KILDEN: INFORMASJONSSENTER FOR KJØNNSFORSKNING
Ingen frihet til å elske hvem man vil av Kristin Engh Førde
Kinesernes nyvunne frihet handler først og fremst om friheten til å tjene penger og bli rik. Mange millioner mennesker mangler fortsatt friheten til å holde kjæresten i hånda på gata. Det forteller Øystein Ruud, som har forsket på homofile menns situasjon i OL-landet.
KILDEN: INFORMASJONSSENTER FOR KJØNNSFORSKNING
Den usynlige normen av Kristin Engh Førde
Trodde du heteronormativitet først og fremst var et problem for de skeive? Helt feil. Heteronormene begrenser og styrer oss alle sammen. Det hevder redaktørene av den ferske boka Når heteroseksualiteten må forklare seg.
FORSKNING.NO
Advarer mot «smertens språk»
av
Høye selvmordstall blant homofile brukes gjerne i kampen for likeverd. Tone Hellesund advarer mot en slik elendighetsfortelling, fordi det kan forsterke oppfatningen av homofile som annerledes.
Homofile familier
Det finnes både norsk og internasjonal forskning om barn av homofile foreldre. Forskningen viser at disse barna klarer som like bra som andre barn – både sosialt og psykisk. Her følger en presentasjon av norsk forskning gjort på dette området, og litt om hva som har skjedd i Sverige.
– Homofobi er uafrikansk
Homobevegelsen i Afrika er på fremmarsj til tross for sterk motbør fra myndigheter, lovverk og tradisjoner. Og det er de lesbiske som går i bresjen.
utrop.no Publisert: 23.04.08
DE ELDSTE GAMLE – HVORDAN HAR DE DET?
Førsteamanuensis Margareth Bondevik intervjuet av Gudrun Vinsrygg
Det finnes mange myter og fordommer om eldre generelt, og om de eldste spesielt, myter som må korrigeres gjennom forskning og ny kunnskap. I boka ”Eldreårenes psykologi” (Fagbokforlaget 2001), lar Margareth Bondevik personer mellom 80 og 105 år selv fortelle hvordan de opplever sin situasjon som sykehjemsbeboere eller hjemmeboende; hva de er fornøyde med og hva de kunne ønske annerledes, og hvilke refleksjoner de gjør seg om livet og fremtiden.
| Eldrerollen endrer seg dramatisk
Kirsten Thorsen er psykolog og arbeider på forskningsinstituttet NOVA. Hennes doktorgradsavhandling «Kjønn, livsløp og alderdom» er nylig kommet i bokform. Utgangspunktet er intervjuer med hjemmeboende kvinner og menn i Oslo som er født mellom 1905 og 1915. Med deres livshistorier som utgangspunkt analyserer hun alderdommen. Konklusjonen hun trekker er at alderdommen oppleves som en god periode for mange av dagens eldre inntil sykdom setter inn. Større turbulens både i familie- og yrkeslivet vil muligens gjøre livets siste etappe mindre stabil og kanskje vanskeligere for fremtidens eldre. av Gro Berntzen |
STØRST AV ALT ER KJÆRLIGHETEN ! 
KRONIKK SKREVET AV ELIN VESTRUM -lesbisk mamma
«JEG ER ALTSÅ FASCIST!»
Jeg er i samme bås som historiens verste massemordere. Jeg er samme sort menneske som Hitler og Mussolini. I alle fall er det slik Nina Karin Monsen beskriver meg og mange med meg i en kronikk i VG 7. mai.
Vi er kjønnsfascister. Og vi er mange. Enslige foreldre. Alenemødre. Alenefedre. Fosterforeldre. Adoptivforeldre. Og sist men ikke minst homofile og lesbiske foreldre.
Hvq er så vår forbrytelse? Hva har vi gjort som gjør oss til fascister? Hvorfor mener Monsen at vi degraderer mennesker på grunn av kjønn, slik tyske fascister degraderte mennesker på grunn av rase?
Min forbrytelse er at jeg elsker et annet menneske. Min forbrytelse er at min partner og jeg sammen ønsket å gi kjærlighet og omsorg til noen som trenger oss.
Vi hadde ikke lyst til å være oss selv nok lenger. Vi tenkte vi hadde noe verdifullt å tilby et annet, lite menneske.
Det gjør oss til kjønnsfascister.
Barnas situasjon
Mange har gjort som oss. I tiår har lesbiske og homofile blitt foreldre, fordi vi som de fleste andre bærer på noe grunnleggende menneskelig – ønsket om å gi kjærlighet og omsorg til noen som trenger oss. Barna våre har vokst opp med to mammaer eller to pappaer.
Ønsket om å gi kjærlighet og omsorg til noen som trenger oss er grunnleggende menneskelig – også for homofile og lesbiske, skriver artikkelforfatteren i denne kronikken.
I dag er mange av disse barna blitt ungdommer og noen er blitt voksne. De leser aviser disse store barna. De leser at foreldrene deres er kjønnsfascister, fordi vi valgte å gi dem liv. De leser at foreldrene deres er kjønnsfascister, fordi vi valgte å la dem vokse opp i de utilstrekkelige familiene våre.
Skrekkhistorier
Filosof Nina Karin Monsen etterlyser lesbiske og homofile barns egne fortellinger om sin oppvekst. Hun mener skrekkhistoriene vil komme så snart barna blir store nok til å fortelle selv. Da vil barna fortelle at de er blitt sosiale tapere. Da vil de fortelle at de er blitt psykisk skadet. Da vil de saksøke sine foreldre og staten for en ødelagt oppvekst.
Jeg trodde filosofer kunne lese. Jeg trodde filosofer var opplyste mennesker. Ikke denne filosofen. Kjære filosof Nina – avisene er fulle av reportasjer om barn av homofile.
Tidskrifter produserer på løpende bånd intervjuer med ungdommer som har vokst opp i homofile familier. Det finnes metervis med forskningslitteratur, både norsk og utenlandsk, hvor barn og ungdom er dybdeintervjuet om hvordan det er å vokse opp med to mammaer.
Nina, jeg blir nødt til å gi deg en liten oppsummering på hva forskerne har funnet: ingen traumer, ingen mobbeoffer, ingen tapere!
Men derimot har forskerne funnet en hel drøss med barn som har det godt. De har funnet en hel drøss med fordomsfrie barn. Det viser seg at vi kjønnsfascister er gode foreldre, gode pappaer, gode mammaer, gode omsorgspersoner for barna våre.
De dumme akademikerne
Monsen angriper ikke bare oss kjønnsfascister. Hun angriper også alle de dumme akademikerne i dette landet som ikke sier ifra. Hun angriper leger, psykologer, helsesøstre og barnevernsledere. Alle de som vet hva som er viktig for et barn, men som ikke sier nei til en ny ekteskapslov. En lov som vil sørge for at barn av homofile får den samme beskyttelsen i lovverket som andre barn har.
Kanskje tror jeg for godt om folk. Kanskje er jeg naiv. Jeg har tillit til at folk som jobber med barn skjønner hva som er viktigst i en oppvekst. Jeg tror de fleste mennesker med kunnskap om barn vet vesentlig mer enn Nina Karin Monsen om akkurat det.
Barnevernsledere vet at det viktige for et barn er å ha omsorgspersoner rundt seg som gir barnet ubetinget kjærlighet. Barnepsykologer vet at det vesentlige for et barn er å ha foreldre som setter barnets behov foran sine egne. Helsesøstre vet at de gode foreldrene er de som skjønner hva barnet trenger og som prioriterer de tingene, selv om det innimellom er slitsomt for den som er voksen. Barneleger vet at stabilitet og forutsigbarhet i en oppvekst gir trygge barn.
Mennesker med barn som kompetansefelt skjønner at foreldres kjønn og seksuelle orientering ikke er det som avgjør om de gir sine barn en trygg og god oppvekst. Det er helt andre ting som teller.
Egoistiske fascister
Noen kaller det egoisme å få barn. Andre mener at det å gi kjærlighet og omsorg til noen som trenger en, er det stikk motsatte av egoisme. Spør du meg kommer det an på øynene som ser. Øynene til Nina Karin Monsen ser en Hitler og en Mussolini i meg og min partner. Barnet vårt ser to mammaer som elsker henne.
Hadde det vært opp til fascisten Hitler, hadde jeg og alle andre homofile vært fjernet fra jordens overflate. Hadde det vært opp til Nina Karin Monsen, ville ikke barn fått lov til å vokse opp med to mammaer som oss. Jeg overlater til andre å vurdere om det er den lesbiske mammaen eller filosof Monsen som ligner mest på en fascist.
Elin Vestrum, lesbisk mamma
hentet fra http://www.gaysir.no/artikkel.cfm?CID=12921#topp_komm
Ypperstepresten: Nei til homoekteskap, nei til løssluppen sexundervisning på skolen, nei til enhetsskolen i det hele tatt. Ja til kjernefamilien, den tradisjonelle morsrollen og konservative, religiøse leveregler. Muslim Mohammad Usman Rana mener hans Norge ville blitt et mer rasjonelt samfunn.
– Det må være lov å snakke om moral uten at man skal bli kalt moralist
Mohammad Usman Rana (23).
Tekst: Trude Lorentzen
– For å bli møtt med verdighet i Norge i dag, må man støtte feminisering av mannen, fri abort og homoadopsjon. Alle disse politisk korrekte, verdiliberale standpunktene. Alt er lov, ikke minst innen familien, der barn også hører med i et homofilt samliv. Mohammad Usman Rana (23)
Den som derimot forfekter konservative eller religiøse verdier, kan ikke forvente seg respekt. Plutselig er ikke toleransen i dagens samfunn så stor likevel. Troende mennesker – kristne, jøder, muslimer – blir degradert og marginalisert. Vi blir sett på som hjernevaskede, trangsynte fanatikere som ikke fortjener å bli hørt. Fordi vi liksom er irrasjonelle og forholder oss til Gud som noe større enn mennesket selv.
Det er nettopp det tro handler om. Å hengi seg til noe som ikke alltid kan bevises med matematiske formler.
Å underkaste seg noen absolutte verdier og leveregler, ikke fordi det bare vil gi personlige fordeler, men fordi vi har tillit til at Gud vet hva som er til det beste for oss. Det norske majoritetstyranniet tror i dag bare på mennesket. Man lever uten en åndelig dimensjon. Alt er greit, ingenting er hellig. Det er menneskehetens arroganse som skaper selvdestruktive samfunn. Se på statistikken: Eksplosivt narkotikamisbruk. Familieoppløsninger.
Og lave fødselstall.
Norske kvinner føder ikke nok barn til å opprettholde folketallet, noe som gjør landet avhengig av utenlandsk arbeidskraft. En av årsakene er at morsrollen er blitt systematisk nedvurdert og den tradisjonelle kjernefamilien undergravd.
I mine øyne er det dette som er irrasjonelt.
Derfor: Et bedre Norge tillater også oss med verdikonservative holdninger å ha en stemme. Det må være lov å snakke om moral uten at man skal bli kalt moralist. Jeg sier ikke at vi skal bestemme, men at tankene og ideene våre skal få konkurrere om å vinne oppslutning på lik linje med de verdiliberale, som i USA, der verdikonservative og religiøse i mye større grad får lov til å forfekte sitt syn. I forhold til moralske råd er mennesker i Norge altfor hårsåre. De føler seg truet hvis noen prøver å gi anbefalinger om at «hei, dette er ikke en livsstil som tjener deg».
I mitt Norge er det tillatt å hevde at partnerskapsloven og gudløsheten kan ha negativ virkning på samfunnet. Det er aksept for at noen ønsker å leve religiøst, selv om andre ser det som undertrykkende.
Personlig ville jeg fattet en lov som favoriserte den heteroseksuelle familien. Det er den som bærer samfunnet videre. Mens dagens Norge er besatt av jeg-ets selvrealisering – man bestiger fjell og klatrer til topps på karrierestigen – dyrker mitt Norge fellesskapet i hjemmet. Religiøse får ha egne privatskoler og oppdra barna sine etter de verdiene de selv setter høyt, i stedet for å måtte sende dem til hjernevask i den norske enhetsskolen. Jeg husker at jeg ristet på hodet over seksualundervisningen da jeg gikk på ungdomsskolen, over hvordan staten prakker den liberale moralen sin på folk.
I mitt Norge er staten mer nøytral, mens ulike verdisystemer får eksistere parallelt, både de konservative
og de liberale. Menneskerettighetene må fungere som et minste felles multiplum.
Problemet er riktignok at menneskerettighetene blir misbrukt av den verdiliberale majoriteten, fordi de tolkes i deres interesse. Når krefter i landet vårt forsøker å kvele religiøs identitet ved å forby hijab, jødekalotter og kristne kors, for eksempel, viser det hvor lite de bryr seg om paragraf 18, en paragraf som slår fast at vi skal ha religionsfrihet.
For at jeg skal bli så fornøyd som overhodet mulig, ønsker jeg meg en mer amerikansk utvikling. Vi må slutte å være så enige om alt.
Vi er langt mer liberale enn før
Kjernefamilien står sterkt, men vi er mer liberale i synet på personlig moral viser ferske tall fra verdiundersøkelsen 2007.
skrevet av Dag-Henrik Fosse /Aftenbladet.no
Den store verdiundersøkelsen fra Statistisk sentralbyrå som nå er tilgjengelig gjennom Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD), viser at folks verdier, holdninger og meninger på viktige områder av livet har endret seg de siste 25 årene.
Områder som er kartlagt er familieverdier, kjønnsroller, religion, moral, arbeid og politikk.
Verdier i endring
Særlig markert er endringene innenfor familieverdier og personlig moral som er omtalt her.
Da undersøkelsen ble gjennomført første gang i 1982, sa nær 8 av 10 at et barn trenger et hjem med både mor og far for å få en lykkelig oppvekst. På 90-tallet mente 85 prosent dette, mens tallet i fjor gikk ned til 65 prosent.
På spørsmål om de vil like eller mislike om en kvinne vil ha et barn som hun ønsker å forsørge aleine, svarte over halvparten i 1996 at de mislikte dette, mens under en tredjedel svarte det samme i 2007. Her har holdningene endret seg minst hos de eldste.
Ekteskapet står sterkt
Undersøkelsen viser at ekteskapet står sterkt. Bare 17 prosent- én av seks- ser på ekteskapet som en umoderne institusjon, et par prosentpoeng høyere enn i 1996.
Nordmenn sin moral er i endring. På en skala fra 1 -«kan aldri rettferdiggjøres» til 10 «kan alltid rettferdiggjøres», viser svarene at folks holdninger de siste 25 årene er blitt mer liberale.
Her er endringene størst
De mest markerte endringene er synet på homoseksualitet, skilsmisse og abort. Holdningene til homofili har gått fra litt under 4 i 1982 til 7,7 i 2007, fra litt under 5 til 6,7 i synet på abort og fra litt under 5 til vel 7,3 i synet på skilsmisse.
Holdningene til dødshjelp har holdt seg konstant på i underkant av 6 siden 1996 etter en økning fra vel 2 i 1982. Synet på prostitusjon har gått fra 2 i 1982 til vel 4 i 2007 og på selvmord fra 2 til 3,5 i 2007.
Samfunnsmoral
I samfunnsmoralske spørsmål som hvilke holdninger folk har til å snyte på skatten, tilegne seg offentlige goder man ikke har rett til, snike på buss og kjøp av tyvegods, har holdningene i mindre grad endret seg. Synet på skattesnyteri har faktisk blitt mer restriktivt og gått fra litt over 3 til 2 på skalaen siden 1982. De andre områdene i denne kategorien ligger permanent mellom 1 og 2, viser undersøkelsen.
Vil ha fullt navn og bilde:
EU-utvalg vil kontrollere bloggere
Et utvalg i Europaparlamentet vil registrere og kontrollere bloggere.
Skrevet av Øyulf Hjertenes og Ragnhild Stenvaagnes, bt.no
Forslaget om å registrere og kontrollere bloggere ble stemt igjennom av Europaparlamentets utvalg for kultur og utdanning med 33 mot 1 stemmer.
Initiativtakeren, estlandske Marianne Mikko, mener bloggerne kan forurense cyberspace og ønsker derfor å kvalitetsstemple dem, ifølge den svenske avisen Dagens Nyheter (DN).
– Gagner ytringsfriheten
Forslaget er ikke et konkret lovforslag og heller ikke juridisk bindende. Om det blir godkjent i Europaparlamentet 22. september, betraktes det som en bestilling av et lovforslag som skal legges frem for EU-kommisjonen.
Utvalget poengterer at mediene er viktige for å beskytte demokratiet, og at bloggerne er et betydningsfullt bidrag. Men de mener det er et behov for å kontrollere at feilaktig informasjon ikke spres.
Mikko ønsker å vite hvem som skriver og hvorfor.
Hun mener også at de som føler seg krenket, skal ha større mulighet til å påvirke innholdet på den aktuelle bloggen, og at den økende utstrekningen av bilder og filmer som publiserer på nett, krever nye rettslige tiltak.
Blogger om privatlivet
Jill Walker Rettberg, førsteamanuensis og bloggforsker ved Universitet i Bergen reagerer sterkt på det nye forslaget.
Jill Walker Rettberg har selv en blogg hvor hun skriver om både privatliv og forskning. Hun tror ikke det rent praktisk vil være mulig å føre en kontroll over bloggere.
– Vil skremme
Walker Rettberg tror en registrering og kontrollering av bloggere vil skremme vekk mange fra å drive med det.
Forslaget har vekket sterke reaksjoner også i Sverige. Den svenske Europaparlamentarikeren Christofer Fjellner forstår ikke at utvalget for kultur og utdanning stemte igjennom forslaget.
Bergens Tidende/Aftenbladet
http://web3.aftenbladet.no/innenriks/article665565.ece
Mytene om fattigdom i Norge
Det finnes ikke så mye fattigdom i Norge som mange vil ha det til. «Den fattige» her i landet ligner ganske mye på gjennomsnittsnordmannen.
Lars Fr. H. SvendsenFørst publisert: 10.07.08
Politisk problem. De mest brukte fattigdomsdefinisjonene er lite hensiktsmessige, og det er grunn til å tro at det globale fattigdomsproblemet er vesentlig større og at det norske er adskillig mindre enn hva som vanligvis hevdes.
I 1979 uttalte Odvar Nordli at man for første gang i Norges historie kunne si at fattigdom og sosial nød var utryddet. I 2000 rettet han derimot oppmerksomheten mot situasjonen for fattige barn i Norge, og i 2007 uttalte han i en fjernsynsdokumentar at det var en skam at regjeringen Stoltenberg II gjorde så lite for å bekjempe fattigdomsproblemet.
Ikke noe problem.
Nordlis uttalelser er antagelig ganske representative for både politikere og befolkningen for øvrig: På slutten av 1970-tallet trodde de fleste at det i det store og hele ikke fantes noe vesentlig fattigdomsproblem i Norge, mens oppfatningen tre tiår senere er den stikk motsatte.
Hva har skjedd på disse tre tiårene? Man kan neppe hevde at det har funnet sted en dramatisk forverring av situasjonen for de dårligst stilte i det norske samfunnet. Tvert imot tilsier de omfattende norske levekårsundersøkelsene i disse årene at praktisk talt alle – også de dårligst stilte – har fått en betydelig bedre materiell levestandard i perioden.
Det som har endret seg, er snarere forståelsen av hva fattigdom innebærer. Levekår som få år tidligere ikke ville blitt betraktet som «fattigslige», blir nå betraktet nettopp som det. Det har ført til en markant opptrapping av den politiske diskursen, hvor ulike regjeringer synes å ha konkurrert med hverandre i å vise hvem som tar problematikken mest alvorlig.
Opptrapping av debatten.
Tiltredelseserklæringene til de fire siste regjeringene er eksempler på en slik opptrapping. I tiltredelseserklæringen til regjeringen Bondevik I var ikke problematikken nevnt med annet enn at man skulle arbeide for «en mer rettferdig fordeling mellom fattig og rik i verdenssamfunnet». I tiltredelseserklæringen til regjeringen Stoltenberg I var fattigdom bare trukket frem i forbindelse med bistand, og ikke som et problem i Norge.
(Dette var en smule overraskende siden Jens Stoltenberg på Arbeiderpartiets landsmøte i 2000 hadde uttalt – i forlengelsen av Nordlis utspill om de fattige barna – at arbeiderbevegelsen hadde brukt det 20. århundre «til å avskaffe den åpne fattigdommen», og at man nå måtte «gå sammen om å avskaffe den skjulte».)
Regjeringen Bondevik II sa at den skulle «bekjempe fattigdomsproblemene i Norge», mens regjeringen Stoltenberg II gikk lenger i sin tiltredelseserklæring: «Det skal ikke være fattigdom i verdens rikeste land. Regjeringen vil legge fram en helhetlig plan for å avskaffe fattigdom i Norge.»
Spørsmålet er akkurat hva det er Regjeringen har lovet å avskaffe. Kort sagt: Hva er fattigdom?
Å definere «fattigdom».
En common sense-definisjon av fattigdom er: En fattig person er en som ikke har det vedkommende behøver. Dette svaret er ikke nødvendigvis så oppklarende, da menneskelige behov er en foranderlig størrelse. På dette punktet er teoretikere som Adam Smith og Karl Marx enige. Hva en person behøver, kan ikke angis én gang for alle ut fra for eksempel biologiske forutsetninger.
Menneskelivet har alltid krevd mer enn tilfredsstillelse av rent biologiske behov fordi mennesket også er et samfunnsvesen, og ved å være et samfunnsvesen blir behovene justert i tråd med sosiale standarder som overskrider de biologiske. La oss derfor ha in mente at når vi hevder at en person har eller mangler noe vedkommende «behøver», så er det underforstått at behovene til dels vil være bestemt av sosial kontekst.
Den intuitive definisjonen.
Vi bør likevel fastholde den intuitive definisjonen av en fattig som en person som ikke har det vedkommende behøver, da det må sies å være denne forståelsen vi forsøker å fange inn med mer spesifikke kriterier. Det vil også si at kriteriene ikke er hensiktsmessige hvis de avviker for sterkt fra hva som ut fra en rimelig vurdering kan sies å være en persons behov, der også en persons sosiale omgivelser et tatt i betraktning.
Det er to hovedinnfallsvinkler til måling av fattigdom, der den ene tar utgangspunkt i et absolutt fattigdomsbegrep og den andre i et relativt. Man kan tilfredsstille det ene fattigdoms- begrepet uten å tilfredsstille det andre.
Det er vanlig å bruke et absolutt fattigdomsbegrep når man diskuterer den globale fattigdommen, mens man legger til grunn et relativt fattigdomsbegrep når man diskuterer den nasjonale.
Det absolutte begrepet.
Man vil her sette et absolutt mål for fattigdom. Den gjeldende globale standarden for ekstrem fattigdom er antall mennesker som lever i husholdninger der gjennomsnittlig daglig forbruk er under ekvivalenten til en amerikansk dollar (USD) i 1985. Denne grensen ble senere justert til 1,08 USD i 1993. Summen er senere justert for inflasjon, samt at den konverteres til lokal valuta og kjøpekraft.
Verdensbanken offentliggjør jevnlig tall om antall fattige på kloden. Disse tallene bør ikke uten videre tas for god fisk – til det er usikkerheten ved dem for stor – men de er antagelig de mest pålitelige tallene vi har, så det er dem jeg vil basere meg på.
1 eller 2 USD.
Det er bred enighet om at enhver som ligger under fattigdomskriteriet på en USD, er fattig. Det er ikke så rart, i og med at dette kriteriet er basert på de aller fattigste landene. En grense på to USD har også vært en del i bruk, og dette er den høyeste grensen som offisielt er lagt til grunn for globale fattigdomsestimater. Ved grensen på en USD om dagen fantes det i 2001 1,1 milliarder fattige mennesker på kloden.
Hvis grensen settes til to USD, øker dette tallet til 2,7 milliarder fattige. Øker man grensen med 0,5 USD utover det, vil ytterligere godt over 500 millioner mennesker falle inn under fattigdomsdefinisjonen. Den høyeste grensen jeg har sett foreslått, er ti USD, og ut fra den vil godt over 80 prosent – ifølge enkelte estimater nærmere 90 prosent – av klodens befolkning betraktes som fattige. En så høy grense vil imidlertid ikke tas alvorlig av særlig mange.
En øvre grense?
Det finnes neppe noen som vil betvile at mennesker som bare kan forbruke under en USD dagen er fattige, og de fleste vil antagelig også medgi at mennesker som faller under grensen på to USD er fattige, men betyr det at alle som ligger over to USD ikke er fattige? Formulert på en annen måte: Er det mulig å formulere en øvre grense for fattigdom, der mennesker som lever over denne grensen definitivt ikke er fattige?
Det er det neppe, men det synes klart at dagens grenser på en eller to USD er for lave, i den forstand at det finnes et svært stort antall mennesker som ikke har det de behøver, men som har en inntekt som overskrider disse grensene. Disse absolutte kriteriene fanger altså inn altfor få mennesker. De vil derfor også skape et inntrykk av det globale fattigdomsbildet som mindre alvorlig enn det i realiteten er.
Det relative begrepet.
Der det absolutte fattigdomsbegrepet setter en gitt sum eller noe tilsvarende som standard, setter det relative fattigdomsbegrepet vanligvis grensen for fattigdom ved at et individ har en inntekt som ligger under en gitt prosentandel av landets medianinntekt. Medianinntekten er det beløpet som deler en gruppe i to like store deler når inntekten sorteres økende eller fallende, dvs. at det vil være like mange over som under grensen.
De vanligste kriteriene på fattigdom er henholdsvis 50 prosent (OECD-skala) og 60 prosent (EU-skala) av medianinntekten. Disse prosentene er temmelig vilkårlige. Hvorfor 50 eller 60 prosent? Hvorfor ikke 40 eller 70 prosent? Eller 30 prosent? Eller 80 prosent? Det faktum at en person har en så og så stor del av medianinntekten til sin disposisjon sier oss i grunnen relativt lite om personens livssituasjon.
Får dårligere kår.
Et problem med et relativt fattigdomsbegrep er at du vil kunne redusere fattigdommen ved å redusere velstanden til de bedre stilte, men uten at de dårligst stilte får noen som helst bedring av sine levekår. Du kan i prinsippet gi de dårligst stilte dårligere kår enn tidligere, og likevel redusere den relative mengden fattige.
Hvis alle i en nasjon får en reduksjon i sin inntekt, men reduksjonen øker prosentvis med inntektsnivået, vil de dårligst stilte få prosentvis mindre reduksjon enn de øvrige, og følgelig vil antall fattige kunne reduseres. Det er mer enn en smule i strid med intuisjonen at en velferdsreduksjon for de dårligst stilte skulle kunne være sammenfallende med en reduksjon i fattigdom.
Minst fattigdom i Europa.
I Stortingsmelding nr. 6 (2002–2003) Tiltaksplan mot fattigdom ble grensen for lavinntekt satt til 50 prosent av medianinntekten, altså OECD-skalaen. Hvis vi bruker denne skalaen var seks prosent av Norges befolkning fattige i 2005. EU-skalaen på 60 prosent av medianinntekten ville derimot gi elleve prosent fattige. Norge er blant landene med minst fattigdom i Europa.
De eneste landene med en lavere andel fattige i henhold til EU-skalaen er Sverige (ni prosent), Bulgaria (ti prosent), Island (ti prosent) og Tsjekkia (ti prosent). Dette viser også at sammenligninger på tvers av landegrenser med utgangspunkt i medianinntekten i det enkelte land er problematiske, da det neppe er så mange som i fullt alvor vil hevde at Norge har et større fattigdomsproblem enn Tsjekkia og Bulgaria.
De fleste har PC.
I henhold til tall for 2004, hvor EU-skalaen er lagt til grunn, disponerer 52 prosent av de fattige i Norge en PC, mens 76 prosent av befolkningen gjør det. 42 prosent av de fattige disponerer en privatbil, mens 85 prosent av befolkningen gjør det. 19 prosent av de fattige bor på ett rom eller i en leilighet med mer enn én person pr. rom, mens dette gjelder syv prosent av befolkningen. 21 prosent av de fattige har ikke råd til en ukes ferie utenfor hjemmet, mens åtte prosent av befolkningen ikke har det.
Ti prosent har ikke råd til å spise fisk eller kjøtt annenhver dag, mens tre prosent av befolkningen ikke kan det. Fem prosent av de fattige har ikke råd til å holde boligen varm, mens det samme gjelder to prosent av befolkningen. 12 prosent av de fattige oppfatter boutgiftene som tyngende, mens 11 prosent av befolkningen gjør det samme.
Avviker lite.
En konklusjon vi kan trekke av dette, er at det store flertallet av dem som i Norge tilfredsstiller EU-kriteriet for fattigdom, i forholdsvis liten utstrekning avviker fra en «gjennomsnittsnordmann» når man ser på indikatorene for den materielle situasjonen i husholdningene.
Det store flertallet av de «EU-fattige» i Norge synes å ha det de «behøver». Det finnes imidlertid et mindretall blant de «EU-fattige» som har vesentlig færre materielle goder enn «gjennomsnittsnordmannen». Det kan tilsi at EU-kriteriet fungerer dårlig for å avgrense hvem som er fattige i Norge.
For stor gruppe.
Hva om vi legger det strengere OECD-kriteriet til grunn? Det vil neppe overraske noen at de som tilfredsstiller fattigdomsdefinisjonen i Norge i snitt har dårligere bostandard, færre forbruksartikler og større økonomiske problemer enn den øvrige befolkningen. Det mest overraskende er heller hvor liten del av gruppen som har disse problemene.
To tredjedeler av gruppen oppgir at de ikke opplever sin økonomi som problematisk, og bare to prosent har det som defineres som «dårlig bostandard». I henhold til det intuitive kriteriet om ikke å ha det man «behøver», er det nærliggende å hevde at en person som ikke opplever sin økonomi som problematisk, ikke er fattig. Til og med det strengere OECD-kriteriet synes altså å fange inn en for stor gruppe.
Avskaffe ulikhet.
Det relative fattigdomsbegrepet er i høyere grad et mål på ulikhet generelt enn på fattigdom spesielt. Slik sett kan man si at en ambisjon om å avskaffe fattigdom – definert relativt – i realiteten er en ambisjon om å avskaffe økonomisk ulikhet.
En bred ambisjon om å avskaffe fattigdom i Norge i henhold til OECD- eller EU-skalaen vil være mer av en relativt bred innsats for å utjevne forskjeller i den nederste delen av inntektsskalaen enn et målrettet tiltak for å hjelpe dem som ikke har det de behøver, det vil si de reelt fattige.
En slik omfattende inntektsutjevning kan man selvfølgelig diskutere, men det er urimelig å omtale et slikt tiltak primært som «fattigdomsbekjempelse», da et stort flertall av dem som omfattes av tiltaket neppe med rette kan sies å være fattige.
Hensiktsmessige begreper?
Et av de viktigste formålene med å gi en definisjon av et begrep som «fattigdom», er å kunne foreta en hensiktsmessig avgrensning av fenomenet som diskuteres – ikke minst for på et slikt grunnlag å kunne føre en målrettet politikk. Herken de absolutte eller relative fattigdomsdefinisjonene som er mest brukt, er særlig hensiktsmessige, og de gir oss antagelig svært villedende fattigdomstall.
Det er nærliggende å konkludere med at det i realiteten finnes et mindre fattigdomsproblem i Norge og et større globalt fattigdomsproblem enn hva det er vanlig å hevde
Les også: Hvem er de fattige? http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article2531379.ece
Les også: Mange har det verre enn meg http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article2533764.ece
Kadafi Zaman (1973) er reporter ved TV 2 Nyhetenes Oslo-redaksjon. Han har tidligere arbeidet blant annet i VG og Stavanger Aftenblad.
Jobber med flere forskjellige saksområder, blant annet kriminalitet og innvandring.
Her er to artikler skrevet av Zaman som jeg syntes var veldig bra. Artiklene er hentet fra TV2 nyhetene
Islam som gissel
Hvordan ville profeten Mohammed ha reagert hvis noen laget en karikaturtegning av ham? Dette spørsmålet har jeg ofte lurt på etter å ha sett islamister gå amok i Midtøsten – 1400 år etter Mohammeds død.
Ville profeten f. eks ha brent ned ambassader eller oppfordret til boikott av norske oster?
I søken etter svar må jeg innrømme at det første som slo meg var hvor lite jeg visste om Islams grunnlegger. Det til tross for at jeg er født og oppvokst i et muslimsk hjem.
Jeg hadde ferdiglest Koranen da jeg var ti år gammel og mor og far hadde til og med en fest for å vise hvor stolte de var av sønnen sin. Men problemet var at jeg ikke hadde forstått ett eneste ord av en bok jeg hadde brukt to år på å lese.
Jeg kunne urdu – men Koranen var på arabisk. Et helt fremmed språk.
Ti år senere leste jeg Koranen på norsk – men der står det faktisk svært lite om Muhammed. For å finne ut av profetens liv må en lese biografiene – skrevet av fire historikere i Arabia like etter Mohammeds død.
Og disse skriftene bør også islam-hatere lese. For Mohammed var ikke like trangsynt som mange av dagens muslimer.
Mest misforståtte tro
Hvor mange ganger hører man ikke om foreldre som nekter muslimske gutter å gifte seg med norske jenter.
Men disse foreldrene burde vite at deres egen profet – som de anser som idealmennesket – giftet seg med både en kristen og jødisk kvinne.
Hvorfor kan ikke imamene i norske moskeer forkynne dette?
Jeg spurte min far om han visste om profetens jødiske kone. Nei, han hadde ikke hørt om det. Kanskje ikke så rart siden han aldri har lest Koranen.
Vi har altså en foreldregenerasjon som enten har lest det som skal være deres åndelige manual på et språk de ikke forstår – eller så har de ikke lest det i det hele tatt.
Da er det ikke så rart at verdens nest største religion er verdens mest misforståtte tro.
Allahs hissige undersåtter på jord bør også lære av Mohammeds tålmodighet. Da profeten forkynnet sin tro var det en kvinne som kastet søppel på ham – hver gang han gikk forbi huset hennes. Men en dag da profeten skulle gå forbi – sto ikke kvinnen der.
Mohammed ble ikke lettet, han gikk faktisk inn til kvinnen for å spørre om hun var syk.
Hva gikk galt?
Biografiene til Mohammed – som ikke er skrevet av vestlige islamofober – er stappfulle av slike historier. De forteller om en ydmyk mann som ga nesten alt det han eide til fattige og foreldreløse. Mohammeds fiender i Mekka skjelte ham ut for åpen scene – men han sa aldri et ord. Ville en slik mann ha kastet brannbomber mot en redaksjon som trykket bilder av ham? Neppe.
Mohammed – som ikke kunne lese eller skrive – forbød araberne å drepe jentebarn. Kvinner fikk også rett til arv og skilsmisse.
Men noe må ha gått grunnleggende galt siden kvinner nektes å kjøre bil i dagens Saudi-Arabia. Det samme ørkenlandet hvor profeten ble født.
Da er det ikke rart at dagens feminister i muslimske land går til Mohammeds liv og lære for å kjempe for sine rettigheter. Problemet er ikke religionen, men de mannlige forvalterne og tolkerne av skriftene.
Og det beste skrekkeksempelet på ekstremtolkning er Taliban.
Selv da en Mohammeds koner ble beskyldt for å være utro – begynte han ikke å samle steiner. Han spurte kona om ryktene var sanne og la til at Gud ville tilgi hvis hun angret. Kona bedyret sin uskyld- og Mohammed trodde på henne.
Men i dagens muslimske regimer er det total fravær av tilgivelse. At Iran nå skal steine ni personer til døden for utroskap er et godt eksempel på hvordan mannlige mullaher misbruker religionen.
Problemet i Norge er ikke kontrollerende imamer. Problemet er fraværet av kritiske muslimer i offentligheten. Det er de som kan fortelle både sine egne – og det norske folk – om hvordan Islam stadig blitt tatt som gissel av ekstremister.
—————————————————————————-
05.08.2008
Homo i Allahs rike
Jeg har alltid lurt på en ting. Hvorfor handler grove pakistanske vitser utelukkende om afghanske menn som er på jakt etter guttesex?
Hvorfor spøker man ikke med iranere, indere og kinesere på den samme måten?
Svaret fikk jeg nylig da jeg hørte på et foredrag fra forfatteren Mikael Luongo. Han har skrevet boken «Gay Travel in the muslim world».
Den amerikanske forfatteren har reist rundt i den muslimske verden for å utforske sin egen og andres homoseksualitet.
Og i boken får Kandahar i Afghanistan en sentral plass. Samme byen hvor Taliban har sitt kjerneområde – men som visstnok også skal være et paradis for afghanske homser.
Da er det ikke så rart at det sies at når fugler flyr over Kandahar så gjør de det med en vinge. Den andre vingen bruker de til å beskytte rompa.
Skeivheten i muslimske land
Jeg har vært i mange store muslimske byer, som Kairo, Beirut, Casablanca og Jakarta. Og overalt er det fascinerende å se intimiteten mellom menn. Enten at de holder hverandre i hendene og går åpenlyst rundt i gatene – eller at kinnene deres møtes for gi de tre arabiske luft-kyssene.
Da jeg skulle reise til Peshawar på grensen til Afghanistan for første gang som tenåring fikk jeg høre at det beste var å ikke barbere seg – glatt hud ville nemlig vekke lystene til kåte pashtuner-menn.
Men her hjemme hører vi sjelden om skeivheten i den muslimske verden. Kanskje ikke så rart siden det er ingen profilerte homo-muslimer i det offentlige rom. Personlig kjenner jeg flere, men de tør ikke å stå frem av hensyn til sin egen familie.
De frykter ikke Allahs sodomi-forbud, mer det at foreldrene vil bli utstøtt.
Den samme frykten er selvsagt sterkere i muslimske land. Homofili praktiseres – men i det skjulte. Og forfatteren Mikael Luongo har full forstålse for det. Han mener målet ikke må være homo-barer eller lesbe-parader i Kabul.
Myndighetene blir nemlig først irritert når homofili blir en synlig bevegelse.
Ifølge Luongo forsøker vestlige aktivister og politikere å påtvinge sin egen definisjon av homofili – også i Østen. Det til tross for at det har eksistert sex mellom menn i de områdene i tusenvis av år. De muslimske sultanenes haremer var velkjente for å inneholde skjønne parfymerte gutter, likedan homo-affærene til flere muslimske erobrere og poeter.
Og i dagens stammeområder mellom Afghanistan og Pakistan er det fortsatt status å ha en ung mannlig elsker – selv om man er gift og har barn. Og hvis man vil se de mest frigjorte muslim-homsene er det bare å reise til Istanbul – byen som engang var hovedkvarteret til det mektige ottomanske riket.
Uvitne norske muslimer?
Ofte virker det som at de muslimene i Norge som hater enten homser eller transer – ikke vet hva som skjer i deres egne opprinnelsesland.
En god begynnelse for disse menneskene er å reise til Pakistan og se transvestittene som danser i alle festlige anledninger. Jeg har faktisk aldri sett så mange transvestitter gå åpenlyst rundt i noe annet land.
Homofili eksisterer selvsagt like mye i muslimske land som i Vesten. Men det betyr nødvendigvis ikke at den vestlige modellen er løsningen for alle. I land som Iran hvor fire vitner kan gi dødsstraff for manne-sex – sier det seg selv at det er vanskelig å erklære sin seksuelle legning.
Da er det ikke rart at muslimske homser heller vil elske inne i skapet – med bare Gud som vitne.
Men i Norge er situasjonen annerledes – selv om det var straffbart med homofilt samliv helt frem til 1972. Tilfeldigvis kom også den store gruppen av muslimer til Norge på 70-tallet. Nesten 40 år senere er det kanskje på tide at vi får vår første muslimske kjendis-homse.
Eller hva mener du?
FRI TANKE.NO:Tenk positivt – alt er din feil!
The Secret begynner å bli en sosialt akseptert vrangforestilling å ha. Fri tankes nye kommentator peker på hvorfor det er problematisk.
Ida Jackson, er skribent og illustratør, og driver bloggen Revolusjonært Roteloft.
Publisert: 18.9.2008
Kvinnemagasiner, alternative tidsskrifter og Oprah Winfrey lærer tilhørerne sine at tanker blir til ting, at du kan føle deg ut av kreft og at alt vondt du har opplevd er din egen feil. Teorien er markedsført som «Hemmeligheten», forklart som «kvantefysikk» og «urgammel visdom» og kamufleres som «positiv tenkning». La oss ta en kikk på hovedproblemene med at The Secret blir en del av populærkulturen.
les mer her: http://fritanke.no/KOMMENTAR/2008/Tenk_positivt_-_alt_er_din_feil/
Victoria: Psykiske lidelser og $penn
september 18, 2008
Les mer her på Victoria sin blogg: http://vicblogg.wordpress.com/2008/09/18/psykiske-lidelser-og-penn/
Dagbladet: «Hva slags diskriminering kan vi godta?»
Skrevet av Marianne Bjelland Kartzow
Forsker, Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo
http://www.dagbladet.no/kultur/2008/10/01/548738.html
Kirken har nulltoleranse for rasistisk motivert diskriminering, mens kvinner og homofile tydeligvis representerer en helt annen kategori.
En av helgens store nyhetssaker dreier seg om at sognepresten i Oppdal, Joseph Moiba fra Sierra Leone, har blitt nektet å utføre begravelser fordi pårørende har ønsket seg en annen prest. Diskusjonen har dreid seg om hvorvidt dette er rasisme, og sammenligningen med hvordan også kvinnelige, fraskilte og homofile prester trer til side av hensyn til pårørende blir trukket frem av flere av debattantene. Uten å ta stilling til selve innholdet i saken, som sikkert er mer kompleks enn det media får frem, og i full respekt for presten som står frem med sin fortelling om diskriminering, mener jeg likevel saken peker på prinsipielle problemstillinger når trossamfunn skal snakke om diskriminering.
Nils-Tore Andersen, leder i Kirkerådet, trekker i søndagens Aftenposten frem at Moiba som ordinert prest med alle fullmakter ikke er «noen nesten-prest; han er 100 prosent prest i Den norske kirke.» Ifølge Andersen sier Bibelen at vi alle er like; og derfor kan ikke kirken akseptere noe annet. Også preses i Bispemøtet Olav Skjevesland støtter sogneprest Moiba fullt ut. Han uttaler at «Det må være veldig krenkende ikke å få gjøre den tjenesten han er kalt til å gjøre.» Han påpeker at mennesket er skapt i Guds bilde, og synes det er «et rart signal å sende når man setter en person til side fordi han er farget.»
Også avisen Vårt Land har dekket denne saken grundig. Den nye lederen i Presteforeningen, Gunnar Mindestrømmen, sier at de er veldig opptatt av at ingen skal bli diskriminert. Han godtar ikke sammenligningen med at kvinnelige, fraskilte og homofile prester i enkelte tilfeller trer til side etter ønske fra pårørende. Han mener saken i Oppdal er spesiell fordi den handler om møte med en ukjent kultur og etnisitet. De andre problemstillingene, hevder han, «er av en annen type og dreier seg om teologiske spørsmål som går på den enkeltes samvittighet. Spørsmål om etnisitet passer ikke inn i en slik kategori.»
Når disse sentrale aktørene i norsk kristen offentlighet så unisont viser sin medfølelse og opprørthet i denne saken og effektivt tar avstand fra diskriminering, ser jeg grunn til å spørre: Hvorfor er diskriminering på bakgrunn av hudfarge noe helt annet og mye mer alvorlig enn diskriminering på bakgrunn av kjønn, sivilstand eller seksuell legning? Det er Mindestrømmen som går lengst i å prøve å forklare hva som er så mye verre med denne saken: de andre sakene «dreier seg om teologiske spørsmål som går på den enkeltes samvittighet.» Slikt forstått er det altså lettere å argumentere teologisk for å diskriminere kvinner, skilte og homofile, mens etnisitet representerer en annen kategori. Så lenge det ikke finnes noe i «den enkeltes samvittighet» som kan legitimerer diskrimineringen på bakgrunn av hudfarge må den altså tas mye mer alvorlig.
Siden Mindestrømmen bringer begrepet «kategori» på banen lurer jeg på hva som gjør etnisitet til noe som ikke kan sammenlignes med andre kategorier. Skal en forstå et menneskes identitet, også teologisk, er det nettopp slike kategorier som tas til hjelp: Kjønn, seksualitet, sosial posisjon, etnisitet/hudfarge, sivilstand, alder, religiøs tilhørighet. Slike og andre kategorier kan tas i bruk for å identifisere mennesker, og for å se hvordan de ulike klassifiseringssystemene hver for seg og sammen skaper hierarkier og grupperinger. Noe av det mest utfordrende og komplekse er nettopp hvordan mennesker, som alltid tilhører flere av disse kategoriene, forhandler mellom sine ulike identiteter, og hvordan det kan oppstå konflikter mellom de ulike kategoriene. Et eksempel kan være hvis en persons seksuelle legning kommer i konflikt med den religionen hun/han tilhører, eller hvilke motstridende signaler etniske og/eller religiøse minoriteter som tilhører samfunnets øverste sosial lag blir møtt med. Et tredje eksempel kan være hvordan lesbiske kristne opplever at deres seksualitet er akseptert, men ikke hvis de velger å endre sivilstand og inngå partnerskap/ekteskap.
Et annet trekk ved denne saken er hvordan Bibelen blir brukt i argumentasjonen. Ifølge Andersen, lederen i Kirkerådet, sier Bibelen at vi alle er like, mens Biskop Skjevesland påpeker at mennesket er skapt i Guds bilde. Disse referansene kunne vel like gjerne være brukt for å forsvare at kvinner eller homofile partnere skal få være prester? Hvis alle er skapt i Guds bilde og er like, skulle det jo ikke spille noen rolle hvilken kategori folk tilhører. Men som vi har sett, alle er like bare innenfor bestemte kategorier, tilpasset gitte sammenhenger.
Mange av bibel-tekstene som ofte brukes for å legitimere at alle er like for Gud, bygger på en hierarkisk tenkning som favoriserer heterofile menn tilhørende en bestemt etnisk gruppe. Også i tidlig kristendom fantes det ambivalens i forhold til hvorvidt kvinner, slaver, og de med annen etnisk bakgrunn hadde samme verdi og menneskelighet som elitens menn, som deltok i den teologiske samtalen.
Bibelen er heller ikke entydig på at alle er like for Gud. Vi har bak oss en 2000 år lang debatt, som ennå ikke er avsluttet, hvor det er uenighet om hva det innebærer at også kvinnen er skapt i Guds bilde: Betyr det at Gud har kvinnelige sider og/eller at kvinner kan være prester? Det er en lang vei å gå før det settes ut i praksis at alle er like for Gud og at alle mennesker, uavhengig av hvilke kategorier de tilhører, er like mye skapt i Guds bilde.
Norsk lovverk tar høyde for å beskytte arbeidstakere mot diskriminering, og kirkens talspersoner ønsker åpenbart å være i front når noen blir møtt med rasistiske holdninger. Dette er et enormt viktig arbeid, og folk må rope høyt når de opplever slike holdninger, slik Joseph Moiba har gjort.
Det pågående utredningen om det nye lovforslaget vedrørende diskriminering av kvinner og homofile i trossamfunn viser dessverre at det i en norsk sammenheng går an å gradbøye diskriminering. Kirken, og flere andre trossamfunn, har nulltoleranse for rasistisk motivert diskriminering, mens kvinner og homofile tydeligvis representerer en helt annen kategori.
AGDERAVISEN.COM:
«Morsom voldtekt er helt greit for TV2»
fredag,21 november 2008
Innlegg skrevet av Bjørn Olav Hammerstad:
http://agderavisen.com/article.php?story=20081120193805675
Musikken har blitt høyere, komikerne mer surrealistiske, dårlig kunst dårligere. I følge det britiske livsstilsmagasinet GQ kan populærkulturen i dagens samfunn være akkurat det du vil den skal være. Det kan gi etikken i mediene dårlige kår. Det ironiske er at det som kanskje virker sterkest på oss, nemlig populærkulturen, er unntatt etiske retningslinjer. I dag er det lov å gjøre hva som helst og si hva som helst, så lenge det kan defineres som underholdning.
I det TV2-sendte programmet Manshow med programleder Håvard Lilleheie og Morten Ramm fins det knapt grenser for hva man sier og gjør for å heve seertallene. For noen uker siden karikerte Manshow en homofil som var fullstendig oppslukt av sex og tilslutt voldtok Morten Ramm.
Mens både regjering og organisasjoner som LLH jobber for mindre mobbing av homofile, legger Manshow opp til det motsatte. Det virker tilsynelatende som om TV2 ikke bryr seg, fordi det bare er underholdning.
Men hvorfor skal underholdningsbransjen være uten etiske retningslinjer? Mobbing kan være morsomt for den som mobber, og det kan være morsomt for den som ser på – men det er ikke morsomt for den som blir mobbet. Det er klart det skal være lov å være satirisk, og alle grupper i samfunnet må tåle å bli tullet med, men det fins grenser!
Manshow tråkket over grensen og det bør TV2 beklage
Hva er god religionskritikk?
KRONIKK skrevet av JAN-OLAV HENRIKSEN
http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article716428.ece
Mange religioner liker ikke å åpne seg for kritikk – men vil vi ha religion, må vi også godta religionskritikk. Det er nødvendig for å kunne gi religionen en positiv funksjon og anerkjennelse i samfunnet, mener JAN-OLAV HENRIKSEN, professor, dr. theol. og dr. philos. ved Det teologiske Menighetsfakultet.
RELIGION I VÅR TID kan nyte godt av at samfunnet utvikler en kvalifisert og nyansert religionskritikk, som er forankret i både filosofiske, teologiske og religionsvitenskapelige innsikter. En slik kritikk vil gjøre det mulig å forholde seg langt mer nyansert til religion enn det man ofte får inntrykk av at skjer i en tabloidisert offentlighet. Det kan også skape syn for at religion i vår tid kan være så mangt – og fyller mange flere funksjoner enn man umiddelbart skulle anta. Ikke minst med tanke på de ulike sosiale funksjoner religion i dag synes å ivareta, gir det grunn til å tenke gjennom hva som kan være en god og velmotivert kritikk av disse funksjonene.
Vi opplever i dag at religion som fenomen setter mer preg på samtidsscenen enn mange ville trodd for 25 år siden. På den ene siden har vi en fornyet interesse for tradisjoner og kultur som religion i dag nyter godt av, fordi religioner på mange måter er forvaltere av mye av kulturarven.
Dette synes å fylle et viktig behov i samtidskulturen. På den annen side er religiøse interesser sammenfiltret med mange av dagens politiske konflikter. Det skaper et bilde av religion som konfliktskaper og grunnlag for irrasjonell fanatisme. Midt mellom disse to versjonene av religion står de grupper av mennesker som lever som troende og praktiserende religiøse, uten å være hverken voldelige fanatikere eller interessert i religion bare for kulturarvens skyld.
Å ta til orde for religionskritikk er noe man ikke tradisjonelt har gjort fra religiøst hold. Mange religioner er uvillige til å åpne seg for kritikk, fordi de regner med at de på en eller annen måte er forankret i noe guddommelig som er hinsides kritikk. Men de fleste religiøse bevegelser i vår tid vil likevel for eksempel være åpne for at det finnes noen felles etiske verdier og normer som kan gjøres gjeldende som gode moralske rettesnorer for alle mennesker. Dersom man har dette som utgangspunkt, vil en moralsk forankret religionskritikk ikke være noe som møter den enkelte religion utenfra. Den vil også være noe som fremstår som forankret i religionens eget etos.
IJØDEDOM OG KRISTENDOM finnes en slik moralsk forankret religionskritikk uttrykt allerede i profetenes kritikk av kulten i Det gamle testamentet, og i deres kritikk av konger og andre makthavere som brukte sine privilegier på bekostning av de svakeste.
Den amerikanske religionsfilosofen Merold Westphal har pekt på at mye av det som gjelder som klassisk religionskritikk – det vil si bidragene fra Marx, Nietzsche og Freud – på mange måter er sekulariserte videreføringer av denne formen for religionskritikk. Han mener derfor at man med gode grunner kan se for seg en mer positiv anvendelse av disse tenkerne enn det man hittil ofte har vært villig til.
Det kan gi anledning til en religiøst forankret selvkritikk – der representanter for religiøse posisjoner spør seg selv om de virkelig ønsker å hylle mennesker inn i illusjoner i møte med en nådeløs verden, om man søker sin egen makt og innflytelse øket, eller om man bidrar til å befeste urettferdige sosiale, politiske og kulturelle forhold gjennom opprettholdelsen av en bestemt form for religiøs praksis eller en spesiell etos.
Det er en viktig gevinst med å utvikle en form for religionskritikk som er forankret i ressurser som den enkelte religion kan vedkjenne seg som sine egne: En slik form for kritikk vil ikke kunne avvises som irrelevant eller som uttrykk for en eller annen misforståelse av hva denne religionen egentlig går ut på. Dette gjør moralsk forankret religionskritikk til en bedre form for religionskritikk enn den som summarisk avskriver religion som noe som kan forklares utelukkende med basis i ikke-religiøse faktorer.
Slike former for rekonstruksjon av hva religion er, har lite bærekraft i møte med mennesker som er tilhengere av en religiøs retning. De vil kunne avvises med at «han har virkelig ikke skjønt noen ting». Da er man i virkeligheten like langt, selv om man kan ha et gyldig kritisk anliggende.
IRAMMEN av protestantisk kristendom – og også enkelte andre versjoner – kan det være at tanken om at mennesket er en synder kan gi en ytterligere motivasjon for å være åpen for religionskritiske innspill: Kristne er ikke mindre syndere enn andre, og de er like sannsynlige kandidater for å søke sine egne moralsk klanderverdige interesser som enhver annen. Nettopp den religiøst motiverte interessen for å gjøre det som er rett, burde tilsi at man var villig til å la sin egen religiøse og moralske posisjon undersøkes i kritisk lys.
En slik form for kritikk vil imidlertid ikke være spesielt attraktiv for dem som av en eller annen grunn holder sin egen posisjon for å være ufeilbarlig. Men det er grunn til å spørre om ikke enhver form for forsøk på å representere en prinsipielt ufeilbarlig posisjon i dag ikke er dømt til å bli vurdert som en form for maktvilje.
En slik prinsipiell posisjon er noe helt annet enn der en stiller sin egen posisjon frem som et alternativ til mulig drøfting og kritikk. Da vil styrken og autoriteten i posisjonen kunne vurderes av alle impliserte parter. En posisjon som unndrar seg vurderingen av dens sosiale (og eventuelt. moralske) funksjon, vil i rammen av en slik måte å tenke på diskvalifisere seg selv. Pussig nok vil den dermed også oppheve sitt eget implisitte krav om å være sann. Sannhet er nemlig noe som pr. definisjon må kunne gjelde for alle – og over alt.
Det er imidlertid ett religiøst forankret motiv til som kan motivere til at religioner selv er åpne for religionskritikk: I jødedom og kristendom er mennesket tenkt som et endelig vesen, som ikke kan overskue alle elementer i tilværelsen og se den under evighetens synsvinkel. En slik posisjon er forbeholdt Gud.
Nettopp innsikten i menneskets endelighet og begrensethet gjør at man bør være åpen for andre perspektiver og tilnærminger enn den man selv har i utgangspunktet. Da vil man ikke umiddelbart møte den som har et annet ståsted med negative eller demoniserende holdninger. I stedet vil Den andre kunne stå som representant for det en selv ennå ikke har vunnet innsikt i, og kunne bidra på en positiv måte til en fordypet innsikt i hva ens eget religiøse ståsted må bety eller ikke trenger å bety i den sosiale sammenhengen.
I praksis er dette noe mange mennesker erfarer at skjer i det øyeblikk de må forholde seg til andre religiøse tradisjoner enn sin egen. Slik sett kan møtet med den andre ikke bare gi anledning til selvkritikk, men også til berikelse og fordypelse av eget standpunkt. Det er ikke vanskelig å tenke seg at tilsvarende strategier også kan motiveres med bakgrunn i innsikter som andre religioner forvalter.
FORUTSETNINGEN for å utvikle en internt motivert religionskritikk langs de linjer jeg har antydet, er imidlertid at man er i stand til å skjelne på flere nivåer: mellom sin egen forståelse og dens begrensede og noen ganger forvrengte innhold på den ene siden, og saken selv på den andre siden. Man må skjelne mellom religionen og dens sosiale funksjon, mellom ressurser og forståelsesformer gitt i tradisjon og overlevering, og den aktuelle anvendelse av dette.
Det kan godt være at dette er krevende prosjekter for noen religiøse grupper og posisjoner. Likevel er det nødvendig for å gi religion en form for positiv funksjon og anerkjennelse i samfunnet, samtidig som man lever med erkjennelsen av at ikke ethvert religiøst uttrykk kan stå uimotsagt eller ukritisert bare i kraft av å høre hjemme i kategorien religion. For dem som mener vi trenger religion, bør det derfor være viktig å kunne si at vi også trenge religionskritikk.
KRONIKK aftenposten.no: «Den sanne historien om slør og skaut i islam»
skrevet av WALID AL-KUBAISI
Skautet i den utgave som nå vekker strid er en politisk uniform for den militante islamistbevegelsen, oppfunnet i vår tid, i kontrast til de tradisjonelle klesdraktene for kvinner i muslimske kulturer. Mange islamske land har derfor lagt restriksjoner på bruken, skriver forfatteren og eksilirakeren Walid al-Kubaisi. Om islamistene hos oss får gjort skautet ensbetydende med religionen islam, vil de ha oppnådd en seier i Vesten som de ikke har klart å oppnå i den muslimske verden, mener han.
DEBATTEN I NORSKE MEDIER om den islamistiske hijaben tar utgangspunkt i at den er et påbud i islam. Men meningene om den er omstridte og delt i to fronter: De som vil tillate hijaben i religionsfrihetens navn, og de som vil forby den fordi den er en undertrykkende side ved religionen.
På denne måten støtter begge fronter det politiske islam: For islamistenes største drøm er å knytte hijaben til religionen islam. Dette er deres seier i Vesten, noe som de ikke klarte å oppnå i den muslimske verden. Islamistene har den holdningen at hvis Vesten støtter bruk av hijab, så er det «våre religiøse rettigheter». Hvis man er for forbudet av hijaben, så er det «enda et bevis på Vestens hat mot islam».
HIJAB – EN MOTE. Men debatten om hijaben i den muslimske verden foregår på andre premisser enn i Vesten. Fordi muslimene mener at den ikke er et påbud i islam, men et uttrykk for det politiske islam som begynte som en mote etter Khomeinis revolusjon i 1980-tallet. Tilhengere av politisk islam brukte denne moten for å markere sitt politiske ståsted.
De tre Koran-versene gir ikke kvinner påbud om å bruke hijab. Men hvordan kledde muslimske kvinner seg i århundrer? De brukte anstendige, tradisjonelle klær, med et plagg på hodet som dekket håret. De forskjellige muslimske folkene har brukt forskjellige klær som dekker kvinnens hår og kropp. Men disse klesdraktene er ikke denne spesifikke hijaben som det debatteres om nå. Hijab er fellesnavnet for alle tilslørende klesdrakter. Men det som debatteres i dag, er en bestemt klesdrakt med egennavn: Den islamske hijaben.
Pakistanske kvinner bruker «dapatta», irakske bruker «abaja», iranske brukte «shador», Gulf-landene brukte «poshi», tyrkiske bruker «isharp» etc. Alle disse egennavnene representerer muslimske drakter knyttet til en nasjonal kultur som symboliserer et land, en kulturell identitet, og samtidig en tilhørighet til religionen islam. Men den islamske hijaben representerer ikke et bestemt land, en bestemt kultur, en bestemt tradisjon. Den visker bort alle nasjonale og kulturelle trekk unntatt det islamistiske. Man kan ikke vite om disse kvinner som bruker hijaben er fra Iran, Irak, Tyrkia, Egypt etc. De vil kun fremheve den politiske identiteten som er knyttet til islamisme.
Spør disse kvinnene som demonstrerte i Oslo: Har deres mødre og bestemødre brukt denne spesifikke hijaben som de bruker nå? Les kvinnenes kulturhistorie og bla gjennom bildene for å finne om denne bestemte hijaben ble brukt før 1980! Spør religionshistorikere og antropologer: Har de sett kvinnene i landsbyene i Pakistan, Egypt, Irak og Tyrkia bruke denne islamske hijaben som er brukt av innvandrerkvinner her i Oslo og Frankrike?
HIJABENS HISTORIE OG BAKGRUNN. Hijaben har en historikk: Den islamistiske organisasjonen Muslimbrødrene har prøvd å skille seg ut fra andre muslimer i Egypt. De brukte denne hijaben som ble laget som variant av den klesdrakten som den kvinnelige forkynner Zaynab al-Ghazali brukte. Hun ble medlem i Muslimbrødrene i 1949 og skapte en islamistisk kvinnebevegelse. Hun ble kalt Muslimbrødrenes mor.
Men kvinnebevegelsen på denne tid var sterk. Venstrebølgen var dominerende etter kampen for nasjonal uavhengighet. Dette førte til at den religiøse vekkelsen ble begrenset. Særlig fordi Muslimbrødrenes voldstendenser har avskrekket muslimene da de prøvde å snikmyrde president Nasser i Egypt.
Men etter Khomeinys maktovertagelse spredte den religiøse bølgen seg for å innlemme muslimene. Denne spesifikke hijaben, den islamske, er blitt et symbol for politisk islam, dvs. islamisme, men ikke et symbol for alle muslimer.
Hijab er forbudt i muslimske land. Og da Frankrike erklærte at hijaben skulle bli forbudt på skolene, har muslimene ikke motsatt seg det. For den muslimske verden har opplevd et totalt forbud mot bruk av hijab på offentlige steder i Tyrkia og Tunisia. TV-kanalene i Egypt, Irak, Libanon og Syria følger samme forbudet mot hijaben. (Det er samme grunn som fikk A-møbler til å avvise hijaben i å bli brukt på jobben).
Disse landene er muslimske, og erklærer i grunnlovene at statens religion er islam. De støtter alle muslimske institusjoner. De finansierer departementene for religiøse affærer. Men de forbyr denne hijaben. Grunnen er at hijaben i denne spesifikke moten er knyttet til politisk islam som produserer intoleranse, hat, terror, splittelse og vold i samfunnet.
Derfor støttet muslimene lovforbudet mot hijaben i Frankrike. Imamen i Paris-moskeen og muftien i Marcilia (største religiøse autoritet) har begge akseptert forbud mot skaut fordi de vet at denne loven er i muslimenes interesse og ikke rettet mot islam og muslimene. Muslimene aksepterte og velsignet denne loven. De største intellektuelle muslimer i Frankrike velsignet loven. En av dem er den verdenskjente poeten og tenkeren Adonis.
MUSLIMBRØDRENE. De som protesterte, var kun islamistene. Det er fordi det internasjonale organet Muslimbrødrene står bak og dominerer mange muslimske foreninger i Frankrike. Muslimbrødrene er en internasjonal islamistisk organisasjon som ble grunnlagt i 1928, og har født alle terrororganisasjoner som Al-Qaida, Jihad, Hamas, Den islamistiske algeriske redningsfronten, organisasjoner som sto bak attentatet på president Nasser og snikmordet på president Anwar Saddat i Egypt etc.
Muslimbrødrene er moderorganisasjonen som skapte grunnlaget for den islamistiske politiske ideologi i verden. De forsøker å finne de svake punktene i Vestens system for å trenge igjennom. Det svakeste punkt er demokratiet når den tolererer intoleranse. Istedenfor å bruke demokratiet til positiv og lovende utvikling av samfunnet, blir det brukt som middel til å føre de islamistiske mørkemannskrefter videre i det sekulære Frankrike.
MUSLIMENE STØTTET FORBUDET. Lovforslaget om hijaben fikk støtte fra høyeste autoritet i sunni-islams verden, sjeik Mohammed Tantawi, overhode for det religiøse Al-Azhar-universitetet. i Kairo. Han har ikke protestert mot forbud mot skaut. Han godkjente forbudet mot skautet da han møtte Nicolas Sarkozy, fransk innenriksminister. Mubarak, Egypts president, støttet forbudet mot skautet «som et ledd i kampen mot terror», sa han.
Men 15 parlamentsrepresentanter i Egypt protesterte: Alle er medlemmer av organisasjonen Muslimbrødrene. Det er fordi denne organisasjonens medlemmer er knyttet til hverandre i et internasjonalt nettverk og får ordre fra sin ledelse. Majoriteten av muslimene støtter forbudet. Men islamistene er vel organisert, og derfor ble deres aktivitet og protest synlig.
HVEM PROTESTERTE? De som ledet den internasjonale kampanjen for å mobilisere press på Frankrike, er to profilerte islamister: Den første er Yusuf Al-Qaradawi, en kjent arabisk lærd og TV-kjendis som er en av teoretikerne for Muslimbrødrene. Han er også president for European Council for Fatwa and Research. Den andre er ayatollah Muhammad Hussein Fadlullah, den tidligere åndelige leder for Hizballah, den libanesiske gren av Khomeinis parti. Denne ayatollah utstedte fatwaene om å drepe vestlige gisler i 80-årene i Beirut.
Disse to autoriserte skriftlærde har forfattet to brev som skulle undertegnes av muslimer i hele verden og sendes til Chirac for å presse ham til å ombestemme lovforbudet mot sløret.
Brevene er et mesterverk i islamistisk dobbeltmoral: Begge islamistiske lærde har bekjempet sekularisme og betrakter demokrati som vantro, men i brevene roser de sekularisme og menneskerettigheter som kun støtter ekspansjon av islamisme. Ayatollah Fadlullah betrakter det islamistiske systemet som guddommelig, og derfor må europeiske kristne kvinner ta på seg slør når de besøker islamske stater, uttalte han i et intervju.
I Iran er det påbudt å bruke hijab, ifølge den skammelige loven som ble vedtatt i 1994. Ellers blir kvinnen straffet med 15 dager fengsel og 75 piskeslag offentlig. Kristne i Iran er annenrangs borgere, ifølge loven. Hvilken frihet og hvilke menneskerettigheter snakker disse to fanatiske dinosaurer om?
Hvorfor protesterer de ikke på samme måte mot Tyrkia og Tunisia? Er det fordi det er den vantro Vesten som må bekjempes?
KATASTROFEN ER AT MANGE intellektuelle støtter på en indirekte måte denne fronten som er ledet av disse to fanatiske lærde: Ved å støtte bruk av hijaben, deres symbol, støtter de islamistene. Med gode hensikter for å støtte religionsfrihet plasserer disse norske intellektuelle seg på samme ståsted som islamistene og påskynder de reaksjonære og kvinneundertrykkende kreftene.
Aftenposten.no: «Du burde skamme deg!
http://www.aftenposten.no/kul_und/article3110097.ece
Har barn godt av å gå i kirken og få høre at det er noe galt med dem, at de er syndige? Har vi godt av det?
Vi føler skam når noen tramper inn i vårt innerste og setter merkelapper på det de ser der. Derfor skaper filosof Nina Karin Monsen så sterke følelser. Av samme grunn kan det gjøre vondt å gå i kirken.CATHRINE HELLESØY To kulturdebatter har dominert denne våren: Tildelingen av Fritt Ords pris til filosof Nina Karin Monsen og Litteraturfestivalens invitasjon til historieforfalsker David Irving. Både Monsen og Irving berører skammen. Monsen fordi hun aktiverer den i andre, Irving fordi han fremstår som skamløs i sitt systematiske forsøk på å omskrive historien. Debattene kjennetegnes av høy temperatur og at det til tider har gått over stokk og stein.
«Bare følelser, ingen argumentasjon,» klaget Monsen da homobevegelsen protesterte som verst. Litteraturfestivalen på Lillehammer innså at de hadde gjort en tabbe da de inviterte Irving, de fjernet ham fra programmet og lot deretter som han ikke eksisterte. Hotellene på Lillehammer nektet å ha ham boende, noe som ikke akkurat er hverdagskost i norsk offentlighet.
Hva er det med skammen som gjør at samfunnsdebatten synes å floke seg til så snart den berøres? Eller mer urovekkende: Kan det tenkes at det er ting det ikke snakkes om i offentligheten fordi skammen ligger under og gjør at vi ikke orker?
Da Nina Karin Monsen fikk Fritt Ords pris for en måned siden, skrev Aftenpostens kulturredaktør Knut Olav Åmås at vi har fire temaer som har en urørlighetssone rundt seg i dagens offentlige debatt: Vi har psykisk sykdom. Å velge å ikke få barn. Vi har abort. Og ensomhet.
Vi har med andre ord skam, skam, skam og skam.
Er det den som er det egentlig tabuet?
KOLLEKTIV SKAM
–Det er feil folk som skammer seg, sier Trygve Wyller. Han er dekan og professor ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo. I 2001 var han redaktør for en antologi som het nettopp «Skam».
–Det å invadere andre mennesker, gå inn i det som kan kalles deres urørlighetssone, burde utløse skam hos dem som invaderer. I stedet skjer det ofte at det er de invaderte som skammer seg. Da er alt snudd på hodet. De som skammer seg i dagens samfunn, er for eksempel unge jenter med spiseforstyrrelser og en rekke andre personer som ikke synes de får til et «vellykket» liv som andre gir ros og ære. Mens Kjell Inge Røkke, som åpenbart har utnyttet at statens representant sov i timen, han skammer seg overhodet ikke.
–Men det burde han?
–Ja, jeg mener det. Ikke som en personlig forventning til Røkke, men som et eksempel på hvordan skam i dagens Norge er plassert på feil sosial side. Hvis skam skal fungere som et korrektiv, så ville samfunnet være bedre tjent med at personer som for eksempel er grådige, følte skam, enn at unge jenter skammer seg over sin egen kropp.
Ifølge Wyller finnes det dypest sett bare en type skam, og det er den kollektive: –I alle samfunn finnes det skam/ære-koder. Når disse kodene ikke overholdes, skal man føle skam. Problemet i dag er at den tidligere kollektive skammen er blitt personlig. Slik ender folk opp i terapi, uten at det er noe galt med dem, de er rett og slett ofre for en kulturell kode. Det er skamfullt ikke å lykkes, skamfullt å være overvektig, skamfullt å ha «feil» seksuell legning. Skamkodene rammer de svakeste, og det er kulturens problem, sier Wyller.
–Kan det tenkes at skammen rammer de sensitive – de som fanger opp både skrevne og uskrevne regler i samfunnet og blir fortvilet over ikke å passe inn?
–Definitivt. Og det er synd, for sensitivitet er jo noe verdifullt. Og igjen: Dette er kulturens problem. Det er den som må endres.
–Hvem er skamleverandørene i dagens samfunn?
Wyller setter kaffekoppen fra seg og ser på meg med et halvt smil.
–Jeg tror ikke du kan spørre sånn, sier han.
–Jo, det tror jeg jeg kan.
Wyller ler og jeg utdyper:
–Tror du for eksempel Nina Karin Monsen pirker i folks skam?
–Åja, sånn. Det er godt mulig hun pirker i folks skam, men da er det jo nettopp den kollektivt gale plasseringen av skam hun treffer. Monsen trigger skam fordi hun snakker i hovedsetninger, «homofile er sånn og sånn», det er ikke noe slingringsmonn i det hun sier, hun er bastant og slik sender hun folk i både skammekrok og gapestokk.
–Og David Irving, er han skamløs?
–Ja, jeg synes Irving fremstår som en klar skamløs. Han mangler den skam som forhindrer at vi ruller inn i andre menneskers mest følsomme soner. Men Irving som skamløs viser jo også at skam, når den fungerer, kan beskytte kollektiver og samfunn mot å bli invadert av ufølsom adferd.
SKAM OG KIRKEN
–Skaper kirken skam?
–Helt sikkert. Kirken er jo en bærer av den gamle ære/skam–kulturen. Det samme er islam.
–Så når Kvarme ikke vil akseptere homofil praksis, så skaper han skam?
–Ja, det vil han nok gjøre.
–Vil han gjøre det?
–Nei, jeg tror ikke han ønsker det. Kvarme mener homofili strider mot Bibelen, for ham er dette en del av hans kristendomstolkning. Men i forhold til skam er mitt poeng at den konservative kristendomstolkningen utløser skam hos mange homofile. Problemet er at den skammen som da utløses, er feilplassert.
–Tror du det kan være problematisk for et barn å få høre at det er så syndig at det har bidratt til å ta livet av Jesus?
Wyller ser et øyeblikk usikker ut. Jeg er litt usikker selv, men fortsetter likevel:
–Jeg syns det var vanskelig da jeg som barn fikk vite at «Jesus døde for mine synder». Og selv om jeg relativt tidlig forkastet ideen rent intellektuelt, så slapp ikke selve følelsen av at noe var galt taket. Skamfølelsen hadde satt seg. Tror du jeg var alene om å oppleve kirkens budskap slik, som barn?
Wyller lener seg fremover.
–Jeg tror du er inne på noe veldig viktig, sier han. –Men dette er også utrolig vanskelige ting. Kirken må selvsagt kunne snakke om synd uten å bekymre seg om at dette skaper angst. Talen om synd er en religiøs tale som prøver å sette ord på at liv mange ganger går galt og at mennesker ikke alltid er de beste.
BARNDOMMENS RØDE KJOLER
–Tror du kirken kan skade folk?
–Nei, ikke skade. Men den kan kanskje føre til en viss livshemning dersom den religiøse talen om synd og de tradisjonelle skam/ære-kodene blandes sammen. Synd er en eksistensiell situasjon som ikke har noenting med skam/ære å gjøre.
–Jeg opplevde kirkens påvirkning som skadelig.
–Ja, jeg hører jo hvor du kommer fra.
Wyller ler forsiktig og henviser til min opprinnelse; Indremisjonens bastion Vestlandet, avdeling Bergen. Det er imidlertid lenge siden jeg flyttet derfra.
–Jeg var nylig i en kirke i Oslo hvor presten innledet med det kjente «se i nåde til meg, syndige menneske». I midtgangen løp en liten jentunge i rød kjole og min første tanke var: «Du kan ikke si det – det er barn her!» Hva ville skjedd hvis vi brukte kirkens retorikk i barneoppdragelsen?
Wyller sitter fremdeles fremoverlent, han ser på meg og avventer en utdypning:
–Hvis vi fortalte et barn at «pappa døde fordi du var så slem» eller «du er skikkelig fæl i utgangspunktet, men hvis du virkelig anstrenger deg, så ordner det seg kanskje», så ville vi mest sannsynlig fått barnevernet på døren, tror du ikke?
–Jo, sannsynligvis. Men det religiøse språket er ikke skadelig på en sånn måte – det kan jeg ikke si, da må jeg flytte, sier Wyller og kaster et blikk ut av vinduet på teologisk fakultet.
–«Du er syndig»…, begynner Wyller
–Høres ikke det like bastant ut som Monsen?
–Jo, det er litt sånn Monsen. Men det er ikke ment som en psykologisk dom, det er ikke slik det skal høres.
–Ikke slik det skal høres? Men kjære vene, er ikke det litt mye forlangt av et barn?
–Det religiøse språket er ikke et kognitivt språk. Det skal være et språk som frigjør, og når det ikke skjer, må språket forbedres.
–Er liturgien et problem?
–Ja, den kan være det. Og syndsbekjenneslen du refererte til, er under debatt. Men jeg tror ikke det er mulig å få en liturgi som er helt fri for dette.
–Bør kirken skamme seg?
–Definitivt. Og det gjør den da også, sier Wyller og minner om offentlige unnskyldninger til både samer og tatere.
–Kommer de homofile til å få en unnskyldning fra kirken?
–Ja, det forventer jeg at de får, sier Wyller. Han vet bare ikke når.
Å, for at ikke folk skal kreve svar
på hvorfor jeg er verd din kjærlighet
selv når jeg er gått bort: Glem hvem jeg var,
og gi meg ingen påstått kvalitet.
I så fall må du lyve riktig bra
for slik å kunne høyne min verdi,
og gi mer ros til meg, som er falt fra,
enn nøktern sannhet kunne tenkes si.
La ikke all den ros du dikter opp
få kjærligheten til å virke grunn
nei, la mitt navn bli gravlagt med min kropp
så skammen går i grav i samme stund.
For skammen følger meg, mitt verk, min ferd.
Deg også, om du tiltror meg et verd.
«Sonette 72» av William Shakespeare, fra Sonetter
SKAM OG KJÆRLIGHET
–Kan skammen stikke så dypt at vi tror at vi ikke er verd å elske?
Psykiater og forfatter Finn Skårderud er stillfarende og mild. Han bryter sjelden ut av seg selv uansett hvor alvorlig, trist eller oppsiktsvekkende et tema er. Han har jobbet med skam i årevis.
–Ikke bare kan det være slik at noen føler at de ikke er verd å elske, det er mange mennesker som er dypt og grunnleggende overbevist om at slik er det. De føler at de ikke er elsk-verdige, og det er alvorlig. Det kan føre til at man isolerer seg fra andre fullstendig eller at man for eksempel velger å ikke være i et forhold. Man tviler på sin evne til å ta del i kjærligheten. Da er det krise, sier Skårderud.
–Kan vi blir syke av skam?
–Definitivt. Skam er et element i nær sagt alle psykopatologiske lidelser.
Skam kan med andre ord gjøre oss deprimerte, nevrotiske, engstelige, psykotiske og suicidale, for å nevne noe.
–Kan skam også gjøre oss fysisk syke?
–Ja, nå driver vi jo og setter sammen kroppen til et hele igjen, sier Skårderud og smiler nesten mens han henviser til en 3000 år lang vestlig tradisjon hvor kropp og sjel er behandlet separat.
–Det som ofte skjer, er at skam fører til en adferd, for eksempel at man skal være ekstremt flink, eller ekstremt tynn, en adferd som igjen kan føre til en fysisk sykdom, forklarer Skårderud, som har jobbet mye med å hjelpe unge jenter med spiseforstyrrelser.
–Alle følelser har et kroppslig uttrykk. Man kjenner seg flau og så rødmer man, for eksempel. Det er ikke utenkelig at dyp skamfølelse kan gi seg mer alvorlige utslag også i kroppen.
–Men hvis det er slik at skam kan gjøre oss både deprimerte og fysisk syke, hvorfor snakkes det ikke da mer om det?
–Vel, en av grunnene til at vi ikke snakker om skam, er nettopp at vi skammer oss. I tillegg er nok skammen blitt privat i vår senmoderne kultur.
–Bør vi skamme oss overhodet?
–Ja, selvsagt bør vi det. Den gode skammen er med på å sette grenser og lærer oss å respektere andre. Dr. Mengele var skamløs. Overgripere har ikke den gode, grensesettende skammen. Mange mener at vi skammer oss for lite i dagens moderne samfunn, andre at vi skammer oss for mye. Jeg tror begge deler er sant. Vi har for lite av den gode skammen og for mye av den livshemmende skammen.
SKAM OG KROPP
–Den livshemmende skammen – finnes det flere varianter av den?
–Ja. Du har den globale skammen, og med global mener jeg «hele mennesket», jeg mener at skammen er altomfattende som i «jeg har ingen verdi». I tillegg har du lokale skammer. Man kan skamme seg over følelser, som misunnelse. Eller kroppen, en følelse av at det er noe galt med den. Unge jenter kan forsøke å takle dette ved å trene mye og spise lite. De har en idé om at hvis de blir tynne nok, så blir de kvitt skammen, da vil de føle seg bedre.
–Men slik er det ikke?
–Nei. Den som slanker seg vilt, sprekker gjerne før eller siden og overspiser. Da blir skammen desto større. Det samme skjer hvis man forsøker å drukne skammen i alkohol – eller døyve den med annen rus. Før eller siden klarner man opp, og skamfølelsen er blitt enda sterkere.
–Skaper kirken skam?
–Jeg er ateist, sier Skårderud. –Men, ja, den humørløse protestantiske kristendommen har skapt mye skam i sårbare mennesker.
–Religion er feighet, fortsetter han. –Den gjør menneskene små, for at Gud skal kunne være stor.
–Hva ville resultatet vært hvis du begynte en terapitime med å fortelle pasienten at vedkommende var syndig, altså at det var noe feil på ham eller henne?
–Jeg er ikke med på at det er sammenlign…
–Jo, men kirken vil jo også hjelpe folk? Både du og en prest er autoritetspersoner. Hvilken effekt ville det hatt fra et terapeutisk ståsted?
–Det ville vært grunnleggende risikabelt, sier Skårderud. Han sukker og ser ut som han kunne hatt lyst til å dra en hånd over ansiktet. Han sitter imidlertid i ro og tenker videre på religionens rolle i folks liv.
–Religionene skader folk over hele verden, sier han. –Men på den annen side er det mye fint i religionene også: Trøst og felleskap.
–Må du rydde opp etter kirken?
–Ja. Jeg får jo ofte de mest alvorlige tilfellene, de som har opplevd overgrep innenfor kirkens rammer, noe som skaper en kolossal skamfølelse. Men ja, jeg rydder opp etter kirken.
–Skaper Nina Karin Monsen skam?
–Ja, selvsagt kan hun gjøre det. Hvis man er en 14 år gammel gutt som kjenner homofile tendenser, kan det hun sier slå vondt innover.
–Hva gjør vi med skam som er blitt livshemmende?
–Snakk om det. Det er første bud, fra en som meg. Skammens vonde psykologi er at man forblir taus. Når skam blir lidelse, må den isen brytes. Nøkkelen er selvaksept. Å akseptere seg selv som den man er – også i møte med andre. I tillegg er motet sentralt. Det finnes en grunnleggende urettferdighet: At har man vært uheldig i livet, må man være ekstra modig for å bryte ut av skammens enecelle og våge seg mot de fellesskap hvor kjærligheten finnes.
«Og så vil hun ikke ha seg selv. Hvem nå det er. Det finnes ikke noe sted i henne hun vil ha seg selv fra. Hun vil bare vekk, bort, hun er avskyelig, stygg. Hun blir liggende og se opp i taket.»
Fra Hanne Ørstaviks roman 48 rue Defacqz, som kommer til høsten
SKAM SOM DØD
Hanne Ørstavik har skrevet åtte romaner. Samtlige har vokst frem i skammens drivhus.
–Det er ikke alltid så lett å vite at det er skam en føler. Du kan føle deg feil, dum, usynlig, for mye. Du kan føle deg stygg, sier Ørstavik og ser på meg med vakre øyne. Hun er kledd i rødt fra topp til tå, for å gi det grå Oslo–været litt motstand. Hun lykkes. Det har hun også gjort med sine skamfylte romaner.
–Det er et risikoprosjekt hver gang. Først selve skrivingen, men også en risiko for å bli lest av en kritiker som ikke klarer å møte sin egen skam, for eksempel, og som i stedet krenker boka eller meg for å slippe å bære sin egen smerte.
–Men likevel gjør du det – gang på gang?
–Ja. Det kjennes som jeg skriver mot en vegg av skam. Sånn blir romanene også en kamp mot skammen, som jeg må igjennom. For skam er drepende, hvis jeg gir etter for den, er det en form for død. Vi sier «jeg kunne dødd av skam», og det er ikke bare ord. Skam er livsalvorlig. Jeg tror det å skrive handler om håp. Håp om å bli tatt imot der hvor jeg er aller mest alene.
–Hva er det da som gjør at skam aldri er et tema i offentligheten, til tross for at den åpenbart ligger under alle de hissigste debattene – fra Monsen, via Irving til Mohammed-karikaturene?
–Det er skammelig å skamme seg. Vi viser det ikke, vi oppfører oss som om det ikke finnes. I offentligheten er vi plutselig rasjonelle og argumenterende, der er det usynlig at vi hele tiden også er individer med ubevisste, emosjonelle motiver. Vi responderer på det som blir sagt, som om det er alt.
–Hva skal vi ikke tåle?
–Skamløshet. At noen påfører andre skam som et maktmiddel. Da må vi si fra. Samtidig er det noen som er så skamskadet at de vil føle skam nesten uansett hva som blir sagt.
–Hvor ligger løsningen på denne floken?
–Å se innover og våge å møte sin egen skam, sin egen smerte. Vi må ha kontakt med oss selv og lodde våre egne motiver.
–Hva skjer hvis flere klarer å gjennomføre det kunststykket?
–Samfunnsdebatten vil bli dypere, mer reflektert, mer interessant, mer risikofylt. Den blir farligere, fordi vi gjør oss sårbare. Jeg mener ikke at vi skal tematisere den hele tiden, men vite hvor vi har den, i oss selv. Å vite hvor skammen befinner seg, er viktig, for hvis den ikke adresseres går vi glipp av helt vesentlige ting både i den enkelte og i samfunnet, sier Ørstavik. Hun anbefaler terapi, samtale med venner eller egensamtale for å arbeide med egen skam.
–Og akkurat dét vil jeg gjerne si til Monsen: Det vesentlige kravet til kommende foreldre er ikke at de er heterofile, men at de kan møte sin egen smerte, sin egen skamfølelse. Gå i terapi før du får barn, ler Ørstavik alvorlig.
–Går skam i arv?
–Definitivt. En mor som skammer seg over sin egen seksualitet, vil vanskelig kunne bejae sin lille datters seksuelle utforskninger.
–Og kirken?
–Kirkens språk er så offisielt. Hvem er vi til å stille spørsmålstegn ved det? Men det kan vi faktisk. Skal vi godta en liturgi som er krenkende? Skal vi godta at vi er syndige bare fordi vi er til? Jeg vil ikke godta det, sier Ørstavik. Det sterke blikket er blankt, men intakt.
For Hanne Ørstavik har skammen vært fundamental. Hun har skammet seg over å være til, over ikke å føle seg elsket.
–Det er en lang vei fra det indre fundamentale spørsmålet «hva har du her å gjøre», til det jeg håper en dag trygt å kunne si; at jeg er født, at jeg er her – at jeg har lov til å puste og leve.
http://www.aftenposten.no/kul_und/article3110097.ece
AFTENPOSTEN.NO Komikeren Jonas Gardell er blitt en populær gjest i svenske kirker etter at han skrev bøker om Gud og Jesus. Men han tror ikke det blir besøk i norske kirker. –Jeg har for mye å gjøre med det nye showet mitt som har première i januar, sier han.
Komiker og æresdoktor på Jesus
Jonas Gardell syns det er viktig at vi har klart for oss at Jesus var en tannløs, hjemløs analfabet og en bondeknøl fra Galilea.
AV KAJA KORSVOLD http://www.aftenposten.no/kul_und/litteratur/article3323175.ece
Jonas Gardell (45) er mest kjent som komiker og forfatter. Etter bøkene Om Gud (2003) og Om Jesus som kommer nå, har han fått enda en rolle; han er blitt forkynner og folkeopplyser. Svenske kirker er stappfulle når komikeren Gardell kommer for å snakke om Gud og Jesus.
–Jeg er til og med blitt æresdoktor i teologi ved Lunds universitet i Lund. De sier jeg er en folkeopplyser. Det er jeg stolt av.
Komikeren smiler fornøyd. Han er på snartur til Oslo for å lansere den norske utgaven av Om Jesus og for å spille forestilling på Kolbotn.
–Det går ikke an å forestille seg hvor stor interessen for disse spørsmålene er. Jeg kommer til Uppsala kirke en tirsdag kveld og den er fullsatt til siste plass. I Göteborg truet noen med å tilkalle politiet fordi de hadde sluppet for mange mennesker inn i kirken. Et sted viste de foredraget mitt på storskjerm utenfor lokalet.
Belest om Jesus.
Det ligger mye arbeid bak Gardells Om Jesus. I tillegg til bibelen har han tilbrakt tusenvis av timer med de særeste og tyngste bøker, alle nøye oppført på litteraturlisten bak i boken. Ut av dette gir han oss et annet bilde av Jesus.
–Det er enormt viktig. Vi ser for oss en europeer med middelklassebakgrunn. Vi må forstå at han er en jøde i en jødisk kontekst, ellers forstår vi ikke hva han sier. Vi har en kirke og prester som sier ting som ikke er korrekte.
–Men hvorfor skal vi se for oss en tannløs, mørk, liten bonde som hverken kan lese eller skrive?
–Folk blir veldig støtt av dette. Men jeg syns det er viktig. Jesus er en bondeknøl fra Galilea. Tenk deg at han snakker trøndersk, eller en eller annen dialekt. Og at han kommer fra et fattig hjem. Salige er de sultne, sier han. Hvis man selv er sulten og snakker til mennesker som sulter, blir det en annen sak.
Vi har et bilde av Jesus som er i veien for vår opplevelse av kristendommen, mener Gardell.
–Vanvittig mange mennesker kan ikke gjenkjenne Jesus i det bildet som kirken gir. I selve trosbekjennelsen, som vi bruker hver gang vi er i kirken har vi radert ut alt som var Jesus budskap.
Spis sammen!
Komikeren Gardell fornekter seg ikke. Må bare ta et lite show i restaurantsofaen om hvordan menneskesønnens dialekt kunne vært. Akkurat hva som burde stått i trosbekjennelsen får vi ikke svar på.
–Jesus kaller seg menneskesønnen. Det er for lite brukt. Hans budskap til disiplene som skulle bringe budskapet ut i verden var: forkynn at enden er nær, leg de syke, vekk opp de døde og spis sammen med dem dere møter!
Gardell konstaterer at Jesus tok grundig i feil i dette at enden var nær. Vi er jo faktisk her ennå. Men dette med måltidet var veldig radikalt. På Jesu tid var man veldig opptatt av rene og urene, de urene var de som på en eller annen måte sto utenfor samfunnet. Man spiste rett og slett ikke sammen med noen som var urene.
–Samtiden var opprørt av at Jesus spiste sammen med syndere. Da snakker jeg om syndere som fortsatt var syndere. Det gjelder også vår tid, vi feirer med å spise sammen og vi spiser ikke sammen med dem vi ikke liker. Jesus budskap er enkelt, du skal ikke være redd, alle er omfattet av Guds kjærlighet. Han sier du skal invitere de fattige, de urene. Vår kirke lever overhodet ikke opp til dette.
Er baptist.
Jonas Gardell er en av de mest kjente svenske komikerne. Han er homofil og lever med samboeren Mark Levengood. De har to barn som de deler omsorgen for med moren. Han er lite interessert i å snakke om kirkens forhold til homofile, dette er heller ikke noe tema i Om Jesus. Gardell vokste opp i baptistkirken og har sin barnetro intakt. Han er fremdeles baptist, men mener at det er helt uvesentlig.
–Det er mange menigheter på jorden. Hvis det bare var i de i den lille sekten som ble godtatt i himmelen skulle det tatt seg ut!
–Burde vi skandinaver være misunnelige på de muslimske innvandrerne, og deres sterke forhold til religion?
–Det finnes mange måter å være muslim på. Den muslimske mystikeren Ibn Arrabi sa at i hvert menneske finnes det et avtrykk av Gud. Hver og en av oss kan søke det avtrykket som er lagt ned i oss. Den eneste forbrytelsen man kan gjøre er å si at noen ikke er inkludert. Muhammed sa selv at Gud har åpenbart seg for folk på ulike vis. Han ville ikke at muslimene skulle misjonere.
–Hva er i dine øyne det fineste Jesus har sagt?
–Det fineste han har sagt er nok ikke historisk korrekt. Men det er det sanneste utsagnet om Guds kjærlighet. Da Jesus hang på korset sier røveren ved siden av ham: «Herre, tenk på meg når du kommer i ditt rike». Og Jesus svarer: «Allerede i dag skal du være med meg i paradiset». Han sier ikke hva har du gjort? Hva er du skyldig i? Han redder ikke bare de som gjør gode handlinger. Han hjelper ikke fordi man fortjener det, men fordi man trenger det, sier Jonas Gardell.