Mitt nyttårsforsett: slanking og livsstilendring. Puh..!

slanking.jpg

Jeg har for mange år siden innsett at jeg aldri blir slank. Men når vektnålen begynner å vise 130 kg, ujevnt fordelt på min 178 cm høye kropp – da er det både ubehagelig og upraktisk, og farlig… Dette er et faktum jeg bare må innse. Jeg må slanke meg for min egen skyld!

Jeg har hatt dette nyttårsforsettet mange ganger: Slanking. Og stort sett har jeg greid det. Jeg har gått ned 10 – 20 kg og så har de sakte gått på igjen i løpet av et år eller to. Og så er det pån igjen… Som voksen har jeg klart å bli «slank» en gang. Det var i 1995 da jeg kom ned i 85 kg (fra 126) Da gikk «alle» rundt og sa at; nei nå var jeg ikke Kjell lenger…

Jeg har vært en jo-jo slanker hele livet. Slik har det vært og slik tror jeg også at det vil fortsette. Ja, jeg må jo også endre livsstil – men jeg vet med meg selv at den lovnaden er litt for stor for meg. Jeg har ikke viljestyrke nok til å endre livsstil og tilpasse livsstil utifra endringer ellers i livet mitt. Feks nå som jeg har gått på skole i tre år. Jeg er av den typen som når jeg blir stillt krav til – eks en eksamen – så blir jeg rett og slett matt! hehe.. Jeg blir bare sittende å grue og lese, grue og lese..

Jeg har spiseforstyrrelser. Jeg spiser for å trøste meg. Jeg spiser for å belønne meg selv. Og jeg spiser for å straffe meg selv. Nå mens jeg har gått på skole så har jeg spist fordi jeg synes synd på meg selv. Hvis en eksamen har gått dårlig så spiser jeg også fordi jeg synes synd på meg selv. Har en eksamen gått bra så spiser jeg fordi jeg skal belønne meg selv. Slik var det også når jeg jobbet. Jo mer jeg jobbet – jo mer syntes jeg synd på meg selv og jo mer spiste jeg. Når jeg endelig hadde fri – spiste jeg for å belønne meg.

En periode begynte jeg å kaste opp etter først å langet inn store mengder mat. Jeg tuller ikke – DET VAR DEILIG!  Men selvfølgelig er det farlig å begynne slike metoder. Det begynte på en måte slik at jeg spiste overdrevent mye for å «straffe» meg selv – helt til jeg følte at jeg ble straffet nok – slik at jeg fortjente å kaste det opp igjen. Vel, det er i det hele tatt vanskelig å forklare. Det blir nesten som med selvskadere. Problemet er egentlig ikke maten – det er bakgrunnene som er problemet. Man må virkelig gå i dybden i livet sitt og finne ut hva som er det EGENTLIGE problemet. Det er nok her leger gjør mye feil. De ser bare en person som har spiseforstyrrelser eller selvskader seg og så går han ikke inn på det som kan være det egentlige problemet.

Når jeg var liten så var jeg tykk. Alle i min familie er overvektige. Jeg ble mobbet veldig fordi jeg var tykk. Også at jeg var feminin og fordi folk «trodde» at jeg var homo. Vel, jeg var jo også det – men visste det knapt selv. Jeg lot mobberne vinne over meg. Når jeg så de kom i skolegangen la jeg meg rett og slett ned – slik at de fikk sparke og slå til de var ferdig. Lærerne reagerte selvfølgelig – men dessverre på feil måte. De snakket med meg og lot meg få sitte inne i friminuttene – slik at jeg slapp å bli konfrontert med mobberne. Hvem ble straffet da? Jo – meg! Mobberne vant. De fikk jo fortsette å leke ute.

Vel, det er kanskje for «billig» å skylde på andre for at jeg er tykk fortsatt i dag. Jeg gjør ikke det. Men jeg forteller dette for å forklare noe av det jeg tror er grunnene til at jeg er tykk. Det er klart at man får ikke akkurat beste selvfølelsen av slik behandling. Maten har jeg puttet i munnen selv.

Jeg håper også folk tenker over at det at folk er litt overvektig ikke nødvendigvis er bare galt. Det er bare galt hvis den tykke SELV opplever det som et problem. Dog, i en tid hvor barn er «flasket» opp med cola og smågodt fra de er bittesmå, synes jeg dog at foreldre må ta en stor del av skylden. For meg var det faktisk ikke slik. I mitt tilfelle var det nok mors kjøttkaker blandet med genetiske faktorer som har spillt størst rolle. Oppveksten ER en veldig viktig tid for hvordan vi blir som voksne. Det er da grunnmuren bygges. Det er et stort ansvar foreldre har her. Et ansvar som tar tid og krever ressurser. Har ikke barn selv så jeg skal ikke akkurat dømme og si at det er lett – men jeg tror jeg kan si at det er viktig.

Vel. 1 januar starter det igjen.. Slanking og FORSØK på livsstilendring. Jeg begynner jo i praksis 7 januar og da skal jeg begynne å gå på jobb. Dessuten regner jeg med at jeg blir litt mer i bevegelse gjennom jobben. Jeg har jo tidligere nevnt at jeg har kjøpt meg MBT sko – som gjør at jeg forbrenner mer fett for hvert skritt jeg tar… (hehe.. håper det er sant…) Har iallefall gått litt i dem nå i jula og jeg har fått nye muskler! – iallefall er jeg dritstøl etter bare korte turer… Jeg skal spise mindre og heller oftere og så skal jeg drikke vann – masse vann!

Jeg tenkte jeg skulle lage en egen side en SLANKEDAGBOK, her på bloggen min. Der kan jo flere være med. Alltid litt lettere når man er flere. Den dagen den forsvinner så skjønner dere hvorfor… Da gikk det ikke…  hehe.