Jeg er et sårbart menneske

Jeg vil kalle meg et sårbart menneske.

Er det ikke rart at i dagens samfunn og moderne tid så er dette nesten sett på som en negativ egenskap? Og er det egentlig en egenskap – eller er det et synes-synd-på-seg-selv-syndrom?

Jeg får mange karakteristikker og mange av de kolliderer kraftig. På den ene siden hevder noen jeg er en mediahungrig, selvforherligende, selvopptatt homofil mann og på den andre siden vil noen hevde jeg er en mann som bare gir og gir og ofrer seg så mye for andre at jeg lider for det selv.

Jeg vil tro at noen synes jeg er selvopptatt bare ved å skrive om dette her..

Jeg tror jeg selv stiller meg litt midt imellom. Jeg tror jo ikke alltid at det å være selvopptatt er en dårlig egenskap, alltid. Selvfølgelig skal man være opptatt av blant annet likeverd og like rettigheter. Jeg er opptatt av dette fordi jeg er selv er homofil, aleneboer og fordi jeg har måttet slite for aksept og lik behandling. Så er det jo andre grupper som sliter med sine ting og opptatt av det. Jeg tror jeg også har vist at jeg er interessert og deltagende i andres problemer, blant annet gjennom bloggen her.

Men sårbarhet starter ikke nødvendigvis med selvopptatthet. Kanskje heller tvert om.

Sårbarhet forveksles ofte med hårsårhet – og ja selvfølgelig er det grader av sårbarhet også. Jeg vil si jeg lider av alle gradene 😉

Det moderne samfunn utfordrer det sårbare mennesket. Vi lever i et samfunn som er tøft, rått og hvor ofte de svakeste bukker under. Sårbarhet er ofte betraktet som en slik svakhet. Man skal være sterk for å henge med. Jeg er noen ganger sterk og noen ganger svak. I mine svake øyeblikk ser jeg ofte at det blir utnyttet. Og øyeblikkene kan være avgjørende og få ganske fatale endelser.

Sårbarhet henger ofte sammen med ærlighet også, synes jeg. Å være ærlig i dag synes også noen ganger å være en hemsko. Noen vil hevde at de klarer seg best de som jukser og de som utnytter systemer. Jeg tror disse kan være like sårbare, men tar på seg en fake maske for å overleve rett og slett. En ærlig sårbar vil i mange tilfeller tape. Man kan vel på mange måter si at ærligheten er sårbar i dagens samfunn.

Jeg er kjent for å være ærlig. Kanskje for ærlig vil mange hevde. Jeg har utlevert meg selv i mange foraer. Og dermed har jeg også stillt meg selv klar for hugg. Jeg har vært ærlig om min legning, min livshistorie, min psykiske helse, om da jeg møtte «veggen» og om min situasjon som aleneboer og arbeidssøkende som ikke får jobb.

Jeg innbiller meg at det hugges stadig vekk. Jeg tror det er en konsekvens av sårbarheten. Jeg tror jeg ville overlevd og levd lengre i landet hvis jeg ble anonymisert og ikke vært så åpen og ærlig. Jeg blir ofte sett på som sær. Hva galt kan det være med et menneske som sitter med så mange kvaliteter og som allikevel ikke får seg jobb? SÆR.

Jeg må jo også være sær som velger å bli prest for en Unitarkirke som kaller seg kristen – når jeg ikke selv kaller meg kristen? Tro meg – jeg merker alle mennesker som fjerner seg fra sære meg.

Og ja mitt sårbare jeg er sært. Jeg er spesiell. Har også alltid vært det. Sær, spesiell, ærlig til fingertuppene, sårbar. Og kampene har jeg måttet ta som en konsekvens av dette. Dette gjør meg ikke akkurat til en hero. Det er vel heller de som har gått imot meg som har erklært seg selv som heroer. Som til stadighet er ute etter å finne feil, og som til stadighet gjerne vil avsløre meg. Kjellemann er ikke bedre han. Nei, det er nettopp det. Jeg er ikke bedre. Man blir heller ikke bedre i sin kamp for tilværelsen.

Man må alltid takke seg selv for hvordan man blir behandlet av andre. «Man bør være mot andre som en vil at andre skal være mot en selv». Jeg tror ikke dette alltid er lett i dagens råe, harde samfunn. Og her er heller ikke jeg bedre. Kanskje mest fordi jeg er så sårbar som jeg er blitt. For sårbarhet er jo ikke alltid et tegn på svakhet heller. Jeg vil si jeg står her ganske så stødig. Å gråte en skvett innimellom og klage over alt det som går en imot, er da slettes ikke bare noe som skjer de sårbare. Nei, kanskje enda mer blant de sterke, de uovervinnelige, de suksessfulle. De er ikke så godt rustet!

En trøst til alle oss som tåler å være sårbare; JEG tror av vi er bedre rustet! Når vi faller så faller vi ikke så langt!

Det er å håpe at dette kan være en trøst for alle som sitter der ute og sliter. Dessverre er det veldig mange om dagen.

les også «Sårbarhet som kraftkilde» (forskning.no)

– I medisinen er man tradisjonelt opptatt av hva som gjør folk syke. Kanskje er det vel så viktig å spørre hva det er som holder folk friske, sier professor og lege Kirsti Malterud.

img_47a2caf2711711

Vi lever vanedannende og vi ser det knapt selv fordi vi er så vant til det.

Jeg leser og hører det overalt: Arbeidsledigheten er kjempelav. Det er nok jobber til alle!

Nå er jeg kanskje litt pessimist av natur også, men jeg synes denne tiden i påvente av jobb er veldig frustrerende. Det henger gjerne også sammen med at jeg ikke har vært ute i arbeidslivet på 5-6 år. 3 år av dem har jeg gått på høgskole og tatt Kultur Bachelor, to år har jeg vært syk, ironisk nok som følge av at jeg har jobbet for mye..

I denne tiden – i påvente av ledige jobber har jeg tid nok til å reflektere. I dag har jeg tenkt mye på butikker og butikk-kjeder. Vel, det ble litt mer om andre ting også. Jeg hadde vel bare et behov for å skrive ned litt ting ;-))

Her er dagens refleksjoner:

Når jeg skriver at jeg er pessimist av natur, gjelder vel det mest akkurat når det gjelder jobbmarkedet. Jeg er skremt fordi jeg i en tid -nærmere 20 år – har jobbet i dagligvarebransjen. Dagligvarebransjen vil jeg karakterisere som mye slit og svette – for veldig lite tilbake. Er det noe yrke i verden som skaper pessimisme mer en optimisme, så må det være dagligvarebransjen. Vel, slik var det iallefall i mine år i den bransjen. Det er å håpe at det har forandret seg, men når jeg er kunde i en dagligvarebutikk virker det ikke som at det akkurat har forandret seg mye. I den bransjen er det brukt masser av ukvalifiserte folk. – Ja, men trenger man være så kvalifisert for å kunne sitte i en kasse på en matvarebutikk da? – tenker vel du nå.. Tenk over dette neste gang du kommer i butikken og møter de ansatte der. Selvfølgelig ingen regel uten unntak – men nærbutikken eller de store dagligvarekjedene er ikke akkurat stedet du går til for å søke råd om matlaging. Og hva kan man egentlig forlange av en student sittende bak et pipende kasseapparat som egentlig har drømmer om å bli lege eller psykolog? Det er ikke det å yte servie og SELGE som er motivet til vedkommende. Det er å få lønn så man overlever studietiden. Om vedkommende selger MER enn andre får han eller henne samme lønn uansett. Og lønnen er dårlig. Veldig dårlig.

Den som blir rikest ved å ansette ukvalifiserte folk, studenter og «jo-yngre.jo-billigere» er mennesker og bosser som SteinRike Hagen (Stein Erik Hagen). Mat selger uansett. Mat må vi alle ha – uansett om det er dyrt eller det er dårlig service der vi kjøper den. Og SteinRike Hagen er rik nok. Hvorfor skulle han bry seg? Og matprisene må vi stilltiende bare godta. Iallefall alt så lenge som at vi ikke gjør det til en vane å dra fra butikk til butikk, veksle mellom kjedene og handle der hvor det til enhver tid er billigst. Det norske folk trenger ikke gjøre det i dag. Vi har ikke tid til det og penger har vi nok av. Ja, noen handler sågar sine matvarer på bensinstasjonen eller kjøper middagen på mcDonalds eller får middagen kjørt hjem av Peppes. Vi har råd til det.

Stilltiende godtar vi det meste. Livet vårt er blitt en vane. Vanen gjør også at vi ikke lenger stiller krav. Bakeren, kjøttmesteren, fiskeren og kolonialhandleren på hjørnet er blitt borte. Vi kan dra fra by til by på de store kjøpesentrene og vi opplever at alle sentrene er helt like. De store kjedene har overtatt vår verden og de spiser opp alle de små nærbutikkene. Der man møtte kjentfolk. Der man kunne sette varene på krita når man manglet penger, men det var greit for eieren av butikken kjente deg jo. Nærbutikken var nærmest en institusjon – for veldig mange et møtested. Butikken var så mye mer enn bare en butikk vi ville komme fortest mulig ut fra.

Det danner seg nærmest monopoler. I toppene sitter det eiere som eier strømmen like mye som de eier matbutikken. Så lenge penger strømmer inn bryr jo ikke de seg om de betalende er fornøyd med varen eller ikke. Går inntektskurven ned så tenker de automatisk nedskjæringer og billigere arbeidskraft. Aldri tenker de at de selger mer fordi folk vil ha kvalitet og kompetanse. De utnytter vår stilltiende vane. Vanen vår heter penger. Vi får alt for penger og penger har vi nok av. Er vi det minste misfornøyd så går vi til konkurrenten uten å tenke på at konkurrenten til syvende og sist er eid av samme person. Vanen vår er også lettvinthet. Vi har ikke tid til å stoppe opp. Vi er stadig i bevegelse. Vi vil kjøre helt til døren – aller helst vil vi ha varene kjøpt over internett, levert på døren.

Og det sprer seg. Bysentrumene blir like. Bysentrum er et kjøpesenter. Vi kan gå tørrskodde, under tak og vi får det samme tilbud enten vi handler på Lillehammer, en bydel i Oslo eller Skien. Bygdene blir nærmest nedlagde fordi kjøpesentret i den nærmeste byen stjeler bygdefolket. Veier blir lagt utenom bygdene, bygdene blir overlatt til rånerne. Snart forsvinner vel rånerne også. Bygdene dør jo.

Klart mange steder har dette gjort at man må tenke nytt. Jeg synes mange bygder er blitt flinke til å overleve og ta utfordringene. Ikke minst vil jeg skryte av min egen hjembygd Vågå.

Dette er mine refleksjoner og jeg ser at jeg virker pessimistisk. Verden går jo videre og vi med den. Men jeg synes kanskje det er sunnt å stoppe opp litt å tenke over hva vi er med på. Være litt mer kritiske til verden utenfor oss selv, datamaskinen og mobiltelefonen vår.

Når jeg reflekterer slik jeg gjør nå, så tenker jeg alltid at alt var bedre før. Det var det nødvendigvis ikke. Ikke alt. Men jeg tror vi hadde bedre tid til hverandre. Vi hadde dugnader og vi brydde oss – tror jeg, mer om hva våre medmennesker foretok seg. Trengte noen hjelp var vi flinkere til å stille opp. I dag lar vi heller være å ta telefonen hvis den jæ… naboen ringer igjen..  «-Vi har vel aldri jobbet så lite som nå» – er en vanlig oppfatning. Jeg synes det virker som at jobb tar all vår tid. Iallefall har vi mindre tid til å være sammen i familien og blant venner. Folk klager hele tiden på at de er slitne, trøtte og uopplagte.

Jeg er mitt eget forbilde i det jeg skriver om nå. Jeg merker at jeg ofte skjermer meg og trives godt i min egen lille trygge verden. Jeg går sjelden ut og besøker folk. Jeg snakker jo allikevel med dem gjennom sms og en sjelden gang over telefon. Best er det når livet bare passerer – sin vante gang. Hvorfor engasjere seg. JEG har det bra. Jeg opplever meg selv som veldig egoistisk – og det skremmer meg.

Vel, jeg kunne skrevet masse mer. Mye har jeg skrevet før også om avhengighet av mobiltelfoner og data bla. Jeg tror jeg savner noe i livet mitt. Jeg tror jeg er blitt et vanemenneske og jeg er så vant med det at jeg knapt ser det. Men jeg ser det litt for jeg skriver jo om det. Det kjennes faktisk deilig.

Status quo «Størst av alt er kjærligheten»

I disse relativt rolige bloggtider er det tid for å ta et tilbakeblikk og et status qou for bloggen min.

Det har skjedd et aldri så lite jubileum her på bloggen. Antall besøkstreff har rundet 75 000 – noe jeg synes er helt fantastisk.

Her er noen fakta om bloggen «Størst av alt er kjærligheten».

Mitt absolutt første blogginnlegg skrev jeg 16 november 2006 og det var min kronikk «Modernitetens Ensomhet» som også var publisert i Agderposten.

I september 2007 byttet jeg bloggvert fra Blogspot til WordPress.

Siden da har jeg hatt 76 300 besøkende til bloggen min. Dette er sikkert ikke så mange i forhold til de største bloggerne men jeg er henrykt! ;-))

Dette skulle gi et snitt på ca 7600 besøkende pr måned, ca 250 pr dag

Jeg har hatt 330 poster med 3 038 kommentarer

Bloggen har 38 temasider, hvor DIKT/SITATER er den absolutt mest besøkende her på bloggen med 4 900 treff. VITSER/HUMOR og BJØRN EIDSVÅG har 860 treff. OM KJELLEMANN 730 treff.

Den absolutt største saken som har gitt mest treff er saken om Andreas Hesselberg som var oppført som eier av 3 erotiske blogger- Kristenblogg Andreas Hesselberg eier sex-sider hadde 1 160 treff og Jeg blir forsøkt truet til taushet 1 100 treff

Utenom disse to postene er følgende mine Topp-poster:

«o helga natt» med Kim Rune

GRATULERER ERLEND BRATLAND!

Har Satan tatt bolig i Arnfinn?

MAX WEBERS BYRÅKRATIMODELL – relevans for kulturforvaltningen?

I dag har hyklerne møte.

Burde jeg være redd?

Er ikke kjærligheten størst av alt?

Hesselbergsaken så langt.

Innimellom disse er en del musikkvideoblogger med tekster og dikt, hvor den definitivt mest besøkte er

«o helga natt» med Kim Rune

 

Besøkende til bloggen har kommet hit via WordPress dashboard, Bloggrevyen, Busters notater, Haralds strøtanker og Sonitus – som de fem største utenom søkemotorene.

Her er de 10 største søkeordene som har brakt besøkende til min blogg:

gaysir 404
erlend bratland 362
kjellemann 293
o helga natt 249
størst av alt er kjærligheten 202
eksamen 184
kom mai du skjønne milde 161
fredrik stave 151
jotunheimen 149
dikt om kjærlighet 134

Den travleste dagen på bloggen her var faktisk 17 mai 2008 da bloggen hadde besøk av 1 224 stk.

Bloggen har blitt linket til 50 ganger 5 ganger av Sonitus

I mai 2008 fikk jeg domenenavnet: www.kjellemann.com (Du kommer til bloggen min med denne adressen.)

TILBAKEBLIKK

Jeg er utrolig takknemmelig over alle som besøker bloggen. Det skulle være interessant å se en oversikt over hvor mange som føler de har blitt «rikere» av å besøke bloggen. 😉 Med rikere mener jeg at de føler at de har fått noe igjen ved å besøke bloggen, enten det nå er nye tanker om et emne, nye opplysninger om et emne, eller at innlegg har fått frem følelser. En del tilbakemeldinger får jeg gjennom bloggen her, noen får jeg gjennom mail, noen få har jeg fått på gata (!), noen har ringt meg direkte.

Jeg er blitt kjent med en rekke flotte mennesker gjennom blogging. En litt rar følelse dog fordi man føler at man blir godt kjent, men med mennesker man kanskje enda ikke har møtt face to face. En WordPress-sammenkomst hadde kanskje vært tingen?

Det er ikke til å komme utenom at jeg også har fått fiender gjennom bloggingen. Navnet på bloggen har vekket harme i kristne kretser – det vet jeg. Emnene som omhandler homofili og kristne sølepytter som jeg kaller det, har skapt store debatter, stygge ordvekslinger og vekket hat og sinne. Avsløringen om Andreas Hesselberg sine eierskap til 3 sexblogger som skjedde her på bloggen, førte til telefonstorm hos aviser som skrev om saken med trusler og et enormt sinne til journalistene.

Men det er vel slik en blogg også skal fungere. Den skal skape debatter og engasjement. I tillegg har denne bloggen også blitt et aldri så lite oppslagsverk i homohistorie, homonyheter, diktsamlinger og musikk. Bloggen har en del linker til ulike hjelpetelefoner og hjelpesider, organisasjoner og temasider som er flittig besøkt.

Bloggeren selv har ofte følt seg sliten og ofte oppgitt. Bloggen har frembrakt mang en tåre, fortvilelse og til og med frykt over hatmeldinger, harde ord og beskrivelser av meg som jeg har opplevd urettferdig og urimelig.

Mest av alt har bloggen gitt med gleder. Og jeg har som sagt før «møtt» så mange fantastiske mennesker – «ingen nevnt – ingen glemt».

Jeg vil fortsette å dyrke kjærligheten og fremsette at Størst av alt er kjærligheten. Den overvinner alt. Kjærlighet kan aldri bli galt. Kjærligheten har ingen grenser. Det er ikke hvem du elsker men AT du elsker som er det viktige.

Jeg vil få ønske alle mine lesere av bloggen

EN FLOTT SOLFYLLT SOMMER!

EN STOR OG VARM TAKK TIL ALLE SOM BIDRAR PÅ BLOGGEN OG LESERE AV BLOGGEN MIN.

Gi gjerne tilbakemeldinger om hvordan bloggen kan bli bedre.

Til ettertanke…

What the hell is going on?

where are we? what the hell is going on?
the dust has only just began to fall
crop circles in the carpet, sinking, feeling
spin me around again and rub my eyes
this can’t be happening
when busy streets a mess with people would stop to hold their heads heavy

hide and seek
trains and sewing machines?
all those years they were here first

oily marks appear on walls
where pleasue moments hung before
the takeover, the sweeping insensitivity of this
still alive

hide and seek
trains and sewing machines? oh, you won’t catch me around here
blood and tears they were here first

mm what you say
oh that you only meant well, well of course you did
mm what you say
mm that it’s all for the best, of course it is
mm what you say
that IT’S JUST what we need, you decided this
mm what you say
what did she say?

ransom notes keep falling at your mouth
mid-sweet talk, newspaper word cut outs
speak no feeling no i don’t believe you
you don’t care a bit you don’t care a bit

you don’t care a bit
you don’t care a bit
you don’t care a bit
you don’t care a bit
you don’t care a bit

 

så denne videoen hos Trond

Støtt blogg til blogg-kampanjen!

Støtt blogg til blogg-kampanjen!

Posted in Blogging by Jarle Petterson den mars 25th, 2008
HHS’ Beijing-kampanje (faksimile)
Verdens øyne er i forbindelse med Beijing-lekene vendt mot Kina og de systematiske overgrepene som blir begått av landets egne myndigheter, denne flombelysningen av de blodige forholdene kan vi nå utnytte til fulle.

Dette er en oppfordring til alle som har en blogg og til alle som har lyst til å protestere mot brudd på menneskerettigheter i Kina: Klipp ut denne postens tekst i sin helhet, og lim den inn i din egen blogg, slik kan vi nå så mange lesere som mulig! Ping gjerne aktuelle Dagbladet-artikler hemningsløst via Twingly (Twingly kan du pinge når som helst gitt at du har en lenke til Dagbladet-artikkelen i posten din)

Til alle lesere:

På opprop.no er det lagt ut et protestbrev du kan sende noen utvalgte sponsorer av Beijing-lekene i tillegg til et opprop du kan signere dersom du synes menneskerettighetene i Kina er verdt å kjempe for. Det er en reell mulighet for at om bare presset blir stort nok, så vil IOC endelig ta det ansvaret de så lenge har unnlatt å ta: Hjelp IOC med å hjelpe 1,4 milliarder undertrykte Kinesere, gå til denne siden og begå en skjerv: Krev ytringsfrihet for kineserne!

Tusen takk til alle som vil bidra!

Tekst kopiert fra IRRELEVANSER

Beijing/Kina-dekning i Dagbladet.no

Illustrasjon: HHS’ Beijing-kampanje (faksimile)

Iransk gutt nektet asyl

isna_iran_front_5300_210.jpg

En 19 år gammel homofil gutt fra Iran, som opplevde at kjæresten hans ble henrettet, ble for kort tid siden nektet asyl i Storbritannia. Nå har han også blitt kastet ut fra Nederland.

Mehdi Kazemi dro fra Iran i 2004 for å studere i Storbritannia. To år senere opplevde han at iranske myndigheter hadde arrestert kjæresten hans i Iran, og kjæresten hadde blitt tvunget til å oppgi Mehdis navn. Kort tid etter fikk Mehdis far besøk av politiet som kom med en arrestordre på sønnen hans.

les mer i blikk.no

Organisasjon for singelmennesket – ENSLIGES LANDSFORBUND

Er du singel og som meg drittlei å ikke bli tatt hensyn til? Gruppen enslige er stadig økende men så å si aldri nevnt av politikere. Vel, her er en organisasjon som på en utmerket måte ivaretar og setter fokus på ensliges levekår.

(artikkelen er hentet fra http://www.nordlys.no/debatt/ytring/article3087870.ece )

Tidligere barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellem droppet arbeidet med en egen stortingsmelding for enslige. Det ble begrunnet med at gruppen er så variert og uensartet at det blir vanskelig å finne felles tiltak.

Av Toril Eidstø, Ensliges Landsforbund, Målselv

Publisert  29.10.2007

 

Vi er 800.000 voksne single i Norge, og antall single har økt med 300.000 de siste 20 årene.

Mange er ressurssterke og tjener godt, men mange enslige sliter økonomisk.

Boligmarkedet er det viktigste hinderet å komme over for single. Med dagens boligpriser er det nesten uoverkommelig å kjøpe sin egen bolig med bare en inntekt.

Øvrige boutgifter som eiendomsskatt, kommunale avgifter, forsikringer, TV-lisens, aviser osv., skal også betales med en inntekt. Det urettferdige er at disse avgiftene er like store om man er en eller mange i husholdningen.

Enslige utgjør over en tredjedel av alle husholdninger i Norge. Mange aleneboere er å finne i gruppen av fattige, da samfunnet er innrettet på at man skal ha to inntektskilder. Det perfekte 2007-mennesket synes å være et parmenneske.

Nå er det er viktig at vi som er single og aleneboende organiserer oss, slik at vi får en sterk stemme som vil bli hørt av politikerne. Ensliges Landsforbund er en interesseorganisasjon hvor vi kan samles. Bare 3000 av oss har engasjert oss i Ensliges Landsforbund, og de trenger mange flere medlemmer for å få gjennomslagskraft. Nå må vi opp og kjempe for vår sak, slik at vi som er aleneboere blir hørt ved neste stortingsvalg!

La oss starte en aksjon! Meld dere inn!

Ensliges landsforbund er på http://www.ensliges.no, Ensliges Landsforbund, Postboks 6676 Rodeløkka, 0502 OSLO. Telefon 22 09 17 10.