Jeg er et sårbart menneske

Jeg vil kalle meg et sårbart menneske.

Er det ikke rart at i dagens samfunn og moderne tid så er dette nesten sett på som en negativ egenskap? Og er det egentlig en egenskap – eller er det et synes-synd-på-seg-selv-syndrom?

Jeg får mange karakteristikker og mange av de kolliderer kraftig. På den ene siden hevder noen jeg er en mediahungrig, selvforherligende, selvopptatt homofil mann og på den andre siden vil noen hevde jeg er en mann som bare gir og gir og ofrer seg så mye for andre at jeg lider for det selv.

Jeg vil tro at noen synes jeg er selvopptatt bare ved å skrive om dette her..

Jeg tror jeg selv stiller meg litt midt imellom. Jeg tror jo ikke alltid at det å være selvopptatt er en dårlig egenskap, alltid. Selvfølgelig skal man være opptatt av blant annet likeverd og like rettigheter. Jeg er opptatt av dette fordi jeg er selv er homofil, aleneboer og fordi jeg har måttet slite for aksept og lik behandling. Så er det jo andre grupper som sliter med sine ting og opptatt av det. Jeg tror jeg også har vist at jeg er interessert og deltagende i andres problemer, blant annet gjennom bloggen her.

Men sårbarhet starter ikke nødvendigvis med selvopptatthet. Kanskje heller tvert om.

Sårbarhet forveksles ofte med hårsårhet – og ja selvfølgelig er det grader av sårbarhet også. Jeg vil si jeg lider av alle gradene 😉

Det moderne samfunn utfordrer det sårbare mennesket. Vi lever i et samfunn som er tøft, rått og hvor ofte de svakeste bukker under. Sårbarhet er ofte betraktet som en slik svakhet. Man skal være sterk for å henge med. Jeg er noen ganger sterk og noen ganger svak. I mine svake øyeblikk ser jeg ofte at det blir utnyttet. Og øyeblikkene kan være avgjørende og få ganske fatale endelser.

Sårbarhet henger ofte sammen med ærlighet også, synes jeg. Å være ærlig i dag synes også noen ganger å være en hemsko. Noen vil hevde at de klarer seg best de som jukser og de som utnytter systemer. Jeg tror disse kan være like sårbare, men tar på seg en fake maske for å overleve rett og slett. En ærlig sårbar vil i mange tilfeller tape. Man kan vel på mange måter si at ærligheten er sårbar i dagens samfunn.

Jeg er kjent for å være ærlig. Kanskje for ærlig vil mange hevde. Jeg har utlevert meg selv i mange foraer. Og dermed har jeg også stillt meg selv klar for hugg. Jeg har vært ærlig om min legning, min livshistorie, min psykiske helse, om da jeg møtte «veggen» og om min situasjon som aleneboer og arbeidssøkende som ikke får jobb.

Jeg innbiller meg at det hugges stadig vekk. Jeg tror det er en konsekvens av sårbarheten. Jeg tror jeg ville overlevd og levd lengre i landet hvis jeg ble anonymisert og ikke vært så åpen og ærlig. Jeg blir ofte sett på som sær. Hva galt kan det være med et menneske som sitter med så mange kvaliteter og som allikevel ikke får seg jobb? SÆR.

Jeg må jo også være sær som velger å bli prest for en Unitarkirke som kaller seg kristen – når jeg ikke selv kaller meg kristen? Tro meg – jeg merker alle mennesker som fjerner seg fra sære meg.

Og ja mitt sårbare jeg er sært. Jeg er spesiell. Har også alltid vært det. Sær, spesiell, ærlig til fingertuppene, sårbar. Og kampene har jeg måttet ta som en konsekvens av dette. Dette gjør meg ikke akkurat til en hero. Det er vel heller de som har gått imot meg som har erklært seg selv som heroer. Som til stadighet er ute etter å finne feil, og som til stadighet gjerne vil avsløre meg. Kjellemann er ikke bedre han. Nei, det er nettopp det. Jeg er ikke bedre. Man blir heller ikke bedre i sin kamp for tilværelsen.

Man må alltid takke seg selv for hvordan man blir behandlet av andre. «Man bør være mot andre som en vil at andre skal være mot en selv». Jeg tror ikke dette alltid er lett i dagens råe, harde samfunn. Og her er heller ikke jeg bedre. Kanskje mest fordi jeg er så sårbar som jeg er blitt. For sårbarhet er jo ikke alltid et tegn på svakhet heller. Jeg vil si jeg står her ganske så stødig. Å gråte en skvett innimellom og klage over alt det som går en imot, er da slettes ikke bare noe som skjer de sårbare. Nei, kanskje enda mer blant de sterke, de uovervinnelige, de suksessfulle. De er ikke så godt rustet!

En trøst til alle oss som tåler å være sårbare; JEG tror av vi er bedre rustet! Når vi faller så faller vi ikke så langt!

Det er å håpe at dette kan være en trøst for alle som sitter der ute og sliter. Dessverre er det veldig mange om dagen.

les også «Sårbarhet som kraftkilde» (forskning.no)

– I medisinen er man tradisjonelt opptatt av hva som gjør folk syke. Kanskje er det vel så viktig å spørre hva det er som holder folk friske, sier professor og lege Kirsti Malterud.

img_47a2caf2711711

Vi lever vanedannende og vi ser det knapt selv fordi vi er så vant til det.

Jeg leser og hører det overalt: Arbeidsledigheten er kjempelav. Det er nok jobber til alle!

Nå er jeg kanskje litt pessimist av natur også, men jeg synes denne tiden i påvente av jobb er veldig frustrerende. Det henger gjerne også sammen med at jeg ikke har vært ute i arbeidslivet på 5-6 år. 3 år av dem har jeg gått på høgskole og tatt Kultur Bachelor, to år har jeg vært syk, ironisk nok som følge av at jeg har jobbet for mye..

I denne tiden – i påvente av ledige jobber har jeg tid nok til å reflektere. I dag har jeg tenkt mye på butikker og butikk-kjeder. Vel, det ble litt mer om andre ting også. Jeg hadde vel bare et behov for å skrive ned litt ting ;-))

Her er dagens refleksjoner:

Når jeg skriver at jeg er pessimist av natur, gjelder vel det mest akkurat når det gjelder jobbmarkedet. Jeg er skremt fordi jeg i en tid -nærmere 20 år – har jobbet i dagligvarebransjen. Dagligvarebransjen vil jeg karakterisere som mye slit og svette – for veldig lite tilbake. Er det noe yrke i verden som skaper pessimisme mer en optimisme, så må det være dagligvarebransjen. Vel, slik var det iallefall i mine år i den bransjen. Det er å håpe at det har forandret seg, men når jeg er kunde i en dagligvarebutikk virker det ikke som at det akkurat har forandret seg mye. I den bransjen er det brukt masser av ukvalifiserte folk. – Ja, men trenger man være så kvalifisert for å kunne sitte i en kasse på en matvarebutikk da? – tenker vel du nå.. Tenk over dette neste gang du kommer i butikken og møter de ansatte der. Selvfølgelig ingen regel uten unntak – men nærbutikken eller de store dagligvarekjedene er ikke akkurat stedet du går til for å søke råd om matlaging. Og hva kan man egentlig forlange av en student sittende bak et pipende kasseapparat som egentlig har drømmer om å bli lege eller psykolog? Det er ikke det å yte servie og SELGE som er motivet til vedkommende. Det er å få lønn så man overlever studietiden. Om vedkommende selger MER enn andre får han eller henne samme lønn uansett. Og lønnen er dårlig. Veldig dårlig.

Den som blir rikest ved å ansette ukvalifiserte folk, studenter og «jo-yngre.jo-billigere» er mennesker og bosser som SteinRike Hagen (Stein Erik Hagen). Mat selger uansett. Mat må vi alle ha – uansett om det er dyrt eller det er dårlig service der vi kjøper den. Og SteinRike Hagen er rik nok. Hvorfor skulle han bry seg? Og matprisene må vi stilltiende bare godta. Iallefall alt så lenge som at vi ikke gjør det til en vane å dra fra butikk til butikk, veksle mellom kjedene og handle der hvor det til enhver tid er billigst. Det norske folk trenger ikke gjøre det i dag. Vi har ikke tid til det og penger har vi nok av. Ja, noen handler sågar sine matvarer på bensinstasjonen eller kjøper middagen på mcDonalds eller får middagen kjørt hjem av Peppes. Vi har råd til det.

Stilltiende godtar vi det meste. Livet vårt er blitt en vane. Vanen gjør også at vi ikke lenger stiller krav. Bakeren, kjøttmesteren, fiskeren og kolonialhandleren på hjørnet er blitt borte. Vi kan dra fra by til by på de store kjøpesentrene og vi opplever at alle sentrene er helt like. De store kjedene har overtatt vår verden og de spiser opp alle de små nærbutikkene. Der man møtte kjentfolk. Der man kunne sette varene på krita når man manglet penger, men det var greit for eieren av butikken kjente deg jo. Nærbutikken var nærmest en institusjon – for veldig mange et møtested. Butikken var så mye mer enn bare en butikk vi ville komme fortest mulig ut fra.

Det danner seg nærmest monopoler. I toppene sitter det eiere som eier strømmen like mye som de eier matbutikken. Så lenge penger strømmer inn bryr jo ikke de seg om de betalende er fornøyd med varen eller ikke. Går inntektskurven ned så tenker de automatisk nedskjæringer og billigere arbeidskraft. Aldri tenker de at de selger mer fordi folk vil ha kvalitet og kompetanse. De utnytter vår stilltiende vane. Vanen vår heter penger. Vi får alt for penger og penger har vi nok av. Er vi det minste misfornøyd så går vi til konkurrenten uten å tenke på at konkurrenten til syvende og sist er eid av samme person. Vanen vår er også lettvinthet. Vi har ikke tid til å stoppe opp. Vi er stadig i bevegelse. Vi vil kjøre helt til døren – aller helst vil vi ha varene kjøpt over internett, levert på døren.

Og det sprer seg. Bysentrumene blir like. Bysentrum er et kjøpesenter. Vi kan gå tørrskodde, under tak og vi får det samme tilbud enten vi handler på Lillehammer, en bydel i Oslo eller Skien. Bygdene blir nærmest nedlagde fordi kjøpesentret i den nærmeste byen stjeler bygdefolket. Veier blir lagt utenom bygdene, bygdene blir overlatt til rånerne. Snart forsvinner vel rånerne også. Bygdene dør jo.

Klart mange steder har dette gjort at man må tenke nytt. Jeg synes mange bygder er blitt flinke til å overleve og ta utfordringene. Ikke minst vil jeg skryte av min egen hjembygd Vågå.

Dette er mine refleksjoner og jeg ser at jeg virker pessimistisk. Verden går jo videre og vi med den. Men jeg synes kanskje det er sunnt å stoppe opp litt å tenke over hva vi er med på. Være litt mer kritiske til verden utenfor oss selv, datamaskinen og mobiltelefonen vår.

Når jeg reflekterer slik jeg gjør nå, så tenker jeg alltid at alt var bedre før. Det var det nødvendigvis ikke. Ikke alt. Men jeg tror vi hadde bedre tid til hverandre. Vi hadde dugnader og vi brydde oss – tror jeg, mer om hva våre medmennesker foretok seg. Trengte noen hjelp var vi flinkere til å stille opp. I dag lar vi heller være å ta telefonen hvis den jæ… naboen ringer igjen..  «-Vi har vel aldri jobbet så lite som nå» – er en vanlig oppfatning. Jeg synes det virker som at jobb tar all vår tid. Iallefall har vi mindre tid til å være sammen i familien og blant venner. Folk klager hele tiden på at de er slitne, trøtte og uopplagte.

Jeg er mitt eget forbilde i det jeg skriver om nå. Jeg merker at jeg ofte skjermer meg og trives godt i min egen lille trygge verden. Jeg går sjelden ut og besøker folk. Jeg snakker jo allikevel med dem gjennom sms og en sjelden gang over telefon. Best er det når livet bare passerer – sin vante gang. Hvorfor engasjere seg. JEG har det bra. Jeg opplever meg selv som veldig egoistisk – og det skremmer meg.

Vel, jeg kunne skrevet masse mer. Mye har jeg skrevet før også om avhengighet av mobiltelfoner og data bla. Jeg tror jeg savner noe i livet mitt. Jeg tror jeg er blitt et vanemenneske og jeg er så vant med det at jeg knapt ser det. Men jeg ser det litt for jeg skriver jo om det. Det kjennes faktisk deilig.

Status quo «Størst av alt er kjærligheten»

I disse relativt rolige bloggtider er det tid for å ta et tilbakeblikk og et status qou for bloggen min.

Det har skjedd et aldri så lite jubileum her på bloggen. Antall besøkstreff har rundet 75 000 – noe jeg synes er helt fantastisk.

Her er noen fakta om bloggen «Størst av alt er kjærligheten».

Mitt absolutt første blogginnlegg skrev jeg 16 november 2006 og det var min kronikk «Modernitetens Ensomhet» som også var publisert i Agderposten.

I september 2007 byttet jeg bloggvert fra Blogspot til WordPress.

Siden da har jeg hatt 76 300 besøkende til bloggen min. Dette er sikkert ikke så mange i forhold til de største bloggerne men jeg er henrykt! ;-))

Dette skulle gi et snitt på ca 7600 besøkende pr måned, ca 250 pr dag

Jeg har hatt 330 poster med 3 038 kommentarer

Bloggen har 38 temasider, hvor DIKT/SITATER er den absolutt mest besøkende her på bloggen med 4 900 treff. VITSER/HUMOR og BJØRN EIDSVÅG har 860 treff. OM KJELLEMANN 730 treff.

Den absolutt største saken som har gitt mest treff er saken om Andreas Hesselberg som var oppført som eier av 3 erotiske blogger- Kristenblogg Andreas Hesselberg eier sex-sider hadde 1 160 treff og Jeg blir forsøkt truet til taushet 1 100 treff

Utenom disse to postene er følgende mine Topp-poster:

«o helga natt» med Kim Rune

GRATULERER ERLEND BRATLAND!

Har Satan tatt bolig i Arnfinn?

MAX WEBERS BYRÅKRATIMODELL – relevans for kulturforvaltningen?

I dag har hyklerne møte.

Burde jeg være redd?

Er ikke kjærligheten størst av alt?

Hesselbergsaken så langt.

Innimellom disse er en del musikkvideoblogger med tekster og dikt, hvor den definitivt mest besøkte er

«o helga natt» med Kim Rune

 

Besøkende til bloggen har kommet hit via WordPress dashboard, Bloggrevyen, Busters notater, Haralds strøtanker og Sonitus – som de fem største utenom søkemotorene.

Her er de 10 største søkeordene som har brakt besøkende til min blogg:

gaysir 404
erlend bratland 362
kjellemann 293
o helga natt 249
størst av alt er kjærligheten 202
eksamen 184
kom mai du skjønne milde 161
fredrik stave 151
jotunheimen 149
dikt om kjærlighet 134

Den travleste dagen på bloggen her var faktisk 17 mai 2008 da bloggen hadde besøk av 1 224 stk.

Bloggen har blitt linket til 50 ganger 5 ganger av Sonitus

I mai 2008 fikk jeg domenenavnet: www.kjellemann.com (Du kommer til bloggen min med denne adressen.)

TILBAKEBLIKK

Jeg er utrolig takknemmelig over alle som besøker bloggen. Det skulle være interessant å se en oversikt over hvor mange som føler de har blitt «rikere» av å besøke bloggen. 😉 Med rikere mener jeg at de føler at de har fått noe igjen ved å besøke bloggen, enten det nå er nye tanker om et emne, nye opplysninger om et emne, eller at innlegg har fått frem følelser. En del tilbakemeldinger får jeg gjennom bloggen her, noen får jeg gjennom mail, noen få har jeg fått på gata (!), noen har ringt meg direkte.

Jeg er blitt kjent med en rekke flotte mennesker gjennom blogging. En litt rar følelse dog fordi man føler at man blir godt kjent, men med mennesker man kanskje enda ikke har møtt face to face. En WordPress-sammenkomst hadde kanskje vært tingen?

Det er ikke til å komme utenom at jeg også har fått fiender gjennom bloggingen. Navnet på bloggen har vekket harme i kristne kretser – det vet jeg. Emnene som omhandler homofili og kristne sølepytter som jeg kaller det, har skapt store debatter, stygge ordvekslinger og vekket hat og sinne. Avsløringen om Andreas Hesselberg sine eierskap til 3 sexblogger som skjedde her på bloggen, førte til telefonstorm hos aviser som skrev om saken med trusler og et enormt sinne til journalistene.

Men det er vel slik en blogg også skal fungere. Den skal skape debatter og engasjement. I tillegg har denne bloggen også blitt et aldri så lite oppslagsverk i homohistorie, homonyheter, diktsamlinger og musikk. Bloggen har en del linker til ulike hjelpetelefoner og hjelpesider, organisasjoner og temasider som er flittig besøkt.

Bloggeren selv har ofte følt seg sliten og ofte oppgitt. Bloggen har frembrakt mang en tåre, fortvilelse og til og med frykt over hatmeldinger, harde ord og beskrivelser av meg som jeg har opplevd urettferdig og urimelig.

Mest av alt har bloggen gitt med gleder. Og jeg har som sagt før «møtt» så mange fantastiske mennesker – «ingen nevnt – ingen glemt».

Jeg vil fortsette å dyrke kjærligheten og fremsette at Størst av alt er kjærligheten. Den overvinner alt. Kjærlighet kan aldri bli galt. Kjærligheten har ingen grenser. Det er ikke hvem du elsker men AT du elsker som er det viktige.

Jeg vil få ønske alle mine lesere av bloggen

EN FLOTT SOLFYLLT SOMMER!

EN STOR OG VARM TAKK TIL ALLE SOM BIDRAR PÅ BLOGGEN OG LESERE AV BLOGGEN MIN.

Gi gjerne tilbakemeldinger om hvordan bloggen kan bli bedre.

Til ettertanke…

What the hell is going on?

where are we? what the hell is going on?
the dust has only just began to fall
crop circles in the carpet, sinking, feeling
spin me around again and rub my eyes
this can’t be happening
when busy streets a mess with people would stop to hold their heads heavy

hide and seek
trains and sewing machines?
all those years they were here first

oily marks appear on walls
where pleasue moments hung before
the takeover, the sweeping insensitivity of this
still alive

hide and seek
trains and sewing machines? oh, you won’t catch me around here
blood and tears they were here first

mm what you say
oh that you only meant well, well of course you did
mm what you say
mm that it’s all for the best, of course it is
mm what you say
that IT’S JUST what we need, you decided this
mm what you say
what did she say?

ransom notes keep falling at your mouth
mid-sweet talk, newspaper word cut outs
speak no feeling no i don’t believe you
you don’t care a bit you don’t care a bit

you don’t care a bit
you don’t care a bit
you don’t care a bit
you don’t care a bit
you don’t care a bit

 

så denne videoen hos Trond

Støtt blogg til blogg-kampanjen!

Støtt blogg til blogg-kampanjen!

Posted in Blogging by Jarle Petterson den mars 25th, 2008
HHS’ Beijing-kampanje (faksimile)
Verdens øyne er i forbindelse med Beijing-lekene vendt mot Kina og de systematiske overgrepene som blir begått av landets egne myndigheter, denne flombelysningen av de blodige forholdene kan vi nå utnytte til fulle.

Dette er en oppfordring til alle som har en blogg og til alle som har lyst til å protestere mot brudd på menneskerettigheter i Kina: Klipp ut denne postens tekst i sin helhet, og lim den inn i din egen blogg, slik kan vi nå så mange lesere som mulig! Ping gjerne aktuelle Dagbladet-artikler hemningsløst via Twingly (Twingly kan du pinge når som helst gitt at du har en lenke til Dagbladet-artikkelen i posten din)

Til alle lesere:

På opprop.no er det lagt ut et protestbrev du kan sende noen utvalgte sponsorer av Beijing-lekene i tillegg til et opprop du kan signere dersom du synes menneskerettighetene i Kina er verdt å kjempe for. Det er en reell mulighet for at om bare presset blir stort nok, så vil IOC endelig ta det ansvaret de så lenge har unnlatt å ta: Hjelp IOC med å hjelpe 1,4 milliarder undertrykte Kinesere, gå til denne siden og begå en skjerv: Krev ytringsfrihet for kineserne!

Tusen takk til alle som vil bidra!

Tekst kopiert fra IRRELEVANSER

Beijing/Kina-dekning i Dagbladet.no

Illustrasjon: HHS’ Beijing-kampanje (faksimile)

Iransk gutt nektet asyl

isna_iran_front_5300_210.jpg

En 19 år gammel homofil gutt fra Iran, som opplevde at kjæresten hans ble henrettet, ble for kort tid siden nektet asyl i Storbritannia. Nå har han også blitt kastet ut fra Nederland.

Mehdi Kazemi dro fra Iran i 2004 for å studere i Storbritannia. To år senere opplevde han at iranske myndigheter hadde arrestert kjæresten hans i Iran, og kjæresten hadde blitt tvunget til å oppgi Mehdis navn. Kort tid etter fikk Mehdis far besøk av politiet som kom med en arrestordre på sønnen hans.

les mer i blikk.no

Organisasjon for singelmennesket – ENSLIGES LANDSFORBUND

Er du singel og som meg drittlei å ikke bli tatt hensyn til? Gruppen enslige er stadig økende men så å si aldri nevnt av politikere. Vel, her er en organisasjon som på en utmerket måte ivaretar og setter fokus på ensliges levekår.

(artikkelen er hentet fra http://www.nordlys.no/debatt/ytring/article3087870.ece )

Tidligere barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellem droppet arbeidet med en egen stortingsmelding for enslige. Det ble begrunnet med at gruppen er så variert og uensartet at det blir vanskelig å finne felles tiltak.

Av Toril Eidstø, Ensliges Landsforbund, Målselv

Publisert  29.10.2007

 

Vi er 800.000 voksne single i Norge, og antall single har økt med 300.000 de siste 20 årene.

Mange er ressurssterke og tjener godt, men mange enslige sliter økonomisk.

Boligmarkedet er det viktigste hinderet å komme over for single. Med dagens boligpriser er det nesten uoverkommelig å kjøpe sin egen bolig med bare en inntekt.

Øvrige boutgifter som eiendomsskatt, kommunale avgifter, forsikringer, TV-lisens, aviser osv., skal også betales med en inntekt. Det urettferdige er at disse avgiftene er like store om man er en eller mange i husholdningen.

Enslige utgjør over en tredjedel av alle husholdninger i Norge. Mange aleneboere er å finne i gruppen av fattige, da samfunnet er innrettet på at man skal ha to inntektskilder. Det perfekte 2007-mennesket synes å være et parmenneske.

Nå er det er viktig at vi som er single og aleneboende organiserer oss, slik at vi får en sterk stemme som vil bli hørt av politikerne. Ensliges Landsforbund er en interesseorganisasjon hvor vi kan samles. Bare 3000 av oss har engasjert oss i Ensliges Landsforbund, og de trenger mange flere medlemmer for å få gjennomslagskraft. Nå må vi opp og kjempe for vår sak, slik at vi som er aleneboere blir hørt ved neste stortingsvalg!

La oss starte en aksjon! Meld dere inn!

Ensliges landsforbund er på http://www.ensliges.no, Ensliges Landsforbund, Postboks 6676 Rodeløkka, 0502 OSLO. Telefon 22 09 17 10.

Mine tanker om troen – om Gud, Bibelen, Jesus, Synd, Satan, Helvete og dommedag

Jeg er ikke kristen. Men jeg også har en tro. Jeg tror alle mennesker TROR noe, men de har ikke satt seg selv i en bås som heter kristen tro.

Jeg vil prøve å definere kristen og TRO som to begreper – slik JEG ser det.

Innen kristen tro er det en rekke begreper som er vesentlige:

En kristen tror på en makt som de kaller Gud. Bibelen er deres regelbok, skrevet av Gud.

Bibelen er en samling av 66-73 små bøker med kanoniske skrifter innen jødisk og kristen religion. Bibelen er delt i to. Det gamle testament og Det nye testament. Det vil si før og etter Jesu fødsel.

          Det gamle testamentet inneholder 39 bøker om lov, poesi og historie.

          Det nye testamentet inneholder 27 skrifter som omhandler Jesus Kristus og den tidligste kristne lære og forkynnelse, og utgjør den spesifikt kristne del av den bibelske kanon (normativ skriftsamling).

          4 evangelier skrevet av Mathias, Marcus, Lukas og Johannes

          Apostlenes gjerninger er fortsettelsen av evangeliet til Lukas

          Paulus 13 brev (det er strid om Paulus er forfatter av 6 av dem)

          8 andre brev

          Åpenbaringen

De originale manuskriptene til bøkene har ikke overlevd. Bibelen har blitt oversatt og redigert en rekke ganger gjennom tidene. Det er 143 uavhengige bibelselskaper i verden med arbeid i omtrent 200 land som jobber med dette. Bibelen fins på 2 403 språk enten i fullstendig utgave eller delvis, med minst en av bibelbøkene. I dag er Bibelen i sin helhet oversatt til 429 språk.

 Den hellige treenighet, (også triniteten eller Den treenige Gud) er i kristen doktrine en betegnelse på Gud. Den definerer Gud som ett vesen, men tre personer: Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. De fleste kristne kirker bekjenner denne troen, men det finnes enkelte retninger som avviser den. Doktrinen er utviklet først og fremst som et svar på hvilket vitnesbyrd Bibelen har om spørsmålet om hvem Gud er, og hvordan Guds eksistens kan beskrives. Gud er én natur, med én vilje, men han viser seg allikevel for menneskeheten i tre personer, som er likeverdige. 

For kristne er Gud skaperen og opprettholderen av verden. Gud har all makt.

Jesus Kristus var en historisk person, en jøde fra Nasaret og Guds sønn ifølge  Han ble dømt til døden og henrettet av romerne i begynnelsen av det første århundre i Jerusalem, og ifølge den kristne tro gjenoppstod han fra døden. Han inngår i de aller fleste varianter av kristendommen i Den hellige treenighet sammen med Gud Fader og Den hellige ånd Jesu liv og forkynnelse er som sagt før grunnlag for Det nye testamente, særlig for de fire evangeliene.

Hans liv og lære stod i offerets tegn, og han brukte lignelser, paradokser og undergjerninger for å forklare og understreke sitt budskap. Det sentrale emnet i hans forkynnelse synes å være Guds rike eller «himmelriket», og hvordan man kan bli frelst inn i dette riket. På grunn av sin store medynk med folket begynte han å helbrede syke og trøste fattige. Han rettet krasse angrep mot de rike, de lettvinte, de umoralske og de selvtilfredse fariseerne. Hans lære, som enkelte mener blir oppsummert i Fadervår forteller om en barmhjertig Gud.

Den hellige Ånd er innen kristen teologi den tredje personen i Den hellige treenighet. Ånden regnes for å være den siden ved Guds vesen som inspirerer mennesker til å leve etter Guds vilje.

Helvete er i følge mange religioner et sted eller en tilstand av smertefull lidelse. Det Nye Testamente bruker dette ordet Hades, men det bruker også ordet Gehenna . Denne dalen var brukt som søppeldynge for Jerusalem, og forholdene var atskillig mer uhygieniske og fæle enn på moderne søppeldynger. En gang i blant satte hebreerne fyr på søppeldyngen, og den var så stor at den kunne brenne i måneder. Det var uten tvil et svært skremmende sted å være. Den tidlige kristendommen lærte at de fortapte ville bli brent i dalen på samme måte som søppelet. Teologer som motsetter seg idéen om helvete men som likevel ønsker å forsvare Bibelen som kilde, argumenterer med at en brennende søppeldynge på Jorden umulig kan referere til en tilstand etter døden. Straff for de vantro og belønning til de troende er et gjennomgående tema i den tidlige kristendommen.

Himmelen er en forestilling om menneskets tilstand etter jordelivet som forekommer på varierende måter innen en rekke religioner og filosofiske systemer. De som tror på himmelrikets eksistens anser at det er dit (eller, innen noen religioner/filosofier, til Helvete) som noen, mange eller alle mennesker kommer når jordelivet er over.

Synd er i religiøs sammenheng knyttet til det som står i et motsetningsforhold til det guddommelige vesen, virkelighet og vilje. Sagt på en annen måte, synd står i et motsetningsforhold til Guds hellighet. I kristendommen er det to forskjellige utgangspunkt i synet på synd. I den vestlige tradisjonen ser man på det som et lovbrudd eller et kontraktbrudd, og det følger av dette at også spørsmålet om frelse sees fra en legalistisk vinkel. I østlig kristendom sees det mer som et spørsmål om forhold, både mellom mennesker og mellom menneske og Gud. Det greske ordet som brukes i Det nye testamente er hamartia, som egentlig betyr «å bomme på målet». Frelse sees derfor som et resultat av forbedring av forhold. De to konseptene utelukker ikke hverandre, og skyldes mer forskjellige tankesett i øst og vest enn opprinnelig en teologisk uenighet.

Synd anses generelt innen kristendommen for å være både en handling og en tilstand («å leve i synd»).

Det skilles mellom personlige synder og arvesynden. Arvesynden, det vil si menneskets første brudd med Gud, anses å bli renset vekk av dåpen. Det er noe forskjellige oppfatninger av konsekvensene av arvesynden. I katolsk lære hever man at arvesynden medførte at forholdet til Gud ble skadet og forvrengt, men ikke ødelagt, slik at mennesket fikk en dragning mot synd men ikke en syndig natur. I protestantisk lære, og spesielt klart uttrykt i lutherdommen, anser man at forholdet til Gud ble ødelagt, slik at menneskets natur ble syndig.

Satan er en engel, demon eller en undergud i mange religioner. Satan spiller flere roller i den hebraiske Bibelen og i Det nye testamente. I den hebraiske Bibelen er Satan en engel som Gud bruker til å teste menneskenes trofasthet til Ham (for eksempel prøven i Jobs bok). I Der nye testamente er Satan portrettert som en ond, opprørsk demon som er Guds og menneskehetens fiende.

I moderne religioner og andre mytologier blir Satan også sett på som en enhet som er årsaken til alt ondt i verden, det ondes innerste vesen.

Det var Satan som talte gjennom en slange til Eva, og som overtalte henne til å gjøre opprør mot Gud. Bibelen kaller derfor Satan for «den gamle slangen» (Åp. 12:9). For å nå sitt mål i å få folk til å vende seg bort fra Gud, så benytter han ofte smarte metoder for å lure menneskene til å tro at de gjør det som er riktig, når de egentlig gjør det som er galt, noe Bibelen forklarer i 2. Kor. 11:14,15 – «Det er ikke noe å undre seg over. For selv Satan skaper seg om til en lysets engel. Og da er det ikke rart at hans tjenere skaper seg om til tjenere for rettferdigheten. Men til slutt skal de få lønn etter sine gjerninger.»

Mat. 25:41 viser at Gud har til hensikt å tilintetgjøre Satan og hans engler, når Guds tid er inne til det: «Så skal han si til dem på venstre side: «Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og hans engler.»»

Dommedag er etter den kristne dogmatikk teologien om dommen den dag da Kristus ved alle tings ende og etter de dødes oppvåkning, ved sin gjenkomst på jorden skal holde dom over jorden og dens gode og onde mennesker. I kunstens fremstillinger er dommedag vanligvis fremstilt slik at Kristus sitter i midten på sin trone med en glorie. På hans høyre side blir de salige ført gjennom Himmelens porter, på hans venstre side drar djevler de fordømte inn i Helvete

(tekstene ovenfor er hentet og limt sammen fra Wikipedia og kan inneholde feil).

Mine tanker om tro

Jeg tror på at vi ikke er her tilfeldig. Jeg tror livet vårt har en mening. Og jeg tror at det finnes en ”Gud” som styrer våre liv. Jeg setter Gud i hermetegn fordi ”dette” som styrer våre liv kan godt kalles Gud. Gud kan bety sjel, ”ånden” inni oss som styrer våre tanker og derav også styrer våre liv. Tankens kraft er ikke tilfeldig. Våre tanker er styrt av valg og vi tar valg mange ganger i løpet av en dag. Valgene består av alternativer. Vi tenker skal jeg være hjemme eller skal jeg gå på jobb. Tankene forteller oss hva som er riktig å gjøre. Tankene styres av det vi anser som fornuftig eller også det som er realitet. Tanker kan også være dårlige eller hevngjerrige. Det ligger i oss at vi skal gå på jobb etter den turnus vi er satt til å være på jobb. Det er realiteten. Det er også det mest fornuftige fordi da får vi lønn og dermed kan vi overleve. Vi kan også tenke å la vær å gå på jobb. Er dette fordi vi er syke så er det realistisk, men er det fordi vi ikke orker og heller vil være hjemme så er det en dårlig tanke. Vi kan tenke at vi vil være hjemme fordi vi synes at sjefen alltid er sur. Dette er hevntanker.

Realitetene ligger der og er faste. Virkeligheten er uforanderlig. Fornuften kan variere og valgene er styrt av hva som er realitet og hva som er fornuftig. Fornuften vår styres av hva som er hensiktsmessig og den kan være enten egoistisk eller fornuftig for det allmenne. Å jobbe gir oss lønn slik at vi har til livets opphold og dessuten har arbeidsgiver behov for vår arbeidskraft. Derfor er det fornuftig å gå på jobb både for egen og andres skyld.

Hvem styrer tankene våre og dermed påvirker våre liv? Hvem er det som gir oss dårlig samvittighet hvis vi gjør ting som vi opplever som ”ikke riktige”. Det er en kjennsgjerning at når vi for eksempel ringer jobben og sier at vi er syke, mens vi egentlig bare tenker at det er deilig med en dag fri, så får de fleste av oss dårlig samvittighet. Vi gjør noe vi innerst inne vet er galt. Samme gjelder om vi lyver, stjeler, er utro, går bak ryggen på folk og sladrer osv osv..

Hadde vi ikke hatt denne samvittigheten så kunne vi jo gjort akkurat hva vi ville hele tiden uten å tenke på konsekvenser. Alt vi gjør har konsekvenser enten for en selv eller for andre. Selv om vi satt i en stol og gjorde ingenting ville det få konsekvenser – om ikke annet så i alle fall for oss selv. Satt vi i stolen for lenge uten å gjøre noe så ville vi mest sannsynlig bli syke, ensomme eller i verste fall sulte i hel.

Jeg tror at våre liv styres av noe. Jeg tror det er en mening med alles liv. Jeg tror også alle mennesker er her med et mål, en misjon. Jeg tror denne misjonen er at vi skal utvikle oss. Verden utvikler seg hele tiden og menneskene med den.

På den tiden Bibelen var skrevet levde de under helt andre kulturer enn den vi har i dag. Hvis vi i dag skulle skrevet Bibelen ut ifra hva Guds vilje er så ville det vært helt unaturlig å skrive om steining av mennesker, eller at kvinner er underdanig mannen, eller at vi ikke skal ha klær bestående av to forskjellige stoffer. I dag måtte vi også ha skrevet om moderne teknologier, om store globale forandringer som at vi bruker bare to sekunder på å nå et menneske på andre siden av jorden.

Dommedagsprofetier har skjedd opp gjennom alle år i historien. Mennesker har sett ”tegnene” mange ganger. Da dampskipet kom oppover norske elver trodde menneskene da at dommedag var kommet. Eller da bilen kom. Eller rocken. I dag er det naturlig for kristne å snakke om miljøtruslene og værforandringene som et dommedagstegn. Dommedagsprofetier, Satan og Helvete har blitt brukt for å true mennesker til å tro. Tegnene skulle være tydelige – folk så tegnene – og dermed var tegnene en sannhet og så var Bibelens Gud sannhet. Før i tiden var det vanlig å blande overtro med Gudstro. Ut ifra dette har vi fått en rekke skremsler som noen ganger tilfeldigvis stemmer eller tilfeldigvis ikke stemmer.

Det står veldig mye bra i Bibelen. Det er mange grunnleggende ting som står i Bibelen som så absolutt mennesker kan kjenne seg igjen i den dag i dag. Det å stjele, myrde og lyve er ikke noe vi mennesker er født til å leve med å godta. Dette er ting som skader andre enn oss selv og var gjeldende på bibelsk tid slik det er i dag. At for eksempel ”menn som ligger med menn slik de ligger med kvinner er avskyelig” gjelder også for mange i dag slik det gjorde den gangen. Forskjellen er at på bibelsk tid mente man at slike måtte dø – i moderne deler av verden har man etter hvert forstått at dette er litt vel drastisk, MEN i land hvor homofili er forbudt skjer det den dag i dag at mennesker blir dødsdømt for å uttøve homofil praksis. De som kaller seg bibeltroende tør ikke stå for dette og sier heller at dette må oppdateres – slik de gjør med så mange andre ting som står i Bibelen.

Det er stor uenighet blant dagens kristne om mange emner i Bibelen om tolkning og om det skal oppdateres eller ikke. Dette gjelder emner som for eksempel kvinnelige prester, tuktbegrepet i forhold til barn og homofili er eksempler på dette. Jeg kan vanskelig forstå hvordan mennesker i dag kan kalle seg bibeltroende uten at de selv lever slik Bibelen foreskriver. Med en gang et bibeltroende menneske trår ett skritt vekk fra det som står i Bibelen er det ikke bibeltroende lenger, er min påstand. Med en gang noen tolker det som står i Bibelen og oppdaterer dette for å gjelde i dag etter dagens kultur og sin egen levemåte gjør de seg selv til Gud og gjør sine ord til Guds ord er min påstand.

Bibelen kan godt være en rettesnor for alle mennesker kristne eller ikke. Men da snakker vi om de grunnleggende tingene som står i Bibelen. De aller fleste mennesker ville støtte seg til de 10 bud. De 10 bud er like relevante i dag som for 2000 år siden. Vel, står kanskje ikke ekteskapet like sterkt som det gjorde den gangen. Ekteskapet sto sterkt frem til dette århundret men i dag oppløses nær halvparten av alle ekteskap. I mange statistikker vises det til og med at det er størsteparten kristne som skiller seg.

Kirken i Norge har hatt enorm makt. Denne makten er de i ferd med å miste. Den norske kirke er statskirke i Norge. I grunnloven § 2 er den evangelisk-lutherske religion definert som statens offentlige religion. Som en følge av dette er biskoper og prester i Den norske kirke statlige embets- og tjenestemenn. En del tilhengere av statskirkeordningen legger vekt på at Kongen i kirkelig statsråd er et kirkelig organ. Andre mener dette organet utøver politisk styring av kirken. Dette er ifølge Norsk senter for menneskerettigheter problematisk for kirkens egen religionsfrihet. Det har i mer enn 100 år vært diskusjoner om Den norske kirke fortsatt skal være statlig eller om man skal skille kirken fra staten. I denne sammenheng har den siste statlige utredningen (Gjønnes-utvalget) presentert et tredje alternativ: Lovforankret folkekirke. Etter dette alternativet er Den norske kirke fortsatt forankret i lovverket, men samtidig er den et eget rettssubjekt med selvstendig beslutningsmyndighet. En tilsvarende løsning ble valgt i Sverige fra år 2000

Kirken har en historie hvor kirkens menn har nærmest vært ensbetydende med frykt. Man skulle frykte kirken. Presten bodde på sin prestegård, gjerne på det høyeste punktet i bygda slik at han kunne se ned på sine ”sognebarn”. Fra prekestolen ble det formanet til pietisme hvor moralen skulle komme foran læren. Pietismen hadde klare millenarianistiske trekk, og forventningen om gudsrikets komme – og forberedelsen av denne hendelsen – er en sentral del av den pietistiske forkynnelse. Moralen var ganske klar. Jo mer penger du ga til Kirken og jo frommere du klarte å leve, jo bedre sikret var du himmelrik. Det presten sa var lov enten det nå var i tråd med Bibel eller prestens velbefinnende. Presten tok seg godt betalt når et barn skulle døpes, for konfirmasjon, bryllup eller begravelse. Det var gjerne så dyrt at dette var noe man måtte spare til. Hadde man vært uheldig og kanskje var med barn FØR man giftet seg så ordnet dette seg gjerne hvis man betalte ekstra til presten. Jo rikere du var jo nærmere sto du også Kirken. De rikeste fikk stå først til å bli konfirmert bl.a.

Vi ler vel kanskje litt av dette i dag og tenker at slik var det den gangen. Jeg tror dette ”makthierarki-mønsteret” eksisterer den dag i dag. Mange kristne, særlig de såkalte kristenfundamentalistene mener de er utvalgte folk. Jo mer fundamentalistisk jo nærmere Gud er du. Jo mer ”bibeltro” du er jo nærmere er du også Gud. De står først i køen og rikdommen du før måtte ha er byttet ut med bibelkunnskaper og stempelet F R E L S T i pannen.

Jeg tror ikke at det at man er frelst er sikret plass i himmelen. Jeg tror det er hvordan du lever som menneske. Jeg tror ikke Gud krever noe av deg som menneske annet enn at man har levd på jorden og har lært noe av gudskraften eller gudsånden – den kraften som lever inni oss hver dag og som styrer våre liv. Jeg tror ikke på noe helvete. Helvete har vært der som et skremsel for å få mennesker til å tro – og jo flere mennesker som tror det samme – jo større makt fikk de troende. Helvete ble brukt som innkrevingsmiddel en slags nåtidens pengeinnkrever. Betalte du ikke og gjorde du ikke som de kristne sa så var resultatet helvete. Der ville jo ikke folk havne så da betalte de av det de hadde. Mange ble ruinert – mange overlevde ikke. For mange har denne trusselen vært så fryktelig at de har tatt sitt eget liv – noe som i seg selv tilsa at man automatisk havnet i helvete. Slike fikk ikke engang bli begravet innenfor kirkegjerdene. Dødfødte fikk heller ikke det. De var byttinger. I dag sier kristne at selv 1 mnd gamle fostre er mennesker… rart…

Jeg tror kraften (Gud) som lever i oss og som styrer dagene våre er bare god. Han vil oss bare godt. Han sørger for at min bibel skrives hver dag gjennom gode og dårlige erfaringer som jeg lærer av og utvikler meg gjennom. Jesus var en bra filosof som må forstås utifra at han levde i den tid han levde i og i den kultur han levde i. Men jeg tror Jesus var klok og at han var et bra menneske. Han kalte seg Guds sønn. Jeg tror vi alle er Guds sønner og døtre. Vi er en del av noe så stort som ingen av oss kan fatte. Jeg tror ikke det er meningen heller at vi skal fatte. Vi skal bare lytte til stemmen inni oss og godta den og forstå at den er nødvendig for oss for at vi skal overleve. Vi utvikler oss og verden utvikler seg. Gud virker ulikt i oss og skaper oss ulike fordi vi skal lære av hverandre. Hva målet er vet bare Gud. Vi skal ikke forske i dette, vi skal bare leve.

For meg er det viktigste: STØRST AV ALT ER KJÆRLIGHETEN – også hentet fra Bibelen. Jeg synes bare ikke at dette akkurat er ensbetydende med oppfattelsen kristendom. Det er veldig trist. Min Gud – altså min sjel forteller meg at kjærlighet kan ALDRI bli galt. Det viktigste er ikke hvem du elsker men AT du elsker. Jeg har også noen ganger problemer med å elske og være glad i alle. Men for meg er dette så viktig at jeg prøver iallefall. Jeg ønsker ikke å forandre mennesker til å bli noe som jeg er. Folk må få være som de er. Vi må heller rette fokuset fra HVA de er til HVEM  de er. Om personer rundt oss er muslim, jøde, kristen, homo, hetero, bi, gammel, ung, er svart eller har lys hudfarge er ikke viktig men det er viktig hvem de er og hva de gjør. Vi er alle mennesker og alle mennesker gjør feil. En god egenskap er å innse dette, evt be om unnskyldning eller tilgi. Jeg tror mennesker er ment å leve i fred med hverandre. Dessverre har religionsforskjeller gjort at krig er en stor del av vår hverdag, enten vi lever midt i den eller at vi hører om den. At mennesker lever i krig er ikke Guds vilje – det er ikke menneskers egentlige vilje. Kriger er startet av mennesker som setter seg selv over Gud. De vet dessverre ikke hva det er å elske.

Jeg vet selvfølgelig ikke fasiten på dette. Men dette er hva jeg tror.

(artikkelen inneholder opplysninger klippet og hentet fra wikipedia.no)

MAX WEBERS BYRÅKRATIMODELL – relevans for kulturforvaltningen?

(Min eksamensbesvarelse i faget kutlurforvaltning 2007 )

 

Max Weber (1864-1920), er en kjent tysk økonom og sosiolog og av mange kalt sosiologiens far og har vært en banebryter for en rekke sentrale arbeidsområder innen fagene ”generell samfunnsteori, grunnlags- og metodelære, religionssosiologi, rettssosiologi, politisk sosiologi, organisasjonssosiologi og utviklingssosiologi” [1](innledningen om Weber:9) Han har etterlatt seg et livsverk som vi vanskelig kommer utenom når vi skal forsøke å forstå eget samfunns – og vår egen sosiologis forutsetninger. Dagens samfunnsforskning inspireres av Weber og skaper både diskusjoner og strider, men er også et forbilde for mange statsledere i dag.

 Byråkratiets kjennetegn

Byråkrati viser til en spesiell type administrativ struktur, utviklet i samband med den formelle, rasjonelle – legale typen av autoritet. Max Webers klassiske fremstilling av byråkrati i korttekst er: ”Et skrevet regelverk som gir en klar fordeling av rettigheter og plikter, oppgaver og autoritet, bruk av skriftlig kommunikasjon og oppbygging av arkiv, som angir et klart skille mellom person og posisjon eller rolle, og som forutsetter rekruttering fra en spesialisert utdanning og ansettelse på fast lønn med muligheter for en livslang karriere [2](Christensen, Egeberg:304) Den administrative strukturen bestående av regulerte legale normer var bindende for både stat eller styrende – og de styrte. Like saker skal behandles etter de samme regler, og man skal foreta en følelsesmessig nøytral behandling av saker og klient og en spesifikk orientering rundt sakens kjerne. De bestemte normene for en behandling av saker skal sikre et ”profesjonelt” forhold mellom byråkratideltagerne og klientene. 

Weber beskriver det moderne byråkrati i 6 punkter.[3] 

1. Faste kompetanseområder for utøvelse av myndighet.

Kompetanseområdene gjelder lover og reglementer for forvaltningen som fordeles som embetsplikter på en fastsatt måte. Embedsinnehavers myndighet er fordelt og regulert på bestemte måter bl.a når det gjelder tvangsmidler. Deltakerne har en fast deling av arbeid i henhold til generelle kvalifikasjonsregler.

2. Prinsippet om embetshierarki

Arbeidsorganiserningen er hierarkisk. Byråkratiet er bygd opp av et hierarki av kontor etter et prinsipp om embetshierarki og høyere og lavere instanser. Vedtak som blir fattet, kan ankes fra en lavere til en høyere instans. «Kompetanse»-begrepet innebærer at en høyere instans har fullmakt til å overta en laveres funksjoner, en såkalt monokratisk måte. 

3. Den moderne måte å skjøtte embeter på:

Den skiller det personlige ut fra offisielle områder og rettigheter. Organiseringen av myndighet skiller seg fra privatlivets sfære og beror på originale saksdokumenter og på en stab av underordnede tjenestemenn. Disse opptrer nøytralt og personlig skjønn skal ikke spille inn på avgjørelsesprosesser.

 4. Embetsvirksomhetens skolering

Ansettelse og jobb er sett på som en livslang karriere på basis av tekniske kvalifikasjoner Teoretisk skolering er en forutsetning for virksomheten.  

5. En heltidsbeskjeftigelse fra innehaver av embetet

Embetet legger beslag på embetsinnehaverens fulle arbeidskraft. Embedsmannstillingen er preget av plikt. Denne plikten har en form av troskap mot et upersonlig formål. Weber beskriver også embedsmannen som innehaver av en standsmessig høy sosial posisjon, utnevnt av en høyere ordnet instans. Om embedsmannen er valgt av de han skal bestemme over er ikke embedsmannen en typisk byråkratisk skikkelse, hevder Weber. En gjeldende regel, med få unntak, er at embedsmannen blir ansatt på livstid. Hensikten er å gi ” en garanti for at vedkommende embetsplikt blir oppfylt på en strengt saklig måte, fri for alle personlige hensyn” (Weber:113) Den offentlige forvaltnings hierarkiske ordning gjør at en embedsmann ser for seg en karriere fra de lavere og dårligere betalte stillinger og til de mer viktige avansement.

 6. Generelle regler for embedsutøverne

Embedsstillingene er styrt av regler og disse er mer eller mindre:

          faste

          uttømmende

          og som kan læres

 

forutsetting for byråkratiet er pengeøkonomi. Opprettholdelsen av byråkratiet er avhengig av faste inntekter grunnet deres særskilte kontinuerlige struktur. Et skattesystem er en forutsetning for den byråkratiske administrasjon og dens eksistens og at den skal bestå uforandret, skriver Weber. I dannelsen av en stat er det ikke alltid at dens varighet er avhengig av en byråkratisk statsstruktur. Statens virksomhet preges av en ekspansiv kraft og dette vises gjennom grad av byråkratisering. Weber nevner flere forhold hvor byråkratisk forvaltning er eller kan være utslagsgivende. Blant annet ser han på sosialpolitiske forhold i samfunnet som stadig blir mer og mer fremtredende, som for eksempel at det moderne samfunnet stadig mer blir opptatt av lov, orden og beskyttelse (politivesen) og også moderne kommunikasjonsmidler. Disse ”livsbehov” krever i følge Weber en ”fellesøkonomisk og interlokal – altså byråkratisk – organisasjon […][4] (Weber:125)

Den moderne kapitalistiske markedsøkonomi krever at embetsoppgavene utføres raskt, med nøyaktighet og kontinuitet. Weber mener at dette krever en streng byråkratisk organisasjon med spesialister i administrasjonen som har oppnådd faglig dyktighet gjennom sin praksis. Byråkratiet vil lykkes mer om menneskelige følelser som hat, kjærlighet og uberegnelige elementer ikke tas hensyn til i utøvelsen av embetet.

 Kultursektoren

Kultur har i dag blitt en stadig viktigere del av den generelle planleggingen til kommunene, fordi kultur blir stadig viktigere for innbyggerne. Kultur har fått mye større politisk status blant annet gjennom hvordan kultursektoren er administrert og organisert og at vi har fått ansatte i kultursektoren med utdanninger på høyskolenivå. Den instrumentelle kulturforståelsen går ut på å se på kulturtiltak som middel for å oppnå mål på andre samfunnsområder enn de rent kulturelle. Kultur blir brukt instrumentelt for å hindre fraflytting, få folk til å flytte til kommunen, tiltrekke seg turister, hindre kriminalitet, skape identitet osv. Kultur er blitt sektorovergripende.

Kultursektoren har gått gjennom store forandringer siden 2. verdenskrig og frem til i dag. Den nasjonale og sentralt administrerte felleskulturen skulle ut til folket. Kultur har gått fra å bli sett på som en selvstendig sektor frem til 1960 årene og til at vi fra 1970 tallet fikk en ny kulturideologi og vi fikk det utvidete kulturbegrep. Fra 1980 årene ser vi at kultur blir mer og mer en instrumentell kobling mellom kulturpolitikken og andre samfunnssektorer – altså en tverrsektoriell dreining. Plan og bygningsloven som kom i 1985 ble sett på som en lov som skulle sikre allmenne hensyn og bedre et samarbeid mellom kultur og andre generelle samfunnsområder. Kultur ble i denne loven på mange måter ”utvidet” til å ”gjelde både fritid, utdanning, arbeid og bostedsmiljø[5] (Kvarv:85)

Kommuneloven av 1993 ga kommunene større mulighet til å organisere sin egen virksomhet og prøve ut nye modeller. Innen kultursektoren er ikke dette blitt prøvd ut så mye. Kvarv er inne på flere organisasjonsmodeller i sin artikkel, som kan brukes for kultursektoren, områdemodellen, sektormodellen og funksjonsmodellen.. Uten å gå nærmere inn på de ulike modellene her konkluderer Kvarv med at ”Kanskje er den tradisjonelle kulturen og kunsten best tjent med overlokale modeller som også er mer autonome, i betydningen sektoravgrensede, enn den lokalt baserte breddekulturen

 Byråkratiet i dag

Byråkratiet er av mange ikke sett på som noen idealtype og det finnes mange motstandere av byråkrati som administrasjonsapparat, slik det er kjent i dag. Det er kjent for å være tungrodd, omstendelig og ineffektiv arbeidsordning hvor menigmann må forholde seg til en rekke ulike personer med ulike ansvarsområder. Byråkratiet er kjent for lang saksgang og et skjemavelde som for utenforstående virker pirkete og overdrevet pedantisk. Byråkratiet får kritikk for at det har begrensede ressurser og begrenset tid til å utrede saker godt nok.  

Webers byråkratimodells relevans til kulturforvaltning i dag.

Da Weber utviklet sin byråkratiteori var det ikke for å vise at byråkrati nødvendigvis var ønsket, men for å vise hvordan et byråkrati ideelt sett burde fungere. Weber var fasinert av byråkratiet sin effektivitet og dens tekniske fordel. Dette står i stor kontrast til det byråkratiet er kjent for i dag. Samtidig så Weber også mange bakdeler og konsekvenser byråkratiet kunne få innenfor flere av samfunnsområdene. Weber hevdet byråkratimodellen ikke var menneskelig og han så å den som en ”tilstivning” av samfunnet og han fryktet et slags ”byråkratisk diktatur[6]. Slik har vel også byråkratiet fungert i mange år, men det har skjedd endringer på dette. Noen vil hevde at byråkratiet har fått en viktigere rolle som tilrettelegger i samfunnet. I dag skjer det ofte at tjenester blir lagt ut på anbud til private aktører og er blitt mer markedsrettet. Dette frigjør forvaltningen for store ressurser og de gir fra seg flere oppgaver til andre med større spesialisert kompetanse. Hvorfor det er blitt sånn er gjerne fordi forvaltningen har blitt så stor og sektorene så mange at de får problemer med å skaffe nok sakkyndige. Resultatet av det er at mye av det hierarkiske i forvaltningen forsvinner og er vanskeligere å følge. Som eksempel på dette innefor kulturfeltet kan jeg nevne museenes konsolidering. Museer som konsolideres til èn enhet får ett driftstyre med èn egen daglig leder og èn arbeidsgiver for alle ansatte.Administrasjonen skulle i følge Weber være nøytral og ikke påvirket av egeninteresse. I dag ser vi at beslutninger lett kan bli påvirket av tradisjonelle historiske oppfatninger og vaner som er dypt forankret i forvaltningen. Innen kulturfeltet er det et ganske rakt hierarki, preget av autonomi med få ledd i administrasjonen og den har ikke så mange lover å forholde seg til. Samtidig er kultursektoren veldig sektorovergripende og ”de ulike aktivitetene er flytende og åpne for kommunikasjon”[7] (kvarv:92) Vi ser helt klart at kultursektoren samarbeider på tvers av andre sektorer, men retter også sin virksomhet og samarbeid opp mot de private aktørene. Men kultursektoren er såklart spesialisert og målet er fortsatt å spre kunst og kultur ut til folket.  Kulturadministrasjoner må ta hensyn til de mange kulturuttrykk som eksisterer i dag, både den nasjonale tradisjonelle folkekultur, den såkalte finkulturen, moderne kultur, men også ut ifra det faktum at siden vi fikk innvandring er den også nødt til å ta hensyn til dem sine interesser. Dette er nok kanskje den største utfordringen kulturfeltet står ovenfor i dag og dette kan vel sies å ha nettopp med egeninteresser å gjøre. Det er ikke så mange som ivaretar ”fremmedkulturen” i kultursektoren i dag, selv om det helt klart er i bedring. Dette kan best skje ved at man kommer idialog med innvandrere, tilbyr dem utdannelse innenfor kulturfeltet og får dem aktivt inn i kulturarbeidet.  

Norge er et langstrakt land og med områder som har egne sterke tradisjoner og identiteter. Eksempelvis er øvre Telemark, Hardanger og Gudbrandsdalen, kjent for sine røtter og spesielle interesse innenfor folkemusikk. Kulturetater i disse områdene vil helt klart være preget av denne interessen som veldig mange av innbyggerne selv er opptatt av og som de ser på som en stor del av sin identitet. I disse tilfellene ser vi at organisasjonsmodellene Kvarv beskriver i sin artikkel kan være lite egnet og for kostbare og for lite autonome, i alle fall gjelder dette de mindre kommunene. Kultursatsingen i disse ovennevnte områdene vil fungere bedre tror jeg, når de selvstendig kan avgjøre sine satsingsområder og selv bestemme hvordan organisasjonen i kommunen skal fungere og i hvor stor grad kulturen skal være en enkeltstående sektor med egen organisasjon.  ”Jo sterkere lokalkulturelle bånd, jo sterkere oppslutning”[8] (Kvarv:94) Områdemodellen gjør at beslutningsmyndigheten overføres til mindre geografiske områder og hvor denne myndigheten retter tilbudene mot innbyggere i området av en egen administrasjon. Jeg ser denne modellen som mer egnet for større byer og hvor modellen kan for eksempel brukes i bydeler.  

 

Kulturfeltets sårbarhet

Webers byråkratimodell er ment å være rasjonell. Beslutninger skulle fattes på øverste nivå i hierarkiet for så å bli gjennomført av et embetsverk med klar arbeids og ansvarsfordeling, sammensatt av eksperter nedover i hierarkiet som pliktoppfølgende fulgte de skrevne regler. I vår verden finnes rasjoneringsmekanismer som gjør ting billigere. Innenfor kulturfeltet finnes mye som ikke lar seg rasjonere. Eksempelvis blir driften av et teater bare dyrere og dyrere med store faste kostnader som vanskelig kan rasjonaliseres. Deres konkurransekraft blir bare dårligere. For å utligne for dette gir staten bevilgninger. Dette medfører en avhengighet av staten og det blir en spenning mellom de som gir penger til kultur og selve kulturfeltet. Det er vanskelig å argumentere at kultur av liten grad engasjerer politisk. Denne sårbarheten i kulturfeltet gjør at vi forventer at de er mer tilbøyelige til å godta påvirkninger enn andre.  Så kan man stille spørsmålet: Er en slik sårbarhet rasjonell?

Kulturdepartementet inngikk i 1995 en serie kontrakter om mål og resultatstyring med kunstinstitusjonene, Kontraktene var tredelte. Hensikten var å få en ny type modell, samtidig som at de kulturpolitiske målene ikke ble endret. Kulturinstitusjonene skulle ha overordnede mål og mottakere av midler skulle rapportere tilbake med oppnådde resultater. (se også kapittelet om NPM). Denne tilbakemeldingen skal igjen føre til at ikke-oppnådde mål skal straffes og oppnådde skal belønnes. Denne ordningen fører til en større byråkratisering og er veldig ressurskrevende og det må legges mer vekt på kompetanse. Det blir med dette viktigere å skrive gode rapporter og den kunstfaglige kompetanse blir byttet ut med ledelseskompetanse. Kulturfeltet blir mer populistisk og institusjonene blir mer og mer like og de tør ikke satse på annet enn det de er sikre på får god publikumstilslutning. Kunstens autonomi gjør at de har små økonomiske marginer som gjør at de tør ta økonomiske sjanser. Gjør de det dårlig ett år betyr det mindre støtte neste år.

 Bedre byråkrati – mer kultur

Det satses stadig mer på kultur og 2007 innehar en historisk satsning, med mer enn en halv milliard kroner mer til kultur.[9] Kultur- og Kirkeminister Trond Giske mener at en slik kraftig økning krever ”endringer i maktstrukturer, demokratisering av lukkede beslutningssystemer og slanking av byråkratier”, for å unngå at økningen ikke blir som en ”sovepute” for kulturområdet. Giske ønsker seg en større debatt og mer åpenhet rundt støtteordninger og tildelinger. Kulturdepartementet vil gå inn i kulturfeltet og finne nye arbeidsmåter som kan sørge for mindre kostbart byråkrati og at mer av pengene går direkte til kunst og kultur. En viktig ting for å oppnå dette er å gi mer direkte statsstøtte, minske graden av innrapportering fra kunstnere og kunst og kulturinstitusjoner og med andre ord ”reduserer byråkrati, sprer beslutninger og desentraliserer makt”[10]. Hvis kulturmidler blir mer desentralisert så blir også kulturfeltet mer rådende over sine midler og kan bedre styre over disse. Slik jeg forstår dette så vil kanskje noen ”ledd” i forvaltningen forsvinne, byråkratiprosessene minskes og det vil bli mer dirkekte overføringer. Jeg tror da at sårbarheten som ofte beskriver kulturfeltet med dette minskes fordi de blir mer uavhengige i sine beslutninger.

 New Public Management

Et forsøk på å reformere offentlig forvaltning men som har hatt liten gjennomslagskraft her i Norge er New Public Management (heretter kalt NPM). Reformkonseptene til NPM er ”hentet fra næringslivet med forretningen og dens forhold til markedet som det primære forbildet”[11](Røvik 1998:262 i Røyseng. Offentlig sektor er kanskje det vi mest forbinder med byråkrativelde og det er også her NPM-reformen har som et hovedmål å øke kostnadseffektiviteten. Dette er tenkt skje ved at man får en dreining fra byråkratiske regler og mer over på faktiske resultater. Her brytes det med Webers hierarkiske modell og meningen er å fjerne de tradisjonelle hierarkiene vi er vante med og gi større autonomi til eksempelvis produserende kulturvirksomheter. En mål- og resultatstyring skal gi et økt fokus på effektivitet og på ledelse. Lederen skal gis større frihet. Lønningene skal baseres mer på hva man presterer og oppnår. Større kompetanse skal inn i systemene. Kulturvirksomheter skal få større grad av selvbestemmelse ved å for eksempel dele opp i virksomheter med egne budsjett hvor de kan operere fritt i forhold til dette. Det politiske administrative nivået skal heller ha en kontrollvirksomhet ut ifra en fastsatt overordnet målsetting, heller enn å drive unødvendig deltaljstyring.

Denne NPM-reformen som er ment å øke kostnadseffektiviteten viser seg å ha fått nesten motsatt effekt. Den medfører ofte bare enda mer administrative oppgaver i og med at budsjettsøknadene til staten har økt og likeså også innrapportering av resultatene til staten. Reformen beskyldes også for markedsrettingen; at kulturen selges som en vare og publikum er blitt en kunde. Jo mer en kulturinstitusjon selger ett år, jo mindre støtte får man neste år og man må bare selge mer. Et tredje moment i kritikken av reformen er at kunst og kulturinstitusjonene er blitt så like.

Kontrollvirksomheten fra Staten og den markedsrettingen og likedannelsen reformen har skapt i forhold til kultursektoren synes å ha fått en slags motsatt effekt. Røyseng kaller det i sin artikkel for paradokser at forvaltningspolitikken er blitt både mer stat og mer marked og kritiserer også at staten bidrar i å lage kunstinstitusjonene likedannende og ensrettet. Dette vil jeg hevde hindrer det kulturpolitikken ellers står for, det kulturelle mangfoldet og å hindre ensrettingen på kulturfeltet eller som Giske sier det, mindre byråkrati, mer kultur.

 Konklusjon

Jeg har i denne eksamensbesvarelsen beskrevet kort de 6 punktene som er grunnleggende i beskrivelsen av Webers byråkratimodell. Jeg har videre forsøkt å trekke inn hvor relevant Webers byråkratimodell er i forhold til kulturforvaltningen. Enkelte punkter er lik for all forvaltning. Jeg har også vist til andre typer modeller og alternativer som forsøker å bedre byråkratimodellen. Webers modell må sees i et historisk perspektiv.

Både Webers byråkratimodell og de ulike modellene som eksisterer i dag har som hovedmål å være rasjonelle. Det kan synes som at dette er og blir en evig kamp å få byråkratiet så effektivt og kostnadsbesparende som mulig. Dette gjelder alle sektorer – også innenfor kultursektoren. Hierarki koster. Jo flere ledd en sak er innom jo mer ressurser kreves det og – ressurser koster. Dette handler også om prioriteringer. Vi ser at kultur er viktig – og blir bare mer og mer viktig som instrument for å skape attraktive og levende byer og tettsteder. Kultur har blitt mye mer sektorovergripende og har fått større plass i samfunnsplanlegging enn det har hatt før. Kompetansenivået heves gjennom en større satsing innen utdanning på kulturfeltet. Kultur får stadig mer legitimitet og politikere begynner å forstå verdien av at kultur er et satsingsområde som er verdt mer oppmerksomhet.

Forvaltningen og byråkratiet slik vi kjenner det i dag tar vi lett som en selvfølge. Webers byråkratimodell har fortsatt elementer i seg som brukes den dag i dag. Den har nok en rekke svakheter men er viktig for analysen av dagens byråkrati. Den vil nok også komme til å gjelde som rettesnor for senere modeller og forsøk på å effektivisere og kostnadsbespare. Det er vanskelig å se for seg et samfunn uten byråkrati. Jeg tror den hierarkiske, regelstyrte og ”anonyme” behandlingen er uunnværlig og nødvendig men det er all grunn til å være kritisk og tenke nytt. Alternativet – ikke-byråkrati – tror jeg betyr stort kaos og like stort diktatur.

      LITTERATURLISTE

Bergen Kommune (2005) Kommunal orientering Nr. 108/05

http://www.gs.bergen.hl.no/infopresse/PRM_2005/prm_05_108_byrakratimelding.htm 

 

Christensen, Tom / Egeberg, Morten (1997) ”Forvaltningskunnskap”

Christensen, Tom /Egeberg, Morten, /Larsen, Helge O. /Lægreid, Per /Roness, Paul G. (2007) ”Forvaltning og politikk”

Giske, Trond ”Bedre byråkrati – mer kultur” Aftenposten 22.04.07 http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article1748935.ece

Juel, Dagfinn (1984) ”Folkestyre og byråkrati Jacobsen, Dag Ingvar (2003) Rapport 66, ”Vi har det så greit..  En studie av forholdet mellom politikk og administrasjon i 30 norske kommuner”http://www.sv.uio.no/mutr/publikasjoner/rapp2003/Rapport66/index.html 

Kvarv, Sture (1998) ”Kultursektor og sektorovergripende kultur”.  Nordisk kulturpolitisk tidsskrift,, nr. 3,

Røyseng, Sigrid (2003) ”New Public Management møter kunsten. En ny-institusjonell analyse” Nordisk kulturpolitisk tidsskrift,, vol. 2003, nr. 2

Østerud, Øyvind (2002) ”Statsvitenskap. Innføring i politisk analyse”

Weber, Max (2000) ”Makt og byråkrati”.

Plan og Bygningsloven

Kommuneloven


[1] Weber, Max (2000) ”Makt og byråkrati”

[2] Christensen, Tom og Egeberg, Morten (1997) ”Forvaltningskunnskap”

[3] Weber, Max (2000) ”Makt og byråkrati”

[4] Weber; Max (2000) ”Makt og byråkrati”

[5] Kvarv, Sture (1998)”Kultursektor og sektorovergripende kultur”, Nordisk kulturpolitisk tidsskrift nr 3/1998

[6] Røyseng, Sigrid (2003) ”New Public Management møter kunsten. En ny-institusjonell analyse”, Nordisk kulturpolitisk tidsskrift, Vol. 2003, nr. 2

[7] Kvarv, Sture (1998)”Kultursektor og sektorovergripende kultur”, Nordisk kulturpolitisk tidsskrift nr 3/1998

[8] Kvarv, Sture (1998)”Kultursektor og sektorovergripende kultur”, Nordisk kulturpolitisk tidsskrift nr 3/1998

[9] Giske, Trond ”Bedre byråkrati – mer kultur” Aftenposten 22.04.07

[10] Giske, Trond (2007) ”Bedre byråkrati, mer kultur” Aftenposten 22.04.07

[11], Røyseng, Sigrid (2003) ”New public management møter kunsten. En institusjonell analyse” Nordisk kulturpolitisk tidsskrift

TAKK KARITA!

karita-bekkemellem1.jpg

Karita Bekkemellem går av som barne- og likestillingsminister. Jeg vil takke henne for den fantastisk store kompromissløse jobben hun har gjort for oss homofile og lesbiske. Hun har ikke blitt kalt homominister uten grunn! Hun har også gjort en fantastisk jobb for andre minoriteter og barn. Jeg husker henne best fra Landsmøtet for LLH jeg deltok i , i2005 hvor hun møtte opp til stående applaus. Vi mister en flott foregangsmenneske som alltid har stått på vår side, forstått oss og kjempet for oss.

TAKK!

Jeg er glad for at det er Manuela Ramin Osmundsen som overtar etter Karita og jeg ønsker henne selvfølgelig all mulig lykke til!