Det er diskrimineringen som er problemet.

Jeg låner ordene til Leder Gard Realf H. Sandaker-Nielsen i Åpen Kirkegruppe for lesbiske og homofile.

Det er diskrimineringen som er problemet – ikke statsstøtten.

Det handler om statstøtte til Frelsesarmeens barn og unge. En organisasjon som gjør veldig mye bra ungdomsarbeid. Det de ikke gjør så bra er diskriminering mot minoriteter som homofilie. Ungdomsarbeidet utelukker en gruppe mennesker som er likeverdig alle andre mennesker – MEN det er homofil sex de ikke kan akseptere. Godtar man diskriminering er jo ikke dette lenger en demokratisk organisasjon. Det er det som er problemet – ikke statstøtten. Statstøtte får de jo hvis de slutter å diskriminere.

Det forundrer meg at når de selv stilles spørsmål om sex så blir det reagert og kalt trakassering, mens de selv altså mener de sitter med en rett til å spørre andre hva slags sex de har. Er det ikke trakassering da når Frelsesarmeen stiller spørsmålene? 

Skal staten støtte en slik diskriminering?

Hva så med andre som vil diskriminere når det gjelder tro, kjønn og rase?

Høybråten snakker om at regjeringen fungerer som et statlig meningspoliti hvis de ikke gir støtte. Jeg lurer på hva vi skulle kalt Krf hvis de kom i regjering og prøvde å få igjennom noen av sine saker. Ville det da blitt statlig meningspoliti? Jeg spør.

Siste arbeidsdag i utplasseringen ved Kulturavdelingen i Skien

Så er min siste arbeidsdag av min praksisperiode ved Kulturavdelingen kommet.

2 måneder (fra 7 januar – 29 feb) har gått så utrolig fort.  Det har vært en fantastisk tid med tonnevis av inntrykk, mange mennesker å forholde seg til, og to generasjoner jeg har jobbet med – barn og unge, og eldre. Selv befinner jeg meg jo midt i mellom – og det har vært en fantastisk mulighet til å få lære mer om hva barn og unge er opptatt av og gjør i dag, kontra slik jeg selv opplevde det i 70 og 80 årene og hvordan de eldre har det – en verden jeg ikke selv visste så mye om, fordi det ikke er «aktuellt» for meg før om kanskje 20 – 30 år.

Jeg gikk jo inn i disse to verdener med forhåndsholdninger – jeg ikledde meg de «klær» jeg trodde passet og VAR for barn og unge, og eldre. Jeg går ut igjen og ser at jeg har måttet foretatt klesbytte mange ganger i løpet av denne tiden hvor jeg har lært om de to «verdener».

Det har vært en reise og den har bestått av dype daler og høye fjell, med solskinn og tordenvær om hverandre og til de mer åpne langstrakte landskaper med solskinn, solskinn og solskinn. Det ene beskriver ungdommen og det andre beskriver de eldre jeg har møtt. Slik sett stemmer det med det jeg har skrevet før, i denne artikkelen: REISEN GJENNOM LIVET

Mange vil kanskje reagere på at jeg beskriver de eldres verden som BARE solskinn. Jeg vil presisere at dette er utifra at jeg har møtt de på et kultur og aktivitetssenter og hvor vi har danset og blitt underholdt og hvor gleden og det gode samværet har vært i fokus. Jeg VET at dagene ellers for eldre så absolutt ikke bare er solskinn – nødvendigvis. Men jeg kjenner at jeg er så glad for at det er såpass stort fokus på kunst og kulturaktiviteter for eldre også – jeg har blitt overrasket over hvor mye de faktisk har tilbud om. Når dette er sagt må jeg også få nevne at de JEG har sett av eldre er de som har oppsøkt tilbudene. Jeg har syntes det er mange – men jeg vet jo at flesteparten sitter hjemme og ikke deltar like aktivt i tilbudene. Grunnene til dette kan være mange. Det jeg er redd for er at mange sitter hjemme fordi de ikke blir nådd med tilbudene.

Det som så absolutt har imponert meg er de mange frivillige som jobber for å skape hygge og samvær for andre. De mange frivillige jeg har snakket med sier de gjør det både for å glede seg selv OG andre. Jeg føler at jeg har fått kjenne litt på hva de mener. I tiden jeg har fått lov til å være sammen med både unge og eldre har jeg fått kjenne hvor mye det har gledet meg selv og hvor mye jeg har hatt igjen for å bidra og at det jeg har bidratt med faktisk blir satt utrolig pris på.

Jeg har nå selv meldt meg som frivillig og jeg oppfordrer alle andre til å gjøre det samme. Lønnen er ikke penger men i glede!

Jeg kunne skrevet masse om min praksisperiode – det må jeg spare til min bacheloroppgave som jeg nå har 6 uker på meg til å skrive.

Jeg vil bare få takke ALLE jeg har møtt i denne perioden. Fantastisk vakre mennesker – hver på sin måte. Enten de nå har hatt dette som jobb, er frivillige eller er i gruppen barn og unge, eller eldre. Denne perioden har så absolutt bidratt til det jeg kan tenke på som det gode i livet mitt. TUSEN TAKK – og takk for dansen!