var nye liberale idéer på 1800-tallet, bl. a. i synet på religion, som oppløste kirkens gamle forkynnelsesmonopol. Frimenigheter som ble dannet i en rekke byer sist i 1850-årene fører sin historie tilbake til den menighet som presten G. A. Lammers dannet i Skien i 1856. Det var den 19. mars dette året at Lammers søkte avskjed fra sitt presteembete ut ifra sin «Pligt mot Gud, Kirke, Fædreland, Sandhed og Samvittighed» og sammen med 23 andre kort tid etter dannet en egen menighet. Medlemstallet økte snart til 200. Denne eldste norske frimenighet regnes som utgangspunktet for de fleste menighetene innenfor Det Norske Misjonsforbund (stiftet i 1884). I Skien regner man således en ubrutt linje fra lammersmenigheten til Betania, som ble organisert i 1883.
Andre menigheter kom utenfra og slo rot her. Den første baptistmenighet i Norge ble stiftet på Tollnes i Solum i 1860 av den danske predikanten F. L. Rynker og hadde 9 medlemmer til å begynne med. Lammers så ikke med blide øyne på denne konkurranse som oppsto i hans nærhet av baptistene som «i længre Tid have søgt at fiske i rørte Vande iblandt os». Men en «norgesrekord» ble det i alle fall ut av dette også. Og det bedehus som Lammers lot bygge i 1853 på prestegårdens grunn – den første bygningen som er blitt kalt ved dette navn i landet – markerer ytterligere Skien som et tidlig frireligiøst arnested.
Den første tremasse
Et visst religiøst element var det også i en annen begivenhet noen år senere, nemlig den første produksjonen av tremasse som ble satt i gang i Skien. På Eidet tok H. C. Hansen sammen med sin far, mølleren og haugianeren Hans Abraham Hansen Bakkene, Nils Kittilsen og oldermann Hans Abrahamsen i 1869 – 70 som en av de første i landet til med å slipe tre til tremasse. Hansen hadde lest i en tysk avis om en oppfinnelse som gjorde det mulig å male tre til et mel som en kunne fremstille papir av. Hans far mølleren var slått av at prisen på melet var like høy som prisen på rugmel, «og da træe er adskillig billigere end rug, saa maa der da være penger at tjene paa at male dette træmjølet,» resonnerte han. Hans Abraham Hansen Bakkene var haugianer, og for disse sto økonomisk foretaksomhet sentralt i gudsdyrkelsen. Hauge fremholdt at den kristne skal være flittig i sitt jordiske kallsarbeid, og rikdom var et tegn på Guds velsignelse. Det var bare å sette produksjonsapparatet i gang.
Elektrisk jernbane, lys og helautomatisk telefonsentral
Tiden omkring 1900 var en industriell ekspansjonsperiode. Hos oss kan vi knytte bruken av elektrisiteten til Laugstol Bruk, som i 1885 som det første elektrisitetsverk i landet kunne levere strøm til private abonnenter.
Et annet pionértiltak var den første elektriske jernbane i Skandinavia som ble anlagt ved Skotfoss Bruk i 1892 (bildet).
Fra fabrikken gikk et spor på 1,5 km. ned til utskipingshavna på østpynten av Røråsen, og toget transporterte papirruller ned til kaia og cellulose og råstoffer opp til fabrikken.
Automatisering av telefonen var ennå et område hvor Skien var tidlig ute. Skiens Telefonforening kunne i 1920 ta i bruk Skandinavias første helautomatiske telefonsentral, hvor man ved å slå nummeret kom direkte til abonnenten uten først å ringe opp den manuelt betjente sentralen som så satte over. Mange som var vant til den gamle telefonen med telefondamer og apparat med sveiv, fryktet at den nye velgerskiven skulle volde for meget bryderi. Disse kunne imidlertid la seg berolige av driftsbestyrerens ord i en brosjyre som ble distribuert til alle telefonforeningens medlemmer: «Denne talen med et mellemledd og venten virker ofte i høi grad irriterende. Å dreie velgerskiven virker derimot beroligende…»
Norgesrekord i norgesmesterskap
En presentasjon av norgesrekordene er neppe fullstendig uten at vi tar med alle de fotballnorgesmesterskap som er blitt hentet hjem til vår by. Riktignok ble norgesmesterskapene den første tiden avviklet i løpet av en helg og med få deltakende lag, men etter hvert utviklet de seg i bredde og omfang. Det nest-siste av Odds 12 norgesmesterskap ble tatt i 1931. Det var ingen andre norske klubber som hadde oversteget antallet. Men så – i jubileumsåret 2000 – spanderte ODD-Grenland enda et cup-mesterskap på sine supportere og fotballinteresserte innbyggere. Dette medfører en enda sterkere garanti for at Odd og Skien vil bli husket, både i byen og i fotballhistorien.
Miljø og forgrunnsfigurer
Nyheter kan ha sitt utspring i mange forhold. Naturgitte forutsetninger, personer med idéer, økonomisk grunnlag eller et utviklende miljø kan være årsaker til at noen er tidlig ute med noe nytt. Vassdragsreguleringene med brenningen av sagrennene på 1500-tallet var betinget av at det var tyske bergverksfolk i distriktet, det var f.eks. bergmester Hans Glaser på Fossum som sto for brenningen av den ene av sagrennene på Eidet på 1500-tallet. Evnen til utnyttelse av vassdraget er i det hele gammel i byen og var en forutsetning for at mølleeiere flyttet tankene over fra maling av korn til sliping av tre med bruk av den samme teknologien. Og fotballens tidlige utvikling i Skien, som la grunnlaget for en rekke norgesmesterskap i tiden fra omkring 1905 og fremover, skyldtes i første rekke en ung kontorsjef ved Skotfoss Bruk, Ludvig Forwald, som arbeidet for å «oversette» spillet fra engelsk til norsk, introduserte norske betegnelser på spillerne, beskrev spillet og den enkelte spillers oppgaver og gikk foran med synspunkter på hvordan regelverket skulle tolkes og forstås.
Det er neppe noen grunn til bruke «rekordene» for å fremholde at Skien er mer enestående enn andre byer. Derimot er de godt egnet til å illustrere viktige epoker og endringer i historien: overgangen fra middelalderens statiske og kollektive tenkemåte til renessansens idé om det enkelte menneskes iboende muligheter til å bedre sine livsvilkår bl.a. gjennom å foredle naturen.
Fra 16- og 1700-tallets idé om eneveldets hegemoni på alle områder, bl. a. det religiøse, til 1800-tallets liberalistiske tanker innenfor områder som religion og økonomi. Eller det industrialiserte samfunnets fellesskapsfølelse som skaper grunnlag for store folkebevegelser med felles mål innenfor religion, avhold og idrett. Innenfor alle disse områdene finner vi personer som nyskapere og iverksatte de nye idéere. Og noen av dem hadde faktisk sitt tilhold også her hos oss.

Dette er Ulefossveiens første del – i bakgrunnen
skimter vi Gimsøykrysset med trafikklyseneSå bærer det videre nedover gjennom de såkalte «ingeniørsvingene» til Fjærefjorden og langs Fjærekilen helt fram til området ved Hanesbukta. Ulefossveien 650 ved Hanesbakken – det er siste husnummer på Ulefossveien før Hollavegen overtar. Ikke til å kjenne igjen!
I «gamle dager», det vil si rundt femti år tilbake i tiden med vårt utgangspunkt, da var Ulefossveien bare 6-700 meter lang. Den strakte seg fra Gjemsøhjørnet fram til daværende grense mot Solum- ved det man kalte Barnehjemsbekken.
Kommunesammenslutningen med Solum fra 1. januar 1964 åpnet for nyreguleringer. Den gamle riksveien fra Moflata til Brekkatoppen ble nedklassifisert etter at den nyomlagte Voldsveien og Flyplassveien var tatt i bruk.
– Ikke til å kjenne igjen, sier utflyttede Skiensfolk som kommer tilbake på gamle tomter på Gimsøy. Borte er både Tvedthjørnet og Hansenhjørnet. Sammen med flere av de nærmeste hus falt de to gamle kjøpmannsgårdene for reguleringsøksen da Gimsøykrysset skulle tilpasses økende trafikk. Det skjedde rundt 1970 – på den tiden da Skien fikk sitt aller første supermarked, det som idag presenterer seg som Handelsbyen Herkules. Med smått og stort har 60-70 forretninger sin virksomhet i Handelsbyen Herkules.
Borte er Herkulesbanen
Borte er den gamle Herkulesbanen med skøyter og fotball. Baneområdet ble like før årskiftet 1968-69 solgt til kjøpmann Bernt Johannessen som representerte de store forretningsdriverne i Herkulesprosjektet. Salgsprisen var en million kroner – og lederne i Idrettsforeningen Herkules var godt fornøyd med handelen.
Pengene ble investert i nytt, stort idrettsanlegg på Klosterskogen. Flere hundre millioner kroner omsettes årlig i Handelsbyen og dette senteret er naturligvis en solid magnet for kunder fra store deler av Telemark, dessuten fra Vestfolds grenseområder mot Telemark.
Omkring 30 år etter: Det som fram til 1969 var fotballbane og skøytebane med solide tradisjoner, har gitt utbyggingsmuligheter for Handelsbyen Herkules. Foto: Varden.
Rene idyllen før 1940
Med stor glede husker vi kjøpmennene Thomas Hansen, hans sønn Hans Th. Tvedt, Haakon G. Hanssen som alle forlengst er borte, forteller en eldre Gimsøybeboer. Før 1940 var det rene idyllen «utafor bruene». I begynnelsen av 1900-årene trengte Skien en byut-videlse også mot sør og fra 1916 var Gjemsø og andre områder fram til Gråtenmoen lagt under bykommunen.
Allerede før den tiden ble det etablert nye industrivirksomheter. Skiens Jernstøperi tett ved Ulefossveien ble startet i 1912 av Fr. Fredriksen og i mange år leverte støperiet bremseklosser til NSB, hvalgranater til hvalfangstflåten, dessuten malerkuler til flere av landets største sementfabrikker. I sine beste år var 60-70 mann ansatt ved jernstøperiet – men virksomheten ble nedlagt for godt rundt 1970.
Den gamle støperitomten er nå blitt ettertraktet boligområde.
Tysk brakkeleir i krigsårene
-Husket godt at jeg lå ute i veien og tegnet med kritt på betongflatene. Da jeg snudde meg, stod en hest bak meg og tittet ned på meg. Vi bodde tett ved Ulefossveien dengang og var ofte ute i veien og lekte. Bare idyll dengang – i slutten av 1940-årene, forteller en skiensdame som nå nærmer seg 60.
I krigsårene var trafikken stor på Ulefossveien. Det ble anlagt stor brakkeby på Klosterjordene – akkurat der hvor Handelsbyen nå ligger. Opptil flere tusen tyske soldater var innkvartert i brakkene. Da krigen var slutt, ble endel av brakkene i bolignødens tid brukt som husvære for trengende familier i en overgangsperiode. På Klosterjordene syd for Ulefossveien drev Anders Skoe med sitt landbruk i mange år. Store kuflokker gresset på de grønne jordene rundt Skoes «røde låve».
Flunkende ny boligby
I etterkrigstiden representerte Klosterjordene en viktig tomtereserve for boligbyggingen. I løpet av få år ble det reist en flunkende ny boligby- til glede for mange søkere innenfor Skiens Boligbyggelag. Fjerde generasjon driver nå Gjemsø Auto A/S – en av de aller eldste forretningene med verksted langs Ulefossveien. Virksomheten kan føre sin opprinnelse tilbake til 1907.
Saneringer langs Ulefossveien kan føre til ny vekst i årene som kommer. Det ligger utvilsomt en god del muligheter for ny boligreisning langs den nesten en mil lange veien – mesteparten er riksvei.
Gammelt klosterland
Pussig å tenke på at den gamle Ulefossveien i 1957 hadde bare 44 stemmeberettigede personer ved Stortingsvalget det året. Bare femten boliger fantes dengang ved Skiens utfartsåre mot vest.
Gimsøyområdet var bare en bitte liten del av det gamle klosterlandet som i sin tid tilhørte det mektige Gimsøy Kloster. Det var før klostereiendommen ble lagt inn under den dansk-norske krone.
MOT SKIEN FRA FOLLESTAD
Hentet fra Dag Magnes hjørne av verdensveven – SKIENS HISTORIE
http://www.gjerpenu.net/dagmagne/skien/skienhis.htm
1000-tallet: Brynesteinsshipping gir grobunn for et tettsted innerst i Skiensfjorden
|
1100-tallet: Bratsberg er Norges maktsenter, mens nonnene inntar idylliske Gimsøy
|
1200-tallet: Syslemannen i Skienssyssel flåtefører i krigen mot danskekongen
|
1300-tallet: Svartedauden, bystatus og ridder Gautes medvirkning til Kalmarunionen
|
1400-tallet: Hollenderne kommer, Skien blir fullverdig bysamfunn og handelssenter
|
1500-tallet: Norges eldste jerngruve, Norges første mynt, oppgangssag og bybranner
|
1600-tallet: Trelast og sagbruk, bergverk og jernverk, storflommer og nye bybranner
|
1700-tallet: Hovedstad en kort stund, nye bybranner og henrettelse på Blekebakken
![]() ![]() ![]() |
1800-tallet: Skandinavias første E-verk og telefonsentral, og enda flere bybranner
|
1900-tallet: Nedgangstider og krig, teknologisk, sosial og økonomisk revolusjon
|
”Kampen for barnehager i Skien ”
Historisk tilbakeblikk skrevet av Ann Mari Aasland 1992
Begynnelsen
Skien, like etter frigjøringen 1945- hva slags by var den å leve i ?
På mange måter roligere og mer idyllisk enn i dag. trafikken i gatene var minimal, få biler, mest hestekjøretøy og sykler.
Barna kunne for det meste leke trygt i gatene. Og det var de også henvist til,- det fantes ikke en lekeplass eller noe skjermet område beregnet på barn, ingen sandkasser eller husker. Brekkeparken og Folkeparken var lite barnevennlige, i Lundedalen gikk kuer fra Falkum gård omgitt av et elektrisk gjerde. Det eneste som fantes av tilbud til småbarn var en liten privat barnehage drevet av frk. Frøberg i K.F.U.K`s lokaler.
Mangelen på lekeplasser ble tatt opp av en del fremsynte kvinner i Skien Menighetspleie. De skrev i et brev til kommunen 25.9.45 at når kr 50.000,- nylig var blitt bevilget til idretten, burde en del av pengene brukes til opparbeiding av lekeplasser. Det kom da også etter hvert lekeplasser rundt om i byen ,- den første i Lundedalen.
Men disse kvinnene så lenger. De ønsket seg en skikkelig barnehage med utdannet personale. Ildsjelen var prestefruen, Hanken Seip, som også var formann i Menighetspleiens kvinneforening. Hun var klok nok til å knytte til seg representanter for byens politiske kvinneorganisasjoner: Marie Olsen fra Arbeiderpartiets kvinneforening, Elin Mæland fra Venstrekvinnelaget og Ann-Mari Aasland fra Høyrekvinners klubb.
Disse tre politiske kvinneorganisasjonene sammen med Skien Menighetspleie inviterte til et møte i Baptistkirken 14.11.1945 med foredrag av fru Hanna Smith Amundsen, bestyrerinne ved Grønlands daghjem i Oslo, som fortalte om hva en barnehage var. møtet ble meget godt besøkt, (100 damer og 3 herrer sto det i avisen), og det ble også godt referert i byens aviser.
Komitees plan var i første omgang å opprette en barnehage for barna på Bakken, hvor de sosiale problemer den gang var store. Den skulle ehte Skien folkebarnehage og ha lokaler i en liten 3-værelsers leilighet i Hansteensgt 22, et hus hvor det tidligere var drevet sosialt arbeid, et så kalt ”settlement”- etter initiativ av Dagny Stousland Møller. Dette gikk ikke i orden, og barnehagen fikk foreløpig lov til å benytte lillesalen i Hauges Minde, hvor den kom i gang høsten 1946. Komiteen søkte og fikk bevilget av kommunen kr 5.000,- og dessuten bevilget Menighetspleien kr 1.700,- til start og første års drift !
Så vidt huskes skulle barna betale kr 5,- pr. måned. Som leder for barnehagen og Skiens første utdannede førskolelærer ble ansatt Ann Hermansen.
Barna var i alderen 3-7 år og var i barnehagen 4 timer pr. dag. Skikkelig utstyr og leker ble anskaffet, om enn i beskjeden målestokk !
Dessverre gikk det ikke så lenge i Hauges Minde, så det endte med at barnehagen flyttet inn i 2. etasje i prestegården, rett over hodet på prestefamilien med barna ramlende opp og ned trappen flere ganger daglig. Etter noen år ble barnehagen flyttet til Menighetspleiens hus i Cappelensgate.
Barnas Marked
De ivrige damene ga seg ikke med dette. I 1947 innbød firemannskomiteen representanter fra en rekke humanitære foreninger og drøftet tiltak for å få startet flere barnehager. Man laget adventskranser og fastelavnsris. Etter mønster fra husmødrenes barnehager i Oslo planla man et Barnas Marked i dagene 30. april – 2. mai 1948.
Dette ble holdt i Henrik Wergelands lokaler midt i byen og ble en stor suksess, ikke minst fordi regnet plasket ned 1. mai og byen var full av barn med penger i lommene. Her kunne de brukes til baking, maling, rutsjebaner etc.
En del unge foreldre sluttet seg sammen i noe de kalte Småbarnas Vel og gikk i gang med planlegging av et større arrangement på Stevneplassen året etter, innledet med et barneopptog gjennom byen. dette var vel forløperen til Barnas Dag på Handelsstevnet. Bortsett fra åpningsdagen , som sprengte alle rammer, var besøket heller dårlig utover i uken, stedet lå for langt unna og folk hadde ikke bil den gang. Men et overskudd på kr 8.000,- ble det allikevel, og man besluttet å opprette et barnefond med et styre på 5 medlemmer, hvorav 1 fra Skien kommune, og støtte fra følgende organisasjoner: Skien Sanitetsforening, Husmorlaget for Skien og omegn, Skien krets av Røde Kors, Graaten og Gjemsø Sykepleierforening, Skiens Kvindelag, Arbeiderpartiets gruppe av DNA, Høyrekvinners klubb, Venstrekvinnelaget og Småbarnas Vel.
Rektor Ingar Rostvaag fungerte som styrets trofaste sekretær.
Det ble dessverre ikke flere Barnas Markeder, og det ble for meget for mange av de unge foreldrene som sto bak. Men med hjelp av fondet ble det i årene 1948-50 startet 3 nye barnehager i Skien,- som eksiterer den dag i dag.* Det var Skien Sanitetsforenings barnehage i Sanitetshuset i Skien, Gimsøy barnehage som foreløpig leide et rom på skolen og Follestad og Bøleveien barnehage (senere Bratsberg barnehage) som fikk rom i Skidarhallen.
(*Skien Sanitetsforenings barnehage er nå lagt ned, Gimsøy barnehage flyttet fra lokaler i Lilly Eriksens hus i Langesundsgaten inn i nye lokaler ved Gimsøy skole i 1994 , og Bratsberg barnehage har hatt egne lokaler ved Kapitelberget siden 1965-70 tallet.)
Fire små barnehager eneste tilbud i 20 år
I mange år ble disse i alt fire barnehagene (Skien Menighetspleie, Sanitetforeningen, Gimsøy og Bratsberg barnehager) for til sammen 80 barn det enste tilbud i Skien. De slet til dels med dårlig økonomi og lite hensiktsmessige lokaler, men fikk etter hvert kommunalt tilskudd til driften.
Dette falt etter hvert mange kommunepolitikere tungt for brystet. De mente det var bortkastede penger og ville heller støtte barneparkeringer fordi dette var billigere. dette lå nok til grunn for formannskapsvedtaket av 06.10.59: ”Formannskapet mener at kommunen prinsipalt bør støtte opp om barneparkeringen, fordi denne dekker de lokale behov innenfor en bestemt aldersgruppe av barn. Når det gjelder barnehagene og den kommunale stønad, er det grunn til å ta dette spørsmålet opp til revisjon. Formannskapet nedsetter en komite bestående av representanter for formannskap, barneparkering, barnehager og barnevernsnemnd. Komiteen får i oppdrag å kartlegge behovet for og utarbeide retningslinjer for det framtidige i denne viktige grenen av barnevernsområdet.”
Det ble arbeidet iherdig både i og utenfor den nedsatte komite, ikke minst av krefter som kjempet for barnehagene. I slutten av mars 1960 forelå en innstilling som gikk inn for barnehager i aldersklasse 4-7 år. Man mente dog at de 4 barnehagene foreløpig dekket behovet, selv om ventelistene var forholdsvis lange, men antydet en mulig barnehage for 6 åringer. Selv om man hadde funnet at ”Skien gir forholdsvis større ytelser til barnehager og barneparkeringer enn kommuner av samme størrelse”, anbefalte man allikevel at stønaden til barnehager og barneparkeringer burde økes med opptil 50 % av omkostningene. Stormløpet mot barnehagene var avverget. Men det ble med det, enda i 10-12 år.
Etter hvert kom staten inn i bildet med større bevilgninger og muligheter for husbanklån, og også med sterkere press på kommunene. På anmodning fra departementet ble det i november 1965 nedsatt en komite ” til å kartlegge behovet og eventuelt utarbeide planer for daginstitusjoner og friområder for barn.”
Komiteen besto av Ann-Mari Aasland, formann, Solveig Hauk Myhre, Solveig Hanæs (senere etterfulgt av Ingunn Larsen) og John Hella. Sekretær var Judith Jøntvedt fra sosialkontoret, dessuten møtte fra byplankontoret arkitekt Vidar Edvardsen og fra byingeniøren Kjell Ulve. Disse var til stor hjelp. Man gikk ut med intervjuundersøkelser som viste at det innen 1970 ville være behov for daginstitusjonsplasser for 700 barn, omtrent det samme som departementets anslag på 25 % av barn i alderen 3 – 6 år. Man foreslo også nye steder for bygging av barnehager og oppfordret kommunen til å hjelpe noen av de eksisterende små barnehager til bedre lokaler.
Innstillingen ble avgitt i desember 1966 og foreløpig lagt i en skuff. Først etter påtrykk fra Skien barnevernsnemnd i desember 1967 ga formannskapet i et møte 02.04.68 komiteen i oppdrag å arbeide videre med saken og legge frem en ” nærmere prioritering og konkretisering” av forslagene. Komiteen jobbet videre uten særlig respons fra kommunen.
Barnevernsnemnda kommer på banen
samarbeidet med barnevernsnemnda under Raymond Skogsrud var imidlertid godt. Barnevernsnemnd og barnehagekomite i fellesskap inviterte 25. oktober 1968 til et åpent møre på Høyer-terrassen hvor de kommunale myndigheter også var innbudt. Departementets konsulent Tora Grude holdt hovedinnlegget som ble etterfulgt av en film og en paneldebatt. fremmøtet var meget godt. Etter møtet ble det nedsatt en privat aksjonsgruppe med Ellen Trolldalen som formann. Hun ble en drivende kraft både i arbeidet med å skaffe Bratsberg barnehage nye lokaler og med å få til en barnehage på Klyve.
Den kommunale komiteen og det private aksjonsutvalget inviterte i fellesskap til et rådslagningsmøte på Duval i september 1969 som bl. a resulterte i en henvendelse til formannskapet om å bemyndige en kommunal funksjonær til spesielt å ta seg av barnehagesaker.
Først i begynnelsen av 70-årene begynte det endelig å skje noe. Da ble det etter hardt arbeid og mye påtrykk bygget barnehager på Klyve og Gulset.
I årene som har gått siden er politikernes holdning gradvis blitt forandret. En ny barnehagelov og nye tilskuddsordninger har vel en del av æren for det. Nå finner vi barnehager på toppen av alle valgprogrammer. Opptil flere barnehager er blitt satt i gang hvert år, både kommunale, andelsbarnehager og private, men fortsatt er det et stort udekket behov. Kampen om barnehager er gått inn i nye faser, men det er grunn til å minnes pionerene og deres pågangsmot.
Kanskje har barnehagene utviklet seg til noe annet enn det de hadde tenkt seg, men så har samfunnet også forandret seg. For pionerene sto barna i sentrum ,- det er å håpe at de fortsatt vil gjøre det !
Juli 1992
Ann-Mari Aasland
Mye jeg ikke visste her om min egen by. takk skal du ha!