Homohistorien

i139416509_78099_5.jpg

HISTORISK OM HOMOFILI (fra http://www.LLH.no)

[…] Halvorsen Aarset har ikke selv undersøkt hvorvidt det ble reist tiltale og gjennomført rettsforfølgelse mot homoseksuell atferd i Norge i tiden før kriminalloven av 1842 trådte i kraft. Det har hittil ikke vært systematisk undersøkt, men andre rettshistoriske undersøkelser tyder på at rettsforfølgelser har forekommet ytterst sjelden i Norge mellom 1687 og 1842. I den første høyesterettsdom som ble avsagt mot homoseksualitet i 1847, het det endog at det ikke forelå tidligere rettspraksis på området. Halvorsen Aarset har selv undersøkt høyesteretts domspraksis fra 1842 til 1902. Fra 1842 til kriminalloven ble endret i 1889, var det bare fire saker som kom opp for denne domstolen.


Kriminalloven av 1842 reduserte straffen fra dødsstraff ved brenning til maksimum tre års straffarbeid; fortsatt dreide lovteksten seg om «omgjængelse, som er imod naturen». I disse sakene ble den strengeste straffen utmålt til ett års straffarbeid.

Tradisjonelt hadde det vært enighet mellom rettsvitenskapsmenn og andre jurister at sanksjonen bare skulle gjelde for menn, men de to første av de fire høyesterettssakene var rettet mot kvinner – med domfellelse i 1847 og frifinnelse i 1854, den siste av de to dommene ble prejudiserende for holdningen til lesbisk atferd: Den ble utdefinert. Dette kom klart til uttrykk da loven ble endret i 1889. Da ble atferden presisert til å gjelde «lægemlig omgjængelse […] mellem personer af mandkjøn». Da det på Stortinget i forbindelse med forarbeidet til straffeloven av 1902 ble tatt til orde for at også kvinners likekjønnsseksualitet burde bli rammet av lovens sanksjoner, møtte det en heftig motreaksjon: Det var avskyelig å tale om at kvinner kunne drive med slikt!

Mellom 1889 og 1902 hadde høyesterett oppe fire saker mot homoseksuell atferd, altså en hyppigere frekvens enn tidligere, men fortsatt var det få saker, og høyeste straff var straffarbeid i seks måneder. Dessuten poengterer Halvorsen Aarset at økningen av saksfrekvensen skyldtes at tre av de fire sakene dreide seg om seksuell omgang med vesentlig yngre personer, på eller over grensen for det vi i dag ville kalle pedofili og slik at det forelå et element av tvang i forholdene. Sett i lys av dette blir ikke straffereaksjonene særlig harde, ja, til dels nokså milde. Og dette hang sammen med at man så sent som i 1890-årene ikke dømte etter det vi kan kalle homoparagrafen, men etter en paragraf i Christian 5s Norske Lov (6-22-3) som gjaldt dem som forførte ungdommen til forargelig omgjengelse. For dem som ble rammet av det, gikk det på rettssikkerheten løs, fordi myndighetene dermed unngikk de strenge kravene til bevis.

Da vår någjeldende straffelov ble vedtatt i 1902, ble det diskutert om man skulle ha en straffebestemmelse som regulerte sex mellom personer av samme kjønn, og om hva en slik bestemmelse eventuelt skulle inneholde. Skulle bestemmelsen ramme både kvinner og menn, skulle det være et generelt forbud eller skulle den inneholde en aldersgrense, slik at det f.eks. bare var seksuell omgang med noen under 18 eller 21 år som ble straffet? Resultatet av diskusjonene ble en bestemmelse – § 213 – som satte straff for sex mellom menn. Sex mellom to kvinner ble altså ikke omfattet av forbudet.

Diskusjonen rundt straff for homofili ble ikke avsluttet med vedtakelsen av straffelovens § 213. I 1925 foreslo Straffelovrådet å endre bestemmelsen slik at det alminnelige forbudet mot sex mellom menn ble erstattet av en bestemmelse der slik seksuell kontakt bare ble straffet når en av partene var under en viss alder. Justisdepartementet og regjeringen ønsket ikke å endre bestemmelsen, og forslaget ble avvist i 1927.

I 1953 kom forslaget opp igjen i en litt annen form. Da foreslo straffelovrådet to vesentlige endringer av straffelovens bestemmelser om homofili. Forslaget innebar en lavalder på 18 år ved sex mellom personer av samme kjønn (både kvinner og menn). For sex mellom personer av motsatt kjønn var lavalderen 16 år. I tillegg foreslo Straffelovrådet å innskrenke lebiske og homofiles organisasjonsrett. Forslaget innebar at det skulle bli straffbart å lede en organisasjon, et møte eller en sammenkomst som var spesielt beregnet på homofile, dersom det ikke ble ført forsvarlig kontroll med at personer under 21 år ikke fikk adgang. Dersom det i ettertid viste seg at en person under 21 år hadde fått adgang til organisasjonen, møtet eller sammenkomsten, skulle den som ledet organisasjonen, iverksatte møtet eller sammenkomsten eller ga husrom til den, kunne straffes.

Noen år tidligere var den første organisasjon for homofile og lebiske startet i Norge (Det norske forbund av 1948). Forslaget om å innskrenke organisasjonsfriheten var nok mye begrunnet i at man ønsket å hindre denne organisasjonen i å rekruttere medlemmer. Naturlig nok ble forslaget om innskrenkninger i organisasjonsfriheten møtt med motstand, og etter en intens kamp fra pionerene i norsk homobevegelse ble forslaget avvist. Også forslaget om å innføre en vernebestemmelse ble avvist, og straffelovens § 213 ble stående som et generelt forbud mot sex mellom menn.

§ 213 en sovende lov?
Mange har fremholdt at bestemmelsen som satte forbud mot sex mellom menn ikke ble brukt ? at det var en såkalt sovende lov. Vi kjenner ikke til det nøyaktige antallet personer som ble domfelt for brudd på forbudet mot sex mellom menn, men historikeren Martin Skaug Halsos har laget en oversikt over sakene i Kristiania/Oslo i perioden 1905?1950. Han fant i alt 23 saker i tidsrommet, av disse førte 16 til domfellelse. Straffelovrådet utarbeidet i 1953 en statistikk som omfattet hele landet. I følge denne ble 119 menn dømt for brudd på straffelovens § 213 i periode 1905 1950. Hvert år i perioden 1905?1950 ble altså 2?3 menn dømt for brudd på denne bestemmelsen.

Om dette er mye eller lite kan man selvfølgelig diskutere. For det første må man ta i betraktning at dette var et lovbrudd som foregikk svært skjult, det var ikke lett for politiet å få kunnskap om brudd på denne bestemmelsen. For det andre var det bare aktuelt å bryte forbudet for en svært liten del av befolkningen. Disse faktorene tatt i betraktning, er det ikke sikkert man kan si at § 213 var en sovende lov. Selv om domfellelsene ikke var så mange i antall, er det mulig at straffetrusselen ble opplevd som reell av de mennene som hadde eller ønsket å ha seksuelle forhold til andre menn.

Opphevelsen av § 213
På midten av 1960?tallet ble arbeidet for å få fjernet § 213 intensivert. Det norske forbund av 1948 (DNF 48) drev dette arbeidet frem. I 1970 utga DNF 48 debattboken § 213 ? Onde eller nødvendighet?. Boken inneholdt bidrag fra en rekke fagfolk innen jus, medisin og teologi. Boken ble sendt rundt til politikere, jurister, psykiatere, fagorganisasjoner, media osv. Den ble også lagt i posthyllene til alle stortingspolitikerne, og den var en direkte foranledning til at Arne Kielland (Ap, senere SV) fremmet en interpellasjon om spørsmålet. Med denne interpellasjonen var spørsmålet om § 213s fremtid igjen brakt inn i diskusjonen på Stortinget.

Etter hvert var det også mange stortingspolitikere som var enig i at sex mellom samtykkende voksene menn var en privatsak, og at § 213 var diskriminerende og derfor burde oppheves. Imidlertid var det fremdeles mange motstandere av dette forslaget. Det var mye som tydet på at justisministeren tenkte å ikke svare på denne interpellasjonen, og i stedet fremme det gamle forslaget (fra 1953) om en vernebestemmelse. De som kjempet for å fjerne § 213, fikk imidlertid god hjelp av EF?saken.

Våren 1971 gikk den borgerlige regjeringen Borten av, og det ble dannet en ny Arbeiderpartiregjering. Den nye justisministeren Oddvar Berrefjord var positiv til tanken om å fjerne § 213. Den 2. juni 1971 ble interpellasjonen tatt opp i Stortinget. Selv om flere fremdeles var negative til en fjerning av § 213, var de fleste som tok ordet i interpellasjonsdebatten positive. I oktober 1971 fremmet regjeringen Ot.prp. nr. 5 (1971?72). Proposisjonen inneholdt blant annet forslag om å fjerne straffelovens § 213. I følge forslaget skulle bestemmelsen fjernes uten å bli erstattet av noen ny.

Etter noen møter i justiskomiteen viste det seg at 9 av 10 var for å fjerne § 213, bare KrFs representant gikk imot. Våren 1972 stemte først Odelstinget og så Lagtinget for å oppheve § 213, og endelig den 14. april 1972 sanksjonerte kongen loven som opphevet § 213.

Det norske forbundet av 1948

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Det norske forbundet av 1948 (forkortet DNF-48) ble stiftet i 1953 som en organisasjon som arbeidet for interessene til homofile. Organisasjonen ble nedlagt i 1992 da den gikk sammen med en rekke andre organisasjoner for homofile og dannet Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH).

Det danske «Forbundet af 1948» var i 1948 den første nordiske organisasjonen for homoseksuelle. I 1949 opprettet det kontakt med to norske kontaktpersoner. 20. mai 1950 ble det holdt et konstituerende møte i Oslo for den første norske foreningen for homofile. Navnet var «Forbundet av 1948 – Norsk seksjon av det Danske Forbundet af 1948», med Rolf Løvaas som formann.

I 1953 ble nye vedtekter vedtatt, den norske avdelingen ble til en selvstendig organisasjon og fikk navnet «Det norske forbundet av 1948» (DNF-48). I 1976 ble DNF 48 splittet, og en fraksjon opprettet Fellesrådet for homofile organisasjoner (FHO). Disse ble igjen samlet da LLH ble opprettet 29. november 1992.

 1950-tallet

I 1951 fikk forbundet trykket brosjyren «Hva vi vil» som lanserte begrepet «homofili» på norsk, og som argumenterte mot gjeldende norsk lov og mot gjeldende oppfatninger som var en sykdom, en perversitet, en tillært egenskap etc. Bruken av begrepet homofili istedenfor «homoseksualitet» var et ledd i en strategi for å omdefinere fenomenet fra noe som var knyttet til seksualitet i snever forstand til noe som omhandlet romantisk kjærlighet, en strategi som kjennetegnet de fleste av de såkalte «homofile bevegelsene» i etterkrigstiden.

DNF-48 arbeidet alt på 1950-tallet for å oppheve straffeloven § 213 som kriminaliserte seksuelle handlinger mellom menn i tilfelle der «allmene hensyn» tilsa tiltale. Selv om paragrafen sjelden ble brukt hadde den en stigmatiserende effekt

 1960-tallet

Først fra midten av 60-tallet ble vilkårene for forbundets arbeid lettere. I 1965 var forbundet representert i et radioprogram i NRK om homofili, og Studentersamfundet i Oslo holdt en debatt om temaet der en homofil person var representert. I slutten av tiåret førte også organisasjonen en mer offensiv politikk, med Karen-Christine «Kim» Friele, som senere i en årrekke var generalsekretær, i spissen. På begynnelsen av 70-tallet startet en massiv lobbyvirksomhet rettet mot stortingsrepresentantene, noe som førte til opphevelse av § 213 i straffeloven i 1972.

1970-tallet

En annen seier for organisasjonen på 1970-tallet var opphevingen av homoseksualitet som sykdomsdiagnose av Norsk Psykiatrisk Forening i 1977. Sosialdepartementet fulgte opp med å fjerne diagnosen først i 1982.

På 1970-tallet kom en ny generasjon inn i organisasjonen, og det å stå åpent frem som homofil og lesbisk ble en viktig del av aktivismen. Samtidig førte tiåret med seg en splitting av organisasjonen, gjennom stiftelsen av Fellesrådet for homofile organisasjoner (FHO). Dette var blant annet et resultat av at yngre personer med tilknytting til AKP(ml) ble ekskludert fra DNF-48 etter forsøk på å gjøre organisasjonen til en del av ml-bevegelsen.

Homofile i Nazi-Tyskland og under holocaust

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Homofile menn og i noe mindre grad, kvinner, var to av mange grupper som ble utpekt som uønskede av nazistene under holocaust.

Nazismens framtog

Før det tredje riket var Berlin regnet for en liberal by med mange samlesteder for homofile. I tillegg til barer, nattklubber og cabareter fantes det dragbarer, frekventert av både heterofile og homofile turister. Mange av eierne av disse klubbene var jøder, noe Hitler senere nevnte i Mein Kampf.

Berlin hadde også den mest aktive bevegelsen for homofiles rettigheter i verden på den tiden. Den jødiske legen Magnus Hirschfeld var med å grunnlegge den Vitenskapelig-humanitære komité (Wissenschaftlich-humanitäres Komitee, WhK) i Berlin i 1897 for å bekjempe paragraf 175, loven som forbød sex mellom menn. WhK søkte også anerkjennelse av homofile og transkjønnede menn og kvinner, og var den første tyske offentlige organisasjonen som kjempet for homofiles rettigheter.

I 1919 var Hirschfeld med å grunnlegge Institut für Sexualwissenschaft (Institutt for seksualvitenskap), et privat sexologiforskningsinstitutt. Det hadde et forskningsbibliotek og et stort arkiv, og omfattet også et kontor for ekteskaps- og sexrådgivning. Instituttet var også en verdenspionér når det gjaldt krav om borgerrettigheter og sosial aksept av homofile og transkjønnede.

Disse framskrittene for homofile ble fort utvisket da Hitlers nazistparti kom til makten. Nazismen erklærte seg uforenlig med homofili, fordi homofile angivelig ikke reproduserte seg og dermed ikke videreførte den ariske rase. Av de samme grunnene ble masturbasjon sett på som skadelig for riket, men tatt litt lettere på. Nazistene fryktet også forurensning fra et «homo-gen».

Hitler mente homofili medførte «degenerert oppførsel» som var en trussel mot staten og nasjonens «maskuline karakter». Homofile menn ble pekt ut som «statsfiender» og anklaget for å true offentlig moral og den tyske fødselsraten.

Nazistledere som Heinrich Himmler så på homofile som en egen rase, og fikk nazistiske leger til å eksperimentere på dem for å finne den eugeniske svakheten mange mente var årsaken til homofili.

Noen ledere ytret et klart ønske om å utrydde homofile, mens andre ville håndheve lover som forbød sex mellom homofile menn eller kvinner.

Ernst Röhm, leder for SA, ble sett på av Hitler som en mulig trussel. Han var homofil, men levde svært diskret frem til 1925 da han ble outet av en avis tilhørende det sosialdemokratiske partiet, som publiserte en rekke kjærlighetsbrev skrevet av Röhm og andre SA-topper som Edmund Heines. Etter 1925 var Röhm åpen om orienteringen sin og var medlem i Ligaen for menneskerettigheter, Tysklands største homorettighetsorganisasjon.

Tyske jøder som Magnus Hirschfeld ble sterkt kritisert for sine kontroversielle ideer som for mange europeere var svært sjokkerende. Selv om Sigmund Freud ikke hadde noe med den tyske homorettighetsbevegelsen å gjøre, ble han utpekt som mål fordi han var jødisk, og fordi han hadde kontroversielle ideer om seksualitet. Personer som framla kontroversielle seksuelle ideer ble sett på som avvikere av det tyske samfunnet og av nazistene spesielt. Freud ble spesielt sterkt kritisert for incestuøse konsepter som ødipuskomplekset og elektrakomplekset som han mente var utviklingspsykologiske fenomener der barn utviklet seksuelle følelser for forelderen av motsatt kjønn.

Utrenskning av homofile

Sent i februar 1933, da Ernst Röhms modererende påvirkning avtok, startet nazipartiet utrenskningen av klubber for homofile i Berlin, forbød publikasjoner som omhandlet seksuelle temaer og forbød organiserte grupper for homofile. Som en konsekvens av dette flyktet mange homofile som Erika Mann og Richard Plaut fra Tyskland. I mars 1933 ble hovedorganisatoren for Magnus Hirschfelds Institutt for seksualvitenskap, Kurt Hiller, sendt til en konsentrasjonsleir.

Nazistiske studenter paraderer foran Institutt for seksualvitenskap før de plyndrer det

Nazistiske studenter paraderer foran Institutt for seksualvitenskap før de plyndrer det

6. mai 1933 gjorde naziungdom fra Deutsche Studentenschaft et organisert angrep på Institutt for seksualvitenskap, og et par dager senere ble hele biblioteket og arkivet dratt ut på gatene og offentlig brent. Omtrent 20 000 bøker og journaler og 5 000 bilder gikk tapt. Instituttets omfattende lister over navn og adresser til homofile og transkjønnede personer ble konfiskert. Under brenningen holdt Joseph Goebbels en politisk tale for de 40 000 frammøtte.

I utgangspunktet beskyttet Hitler Röhm fra andre elementer i nazipartiet som mente at orienteringen hans var et brudd på partiets sterke anti-homofile linje, men Hitler skiftet senere kurs da han begynte å oppfatte Röhm som en trussel for sin egen makt. Under De lange knivers natt i 1934, en intern utrensking av dem Hitler mente truet makten hans, fikk han Röhm drept og brukte Röhms seksuelle orientering som forklaring for å unngå opprør innenfor SA. Etter å ha styrket sin egen posisjon, inkluderte Hitler homofile menn i listene over dem som skulle sendes til konsentrasjonsleirene.

Himmler var til å begynne med en støttespiller for Röhm og mente at anklagene om at han var homofil var fabrikkert av jødene. Etter utrenskningen forfremmet Hitler Himmler, og han ble svært sentral i forfølgelsen av homofile. Han uttalte, «Vi må utrydde disse folkene fra rot til gren … de homoseksuelle må elimineres.»[1]

Telex til Gestapo i Berlin angående «forebyggende fengsling» av en «ukorrigerbar homoseksuell». Den anklagede, 39-årige Hans Retzlaff, døde noen uker senere i Sachsenhausen konsentrasjonsleir.

Telex til Gestapo i Berlin angående «forebyggende fengsling» av en «ukorrigerbar homoseksuell». Den anklagede, 39-årige Hans Retzlaff, døde noen uker senere i Sachsenhausen konsentrasjonsleir.

Kort tid etter utrenskningen i 1934 ble en egen avdeling av Gestapo gitt i oppgave å lage lister over homofile individer. I 1936 opprettet Himmler, da sjef for SS, «Rikets sentralkontor for bekjempningen av homoseksualitet og abort».

Til å begynne med ble homofile ikke behandlet på samme måte som jødene; nazistene så i stor grad på tyske homofile menn som en del av den ariske rasen og prøvde heller å tvinge dem til seksuell og sosial konformitet. Homofile menn som ikke ville eller kunne rette seg etter dette og late som om deres seksuelle orientering ble endret, ble sendt til konsentrasjonsleirer under kampanjen Utryddelse gjennom arbeid.

Over en million homofile tyske menn stod på Gestapos lister, og av disse ble minst 100 000 arrestert og 50 000 dømt til fengselsstraffer[2]. I tillegg til disse var et ukjent antall innlagt på statlige mentalsykehus, og hundrevis av homofile menn i andre europeiske land under tysk okkupasjon ble kastrert[3].

Mange som ble forfulgt under disse lovene ville ikke identifisert seg selv som homofile. «Anti-homoseksuelle» lover som disse var vanlige i den vestlige verden fram til 1960- og 1970-tallet, så mange homofile menn følte seg ikke trygge nok til å stå fram før de fleste «sodomilovene» var avskaffet på 1970-tallet.

Homofile kvinner ble ikke systematisk forfulgt av nazistene, da det ble sett på som lettere å tvinge dem til å avfinne seg med akseptert heterofil oppførsel. De ble likevel sett på som en trussel mot statens verdier og ble ofte stemplet som «antisosiale».

Konsentrasjonsleire

Estimatene på hvor mange homofile menn som ble drept i konsentrasjonsleire under holocaust spenner mellom 15 000 og 600 000. Det er offisielt dokumentert drap på minst 15 000 menn, men dette tallet inkluderer ikke dem som var jødiske og homofile, eller til og med jødiske, homofile og kommunister. I tillegg til dette mangler i mange områder dokumentasjon av de spesifikke fengslingsgrunnene for fangene. Homofile menn fikk uvanlig hard behandling i konsentrasjonsleirene, der de ble forfulgt ikke bare av de tyske soldatene men også av medfanger. De mottok rutinemessig hardere og farligere arbeidsoppdrag enn andre ikke-jødiske fanger.

Pierre Seel, en homofil fange som overlevde holocaust, forteller i sin bok[4] om livet som homofil under nazi-regimet. I boken beskrives arrestasjoner fulgt av overgrep med torturmetoder som uttrekking av negler, voldtekt med brukne linjaler som førte til perforert tarm og store blødninger. Etter arrestasjonen ble Seel sendt til konsentrasjonsleiren Schirmeck, der han opplevde at hans tidligere kjæreste ble offentlig henrettet på morgenoppstilling ved å bli bitt til døde av schäferhunder.

Opplevelser som denne kan forklare den relativt høye dødsraten homofile menn hadde i konsentrasjonsleirene, sammenlignet med andre «antisosiale» grupper. En studie av Rüdiger Lautmann[5] konstaterte at 60 % av homofile menn i konsentrasjonsleire døde, sammenlignet med 41 % for politiske fanger og 35 % for Jehovas vitner. Studien viser også at overlevelsesratene for homofile menn var noe høyere for fanger fra middel- og overklassen og for gifte biseksuelle menn og de som hadde barn.

Referanser

  1. ^ Plant, Richard (1986) The Pink Triangle: The Nazi War Against Homosexuals, s. 99 – Henry Holt and Company, New York.
  2. ^ United States Holocaust Memorial Museum
  3. ^ Giles, Geoffrey J. (1992) The Most Unkindest Cut of All: Castration, Homosexuality and Nazi Justice, Journal of Contemporary History, vol. 27: s. 41-61.
  4. ^ Seel, Pierre (1995) I, Pierre Seel, Deported Homosexual: A Memoir of Nazi Terror – Basic Books, New York.
  5. ^ Lautmann, Rüdiger (1990) «Gay Prisoners in Concentration Camps as Compared with Jehovah’s Witnesses and Political Prisoners» – i: A Mosaic of Victims: Non-Jews Persecuted and Murdered by the Nazis (red. Berenbaum. Michael), s. 200-221 – New York University Press, New York

HOMOHISTORIEN I KORTE TREKK:

1949: Gryende aktivitet i Norge. Det Danske Forbundet af 1948 inngikk en avtale med to norske tillitsmenn, en i Oslo og en i Trondheim.

1950: 20. mai: Det ble avholdt et konstituerende møte for den første norske sammenslutningen for homofile. Navnet ble forbundet av 1948 – Norsk seksjon av Det Danske Forbundet af 1948. Rolf Løvaas ble valgt til formann.

1952: 29. november: Det ble lagt frem forslag til statutter for et selvstendig norsk forbund. Styret trakk seg tilbake og et nytt styre ble valgt. David Meyer (pseudonym) ble formann.

1953: 1. februar: Navnet på organisasjonen ble endret til Det Norske Forbundet av 1948.

1965: 15. juni: Det første norske radioprogrammet om homofili ble sendt i NRK. Programmet varte i 80 min., og programleder var Liv Haavik. Redaktør Torolf Elster mente det var et viktig tema og ga henne så mye sendetid som hun ønsket!

1972: Straffeloven mot homoseksualitet ble opphevet. Det ble innført lik lavalder for homo- og heteroseksualitet.

1977: Norsk Psykiatrisk Forening opphevet homoseksualitet som sykdomsdiagnose.

1978: Kirke- og undervisningsdepartementet garanterte full retts- sikkerhet for åpne homofile lærere i skolen.

1979: Fulle rettigheter ble innført for homofile i forsvaret.

1981: Særskilt straffevern for homofile ble innført (§§135a* & 349a).
*Denne paragrafen ble første gang prøvd for retten sommeren 1984. Pastor Hans Bratterud ble frifunnet av Oslo Byrett, men frifinnelsen ble opphevet av Høyesterett i desember 1984.

1982: Sosialdepartementet fjernet homofili som sykdomsdiagnose.

1992: 29. november: LLH ble dannet ved at DNF-48 og FHO ble sammenslått.

1993: Stortinget vedtar partnerskapsloven som gir lesbiske og homofile par de samme rettigheter og plikter som heterofile par har gjennom ekteskapet. Unntaket er rett til adopsjon av barn (§4) og mulighet til å inngå partnerskap i kirken.

1998: Homofile og lesbiske er nå inkludert i en egen anti- diskrimineringsparagraf (§55a) i arbeidsmiljøloven. Det åpnes imidlertid for yrkesforbud innen trossamfunn.

2002: Endring i adopsjonslovgivningen som åpner for stebarnsadopsjon for lesbiske og homofile i registrert partnerskap.

2003: Stortinget vedtar diskrimineringsforbud i enkelte boliglover.

2005: Stortinget vedtar ny arbeidsmiljølov som har et eget kapittel om vern mot diskriminering.

2006: Regjeringen endrer retningslinjene slik at det skal bli enklere og raskere å stebarnsadoptere der barnet er planlagt inn i familien.

2006: Stortinget vedtar rett til foreldrepenger for medmor.

2007: Regjeringen foreslår arverett for samboere, herunder homofile samboere.

2007: Regjeringen foreslår felles ekteskapslov, herunder rett til å bli vurdert som adoptivforeldre og rett til assistert befruktning.

2007: Regjeringen setter ned utvalg som skal vurdere et mer helhetlig diskrimineringsvern.

2007:Ekteskapsloven ble i 2004 endret slik at Human-Etisk Forbund kan autorisere egne vigslere og gi tilbud om Humanistisk vigsel. Den første humanistiske vigselen ble gjennomført 31.12.2004. I 2007 ble endelig forskrift om registrering av partnerskap endret og Human-Etisk Forbund kan tilby Humanistisk partnerskap. Den første humanistisk partnerskapsinngåelsen ble gjennomført 05.05.07.

2008: Temperaturen er høy i forkant av behandlingen av den nye ekteskapsloven. Drapstrusler, vrangforestillinger og skremselspropaganda preger den opphetede debatten. Kommunalminister Magnhild Meltveit Kleppa og stortingspolitikere som Eirin Sund, Hallgeir Langeland, Ola Borten Moe og Eva Kristin Hansen mottar grove drapstrusler, sjikane og anonyme telefoner og mail. «Grava di er klargjort» og «Brenn i helvete», er ofte ordlyden i sjikanen. Stadig flere politikere toner flagg for loven, og opplever sjikane og trusler om vold og drap. Det ødelegger debatten og bringer den ned på et lavmål som er svært uheldig for selve saken, sier Jon Reidar Øyan, leder i LLH (Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring.) som selv opplever å få drapstrusler og bli spyttet på fordi han fronter saken. På den annen side hevder også flere kristne at de mottar sjikane og trusler fra de homofile og tilhengere av homofile.

2008: Fredag 14 mars

Eksteskapsloven lagt fram

Det var en gledens dag for LLH-leder Jon Reidar Øyan, barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt og statssekretær Kjell Erik Øie da regjeringen i dag la fram forslag til felles ekteskapslov.

14 april 2008: Det blir arrangert marsj «Sammen for ekteskapet» i Oslo i regi av Ja til ekteskapet. Marsjen samlet i følge politiet 2500 – 3000 deltagere, busset inn fra «hele Norge». I marsjen deltok i hovedsak kristne, men også muslimer og nynazister (rapportx.no).

Blitz og AuF hadde motdemonstrasjoner.

Marsjen gikk rolig for seg.

les mer her: Dagbladet, Blikk.no og Vårt Land

8.juni 2008.

Jon Reidar Øyan går av som LLH leder og Karen Pinhold blir ny leder på Landsmøtet i Bergen. Øyan har vært leder for LLH siden landsmøtet i 2004.

 11. juni 2008

 

 

 

Den nye ekteskapsloven ble vedtatt i Odelstinget.

http://tv2nyhetene.no/innenriks/article1977840.ece

Frp og KrF hadde varslet at de ville stemme imot forslaget om den nye ekteskapsloven.

Vedtaket innebærer at homofile kan inngå ekteskap på lik linje med heterofile.

84 stemte for lovforslaget, og 41 mot loven i sin helhet.

Det var jubel i salen da resultatet ble opplest.

Men under behandlingen i Stortinget var det opphetet debatt, og sterke meningsutvekslinger. 

– Far blir en sædcelle

Loven innebærer at ekteskapslovgivningen blir kjønnsnøytral. Homofile par får mulighet til å adoptere og lesbiske gis rett til kunstig befruktning. Ifølge NRK blir Norge det sjette landet i verden som innfører en felles ekteskapslov.

Dette er loven:

– Homofile skal ha samme rett til å inngå ekteskap som heterofile.

– Homofile ektepar vil få mulighet til å bli vurdert som adoptivforeldre på linje med heterofile.

– Lesbiske par skal ha samme mulighet til å bli vurdert for assistert befruktning på samme måte som heterofile. – Kirken får rett, men ikke plikt til å vie homofile par.

– De som ønsker det kan få omgjort partnerskapet til ekteskap. Dersom man ikke ønsker det, kan man beholde status som registrerte partnere. Men det vil ikke være mulig å inngå partnerskap etter at loven trer i kraft.

17 juni 2008 EKTESKAPSLOVEN ENDELIG VEDTATT OGSÅ I LAGTINGET

På punktet om også lesbiske skal få assistert befruktning i Norge ble det 17 nei-stemmer mot 23 ja-stemmer. Når det gjaldt resten av loven ble det 14 ja mot 26 nei.

40 av lagtingets medlemmer var på plass, og det var stor spenning i det avstemningen startet.
Særlig var det assistert befruktning som var mest usikkert om skulle bli vedtatt.

Avtroppende LLH-leder, Jon Reidar Øyan, tørket tårene etter avstemningen. Han gir honnør til alle politikere og andre som har stått på for å få loven vedtatt.
– Nå er den vedtatt. Jeg turte ikke slippe jubelen løs før klubba ble slått i bordet. Denne kampen har vi vunnet, sier Øyan som legger til at han slettes ikke er redd for Inge Lønning (H) trussel om at dette blir en lov som snart blir omgjort.

http://blikk.no/nyheter/sak.html?kat=9&id=15054

http://www.nordlys.no/nyheter/article3611096.ece

Advertisements

12 Svar til “Homohistorien

  1. Arne Heli Skrev denne «Homopolitisk historietime» på Gaysir.no 17.06.05

    Arne Heli (født 17. september 1924, død 9. august 2006) var en norsk sosionom og homopolitisk aktivist, som var sentral i dannelsen av Det norske forbundet av 1948. Heli utgav i 2006 boken Åpen om det forbudte, der han beskriver tiden fra han ble oppmerksom på sin seksuelle orientering på 1940-tallet til han sto fram som homofil i Studentersamfundet i 1965

    Det er 55 år siden Det norske Forbundet ble grunnlagt. Journalisten Rolf Løvaas (1923 – 1996) var allerede medlem av den danske foreningen for homoseksuelle, ‘Forbundet af 1948’. Han har æren av å ha importert homokampen til Norge. De øvrige pionerene var pedagogen Øivind Eckhoff (1916 – 2001) og kort tid senere juristen DM (1915 – 2001). Jeg (1924) var også med fra starten og er den sist gjenlevende, skriver Arne Heli i en kronikk på Gaysir.

    Tre av oss byttet på ansvaret med å være formann. Slik arbeidet vi i årene 1950/65. Så tidlig som 4/12-1950 hadde Rolf en stor artikkel i Dagbladet om straffelovens § 213 under fullt navn. «En ‘sedelig’ lov?» Rolf fikk klar beskjed fra sine arbeidsgivere i Aftenposten: «Slike temaer skriver man ikke om».

    § 213: Finner utuktig omgjengelse sted mellom personer av mannkjønn.

    Vi fortsatte å skrive artikler i dagspressen om homoseksualitet, spesielt i Dagbladet, under en serie fantasifulle pseudonymer.

    I 1954 hadde vi fått en 30-40 medlemmer og årskontingenten ble satt til 30 kr. Enda noen år måtte vi hente driftskapital fra våre egne lommebøker. Vi informerte våre venner og bekjente om «Forbudet» og hvilke oppgaver som ventet på løsninger. Responsen var svært laber. Det manglet ikke på interesse og kloke råd; men folks avsløringsfrykt kunne vi ikke gjøre noe med.

    Allerede høsten 1950 opplevde vi det første selvmordet. En Tønsberg gutt hadde valgt skinnegangen kort tid før toget kom.Vi fikk detaljer fra en annen gutt i distriktet. Vi skulle komme til å oppleve flere selvmord.

    Allerede i november 1951 klarte vi å forfatte, få trykket og distribuert brosjyren «HVA VI VIL» til alle landets psykiatere og avisredaksjoner.

    Professor i psykiatri Ørnulv Ødegård reagerte omgående og krevde at det måtte iverksettes forføyninger mot brosjyren. Helsedirektør Evang svarte 4/1-1952: «Det er trykkefrihet i landet og vi har (heldigvis) ingen censurmyndighet. Det er påtalemyndighetenes sak å ta standpunkt til om den strider mot straffeloven».

    Vi var forberedt på at det ville komme sterke reaksjoner fra psykiatrien; noe vi bestemte oss for ikke å ta hensyn til.

    Vi var å betrakte som syke inntil Norsk Psykiatrisk Forening foretok avdiagnostiseringen i 1977!

    29/11-1952 gikk avdelingen over til å bli selvstendig og vi tok navnet Det Norske Forbundet av 1948.

    27/12-1951 kom det henvendelse fra Oslo Politikammer til Forbundet der man siterte riksadvokat Aulies brannbulle: «Formålet med en slik forening må ansees forkastelig efter norsk rettsoppfatning.»

    Hvor mange homofile og biseksuelle mennesker er det i Norge, var et tilbakevennende tema. Den gang «skilte» vi ikke mellom kvinner og menn. 10.000? 30.000?

    Svaret fikk vi i en artikkel av psykiateren Ernst Høva i VG 21/8-1952. Han skrev en anmeldelse av dansken Jarl Wagner Smitts bok «Hvorfor er de saadan?» Her refereres til Kinsey-rapporten som viser at 35 % av den undersøkte mannlige (hvite) befolkning i USA hadde vært med i homoseksuelle handlinger. 8 % hadde vært homoseksuelle i en periode på 3 år eller mer. For oss var dette forbausende høye tall! Kinseys «Sexual Behavior in the Human Male» ble innkjøpt samme dag.

    Øivind fikk «permisjon» fra styrearbeidet for å skrive Norges første faktabok om homoseksualitet: «Vi som føler annerledes» som kom på Aschehoug i 1957. Den var på 340 sider og ble trykt i et opplag på 4.000. Tiden var ikke moden for en pedagog til å beskjeftige seg med dette temaet. Han brukt pseudonymet Finn Grodal.

    Boka fikk mange positivet anmeldelser på landsbasis. Aftenposten viste ingen synbar interesse. Da vi spurte hvorfor, var svaret at avisen ikke ville sjokkere sine lesere. Etter forfatterens forord sto det en invitasjon: «Eventuell korrespondanse om problemer som er behandlet i boka kan adresseres til Finn Grodal, postboks 1305, Oslo.»

    I overkant av100 personer åpnet seg til en ukjent postboks og skrev om avsløringsfrykt, ensomhet, kjærlighetsavn, skam, religiøs skyldfølelse og familiekonflikter. Da forsto vi at boka dekket et stort behov. Flere kom langveisfra og besøkte oss i Oslo. Noen ble våre venner. Bare få våget å melde seg inn i Forbundet.

    Øverst på agendaen sto sletting av straffelovens § 213: Jussen ble DM’s primæroppgave og vi innledet tidlig et nært samarbeid med h.r.adv. Johan B. Hjort. Sammen la de opp en strategi som holdt både i Justiskomité og i Stortingsbehandling. Beskrivelse av prosessen er uhyre interessant lesning, men hører ikke hjemme her.

    Interesserte vil ha stort utbytte av Martin Skaugs Halsos’ avhandling «§ 213 i almindelig borgerlig straffelov av 1902». (K-serien nr. 1/2001. UiO). Paragrafen ble slettet i 1972.

    Vi holdt regelmessige møter, enkelte med foredragsholdere utenfra. På vanlige møter var det dans og salg av alkohol uten bevilling! Vi måtte ikke vekke oppsikt (!) og fikk leid et klubbhus på Tåsen. Alle luker måtte skalkes – vinduer måtte holdes lukket og tildekket!

    I november 1964 kom det en forespørsel fra Det Norske Studentersamfund om noen kunne stille som paneldeltaker på et åpent debattmøte. «De seksuelle minoriteter» var kveldens tema. Jeg sa meg villig til å stille opp. To andre var Finn Carling som jeg kjente før og Torstein Bryne som var studentprest i Oslo. Kveldens hovedtaler var den svenske psykiateren Lars Ullerstam og hans bok «De seksuelle minoriteter». (Også som Pax bok 8/1965) Møte ble holdt i Dovrehallen. 800 tilhørere. Like mange slapp ikke inn. Lørdag 16/1 1965 burde ha vært en merkedag i homohistorien.

    Noen kom vel for å se en homoseksuell «live» for første gang i Norge. Av hensyn til familien brukte jeg navnet Ivar Selholm. Jeg så mange kjente ansikter. Minuttene før møtet kom i gang var jeg ikke høy i hatten. Da Ivar Selholm entret scenen var det mange som fikk hakeslepp. Det ble plutselig en omstilling for folk som kjente meg under navnet Arne Heli. Denne gang var også Aftenposten på plass sammen med så godt som et fullstendig pressekorps.

    Mens Finn Carling hadde sitt innlegg satt jeg og så ut over salen. Jeg lurte på hvilke tanker de gjorde seg om temaet homoseksualitet. Hvor mange hadde selv «svinn på skogen»? Jeg så blant andre Eva og Ragnar Kolstad sitte på første benk og viske sammen. Våre gode venner. Hun snudde seg og så spørrende på Øivind som satt på raden bakenfor. Etterpå sa de at det aldri hadde falt dem inn at vi var et homoseksuelt par som hadde bodd sammen i en årrekke. De hadde flere ganger vært våre gjester i Collettsgate og vi hos dem.

    (Mandag morgen skulle jeg stille til et jobbintervju i Justisdepartement hos den samme Ragnar Kolstad. Det distraherte meg litt der og da. Jeg fikk jobben!)

    Mens jeg drakk rødvin med Samfundsstyret i Underhaugsveien som skikken var, gikk Øivind hjem og skrev artikkelen «Presten og de seksuelle avvikere. To spørsmål til student Torstein Bryne». Forfatter denne gang var A. Arnesen. I kulissene sto Øivind Eckhoff alias Finn Grodal.

    «Sa ikke alltid hver en prest, når du led ondt, at det var best». Øverlandsitatet innledet Arnesens artikkel. Den sto i Dagbladet tre dager senere. Presten svarte. Nå overtok Rolf Lønnemark/Rolf Løvaas stafettpinnen. Jeg følte meg også provosert. Innlegget denne gang kom fra Olaf Brunås. Mitt pseudonym nr 2.

    Noen av oss pionerene begynte å gå trøtt. Jeg følte meg stadig oftere innestengt i en homogetto. I 1965 var «time out» for flere. Vi etterlot oss en forening som sto på en solid grunnmur. Andre fikk bygge videre. Nye koster kom inn i styrer og aktiviteter.

    ****

  2. Fra KILDEN – Informasjonssenter for kjønnsforskning
    http://kilden.forskningsradet.no/c16882/artikkel/vis.html?tid=45726

    Viktig homo-bok fyller femti

    Det er femti år siden Finn Grodals bok Vi som føler annerledes kom ut. Boka blir utropt til ett av de modigste uttrykkene for femtiårenes diskrete homofil-bevegelse og til en viktig forløper til dagens homoforskning.

    Siri Lindstad siri@kilden.forskningsradet.no (03.05.2007)

    Forfatteren av Vi som føler annerledes, Øivind Eckhoff og hans daværende samboer Arne Heli var to av grunnleggerne av Det norske forbundet av 1948.

    Våren 1957 kom Norges første sakprosabok om homoseksualitet. Den var skrevet av Øivind Eckhoff under pseudonymet Finn Grodal, og hadde tittelen Vi som føler annerledes.

    – For mange var boka første møte med en virkelighet de ikke trodde fantes, eller som de kanskje trodde de var alene om, forteller Vigdis Bunkholdt. Hun er psykolog og kom som student med i Det norske forbundet av 1948, samme år som boka kom ut. Hun ble snart en god venn av Eckhoff og hans daværende samboer Arne Heli. Eckhoff og Heli var to av grunnleggerne av Det norske forbundet av 1948.

    – Boka var virkelig en øyeåpner og ga en rekke nye perspektiver sammenlignet med alt det jeg inntil da hadde lest om homoseksualitet i gamle leksika og tilsvarende. Ingenting av det hadde jo vært verken særlig opplysende eller spesielt oppmuntrende, husker Bunkholdt.

    Bok for allmennheten
    I Arne Helis selvbiografi, som kom ut like før han døde i fjor, beskriver han hvordan ideen om en bok vokste fram ikke så lenge etter at Det norske forbundet av 1948 var stiftet. Boka skulle «nå ut til et størst mulig publikum, primært til andre homoseksuelle, men også til allmennheten», skriver Heli.

    Finn Grodal lot seg inspirere av en rekke andre verker om homoseksualitet, utgitt i USA og Europa for øvrig i årene etter andre verdenskrig.

    – De to viktigste forbildene hans var D.W. Corys bok Homosexual in America. A Subjective Approach fra 1951, og briten Gordon Westwoods bok Society and the Homosexual fra 1952. De er alle skrevet av en homofil mann som både snakker ut fra egne erfaringer og trekker veksler på dem, samtidig som han støtter seg på forskning og litteratur, påpeker sosialantropolog Hans Wiggo Kristiansen. Han jobber for tiden på et større homoforskningsprosjekt og underviser på kurset Homoforskning ved Universitetet i Oslo, der ett kapittel fra Vi som føler annerledes nå er på pensumlista.

    – Grodal er en viktig forløper for homoforskningen, ved at han populariserer og gir tilgang til veldig mye av datidens forskningslitteratur, samtidig som den dokumenterer blant annet det arbeidet DNF-48 drev med på 50-tallet, sier Kristiansen.

    Tidlig organisering
    Stonewall-opprøret i New York 27. juni 1969 regnes for å markere startskuddet for den moderne homobevegelsen. Da slo homofile og transseksuelle for første gang tilbake under nok en politirazzia av baren Stonewall.

    Vigdis Bunkholt. (Foto: Siri Lindstad)Men allerede etter andre verdenskrig hadde homofile både i USA og Europa begynt å organisere seg. Begrepet «homosexual» ble langt på vei erstattet med «homophile», for å understreke at homoseksualitet handlet om mer enn sex. Organisasjonene la vekt på å drive folkeopplysning, og hadde avkriminalisering av homoseksualitet som sitt viktigste mål.
    Finn Grodal, boka hans og Det norske forbundet av 1948s virksomhet var på alle måter en del av denne internasjonale «homophile»-bevegelsen.

    – Vi som føler annerledes er ett av de modigste uttrykkene for den diskrete homofil-bevegelsen før Stonewall. Den ble skrevet i en tid da samfunnsklimaet var svært fiendtlig overfor homoseksualitet. Kinsey-rapporten fra 1948, som viste at seksuell omgang mellom mennesker av samme kjønn var langt vanligere enn man inntil da hadde trodd, skapte nemlig en moralsk og politisk panikk, og homofobien ble en del av den kalde krigens fiendebilde, forteller den svenske homoforskeren Jens Rydström.

    Kamp for avkriminalisering
    Her i Norge var seksuell omgang mellom menn kriminalisert helt fram til 1972. Bispemøtet i 1954 kalte homoseksualitet «en samfunnsfare av verdensdimensjoner» og sendte Stortinget en høylydt protest mot forslaget som var kommet om å oppheve paragraf 213 i Straffeloven.

    Arne Heli beskriver hvordan Vi som føler annerledes nærmest var «født i dølgsmål». Det at den var skrevet under pseudonym, hadde den til felles med det aller meste som ble skrevet i jeg-form om homoseksualitet på 50-tallet, som blant annet tidligere nevnte D.W. Cory og Gordon Westwoods bøker. Pseudonymet gjorde at «en større lansering dessverre var helt utenkelig. Aschehoug kunne ikke legge opp til noen storstilet offentlig presentasjon av Vi som føler annerledes», skriver han i selvbiografien.

    – Mange av kapitlene i Grodals bok er direkte knyttet til den virksomheten Det norske forbundet av 1948 drev, både i forhold til endringer i straffeloven og informasjonsarbeid generelt. Den dokumenterer også godt det samarbeidet de etablerte med fagfolk og forskere. Dessuten er bispebrevet fra 1954 gjengitt, sier Hans Wiggo Kristiansen.
    Vi som føler annerledes diskuterer spørsmål som «Kan homoseksuelle opplevelser forårsake varig homofili?», «Typer av homofile» og «Den homofiles situasjon, livsstil og mentalitet», og gir «Råd til den unge homofile». I ettertid har kapitlet «Spørsmålet om homoseksualitetens årsaker», der Grodal blant annet diskuterer ulike familieforhold som kan virke uheldig inn, og avslutningskapitlet «Forebyggelse av homofili» vært gjenstand for mye kritikk. Forfatteren Gerd Brantenberg harselerte for eksempel med årsaksforklaringene i romanen Opp alle jordens homofile fra 1973.

    Må leses i lys av samtiden

    Kristiansen deler ikke denne kritikken.

    – Jeg tror at de som gjør narr av boka egentlig ikke har lest den ordentlig. Etter min mening går det nemlig veldig klart fram at Grodal ikke mener at det på noen måte er positivt å bekjempe homoseksualiteten. Men man må se boka i lys av den homopolitiske kampen som foregikk på den tiden, og se at argumentene hans er en del av den samfunnsdebatten som pågikk da.

    Kristiansen advarer mot å tolke Grodal som om boka skulle vært skrevet i 1975.

    – Dette med faren for «forføring til homofili» var jo ett av motpartens viktigste argumenter, og derfor var det viktig for Grodal å vise at selv om homofili kan være miljøpåvirket, var legningen noe som festet seg veldig tidlig i barndommen, og etter det kunne man ikke gjøre noe med saken. De faktorene han peker på som midler til forebygging av homoseksualitet, er egentlig veldig progressive ting. Han ønsker å bli kvitt seksualfiendtligheten og tabuene i samfunnet, vil ha vekk særoppdragelsen av jenter og gutter, ha mer kontakt i familien og slike ting. Han har dessuten spennende diskusjoner om kjønn, og er trolig en av de første som bruker begrepet «lesbisk» om homofile kvinner i norsk offentlighet, sier han.

    Lest over hele Skandinavia
    Med unntak av noen gode anmeldelser i blant annet Dagbladet og Verdens gang, ble Vi som føler annerledes stort sett tiet i hjel i den norske offentligheten. Den fant likevel lesere over hele Skandinavia. Andreaz Wasniowski, som i disse dager legger siste hånd på doktorgraden om det svenske Riksförbundet för sexuellt likaberättigandes historie, kan fortelle at boka ble anmeldt i RFSLs medlemsblad.

    – Anmelderne her likte ikke tittelen – de mente at homofile ikke skiller seg fra heterofile, og derfor ikke «føler annerledes». Men de syntes boka som sådan var bra, og sendte den blant annet til myndigheter og ulike personer de mente burde lese den.

    Boka ble trykket i 4000 eksemplarer, hvorav 1000 ble sendt til Danmark for salg der. I dag, femti år senere, er Vi som føler annerledes et ettertraktet samleobjekt hos antikvariatene.

  3. Historiske refleksjonar om medisin og homoseksualitet
    på slutten av 1800-talet

    RUNAR Jordåen , stipendiat i historie ved historisk institutt,
    Universitetet i Bergen

    http://www.fortid.no/fortid_web/fort0107.pdf

    HOMOHISTORIE– Men hva skal jeg skrive om?
    Hans W, Kristiansen, forsker ved institutt for kriminologi
    og rettspsykologi

    http://www.fortid.no/fortid_web/fort0107.pdf

    HOMOSEKSUELLE VIKINGER
    Bjørn Bandlien, dr. Philos i historie

    http://www.fortid.no/fortid_web/fort0107.pdf

  4. Norge nummer seks med felles ekteskapslov

    Norge blir det sjette landet i verden som innfører felles ekteskapslov når lovforslaget vedtas i Stortinget onsdag. Nederland var først ute.

    http://www.aftenbladet.no/innenriks/politikk/article651774.ece

    Allerede i 2001 vedtok Nederland regler som gir adgang for ekteskap mellom personer av samme kjønn. I dag kan slike ekteskap inngås i Nederland, Belgia, Canada, Spania og Sør-Afrika. I tillegg kommer enkelte delstater i USA. I Sverige har et offentlig utvalg kommet til at ekteskap mellom likekjønnede par bør kunne inngås.

    Registrert partnerskap kan inngås i flere andre land enn der det er mulig å inngå ekteskap. Norge vedtok lov om registrert partnerskap i 1993. En slik rett finnes i dag i alle de nordiske landene.

    Assistert befruktning

    Den mest omstridte paragrafen i det norske lovforslaget er retten for lesbiske til assistert befruktning, men Norge er heller ikke først ute på dette området.

    Danmark, Sverige, Finland og Storbritannia har rett til assistert befruktning allerede.

    I dag reiser norske lesbiske par til Danmark for assistert befruktning. I Danmark brukes ukjent donor slik at barnet ikke får vite om sitt biologiske opphav.

    Det norske lovforslaget sier at barnet skal ha en slik rett når det fyller 18 år, men dette betinger at befruktningen foregår i Norge.

    KrF klamrer seg fortsatt til håpet om at det skal være et tilstrekkelig antall representanter i de andre partiene til å forhindre at dette forslaget blir vedtatt. Fremskrittspartiet vil stemme nei, men det er behov for mange utbrytere for å sikre at regjeringen lider nederlag.

    Når det gjelder retten for homofile til å adoptere, har Sverige, Nederland, Belgia, Spania og Storbritannia allerede åpnet opp for dette.

    Mann og kvinne, eller

    Frontene er steile, men det offisielle Kirke-Norge og KrF og Frp har voktet seg vel for det som kalles homofobi. Det blir understreket i høringsuttalelser og i innstillingen til lovforslaget at det ikke handler om å bekjempe homofile og lesbiske og deres rettigheter.

    Hovedargumentet blant motstanderne er at ekteskap er en institusjon for mann og kvinne.

    – Det er ingen grunn til at det skal fortsette som før, svarer Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH).

    LLH understreker at retten til å inngå ekteskap er en menneskerett, og legger vekt på at Norge er rettsstat og ikke en gudsstat.

    – Ekteskapsloven er en sivilrettslig ordningen som defineres av lovgiveren (Stortinget) og ingen andre. Det holder ikke å si at ekteskapet er heteroseksuelt fordi det er det, mener LLH.

  5. Barne og likestillingsdepartementet: http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/dep/barne–og-likestillingsminister-anniken-/taler-og-artikler/2008/felles-ekteskapslov-.html?id=504770

    Tale/artikkel, publisert 15.03.2008

    Av: Barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt
    Felles ekteskapslov
    På trykk i Vårt Land

    Den nye ekteskapsloven som nå er lagt fram for Stortinget, er en vanskelig sak for mange. Det har jeg respekt for. Her kommer eldgammel tradisjon og religiøs tro i konflikt med det moderne samfunns levesett ”Felles ekteskapslov for heterofile og homofile par” vil gi homofile den samme retten til ekteskapsinngåelse som heterofile. Samtidig vil loven sikre barn av et lesbisk par som blir til ved assistert befruktning retten til to juridiske foreldre fra starten av livet. Homofile ektepar vil videre få rett til å bli vurdert som adoptivforeldre på lik linje med heterofile ektepar.

    For noen betyr forslaget et brudd med hva ekteskapets grunnleggende funksjon og innhold er. Ekteskapet har vært og er en grunnleggende og strukturerende institusjon i vårt samfunn. Forslaget om felles ekteskapslov gir en rett, men ikke en plikt for Den norske kirke (og andre trossamfunn) til å vie homofile par. Det vil i så fall kreve en endret liturgi som Kirken selv må stå for.

    Som en naturlig konsekvens av forslaget om felles ekteskapslov, fremmer regjeringen også forslag om å innføre en rett for homofile ektepar til å bli vurdert som adoptivforeldre på lik linje med heterofile ektepar. Her endrer regjeringen loven ut fra tanken om at det er omsorgsevne og ikke seksuell orientering som er avgjørende for hvorvidt man er gode foreldre. I dag er det tillatt for enslige å søke om adopsjon. Det synes paradoksalt at en person kan adoptere som enslig, men at den samme personen automatisk anses uegnet så snart han eller hun gifter seg. Lesbiske og homofile kan stebarnsadoptere hverandres barn, og de kan fungere som fosterforeldre. Slik sett anerkjenner lovverket allerede denne gruppen som like gode omsorgspersoner som alle andre. Lovforslaget er dermed en naturlig forlengelse av dagens praksis.

    Regjeringen foreslår også at det åpnes for å tilby assistert befruktning til lesbiske par som er gift eller samboere på lik linje med heterofile par. Et slikt tilbud er tilgjengelig flere steder i utlandet i dag og benyttes av norske lesbiske. Regjeringen ser det som en fordel å kunne tilby assistert befruktning til lesbiske par i Norge fordi assistert befruktning i Norge innebærer at barna får rett til å få informasjon om sin biologiske far (donor) når barnet blir 18 år. Vi foreslår dessuten å endre loven slik at barn som er unnfanget ved assistert befruktning av et lesbisk par har to juridiske foreldre fra fødselen av.

    Debatten om lovens innhold har gått høyt helt siden den ble sendt ut på høring 16. mai i fjor. Det har også vært reist kritikk mot utredningen av loven. Arbeidet med loven har gått som normalt. Det vil alltid være ulike oppfatninger av utredningers omfang, og det er ikke slik at alle lovendringer krever omfattende utredninger. Regjeringen mener at denne saken er tilstrekkelig utredet.

    Regjeringen anså det som lite hensiktsmessig å foreta en bred lovutredning. Det ble likevel foretatt en filosofisk gjennomgang av hva ekteskapets betydning og innhold og en teologiske/kirkelige vurdering av Den norske kirkes forståelse av ekteskap og samliv. De barnerettslige konsekvensene er behandlet i to delutredninger, den ene om adopsjon, den andre om fastsettelse av foreldreskap for likekjønnede etter barneloven. Departementet har også vurdert internasjonale konsekvenser av felles ekteskapslov og det er foretatt en litteraturgjennomgang av forskning om barn som vokser opp i familier med to foreldre med samme kjønn. I tillegg satte departementet ned en referansegruppe bestående av representanter fra berørte departementer, Den norske kirke, andre trossamfunn, livssynssamfunn og interesseorganisasjoner for å gi informasjon om arbeidet og for å kunne innhente synspunkter til arbeidet.

    Norge er ikke alene om å innføre en slik lov. Sør-Afrika, Belgia, Canada, Spania og Nederland er eksempler på land som allerede har gjennomført en slik lovendring. I Spania, som er et katolsk land, var motstanden svært stor med massive demonstrasjoner mot regjeringen. Loven ble imidlertid vedtatt og det er vel ingen som i dag vil hevde at det spanske ekteskapet som institusjon er svekket av at den spanske regjeringen valgte å sidestille heterofile og homofile samliv.

    Med forslag til ny ekteskapslov tar regjeringen et bevisst, politisk verdivalg som gir homofile samme rett til å inngå ekteskap som heterofile. Vi ser på ekteskapet som en fornybar ressurs. Ekteskapet blir ikke oppbrukt selv om vi gir homofile anledning til å gifte seg. Jeg har håp om at også religiøse trossamfunn er på glid i disse spørsmålene, særlig når vi om noen år erfarer at loven har medført en styrking av ekteskapsinstituttet, til glede både for heterofile og homofile.

  6. Årets ærespris 2008 ble tildelt Kjell Erik Øie:
    Kjell Erik Øie jobber som statssekretær i barne- og likestillingsdepartementet. I mange år har han kjempet for homorettigheter, og det er dette arbeidet han fikk æresprisen for.
    Kjell Erik Øie regnes som en av de mest betydningsfulle personene for at vi fikk partnerskapsloven i 1993, og at vi fikk felles ekteskapslov nå i juni.
    http://blikk.no/nyheter/sak.html?kat=1&id=15839
    2008 – HOMOFRYDPRISEN gikk til Magnhild Meltveit Kleppa
    2008 – Homofobprisen gikk til Ulf Erik Knudsen

    Tidlige prisvinnere:

    Homofrydprisen
    2000: Kronprins Haakon
    2001: Karita Bekkemellem
    2002: Shabana Rehman
    2003: J-DIVA Gry Jannicke Jarlum
    2004: Wenche Foss
    2005: Oslo Bispedømmeråd
    2006: Rosemarie Køhn
    2007: Naturhistorisk Museum for utstillingen «Mot naturens orden»

    Homofobprisen
    2001: Norsk Psykoanalytisk Forening
    2002: Lena Larsen (Islamsk råd)
    2003: Frelsesarmeen
    2004: Fremskrittspartiet
    2005: Norges Fotballforbund
    2006: Dagbladet
    2007: sogneprest i Ås menighet på Toten, Arne Bjørn Hansen

    Årets æreshomo
    2000 Brita Møystad Engseth
    2001 Sissel Hansen og Marianne Larsen, Potpurriet
    2002 Virusgruppa
    2003: Svein Skeid
    2004: Åpen Kirkegruppe
    2005: Rolf Angeltvedt i Helseutvalget – sammen for bedre homohelse
    2006: Nettstedet Gaysir
    2007: Erling Lae ble velfortyjent Årets Æreshomo som sin lange og uredde kamp for homofiles rettigheter.

  7. Omfattende handlingsplan
    Barne- og likestillingsdepartementet lanserte i dag en ny handlingsplan som skal bedre livskvalitet for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner.
    – Arbeid for åpenhet og toleranse overalt i samfunnet må videreføres, sier statsråd Anniken Huitfeldt.

    BLIKK.NO Hege Olsen [Torsdag 26. juni 2008]http://blikk.no/nyheter/sak.html?kat=9&id=16276

    Handlingsplanen omfatter åtte departementer.

    Målene med den nye handlingsplanen til Barne- og likestillingsdepartementet (BLD), som skal gjennomføres i tidsrommet 2009 – 2012, er mange. Men hovedintensjonen er å gjøre livet lettere, mer åpent og tryggere for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (lhbt) i Norge. Torsdag ettermiddag ble planen lansert på en pressekonferanse i Pride Park.
    − Gjennom denne handlingsplanen ønsker regjeringen å forankre lhbt-perspektivet innenfor alle politikkområder og hos berørte departementer. Vi vil integrere kunnskapen om lhbt-gruppens behov og utfordringer i de ulike offentlige tjenester. Lesbiske, homofile, bifile og transpersoner skal oppleve en skole uten risiko for mobbing og vold. Trusler om tvangsekteskap skal møtes med tilbud om støtte og krisehjelp. I arbeidslivet må verneombud og arbeidsgivere få kunnskap til å håndtere usynliggjøring og mobbing, sier barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt i planen.

    66 tiltak
    Det er et stort mangfold av tiltak som skal gjennomføres de nærmeste årene. I motsetning til mange planer som bare er store ord, er det her lansert 66 tiltak som alle har som mål å bedre livssituasjonen for lhbt. BLD utrykker at lhbt skal oppleve en uttalt nulltoleranse for hets, trusler, usynliggjøring, vold og andre former for diskriminering på grunn av seksuell orientering eller kjønnsuttrykk.

    Dette skal etterleves i alle sektorer og på alle arenaer i samfunnet. Dersom alle tiltakene gjennomføres og følges opp skal lhbt oppleve at alle tjenester og arenaer er inkluderende, relevante og respekterende i alle faser av livet.
    − Arbeid for åpenhet og toleranse overalt i samfunnet må videreføres. Skole, arbeidsliv, venner og familie, idretts-og fritidssektoren må på banen. Helsesektoren må møte lhbt-personer i alle livsfaser med kunnskap, repsekt og omsorg. Her er det spennende og utfordrende oppgaver å ta fatt på for oss alle, og jeg håper mange vil bidra, sier Huitfeldt.

    Her er noen av de 64 tiltakene:
    Forskning om lesbiske, homofile, bifile og transpersoner i innvandrerbefolkningen: Det er mangelfull kunnskap om livssituasjonen til lesbiske, homofile, bifile og transpersoner med innvandrerbakgrunn.

    Forskning på hvordan lesbiske, homofile, bifile og transpersoner blir møtt på arbeidsplassene:
    Det mangler kunnskap om hvordan utstøting og usynliggjøring av lesbiske, homofile, bifile og transpersoner foregår og henger sammen med det psykososiale miljøet på arbeidsplassene. Det er behov for forskningsbasert kunnskap om hvordan usynliggjøring og implisitt/«taus» diskriminering arter seg og oppleves.

    Utarbeide nytt materiale for samlivs- og seksualitetsundervisningen:
    Utdanningsdirektoratet og Helsedirektoratet samarbeider om å utarbeide et nytt ressurs- og veiledningsmateriale knyttet til samlivs-og seksualitetsundervisningen som skal kunne benyttes av lærere og utdanningsinstitusjoner. Det skal også lages informasjon tilpasset elever og foresatte.


    Motvirke vold rettet mot ungdom som er lesbiske, homofile, bifile og/eller transpersoner:

    Det har vist seg at ungdom som er lesbiske, homofile, bifile og/eller transpersoner er langt mer utsatt for grov vold fra egne foreldre enn det heterofil ungdom er. De er også i enda større grad enn annen ungdom utsatt for vold fra jevnaldrende.

    Tiltak mot tvangsekteskap:
    Det er grunn til å tro at lhbt-ungdom med innvandrer¬bakgrunn er utsatt for tvangsekteskap. Utfordringer i forhold til tvangsekteskap og seksualitet skal inkluderes i veiledere og legges til grunn for virksomheten til aktuelle organisasjoner og i kompetansetilbud for ansatte som arbeider mot tvangsekteskap.

    Integrering av lhbt-perspektiver innen idretten:
    Kirke-kulturdepartementet skal oppfordre Norges idrettsforbund (NIF) til et fortsatt aktivt engasjement når det gjelder integrering av lesbiske, homofile, bifile og transpersoner i idrettsbevegelsen. Temaet lesbiske, homofile, bifile og transpersoner innen idrettslivet bør inngå som en del av utdanningssystemet i NIF.

    Tiltak for holdningsendring i arbeidslivet:
    Barne-og likestillingsdepartementet, Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) og Arbeids-og inkluderingsdepartementet skal gjennomføre et holdningsendringstiltak rettet mot mobbing av lesbiske, homofile, bifile og transpersoner i arbeidslivet.

    Invitere Sametinget og LDO til felles arbeid mot diskriminering:
    Arbeids-og inkluderingsdepartementet og Barne-og likestillingsdepartementet vil ta initiativ til at Sametinget og Likestillings-og diskrimineringsombudet inviteres til et felles arbeid mot diskriminering i det samiske miljøet.br>

    Økt fokus på lesbiske, homofile, bifile og transpersoner i psykisk helsevern:

    Lhbt-gruppene har høy risiko for å utvikle psykiske pla¬ger og lidelser. Fokuset på forebygging og behandling skal styrkes. Det er viktig å styrke kunnskapen rundt hvilken betydning en kjent eller ukjent lhbt-status bør ha for behandlingstilbudene som gis.

    Økt fokus på lesbiske, homofile, bifile og transpersoners bruk av rusmidler:
    Høyt forbruk av alkohol og andre rusmidler er mer utbredt i deler av lhbt-befolkningen enn i gjennomsnittsbefolkningen. Særlig lesbiske kvinner rapporterer om et betydelig høyere alkoholforbruk enn andre kvinner. Personer med en uavklart eller bifil identitet ser også ut til å være særlig risikoutsatt med hensyn til høyt forbruk av rusmidler.

    Styrket forebygging i forhold til hivsmitte og bedre oppfølging av mennesker som lever med hiv:
    Menn som har sex med menn har, på grunn av sin spesielle sårbarhet for hiv og andre seksuelt overførbare infeksjoner, tradisjonelt vært en viktig målgruppe i det forebyggende arbeidet. Det er viktig med et fortsatt sterkt fokus på denne gruppa. Det gjelder både forebygging av smitte, men også veiledning og oppfølging av personer som lever med hiv og samtidig tilhører en seksuell minoritetsgruppe.

    Opplæring i lesbiske, homofile, bifile og transpersoner-perspektiv og hatkriminalitet:
    Lhbt-perspektiver vil inngå i styringsdokumenter som en del av politi- og lensmannsetatens mangfoldsarbeid, og det skal satses på å øke ansattes kunnskap om lesbiske, homofile, bifile og transpersoner. Politidirektoratet skal i samarbeid med Politihøgskolen utarbeide opplæringsmateriell om mangfold til bruk lokalt i politidistriktene/særorganene.

    Kartleggingsundersøkelse om hatvold:
    Det skal i løpet av planperioden gjennomføres en undersøkelse for å kartlegge omfang, særtrekk og sammenhenger ved hatvoldstilfeller rettet mot lesbiske, homofile, bifile og transpersoner og myndighetenes behandling av slike saker.

    Arbeide internasjonalt mot diskriminering av lesbiske, homofile, bifile og transpersoner:
    Utenriksdepartementet vil i de aktuelle internasjonale fora arbeide mot kriminalisering, diskriminering og stigmatisering av personer på grunn av seksuell orientering. Utenriksdepartementet vil også ta dette opp i bilaterale møter.

    I handlingsplanen heter det også at Kunnskapsdepartementet og Barne- og likestillingsdepartementet støtter distribusjon av Blikk til skoler og biblioteker.

  8. Tilbaketråkk: Gud rausere enn bakkemannskapene « STØRST AV ALT ER KJÆRLIGHETEN !

  9. Homohistoriens mørke kapittel

    Svein Skeid har skrevet flere artikler om homo-oasene, et arbeid som har krevd møyensommelig detektivarbeid. Et arbeid som fremdeles pågår for fullt.

    gAYSIR.NO Roger Grosvold (12.07.08)
    http://www.gaysir.no/artikkel.cfm?CID=13069

    Oslos erotiske oaser gjennom 100 år.

    En varm junidag står en gruppe mennesker og venter utenfor London Pub i Oslo.

    Anledningen er homohistorisk byvandring hvor vi med Svein Skeid som guide skal foreta en tidsreise gjennom Oslos gater.

    Byvandringen går via London pub opp til Slottparken før vi så legger turen nedom Klingenberg, vandrer gjenom Karl Johans gate og avslutter ved Østbanehallen.

    Underveis får vi over 100 år med politisk ukorrekt homohistorie. Dette til tross for at det ikke bare var snakk om erotiske møteplasser, men også et utgangspunkt for sosiale nettverk.

    Og man kan vel kanskje si at det var nettopp disse nettverkene, som blant annet ble dannet på de erotiske oasene, som var forløperen til dagens organiserte homobevegelse i Norge.

    Grand Café var for «finere» homser med god råd. Her var det «Se og bli sett» som gjaldt. Foto: Roger Grosvold.

    Jakten på drømmeprinsen

    London Pub er på mange måter et naturlig startsted for en homohistorisk byvandring. Puben er det eldste eksisterende i dagens Oslo, startet opp i 1979 og bygget ut i 1994.

    Derfra går turen opp Kristian Augusts gate, som før trikketraséen ble flyttet fra Pilestredet, var reneste homoavenyen.

    I denne promenadegaten stod man enkeltvis eller i grupper mens man ventet på at kveldens drømmeprins passerte.

    I en avisartikkel for Arbeiderbladet anno 1937 hadde journalisten med seg en drosjesjåfør som kjente til alt som foregikk på byen.

    Det første som skjedde da bilen stanset i Kristian Augusts gate var at trekkegutter (prostituerte) kom opp til bilen. Det var mye oppgitthet i artikkelen som dekket alt som var fælt i byen.

    Kristian Augusts gate var tidligere en eneste lang promenadegate for homser hvor man sto enkeltvis eller i grupper. I enden av homoavenyen på Halfdan Kjerulfs plass kunne man slå av en prat på en av benkene. Derfra var ikke veien lang til streifeområdene på Nisseberget eller Abelhaugen. Foto: Roger Grosvold.

    Tullinløkkas fordums historie

    Utplassering av pissoarer med innlagt vann, eller såkalte «grønne hus», startet i Christiania på 1860-tallet.

    Sammen med de underjordiske toalettene var disse grønne husene, med sine heldekkende yttervegger i massivt støpejern, populære treffsteder for menn ute etter eventyr med andre av samme kjønn.

    Vi stanser på Tullinløkka som tidligere var langt mer grønn og frodig enn hva den er i dag.

    Her lå det en gang et underjordisk toalett, og var det noe man visste om når man kom som tilreisende til Oslo var det nettopp Tullinløkka.

    Man behøvde ikke gå ned under bakken for å treffe likesinnede, for det var stor trafikk på overflaten.

    Problemet var når man skulle ha sex. Det var nemlig ikke så enkelt å finne noen som hadde et sted man kunne gå hjem til. Derfor hendte det man gikk inn i Universitetshagen og hadde seg der.

    Skeid kunne fortelle at da toalettet til slutt ble stengt, arrangerte homsene sørgetog.

    Tullinløkka var et begrep for homser langt utenfor hovedstaden. Innflyttere til Oslo visste kanskje om ett eneste sted når de kom til homohovedstaden, og det var gjerne Tullinløkka. I dag er det mer eller mindre en asfalt-ørken.

    Omdiskutert og «glemt»

    Toalettene ble raskt svært omdiskuterte, noe man kunne lese i avisspalter.

    – Mange erotiske oaser forsvant fordi kommunale myndigheter så på homsetrafikken som et ordensproblem. Man hogde ned skogen bak monolitten i Vigelandsparken for å bli kvitt homsecruisingen, og man raserte tilslutt omtrent alle offentlige toaletter i Oslo. Delvis pga stank, delvis fordi bedre og mer hygieniske tilbud kom på banen, forteller Skeid og fortsetter:

    – Men kanskje ikke minst: Man fjernet dem på grunn av klager over homotrafikken på disse stedene. Noe som gjentatte ganger også var tema i Oslo bystyre.

    Hverken homobevegelsen, NRK eller byhistoriske myndigheter har vist stor interesse i å ta vare på denne delen av homohistorien.

    – Det er nærliggende å tenke på skikkeligheten: Man skal ha retten til omsorg for barn og adopsjon, og da passer det ikke å snakke om dette. Men det er jo en viktig del av historien så jeg syns det er synd å fortie det, mener Skeid.

    – At denne delen av vår kultur i dobbel forstand er et mørkt kapittel, viser Bjørge Andersens henvendelse til Det Norske Forbundet da han i 1987 bad om bistand til sin undersøkelse tilknyttet hovedoppgaven i antropologi. Han fikk aldri noe svar på søknaden.

    Christianias første åpne toalett ble åpnet med mye festivitas 17. mai 1914, til minne om fedrenes bedrifter. Toalettet ble raskt innviet av homsene. Foto: Roger Grosvold.

    Sex i det grønne

    Parker har alltid vært populære jaktområder. Slottsparken har opp gjennom tidene vært én av mange.

    Svein Skeids hovedkilde når det kommer til tidsrommet rundt 1915 og 1920, Erling Næss, nevner flere steder Slottsparken hvor man cruiset så langt tilbake som i 1915.

    I Runar Jordåen hovedfagsoppgave i historie fra 2003 kan man lese at ifølge politiarkivene ble en 30 år gammel farmasøyt i 1915 tildelt advarsel etter å ha tatt med seg en ung gutt til Slottsparken hvor han hadde befølt gutten i skrittet og ønsket sex med ham.

    En lignende sak er nedskrevet fra 1923.

    Frognerparken og Sofienbergparken er grønne oaser som like frem til i dag er i bruk etter mørkets frembrudd, mens Stensparken etter hvert har fått rykte på seg for å være mer utsatt for gjengkriminalitet.

    Slottsparken var en gang et yndet cruisingområde.

    Konkursryttere

    Karl Johans gate var paradegaten etter at Slottet ble bygget i 1848, og da ble det samtidig treffstedet for de homoseksuelle.

    Hvor tidlig vites ikke, men skriftlige arkivkilder kan dateres tilbake til 1885 tilknyttet en utpressingssak.

    I løpet av vandreturen nevner Svein Skeid en rekke navn på homoutesteder og kafeer i Oslo gjennom tidene, blant annet Quick Bar, Fortuna, Wimpy, Andy’s Pub, Metropol og Oasen. Felles for disse er at nær samtlige er gått over i historien.

    – Det er mange årsaker, ikke minst konkurser av utesteder. En del konkursryttere går igjen i moderne tid (siste 20 år), noe som gjelder blant annet Den Sorte Enke, Teatergata 3, Pilestredet 17 og Kristian IVs gate 9. Det kunne også skyldes noe så enkelt som byfornyelse.

    – En annen grunn til at flere steder «forsvant», skyldtes at eierne ikke likte homoer. F.eks. Tostrupskjelleren på begynnelsen av 1970-tallet.

    Homla (nåværende Dizzie) i Universitetsgata 26 var møtested for homser hvor man kunne få drink på krita. Homsene hadde fast plass til venstre i lokalet hvor de kunne holde det gående hele natta. Foto: Roger Grosvold.

    Lesbenes mørklagte historie

    Mot slutten av byvandringen er det påfallende hvor lite lesbene er blitt trukket inn i skildringene underveis.

    Svein Skeid forteller at det finnes få nedtegnelser over kvinnenes historie. De hadde ikke den samme oasekulturen og det uformelle som mennene hadde.

    – At det har funnet sted er hevet over enhver tvil, men det var bare homoseksuelle menn som var synlige og som fikk straffeloven mot seg inntil 1972. Kvinnene hadde vel ingen seksualitet, og lesber eksisterte vel knapt i folks hoder. Etter hvert kom kvinnekveldene på Metropol og Potpuriet, men da snakker vi om 1970-tallet, slår Skeid fast.

    Det er nesten så man skulle tro noen hadde sendt ut et nødsignal i beste Batman-stil, for brått står Kim Friele og Wenche Lowzow blant tilhørerne.

    Kim Friele forteller lesbehistorier fra tidligere tider, og Svein Skeid lytter ivrig. Foto: Roger Grosvold.
    Friele kan fortelle en fascinert Skeid om hvordan lesbene gikk på Tostrupkjelleren og Wimpy, at de besøkte Allianse konditori og satt på trappene utenfor Deichmanske bibliotek.

    Friele trekker det så langt tilbake som midten av 50-tallet.

    Samtidig forteller Friele en historie få kjenner til, om da hun la ned krans ved muren da toalettet under Deichmanske Bibliotek ble revet for å bygge Regjeringskvartalet og Ibsenringen i 1967. Friele var på den tiden leder for Det Norske Forbundet av 1948.

    – Jeg hadde med meg en flott krans og holdt en sørgelig tale over stedet som forsvant. Så la vi ned kransen og hulket litt, mimrer Friele.

    På kransen sto det skrevet:

    «Klagemuren 1940-1967. Takk for alt».

    Svein Skeid har skrevet flere dyptgående artikler om Oslos historiske homo-oaser.
    LES OGSÅ http://web.mac.com/olavtrygg/iWeb/Oaser/Oaser1.html

  10. Aftenposten.no «Da homofile måtte skjule seg»
    http://www.aftenposten.no/fakta/innsikt/article2635978.ece

    Norge for 50 år siden: Sex mellom menn er straffbart. Tausheten råder. Homofile må møtes i hemmelighet.
    Skrevet av: LARS-LUDVIG RØED Aftenposten.no

    Kontrasten er enorm til dagens homoparader, partnerskap og åpenlyse kjærlighet mellom personer av samme kjønn:

    Homofile menn, rolig og diskret sammen på landsbygda i Norge på 1920-tallet. Uten konflikter med naboer og bygdefolk, tilsynelatende skånet for sjikane og utfrysing, snarere hviskende akseptert i små, gjennomsiktige grendemiljøer. Slik som Håkon og Magne, kjærester og samtidig vel ansette i bygda.

    Jo da, de fantes, hevder Hans W. Kristiansen. I boken Masker og motstand. Diskré homoliv i Norge 1920- 70 løfter han frem en lite kjent del av de homofiles historie i Norge: de mange tiårene før homofile «kom ut av skapet».

    Lovforbud til 1972.
    I et åpent samfunn der frodige homoparader kan fylle bygatene, der partnerskap er tillatt og synlige homofile kjærtegn knapt sjokkerer noen, kan det være nyttig å huske at sex mellom menn i Norge var forbudt ved lov frem til 1972. Først da ble paragraf 213 (som også omtalte dyresex) i straffeloven formelt fjernet.

    – Den homofile frigjøringsfortellingen er veldig unyansert. Det å stå frem, synlig og stolt, kan i dag oppfattes som den eneste rette måten å være homofil på, mens alt tidligere homoliv ses på som tilpasning. Ingen ønsker seg tilbake til 20- eller 50-tallet, men jeg vil gjerne anerkjenne heltene fra den gang, vise de positive tingene som faktisk skjedde, sier Hans W. Kristiansen, sosialantropolog og førsteamanuensis ved Høgskolen i Gjøvik, til Aftenposten.

    Under lokket av fortielse og undertrykkelse fant de homofile, både menn og kvinner, noen utveier og strategier for overlevelse.

    Det sentrale stikkordet var diskresjon. Det er denne «diskresjonslinjen» Hans W. Kristiansen altså forteller om. Og om norske småsamfunn som kunne være mer tolerante enn vi kanskje har antatt: «Jo, jeg vet det ble nevnt (…) Men det ble itte gjort noe nummer av det,» svarer en gammel sambygding på spørsmålet om det ikke var rart at Håkon og Magne var et par.

    Kallenavn.
    Men de lå altså lavt i terrenget. Ikke bodde de sammen, ikke var det synlige kjærtegn, ikke var de annerledes kledd eller utfordret kjønnsrollene. Det hele var mange steder så diskret at folk knapt ante at det var noe som het homofili. Noe det til dels heller ikke gjorde. Begrepet er innarbeidet senere, og det het snarere at noen var «sånn «, «sodomitt», «tvitullinger», «soper», «rævamann».

    I endel miljøer var temaet så uanstendig at det simpelthen ikke ble snakket om i det hele tatt, tausheten i Norge var til dels rungende.

    Hva denne ikke-eksistensen medførte for den enkelte homofile, er vanskelig å si. Nyere forskning har avdekket psykiske vansker og adskillige selvmord blant homofile, og forholdene var neppe enklere tidligere. Men Kristiansen forteller også om enkelte «frisoner». Ikke minst var det i endel ungdomsmiljøer tillatt med nakenhet, masturbering, seksuell lek mellom gutter. Dette ble sett på som naturlig utprøving og ungdommelig kåthet, det handlet slett ikke om homofili.

    I mange år var forøvrig tiltrekning mot eget kjønn ansett som et ungdomsfenomen, noe som ville gå over med alderen.

    Selv en kapasitet som helsedirektør Karl Evang mente det.

    Kontaktannonser.
    På 1940- og 50-tallet dukker også kontaktannonsene opp. Diskrete annonser i dameblader kunne gi tilgang til nettverk av homoseksuelle menn.

    I flere mindre byer fantes det slike nettverk, selv om det kunne bestå av bare en mann som hadde seksuelle relasjoner med en rekke andre menn og gutter i lokalsamfunnet.

    Generelt var småbyenes homser likevel sårbare for baksnakking, trakassering og vold, anfører Kristiansen. Det er derfor ikke underlig at de fleste homofile menn fra landsbygda og små byer endte i større byer som Oslo, Bergen og Trondheim. Særlig i Oslo fantes det møtesteder i det offentlige rom hvor erotiske møter mellom menn kunne innledes og ofte fullbyrdes.

    Bokstavelig talt foregikk dette ofte under jorden. Homofili var på 1940-, 50- og 60-tallet fremdeles så tabu at mange av møtene skjedde i underjordiske toalettanlegg.

    Offentlige toaletter og pissoarer sto i mange år sentralt i det norske homolivet.

    Flere av dem fikk uhøytidelige kallenavn som «Kjærlighetskarusellen» (et rundt pissoar i Sporveisgata), «Bel Amis» på Sagene og «Klagemuren» ved Deichmanske bibliotek. Endel av pissoarene ble etterhvert assosiert med bestemte kategorier av menn. «Der gikk bønda,» ble det sagt om Østbanetoalettene. Dessuten var Frognerparken, spøkefullt kalt «Bushen», rene valfartsstedet.

    Mange homofile menn kunne gå faste runder fra det ene erotiske frirommet til neste, med opptil et dusin stoppesteder. Man ville treffe likesinnede – men ikke bli lagt merke til av andre. Politiet kunne dukke opp, med lommelykter på de ofte mørklagte toalettene. Da ble samtlige som var der brakt inn på politistasjonen. Etter noen timer ble folk ofte sluppet fri.

    – Mitt inntrykk er at arrestasjonene var få, det var liten håndhevelse av lovforbudet. Myndighetene la seg mer på en «fortielseslinje», slik at folk ikke skulle lære om dette, sier Hans W. Kristiansen.

    «Normale» kom også.
    Merkelig nok involverte mange av de seksuelle møtene menn som ikke så på seg selv som homoseksuelle. Flere studier av mannlig homoseksualitet i Europa har pekt på at slike møter helt frem til 1950-tallet foregikk mellom en homofil og en som så på seg selv som «normal».

    Å bli avslørt som homofil kunne koste dyrt. Man kunne kastes ut av huseieren, dessuten kunne jobben ryke. I tillegg til de mørklagte toalettene ble det derfor satset på diskrete møter i private, ofte velstående hjem. Her kunne nettverk og vennegjenger samles til middagsselskaper og fester. Veien inn i slike lukkede kretser kunne være lang, preget av så vel hemmelighold som mangel på invitasjon.

    Forsiktig forbund.
    Diskresjon var også et stikkord da Forbundet av 1948, den første norske organisering av homofile, ble dannet (forøvrig i mai 1950, årstallet i navnet skyldes den danske «moderforeningen» stiftet i 1948). Den første formannen, Rolf Løvaas, skrev om homofilisaken i pressen, men uten å fremstå som homofil selv. Og de som ville delta på medlemsmøte, måtte henvende seg til en postboksadresse i Oslo for å få vite møtestedet.

    Forbundet var, skriver Hans Kristiansen, det første «rom» i Norge der lesbiske kvinner og homofile menn møttes. 10. oktober 1958 het det i forbundets internavis «Oss Imellom» at «en milepæl» var nådd: For første gang deltok homofile kvinner og menn i en åpen diskusjon om homofiles situasjon, det skjedde på et lite møte i Psykologistudentenes Forening.

    Arne Heli var en av de mest aktive i Forbundet denne perioden. Heli ble aldri noen kjent figur utad. Først på slutten av 1960-tallet fikk norske homofile en kjent lederskikkelse: Karen-Christine Friele. Men det er en annen historie.

  11. Gaysir.no: «Homohuset er historie»

    Organisasjonene i Kongens gate 12 i Oslo spres for alle vinder.

    Siden 1. januar 2004 har Kongens gate 12 i Oslo vært kjent som Homohuset. Da flyttet LLH, LLH Oslo/Akershus, Blikk, Helseutvalget, Skeiv ungdom og Ungdomstelefonen sammen på felles adresse.

    Nå er dette historie. Fra 1. januar 2009 vil alle være etablert på ny adresse.

    Helseutvalget
    Leder av Helseutvalget, Rolf Angeltvedt, forteller at deres nye adresse blir Skippergata 23 B, 20 meter fra Karl Johans gate.

    – Disse lokalene er bedre innrettet for diskresjon. I dagens lokaler jobber vi stor sett i landsskap – nå blir det flere kontorer og møterom. Dette gir bedre rom for møter og kursgrupper.

    Rolf opplever ikke oppdelingen av Homohuset som dramatisk.

    – Det som betyr noe er hva vi gjør, og ikke hvor vi sitter. Vi har vist myndighetene at vi sammen utgjør en stor aktør. Nå flytter vi bare litt på oss.

    – Vårt mål var å etablere en kafé, og etablere Homohuset som en sentral møteplass. Hadde det blitt en realitet, ville dagens oppbruddssituasjon blitt opplevd som værre.

    LLH, Skeiv ungdom, Ungdomstelefonen og LLH Oslo/Akershus

    LLH, Skeiv ungdom, Ungdomstelefonen og LLH Oslo/Akershus blir å befinne seg på Majorstuen fra 1. januar 2009, nærmere bestemt Valkyriegata 15.

    – Vi har fått fine luftige lokaler, med bedre plass enn i dag. Prismessig passer de også LLH bedre, forteller leder av LLH, Karen Pinholt.

    – Vi ønsket å videreføre fellesskapet fra Kongesgate i nye lokaler, men dette lot seg dessverre ikke gjennomføre. De ulike organisasjonene hadde forskjellige behov som ikke var mulig å få tilfredsstil i ett og samme lokale.

    – Vi mister noe av de arealene som vi i dag har brukt som samlingpunkter – biblioteket og møtelokalene i kjelleren. Men vi har mulighet til å låne lokaler eksternt når vi trenger det. Det blir en rimeligere løsning enn det vi har i dag.

    – Biblioteket tar vi med oss til Majorstuen. Selv om vi blir litt mindre tilgjengelig enn i dag, er alle er velkommen til Valkyriegata, avslutter Karen.

    Leder av LLH Oslo/Akerhus, John Trygve Tollefsen, mener den store utfordringen vil bli å finne egnede lokaler til alle undergruppene.

    – Lokalitetene i Kongens gate har ikke vært ideelle. Vi har betalt leie for lokaler som har stått tom i store perioder. Det må vi finne en bedre løsning på.

    – Jeg vil gjerne ha tips til lokaliteter, sier John Trygve med en klar oppfordring.

    – LLH Oslo/Akershus kommer til å samarbeide mer med Helseutvalget fremover. Blant annet vil vi jobbe for et mer inkluderende homomiljø, og å trygge de ulike arena. Vi er jo bare plassert to T-banestopp fra hverandre, avslutter John Trygve.

    Blikk

    – Blikk har fått nye kontorer i Youngsgt. 6 som vi er veldig fornøyd med, forteller daglig leder i Blikk Tron Hirsti.

    Tron synes også det er trist at det ikke lot seg gjøre å videreføre Homohuset.

    – Vi håper vi kan komme sammen igjen senere, avslutter Tron Hirsti.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s