Til Budapest for å bli prest

Søndag 6 september er den store dagen da jeg i Bela Bartok Kirke i Budapest, blir ordinert til prest i Unitarforbundet.

Det er med stor ydmykhet jeg tar på meg denne oppgaven, men også med en stor glede og forventning til hva dette vil føre til videre i mitt liv.

I tiden som har gått siden jeg ble spurt om jeg ville ta på meg denne oppgaven, har jeg prøvd å forberede meg, prøvd å lære og ikke minst prøvd å forstå hva det er jeg gir meg ut på. Jeg vet ikke om det går å være forberedt nok til noe som for få måneder siden egentlig var en helt absurd, uvirkelig tanke. Jeg prest?? Og når jeg tenker på det må jeg le. For hva er det også jeg har blitt møtt med av de fleste som har fått denne nyheten, jo: DU – PREST???

Jeg kan selvfølgelig godt forstå alle de som synes dette er rart. Mest av alle synes jeg jo det er rart selv. Jeg synes det er rart at noen kan finne på å spørre MEG, og finne meg god nok til å ta på seg en slik oppgave. Og nå snakker jo jeg utifra hva slags forhold de fleste har til en prest, ja meg selv innkludert. Man har en slags egen respekt overfor prester. I tiden jeg har fungert som vikarprest har jeg selv fått merke det. Man kødder ikke med presten! Og flere enn en gang har jeg merket dette underlige respektfenomenet når jeg har vært på bryllupssamtaler og i brylluper den siste tiden. (Morsomst var det vel kanskje den gangen forloverne til brudeparet trodde de måtte gjemme seg for presten når de skulle røyke…)

Man er vel opplært fra man er liten at man skal ha respekt for presten. Selv er jeg opplært til å ha respekt for både prest og kirke – ja sågar bibelen. Den respekten har man vel i seg uvisst av hvilken årsak. I løpet av årene – og som homofil – har jeg jo mistet veldig mye av denne respekten. Jeg har fått sett og lært meg at prester er som alle andre – ikke bedre nødvendigvis – eller noen ganger – iallefall.

Det er litt dette jeg også tenker på når jeg nå sier ja til å bli prest. Jeg er eller blir ikke bedre enn andre fordi jeg blir prest. Jeg fortsetter bare å være den jeg har vært. Selvfølgelig er det en del ting som forandrer seg i rollen som prest som jeg ikke nødvendigvis har trengt å ta så mye hensyn til før – feks slike ting som taushetsplikt. Også det faktum at som prest er man på en måte på «jobb» hele tiden. Jeg må kanskje trå litt forsiktigere enn jeg har gjort før. Tror jeg da. 😉 Når det er sagt så mener jeg ikke at jeg skal trå forsiktigere for å fremstå som bedre selv, men som prest har man en rolle overfor andre som man må ta hensyn til.

Når jeg ble spurt om å bli prest så var en av mine første kommentarer at: -«JEG kan da ikke bli prest!!» Når svaret var, – jo det kan du – så var min neste kommentar: -«Jeg forandrer meg ikke!». Når Unitarkirken da svarer at, – det vil vi heller ikke at du skal gjøre for hvis du forandrer den du er så er det ikke sikkert du passer til å være prest hos oss! DA først kunne jeg svare ja.

Jeg er den jeg er. Det vil jeg også fortsette med etter 6 september 2009. Det er viktig for meg at min familie og mine venner og alle som kjenner meg vet at jeg er den samme gamle. På godt og vondt. En prestetittel forandrer ikke det.

Som sagt så går jeg til oppgaven med stor ydmykhet. Jeg kommer helt sikkert til å gjøre feil, men jeg skal prøve å unngå å gjøre feil. Men mest av alt gleder jeg meg til å møte mennesker i ulike situasjoner. Både i glede og i sorg – og ikke minst i forundring. Mennesker som kanskje er på leit og gjerne kanskje vil ha noen å snakke med og som de vet de kan stole på og som kanskje kan bidra til å hjelpe å finne veien. Om det så bare er ved å lytte. Og som jeg alltid har sagt: Jeg sitter ikke med noen fasiter. Jeg er bare et menneske lik alle andre. Også på godt og vondt. Jeg blir ikke hellig. Jeg blir ikke bedre. Jeg blir ikke annerledes. Jeg fortsetter som menneske og som et medmenneske. Det føles jo litt underlig å skulle påpeke dette. Men jeg gjør det. Også av erfaring av hvordan andre prester jeg kjenner oppfatter seg selv som. Kort sagt en prest er bare en prest – et menneske. Ingen med prestetittel er nødvendigvis bedre enn andre.

En del mennesker vil jo slettes aldri godta eller verdsette at jeg blir prest. Jeg har jo allerede flere steder på kristne blogger fått tittelen «såkalt prest». De samme menneskene vil jo heller ikke godta meg som homofil. De samme menneskene vil heller ikke godta at Unitarkirken i Norge kaller seg kristenunitarer. For meg er ordet kristen også bare en tittel. Jeg har alltid ment at å kalle seg kristen, muslim, buddhistisk, homo eller hetero, hjelper lite hvis man ikke lever etter det som jo må være fundamentalt som medmenneske, nemmelig nestekjærligheten.

Jeg har mange flotte forbilder blant de som kaller seg kristne. Det er ikke å legge skjul på at disse forbildene befinner seg ikke blant de som kaller seg «bibeltro kristne». Bibeltro kristen er også bare en tittel. Jeg tenker egentlig likedan. Det er hvordan de som kaller seg bibeltro kristne oppfører seg som gjør at jeg aldri kan få forbilder blant disse. Der opplever jeg at nestekjærligheten er fraværende for alle andre enn de som tenker likt med seg – fasitmenneskene. Her snakkes det ikke om kjærligheten og nestekjærligheten slik som de fleste andre gjør. Her er kjærligheten til Guden den viktigste – og så ser de ikke at egentlig er det kjærligheten til seg selv som Gudedyrkere som blir så fryktelig feil. I disse kretser er det bare en selv som er god nok. Det er fryktelig trist. Og umulig for meg å respektere. Det er derfor jeg ofte sier at disse menneskene skaper hat. Det går ikke å forstå seg på disse bibeltro kristne.

Jeg blir prest for en kirke som har som grunnpilarer: Respekt, Toleranse og Frihet. Alt det som gjør mennesker godt ER godt. Dette skal man respektere og tolerere selv om det er gjøres annerledes enn oss selv. Vi skal gi mennesker frihet til å være som de er så lenge man ikke går inn for å skade andre. Fundamentalisme gjør ikke andre godt fordi her setter man seg selv som fundament eller som jeg ofte kaller det, fasit. Jeg gir respekt til alle mennesker som ønsker å strebe etter å gjøre sitt beste for seg selv og sine medmennesker. I dette så ligger det at man kan gjøre feil. ALLE mennesker gjør feil. Men å prøve å gjøre sitt beste kan ikke bli feil.  Alkohol er ikke feil – men når alkoholen blir et problem for deg eller dine omgivelser – DA er det feil. Sex er ikke feil – men når sex gjør at du bedrar og sårer andre eller tvinger det på andre – DA er det feil. Å lyve, å stjele, å drepe og alle de ting vi bevisst gjør og som vi vet skader andre er alltid feil. Det aller meste kan man faktisk tilgi. Og det er lettere å tilgi når noen «gjør opp for seg».

Selv om jeg er prest i en kirke som har disse grunnpilarene så betyr ikke det at jeg aldri gjør samme feil selv. Og jeg sier heller ikke at det å respektere, tolerere og gi mennesker frihet alltid er lett. Det er ofte ikke lett i det hele tatt. Men det er ikke fryktelig vanskelig heller. Og det er lettere hvis man klarer å se at man ikke selv er perfekt og at man selv bare er et menneske som gjør feil. Det er straks lettere når man ser sine medmennesker som ressurser i stedet for ikke-ressurser. Vi lærer mens vi lever og vi lærer av både feil og det som gjøres riktig. Og ikke minst lærer vi av hverandre. Om ikke annet så lærer man iallefall hvordan man ikke vil være. 😉

Som prest vil jeg forsøke å gjøre mitt beste. Mer kan jeg ikke love.

Vil du bli medlem i Unitarforbundet?

Nå er det lettere enn noen gang å søke medlemskap i Unitarforbundet Bét Dávid (Den norske unitarkirke). Bare fyll ut skjemaet som du finner her http://medlem.unitarforbundet.org. Klikker du på linken “medlemskap” over skjemaet, får du mer informasjon.

Medlemskapet er gratis.

Du kan lese mer om Unitarforbundet her

Ønsker du å bli med i en Unitargruppe i Grenland kan du lese om oss her

Unitarismens krokete sti i Norge

Se også: http://unitarforbundet.wordpress.com/

De har vært forfulgt i 440 år. De avviser treenigheten, og vier gjerne homofile.

Den Norske Unitarkirke feirer at det er 150 år siden deres grunnlegger Hans Tambs Lyche ble født og at det er 100 år siden de fikk kontakt med modermenigheten i Ungarn. I Askim bor den eneste ordinerte, norske Unitarpresten, Knut Heidelberg. Han er også fungerende biskop for en menighet her til lands som offisielt teller 100 medlemmer.

Besøk www.smaalenene.no

Av Benny Hanssen http://www.smaalenene.no/nyheter/article4091859.ece

Publisert  01.02.2009

«DRACULA-KAPPEN»: Knut Heidelberg fra Askim tar på seg prestekappen. – Jeg kaller den Dracula-kappen for å løse opp stemningen litt. Menigheten oppsto jo først i Transylvania, så derfor bruker jeg det navnet. Det er lov med humor i vår kirke, ler han. 

MODERMENIGHETEN: Her står Knut med flagget som han fikk under ordineringen fra modermenigheten i Ungarn, Béla Bartók. 

OMFLAKKENDE PREST: Heidelberg drikker helst pulverkaffe. Det går i hvert fall mest av det når han farter rundt for å treffe sine medlemmer som er spredt over hele landet. 

DE FØRSTE: De første unitarene samlet seg og startet sin menighet i Transylvania for over 440 år siden. 

 
FÅ STENGSLER: Heidelberg er prest og fungerende biskop i Norge. Hjemme fra Askim holder han kontakt med landets 100 medlemmer og en god del flere i Sverige. 

 

Unitarene feirer både jødiske og kristne høytider, har ingen dogmer eller trosbekjennelse, betrakter Jesus som læremester og ikke en Gud, avviser treenigheten, betrakter Bibelen som menneskeskapt litteratur, men legger vekt på det moralske budskapet den har, framhever sabbatsfeiringen i familien og mener at fornuften styrer troen. For dette har unitarene blitt forfulgt i 440 år.

– Det er et under at unitarismen har overlevd. Forfølgelsen startet allerede i 1579. Vi sier at Jesus var et menneske, ikke en Gud, og fornekter treenigheten. Dermed faller den dyrkelsen bort. Vi påstår ikke den er feil, men forbeholder oss retten til ikke å tro på den selv. Det førte til at vi ble forfulgt av katolikker, lutheranere og reformanter. En systematisk forfølgelse, hevder unitarprest og biskop Knut Heidelberg.

Unitarismen er opprinnelig fra Transylvania, i det som er dagenes Romania og Ungarn. Derfor lever også Heidelberg på ungarsk prestelønn.

– Ikke så mye å skryte av. Det å være prest er hovedgeskjeften min, men jeg jobber i tillegg som gestaltterapeut og oversetter for å livnære meg, forteller han.

Heidelberg er utdannet teolog og startet som vikarprest i Den norske kirke. I tillegg har han jobbet som lærer i ungdomsskolen i 17 år. I 2007 ble han ordinert til unitarprest i Budapest.

– Det var utrolig stort, men et teologisk råkjør. Dagen etter måtte jeg holde Gudstjenesten uten å kunne et ord ungarsk. Det løste seg, smiler han

For selv om antallet medlemmer i Norge ikke er mer enn cirka 100 personer, teller hele menigheten offisielt 250.000 mennesker. Det gjør at Heidelberg pendler mellom Norge og modermenigheten.

– Det går greit. Det er ikke mer enn tre timer med fly, men det er klart det er et stykke til jobben. Vi har ikke en kirkebygning i Norge. Vi er nærmest en utpost i periferien. Vi er i ferd med å innføre unitarismen i Norge, til tross for at den kom hit fra USA allerede i 1892 gjennom Hans Tambs Lyche (født 1859). Han er selve årsaken til unitarismen her til lands, men det er Kristofer Janson som fikk æren som grunnlegger i 1895. Han ble forresten hevet ut av vår kirke på grunn av spiritisme tre år senere, forteller Heidelberg.

I 1909 knyttet unitarenes nye leder, Herman Haugerud kontakt med Ungarn. Det ble samlet inn 1.000 ungarske kroner som ble sendt til Norge for å bygge en kirke. Det ble aldri realisert. Nå 100 år senere har menigheten i Norge fortsatt ikke et eget kirkebygg, men Heidelberg er den første nordmann som er ordinert i Den Ungarske Unitarkirken.

– Jeg har ansvaret for Norge og Sverige og har vel en gruppe på totalt 1.000 mennesker å forholde meg til. Det største møtet i Norge samlet rundt 60 personer. Vi bor så veldig spredt. Helt fra Finnmark og nedover. Derfor blir det veldig mye jobbing fra person til person. Det er personkontakten som per i dag er den viktigste delen av min jobb. I tillegg etablerer vi nå en menighet i Skien. Det er ikke tilfeldig. Det ble også forsøkt for 100 år siden uten at vi lykkes. Nå tar vi opp tråden igjen.

– Hvor mange medlemmer har du i Askim?

– I Askim er det offisielt ni medlemmer.

– Hva kjennetegner dere mest?

– Vi er en dogmefri kirke og veldig liberale. Hvis vi for eksempel ser på den nye ekteskapsloven. Den har jo vært gjenstand for en del konflikter innen kirken. Vi mener vi er det eneste kirkelige trossamfunn som er åpen for forandringer i ekteskapsloven. Det er viktig å få fram.

– Så det du sier er at dere åpner for ekteskap mellom to av samme kjønn?

– Ja, vi vier gjerne to mennesker av samme kjønn. Jeg både kan og vil vie for eksempel homofile par. Det har vår kirke gjort siden 1980-tallet i Canada. Vi mener også at samkjønnede ektepar skal få lov til å adoptere og mener kunstig befruktning er helt greit. Vi har aktive homofile som prester og har også hatt kvinnelige prester i mer enn 100 år. Vi ser selvfølgelig det teologiske problemet med legning, men for oss har det ingen vesentlig betydning hva slags legning man har. Når det er sagt så hopper vi ikke i taket for en del andre legninger uten at jeg vil gå nærmere inn på hvilke.

I fjor fylte den første Unitarkirken 440 år. Den ble etablert i Transylvania av presten Frans David i 1568. Denne kirken finnes fortsatt i Romania og Ungarn. Denne formen for unitarisme kalles også jødisk kristendom, fordi mange av medlemmene lever som jøder.

– Det er en vanskelig situasjon å leve som jøde i Norge i dag, selv som unitar. Hele vår historie bærer preg av dette. Unitarister har blitt drept, tvangsforflyttet, brent på bål og fengslet for sin tro. For å sette det på spissen så var det en lov i Fredrikstad på 1500-tallet som sa at hunder, jøder og unitarer ikke hadde adgang til byen. Vi er heller ikke i dag godtatt av Israel som jøder og fortsatt ropes det på Blindern i Oslo om at en jøde skal tas. Når noen skal ta en jøde så angår det meg direkte og slike ting ble ropt tydelig under opptøyene i Oslo. Den kollektive trusselen utenfra går fra generasjon til generasjon hos oss, sier Heidelberg.

– Er det et problem ikke å ha et kirkebygg å gå til i Norge?

– Vi trenger ingen kirke for å tro, men tradisjoner. Dessuten er vi en ikke-misjonerende kirke. Vi signaliserer at vi er her, men utover det forsøker vi ikke å prakke på noen vår tro. På den annen side så har vi heller ingen troserklæring eller dogmekontrakt du må skrive under på som medlem.

I dag har den norske unitarmenighetentett kontakt særlig med unitarkirken i Sverige og med Béla Bartók Unitarkirke i Budapest, der de også etter avtale disponerer denne menighetens kirkebygning.

– Her i Norge er unitarkirken i en re-etableringsfase og er på mange måter å regne som en forlengelse for transilvansk unitarisme. Likevel har vi et særegent uttrykk som skiller oss fra unitarkirker i Ungarn og Romania i det at vi både feirer jødiske og kristne høytider, sier Heidelberg til Smaalenene.

Jeg er blitt kontaktperson for Unitarkirken i Grenlandsområdet

Den Norske Unitarkirke v/Pastor Knut Heidelberg informerer:

Det er en glede å kunne meddele at Kjell Morten Bråten har takket ja til å være vår kontaktperson i Skien.  Kjell Morten er medlem og venn av Unitarforbundet og har lenge promotert vårt liberale syn på kristendom og religion og samliv generelt.  Vårt håp er å kunne etablere en unitarisk husmenighet eller gruppe i Skien neste år. Og faktisk har dette også en historisk linje tilbake til den første unitarkirken her i landet. På begynnelsen av 1900-tallet besøkte daværende unitarprest Herman Haugerud Skien, og der døpte han noen barn i håp om å etablere en unitarforsamling. Alt tyder på at forsøket den gang mislyktes, men nå – omtrent hundre år senere – gjør vi et nytt forsøk.

Jeg ser det som en stor ære å få lov å være en slik kontaktperson for Unitarkirken, som er en kirke som jeg føler meg mer enn velkommen inn i og som i likhet med meg setter høyest; Frihet, toleranse og respekt.

Alle er velkommen i denne Kirken og alle verdsettes for det menneske man er. Derfor er jeg venn og medlem av denne Kirken. Jeg har fått lov å være den jeg er uten å måtte leve med et krav om at jeg må forandre meg eller endre min legning. Jeg blir bedt for fordi jeg er et medmenneske, ikke for at jeg trenger større tilgivelse eller at jeg er en større synder enn andre. Jeg føler også at det ikke stilles spørsmål om troen min eller at troen min graderes. Min tro er like mye verd som andres tro.

Det er å håpe at vi er flere i Grenlandsområdet som kan tenke seg å møtes og snakke sammen – i respekt for hverandre og hverandres tro. Knut Heidelberg kan være med oss i møtene og fortelle mer om hva Unitarforbundet er for noe og hva de står for. Veien videre bygger vi sammen.

Kontakt meg gjerne på mail: kjemo@online.no eller bruk kontaktskjema på bloggen her: Kontakt meg

skc3b8ytetur-176

UNITARKIRKEN: «Standing on the side of love», siden 1970

People of Faith, Standing on the Side of Love

«Unitarian Universalists have affirmed the rights of gay, lesbian, bisexual, queer, and transgender people since 1970. We support marriage equality…we proudly stand on the side of love!»

Hvis du har lyst til å være medlem eller bare være en støttevenn av Unitarforbundet – som støtter oss homofile og som gjerne vil vie oss homofile og gjør det med glede, så er medlemskapet gratis og du kan melde deg inn ved å sende en e-post til post@unitarforbundet.org

LES OM UNITARKIRKEN HER PÅ BLOGGEN eller besøk hjemmesiden deres her: http://unitarforbundet.org/

UNITARFORBUNDET HAR EGEN BLOGG PÅ WORDPRESS: www.uniarforbundet.wordpress.com