Historisk om kvinnekamp og kvinnene som la grunnlaget

Alle mødre, søstre, døtre, bestemødre, tanter, svigerinner, svigermødre, nabokoner, elskerinner, kvinner, Damer, kjerringer, jenter, Fruer, Divaer, karriærekvinner, husmødre, kassedamer, lesber, direktører, prostituerte, dronning, kronprinsesse, tidligere statsminister, kvinnelige prester, kvinnelige biskoper, lesbiske prester, politikere, statsledere, —

Gratulerer med dagen. Krev deres rettigheter og likeverd!

8. mars

Internasjonal kvinnedag

I forbindelse med det internasjonale kvinneåret i 1975 ble den internasjonale kvinnedagen etablert av FN. Hensikten med denne dagen er å sette fokus på diskriminering av kvinner og å fremheve kvinners rett til å delta i den økonomiske, politiske og sosiale utviklingen. Kvinnedagen ble feiret for første gang i USA i 1909.

TEMA FOR KVINNEDAGEN 2009:

Women and men united to end violence against women and girls

http://www.un.org/events/women/iwd/2009/

8_mars-ill

HISTORIEN I NORSK KVINNEKAMP:

Det var ikke bare bøndene som kjempet for mer demokrati og større innflytelse på slutten av 1800-tallet. Det gjorde også kvinnene. Kvinnene hadde ikke de samme rettighetene som menn, og hadde dermed mye å kjempe for.

11 kvinner som var «forkvinner» for kvinnekamp på 1800-tallet (hentet fra http://www.kampdager.no/arkiv/formodre/11forkvinner.html

Camilla Collett (1813-1895)

Forfatter og kvinnesaksforkjemper. Camilla Collett fikk sitt gjennombrudd med «Amtmandens Døttre» (1854). Hennes navn ble først holdt hemmelig, det passet seg ikke at kvinner skrev bøker. Boken talte for frigjøring på det indre plan. Den tok til orde for tankens og følelsenes frihet, og større åndelig uavhengighet av mennene.

Aasta Hansteen (1824-1908)

Kvinnesaksforkjemper på 1870-tallet. Hun reagerte særlig mot det gammeltestamentlige og det paulinske synet på kvinnen, som var det rådende. Hun gjorde det til sin livsoppgave å bekjempe det ‘jødisk-barbariske syn på kvinnen’, og i 1878 skrev hun sitt hovedverk «Kvinden skapt i Guds Billede». Ved etableringen av Norsk Kvinnesaksforening ble hun erklært æresmedlem. Aasta Hansteen hadde en brennende tro på kvinnen som åndsvesen, og hun var overbevist om at samfunnet ville bli rikere og lykkeligere om kvinnen slapp til. I likhet med Camilla Collett var det først og fremst åndelig frihet Aasta Hansteen ville fremme. 

Fredrikke Marie Qvam (1843-1938)

Kvinnesakskvinne og stemmerettsforkjemper. I 1896 startet hun Norske kvinners sanitetsforening, i 1898 stiftet hun, sammen med Gina Krog, Landskvinnestemmeretsforeningen. I Norske kvinners nasjonalråd var Fredrikke Marie aktiv helt fra starten i 1904. 
Les mer http://www.ub.ntnu.no/ubit/tilbyr/utstillinger/vutst/fmq/

Anna Rogstad (1854-1938)

Skolebestyrer og formann i Kristiania Lærerinneforening, der hun kjempet for å bedre lærerinnenes utdanning og lønn. Hun var med på å starte Norsk Kvinnesaksforening og aktiv i Landskvinnestemmerettsforeningen. Rogstad ble valgt inn som første kvinne på Stortinget, som vararepresentant for Jens Bratlie (H) i 1911.

Ragna Nielsen (1845-1924)

Åpnet den første store fellesskole i 1885. Da var det uhørt at mannlige elever skulle ha en kvinnelig bestyrer og kvinnelige lærere. Skolen var med på å fremme kvinnenes sak, for elevene gikk ut av skolen med en større forståelse av jevnbyrdighet mellom kjønnene enn det som var vanlig på denne tiden. Ragna Nielsen kjempet for stemmerett for kvinner, og var i mange år kontroversiell formann i Norsk Kvinnesaksforening.

Katti Anker Møller (1868-1945)

Katti Anker Møller arbeidet fram det første Mødrehygienekontoret i 1924. Kontoret spredde opplysninger og kunnskap om seksualitet og prevensjon til gifte kvinner. Katti Anker Møller var særlig opptatt av konsekvensene av de mange uønskede svangerskapene: ulovlige aborter, enten utført av kvinnen selv eller av kvakksalvere. Derfor jobbet hun også aktivt for å gjøre det lettere for kvinner å ta abort. 

 

Nini Roll Anker (1873-1942)

Radikal samfunnskritiker og forfatter. Hun var engasjert i kvinnesak, sosialt arbeid for prevensjon og fri abort. Hennes bakgrunn var konservativ og borgerlig, men interesserte seg likevel for arbeiderklassens vilkår. Blant annet i boken «Den som henger i en tråd» (1935), som skildrer arbeiderkvinnenes liv.  «Det svake kjønn» (1915) er et feministisk anklageskrift rettet mot patriarkalske maktstrukturer i familien og i kristne miljøer.

Betzy Kjelsberg (1866-1950)

Politiker (Venstre) og kvinnesaksforkjemper. Norges første kvinnelige fabrikkinspektør (1910—35) og første kvinnelige medlem av Venstres sentralstyre. Betzy Kjelsberg var med på å stifte Drammen Kvinnesaksforening i 1886, der hun også var formann fram til 1922. Hun var med på å stifte en kvinnelig handelsstandsforening i Drammen. Dessuten var hun aktiv i Landskvinnestemmerettsforeningen.

Margarete Bonnevie (1884-1970)

Skrev i 1932 «Ekteskap og arbeide», en bok som vakte oppsikt. Her krever hun fullfrihet for kvinnen, enten hun er gift eller ikke, til å ta seg lønnet arbeid. Først når kvinnen kan delta aktivt i samfunnet på linje med mannen, vil vi få et menneskesamfunn, skriver hun, og ikke et maskulint samfunn. Bonnevie arbeidet også aktivt for å få innført barnetrygd.

Åse Gruda Skard (1905-85)

Psykolog og en sentral feminist i Arbeiderpartiet etter krigen. I 1953 holdt hun et foredrag på Norsk Kvinnesaksforenings rådsmøte i Drammen. Kvinnesaken hadde vært gjennom to akter, mente hun: I første akt ble de kjente kravene reist, i den andre ble de kjempet gjennom, og kvinner fikk mulighet til utdanning, yrke, tillitsverv, representasjon. men den tredje akten sto enda for døra. I den gjaldt det å ta mulighetene i bruk. For å nå dette trengtes en fullstendig reorganisering av familien. Hun brukte sin kompetanse som psykolog til å argumentere for at barnet ikke var avhengig av moren som omsorgsperson. 

Eva Kolstad (1918-99)

Statsautorisert revisor. Forkvinne i Norsk Kvinnesaksforening 1956-68, i Venstre 1974-76. Representant i FNs kvinnekommisjon 1969-71 og forbruker- og administrasjonsminister i 1972-73. Dessuten ble hun vårt første likestillingsombud i 1979 (og var det fram til 1988).

Kvinnene under første verdenskrig

Under første verdenskrig ble mennene kalt til tjeneste ved frontlinjene. Dermed ble kvinnenes rolle i samfunnet forandret.

Første verdskrig endra på kvinnerolla. Mange kvinner fekk seg no arbeid. Nokre melde seg til krigsteneste, og fekk jobb som sjukepleiarar ved fronten .Andre fekk jobb i krigsindustrien eller dei fekk jobbar som postbod, politikonstablar eller sjåførar. Men merk at dei fekk berre halvparten av mannleg lønn i same yrka. Kvinnene var med på å halde samfunnet i gang gjennom krigsåra, men fekk ikkje rettmessig betalt for jobben dei gjorde. Og då krigen var over, og dei mennene som overlevde skulle ut i arbeid att, vart kvinnene skvisa ut frå jobbane sine. Likevel kan ein seia at første verdskrig endra kvinnene sin posisjon, for i fleire land, t.d. Storbritannia, Tyskland og USA, fekk kvinnene røysterett i åra rett etter krigen.

Å være kvinne på 1950- og 60-tallet

1950- og 60-tallet var husmødrenes tiår. Idealet var at mor var hjemme og stelte hus og barn, mens far forsørget familien. Det var et meget klart kjønnsrollemønster.
Eva Ramm heter forfatteren bak boka ”Med støv på hjernen”. Den kom ut i 1958, ble umiddelbart en suksess, og året etter ble den filmatisert. Folk strømmet til kinoene, og fremdeles hender det NRK fjernsynet viser den gamle filmen om de prektige husmødrene som påla seg selv så mye vask og stell og matlaging at det slett ikke ble tid til mann og barn og hygge.
Publisert 27.06.2003 14:46. Oppdatert 27.06.2003 14:54.
 

 

 
 

 

Rullgardin

Som ung husmor og psykolog flyttet Eva Ramm til en tettbebyggelse med mange småbarnsfamilier og hjemmearbeidende husmødre. Hun arbeidet deltid som skolepsykolog og var ellers hjemme for å stelle hus og barn. Eva Ramm oppdaget fort at det å ha en akademisk utdannelse ikke betød noen ting i dette miljøet. For å bli godtatt måtte hun være en god husmor.

Det betød bl.a. å vise alle andre at man var tidlig i sving om morgenen, ved å trekke opp rullgardinene. Hvis de var nede for lenge, ville ryktet spre seg om at fru Ramm lå og dro seg til langt på dag. Løsningen ble å rulle opp gradinene, for så å snike seg tilbake i sengen og sove videre!

Effektiv støvtørring

Et annet krav var å ha middagen klar på bordet klokken fem hver ettermiddag. – Det var ikke ektemennene som forlangte det, men husmødrene, – sier Eva Ramm. Hun lærte seg til å gjøre flere ting på en gang: mens potetene kokte, satt hun i andre etasje og skrev på en bok, så sprang hun opp og ned trappene jevnlig for å sjekke potetene, samtidig som hun dro fingeren nedover trappekanten for å tørke støv. Tre ting på en gang!

En gang kom en nabofrue på kaffebesøk. Hun tok av seg på bena, som vanlig var. Dagen etter fortalte hun at hun egentlig hadde kommet for å sjekke om Ramm hadde rene gulv. Hvis det hadde vært støv og skitt, ville hun ha kjent det under strømpene. Heldigvis var huset støvsuget akkurat den dagen!

Kvinnekamp

 1970-tallet er et viktig tiår for kvinnekampen i Norge.På 1970-tallet vokste den nye kvinnebevegelsen fram i Norge, som i hele den vestlige verden. Kvinnene dannet egne organisasjoner og bevisstgjøringsgrupper, gikk i demonstrasjonstog, feiret 8. mars, diskuterte og aksjonerte.

Områder for kvinnekampen:
– Abort
– Politikk
– Lesbisk frigjøring
– Pornografi og prostitusjon
– Mishandling av kvinner
– Kvinner og idrett
– Seksualopplysning
– 8. mars som kampdag
– Arbeidsliv
– Minoritetskvinner

Trenger vi feminisme i dag? Har vi ikke likestilling i Norge? Hva mer vil vi oppnå?

Markerer Kvinnedagen med å brenne hijab

Dialog er et like verdifullt virkemiddel som konfrontasjon, mener Sara Azmeh Rasmussen. Søndag velger hun den siste varianten når hun brenner en hijab på Kvinnedagen.
Artikkel av: NTB (HegnarOnline – 07.3.09 10:53)

I en kronikk i Aftenposten lørdag trekker Rasmussen fram at kvinner for snart 40 år siden tente på sine egne brystholdere «fordi de hadde skjønt at plaggene på kroppen ikke bare var formet av og bekreftet samfunnets struktur, men også formet og vedlikeholdt deres egen selvforståelse, deres psyke og deres atferd».

Nå har turen kommet til hijaben.

– Ved å brenne et slør vil jeg protestere mot kodene som ligger lagret i dette plagget. Jeg vil protestere mot kjønnssegregeringen og mot at kvinner blir gjort til objekter. Jeg forstår hvilken betydning sløret har, og nettopp derfor mener jeg det er viktig å utfordre symboleffekten som ligger i det, utdyper hun overfor avisen.

Hijabbrenningen vil skje etter at det offisielle programmet på Youngstorget i Oslo er over søndag. Hun vil holde en appell før hun lar hijaben møte flammenes skjebne.

Selv definerer hun seg som en kulturell muslim, og sier tilsløring hindrer muslimske kvinner fra å ha reelle valgmuligheter.

– Det er ingen som svømmer med slør, ingen som synger opera med slør og det er mange yrkesvalg man kan utelukke hvis man bruker slør, sier hun.

Rasmussen vil selv ikke bruke ordet hijab. Hun er klar over at brenningen kan skape reaksjoner fra flere hold, også fordi hun selv kommer fra Syria som er et muslimsk land. (©NTB)

kampdager.no: http://www.kampdager.no/

– Tvinges til å bruke Hijab: http://www.dagsavisen.no/innenriks/article402701.ece

Frps kvinnepolitikk hindrer integrering: http://www.dagsavisen.no/innenriks/article402701.ece

Knuser innvandrermyten: http://www.dagsavisen.no/innenriks/article402701.ece

Om kvinnedagen i fjor: https://kjellemann.wordpress.com/2008/03/07/gratulerer-med-kvinnedagen/

Jeg er et sårbart menneske

Jeg vil kalle meg et sårbart menneske.

Er det ikke rart at i dagens samfunn og moderne tid så er dette nesten sett på som en negativ egenskap? Og er det egentlig en egenskap – eller er det et synes-synd-på-seg-selv-syndrom?

Jeg får mange karakteristikker og mange av de kolliderer kraftig. På den ene siden hevder noen jeg er en mediahungrig, selvforherligende, selvopptatt homofil mann og på den andre siden vil noen hevde jeg er en mann som bare gir og gir og ofrer seg så mye for andre at jeg lider for det selv.

Jeg vil tro at noen synes jeg er selvopptatt bare ved å skrive om dette her..

Jeg tror jeg selv stiller meg litt midt imellom. Jeg tror jo ikke alltid at det å være selvopptatt er en dårlig egenskap, alltid. Selvfølgelig skal man være opptatt av blant annet likeverd og like rettigheter. Jeg er opptatt av dette fordi jeg er selv er homofil, aleneboer og fordi jeg har måttet slite for aksept og lik behandling. Så er det jo andre grupper som sliter med sine ting og opptatt av det. Jeg tror jeg også har vist at jeg er interessert og deltagende i andres problemer, blant annet gjennom bloggen her.

Men sårbarhet starter ikke nødvendigvis med selvopptatthet. Kanskje heller tvert om.

Sårbarhet forveksles ofte med hårsårhet – og ja selvfølgelig er det grader av sårbarhet også. Jeg vil si jeg lider av alle gradene 😉

Det moderne samfunn utfordrer det sårbare mennesket. Vi lever i et samfunn som er tøft, rått og hvor ofte de svakeste bukker under. Sårbarhet er ofte betraktet som en slik svakhet. Man skal være sterk for å henge med. Jeg er noen ganger sterk og noen ganger svak. I mine svake øyeblikk ser jeg ofte at det blir utnyttet. Og øyeblikkene kan være avgjørende og få ganske fatale endelser.

Sårbarhet henger ofte sammen med ærlighet også, synes jeg. Å være ærlig i dag synes også noen ganger å være en hemsko. Noen vil hevde at de klarer seg best de som jukser og de som utnytter systemer. Jeg tror disse kan være like sårbare, men tar på seg en fake maske for å overleve rett og slett. En ærlig sårbar vil i mange tilfeller tape. Man kan vel på mange måter si at ærligheten er sårbar i dagens samfunn.

Jeg er kjent for å være ærlig. Kanskje for ærlig vil mange hevde. Jeg har utlevert meg selv i mange foraer. Og dermed har jeg også stillt meg selv klar for hugg. Jeg har vært ærlig om min legning, min livshistorie, min psykiske helse, om da jeg møtte «veggen» og om min situasjon som aleneboer og arbeidssøkende som ikke får jobb.

Jeg innbiller meg at det hugges stadig vekk. Jeg tror det er en konsekvens av sårbarheten. Jeg tror jeg ville overlevd og levd lengre i landet hvis jeg ble anonymisert og ikke vært så åpen og ærlig. Jeg blir ofte sett på som sær. Hva galt kan det være med et menneske som sitter med så mange kvaliteter og som allikevel ikke får seg jobb? SÆR.

Jeg må jo også være sær som velger å bli prest for en Unitarkirke som kaller seg kristen – når jeg ikke selv kaller meg kristen? Tro meg – jeg merker alle mennesker som fjerner seg fra sære meg.

Og ja mitt sårbare jeg er sært. Jeg er spesiell. Har også alltid vært det. Sær, spesiell, ærlig til fingertuppene, sårbar. Og kampene har jeg måttet ta som en konsekvens av dette. Dette gjør meg ikke akkurat til en hero. Det er vel heller de som har gått imot meg som har erklært seg selv som heroer. Som til stadighet er ute etter å finne feil, og som til stadighet gjerne vil avsløre meg. Kjellemann er ikke bedre han. Nei, det er nettopp det. Jeg er ikke bedre. Man blir heller ikke bedre i sin kamp for tilværelsen.

Man må alltid takke seg selv for hvordan man blir behandlet av andre. «Man bør være mot andre som en vil at andre skal være mot en selv». Jeg tror ikke dette alltid er lett i dagens råe, harde samfunn. Og her er heller ikke jeg bedre. Kanskje mest fordi jeg er så sårbar som jeg er blitt. For sårbarhet er jo ikke alltid et tegn på svakhet heller. Jeg vil si jeg står her ganske så stødig. Å gråte en skvett innimellom og klage over alt det som går en imot, er da slettes ikke bare noe som skjer de sårbare. Nei, kanskje enda mer blant de sterke, de uovervinnelige, de suksessfulle. De er ikke så godt rustet!

En trøst til alle oss som tåler å være sårbare; JEG tror av vi er bedre rustet! Når vi faller så faller vi ikke så langt!

Det er å håpe at dette kan være en trøst for alle som sitter der ute og sliter. Dessverre er det veldig mange om dagen.

les også «Sårbarhet som kraftkilde» (forskning.no)

– I medisinen er man tradisjonelt opptatt av hva som gjør folk syke. Kanskje er det vel så viktig å spørre hva det er som holder folk friske, sier professor og lege Kirsti Malterud.

img_47a2caf2711711

Det nye livet er akkurat slik jeg husker det. Bare at….

ensomhet5b15d

Jeg har ikke valgt den ENE veien enda, der hvor det klart å tydelig står skiltet et yrke – en fast jobb jeg skal fortsette på. I hverdagen min for tiden er det skiltet i hytt og pine. Noen skilter vet jeg ikke fører noen steds hen, men jeg går den veien rett og slett for å overleve. Jeg må ha lønn.

Tiden jeg er inne i er i seg selv veldig frustrerende. Jeg har fire arbeidsgivere som drar i meg – eller ikke drar i meg i det hele tatt. Noen dager ringer alle, noen dager ringer ingen. Noen dager jobber jeg dobbelt og andre dager igjen jobber jeg ikke i det hele tatt. Heldigvis er det veldig få av dem nå om dagen.

Nei, problemet heller nok mer den andre veien. Forrige uke jobbet jeg 5 ulike steder og i 5 ulike yrker. Jeg jobbet i Sfo, i dagligvare, i kantine, som lærer og som assistent i en avlastingsbolig. To av dagene gikk jeg fra den ene jobben til den andre. Jeg kunne også fått jobbet i barnehage, men måtte takke nei.

Klart en slik livssituasjon har både positive og negative sider ved seg.

-Jeg møter masse nye mennesker og jeg lærer mye om folk i alle grupper og aldre.

– å jobbe som lærer og i Sfo trimmer hjernen og gjør meg sliten i hodet, mens kantine og dagligvare gjør meg utrolig sliten i kroppen.

-Jeg aner ikke hva jeg tjener om dagen. Lønningene varierer fra 110 – 180 kr timen og utbetalingene skjer i tide og utide. Dette gjør det nesten umulig å planlegge økonomi. Et annet moment er at ved at jeg har 4 arbeidsgivere så er det bare hos en arbeidsgiver jeg betaler «riktig» skatt. Hos de andre betaler jeg alt for mye. Det som er bra med det er at jeg får igjen det som er betalt for mye til sommeren! Bra måte å spare på.

-Veldig mange av jobbene man får når man jobber som vikar er på kveldstid og helger. Det gjør at man tjener bedre, men det gjør jo selvfølgelig også at man mister mye sosial omgang.

-Det blir liten tid til å søke nye jobber. Alle som søker jobber vet hvor lang tid det tar. Nå har jo dette løst seg litt selv, for det er jammen merkbart mindre jobber å søke på. Det er nedskjæringer veldig mange plasser, ikke minst innen kommunen.

MEN – det jeg egentlig skulle si litt om i denne posten er altså at det «nye» livet mitt som arbeidstager – er akkurat slik jeg husker det å være arbeidstager. Det er ikke så mye som er forandret, egentlig. Her tenker jeg spesiellt på frustrasjoner ansatte har på jobbene sine. Små og store konflikter, utløst gjerne i sammenheng med kravene arbeidsgiver stiller og kravene som familie der hjemme stiller. Å ha en jobb i dag handler ikke bare om å være der 37,5 timer i uken. Jobben preger oss i alle de andre timene i døgnene også. Jobben påvirker livene våre og alle de som er rundt oss. Særlig opplever jo barna dette særlig godt. Dette ser jeg jo både når jeg jobber som lærer og jobber i Sfo.

En elev jeg hadde var veldig sint en dag. Han satt for seg selv med en stor stein i hånden og hamret løs på en annen stein. Jeg gikk bort og lurte på hva han drev med. – «Jeg er sint», sa han. «Jeg vil bade men foreldrene mine har aldri tid!» Barn er utrolig kloke. Jeg sa at kanskje han snart skulle ut å bade med klassen? Han så på meg og sa: «Det er ikke det samme som å bade med mamma og pappa – dummen!»

Vel, han har rett. Selvfølgelig har han rett. Og jeg ble svar skyldig. Det er ikke så lett å forklare et lite barn at foreldrene ikke alltid har tid eller ork til han. Selv lærere eller Sfo-ansatte har ikke nok tid til å få snakket ordentilg med barna. Frustrasjonen hos barna skaper sinner som jeg godt kan forstå. Jeg kjenner jeg blir sint på deres vegne. Og politikere gjør situajsonen bare verre og verre. Småskoler og grendeskoler skal legges ned. Her i Skien er 5 småskoler planlagt å nedlegges. De skal samles i større skoler, større klasser.

Alt handler om penger.

Jeg ser det jo selv. Alt livet mitt handler om for tiden er penger. Jeg må overleve. Jeg snakker ikke om luksusoverlevelse. Jeg snakker om å ha penger til å få betalt regninger. Luksus for meg nå om dagen handler om fritid. En fritid uten jobb. På noen som helst slags måte.

Igjen så sitter jeg og tenker på hvor heldig jeg er som tross alt bare har meg selv å tenke på. Dog med litt blandede følelser. For jeg har jo bare meg selv. Det er bare det jeg tjener jeg har å bruke til å betale regninger. DET er min store frustrasjon. Men jeg kjenner hvor glad jeg er som ikke har et barn eller flere å ta meg av i tillegg. Samtidig skal jeg ta meg av en ektefelle, et hus, et hjem – med alt det innebærer.

Det synes å ha startet en ny «trend» i arbeidslivet om dagen. Det er utrolig få 100 % stillinger å få. Veldig mange stillinger er oppdelt i småstillinger i alt fra 10 % til 50- 60 %. Jeg er spent på å se hva denne utviklingen vil ha å si for vår fritid. Kanskje må vi ha to-tre jobber? Det vil resultere i en enda vanskeligere kabal som skal gå opp. Og selvfølgelig er det barna i familien som vil lide her også. Det er jeg ganske sikker på. For helse og omsorgsyrker vil dette si at for pasientene og brukere vil de få enda fler mennesker å forholde seg til. De ansatte i disse yrkene jobber sjeldnere og får ikke samme kontinuitet i jobbene sine. Dette tror jeg går ut over kvaliteten.

En annen utvikling jeg er veldig skeptisk til er at det kan synes som at lave personalkostnader er viktigere enn kvalitet. Jeg har jobbet i dagligvarebransjen i nesten hele mitt yrkesaktive liv. Jeg er en sirkushest i dagligvaren. Nå ser jeg at denne kompetansen er for dyr for dagligvaren. Jeg er byttet ut med skoleelever som ikke «kan noe». Jeg ser den samme trenden i læreryrket. Elever som er ferdig med videregående blir satt ut som lærervikarer. Dog er kanskje dette pga lærermangel, men like fullt må det gå ut over kvaliteten, skulle man tro.

På mange måter er yrkeslivet akkurat slik jeg husker det. Samtidig er det kommet mange nye utfordringer.

Dette var noen tanker jeg har gjort meg i mitt «nye liv». Hvordan opplever dere dette?

Å leve med «lidelsen» angst og depresjoner

      I anledning Verdensdagen for psykisk helse 10 oktober vil jeg gjerne komme med noen betraktninger og tanker rundt det å leve med angst og depresjoner. Jeg har levd med dette som en stor del av livet mitt i over 30 år. Allikevel sitter jeg ikke med noen fasit på hvordan man skal leve med det eller hva som er årsaken. Jeg har bare tanker og mine egne erfaringer som jeg gjerne vil dele.

 

”Det er bare den som har opplevd det selv som vet hva det å ha psykiske lidelser i hverdagen er”, hører man ofte.

 

Jeg synes det er en sannhet med visse modifikasjoner.

 

Å leve med MIN angst og depresjon er det nok bare jeg selv som kan sette meg inn i – og ofte kommer til og med meg jeg selv til kort. Angsten og depresjonene lever sine egne liv og rammer ofte da du minst forventer det. Uavhengig av situasjonen – uavhengig om du befinner deg alene eller sammen med andre og ikke minst hvem de andre er. Sånn sett er også angst og depresjon en ”lidelse” – fordi den ofte rammer i situasjoner hvor man ikke venter seg at den skal ramme. Men angst og depresjon vil jeg si også er en del av livet mitt som jeg har fått lære mye av. Etter å ha levd mange år med denne ”diagnosen”, har jeg lært meg å leve med den og jeg har lært meg å ofte takle den. Slik sett er jeg heldig.

 

Nå håper jeg leseren forstår at jeg ikke mener jeg er heldig som har levd med angst og depresjon. Men når man er kommet så langt som jeg har at jeg kan klare å være ”herre over” denne såkalte lidelsen – så innser man også at å leve med angst og depresjon har vært med å skape meg som det menneske jeg er. Den har – tror jeg – gjort meg mer ydmyk, medfølende og åpen for hva andre mennesker gjennomgår i ulike faser i livet sitt. Ja for ALLE har vi nok opplevd det – det å være redd, engstelig, deppa og umotivert.

 

Det er jo også her at mange mennesker misoppfatter den som er syk av angst og depresjoner. Det å leve med angst og depresjoner kan ikke sammenlignes med å grue seg til noe, eller føle seg trist i enkelte situasjoner, eller redd og engstelig. Det forunderlige med å leve med angst og depresjoner ligger nettopp i det jeg skriver: ”man lever med det”. Stort sett hele tiden.

 

Jeg har mange ganger i livet mitt blitt møtt med holdninger at jeg er stakkarslig. Det er kanskje i de situasjoner hvor jeg har trekker meg vekk – kanskje i de situasjoner hvor jeg kan kjenne kanskje særlig angsten tar overhånd og hvor jeg ikke mestrer å styre den. Det kan også være i perioder hvor depresjonen er særlig ille og hvor jeg kanskje finner det best å være alene. Man blir ofte møtt med: ”skjerp deg”!

 

Man oppleves i veldig mange situasjoner som negativ og kjedelig. Man vil jo gjerne ikke være sånn – og ofte reddes man av å ta medisiner eller bruke alkohol som medisin. Eller leke klovn. Det har jeg gjort mange ganger. Inni meg raser det med følelser, angst og redsel – men jeg overdøver det med å spille klovn, en slags hyperaktiv klovn.

 

Det finnes selvfølgelig grader av angst og depresjon. Noen lange perioder i livet mitt har jeg levd godt og følt meg fri. Jeg tror jeg kan si at det er i de perioder i livet mitt hvor jeg har opplevd stabilitet. Stabilitet og ro. Trygghet og sikkerhet. Det er ikke til å komme utenom at vi her også snakker veldig ofte om trygghet og stabilitet når det gjelder jobb, skole og selvfølgelig økonomi. Dette gjelder for min situasjon – men for andre kan det jo også handle om stabilitet når det gjelder kjærlighetsliv eller endringer i familiesituasjoner for eksempel.

 

Bare det.. – vil kanskje noen si. Det er jo slik livet er! Ups and downs. Alle er vi der. Ingen går gjennom livet uten å støte på problemer. Det er sant. Jeg føler ofte at det handler om utgangspunktet. Hvordan du er som mennesketype og hva det er livet ditt som har gjort deg til den du er. Vi er ikke alle like sterke. Vi har ikke samme livshistorie alle sammen. Vi er unike individer med hver vår oppvekst og bakgrunn.

 

Jeg skal være forsiktig med å si noe om hvorfor jeg har levd med angst og depresjoner mange år av mitt liv og sette dobbelstrek under – ”DETTE er årsaken!”. Det er i tilfelle privat og jeg vet jo ikke helt selv heller hva som er hovedårsak. Men jeg må jo si at det å ha en annen legning enn ”normalen” har vært med på å gjøre livet mitt, oppveksten min – i beste fall annerledes. Her vil nok også mange si at DET kan vel ikke være så stort problem – homofili er ok! Jeg er jo selvfølgelig enig. Jeg har selvfølgelig aldri hatt noe imot homofili. Jeg er glad for at jeg er homofil! Men det er noe helt annet å være i den situasjon å oppleve deg annerledes, nesten ulovlig – når du som liten gutt opplever å være betatt av en av samme kjønn. Man vet ikke alltid at ”dette” har et navn – homofil – men man skjønner fort at dette ikke er noe man skal utbasunere eller noe din familie eller dine venner vil bli særdeles glad for å få høre om. Å vokse opp som homofil på syttitallet var nok også ganske annerledes enn det er i dag. Jeg visste jo knapt nok at det fantes. Jeg var alene om dette – på mer enn en måte.

 

Løgnene. Fortielsen. Ensomheten rundt de ulovlige tankene. INGEN å snakke med. Man tør nesten ikke si ordet selv engang i redsel for at da er du DET da jo. Det er klart at å kanskje leve med denne fortielsen i mange år vil prege deg som menneske i fremtiden. Selv også når du endelig har stått frem og til og med fått aksept av de som er viktige for deg. Annerledesheten og fordommene lever der ute allikevel og man må leve med det og støte på det OFTE. Det har jeg jo fått merke – ikke minst her på bloggen.

 

Vel, jeg er glad for at det i dag er lettere å stå frem som homofil. Samfunnet aksepterer oss lettere når vi endelig står frem som det 100 % menneske vi er. Jeg tror bare ikke at vi er kommet så langt i dag heller, at tanken og opplevelsen av å føle seg annerledes, ER særlig annerledes. Jeg tror i alle fall at det i mange tilfeller er i slike situasjoner at man utvikler angst og depresjon. Når man er i situasjoner hvor man ikke styrer selv det man utsettes for. Når man føler seg annerledes og oppleves annerledes enn dette NORMALE – det vanlige. Fasitmennesket har jeg ofte kalt det.

 

Å leve opp til idealene – eller fasitmennesket – er en tøff kamp som preger livet til veldig mange av oss i dag. Slik har det jo også vært opp gjennom historien. Med moter, trender, religioner, og forventninger man får gjerne skapt av mediaer, kanskje særlig gjennom tv.

 

Jeg må være litt humoristisk og si at her har jeg vært særdeles uheldig.

 

Jeg har hele mitt liv vært tykk. Jeg er litt femi. Jeg er homo. Jeg er enslig. + + + Og ikke minst: Jeg har levd med angst og depresjoner. Man kan jo le litt av dette. Og her igjen vil vel kanskje noen si at: Herregud så stakkarslig! Jeg er enig – men motsatt. Jeg synes det er stakkarslig av samfunnet å ikke godta at vi alle er født ulike og at det ikke finnes noen fasiter. Men alle disse faktorene spiller inn på livet mitt og avgjør hvem jeg er og hva jeg skal oppfattes som.

 

Det snakkes så ofte om livsstilssykdommer. Skylden på livsstilsykdommene legges ofte på den enkelte. DU er tykk – du må slanke deg!. Det er alvorlige beskyldninger å komme med overfor en jente som sitter over doskålen og spyr for å få opp maten hun har overspist for å bli som sangidolet sitt, eller som samfunnet forventer av henne. Det er ikke farlig å være tykk. Det farlige er å lage tanker inni hodene på folk at du ikke er normal.

 

Samfunnet må ta denne skylden. Kravene vi stiller, ikke bare overfor oss selv men faktisk i mange tilfeller enda mer overfor andre, er så skyhøye at folk ikke mestrer det. I vernet for kravene blir vi faktisk kjempeegoister. Fornuften bukker under. Resultatet tror jeg havner ofte med ensomhet, individualisme og der igjen kommer angsten og depresjonene.

 

Hvor ble det av FORNUFTEN? – spør jeg meg selv om mange ganger. Det er for eksempel i tilfeller der jeg ser at lekestativer for barn ikke blir godkjente fordi barnet kan falle ned og slå seg. Eller når jeg som lovlig røykende blir bedt om å gjemme meg så ikke foreldre eller barn ser at jeg røyker. (Tobakk er fortsatt lovlig her i landet) Ja – det er kanskje skadelig. Det er klart at barnet slår seg når det detter ned. Og jeg VET det er skadelig å røyke, ikke bare for meg selv men også for de som er i nærheten av meg. Jeg tror jeg lærer best ved å bruke fornuft. Et barn lærer når det detter ned og slår seg. Årsaken til at han datt ned bør han lære av og ikke gjøre en gang til. Jeg må også lære meg at det er fornuftig å vise hensyn når jeg røyker – til tross for at jeg ikke helt skjønner hvorfor det reageres så sterkt på at et barn ser jeg røyker, mens det sitter foran tv og ser film med mennesker bli drept – uten at noen reagerer på det. (vel,,, her kunne jeg sagt mye kjenner jeg… ;-)))

 

Livet handler mye om å slå seg. Slå seg – stå opp igjen – og å lære av det. Det er gjerne meg selv som må lære av de feilene jeg gjør. Selvfølgelig er det også ofte greit at andre kan lære av de feilene jeg gjør. Og hva er feil? Vel, det er i de fleste tilfeller der jeg selv innser at jeg skader meg selv eller andre. Så skal man jo også tenke over hva andre mener er feil med deg. Men de andre har ikke alltid rett! Jeg pleier ofte å si at jeg gjør så godt jeg kan – og bedre kan jeg ikke gjøre det. Det burde faktisk holde.

 

Angst og depresjoner tror jeg handler i stor grad om de kravene som blir stilt til oss. Kravene som blir stilt oss allerede fra dagen vi blir født og får tildelt en blå lue fordi du er gutt. Ofte begynner det allerede der. Kanskje enda mer hvis du er født jente. Fra 5 års alder går du vekk fra en stort sett sorgfri barndom og inn i skole, institusjon, jobb. Fra første skoledag kreves det noe av DEG. Fra denne dag kan du ikke lenger bare si at; – jeg er bare et barn; eller: – jeg er bare et menneske.

 

Jeg prøver å si til meg selv hver dag: Jeg ER bare et menneske. Jeg vet jeg alltid gjør mitt beste. Det innebærer at jeg gjør mye feil, men også mye som er veldig bra. Jeg har lært av livet mitt og jeg er glad for at jeg har følelser som jeg kan gå å kjenne på. Angsten og depresjonene har også lært meg masse. Jeg er ikke stakkarslig. Jeg betyr noe. Jeg kjenner godt at jeg lever og i dag vil jeg gå ut og leve igjen – med alt det måtte innebære.

 

Det er jo det livet handler om. Å kjenne at man lever. Og å kjenne på alt det innebærer. Men det er tøft. Jeg prøver å lære meg at angsten og depresjonen skal jeg selv styre – ikke la de styre over meg. Det er tøft – og det er dessverre veldig ensomt.Og jeg vet alt om hvor vanskelig det er.

Vi lever vanedannende og vi ser det knapt selv fordi vi er så vant til det.

Jeg leser og hører det overalt: Arbeidsledigheten er kjempelav. Det er nok jobber til alle!

Nå er jeg kanskje litt pessimist av natur også, men jeg synes denne tiden i påvente av jobb er veldig frustrerende. Det henger gjerne også sammen med at jeg ikke har vært ute i arbeidslivet på 5-6 år. 3 år av dem har jeg gått på høgskole og tatt Kultur Bachelor, to år har jeg vært syk, ironisk nok som følge av at jeg har jobbet for mye..

I denne tiden – i påvente av ledige jobber har jeg tid nok til å reflektere. I dag har jeg tenkt mye på butikker og butikk-kjeder. Vel, det ble litt mer om andre ting også. Jeg hadde vel bare et behov for å skrive ned litt ting ;-))

Her er dagens refleksjoner:

Når jeg skriver at jeg er pessimist av natur, gjelder vel det mest akkurat når det gjelder jobbmarkedet. Jeg er skremt fordi jeg i en tid -nærmere 20 år – har jobbet i dagligvarebransjen. Dagligvarebransjen vil jeg karakterisere som mye slit og svette – for veldig lite tilbake. Er det noe yrke i verden som skaper pessimisme mer en optimisme, så må det være dagligvarebransjen. Vel, slik var det iallefall i mine år i den bransjen. Det er å håpe at det har forandret seg, men når jeg er kunde i en dagligvarebutikk virker det ikke som at det akkurat har forandret seg mye. I den bransjen er det brukt masser av ukvalifiserte folk. – Ja, men trenger man være så kvalifisert for å kunne sitte i en kasse på en matvarebutikk da? – tenker vel du nå.. Tenk over dette neste gang du kommer i butikken og møter de ansatte der. Selvfølgelig ingen regel uten unntak – men nærbutikken eller de store dagligvarekjedene er ikke akkurat stedet du går til for å søke råd om matlaging. Og hva kan man egentlig forlange av en student sittende bak et pipende kasseapparat som egentlig har drømmer om å bli lege eller psykolog? Det er ikke det å yte servie og SELGE som er motivet til vedkommende. Det er å få lønn så man overlever studietiden. Om vedkommende selger MER enn andre får han eller henne samme lønn uansett. Og lønnen er dårlig. Veldig dårlig.

Den som blir rikest ved å ansette ukvalifiserte folk, studenter og «jo-yngre.jo-billigere» er mennesker og bosser som SteinRike Hagen (Stein Erik Hagen). Mat selger uansett. Mat må vi alle ha – uansett om det er dyrt eller det er dårlig service der vi kjøper den. Og SteinRike Hagen er rik nok. Hvorfor skulle han bry seg? Og matprisene må vi stilltiende bare godta. Iallefall alt så lenge som at vi ikke gjør det til en vane å dra fra butikk til butikk, veksle mellom kjedene og handle der hvor det til enhver tid er billigst. Det norske folk trenger ikke gjøre det i dag. Vi har ikke tid til det og penger har vi nok av. Ja, noen handler sågar sine matvarer på bensinstasjonen eller kjøper middagen på mcDonalds eller får middagen kjørt hjem av Peppes. Vi har råd til det.

Stilltiende godtar vi det meste. Livet vårt er blitt en vane. Vanen gjør også at vi ikke lenger stiller krav. Bakeren, kjøttmesteren, fiskeren og kolonialhandleren på hjørnet er blitt borte. Vi kan dra fra by til by på de store kjøpesentrene og vi opplever at alle sentrene er helt like. De store kjedene har overtatt vår verden og de spiser opp alle de små nærbutikkene. Der man møtte kjentfolk. Der man kunne sette varene på krita når man manglet penger, men det var greit for eieren av butikken kjente deg jo. Nærbutikken var nærmest en institusjon – for veldig mange et møtested. Butikken var så mye mer enn bare en butikk vi ville komme fortest mulig ut fra.

Det danner seg nærmest monopoler. I toppene sitter det eiere som eier strømmen like mye som de eier matbutikken. Så lenge penger strømmer inn bryr jo ikke de seg om de betalende er fornøyd med varen eller ikke. Går inntektskurven ned så tenker de automatisk nedskjæringer og billigere arbeidskraft. Aldri tenker de at de selger mer fordi folk vil ha kvalitet og kompetanse. De utnytter vår stilltiende vane. Vanen vår heter penger. Vi får alt for penger og penger har vi nok av. Er vi det minste misfornøyd så går vi til konkurrenten uten å tenke på at konkurrenten til syvende og sist er eid av samme person. Vanen vår er også lettvinthet. Vi har ikke tid til å stoppe opp. Vi er stadig i bevegelse. Vi vil kjøre helt til døren – aller helst vil vi ha varene kjøpt over internett, levert på døren.

Og det sprer seg. Bysentrumene blir like. Bysentrum er et kjøpesenter. Vi kan gå tørrskodde, under tak og vi får det samme tilbud enten vi handler på Lillehammer, en bydel i Oslo eller Skien. Bygdene blir nærmest nedlagde fordi kjøpesentret i den nærmeste byen stjeler bygdefolket. Veier blir lagt utenom bygdene, bygdene blir overlatt til rånerne. Snart forsvinner vel rånerne også. Bygdene dør jo.

Klart mange steder har dette gjort at man må tenke nytt. Jeg synes mange bygder er blitt flinke til å overleve og ta utfordringene. Ikke minst vil jeg skryte av min egen hjembygd Vågå.

Dette er mine refleksjoner og jeg ser at jeg virker pessimistisk. Verden går jo videre og vi med den. Men jeg synes kanskje det er sunnt å stoppe opp litt å tenke over hva vi er med på. Være litt mer kritiske til verden utenfor oss selv, datamaskinen og mobiltelefonen vår.

Når jeg reflekterer slik jeg gjør nå, så tenker jeg alltid at alt var bedre før. Det var det nødvendigvis ikke. Ikke alt. Men jeg tror vi hadde bedre tid til hverandre. Vi hadde dugnader og vi brydde oss – tror jeg, mer om hva våre medmennesker foretok seg. Trengte noen hjelp var vi flinkere til å stille opp. I dag lar vi heller være å ta telefonen hvis den jæ… naboen ringer igjen..  «-Vi har vel aldri jobbet så lite som nå» – er en vanlig oppfatning. Jeg synes det virker som at jobb tar all vår tid. Iallefall har vi mindre tid til å være sammen i familien og blant venner. Folk klager hele tiden på at de er slitne, trøtte og uopplagte.

Jeg er mitt eget forbilde i det jeg skriver om nå. Jeg merker at jeg ofte skjermer meg og trives godt i min egen lille trygge verden. Jeg går sjelden ut og besøker folk. Jeg snakker jo allikevel med dem gjennom sms og en sjelden gang over telefon. Best er det når livet bare passerer – sin vante gang. Hvorfor engasjere seg. JEG har det bra. Jeg opplever meg selv som veldig egoistisk – og det skremmer meg.

Vel, jeg kunne skrevet masse mer. Mye har jeg skrevet før også om avhengighet av mobiltelfoner og data bla. Jeg tror jeg savner noe i livet mitt. Jeg tror jeg er blitt et vanemenneske og jeg er så vant med det at jeg knapt ser det. Men jeg ser det litt for jeg skriver jo om det. Det kjennes faktisk deilig.

Datateknologien – ensomhetens verste fiende?

Ingenting gjør meg så glad som når venner eller familie uventet dukker opp på besøk. Uten forvarsel. Uten at de er blitt høflig invitert over en sms-melding.

Slik var det nemmelig før. Jeg kan enda huske det. Enda det ikke er så mange år siden, så er mobil og data blitt en så stor og viktig del av vårt liv at vi knapt kan huske hvordan vi klarte oss uten.

Joda, det er blitt så viktig for meg også. Men jeg kjenner i dag at jeg er så glad for at jeg husker den gamle tiden. Mange av de som vokser opp i dag er ikke klar over at det var slik før. I dag snakker vi med hverandre over mobilnettet. Tja, det er ikke alltid vi snakker med hverandre heller. Ofte er det bare korte meldinger. Ja ofte er det ikke engang hele ord når vi skriver.

Jeg er så gammel (enda jeg egentlig ikke ER så gammel) at jeg husker sentralborddamene. Kanskje mange ikke akkurat ønsker tilbake til DEN tiden, når man måtte være kjempeforsiktig med hva man sa over telefonen – fordi DE kunne høre. DE, var datidens «verste sladrekjerringer». Ville man vite nytt gikk man på besøk til sentralborddamen… Jeg husker vårt telefonnummer den dag i dag: 1245.

Det er så lett i dag å styre sin omgang med andre gjennom en maskin ikke større enn at den får plass i håndflaten. Og mindre og mindre blir den – både den fysiske omgangen og den fysiske maskinen.

– Jammen er det lettvint med mobil, hører man mange gamle si. Jeg er enig i det. Selv de eldre er blitt med på bølgen, endatil min mor. Men er det blitt litt for lettvint? Er mobil og datateknologi også blitt ensomhetens verste fiende? Når dette er sagt så vet jeg at mobil og data også har ført til at mennesker utvider sin omgangskrets. Men hva er kvaliteten på denne omgangen? Jeg mener kan ord vi skriver til hverandre erstatte den fysiske kontakten – ansikt til ansikt? Er en «klemz» like god når den serveres gjennom cyberworld som når den gis fysisk?

Mobil og data er forresten ikke en bølge. Det er kommet for å bli – og den utvikles mest sannsynlig i motsatt vei av det jeg prøver å belyse her. Det er jo allerede blitt slik at vi også kan se hverandre mens vi snakker, gjennom telefonen, webcamera osv.

Jeg er bare skeptisk til om maskiner kan erstatte menneskekontakten. Jeg er ikke skeptisk – jeg er redd utviklingen. Jeg er redd maskiner er blitt en ting «å gjemme seg bak» eller en «forlenget arm av oss selv». Har vel sagt det før i innlegg jeg har skrevet. Et smiletegn på mobilen forklarer egentlig så lite. Det sier ikke meg at alt er bra. Jeg må se mennesket for å se om alt er bra. Jeg må i det minste høre stemmen. Aller helst vil jeg SE at mine venner har det bra.

Og motsatt. Jeg har det ikke alltid bra. Mange ganger trenger jeg å snakke. Det er lite jeg får sagt gjennom en sms, msn eller hva nå alt heter. Noen ganger trenger jeg også noens nærhet. Fysisk nærhet. Noen ganger trenger jeg at noen SER meg.

Jeg tror ikke dette er spes for meg. Jeg tror det er noe alle mennesker trenger. Jeg er bare redd at dette skaper kalde samfunn. «love u» på en sms holder ikke for meg – jeg vil også kjenne at jeg er elsket.

U C??

Status quo «Størst av alt er kjærligheten»

I disse relativt rolige bloggtider er det tid for å ta et tilbakeblikk og et status qou for bloggen min.

Det har skjedd et aldri så lite jubileum her på bloggen. Antall besøkstreff har rundet 75 000 – noe jeg synes er helt fantastisk.

Her er noen fakta om bloggen «Størst av alt er kjærligheten».

Mitt absolutt første blogginnlegg skrev jeg 16 november 2006 og det var min kronikk «Modernitetens Ensomhet» som også var publisert i Agderposten.

I september 2007 byttet jeg bloggvert fra Blogspot til WordPress.

Siden da har jeg hatt 76 300 besøkende til bloggen min. Dette er sikkert ikke så mange i forhold til de største bloggerne men jeg er henrykt! ;-))

Dette skulle gi et snitt på ca 7600 besøkende pr måned, ca 250 pr dag

Jeg har hatt 330 poster med 3 038 kommentarer

Bloggen har 38 temasider, hvor DIKT/SITATER er den absolutt mest besøkende her på bloggen med 4 900 treff. VITSER/HUMOR og BJØRN EIDSVÅG har 860 treff. OM KJELLEMANN 730 treff.

Den absolutt største saken som har gitt mest treff er saken om Andreas Hesselberg som var oppført som eier av 3 erotiske blogger- Kristenblogg Andreas Hesselberg eier sex-sider hadde 1 160 treff og Jeg blir forsøkt truet til taushet 1 100 treff

Utenom disse to postene er følgende mine Topp-poster:

«o helga natt» med Kim Rune

GRATULERER ERLEND BRATLAND!

Har Satan tatt bolig i Arnfinn?

MAX WEBERS BYRÅKRATIMODELL – relevans for kulturforvaltningen?

I dag har hyklerne møte.

Burde jeg være redd?

Er ikke kjærligheten størst av alt?

Hesselbergsaken så langt.

Innimellom disse er en del musikkvideoblogger med tekster og dikt, hvor den definitivt mest besøkte er

«o helga natt» med Kim Rune

 

Besøkende til bloggen har kommet hit via WordPress dashboard, Bloggrevyen, Busters notater, Haralds strøtanker og Sonitus – som de fem største utenom søkemotorene.

Her er de 10 største søkeordene som har brakt besøkende til min blogg:

gaysir 404
erlend bratland 362
kjellemann 293
o helga natt 249
størst av alt er kjærligheten 202
eksamen 184
kom mai du skjønne milde 161
fredrik stave 151
jotunheimen 149
dikt om kjærlighet 134

Den travleste dagen på bloggen her var faktisk 17 mai 2008 da bloggen hadde besøk av 1 224 stk.

Bloggen har blitt linket til 50 ganger 5 ganger av Sonitus

I mai 2008 fikk jeg domenenavnet: www.kjellemann.com (Du kommer til bloggen min med denne adressen.)

TILBAKEBLIKK

Jeg er utrolig takknemmelig over alle som besøker bloggen. Det skulle være interessant å se en oversikt over hvor mange som føler de har blitt «rikere» av å besøke bloggen. 😉 Med rikere mener jeg at de føler at de har fått noe igjen ved å besøke bloggen, enten det nå er nye tanker om et emne, nye opplysninger om et emne, eller at innlegg har fått frem følelser. En del tilbakemeldinger får jeg gjennom bloggen her, noen får jeg gjennom mail, noen få har jeg fått på gata (!), noen har ringt meg direkte.

Jeg er blitt kjent med en rekke flotte mennesker gjennom blogging. En litt rar følelse dog fordi man føler at man blir godt kjent, men med mennesker man kanskje enda ikke har møtt face to face. En WordPress-sammenkomst hadde kanskje vært tingen?

Det er ikke til å komme utenom at jeg også har fått fiender gjennom bloggingen. Navnet på bloggen har vekket harme i kristne kretser – det vet jeg. Emnene som omhandler homofili og kristne sølepytter som jeg kaller det, har skapt store debatter, stygge ordvekslinger og vekket hat og sinne. Avsløringen om Andreas Hesselberg sine eierskap til 3 sexblogger som skjedde her på bloggen, førte til telefonstorm hos aviser som skrev om saken med trusler og et enormt sinne til journalistene.

Men det er vel slik en blogg også skal fungere. Den skal skape debatter og engasjement. I tillegg har denne bloggen også blitt et aldri så lite oppslagsverk i homohistorie, homonyheter, diktsamlinger og musikk. Bloggen har en del linker til ulike hjelpetelefoner og hjelpesider, organisasjoner og temasider som er flittig besøkt.

Bloggeren selv har ofte følt seg sliten og ofte oppgitt. Bloggen har frembrakt mang en tåre, fortvilelse og til og med frykt over hatmeldinger, harde ord og beskrivelser av meg som jeg har opplevd urettferdig og urimelig.

Mest av alt har bloggen gitt med gleder. Og jeg har som sagt før «møtt» så mange fantastiske mennesker – «ingen nevnt – ingen glemt».

Jeg vil fortsette å dyrke kjærligheten og fremsette at Størst av alt er kjærligheten. Den overvinner alt. Kjærlighet kan aldri bli galt. Kjærligheten har ingen grenser. Det er ikke hvem du elsker men AT du elsker som er det viktige.

Jeg vil få ønske alle mine lesere av bloggen

EN FLOTT SOLFYLLT SOMMER!

EN STOR OG VARM TAKK TIL ALLE SOM BIDRAR PÅ BLOGGEN OG LESERE AV BLOGGEN MIN.

Gi gjerne tilbakemeldinger om hvordan bloggen kan bli bedre.