DIKT/SITATER

spaceball.gifspaceball.gif

Send meg ditt favorittdikt og fortell meg gjerne hvorfor det er ditt favorittdikt/favorittforfatter. Siden denne siden er blitt full så ber jeg deg legge inn diktet under linken Dikt2 på bloggen her

Jeg vil selv poste dikt/»ting» her – også de jeg har skrevet selv.

328 Svar til “DIKT/SITATER

  1. Min samvittighet er min Gud
    og mine erfaringer i livet er min Bibel

    Min samvittighet forteller meg hva som er rett og galt
    og mine erfaringers Bibel oppdateres for hver dag som går.

    Lev hver dag som om det var
    din siste, og bry deg om at du selv er lykkelig.

    Dette er en positiv egoisme som
    gjør at alle som har deg kjær
    ser at når du er lykkelig har du overskudd
    også til å være noe for andre.

    Slik kan du være til glede både for deg selv og andre!

    (Kjell Morten Bråten)

  2. En hustavle
    Det finnes en glede i livet som ikke kan vendes til
    lede.
    Det at du gleder en annen – det er den eneste
    glede.

    Det finnes en sorg i livet som ingen tårer kan
    lette.
    Det at det var for sent da du skjønte
    dette.

    Ingen kan resten av livet stå ved en grav å
    klage.
    Døgnet har mange time,
    året har mange dager.

    (arnulf øverland

  3. DE NÆRE TING

    Ditt sinn monne flyve så vide omkring,

    det er som du glemmer de nære ting,

    det er som du aldri en time har fred,

    du lengter bestandig et annet sted.

    Du syns dine dager er usle og grå,

    hva er det du søker, hva venter du på?

    Når aldri du unner deg rast eller ro,

    kan ingen ting vokse og intet gro.

    Gå inn i din stue, hvor liten den er,

    så rommer den noe ditt hjerte har kjær.

    På ropet i skogen skal ingen få svar,

    finn veien tilbake til det du har.

    Den lykken du søker bak blående fjell,

    kan hende du alltid har eiet den selv.

    Du skal ikke jage i hvileløs ring,

    men lær deg å elske de nære ting.

    Tekst: Arne Paasche Aasen.

    Tone: Kurt Foss og Reidar Bøe.

    (jeg gråter hver gang jeg hører denne… 😉

  4. Våg å være.

    Våg å være ærlig, våg å være fri våg å føle det du gjør si det du vil si. Kanskje de som holder munn er reddere enn deg? Der hvor alt er gått i lås må noen åpne vei.

    Våg å være sårbar ingen er av stein. Våg å vise hvor du står, stå på egne bein. Sterk er den som ser seg om og velger veien selv. Kanskje de som gjør deg vondt er svakest likevel?

    Våg å være nykter, våg å leve nå. Syng, om det er det du vil – gråt litt om du må. Tiden er for kort til flukt, bruk den mens du kan. Noen trenger alt du er og at du er sann!

    Av Hans Olav Mørk.

  5. To må man være om livet skal lykkes, to når vårt kjærlighets tempel skal bygges.

    To når det stormer og to i det stille, to for å kunne og to for å ville.

    To må man være for livet å fatte, to for dets lys og dets gleder å skatte, to for å nyte og to for å gavne, to for å elske og to for å favne.

    To må man være når verden vil true, to for i stillhet, mot himlen å skue, to for å leve i ungdom og sommer to for å dø når dødstimen kommer.

    » Ukjent «

  6. En ny dag!

    Jeg har fått en vakker gave. En ny dag som kun er min. Det er opp til meg å velge hva jeg bruker gaven til.

    Dagen står der i min dørsprekk, venter på å komme inn. Full av blanke, rene sider med all verdens farger til. Hvordan kan jeg best utnytte denne gaven jeg har fått?

    Jeg må velge varme farger, ikke farge arket grått. Jeg vil bruke dagens timer til å være positiv.

    Glede mennesker jeg møter Gi oppmuntring og smil. Uansett så må jeg huske at når dagen er forbi, har de ting jeg sa og gjorde tråkket opp en sti.

    Det er opp til meg å styre hvor den stien fører hen. Ønsket er at du som ser den kan se sporet av en venn…..

    ( Ukjent )

  7. Veien hjem var mørk og lang
    og ingen har jeg møtt,
    nå blir kveldene kjølige og sene.
    Kom hit og trøst meg litt,
    for nå er jeg ganske trøtt,
    og med ett så forferdelig alene.
    Jeg merket aldri før at mørket var så stort,
    går og tenker på alt det som jeg burde.
    Det er så mange ting som jeg skulle sagt og gjort,
    men det ble så veldig lite jeg gjorde.

    Skynd deg nå elskede, skynd deg å elske.
    Dagene mørkner minutt for minutt.
    Tenn våre lys, det nærmer seg natten,
    snart er en blomstrende sommer slutt.

    Jeg leter etter noe som vi kanskje glemte helt,
    men som du kunne hjelpe meg å finne.
    En sommer går forbi, den er alltid like kort.
    Den er drømmen om det vi kunne vinne
    Men du vil kanskje komme før skumringen blir blå,
    og før engene står tørre og tomme.
    Kanskje finner vi hverandre,
    kanskje du og jeg kan få
    se det blomstre før dagen er omme.

    Skynd deg nå elskede, skynd deg å elske.
    Dagene mørkner minutt for minutt.
    Tenn våre lys, det nærmer seg natten,
    snart er en blomstrende sommer slutt

    Nå blåser stormen ute og stenger sommerens dør
    Det er for sent til å danse og leke.
    Jeg elsker kanskje mindre enn det jeg gjorde før,
    men mer enn du noen gang får vite.
    Nå ser vi fyr som blinker på høstens lange kyst,
    hører bølgene slå imot stranden.
    Ett eneste er viktig og det er hjertets lyst
    og at vi får være sammen med hverandre.

    Skynd deg nå elskede, skynd deg å elske.
    Dagene mørkner minutt for minutt.
    Tenn våre lys, det nærmer seg natten,
    snart er en blomstrende sommer slutt.

    Tove Jansson / Erna Taura

  8. Vurderingskunst:

    En hyggelig erfaring kan alle høste i lyset av sannhetens speil: at hvis man først ser noe godt hos sin neste, da tar man sjelden fullstendig feil — !! H.M

  9. I livets skole vil man få se, at også motgangen hører med, og at kanskje det som er særlig tungt, kan bli et nødvendig vendepunkt.

  10. KLOVN UTEN MASKE
    (om det å tørre å stå frem som homofil og få kjenne og tørre å være 100 % det menneske man er)

    Klovnen har tatt av maska han nå
    applausen har stillna…
    han kan enda høre de le..
    Maska har gjemt på et ansikt-
    når han tok den av-
    kunne han endelig se…

    Ansiktet er merka av furer
    smilet! – det er der ikke mer…
    Bare litt merker etter gjenglemt sminke
    kan minne om den klovnen
    som engang var høyt oppe
    men som fallt ganske fort ned…

    Øynene er triste og såre
    En tåre er tegnet med hvitt..
    en ekte drar med seg den andre
    renner ned hans kinn…litt… etter litt…

    Scenen er blitt byttet ut
    som i en gapestokk han bøyer hodet ned…
    Slagene som kommer de smerter!
    Han ynkes og klager for det…

    Men disse han knapt nok merker
    smertene før var det verre med…
    De kom et sted fra hans indre
    sprengte seg ut og han SKREK!

    Livet er for de fleste en dans på roser –
    en lek..
    Denne klovnen har tatt av masken
    for det publikum som han svek–

    (kjell morten bråten)

  11. Litt flere smil,litt mindre voldsomhet
    litt færre spark til den som alt er trampet ned
    Litt mere JA, litt mindre NEI
    litt flere VI, litt mindre JEG
    Litt flere blomsterkranser på livets trange sti
    litt færre på vår kiste
    når striden er forbi…

    (ukjent – noen som vet?)

  12. Avskjed..

    Hvordan kunne si: «jeg må gå!»
    uten at det gjør vondt eller sårer?
    Uten at det blir sure miner
    eller alt for mange tårer?

    Jeg ER virkelig glad i deg min venn
    men din måte å leve på er ikke min
    Jeg klarer ikke helt å være den jeg er
    i den verden som er din.

    Vi har hatt det fint sammen
    men alt som er godt må jo også ta slutt..
    Så takk for den tiden jeg fikk være jenta di
    og takk for at du ville være MIN gutt.

    Det er så langt fra lett å gjøre dette,
    men jeg tror du vil forstå, min kjære.
    Jeg har tenkt mye for å finne en løsning
    – og funnet ut at det er slik det må være..

    (Gry Thorleifsen, Gjøvik)

  13. Jeg pusler meg fremover veien
    det er stritt, men jeg klarer`e vel,
    og får jeg en stein under sko`n min
    så halter jeg videre lell

    Jeg vil heller bli bakerst i flokken
    og kalles for puslete, sein
    enn å være så hard under beina
    at jeg ikke kan kjenne en stein

    (Margaret Skjelbred)

  14. VARMEN I VERDEN

    Det brenner et lys i min stue
    det holder jeg hånden mot
    Hvor stråler dets varme vennlig
    Hvor føles den trygg og god.

    Hvor ble det av varmen i verden?
    Hvornår skal dens makt fornyes?
    Vi går på en jord hvor mange
    trenger varmen fra et lys

    (ukjent)

  15. La det være avstander i samværet
    og gi plass til himmelens vind
    mellom dere
    elsk hverandre, men gjør ikke
    kjærligheten til en lenke
    – den skal heller være et hav mellom sjelens kyster
    Skjenk for hverandre, men drikk ikke av samme kopp!
    By den andre av ditt brød
    men spis ikke av samme stykke
    syng og dans sammen og bring glede
    men dere må også kunne være fra hverandre.
    Akkurat som strengene i en lutt er adskillt
    og allikevel skaper musikk i fellesskap.

    gi hverandre hjertet
    men ikke i eie
    For hjertene deres kan bare holdes i livets hånd.
    Stå sammen men uten å stå hverandre for nær
    For tempelets søyler står hver for seg
    og eika og sypressen vokser ikke i hverandres skygger

    Diktet er hentet fra boka som heter Profeten av Kahlil Gibran. Den er hentet fra kappitlet som heter «tal til oss om ekteskap». Er forøvrig ei bok som anbefales å lese… 😉

  16. SÅ SKIMRANDE VAR ALDRIG HAVET

    Så skimrande var aldrig havet
    och stranden aldrig så befriande
    Fâlten, ângerna och trâden aldrig så vackra
    och blommorna aldrig så ljuvligt doftande

    som nâr du gikk vid min sida
    mot solnedgången,
    aftonen den underbara
    då dina lockor dolde mig fôr vârlden
    medan du drânkte alle mina sorger

    âlskling
    i dina fôrsta kyss…

    (evert taube)

  17. Noen kommer, noen går.

    Vinden rider høyt på sky over hav og land og by:
    Stormen raser tung og hvit.
    Sorg og død, kom ikke hit.
    Noen kommer, noen går.
    Noen dør i livets vår.
    Stjerner lyser hvite.

    Kanskje at du engang får myrtekransen i ditt hår.
    Kanskje etter dagens dåd, får ditt hår en sølvertråd.
    Noen kommer, noen går. Noen dør i livets vår.
    Stjerner lyser hvite.

    Hvor du tramper sti og vei følger mange etter deg.
    Sørg for at det alltid gror blomster i ditt plogjerns spor.
    Noen kommer, noen går.
    Noen dør i livets vår.
    Stjerner lyser hvite.

    Livet vever på sin vev. Hva du gjorde, tenkte, skrev;
    Alle ting i veven står.
    Livets skyttel går og går.
    Noen kommer, noen går.
    Noen dør i livets vår.
    Stjerner lyser hvite.

    DIKTET OVER HETER «VUGGEVISE» OG ER SKREVET AV JENS GUNDERSEN SOM OGSÅ HAR SATT MELODI TIL

  18. Virkelighetens mareritt

    5-25 minutter tok det før et menneske døde av zyklon-b i et gasskammer under 2. Verdenskrig.

    5 minutter av et liv
    Nesten ingenting
    Skulle man tro

    5 minutter i et gasskammer
    5 minutter i helvete

    Tett i tett
    I hauger og stabler
    Kropper uten sjel
    Sjelene er på vei hjem
    Kroppene regner ned som aske

    Dødsengelens skygge er over dem

    Fanget i Hitlers makt
    Pint under en manns ego

    Virkelighetens skrekkfilm
    Et mareritt uten like
    Med en happy ending
    For noen

    Hitlers galskap tok livet fra han
    Mennesker fikk rett til å leve et liv igjen

    Men aldri vil vi glemme hva makt kan gjøre mot mennesker

    Aldri vil vi glemme menneskers hat mot mennesker

    skrevet av Mathilde 16 år etter besøk i en konsentrasjonsleir i Polen

  19. åpne ditt sinn,
    la hjertet fly.
    gi sjelen vinger
    se dagen gry.
    Dagen er din,
    livet like så.
    gjør det du føler,
    gjør det nå.

    alt jeg forventer,
    er ærlighet fra munn.
    selvom den sårer,
    du har alltid en grunn..

  20. Du er unik
    Det går ikke an å si
    at det å være skeiv er noe svineri

    For Er du skeiv, så ja: hva så?
    Du er jo ett menneske i ett og alt
    Da skal du elske hjertet i alt.
    Og hjertet er likt i alle som en.
    Vær ditt hjerte nærmest i gleden så ren

    Hvem du da velger i stilling og kjønn.
    Det er ditt hjerte som viser dets bønn

    Du er unik, gå veien du føler
    Den som vil glede seg selv, er den som på sitt
    hjerte hører

    Ha tillitt til at din bevissthet er perfekt
    Du har en kraft så skinnende frekt

    Si fra i tide, si ja!
    Åpne ditt hjerte og la andre få føle at du har det bra.

    Vær taus mot de gamle som frykter sin fryktelige gud.
    Gå stille inn i ditt hjerte og finn dine egne sosiale bud

    Sannheten i legning og status og slikt,
    er at vi alle i kosmos er skapt ganske likt

    Det er med en kropp, en sjel og en ånd.
    I ånden vi har alle ett bånd

    I ånden vi kan danse vår frie dans.
    Vi har alle i oss vår egen ressonans

    Det er gjennom gleden vår framtid skal måles
    Det er via vårt jeg våre gaver er lagt.

    Du er unik, gå veien du føler
    Da er det mest viktige sagt

    Trond Theodor

  21. OM DOPET

    Så hendte det, ikke plutselig, ikke endelig, men det er over nå,
    slik det bare måtte gå.
    Jeg var jo strait en gang, helt i en annen klasse,
    så hvorfor valgte jeg på deg og drasse.

    Livet med deg blei et mareritt,
    jeg blei piska, forguda og tatt for gitt.
    Du var sjefen, den jeg lystra blindt og hata,
    det gjorde ingenting at jeg blei kasta ut på gata.

    Du bare rusa meg fin som ingen annen,
    sa at jeg var din, din falske faen.
    For man blir ødelagt, får sår som aldri gror,
    så ikke prøv det, det er mye verre enn du tror!!!

    Skrevet av;
    Aleksander Solli
    16.03.1983 – 19.11.2005

    R.I.P

  22. Fotsporene

    En natt hadde en mann en drøm.
    Han drømte at han spaserte langs stranden sammen med Herren !
    Over himmelen kom bilder fra livet hans til syne. det ene var hans egne, og det andre var Herrens

    Da det siste bildet fòr forbi over himmelen,
    så han tilbake på fotsporene i sanden.
    Han la merke til at mange ganger i livets løp var det bare et par fotspor.
    Da oppdaget han også at det var de gangene da livet hans hadde vært vanskeligst og mest smertefullt.

    Dette forsto han ikke, så han spurte Herren:
    Herre, du sa engang at da jeg bestemte meg for å følge deg,
    ville du alltid gå med meg og aldri forlate meg. Men nå ser jeg at da min nød var størst og livet var vanskeligst å leve,
    da er det bare ett par fotspor.
    Jeg forstår ikke hvorfor du forlot meg da jeg trengte deg mest?

    Da svarte Herren: «Mitt kjære og dyrebare barn!
    Jeg elsker deg og ville aldri forlate deg.
    De gangene i livet ditt da prøvelsene og lidelsene dine var størst –
    og du bare kan se ett spor i sanden,
    det var de gangene jeg bar deg i armene mine» !

  23. Midt i det skoddeland som heter jeg
    står det et gammelt veiskilt uten vei.

    Det står og peker med sin morkne pil
    mot skoddemyrer og mot skoddemil.

    Jeg leter fåfengt etter navn og tegn.
    Alt alt er visket ut av sludd og regn.

    Det stod en gang det sted jeg skulle til.
    Når ble det borte og når fór jeg vill?

    Jeg famler som en blind mot dette ord
    som skulle vist meg veien dit jeg bor.

    Midt i det skoddeland som heter jeg
    står det et veiløst skilt og skremmer meg.
    (inger hagerup)

  24. Fly On The Wings Of Love Lyrics
    » Olsen Brothers

    In the summer night
    When the moon shines bright
    Feeling love forever
    And the heat is on
    When the daylight is gone
    Still – happy together
    There is just one more thing I would like to add
    She is the greatest love I’ve ever had
    Fly on the wings of love
    Fly baby fly
    Reaching the stars above
    Touching the sky
    And as time goes by
    There is a lot to try
    And I’m feeling lucky
    In the softest sand
    Smiling hand in hand
    Love is all around me
    There’s just one more thing I would like to add
    She is the greatest love I’ve ever had
    Fly on the wings of love
    Fly baby fly
    Reaching the stars above
    Touching the sky

  25. ET DIKT OM SELVSKADING

    Jeg famler meg rundt i ruinene av mitt liv.

    Det er mørkt, helt stille, jeg er redd.

    Jeg strekker frem hendene, ser på dem.

    De blør, og det er da jeg forstår.

    De blør fordi jeg kjemper så hardt.

    (Joakim Knudsen)

  26. HÅPET!

    Dagen er kort
    natten er lang.
    Likevel går jeg i seiersgang.
    Mørket det viker,
    lyset når frem.
    Det er som det var en gang.
    Intet er vondt.

    Livet er ungt…

    (paul valery)

  27. ANSIKTET

    I mitt ansikt

    har jeg risset inn

    ansiktene til alle dem

    jeg har elsket

    Hvem tør nå å si

    at jeg ikke er

    vakker …

    (gjendiktet Helena Kraq)

  28. Mange fine dikt her! Du spørr om yndlingsdikt eller sitat, her får du mitt – av Kolbein Falkeid, han har mange gode men dette synes jeg treffer godt, både i glade og triste dager!
    Ha en fin dag 🙂

    ARRETE HVERDAGER
    Privat huskeregel
    Du skal ikke klistre fine øyeblikk
    opp på veggene i tankene
    og forgylle dem med lengselen din.
    Du skal kjøre spettet
    hardt innunder arrete hverdager
    og vippe dem opp.
    En etter en.
    Det er derfor livet har deg på mannskapslista
    (Kolbein Falkeid)

  29. Det er godt å ha noen ord å slå opp i både i gode og triste dager Randi. Tusen takk for bidraget – jeg håper på fler! 😉 Ha nydelige førjulsdager Randi 😉

  30. Ord over ei grind

    Du går fram til mi inste grind
    Og eg går fram til di
    Innanfor den er kvar av oss einsam
    Og det skal vi alltid bli

    Aldri trenge seg lenger fram
    Var lova som gjaldt oss to
    Anten vi møttes tidt eller sjeldan
    Var møtet tillit og ro

    Står du der ikkje ein dag eg kjem
    Fell det meg lett å snu
    Når eg har stått litt og sett mot huset
    Og tenkt på at der bor du

    Så lenge eg veit du vil koma i blant
    Som no over knastrande grus
    Og smile glad når du ser meg stå her
    Skal eg ha ein heim i mitt hus

    Halldis Moren Vesaas

  31. Refleks

    Inatt er månen gyllen,

    de fjerne skoger blå.

    Og du har ingen verdens ting

    å tenke på.

    Så lar du blikket dvele

    ved månens blanke skål,

    som skinner i den gylne glans

    fra solens bål.

    Og dine øyne fylles

    av samme strålevell,

    det samme varme, gylne lys

    som solen selv.

    Rudolf Nilsen

  32. Jeg holder ditt hode

    Jeg holder ditt hode

    i mine hender, som du holder

    mitt hjerte i din ømhet

    slik allting holder og blir

    holdt av noe annet enn seg selv

    Slik havet løfter en sten

    til sine strender, slik treet

    holder høstens modne frukter, slik

    kloden løftes gjennom kloders rom

    Slik holdes vi begge av noe

    og løftes

    dit gåte holder gåte i sin hånd

    Stein Mehren

  33. Alt kommer til meg

    Alt kommer til meg, -jeg mottar så meget;

    Mer en min sjel kan huse, og mangt må gå igjen.

    Av alt jeg får blir bare en del mitt eget:

    Verden kommer til meg som jeg er kommet til den.

    Kunnskap kommer til meg enda jeg vet så lite,

    Vitenskap kommer, klarsyn, -bok efter bok

    Kommer og truer, kommer og ber: Vil du vite?

    Her skal du høre, kjenne deg selv, bli klok…

    Havet og himmelen, stjerneskaren tilhope,

    bygger seg baner, bygger seg bølger i himmelens bark,

    vennelige hender rekker meg spektroskopet,

    og tanken freder ingen mikroskopisk mark.

    For jeg skal se hva der gjemmes i en dråpe,

    alt skal seg speile i min tankes sjø.

    Stjerner hvorover himmelen kaster sin blå kåpe

    skal jeg en stund bevare fra å dø.

    Herman Wildenvey

  34. Huskeliste

    Husk på å leve mens du har livet.
    Husk på å legge bort harmen og kivet.

    Husk å juble en gang i blant.
    Husk på å holde på det som er sant.

    Husk på å takke for helse og hell –
    For ingenting kommer jo helt av seg selv…

    Randi S. Nielsen

  35. Din veg

    Ingen har varda den vegen

    du skal gå

    ut i det ukjende,

    ut i det blå.

    Dette er din veg.

    Berre du

    skal gå han. Og det er

    uråd å snu.

    Og ikkje vardar du vegen,

    du hell.

    Og vinden stryk ut ditt far

    i aude fjell.

    Olav H. Hauge

  36. Vær utålmodig menneske

    Langsomt blir allting til.

    Skapelsen varer evig.

    Mørket blir lys og lyset ild,

    og mennesket våknet en dag og sa:

    Jeg vil.

    Langsomt blir allting til.

    Langsomt seiler vår jord mot en ukjent havn.

    Ingen kan måle vår fremtid, og ingen kan gi den navn.

    Men dette vet vi, at vi er med på å skape

    det evige livet, skape det ondt eller godt.

    Vi vil ikke tape.

    Vi vil ikke miste den ilden vi engang har fått.

    Mange var veiene. Det bar galt av sted.

    Styrken ble makt, og makten vold. Og mennesker

    trampet hverandre ned.

    Men alltid var drømmen den aller ytterste virkelighet.

    Langsomt blir allting til.

    Det haster, det haster. Det kan gå galt igjen.

    Hva er det vi vil?

    Drømmer og utopier sider de kloke menn.

    de som er kalde av hjertet. Hør ikke på dem lenger!

    Livet er ikke bare hus og mat og penger.

    Vi er bestandig på vei, bestandig et stykke lenger,

    alltid på vei mot menneskehetens seir eller nederlag.

    Det haster, det haster i dag!

    Vær utålmodig, menneske! Sett dine egne spor!

    Det gjelder vårt evige, korte liv.

    Det gjelder vår jord!

    Inger Hagerup

  37. Da er det gjort

    Der går ingen veg tilbake

    til det du engang forsømte.

    Tiden lukker seg bak dig

    som døren bak den dømte.

    Og ingen fremtid er åpen,

    når selv du har stengt din port

    og kastet nøkkelen fra deg.

    Da er det gjort.

    Arnulf Øverland

  38. For mye kjærlighet skjemmer aldri bort barna. Barn blir bortskjemt når vi gir dem gaver som en erstatning for vårt nærvær.
    Forfatter: Anthoney p. witham Dr.

  39. Vil man at en ting skal vare må man streve med å spare. Men om kjærlighet på jord, gjelder omvendt disse ord. Vil man at den skal vare, må man gi og ikke spare.
    Forfatter: Ukjent

  40. JEG FORKLARER MIN GUD

    Gud er skapt av tvil
    på min evne til å skape
    perleporter og paradigmer.

    Gud er min skapertrang
    og min evne til å forme
    jordisk lykke.

    Jeg har hode og hender
    og gode redskaper:
    – Troens ryggsøyle.
    – Håpets utviklingsevne.
    – Kjærlighetens handlekraft.

    Mitt håndverk heter menneske.

    thomas

  41. Fred på jorden – en trosbekjennelse

    Jeg tror ikke på den sterkestes rett,
    på voldens språk,
    på de mektiges makt.
    Jeg tror på ethvert menneskes rett til å bli respektert,
    på den utstrakte hånd,
    på den ærlige overbevisnings kraft. J

    eg tror ikke på rikdom eller rase,
    på privilegier,
    på en uforanderlig verdensorden.
    Jeg tror på alle mennesker som mennesker,
    på at en urettferdig «orden» er uorden.

    Jeg tror ikke at kjærligheten er en illusjon,
    at vennskap ikke er å stole på,
    at alle ord er løgn.
    Men jeg tror på en kjærlighet som tåler mye,
    på en åpen vei fra menneske til menneske
    på et ja som er et virkelig ja.
    Jeg tror ikke at krig er uunngåelig
    eller at fred er uoppnåelig.
    Men jeg tror på den beskjedne gjerning i hverdagen,
    på godhetens makt,
    på fred på jorden.

    Jeg tror ikke at all umake er forgjeves,
    at menneskehetens drøm vil forbli en drøm og intet mer, at døden vil bli slutten på alt.
    Men jeg våger å tro på det nye mennesket
    på den evige drøm,
    en ny himmel og en ny jord hvor det er godt å være
    – ikke for noen få, men for alle.

    ukjent

  42. Bakerste benk

    Klokka er over elleve, messa er i gang.
    Jeg lurer: Skal jeg våge? – Inne er det sang.
    Jeg lister meg inn – nei, nå gjør jeg noe galt!
    Alle snur seg rundt og ser – deres blikk har talt:
    Hva gjør en slik som meg her på dette sted?
    Jeg smyger meg ned på bakerste benk.

    Jeg prøver å se sur ut slik de andre gjør.
    Organisten spiller beinhardt – du verden, for et kjør!
    Stemningen er laber – dommedag er nær,
    jeg hadde regna med ei alvorstund, men ikke dette her.
    Ute skinner sola, det er så deilig vær.
    Hva er det jeg gjør her – på bakerste benk?

    Typen langt der framme – han med kjole på,
    han ser opp i taket med ryggen til oss nå.
    Så begynner han å synge og jeg tenker: Stakkars mann,
    mulig har han peiling, men ikke på sang.
    Meningheten trimmer lett – de spretter opp og ned,
    det er syn å se fra bakerste benk.

    Presten taler til oss trist og monotont,
    menigheten svarer: Kyrre Eliasson.. ….

    Fra sin talerstol der oppe med pent vokabular
    taler presten om de unge og den moral de ikke har.
    Jeg hører ingen domsord til de kvinner og de menn
    som sitter trygt på sine benker og tenker: Ja, så men!
    Han sier: Kirken er for alle. Men de han taler til
    er ikke å se fra bakerste benk.

    Endelig Amen!
    Jeg tror jeg rusler hjem,
    fra bakerste benk.

    Bjørn Eidsvåg

  43. kom til oss (Bjørn Eidsvåg)

    Kom til oss, kom som du er
    Kom til oss, vi aksepterer deg her
    Kom til oss, vi har’ke sovet her
    Vi inkluderer deg, ja samme hvem du er
    Kom til oss, her kan du føle deg fri
    Her hos oss får du sympati
    Kom til oss, så skal vi vise deg
    Om ikke lenge er du på den rette vei

    Kom til oss og du vil se
    Du blir mere lykkelig av det
    For vi vet hva som er best for deg
    Ja, vi skal vise deg den rette vei
    Kom som du er og bli med oss
    Så vi vil godta deg

    Kom til oss, kom som du er
    Kom til oss, vi aksepterer deg her
    Kom til oss, det vil nok jenke seg til
    Sure miner skal bli vendt til smil
    Kom til oss, så vil du bli som oss
    Kom til oss, og lukt og smak som oss
    Smil som oss og syng og les som oss
    Stå og ligg og sitt som oss

  44. ”Du stjerne over Betlehem
    Send dine stråler ned
    Og minn oss om at julens bud
    Er kjærlighet og fred

    Til hver et fattig hjerte send
    Et lystreif ifra sky
    Så finner det den rette vei
    Og det blir jul på ny”

  45. KJÆRLIGHETSVISA (Halvdan Sivertsen)

    Når sommerdagen ligg utover landet, og du og æ har funne oss ei strand.
    Og fire kalde pils ligg ner i vannet, og vi er brun’ og fin og hand i hand.
    Når vi har prata om ei bok vi lika, og alt e bra og ikke te å tru – .
    Ingen e så god som du da, – ingen e så god som du.

    Når høsten finns og hverdagslivet venta, og fuglan tar te vett og flyg mot sør.
    Og vi får slit med regninga og renta, og meninga forsvinn i det vi gjør.
    Når vi må over mang en liten avgrunn, og ofte på ei falleferdig bru – .
    Ingen e så god som du da, – ingen e så god som du.

    Men av og te når tegnan blir førr tydlig, og dem som sitt med makta gjør mæ skremt.
    Når de fine ordan dæmmes blir motbyd’lig, og tankan bak er jævlig dårlig gjemt.
    Da har æ ei som vet at folk vil våkne, og at vinden ifra høyre snart vil snu – .
    Ingen e så god som du da, – ingen e så god som du.

    Og når æ kryp te køys og frys på beina, og du har lagt dæ før mæ og e varm.
    Så veit du æ e liten og aleina, og låne mæ litt dyne og ei arm.
    Og dagen den e viktig og den krev oss, men natta den e din og min og nu – .
    Ingen e så god som du da, – ingen e så god som du.

  46. HAR EN DRØM (Jørn Hoel)

    Har en drøm om å komme hjem, dit ei fremtid ennå bor. Har en drøm om å finne frem,
    over ei mørklagt jord. Snart stiger sol et sted i øst, og i natt har ingen gitt meg svar.
    Men det finnes ei fattig trøst, drømmen du alltid bar.

    Har en drøm om å høre tel i en hverdag taus og grå. Har en drøm om at alt æ vil
    finne en vei å gå. Snart stiger sol et sted i øst alt vil være som det engang var.
    Men det finnes ei fattig trøst, drømmen du alltid bar.

    Et døgn, går forbi, du lever på lånt og kostbar tid mens et hjerte slår og dagan går og går…..
    Har en drøm om et anna land og en lengsel øm og stor. Har en drøm som e’ skrift i sand,
    skreve’ me’ store ord. Snart stiger sol et sted i øst og en verden venter kald og klar.
    Men det finnes ei fattig trøst, drømmen du alltid bar.

  47. JULEHISTORIE FRA REIRET I VÅGÅ (kjell morten bråten)
    E skriv bæst um natte e`. Når nattefredn ha seinka se og ei stille men lævandes tålgljos står attme me og gje me ro og gode tanke. Da fæ fantasin fritt leike se og i kveill vil e tållå um kålles julkveilln måtte værra før i ti`n – trur e.

    Dæ va kjøle kaldt på Reire denne julmårgån. 20 keildegrader beit i nåsån når e skonda me ut på dørheilla. E va spænt på at o bæstemor å`n bæstefar sku kåmmå å feire i hop mæ oss. At døm kom va like sikkert som at det va sjog og bitandes keildegrader dæ, på Reire Julkveiln. “Åh, e stonda så!” -Æ du tullåt du gut, si far min. Ikkje stå dær å uppfør de olagle nå da, og gå inn å få på de klæe! E sto ute der berre i pysjen.

    Men e trur`n far va like spænt som me. N`heilt på mæ å måkkå sjoggen så det vart plass åt Forden hass bæstefar. Tree sto tunge tå sjog og greinin heilt på å vart åvbrote tå tyngde tå sjoggen. Dæ va så pent på Reire. Dæ kun te og mæ ein gut på 5 år sjå. Særle va jule veondele fin på Reire. Dæ bar navne sitt mæ rætte. Dæ va eit Reir, og dæ husa me å syskjene mine og n`far å o mor. E va minst da sjølsagt – å så va det o Inga, o Maria å o Marit. Døm tri låg ænda døm.

    Dæ vart seint i jårkveill når oss vænta på at `n far pynta jultreet i finstuggu. Dæ æ mæst i høgtiom at oss sit der – og når dø kjøm fræmon folk te gards. O Inga va nå så tullåt ho at o glåma inn nykkjylhålet for å kanskje få sett jultreet før oss andre. Men `n far ha pynta jultre før au hein, så dein mogleheite hadde `n syrtt for va avverga. I mæns måtte oss sitta ved storborde på kjøkenet oss andre da, og oss lågå lækkje tå farga papir som oss sku heinge upp og pynte mæ. Ja e likte bæst å lågå dyr tå konglo e da. Julstalln vart lågå i fjor jul tå ein gåmål skoask og nå mangla det någgå dyr som gjæterein sku hå attme se. O mor kom mæ någgå gåmmål bomull som e tækte konglun mæ og dæ vart fine saue. Ændele kom `n far ut tå finstuggu.

    Dæ va høgtid dæ å få kommå inn å sjå jultreet som e og hein hadde vore å haugd uppi reirebakkom. Det sto der midt på golve på ein striduk o mor ha lågå mæ grøne kantband. Dæ rakk heilt uppi taket å stjerna rørte så vidt takbjølkein. E kjænde att mykkjy tå julpynten systrein mine ha låggå på skula. Någgå va nytt au. Men e hugsa eille tingein der. `N far hadde kosta på någgå nye ljosholdere – `n va så reidd tå varma hein da matta. Levandes ljos sto å blafra og det blinka i julkulein – de få som va. Men dæ mangla ikkje på anna julpynt nei! Dæ va glansbilde tå eingle øvst i tree og nedst va det julkorgje fulle tå smørbukkaramelle og kamferdrops. Oss fækk lov te å tå kår sin kamfer før oss la oss.

    Før e la me måtte e sjå ænda ein gong på pakkein e hadde låggå i hæmmeleheit. Jentun sku få kår sitt navneskilt som e hadde høvla og fått hjølp tå om onkel mæ å breinne inn navne. O mor sku få ei ny skjærfjøl som e te å mæ hadde måla tå någgå gåmmå måling som sto att. N`far sku få eit askebæger åt pipa si som e hadde hamra ut tå ei gåmmål plåte e feinn. MEN stoltast va e tå fuggelbrættet åt om bæstefar å o bæstemor.

    Dø lufta så godt i huse på Reire. O mor hadde strødd ny eine på golve. Dø lufta mat og dø lufta mæssom glæe. E hørde o mor på kjøkene gjekk og tusla mæ sitt. Å `n far satt i gyngestoln sin som vanle og las avisa. Det va som vanle men dæ va någgå ovanle leill. E låg å vrei me leingje. Dæ va så mykkjy å teinkje på – ihvertfall for ein 5 åring.

    Te å mæ havergrauten smakte mæssom bære denna julmårgån. Å dæ va spikkjipysje og spikkjiskinke på bordet og tjuke og gomme attåt flattbrøe og lefsa. Va ikkje kvandagsmat dæ ska vætta. E åt men feinn ikkje roe. Va så rastlaus at. -hvis dæ æ bæstein du sit å venta på å æ så orole for, så kjøm kje døm før høgst dag, si o mor. E såg på kjøkenklukka å o va berre 9 um mårgån. – e å `n bæstefar ska reinne oss uppi reirebakkom skjønnau mor, sa e. Rattkjølkjin va prøvd eillereio den, men dæ va liksom någgå eget når de va mæ om bæstefar da. `N sku mæssom tulle så, å gjerra se te hein da veit du – å summe gongo kjørde oss reint avlaust – å da skrattan bæstefar så godt at.

    – Du fæ tå fuggelbande og sætta det på staurn ute du nå, sin far. – E ha låggå i stand åt di så det står i eildhuse. Åsså må oss finne te godfore åt sjeiddein og grisein au. Dyre feira jul au på Reire ser du, skrattan far. Eille lævde mæ forventning og va så i godlage i dag dæ va julkveiln. E va å feinn nykjyln åt eildhuse bak dæ nystrokje håndklækaste heinna mor. `N far va nøye mæ at dyre sku ha det godt i jule au ikkje bærre menneskjun sa `n. Dæ va mæ e heilt på mæ å fore sjeiddein at e høyrde tutinge frå Forden has bæstefar. E måtte skratte for dø høyrdest ut som ei gåmmål ku som rauta. E slapp berre alt e hadd i hænd og niflaug i møte mæ døm. E fækk skikkele blautkjåkkå tå båe to. Oss fækk ei eikrones mjølkesjokolade kårsine, oss tri ongein. Dæ au hva mæssom forvænta. Så vart det kaffeslabberas og nå kom julkakein fram. Dæ va iallefall 7 slag e klarde å tælle, men e klarte me godt mæ fattigmeinn og avlætte. O mor klåggå på at ho ikke riktig ha fått te avlættom i år, men o bæstemor skrytte så tå døm at. Jauda, alt va vanle i år au.

    Dæ va messom detta som va jule. Det va de faste tinge som var sagt og gjort kårt år. E ån bæstefar rænde oss på rattkjølkje, å e trur eilder e ha hyla værre, da `n bæstefar datt tå kjølkjin mitt uppi reirebakkom å trilla rondt fleire gongo. Oss såg ut som någgå sjogmeinne når oss kom inn at i varmin. Det va store sjobeille neppå kanten tå brokje mi. Oss va raulette både e `n bæstefar. De lei mot kveil og oss vart meir å meir andakte. Klukka 5 så ringde jule inn og åss satt role ve borde eille sammen, ja utta o mor da som gjekk av og te og sette frampå ribba og poteto, surkåln og tytingen. Heimbåkkå flatbrød og svisko, julpysje å medisterkaku. Va messom lite rart dette mæ ribba for me da – for e visste kæm `n va grisen. E va mæ å slakta mæ `n far og slaktarn. Nå låg `n ikkje attkjeinnan på matbordet og `n sku bli julmiddag åt oss svoltne. Men slik æ dø nå på ein gard sa `n far. Dæ æ detta oss livi tå å mæ – på gardom. E fækk småkkå på heimbryggaølet au. `n bæstefar tulla mæ e kom te å bli rålaus full.

    Åh som ås åt! E va så mætt e at e klarte nesten ikkje sitta role. `n bæstefar satt mæ kniven å mæssom målte kå langt bælgen hass hadde att førn nådde bordkanten. Men `n klarte nok kje meir heinn heill. O Inga som va eildst tå jentun sku få læssa juleevangeliet for fysste gång i år. Ellers va nå dæ mæssom `n far si uppgave dæ da. E sat mæ store augo å høyrde på. Kun de værra sant alt detta da? E teinkte på stjerna over stalln og såg upp på stjerna over jultreet. Onde jultreet låg eille gavein. Dæ va iallfall to -tri åt kår. Ja hein Jesus fækk visst au gavo – så da æ det vel heinn å takke teinkte e mæ eit smil um munn. Gaveofninge var liksom høgdepunktet dæ da. Når riskremen og rau saus va vel fortært så va det så vidt oss fækk kårrå oss upp i godstolein.

    E va så forondra på kår julnissin budd. Trur kje døm va heil forlikte døm vaksne heil kårn egentle kom frå. Skagsnæbbnissin va vel egentle dein e trudd mæst på at `n va. Men så hadde e nå hørt at `n kun nå kommå frå Nordpole au. Såmmå æ nå dæ så leingje e vart tegodesett mæ inkort.

    Julgrauten va bevise på at `n eillereio hadde vore innum, for e ha nå sjækka dæ da matta – uppte fleire gongo. Å da e va innum i fjose fyrry julmiddagen va de jammen ti ei stor skjei uttu trebøyllin. E skonda me å ga grisein resten så kje o mor vart tulle for at `n kje hadde ete upp alt. O vart nå så sint på me kår gång e kje åt upp att! Dæ va mæ håp at nissin såg at e hjalp `n frå armode og kjæftsmeille heinna mor – dæ va nå vel ei god gjerning som fortjente ei ekstra gave dæ sku`n tru.

    `N far va hein som sku gå å sætta ut tålgjoset på dørheilla, så nissin feinn fram åt oss som `n sa. `N far kunn kje vætta at e hadde eillereio ubservert at `n ha vore i fjose å ete tå grauten. E rakk kje fortelja de heill, før `n far va ute tå huse. Og dø va kje leingje `n va burte heil før det vart eit svarve læven i svalgangen. E vart nå så reidd e at e kraup nærmar o bæstemor og tviheildt o i armen. Å ho satt der berre å skratta å sa som o plægga si; Nei så tyle at skagsnæbbnissin kjøm åt oss i år au leill! Dø trampa hardt gjennom kjøkenet og inn i finstuggu kom `n Julnissin. E tykte mæssom at `n vart meir å meir krokåt for kårt år. – Æ dø nuggun snille onge her? `n mæssom brumma så i skjeigget nårn sa det. E fækk kje fram eit ord. Men e rakk så vidt å teinkje at `n far gjekk nå glipp tå alt detta heinn nå – å de kunn nå vore ei tryggheit å haft heinn her! Eille satt å skratta å o mor feinn fram vetlkrakken. -Du fæ sitta her du skagsnæbbnisse for du æ vel otyle kjei tå å fårrå så langt. Nissin fækk ette mykkjy umstendeleheit fløtt rævve si neppå krakken. `n va så tjukk å vombåt at de va så vidt `n fækk bøygd se. -Men kå kjære vart de tån far da?- si o mor å skratta å slæ se på knen. E tykte messom at o tok de væl bra at `n far gjekk glipp tå eill uppstandelsen å ikkje minst gavun.`

    `N far kom kje att heil heinn før eille gavun va utdelte. Dø va nå som uppågjort, at nissin ha kje før gått att, før oss høyrde at `n far kosta tå se sjoggen i svale. – At du eilder kein heille det inne dein eine gongen i åre nissin æ her da si o mor, men o va kje sint men skratta like mykkjy. O æ så rar o mor julkveiln – ho skratta tå alt. Ja eille æ så glade. Sjøl `n far som gjekk glipp tå heile greia sitt der og ser ut som at alt æ i skjønneste orden.

    E sku nå fortalt eitt å einna e da, åt `n far. Dø va kje vært `n satt der og trudd alt va i skjønneste orden. E sto i glase e når nissin va gått og trur du kje at nissin kyssa o mor rætt på trute! Men e va kje dein som skull lågå de otrivle på sjølvaste julkveiln så e fækk vente mæ å si någgå te seinar.

    E ser ront me – å eille sitt mæ raue kjåkkå, mætte å goe. Pakkun æ pakka upp å eille offa å bær se får kå snarteinkte eilla ha vore mæ julgavun i år. Tævasokkein måtte e bære hå på me mæ ein gong og døm va så mjuke å varme. Nissin visste det heinn at det va gått hol på de gamle. Såmmå mæ huva – ei blå strikkahuve mæ øyrlappe. E fækk ny håmmår sjån far – så slapp `n å leite ette håmmårn sin sjøl sa`n. Men finaste gava fækk e sjå `n bæstefar å o bæstemor. Ein rau lastebil. Så blank at det skein tå om. Mæ lasteplan! Å trur du kje dæ va ei gave frå sjølvaste skagsnæbbnissin! E visste det! `N hadde sett at e berga `n fra kjæftesmella heinna mor. Ein ørliten utskore eingel i tre. Dein tok e mæ me i seingje å heldt i hændom mine heilt te e sovna. Viss på at jule va likaste tie på året. E merkte me så vidt at `n bæstefar sto i døropnige å flein åt me. God Jul Kjellemann sa`n. Du æ nå likast du sa`n. E sovna mæ smil ront munn.

  48. DEN FYRSTE SONG

    Den fyrste song eg høyra fekk,
    var mor sin song ved vogga;
    dei mjuke ord til hjarta gjekk,
    dei kunne gråten stogga.

    Dei sulla meg så underleg,
    så stilt og mjukt te sova,
    dei synte meg ein fager veg
    opp frå vår vesle stova.

    Den vegen ser eg enno tidt,
    når eg fær auga kvilla;
    der stend en engel, smilar blidt,
    som berre ei kan smila.

    Og når eg sliten trøytnar av
    i strid mot alt som veilar,
    eg høyrer stilt frå mor si grav
    den song som allting heilar.

    (Per Sivle)

  49. DIKT OM SELVSKADING

    Merker på en arm,
    som kart over et liv
    du selv har valgt å leve
    i svart hvitt- negativ

    Skalpell, barberblad, kniv
    speilbit, glass og salt
    redskaper til smerte
    som en lydløs straff for alt

    Dine pinsler er private
    det synes du å mene
    men jeg vil så gjerne hjelpe
    så du slipper gå alene

    Presset fra en selv
    er den tyngste bør å bære
    håp og tusen drømmer drømt
    om alt du ønsket være

    Men hør meg, kjære søster
    på det jeg har å si
    du trenger ikke streve,
    for du er alt du vil bli

    Det er knivens skarphet
    som gjør dronningen til narr
    for du har all verdens styrke
    men du bruker den på arr.

    -embla – (dikt.no)

  50. Det er en lykke i livet,
    som ikke kan vendes til lede;
    Det at du gleder en annen,
    det er den eneste glede.
    [Arnulf Øverland]

  51. God NATT

    Kvelden lister seg på tå
    over kløverengen.
    Himlen har tatt stjerner på.
    Alle barn skal sove nå.
    Sove søtt i sengen.

    Melk og brød fra krus og fat
    er så gode venner
    med en liten trett krabat
    som skal spise aftensmat
    med små melketenner.

    Og to røde lette sko
    setter vi på matten.
    Er så slitne begge to.
    Men nå skal de stå i ro
    hele hele natten.

    Natten kommer svart og stor.
    Alle ting blir borte.
    Seil i mørke, lille jord,
    med en liten gutt ombord,
    i sin lille skjorte.
    Inger Hagerup

  52. So, ro, lille mann,
    nå er dagen over.
    Alle barn i alle land
    ligger nå og sover.
    So, ro, tipp på tå,
    sov min vesle pode.
    Reven sover også nå,
    med halen under hodet.

  53. Vårherres klinkekule
    Tekst: Erik Bye / Melodi: Finn Luth

    Jeg drømte at vår Herre var en pode med reven brok og skrubbsår på hver legg

    Jeg så ham klinke kule med vår klode i muntre sprett mot universets vegg

    Han klinket han var glad og det var sommer og solen tente lyn i farget glass.

    Og tusen kloder rislet fra han lommer for i vår Herres lommer er det plass.

    Og klodene fikk danse, sveve, trille til glede for hans hjerte og hans syn.

    Så ble han distrahert, og glemte spillet En sommerfugl strøk vingen mot hans bryn!

    Å for en dag å fange sommerfugler! Det vakreste av alt han hadde skapt.

    På marken lå Vårherres klinkekuler og følte seg alene og fortapt.

    Omsider kom han trett, som alle poder når det er kveld og leken har vært sen.

    Han lå på kne og samlet sine kloder. Da så han at han hadde mistet en

    «Den lille blå! Den minste av dem alle! Han lette under gress og sten og hekk.

    «Og den som var så blank i solefallet!» Men mørket kom, og kulen den var vekk.

    Det var vår egen Jord som var blitt borte, og marken lå der nattekald og våt.

    Og Gud gikk hjem og hutret i sin skjorte. Men jeg kan ikke huske om han gråt.

    Og vi som av den lille jord en båren og tror at intet teller uten den,

    får drømme at Han leter mer i morgen og håpe at Han finner oss igjen.

  54. Godt Nytt år!
    Skrevet av BeatPoet

    Funny
    det er funny
    eller merkelig som vi sier
    her på vårt lille berg
    at et nytt år har begynt
    og et gammelt år
    har sagt sitt
    siste lille farvel
    mens minuttene nå
    tikker ubendig og standhaftig
    mot nye hellige dager
    og frie dager som vi
    antageligvis blir å feire
    på våre forskjellige
    måter mens vi alle
    observerer solnedganger
    og soloppganger
    av og til bak stormskyer
    og regndråper
    av og til mens vi holder
    en flaske med øl
    i vår hånd på en veranda
    mens vi kanskje griller
    i en gammel rusten
    grill der varmt kull
    røyker og gir smak til
    en biff eller noen pølser

    Funny
    Det er funny
    at det antageligvis
    blir å skje
    at et nytt år vandrer
    sakte men sikkert
    over våre kalendre
    avmerket med
    dager og uker som
    er røde og svarte
    alt ettersom
    Men sånn er det jo
    vi har jo laget det slik
    for oss selv at vi
    har blitt strukturert
    inn i tidens faste togspor
    som kjører taktfast
    over gamle sviller der
    hjulene lyder med
    kadoff,kadoff,kadoff
    slik klokken tikker sine
    taktfaste tikktakktikk
    Så sier jeg da takk
    til et nytt år

  55. IMAGINE av John Lennon

    Imagine there’s no Heaven
    It’s easy if you try
    No hell below us
    Above us only sky
    Imagine all the people
    Living for today

    Imagine there’s no countries
    It isn’t hard to do
    Nothing to kill or die for
    And no religion too
    Imagine all the people
    Living life in peace

    You may say that I’m a dreamer
    But I’m not the only one
    I hope someday you’ll join us
    And the world will be as one

    Imagine no possessions
    I wonder if you can
    No need for greed or hunger
    A brotherhood of man
    Imagine all the people
    Sharing all the world

    You may say that I’m a dreamer
    But I’m not the only one
    I hope someday you’ll join us
    And the world will live as one

  56. Jeg tusler bortover veien.
    Det er stritt men jeg klarer det vel.
    Og får jeg en stein under skoen min
    så halter jeg videre lell.

    Det er bedre å bli bakerst i flokken
    og kalles for puslete, sein
    enn å være så hard under beina
    at man ikke kan kjenne en stein.

    (margareth skjelbred)

  57. Jeg drømmer om at en gang..

    Skal himmelen alltid være blå

    og bekymringene særlig små..

    Solen skulle skinne, stråle varm og god

    og jeg skulle kjenne glede og ingen mistro..

    Blomstene skulle stå der stolte og ranke

    Jeg skulle ikke hatt en vond tanke!

    Gresset skulle være grønt og mykt

    og barbeint skulle jeg gått der vart og trygt…

    Og i skyggen av høye trær

    skulle jeg sitte og føle en indre ro og nærvær

    av MIN Gud som skapte alt dette

    – og føle at å LEVE ..

    DET ER DET ENESTE RETTE!

    (kjell morten bråten, skien)

  58. Frøet
    Jeg ligger bare her og gror
    og drikker vann og spiser jord
    Her er så varmt og mørkt og vått
    Her er så fredelig og godt

    I natt kom regnet lett på tå
    og banket ganske sakte på
    Det hvisket til meg Lillebror
    en vakker dag blir du så stor

    At du kan løfte taket vekk
    og i en bitteliten sprekk
    Vil hele verden åpne seg
    og sola smile ned til deg.

    Inger Hagerup

  59. Du kysset mine øyne
    og from av fryd jeg ber;
    at usselhet og ondskap
    ei må finnes mer,
    men at et vell av godhet fra
    nå må stråle frem,
    og møte mine øyne fordi
    du kysset dem

    H.Wildenwey

  60. Aftensang om våren
    Tekst:Nordahl Grieg Melodi: Thomas Beck

    Det var en deilig, deilig dag,
    men tenk nå er den over,
    og alle som er riktig snill`,
    de ligger nå og sover.
    Og himlen som var blid og
    blå med mange tusen smil i,
    begynner først å le igjen
    en gang i morgen tidlig.

    Og ingen knopper gresser mer
    på luftens solblå enge,
    de ble så trette stakkars små,
    nå skal de sove lenge.
    Og alle hvite, søte lam,
    de ligger på en låve
    og slikker på en liten bror.
    Og hyss, nå skal de sove.

    Det var en deilig, deilig dag,
    men tenk nå er den over,
    og alle som er riktig snill`,
    de ligger nå og sover.
    Og alle stjerner blir så glad`,
    for alle stjerner liker
    en knopp i blund, et lam i ro
    og sovende småpiker!

  61. Blåveisen

    Blåveisen ute i bakkene står
    neier og sier «Nå er det vår»
    Småbarna plukker så mange de ser
    Springer så hjem – mens de roper og ler

    Mor, sier barna – nå er det vår
    blåveisen ute i bakkene står
    Barbeint og lubben og liten og blå
    Vi kan vel også gå barbeinte nå?

    Blåveisen får ikke snue som vi
    Går dere barbeint så får dere svi!
    Ingen får ta av seg strømper og sko,
    før gjøken i grantoppen galer ko-ko!

    Anna Marie Ross

  62. Du står der helt alene,
    du lille blomst.
    Nikker fraværende til vinden
    som hvisker et og annet
    Danser lett til solen
    som slikker dine kronblad.
    Du ser engen strekke seg utover,
    skyene flyte fritt.
    Vårens grønne ansikt smiler imot deg,
    drar deg opp av marken,
    og gir deg nytt liv.

    ukjent

  63. Ein fin dag

    Ein fin dag i mars såg eg snøklokka stå
    med bjeller så kvite og fine
    då tenkte eg, då trudde eg at no var det vår
    og kasta bort dei gamle skia mine
    men vinteren, ja vinteren den kalde
    kvite vinteren var enno like kald

    Ein fin dag i april såg eg seljetre stå
    med gåsungar mjuke og fine
    då tenkte eg, då trudde eg at no var det vår
    og kasta av dei varme kleda mine.
    men vinteren ja vinteren den kalde
    kvite vinteren var enno like kald.

    Ein fin dag i mai såg eg løvetann stå
    med gullkroner lyse og fine.
    då tenkte eg, då visste eg at no var det vår
    og kasta alle sorgene mine
    for vinteren ja vintern den kalde
    kvite vinteren var ikkje meir å sjå.
    Bjarte Leithaug

  64. Hysj
    Hysj, kan du høre gresset gro?
    Hysj, kan du høre en meitemark som lo?
    Hysj, kan du hære en maur gå forbi

    Da skal du være helt stille og si:

    Hei, alle insekter, alle små dyr,
    dere som kryper, kravler og kryr,
    jeg er et menneske og jeg er snill,
    vær i min hage så lenge du vil.

    Hysj, vi må være stille nå,
    ingen må skremme de mange tusen små,
    og når det kommer en bille forbi,
    da skal du vinke med hånden å si:

    Hei, alle insekter, alle små dyr,
    dere som kryper, kravler og kryr,
    jeg er et menneske og jeg er snill,
    vær i min hage så lenge du vil.

    Eivind Skeie

  65. Kom, mai, du skjønne milde
    – (tekst: D. Jæger/ mel: W.A. Mozart)

    Kom, mai, du skjønne, milde, gjør skogen atter grønn,
    og la ved bekk og kilde fiolen blomstre skjønn.
    Hvor ville jeg dog gjerne at jeg igjen deg så!
    Akk, kjære mai, hvor gjerne gad jeg i marken gå!

    Om vint’ern kan man have vel mangt et tidsfordriv;
    man kan i sneen trave – å ja, et lystig liv!
    Men nå seg lerken svinger mot sky med liflig slag,
    på engen om å springe det er en annen sak!

    Kom derfor, mai, du milde, gjør skogen atter grønn,
    og la ved bekk og kilde fiolen blomstre skjønn!
    Hvor ville jeg dog gjerne at jeg igjen deg så!
    Akk, kjære mai, hvor gjerne gad jeg i marken gå!

  66. Älska mig!
    Du sa att allt skulle ordna sig
    Men det gjorde det inte
    Allt blev sämre
    För du lämnade mig

    Ref.
    Du lämnade mig
    Jag mår skit
    Du är med en annan
    Du var allt för mig
    Du var min bästa vän
    Var du tvungen att förstöra allt?

    Vers 1
    Allt började bra
    Vi blev bästa vänner så snabbt
    Vi var menade för varandra sa alla
    Men de trodde fel
    Du sa du & jag för alltid
    Jag litade på dig
    Du försvann lika snabbt som du kom
    Jag älskar ju dig
    Förstår du det?
    Jag gråter när ingen ser
    Men du bryr dig inte
    Du har hittat en annan och det sårar mig så

    Ref.
    Du lämnade mig
    Jag älskar dig
    Men du har hittat en annan
    Jag fattar inte hur?
    Allt var ju så bra
    Eller var det inte det?
    Jag vill bara dö
    Du krossad mitt hjärta!
    Snälla kan inte det bli som vanligt?
    När det var du och jag?
    Jag saknar den tiden

    Vers 2

    Jag mins allt vår första kyss
    Den var underbar
    Men nu tror du att allt är som vanligt
    Du vet inte hur jag känner mig
    Du vet inte att jag sitter och gråter hemma på kvällarna
    Seriöst?! Ingen vet hur jag mår!
    Jag kommer alltid att älska dig Gustav
    Även om du tror att vi bara kan vara vänner så kommer inte det att gå
    För när du kramar mig så kommer känslorna tillbaka
    Jag älskar dig
    Men du älskar inte mig
    Mitt hjärta skriker efter dig
    Snälla kom tillbaka!
    Jag älskar dig som fan

    ukjent

  67. Ensamheten

    Är du nöjd nu då
    du står på din höjd?
    Du som slog mig blå
    Så jag knappt kunde stå
    Blodet i min mun smakar
    salt och jag ser dig överallt
    Tankarna och minnena kommer tillbaka
    Tänk vad en sån som du kan orsaka
    Du har gjort mig svag
    Det finns inget Jag
    Du tränger i mitt inre
    Det var ensamheten
    Som gjorde att jag hamnade
    i den här smeten
    Tårarna rinner
    Jag hoppas dom hinner
    Jag hör sirener
    Men innuti ser jag scener
    Spelas om och om igen
    Om jag bara hade en enda vän

  68. Varför förstår du inte?
    Jag vet att Du vill prata med mig
    Jag vet att Du vill träffa mig
    Jag vet att Du ångrar de du gjort
    Och jag vet att Du vill bli en del av mitt hjärta

    Men det spelar ingen roll nu…

    Jag vet vad jag vill
    Jag vill leva mitt liv utan Dig
    Jag vill att Du ska glömma mig
    Du skulle funnits där när jag som barn behövde Dig

    hentet fra http://www.dikta.se

  69. Juni Gulltråd
    av ‘Kayleigh’

    Livet er som en billedvev
    ulike farger for glede og strev

    Triste grå toner der bakken var lang
    røde og gule for lykkelig sang

    Grønt for et håp og en drøm som ble sann
    Blått for en hemmelig sorg og et savn

    Rosa for sødmefylt ungt svermeri
    Lilla for kunstnerisk sterk energi

    Brunt er for arbeid, for krav og for plikt
    Pasteller for kloke og vakre små dikt

    Svart er for hatet, for angst og for vrede
    Oransje for en grenseløs solnedgangsglede

    I gull og i sølv – noen tynne små tråder
    vitner om stunder der harmoni råder

    En gulltråd vever jeg her nå i kveld
    og smiler forsiktig fornøyd for meg selv

  70. VÅRE SMÅ SØSKEN

    Vi har en liten søster

    Vi har en liten bror

    Som er litt anderledes

    Enn andre barn på jord

    .

    De kom til denne verden

    – det vanskelige sted –

    Med mindre håndbagasje

    Enn vi er utstyrt med

    .

    Vi voksne er så kloke

    I mening og i ord

    Vår lille bror og søster

    Blir aldri riktig stor

    .

    Vi har vår eng og åker

    Vi har vårt kjøpmannskap

    Og vi beregner livet

    I vinning og i tap

    .

    Det er så lett å skubbe

    De små og svake vekk

    Og la dem stå tilbake

    Med hjelpeløse trekk

    .

    Det er så lett å glemme

    Når siste båt skal gå

    Må alle passasjerer

    La all bagasje stå

    .

    (Inger Hagerup)

  71. HVA SER DU SØSTER?

    Hva ser du søster i din stue? En gammel, sur og besværlig frue, usikker på hånden og fjern i blikket, litt griset og rotet hvor hun har ligget. Hun snakker høyt, men hun hører deg ikke, hun sikler og hoster, har snue og hikke. Hun takker deg ikke for alt du gjør, men klager og syter, har dårlig humør.

    Er det hva du tenker? er det hva du ser? Lukk øynene opp og SE – der er mer! Nå skal jeg fortelle deg hvem jeg er, den gamle damen som ligger her.

    Jeg er en pike på 10 i et lykkelig hjem med foreldre og søsken – jeg elsker dem! Jeg er en ungmø på 16 med hjerte som banker av håp og drøm og romantiske tanker. Jeg er en brud på 20 med blussende kinn, i mitt eget hjem går jeg lykkelig inn. Jeg er mor med små barn, jeg bygger et hjem, mot alt som er vondt vil jeg verne dem. og barna vokser med gråt og latter. Så blir de store, og så er vi atter to voksne alene som nyter freden, og trøster hverandre og deler gleden. Når vi blir 50 og barnebarn kommer og bringer uro og latter hver sommer

    Så dør min mann, jeg blir ensom med sorgen, og sitter alene fra kveld til morgen, for barna har egne barn med hjem, det er så mye som opptar dem.

    Borte er alle de gode år, de trygge, glade og vante kår. Nå plukker alderen fjærne av meg. Min styrke, mitt mot, blir snart tatt fra meg. Ryggen blir bøyd og synet svikter – jeg har ikke krefter til dagens plikter. Mitt hjerte er tungt og håret er grått. Med hørselen skranter det også smått. Men inne bak skrøplighetene finnes det ennå så meget vakkert å minnes; barndom, ungdom, sorger og gleder, samliv, mennesker, tider og steder. Når alderdommsbyrdene tynger meg ned så synger allikevel minnene med.

    Men det som er aller mest tung å bære er at EVIG kan INGENTING være!

    Hva ser du søster? – En tung og senil og trett gammel skrott? – Nei. Prøv en gang til! Se bedre etter – se om du kan finne: et barn, en brud, en mor, en kvinne! Se meg som sitter der innerst inne! De er MEG du må prøve å se – og finne!

    Dette diktet ble funnet i nattbordsskuffen til en gammel dame, på et engelsk pleiehjem – etter hun var død. Diktet får deg til å tenke…

  72. Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne velge et annet rom
    .. i livet..
    Gå ut igjen
    gå inn i et annet.

    Med andre farger
    med annet lys
    hvor spottene er pekt
    andre steder..

    Noen banker på
    ..vil inn..
    Jeg åpner ikke!

    (kjell morten bråten, skien)

  73. Ein av dei kalde, klåre dagane

    Eg gøymer hendene mine under bordet.
    Ikkje i skam over skitne negler
    eller visnande hud over høge, mørke blodårer.
    Nei, eg gøymer dei i redsle
    over å sjå at dei er tome.

    Sjå denne venstre!
    Kvilde ho eingong mot min eigen mage
    kjende at barnet der inne levde?
    Og denne høgrehanda!
    Kor mange tusen gonger har ho ikkje stroke
    over panna til den eg elska.

    Om eg no famla etter eit andlet eller ei hand
    ville mennesket rykke seg hastig bort.
    Nei, desse hendene kan aldri meir
    kjærteikne varm hud.

    Den høgre handa klamrar seg til eit glas
    fylt av sterk vin.
    Den venstre dreg gardinet til.
    Eg er åleine med desse hendene
    som har mjølka kyr, baka brød,
    hogge hol i isen etter vatn, bladd i bøker
    bore ringar,
    vorte kyste av småborn og av menn.

    Så grenselaust elskar eg dette livet
    at eg ikkje kan visne roleg
    men legg handflatene over augene
    og ropar ut mi sorg.

    Marie Takvam (1926 -2008)

  74. «Do not stand at my grave and weep
    I am not there, I do not sleep.
    I am a thousand winds that blow
    I am the diamond glint on snow.
    I am the sun on ripened grain
    I am the soothing, gentle rain.
    When you awake in morning hush,
    I am the swift uplifting rush
    Of quiet birds in circled flight.
    I am the stars that shine at night.
    Do not stand at my grave and cry
    I am not there: I did not die.»

    Mary Elizabeth Frye i 1932

  75. DIV SITATER OG TYP SMS MELDINGER OM VENNSKAP OG KJÆRLIGHET:

    Et hei blir til en klem, en klem blir til et kyss, et kyss blir til kos, kos blir til lyst, lyst blir til sex. Tør du å si hei til meg?

    Hvis jeg fortalte deg at du har en fantastisk kropp, ville du brukt den mot meg?

    Greit at du ikke er like sterk som Arnold, ikke like fin som david Beckham, eller ikke like sexy som Enrique Iglesias, men kan du sleike like bra som lassie?

    Hvis livet var et spill og du en terning, skulle jeg gitt deg et nuss og håpet på sex;)

    Love is a name, sex is a game. So honey, forgett the name and lets play the game;) Her er noen av de shønne:D<3:D

    Det kommer en dag du spør: livet eller deg?! jeg sier livet…….du blir sint og går din vei……….og får aldri vite at livet mitt er DEG. ( <3shempe glad i deg jenta/gutten min<3 )

    Du er den venn jeg aldri vil miste, du er verdt mer enn en full gullkiste. Hva mer kan man si til en venn som deg, annet ann at jeg er sinnsykt glad i deg:)

    Husk å se ut en dag når det regner. Da skal hver eneste dråpe vise deg hvor mye jeg bryr meg om deg, men også vise hvor lei meg jeg blir hvis jeg mistet deg:)

    Det sies at solen varmer hver et menneske, men solens varme er som en kald vinter i forhold til den hjertet mitt får av deg;)

    Hvis jeg skulle beskrive hvor mye du betyr for meg, måtte jeg brukt havet som blekk og himmelen som ark og likevel ha forliten plass…

    If I die or go somewhere far, I’ll write your name on every star. Then all people will see, just how much you mean to me:)

    Natten er her, månen har kommet frem. Stjernene er der, jeg sender deg en klem. Slukk sorgen : dra til drømmeland, bli der til i morgen og drøm så søtt du kan:)

    Et koslig vennskap som varmer mitt hjerte. Det er vårt vennskap som fjerner all smerte. Så snill og god og uendelig grei. Vil bare du skal vite. Er kjempe glad i deg:)

    Hei der…Jeg har lagt igjen bamsen min i senga di, så jeg lurte på om jeg kan komme å hente den…og bli der??!! 😉

    Hvis du våkner av at en tjukk mann kommer inn på rommet ditt ei natt og putter deg oppi en stor sekk, så ikke bli redd! Jeg har nemlig ønsket meg deg til jul:)

    Det er urtolig at du ikke har vinger….?!?! Du er jo en engel;) Så har vi litt blanda dah:)

    Kjærligheten er som en rose, først er den stor og vakker, vidunerlig og skjønn. Så visner den bort og tilbake er bare skarpe torner!

    Mister du penger, mister du ingenting. Mister du venner, mister du noe. Mister du kjærligheten mister du mye. Mister du håpet, mister du alt!!!

    Å elske er som å kjøre en bil: man starter for brått, kjører for fort og stanser for sent!

    Jeg er så trøtt, jeg er så lei, jeg har så lyst til å henge meg… om halsen på deg…

    Jeg vil falle over deg, binde deg til senga, få deg til å puste og stønne… du vil riste, skjelve og svette – hilsen din komende INFLUENSA;)

    Livet skulle vært omvendt: Starte med døden, levd seg yngre og yngre, for å så krype inn i livmoren og forsvinne i en diger deilig orgasme;D

    Ok, Bruce har vært inni Demi, Tommy har vært inni Pamela, men det som er litt ekkelt er at Geir Børresen har vært inni Max Mekker og Labbetuss=/

  76. Øyne kan smile,
    munnen kan le,
    men sorgen i hjertet
    kan ingen se.
    Når munnen er lukket
    og leppene tier,
    da er det utrolig hva
    øynene sier..

    (ukjent?)

  77. Sorg

    Når jeg er borte og du er lei,
    vil den du tenker på være meg?
    Vil du huske det jeg gjorde og det jeg sa?
    Vil det vi hadde sammen være viktig da?

    Når det regner og verden gråter,
    når du tenker på livets gåter,
    Når sola steiker og du er varm,
    kunne du trengt min trøstende arm?

    Vil du huske meg når vinteren kommer?
    Når det virker så lenge til sol og Sommer.
    Vil du huske mitt smil og personen jeg er,
    når jeg ikke lengre finnes her?

    (choose http://www.vgb.no/8546/perma/142986)

  78. En liten engel

    En liten engel flyr ensom forlatt og forvirret
    En liten engel finner ikke vegen
    En liten engel er min lille engel
    Min lille engel passer på meg og jeg på den
    Min lille engel er vakker
    Den er min og jeg er dens
    For alltid…

    Min lille engel er ikke her
    Min lille engel er langt vekke
    Jeg savner min lille engel
    Jeg er glad i min lille engel
    Min lille engel er varm
    Min lille engel er perfekt
    Jeg kaller den Emilie

    Emilie heter hun
    Den lille engelen min
    Hun som ikke finner vegen
    Akkurat som meg
    En dag…finner vi den
    Vegen…lang, klar og ren
    En dag

    Hentet fra siden «Å leve med et alvorlig sykt barn» http://www.vgb.no/8546/perma/142986

  79. Ein dag var lett,
    en dag var tung,
    men båe tok ein ende.
    Ein glede her,
    eit vonbrot der, –
    det var så mangt som hende.

    Eg møtte smil,
    eg møtte gråt,
    og sorg og sakn eg kjende.
    Lys og mørker skiftast åt, –
    det var så mangt som hende.

    Slik var det før,
    slik er det no
    at allting snur og vender.
    Ein dag er blå, ein annan grå, –
    det er så mangt som hender.

    (Karsten Oksavik.)

  80. Blås på mi rute.

    Blås på mi rute når isroser blømer.
    Lån meg litt varme når dagen er grå.
    Blås på mi rute når kulden er ute.
    Lat opp eit auge så eg kan få sjå.

    Rimet på ruta tek utsynet frå meg.
    Inn gjennom isen kjem berre eit skin.
    Send meg eit smil,
    ein varmande tanke
    slik at det lysnar
    i kvardagen min.

    Du treng vel ikkje skine som sola.
    Du treng vel ikkje å smelte bort alt.
    Berre ein liten pust på mi rute
    hjelper meg mykje når det er kaldt.

    Karsten Oksavik

  81. Vi har en liten søster, vi har en liten bror.

    Vi har en liten søster
    vi har en liten bror
    som er litt annerledes
    enn andre barn på jord.

    De kom til denne verden,
    det vanskelige sted,
    med mindre håndbagasje
    enn vi er utstyrt med.

    Vi voksne er så store
    i gjerning og i ord.
    Vår lille bror og søster
    blir aldri riktig stor.

    Vi har vår eng og åker.
    Vi har vår kjøpmannsskap.
    Og vi beregner livet
    i vinning eller tap.

    Det er så lett å skubbe
    de små og svake vekk
    og la dem stå tilbake
    med hjelpeløse trekk.

    Det er så lett å glemme:
    Når siste båt skal gå
    må alle passasjerer
    la all bagasje stå.

    Da blir det kanskje lettest
    for disse små, fordi
    de bare har et hjerte
    med sorg og glede i.

    Og gleden er så deilig.
    Men sorgen er så trist.
    Det har vår lille søster
    og bror bestandig visst.

    Så la oss gi dem gleden
    til de skal gå ombord
    med sine barnehjerter,
    vår søster og vår bror.

    ~ Inger Hagerup ~
    1905-1985

  82. W.H. Auden: «Stop all the clocks, cut off the telephone»

    Stop all the clocks, cut off the telephone,
    Prevent the dog from barking with a juicy bone,
    Silence the pianos and with muffled drum
    Bring out the coffin, let the mourners come.
    Let aeroplanes circle moaning overhead
    Scribbling on the sky the message He Is Dead,
    Put crêpe bows round the white necks of the public doves,
    Let the traffic policemen wear black cotton gloves.

    He was my North, my South, my East and West,
    My working week and my Sunday rest,
    My noon, my midnight, my talk, my song;
    I thought that love would last for ever: I was wrong.

    The stars are not wanted now: put out every one;
    Pack up the moon and dismantle the sun;
    Pour away the ocean and sweep up the wood.
    For nothing now can ever come to any good.

    Wystan Hugh Auden

  83. SITATER OM ALDER UNG – GAMMEL

    Hemmeligheten ved å forbli ung ligger i å leve hederlig, spise langsomt og lyve om alderen.
    Lucille Ball

    Det er bedre å være gammel enn død.
    Brigitte Bardot

    Det er trist å bli gammel, men godt å modnes.
    Brigitte Bardot

    Gammel er man ikke før man savner i stedet for å lengte.
    John Barrymore

    Kan en bli for gammel til å tale om kjærlighet?
    Bjørnstjerne Bjørnson

    Hvis jeg hadde visst at jeg skulle leve så lenge, ville jeg ha tatt bedre vare på meg selv.
    Eubie Blake

    Jeg vet om en gammel eik, den skal være ni hundre år, men verken størrelsen eller alderen hindrer den i å drive fram nye blader hvert år.
    Karel Capek

    Unge menn synes at gamle menn er fehoder, gamle menn vet at unge menn er det.
    George Chapman

    Når man er for gammel til å være et dårlig eksempel, nøyer man seg med å gi gode råd.
    Maurice Chevalier

    Ingen er så gammel at han ikke tror han kan leve et år til.
    Marcus Tullius Cicero

    Det verste ved å bli eldre er at ens jevnaldrende er blitt så fryktelig gamle.
    Erik Dibbern

    Man er for alvor gammel når man bare kan snakke om sine barnebarn og sine kunstige tenner.
    Dronning Alexandrine

    Man er ung så lenge man fortsatt kan lære nye vaner og tåle motgang.
    Marie von Ebner-Eschenbach

    Intet her i verden gjør en så gammel som frykten for å bli det.
    Ernst von Feuchtersleben

    Man er gammel når man ikke lenger behøver å unngå fristelsene, fordi man ikke lenger møter dem.
    Gustave Flaubert

    Alle vil leve lenge, men ingen vil bli gammel.
    Benjamin Franklin

    Ung kan ikkje lære av gamal, kunne han det, vart han gamal sjøl og våga seg ikkje på livet.
    Arne Garborg

    Når et menneske er blitt gammelt, må det utrette mer enn når det er ungt.
    Johann Wolfgang von Goethe

    Oldinger mister en av de største menneskerettigheter: Han blir ikke lenger bedømt av sine likemenn.
    Johann Wolfgang von Goethe

    Å leve lenge betyr bare å overleve andre.
    Johann Wolfgang von Goethe

    Jeg tenkte: Selv å bli gammel må kunne bli noe muntert, når årene lagres som rikdom, og ikke blir skritt mot en grav.
    Nordahl Grieg

    Heldigvis eldes ikke kropp og sinn i samme tempo. Det er ikke noe mer dyrebart enn et gammelt og sunt sinn.
    Martin Gumpert

    Et menneske er gammelt fra den dag det begynner å sove middag.
    Knut Hamsun

    Den som aldrig var hel i sin ungdoms galenskap, blir heller aldrig hel i sin vishet som mann.
    Ola Hansson

    Ynglingen forlanger av dagen at den skal gi ham noe, mannen er tilfreds når den ikke tar noe fra ham.
    Friedrich Hebbel

    Når gamle folk går i barndommen, må man tvinge dem, som barn.
    Ludvig Holberg

    En ung mann kan reglene, men en gammel kan unntakene.
    Oliver Wendell Holmes

    Så lenge du kan drømme nye drømmer, er du ung.
    Åsta Holth

    Du vet at du holder på å bli gammel når lysene koster mer enn kaken.
    Bob Hope

    En samtale mellom unge og gamle slutter som regel med forakt eller medlidenhet på begge sider.
    Samuel Johnson

    Man er for gammel når man har større glede av fortiden enn av fremtiden.
    John Knittel

    Av de gamle kan vi i høyden ta advarsel; av de unge kan vi ta eksempel.
    Helge Krog

    Ungdommelighet dreier seg om livsholdning, ikke om fødselsår.
    Karl Lagerfeld

    Ingenting gjør en fortere gammel enn alltid å være opptatt av tanken på å bli eldre.
    Georg Christoph Lichtenberg

    Du er så ung som din tro, så gammel som du vil, så ung som ditt håp og så gammel som din håpløshet.
    Douglas MacArthur

    Vi eldre misliker å bli bebreidet, direkte eller indirekte, at vi fortsatt er i live.
    Fredrik Mellbye

    Fordelen ved de eldre er at de har erfaring. Fordelen ved de unge er at de ikke har det.
    Heljar Mjøen

    Synd at det er så kort avstand mellom å være altfor ung og altfor gammel.
    Charles-Louis de Secondat Montesquieu

    Kvinnen frykter ikke alderen. Hun frykter bare mennenes mening om gamle kvinner.
    Jeanne Moreau

    Gamle er unge som er blitt eldre.
    Esther Møller

    De gamle er eldst. Det er derfor de er så grå.
    Nils-Fredrik Nielsen

    Man blir gammel når man begynner å føle seg ung.
    Eugene O’Neill

    Gamle folk burde ikke spise helsekost. De trenger alle de konserveringsmidlene de kan få.
    Robert Orben

    Alle vil leve lenge og ingen kalles gammel.
    Danske ordtak

    Sitt mens du er ung, så orker du å stå når du blir gammel.
    Danske ordtak

    Flytt et gammelt tre, og det vil snart visne.
    Engelske ordtak

    Den gamle pynter seg med krimskrams, ynglingen kommer med sin ungdom.
    Greske ordtak

    De gamle bukkene har de stiveste hornene.
    Norske ordtak

    Man skal ikke elske en kvinne fordi hun er ung, heller ikke forlate henne fordi hun er gammel.
    Russiske ordtak

    Bare den som ikke vil vedstå seg sin alder, føler seg virkelig gammel.
    Lilli Palmer

    Intet er vakrere enn munterhet i en gammel manns ansikt.
    Jean Paul

    Gammel er man når man ikke lenger sover sammen med tennene sine.
    Enzo Petrucci

    Jeg har stor glede av å snakke med de gamle. De har tilbakelagt den veien vi alle skal gå og vet hvor den er ujevn og vanskelig og hvor den er jevn og lett.
    Platon

    Å bli gammel er som å bli stadig hardere straffet for en forbrytelse du ikke har begått.
    Anthony Powell

    Det er av de unge som lever et visst antall år at livet lager oldinger.
    Marcel Proust

    Ung eremitt blir gammel djevel.
    François Rabelais

    Ingen blir gammel av å leve – bare av å miste interessen for å leve.
    Marie Ray

    Det er tre perioder i livet: ungdommen, middelalderen og ‘så godt du ser ut’!
    Nelson Rockefeller

    Den gang jeg var ung, likte de unge pikene meg fordi jeg var ung. Nå når jeg er gammel, liker de unge pikene meg fordi jeg er gammel. Det er ikke så morsomt.
    Artur Rubinstein

    Det er en viss komikk i å bli gammel, fordi en selv later som ingen ting, sånn stort sett, mens andre formodentlig oppdager noe av hvert som en ikke selv legger merke til.
    Aksel Sandemose

    Livet og årene kan nok alltids temme en freidig ung dame, men en freidig eldre dame er det like umulig å holde styr på som en naturkraft.
    Dorothy Sayers

    En gammel mann har ofte ikke annet bevis for at han har levd lenge enn sin alder.
    Lucius Annæus Seneca

    Man sier jo at gammel mann er annen gang barn.
    William Shakespeare

    Ingen elsker livet så høyt som en gammel mann.
    Sofokles

    Hvis man ønsker å bli gammel, må man finne seg i å leve lenge.
    Ove Sprogøe

    Nest etter de meget unge tror jeg at de meget gamle er de mest egoistiske.
    William Makepeace Thackeray

    Kan den gamle feire en fest til minne om sin ungdom, så er det fordi han i ungdommen var en fremtidens mann.
    Magdalene Thoresen

    Det er en fordel med å bli gammel; når en sier at en har glemt saker og ting, så blir en også trodd.
    Marit Tusvik

    Når vennene dine begynner å smigre deg med at du ser ung ut, er det et sikkert tegn på at du holder på å bli gammel.
    Mark Twain

    Da den menneskelige natur er som den er, er det en stor trøst for en mann å se at hans gamle skolekamerater ser eldre ut enn han selv.
    Ukjent

    Det avgjørende er ikke hvor gammel du er, men hvordan du er gammel.
    Ukjent

    Du er gammel når du av to onder velger det som gjør at du kommer tidligere hjem.
    Ukjent

    Du er like ung som din tro og ditt håp, og like gammel som din tvil og ditt mismot.
    Ukjent

    En mann er i ferd med å bli gammel når han ser på menyen før han ser på serveringsdamen.
    Ukjent

    Ikke klag over at du ikke lenger er så ung som du en gang var; det har du aldri vært.
    Ukjent

    Når man er blitt så gammel som jeg og har tenkt så mye på døden, skulle man ikke tro at man ble litt fortrolig med tanken? Men sannheten er jo at jeg er blitt fortrolig med å leve…
    Bjørg Vik

    Om tyve år er jeg en gammel kvinne på seksti. Et år går så fort. Tyve år er bare tyve ganger et år. Tyve julaftener å stelle i stand, tyve sommerferier, tyve vintre å holde huset varmt, passe på at vannet ikke fryser. Og plutselig er jeg gammel og livet er slutt.
    Bjørg Vik

    Før så yngre eldre ut, nå ser eldre yngre ut.
    Ivar Wallensteen

    De gamle tror alt, de middelaldrende tviler på alt, de unge vet alt.
    Oscar Wilde

    Han var gammel nok til å vite verre.
    Oscar Wilde

    Min ungdom, du var et vidunder, en aldri hvilende vår, men nu skal jeg altså ta avskjed og avvente sølvstenkt hår.
    Herman Wildenvey

    De gamle har alltid vanskelig for å tro at de unge kan tilby dem et virkelig genuint vennskap.
    Thornton Wilder

    Om våren bruser det unge tre, men skogen stilner mot høst og sne.
    Arnulf Øverland

  84. SITATER FRA Marit Tusvik
    Leveår: 1951 –
    Nasjonalitet: norsk
    Tittel: forfatter

    Det er en fordel med å bli gammel; når en sier at en har glemt saker og ting, så blir en også trodd.
    Alder – ung og gammel

    Det er lett nok å se ned i avgrunnen, når du står trygt.
    Avgrunn

    Ingen kan beskytte seg mot minneord. Familier vil ha minneord, av en eller annen merkelig grunn. Folk synes det er deilig å legge på svøm i klisjeer og ta livet av den døde enda en gang.
    Minne

    Du kan ikke savne noe du ikke har opplevd.
    Savn

  85. Ungdomsårene er en tid da utviklingen skjer usedvanlig raskt. Mellom tolv og sytten, for eksempel, blir foreldrene tyve år eldre.
    Ukjent

  86. Forbannet være dem som noensinne har hørt Kristi ord og forvrengt hans budskap til en bygning av stein. For Kristus sa: ‘Kom til meg alle som har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile.’ Jeg har tungt å bære, jeg er såret, og de lar meg ikke komme til ham. I dag har jeg lært at kirken har forandret disse ordene: Kom til meg alle som følger våre regler, og la dem som har tungt å bære, ryke og reise!

    Paulo Coelho

  87. De kristne har vært de mest intolerante av alle mennesker.
    Francois de Voltaire

    Religion er et system av ønskefantasier som skal dekke over den hårde virkelighet.
    Arnulf Øverland

  88. ”De siste havner skal man seile langsomt
    og innom forbi
    for hver havn blir så mye mer viktig
    enn alle de andre i livet.
    Havnen Stolt er nok passert for lenge siden.
    Havnen Selvstendig er enda
    lenger tilbake i livshistorien.
    Havnen Verdighet er det ikke alle som finner.
    Ankeret blir stadig tyngre å kaste ut
    slik at livsbåten seiler videre;
    mange ganger uten å legge til kai en gang.
    Havnen Hjelpeløs er det mange som er innom.
    Savn kommer flere ganger på livets seilas.
    Havnen Smerte kommer stadig oftere langs ruta.
    En dag går man i tørrdokk.
    En annen roper ut kursen
    som man selv ikke har satt.
    Havnen Glemsel er da nådd.”

    http://alias.sol.no/blog/cat-lady

  89. Noen ganger
    skulle jeg ønske jeg kunne
    velge et annet rom ..
    i livet..
    Gå ut igjen
    og gå inn i et annet.

    Med andre farger
    med annet lys
    hvor spottene er pekt andre steder..

    Noen banker på ..
    vil inn..
    Jeg åpner ikke!

    (kjell morten bråten, skien)

  90. «Et barn har hundrede sprog men frarøves de nioghalvfems. Skolen og kulturen skiller hovedet fra kroppen. De tvinger én til at tænke uden krop og til at handle uden hoved. Legen og arbejdet, virkeligheden og fantasien gøres til hinandens modsætninger»
    Loris Malaguzzi

  91. I tiden rundt 1980 fikk jeg så et annet perspektiv som også kom til å prege meg: sangen som inngang og utgang i et menneskeliv. Jeg så det på en langsomt døende far, det meste forsvant gradvis for ham, men fire vers på «Blåmann, Blåmann», dét kunne han, dét insisterte han på til sine siste uker! Og gutten min på snautt to år — ingenting brakte oss tettere sammen enn sang og lek på et fang. Samme sak, samme kilde til nærvær — på livets innpust og livets utpust.

    Jan Roar Bjørkvold

  92. My cyberworld and Nick

    Min laptop er min forlengede arm
    Den er blitt forlengelsen av meg
    Og gjøt det jeg vil.
    Selv om den er selvstendig
    Og ikke er
    koplet til kroppen min.
    Den arbeider for meg.
    Den er min slave
    Men den arbeider også noen ganger mot meg

    Han er min venn
    Men også fiende

    His nickname is nick
    og nick det er også meg
    men nicket er ikke alltid meg
    men computerens makt
    som den gir meg.

    Nick uttrykker
    Min stemme i bokstaver og ord
    Blåser ut tankene mine
    Skjeller ut, diskuterer og gir hugs og klemz
    I dialog med fremmede nicker
    Sier det jeg ikke tør si
    I min virkelige verden
    -der jeg ellers er sjenert
    Tilbaketrukket
    Eller like snakkesalig

    Who cares?

    Den er meg
    men er ikke meg
    JEG er meg
    Men jeg er skjult
    Mitt virkelige jeg er gjemt
    I en cyberworld
    En uvirkelig virkelighet
    En verden utenfor min egen
    Men som jeg står midt oppi
    Hver dag

    Tastene er mine pekere
    Mine kommandoer
    Mine ord
    Snikk, snakk og så
    Trykk enter.
    Lagre samtalen
    Enkelt
    Sårende?
    Gledelig?
    For meg er det ment slik
    Den andre nick misforstår
    Tenker annerledes
    Vi blir ikke enig

    Men det var ikke meg
    Det var Nick

    Kjell morten bråten, skien

  93. Sangen er ikke bare det først man møter som menneske men også det siste man hører.

    Det gjelder tilknytningen i sangen. Når fornuften i hjernen fordufter så sitter det dype der enda.

    Jon-Roar Bjørkvold

  94. Det er når jeg føler meg hatet, mislikt og misforstått

    at jeg kjenner mest at

    STØRST AV ALT ER KJÆRLIGHETEN..

    (kjell morten bråten)

  95. Virkelighetens mareritt

    5-25 minutter tok det før et menneske døde av zyklon-b i et gasskammer under 2. Verdenskrig.

    5 minutter av et liv
    Nesten ingenting
    Skulle man tro

    5 minutter i et gasskammer
    5 minutter i helvete

    Tett i tett
    I hauger og stabler
    Kropper uten sjel
    Sjelene er på vei hjem
    Kroppene regner ned som aske

    Dødsengelens skygge er over dem

    Fanget i Hitlers makt
    Pint under en manns ego

    Virkelighetens skrekkfilm
    Et mareritt uten like
    Med en happy ending
    For noen

    Hitlers galskap tok livet fra han
    Mennesker fikk rett til å leve et liv igjen

    Men aldri vil vi glemme hva makt kan gjøre mot mennesker

    Aldri vil vi glemme menneskers hat mot mennesker

    skrevet av Mathilde 16 år etter beslk i en konsentrasjonsleir i Polen

  96. DA KAN STORMENE BARE KOMME

    noen ganger
    når munnen din
    lager små rynker rundt
    øynene dine
    når du er så nær
    at hjertet ditt pumper blod
    inn i magen min

    noen ganger
    når du ligger
    på leppene mine
    som modne blåbær
    fra høstskogen
    og håret ditt dufter
    av granbar

    tenker jeg

    at sekundene
    sprenger
    i fingrene mine
    etter å stupe innover i deg
    etter å lage små stormer rundt deg
    til du står naken igjen
    og jeg står naken igjen

    da kan
    stormene
    bare komme

    LIN

  97. FRA UNGDOMMEN

    Livet har behandlet ham rimelig slett
    For et arr eller to kan ei være lett
    Når sårene verker og aldri vil gro;
    betennelsen vokser – han mister sin tro

    De vil ikke høre, langt mindre forstå
    Hvordan dette menneskes liv vil forgå
    Uten et eneste arr på sin kropp
    Vil nåtidens hvitfrakker snart gi ham opp

    Om det sårer med legenes inkompetanse
    vil han aldri bli bedre av krass arroganse
    For Galskapens ofre fikk en klar anekdote;
    “Depresjonene deres er tidsriktig mote”

    Han har det ikke bra hvis han gråter hver kveld
    Han er ikke frisk hvis han skader seg selv
    Han blir ikke kvitt sin disharmoni
    Han er skolens eksempel på schizofreni
    Han er som oss andre, og ikke normal
    Han kan likevel ende opp suicidal
    Han bor i et land tømt for menneskeverd
    Han er ingen taper, han er ingen nerd

    Platen din hakker på velbrukt refreng
    Om alle de svakes verbale terreng
    Profetien som dømmer blir gjerne reell
    Når alt går i sirkel og fyller seg selv

    Han erklærer omsider sin egen falitt
    Svelger unna sin stolthet, og fallet er fritt
    Resultatet blir blodig og taler sin sak:
    Tjueandre i første stod dolken ut bak

    KURT

  98. VIL DU DANSE MED MEG?

    Hvis du vil danse med meg
    i kjærlighetens dans
    skal du vite
    at jeg vil spidde deg
    med min hissighet,
    jeg vil flykte bort fra deg
    i min sårbarhet,
    jeg vil såre deg
    med min uforstand,
    jeg vil bade
    i din sjels hemmeligheter
    til du kanskje føler
    du er nær ved å drukne,
    jeg vil være alene
    med min ensomhet,
    jeg vil øse
    av min følsomhet og hengivenhet,
    jeg vil vite hvem du er,
    og du skal vite hvem jeg er,
    og vi skal danse
    i storm og stille.

    VENUS

  99. La pulsen din være mine hjerteslag

    hvis du lurer på hvorfor jeg sitter så nær deg,
    så er det fordi jeg vil du skal

    puste
    meg
    inn

    så kan jeg pulsere
    i blodet ditt
    leve i hjertet ditt
    og danse
    i hver minste
    del av deg

    av lve dikt.no

  100. Another month,
    another fear.
    Another smile,
    another tear.
    Another vinter, a summer to..
    but there will never be another you ❤

  101. DU VAKRE GAMLE MENNESKE

    Du gamle andlet,
    sliten i augene
    Ramma inn i rynker
    Som fortel om eit liv
    I arbeid – i omsorg og uro

    Fortida ligg bak deg
    Og framtida reknast i månader, få år
    Ein dag om gongen
    Små skritt mot dødens port.

    Utgangen av livet
    Som du ventar på
    Og lengtar etter
    Du har gjort ditt
    Det er godt å få kjenne
    Hendene og føtene,
    Kjenne kvila i kropp og sjel

    Men gleda er der au
    Eg ser den i gjennom augun dine
    Ei rynke frå eller til
    Som syner gleda over
    eit mektig langt liv

    Dei andre har klart seg bra
    stelt seg vel
    klarer seg sjøl – no..
    Dei kjem ein og ein som regel
    Ser dei ikkje så ofte du vil
    Travelt for dem i dag.

    Du er klår og tankana vandrar
    På menneske som har forlatt deg
    Gått føre deg og saknan
    På andre sida
    Der ljoset skin og
    Eit gledeleg gjensyn ventar
    På deg au

    Du ventar på dagen som skal koma
    Da kvila fell inn
    Da stilla for alltid vil syna
    At livet ditt ble slik du venta
    Frå ditt eget sinn.

    Da rynkene blir glatta ut
    Og augun blir letne att
    Da di mjuke stemme blir sakna
    Og eit liv slokna att.

    (kjell morten bråten)

  102. Marriage is an alliance entered into by a man who can’t sleep with the window shut,
    and a woman who can’t sleep with the window open.

    George Bernard Shaw.

  103. Ei bøn til Gud – KVEN ER DEI?

    Kven er dei Gud –

    eg vil tala med deg

    men nokon skjermer deg

    eg ser deg ikkje

    nokon står i vegen!

    …og stemmene deira

    overdøyver deg.

    Høyrer du eg ropar!

    Eg vil du skal sjå meg au

    Dei seier eg er ikke god nok for deg

    kven er dei Gud?

    Dei talar i tunger

    eit språk ingen forstår

    – er det slik du talar?

    er det di stemme Gud?

    dei svimer av i din nærhet,

    men er du der Gud?

    Kvifor roper dei på deg

    – du er jo der. Ser dei ikkje?

    Tal til meg – men la meg forstå deg

    kven er dei dei som ropar og

    skrik og veiver med armane?

    Dei vil frelsa meg

    og legg hendene sine på meg

    Det gjer vondt Gud

    for dei slår meg.

    Dei ropar – bli frisk

    eg er da ikkje sjuk Gud!

    Dei dytter meg av vegen

    Noko dei kallar den smale sti

    Eg får ikkje gå saman med dei Gud!

    Du er så nær meg du Gud

    kvifor hører eg ikkje berre

    di stemme?

    Kvifor skrik dei slik?

    Kvifor ljuger dei?

    Kven er dei Gud?

    Er dei nærast deg Gud?

    Er dei betre enn meg?

    Kvifor skapte du meg slik

    når eg ikkje får være

    den eg er

    Kan eg få elska au?

    Kan eg få lov å leva

    så godt eg kan

    kan eg få lov å leva

    og legge hovudet mitt

    i ditt favn.

    Kan du leggje armene rundt meg Gud?

    kan du trøysta og lova meg fred?

    Eg vil leva og elska

    og elska å leva

    og hjelpe andre med fred.

    Kven er dei Gud?

    Er dei dine soldatar?

    Dei bruker orda dine som våpen

    og trugar meg med

    at eg skal brenna i evig tid.

    Dei seier dei elskar deg Gud.

    Kven er dei?

    (kjell morten bråten)

  104. Alt var glede den første skoledagen.
    Vi var spente, ett skritt nærmere den voksne verden.
    Vi ble ropt opp, en etter en.
    Stolte foreldre sto å så på. Hvor var du da, lille Amy?

    Etter en uke kom det en ny jente, vi så henne nesten ikke.
    Vi måtte være snille mot henne, hun hadde ingen foreldre.
    Det er for sent å begynne etter en uke, da får du ingen venner da.
    Hva drev du med, lille Amy?

    Årene gikk. Vi ble sterkere: Du ble svakere.
    Vi ble til gjenger som gikk sammen til skolen, og var hjemme hos hverandre etterpå.
    Var du ikke ensom, lille Amy?

    Jeg husker et selskap i 4. klasse. Alle var bedt, du også.
    Vi kledde oss opp i de peneste kjolene. Vi måtte le da du kom i din.
    Vi spiste kaker og lo, du smilte…Kanskje.
    Før vi skulle gå, ville vi ha en morsom lek.
    Det var min idé, du ble valgt ut. Du fikk vasket håret i klissete cola.
    Vi lo, du gråt. Kom det tårer, lille Amy?

    Du var ikke så smart, hadde mange feil. julen kom og julen gikk.
    Men først skulle vi ha julespill på skolen.
    Josef, Maria Og Jesus.
    Du var Jesus-barnet i krybben.
    Jeg var Maria. Vi kløp og klorte deg. Selv under forestillingen
    plaget vi deg.
    Du var Jesus-barnet det uskyldige.
    Hva tenkte du da, lille Amy?

    Jeg Husker en dag. Vi skulle ta med gamle familieting og
    fortelle om dem i klassen.
    Jeg hadde med bestefars tresko. DU hadde en nydelig dukke.
    Den var av porselen med silke kjole og gullhår.
    Den var din oldemors. Den var for fin.
    Vi tok den og knuste hodet, vi badet den i søla. Reiv i klærne
    og klippet av håret. Vi ødela den helt.Vi ødela en bit av deg.
    Kan du tilgi, lille Amy?

    Ungdomsskolen. Vi fikk nye venner. Men du var der fortsatt, som en skygge.
    Vi truet deg, til og fra skolen sparket vi deg. Til jul engang hadde du fått
    en ny penn. Jeg tok den, jeg har den ennå. Den var av god kvalitet så den skriver fortsatt. Hva skriver du med, lille Amy?

    Jeg husker en gang i 7 klasse, Noen stjal jakka mi.
    Jeg så hvem det var, to gutter fra første.
    Jeg gråt, den var ny og innmari dyr.
    Jeg gikk nedover koridorene, egentlig var det vel time,
    men jeg gråt. Helt i enden traff jeg deg.
    Jeg hulket. Du kom bort til meg og spurte forsiktig hva det var.
    Jeg fortalte deg gråtende alt, du trøstet meg med få ord.
    Jeg gråt inntil din magre kropp. Hvorfor var du så snill, lille Amy?

    Vi gikk inn i neste time, du litt etter meg, for jeg ville jo ikke at det
    skulle se ut som vi var sammen.
    Da skoledagen var slutt, tok vi deg. Alt det myke hadde jeg glemt.
    Vi klorte deg.Jeg beskyldte deg tilogmed for å ha tatt jakka mi.
    Så jeg tok din, den var ikke like fin som min, men den var OK.
    Frøs du da, lille Amy?

    Vi hadde om mobbing på skolen, var det nødvendig?
    Klassen vår var jo så god, godt miljø og hvertfall ingen mobbing.
    Vi hadde prøver, du måtte hjelpe oss.
    Vi lagde lapper der du måtte skrivet svaret, ellers…
    Du gjorde som vi sa, det hadde du alltid gjort.
    Så kom læreren, du ble tatt i juks, bare du.
    Du protesterte ikke, fikk straffen,LG som vi skulle hatt.
    Det ble mange slike, vi røpte oss aldri. du tok imot vår straff.
    Husker du da du var Jesus-barnet, lille Amy?

    Vi hadde jo vinter også. Den var vel den værste for deg. Jeg husker vinteren i 7, den var litt spesiell. Jeg var sur på alle, det gikk utover deg.
    Hele klassen var med, vi tok tak i hodet ditt, ristet deg og rev av deg jakka.
    Hodet ble dyppet i snøen menge ganger.
    Vi begravde deg i snøen og kjørte over deg med akebrett.
    Så du noe, lille Amy?

    En lærer kom å fant deg, Sykehuset neste. Klassen måtte skrive brev til deg, der du lå.
    En av klassekameratene våre hadde besvimt av hodepine i snøen.
    Og vi var jo en god klasse, så god-bedring kort og konfekt var en selvfølge.
    Men hva tenkte du da du så de skulte truslene i brevene og da du så at alle de beste sjokoladebitene var borte, Hva tenkte du da, lille Amy?

    Du kom på skolen igjen. Litt stillere enn før, litt reddere enn før?
    Vi tok skolebøkene dine,du gjorde jo alltid lekser, så nå slapp vi det også.
    Karakterene dine sank vel? Hva sa de hjemme da, lille Amy?

    Det ble sommer, klassen dro på utflukt til stranda.
    Du var så spinkel i din blå badedrakt.
    Vi svømte og spilte ball i det herlige vannet. Så tok vi deg..Igjen.
    Vi gjorde det for morroskyld. Du så altfor fredelig ut der du svømte.
    Vi hang oss på deg og vi holdt deg under vann. Du hostet og svelget vann.
    Hvorfor skrek du ikke, lille Amy?

    Du besvimte i vannet, vi dro deg i land etter håret.
    En lærer fikk liv i deg igjen. Stakkars liten, hun fikk kramper i vannet.
    Drømte du, lille Amy?

    Sommerferien kom, vi gledet oss.
    Du ble glemt i gleden. Du var vel glad da, gledet deg når vi gledet oss.
    Sommerferien skilte våre veier, sommerferiens gleder sto for døren.
    Hadde du det gøy, lille Amy?

    Skolestart igjen, Du var enda tynnere nå og blekere.
    Skoleåret åpnet med blåmerker for deg. Vi banket
    deg opp første skoledag. Omtrent en gang i uka fikk du.
    Du ble holdt utenfor, aldri hadde du en venn.
    Vi stjal ting fra deg, det vi ville ha, tok vi.
    Hvordan hadde du det, lille Amy?

    Intill en dag i Mai.
    Vi kom på skolen, vi så deg ikke.
    Læreren var blek…Rektor kom inn i klasserommet
    -Hun druknet seg i natt.
    Klassen ble stille, Samvittigheter mørknet.
    Ute var våren i full gang, snart sommer nå.
    Du valgte en fin dag å dø på, lille Amy

    (marianne, daria.no)

  105. VESLE JENTE
    Erik Bye

    Vesle jente, du som lytter og kan høre.
    Vesle jente, med to øyne som kan se:
    Vil du være en konkylie mot mitt øre?
    En monokkel jeg kan skimte veien med?
    La oss gå med bare ben langs dine stier,
    og mens morgenduggen kjøler våre tær,
    vil du lære meg hva jord og himmel sier
    til den som uten skam kan bøye sine knær.

    Du som ser i meg et grånende orakel,
    om du visste hvor jeg skjemmes i mitt skjegg,
    når du yr av fryd har fattet et mirakel
    i en stankelben som kravler på din legg.
    Du som spør meg om den gode Gud kan tisse
    og om Jesusbarnet kjører rundt i bil.
    Vil du lære meg med glade kritt å risse
    en strek av munterhet i tidens grå profil.

    Når du gråter litt, og verger deg bak puten
    mot en natteangst som bare du kan se,
    ja, hva hjelper det at det er regn mot ruten,
    og den snille skyggen av det gamle tre?
    La meg trøste deg og si at det er ingen
    stygge menner ute. Sov nå inn som før!
    Men jeg selv kan huse busemenn i bringen.
    Å, vesle jente, kan du jage dem på dør?

    Vesle jente, vil du ennå ride ranke?
    Vil du ennå søke trøst imot mitt kinn?
    For jeg trenger en revelje for min tanke
    og en streng som kan få tone i mitt sinn.
    Noen sier vi må telle våre dager.
    Noen strir med å få dagen til å gå.
    Mine beste døgn fant jeg i dine hager
    og jeg skal skatte dem som jordbær på et strå.

  106. Møllerens Iren

    Den ene kom om høsten, løvet gylnet på hver gren
    Den andre kom om vint’ren, muntert traskende i sne’n
    Skjønt begge hadde avtjent samme året i arme’n
    så ble de bitre fiender om møllerens Irene

    Men pikehjertene, nei, dem skal man slett ikke tro,
    de banker stundom for en, men like ofte for to
    Og sier en pike ja til en kavaler,
    går hennes tanker nok ofte til flere

    For å få slutt på striden så sa mølleren til dem:
    «Den som gir tusen daler, får min datter og mitt hjem»
    Og frierne de dro i verden ut på raske ben
    i håpet om å tjene nok til møllerens Irene

    Men pikehjertene, nei, dem skal man slett ikke tro,
    de banker stundom for en, men like ofte for to
    Og sier en pike ja til en kavaler
    går hennes tanker nok ofte til flere

    Da fire år var gått, så man en dag et ynk’lig syn
    da kom de begge traskende fra hver sin kant mot by’n
    Og begge halte opp av lommen tusen daler, men
    en rikmann hadde forlengst fått møllerens Irene

    For pikehjerter er ingenting og feste seg ved,
    de banker stundom for en og to, men også for tre
    Og frierne svor på, slikt lar ingen seg by,
    nå er de trofaste venner på ny

  107. GRYTA HENNAR MOR

    BLANT LJOSE BARNEMINNE ER GRYTA HENNAR MOR,
    HO STÅR PÅ GAMLE TOMTER DER VILLE BLOMAR GROR
    HO ER NOK SLITT AV SLEIVA, AV RUST OG TIDAS TANN
    MEN INGEN KAN FORTELJA SOM GAMLE GRYTA KAN

    GRYTA HENNAR MOR
    BLANT LJOSE BARNEMINNE ER
    GRYTA HENNAR MOR

    NO ER DET LENGE SIDAN, OG MANGE ÅR HAR GÅTT
    FAR OG MOR ER BORTE, SI KVILA HAR DE FÅTT
    MEN ENDÅ KAN EG HØYRA STÅKET KRING VÅRT BORD
    DÅ ALLE SKULLE METTAST AV GRYTA HENNAR MOR

    REFR. GRYTA HENNAR…OSV

    OG GRYTA KAN FORTEJA OM GODE, SNILLE FAR
    SOM GJENNOM TUNGE TIDER SI BØR TIL GRYTA BAR
    I SLIT FOR MANGE UNGAR, I SOLSKIN, SOM I FROST
    OM DEN SOM SIGNAR MATEN, SJØL FATTIGMANNENS KOST

    REFR. GRYTA HENNAR …OSV

    EG HØYRER FUGLEN SYNGJA, SOM DENGONG VI VAR SMÅ
    OG HIMLEN ER DEN SAME, EVIG UNG OG BLÅ
    MEN BLANT DEI SÅRE MINNE, DER ER EI GLEDE STOR
    FOR GUD HAR PLANTA BLOMAR KRING GRYTA HENNAR MOR

    REFR. GRYTA HENNAR ..OSV

  108. Syng kun i din ungdoms vår

    Syng kun i din ungdoms vår
    i din lyse sommer
    Sangens væld fra hjertet går
    Og til hjertet kommer
    Engang dine ungdoms kvad
    Vil når høsten kommmer glad
    Tone dig i møte
    Håret gråner, sangens elv
    Flyder mer stille
    Rinder før du ved det selv
    Ut i mindets kilde
    Sødt er da hvert ungdoms kvad
    Som en røst vemodig glad
    i de tause lunde

    Anders Dalsegg

  109. Vårsøg

    No skin de sol e høgste Svealiå.
    No bli det vår, de kjenne e så vel.
    De søng så tongt kring alla dalasiå,
    å synnavinn han kjem å gjer me sel.

    Når sommarn kjem, da bli de fint e fjellå,
    da ska e dit å hør kår bekkjinn søng,
    å kliv te topps e brattast berjestellå,
    å vea gras å tort å tågberløng.

    E kjenne lokt tå gras kring alle haua,
    å sola skin, å bjøllåin kling så kløkt.
    Å tjønninn legg så blank der e ska laua
    me berg ekreng, der e kainn sol me trøkt.

    Å du, å du, kår sårt å selt e stoinna.
    når sola skin frå kvite høgdå ne.
    Da væt e vår’n han e kje lenger oinna
    at e får levva slik ein sommar te.

    Da væt e vesst at bekkjin legg å venta
    poinn kalle isa me så sval ein drekk.
    Når hausten kjem å sistkveldskløva henta
    da ska e takk for sommar’n så e fekk.

    Johan Dalsegg
    født 12.1.1922
    død 16.1.2006

  110. På Dalseggvolla

    På Dalseggvolla i bratte lia,
    der glad oss levde den første tia.
    Ho bæssmor Volla, han far og ho mor,
    og søskenflokken som snart vart stor.

    Så kom den tia oss mått på skulin.
    Det va itj greitt når det va snø og kuling.
    Som oftast va det no dåle vei,
    han va no slett itj korskje fin hell brei.

    Om mårgon tile oss mått no gå.
    Oss trång en time da oss va små.
    Men oss kom da bestandig fram.
    Å snu på veia, det va ei skam.

    Heim mått dem strev både sent og tile,
    og lite va det med somn og kvile,
    for barneflokken den va no stor.
    Det va itj greitt å vårrå far og mor.

    Men hjølp te mått oss no alle ongan,
    om oss va lei tå di somme gongan.
    For det va itj-nå som het for nei.
    Når oss va bee’ mått oss pik ivei.

    Ho mor ho vov, og det vart kle tå tya.
    Han far bøtt sko og stelt te mang tå nya.
    Oftå satt’n te langt på kvell,
    me ongan sov poinne mjuke fell.

    All striast va det i onnatiå,
    når sola stækt oppi Dalsegg-liå.
    Da krøktest røggen poin børa stor,
    for ku og sau mått ha vinterfor.

    Men gauast va det med markaslått.
    Oss slo og høya og kasta såt.
    Og skjør og kaldgraut og spikkjimat
    trong itj-nå bord eller fine fat.

    På Dalseggvolla i bratte lia,
    der lært oss mangt som ha hjølpt oss sia,
    for da oss voks te og vart litt stor,
    da mått oss bort ifrå far og mor.

    No e oss spredd for alle vinne,
    men alle har oss det sommå minne.
    På Dalseggvolla en heim det var,
    og der frå minnest oss ho mor og’n far.

    Johan Dalsegg

  111. Å leva det er å elska

    Å leva, det er å elska
    Det beste di sjel fekk nå;
    Å leva, det er i arbeid
    Mot rikare mål å trå.

    Å leva, det er i livet
    Å finna det største verd;
    Å leva, det er å vinna
    Til sanning i all si ferd.

    Å leva, det er å leggja
    All urett og lygn i grav;
    Å leva, det er som havet
    Å spegla Guds himmel av.

  112. I ni måneder skaper kvinnen
    min førstefødte, og jeg er kun
    en satelitt rundt hennes mage.

    I ni måneder bærer kvinnen
    nytt liv i sin midte, og jeg grånes
    av bekymring for dem begge.

    I ni måneder stønner kvinnen
    og overser meg helt, og jeg sukker
    over skaperverkets ensomhet.

    Etter ni måneder presser kvinnen
    ungen ut i verden, og jeg løfter
    et skaperverk i mine hender.

    Ni år seinere ser jeg ungen løpe
    i gresset med grønske på knærne
    og et ansikt fyllt av livsglede.

    Etter atten år er ungen blitt en voksen
    som ser på meg med alvorlig ansikt
    og forteller at den står på egne bein.

    Selv står jeg knapt lenger, men stokken
    støtter meg og kvinnen har min hånd,
    og livet kan få lov å strømme videre.

    hentet fra bloggen spill levende http://spilliv.wordpress.com/category/poesi/

  113. Din veg

    Ingen har varda den vegen
    du skal gå
    ut i det ukjende.
    ut i det blå.
    Dette er din veg.
    Berre du
    skal gå han. Og det er
    uråd å snu.
    Og ikkje vardar du vegen,
    du hell.
    Og vinden stryk ut ditt far
    i aude fjell.

    Olav H. Hauge (1908 – 1994)

  114. GAMMEL UNGDOM

    Ennå er jeg ung av sinn
    om kroppen står for fall
    Og ikke lenger har den kraft
    som kanskje kreves for å kjempe
    Mot tidens vær og vind.
    Men ennå kan jeg se med egne øyne
    Om blikket ikke lenger er så klart
    og sansene for øvrig er blitt sløvet,-
    forstanden er dog ennå blitt bevart.

    Ennå er det skjulte lenglser der,
    like mange som de engang var,
    og mine drømmer er de samme, like rotete og meningsløse
    Uten sammenheng med livet som det er.
    Og ennå kan jeg kjenne duft
    av bjerk i vårlig skrud
    og høre trostens lokkesanger
    til den som vil bli brud

    Ja, ennå er min sjel så ung,
    sov var jeg født i går,
    og uten rynker vil jeg tro, –
    At mitt ansikt bærer livets preg
    er en byrde mer lett enn tung,
    for så lenge mine rynker er i huden
    og jeg føler glede ved mitt liv,
    Da kan jeg fortsatt elske det
    Om jeg er gammel som et tørket siv.

    Otto Authèn

  115. PORSGRUNN 200 ÅR
    (sang skrevet av Håkon Olsen, toner Hans A Høimyr)

    Porsgrunn er byen vi alle har kjær
    hit kommer folk i fra fjern og fra nær
    Byen var kjent for sin tungindustri
    nå er den kjent for sin nye amfi

    kjent er og byen for sitt porselen
    pyntet med blomster er byen blitt pen
    Byen som før var så røykfull og grå
    nå skinner solen fra himmelen blå.

    Byen ble grunnlagt i atten null sju
    by jubileum det feirer vi nu
    Stedsans, teater og all slags kultur
    her er det mangfold langt mer enn du trur

    Byen har feiret de to hundre år
    framgang og vekst på agendaen står
    Elva vår lå der så stille og blid
    og speilet århundrets fyrverkeri

    Hverdagen kommer men alle som en
    mener at byen er ryddig og pen
    Kulturhus skal bygges det gjør oss glad
    Porsgrunn er byen, her har vi det bra.

  116. FRØET

    Jeg ligger bare her og gror
    og drikker vann og spiser jord.
    Her er så varmt og mørkt og vått.
    Her er så fredelig og godt.

    I natt kom regnet lett på tå
    og banket ganske sakte på.
    Det hvisket til meg: Lille bror,
    en vakker dag blir du så stor

    at du kan løfte taket vekk.
    Og i en bitteliten sprekk
    vil hele verden åpne seg
    og sola smile ned til deg.

    Inger Hagerup

  117. DU OG JEG

    Hei på deg med pels og diamanter
    og med luksusbil og tykk gemal
    og en flokk med fedre, mødre, tanter
    til å jevne for deg livets jammerdal.
    Hei på deg!
    Se på meg!
    Mine filler skinner langt av lei
    og forresten skinner hele jeg.

    Din gemal har gitt deg dine stener.
    Du betalte dem med trette kyss.
    Jeg er pyntet med en kvast syrener
    stjålet av min venn i parken nyss.
    Hei på deg!
    Se på meg!
    En syren mot tusen stener – hva?
    Men jeg bytter heller ikke da.

    Du har luksus, posisjon og penger
    og forresten megen herlighet.
    Jeg har det som hele verden trenger:
    Lykke, frihet, sol og kjærlighet!
    Hei på deg!
    Se på meg!
    Tror du jeg misunner deg ditt gull,
    jeg som selv har hele verden full!

    Inger Hagerup

  118. Jeg våknet av at noe
    var utenfor i natt.
    Det surklet og det sukket
    så underlig forlatt.

    Det var den gamle vinter
    som gikk og sa farvel.
    Han stabbet rundt på støle bein
    og snakket med seg selv.

    Han famlet mot mitt vindu
    et valent øyeblikk.
    Jeg så den store blinde hånd
    mot ruten før han gikk.

    Så spyttet han og harket
    et gammelt rustent: Hø!
    og labbet ingensteder hen
    dypt i sin egen snø.

    Inger Hagerup

  119. Vårkveld i mars

    Rør ikke ved mitt hjerte i dag.
    Våren har gjort det alt.
    Bølger av gammelt nederlag
    kysser det, hardt og salt.

    Bølger av nederlag og savn.
    – Trodde jeg det var borte?
    Si ikke noe. Nevn ikke navn.
    Våren har nettopp gjort det.

    Noe har våknet. Det svir av seg selv
    verre enn sult og tørst.
    Rør ikke ved mitt hjerte i kveld.
    Våren har vært her først.

    Inger Hagerup

  120. Idag

    Du er ung idag, du er sterk idag,

    og den grønne jord er din.

    Fold dig ut som et knitrende silkeflagg

    i den feiende, friske vind!

    Du er full av sol og av gyllen vår,

    og du kjenner de tusen sange.

    Og du eier en verden av skjønnne år

    og av timer rike og lange.

    Fold dig ut idag mens ditt hjerte slår

    og ditt sinn er en blomsterhave.

    Grip din skinnende lyse vår

    og livets tindrende gave!

    Inger Hagerup

  121. Den nye dag

    Den nye dag har intet ansikt ennå.
    Hyllet i en stjernekappe
    kommer den susende mot jorden.
    Så kaster den kappen og står skjønn og naken
    med hendene fulle av solen.
    Mellom sine fingerspisser
    lar den timene dryppe fra evigheten.
    Den vasker fjellene med sitt blendende smil
    og på sine hvite skuldrer bærer den
    tusen ukjente sorger.

    Inger Hagerup

  122. Ikke de glupeste sitatene akkurat:

    Det er ikke vanskelig å finne gode kvinner til topplederjobber, men du må bruke nettverk og lete bevisst.
    Kjell Magne Bondevik

    Det var ikke noe rosenrødt svart/hvitt-bilde jeg tegnet her.
    Kjell Magne Bondevik

    Jeg har sagt det tusen ganger før, og nå sier jeg det for tredje og siste gang.
    Kjell Magne Bondevik

    Jeg har sett et intervju med Hilde Frafjord Johnson med tittelen ‘misjonærstillingen’. Men jeg har ennå ikke sett noe resultat av det.
    Kjell Magne Bondevik

  123. Haven

    Imorges var trærne blitt våte,
    og mulden bar duft av regn.
    Og mulden – det var som en gåte –
    bar duft av min barndoms egn.
    Min sjel fikk et pust fra den have
    hvor jeg var en prins som gutt.
    Der kunde jeg klatre og trave
    fra daggry til dagens slutt!

    Langs elven gikk bronsestakittet.
    Der stod jeg når sol gikk ned
    og drømte og lengtet og tittet
    og hatet min haves fred.
    På elven fløt slanke snekker
    som skulle en tur på fjord.
    Men barnet har lengsler som rekker
    utover den vide fjord.

    Og høit i den store kastanjen
    – i høide med byens spir –
    der kunde jeg speide til Spanien
    og lenger, ja til Algir!
    Men nu – kan jeg fly over byen
    med motor og larm og gny,
    og ikke engang fra skyen
    ser jeg så langt påny.

    Så gikk jeg til haven imorges.
    Jeg tenkte: Nu står dens trær
    med bristende knopper og våres
    i dette velsignede vær.
    Nu kjenner jeg verden så vide,
    men intet i den er mitt –
    så nu er det kanskje på tide
    å søke tilbake til sitt.

    Men intet av det var tilbake
    som kunne ha bragt mig trøst,
    ei plenen jeg pleiet å rake
    for løv i hver gyllen høst,
    og ikke de hengende piler
    og huset som stod for fall.
    Der stod en garasje for biler
    hvor hestene hadde sin stall.

    Og bronsestakittet var revet.
    Der løp nu et plankeverk
    hvor engang min drøm har levet
    og lengtet seg skjønn og sterk.
    Og duften fra elven var ille,
    det luktet av røk og fabrikk.
    Fra gaten som engang lå stille
    hvinte det vilt i en trikk.

    Jeg skjenker mitt hjerte en gave
    i duften av muld og regn –
    en drøm om min barndoms have
    med plener og hekk og hegn
    og blomster som vugger og neier
    med kalker av dugget gull…
    For alt jeg i verden eier
    er duften av regnvåt muld

    rudolf nilsen

  124. På stengrunn

    De unge bjerkene i svarte byen
    de står og bruser med sitt lyse løv,
    som om de åndet store skogers vårluft
    og ikke skorstensrøk og gatestøv.

    De løfter tappert sine tynne grener
    og lar dem svaie under vårens sus
    og varme sig i solens gode stråler,
    som flommer inn imellom gatens hus!

    Men de blir aldri som de store trærne,
    som står og suser ute i det fri.
    Slik er det når man vokser op på stengrunn
    og bare har en drøm om skog og li.

    rudolf nilsen

  125. Et hjem

    Et hjem er der, hvor alle dine tanker
    kan lege frit som børn paa faders fang,
    hvor ei din røst paa hjertedøren banker,
    før svaret lyder i beslægtet sang.
    Et hjem er der, hvor dine haar kan graane,
    og inen mærker, at du ældes dog,
    hvor kjære minder dæmrer for at blaane
    som aasens rygning blaaner bagom skog.

    Henrik Ibsen

  126. Aarstidernes Blomster

    Roser røde!
    Eders Blade meer ej gløde
    Sødt i Purpurskiær;
    Visne rives
    De fra Busken, og omdrives
    Rundt i Luften hist og her.

    Dage svinde;
    Rosens Krands ej meer skal vinde
    Sig omkring mit Haar.
    Hulde Sommer!
    Nu din Afskedstime kommer;
    Høsten mørk for Døren staaer.

    Vaar, Du Spæde!
    Kun hos Dig boer Glæde;
    Og i Somrens Stund,
    Medens Violen
    Staaer i Foraarssolen,
    Rosen i sin Sommerlund.

    Længst har dufted
    Vaarviolen mildt omlufted,
    Ej den blomstrer meer;
    Rosenkrandsen
    Mister Purpurglandsen,
    Snart ej meer dens Pragt jeg seer.

    Dog, hvi klage?
    Hvorfor ønske sig tilbage
    Tiden, som hensvandt?
    Høsten kommer,
    Astren stander skiøn blandt Blommer,
    Den beskedne Glædes Pant.

    Høsten svinder;
    Vintrens Dag oprinder
    Blomster visne hen.
    Grøn og frodig
    Himmelstræbende og modig
    Stander Granen dog igjen.

    Den os minder,
    At Livskilden stedse rinder
    Fort i stadig Dands.
    Hvi forsage,
    Da enhver af Aarets Dage
    Har sin egen skønne Krands?

    av Henrik Anker Bjerregaard

  127. Vi ere en nasjon vi med

    Vi er en nasjon vi med,
    vi små en alen lange;
    et fødeland vi frydes ved,
    og vi, vi ere mange.
    Vårt hjerte vet, vårt øye ser
    hvor godt og vakkert Norge er;
    vår tunge kan en sang blant fler,
    av Norges æres sange.

    Mer grønt er gresset ingensteds,
    mer fullt av blomster vevet
    enn i det land hvor jeg tilfreds
    hos far og mor har levet.
    Jeg vil det elske til min død,
    ei bytte det hvor jeg er fød’,
    om man et paradis meg bød
    av palmer oversvevet.

    Henrik Wergeland

  128. HILDRINGSTIMEN

    I hildringstimen er det godt å seile. En kaffekjeft og stump med sirup på.
    Du åpner med et smell ditt rorhusvindu, og stikker nesa ut og snuser mot det blå.

    Ja, se den gamle gullsmed, morgensolen, har atter hamret havet til et fat, der Skaperen med ødselhet har drysset, en håndfull holmer som nå bader i karat.

    Og se mot styrbord, gjennom hildringsdisen: – de fjerne øyer svever! Fjell kan fly! Nå aner du hva salig Adam skuet, da han ble purret ved det aller første gry.

    I slikt et lys, da blir alt mørkt et minne, du hviler hånden rolig mot ditt ratt og gnukker tommelen mot midtskipsmerket, og vet, for denne gang, din kurs var riktig satt.

    Du møter kuttere på vei mot feltet, et solbrent fjes, som spytter brunt i le. En fiskerneve hilser fra et rorhus og gjør din glade hjemreis dobbelt rik ved det.

    For ennå er din skute langt av lande, men aldri var deg mennesket mer nært enn nettopp nå, i denne gyldne time som lar deg fatte alt du har å holde kjært.

    I hildringstimen er det godt å seile og favne lys til kraft for blod og ben. Og vite at, i netter som skal komme så fins en kurs imot et land av sang og sten.

    – Erik Bye –

  129. VELKOMMEN TIL VERDEN

    Du sparker i magen – og vips så er du her
    Så pludrer du og skriker – til glede og besvær
    Du snubler og ramler og slår deg gul og blå
    Men innen man vet ordet av det, har du lært å gå

    Så kjære – hvem du enn er så velkommen til verden
    jeg følger med, du kan selv velge ferden.
    Mange rare veier skal du gå

    Mange nye venner vil du få
    Men kjære, hvem du enn er, så velkommen til livet
    Hva du får se kan jeg ikke beskrive
    men det venter mange rare eventyr
    Når din første morgen gryr

    Du står foran speilet, nå er du jammen lang
    og tenk på visse steder er kjolen blitt for trang
    Så blir du forelsket og alt er som en drøm
    Det er bare første kjærlighet som er så øm så øm.
    Så står du her en dag og sier mor jeg skal ha barn
    Da føler du det slik som jeg i dag

    At kjære, hvem du enn er…….

    (UKJENT)

  130. Kvelden lister seg på tå
    Kvelden lister seg på tå
    Over kløverengen
    Himlen har tatt stjerner på
    Alle barn skal sove nå
    Sove søtt i sengen

    Melk og brød fra krus og fat
    Er så gode venner
    Med en liten trett krabat
    Som skal spise aftensmat
    Med små melketenner

    Og to røde lette sko
    Setter vi på matten
    Er så slitne begge to
    Men nå skal de stå i ro
    Hele hele natten

    Natten kommer svart og stor
    Alle ting blir borte
    Seil i mørke lille jord
    Med en liten gutt ombord
    I sin lille skjorte

    Inger Hagerup

  131. Terje Vigen – av Henrik Ibsen

    Der bodde en underlig gråsprængt en
    på den yderste nøgne ø;-
    han gjorde visst intet menneske mén
    hverken på land eller sjø;
    dog stundom gnistred hans øjne stygt,-
    helst mot uroligt vejr,-
    og da mente folk, at han var forrykt,
    og da var der få, som uden frygt
    kom Terje Vigen nær.

    Siden jeg så ham en enkelt gang,
    han lå ved bryggen med fisk;
    hans hår var hvidt, men han lo og sang
    og var som en ungdom frisk.
    Til pigerne havde han skæmtsomme ord,
    han spøgte med byens børn,
    han svinged sydvesten og sprang ombord;
    så hejste han fokken, og hjem han foer
    i solskin, den gamle ørn.

    Nu skal jeg fortelle, hvad jeg har hørt
    om Terje fra først til sidst,
    og skulle det stundom falde lidt tørt,
    så er det dog sandt og visst;
    jeg har det just ej fra hans egen mund,
    men vel fra hans nærmeste kreds,-
    fra dem, som stod hos i hans sidste stund
    og lukked hans øjne til fredens blund,
    da han døde højt opp’i de tres.

    Han var i sin ungdom en vild krabat,
    kom tidlig fra far og mor,
    og havde alt døjet mangen dravat
    som yngste jungmand ombord.
    Siden han rømte i Amsterdam,
    men længtes nok hjem tilslut.
    og kom med «Foreningen», kaptejn Pram;
    men hjemme var ingen som kendte ham,
    der rejste som liden gut.

    Nu var han vokset sig smuk og stor,
    og var dertil en velklædt knægt.
    Men døde var både far og mor,
    og sagtens hans hele slægt.
    Han stured en dag, ja kanhænde to –
    men så rysted han sorgen af.
    Han fandt ej, med landjorden under sig, ro;
    nej, da var det bedre at bygge og bo
    på det store bølgende hav!

    Et år derefter var Terje gift,-
    det kom nok på i en hast.
    Folk mente, han angred på den bedrift,
    som bandt på et sæt ham fast.
    Så leved han under sit eget tag
    en vinter i sus og dus –
    skønt ruderne skinned, som klareste dag,
    med små gardiner og blomster bag,
    i det lille rødmalte hus.

    Da isen løsned for lindvejrs bør,
    gik Terje med briggen på rejs;
    om høsten, da grågåsen fløj mod sør,
    han mødte den undervejs.
    Da faldt som en vægt på matrosens bryst:
    han kendte sig stærk og ung,
    han kom fra solskinnets lysende kyst,
    agter lå verden med liv og lyst,-
    og for bougen en vinter tung.

    De ankred, og kammeraterne gik
    med landlov til sus og dus.
    Han sendte dem endnu et længselsblik,
    da han stod ved sit lille hus.
    Han glytted ind bag det hvide gardin,-
    da så han i stuen to,-
    hans kone sad stille og hespled lin,
    men i vuggen lå, frisk og rød og fin,
    en liden pige og lo.

    Der sagdes, at Terjes sind med et
    fik alvor fra denne stund.
    Han trælled og sled og blev aldrig træt
    af at vugge sit barn i blund.
    Om søndagskvelden, når dansen klang
    vildt fra den nærmeste gård,
    sine gladeste viser han hjemme sang,
    mens lille Anna lå på hans fang
    og drog i hans brune hår.

    Så lakked og led det til krigens år
    i attenhundred og ni.
    Endnu går sagn om de trængsels-kår,
    som folket da stedtes i.
    Engelske krydsere stængte hver havn,
    i landet var misvækst og nød,
    den fattige sulted, den rige led savn,
    to kraftige arme var ingen til gavn,
    for døren stod sot og død.

    Da stured Terje en dag eller to,
    så rysted han sorgen af;
    han mindtes en kending, gammel og tro:
    det store bølgende hav.-
    Der vester har endnu hans gerning liv
    i sagnet, som djerveste dåd:
    «da vinden kuled lidt mindre stiv,

    Terje Vigen rode for barn og viv
    over havet i åben båd!»
    Den mindste skægte, der var at få,
    blev valgt til hans Skagensfart.
    Sejl og mast lod han hjemme stå,-
    slig tyktes han bedst bevart.

    Han mente nok, Terje, at båden bar,
    om sjøen kom lidt påtvers;
    det jydske rev var vel svært at gå klar,-
    men værre den engelske «Man of war»
    med ørneøjne fra mers.

    Så gav han sig trøstig lykken i vold
    og tog til årerne hvast.
    Til Fladstrand kom han i god behold
    og hented sin dyre last.
    Gud véd, hans føring var ikke stor:
    tre tønder byg, det var alt;
    men Terje kom fra en fattig jord,-
    nu havde han livsens frelse ombord;
    det var hustru og barn det gjaldt.

    Tre nætter og dage til toften bandt
    den stærke, modige mand;
    den fjerde morgen, da solen randt,
    han skimted en tåget rand.
    Det var ikke flygtende skyer han så,
    det var fjelde med tinder og skar;
    men højt over alle åsene lå
    Imenæs-sadlen bred og blå.

    Da kendte han, hvor han var.
    Nær hjemmet var han: en stakket tid
    han holder endnu vel ud!
    Hans hjerte sig løfted i tro og lid,
    han var nær ved en bøn til Gud.
    Da var det som ordet frøs på hans mund;
    han stirred, han tog ikke fejl,-
    gennem skodden, som letted i samme stund,
    han så en korvett i Hesnæs-sund
    at duve for bakkede sejl.

    Båden var røbet; der lød et signal,
    og det nærmeste løb var lukt;
    men solgangsvinden blafrede skral,-
    mod vester gik Terjes flugt.
    Da firte de jollen fra rælingens kant,
    han hør te matrosernes sang,- –
    med fødderne stemte mod skægtens spant
    han rode så sjøen fossed og brandt,
    og blodet fra neglerne sprang.

    Gæslingen kaldes de blinde skær
    lidt østenfor Homborg-sund.
    Der bryder det stygt i pålandsvejr,
    under to fod vand er der bund.
    Der sprøjter det hvidt, der glittrer det gult,
    selv stilleste havblikksdag;-
    men går end dønningen aldrig så hult,
    indenfor er det som tidest smult,
    med brækkede bølgedrag.

    Didind Terje Vigens skægte foer
    lig en pil mellem brått og brand;
    men bag efter ham, i kølvandets spor,
    jog jollen med femten mand.
    Da var det han skreg gennem brændingens sus
    til Gud i sin højeste nød:
    «inderst derinde på strandens grus
    sidder min viv ved det fattige hus,
    og venter med barnet på brød!»

    Dog, højere skreg nok de femten, end han:
    som ved Lyngør, så gik det her.
    Lykken er med den engelske mand
    på rov mellem Norges skær.
    Da Terje tørned mod båens top,
    da skured og jollen på grund;
    fra stavnen bød officeren «stop!»

    Han hæved en åre med bladet op
    og hug den i skægtens bund.
    Spant og planker for hugget brast,
    sjøen stod ind som en fos;
    på to fod vand sank den dyre last,
    dog sank ikke Terjes trods.

    Han slog seg gennem de væbnede mænd
    og sprang over æsingen ud,-
    han dukked og svømmed og dukked igen;
    men jollen kom los; hvor han vendte sig hen
    klang sabler og rifleskud.
    De fisked ham op, han førtes ombord,
    korvetten gav sejerssalut;
    agter på hytten, stolt og stor
    stod chefen, en attenårs gut.

    Hans første batalje gjaldt Terjes båd,
    thi knejste han nu så kæk;
    men Terje vidste ei længere råd,-
    den stærke mand lå med bøn og gråd
    iknæ på korvettens dæk.
    Han købte med tårer, de solgte ham smil,
    de ågred med spot for bøn.
    Det kuled fra øster, tilhavs med il
    stod Englands sejrende søn.

    Da taug Terje Vigen; nu var det gjort,
    nu tog han sin sorg for sig selv.
    Men de, som ham fanged, fandt sært hvor fort
    et noget var ligesom vejret bort
    fra hans pandes skyede hvælv.
    Han sad i «prisonen» i lange år,
    der siges i fulde fem;
    hans nakke bøjed sig, gråt blev hans hår
    af drømmene om hans hjem.

    Noget han bar på, men gav ej besked,-
    det var som hans eneste skat.
    Så kom attenhundred og fjorten med fred;
    de norske fanger, og Terje med,
    førtes hjem på en svensk fregat.
    Hjemme ved bryggen han steg i land
    med kongens patent som lods;
    men få kun kendte den gråsprængte mand,
    der rejste som ung matros.

    Hans hus var en fremmeds; hvad der blev av
    de to, – han derinde erfor:
    «da manden forlod dem og ingen dem gav,
    så fik de til slutning en fælles grav
    af kommunen i fattigfolks jord.» – –
    årene gik og han røgted sin dont
    som lods på den yderste ø;
    han gjorde visst intet menneske ondt,
    hverken på land eller sjø;
    men stundom gnistred hans øjne stygt,
    når det brød over båer og skær,-
    og da mente folk; at han var forrykt,
    og da var det få, som uden frygt
    kom Terje Vigen nær.

    En måneskinskveld med pålandsvind
    kom der liv i lodsernes flok;
    en engelsk yacht drev mod kysten ind
    med revnet storsejl og fok.
    Fra fortoppen sendte det røde flag
    et nødskrig foruden ord.
    Lidt indenfor gik der en båd over stag,
    den vandt sig mod uvejret slag for slag,
    og lodsen stod stout ombord.

    Han tyktes så tryg, den gråsprængte mand;
    lig en kæmpe i rattet han grep;-
    yachten lystred, stod atter fra land,
    og båden svam efter på slæb.
    Lorden, med lady og barn i arm,
    kom agter, han tog til sin hat:
    «jeg gør dig så rig, som du nu er arm,
    hvis frelste du bær os af brændingens larm.»

    – Men lodsen slap ror og rat.
    Han hvidned om kinden, det lo om hans mund,
    lig et smil, der omsider får magt.
    Indover bar det, og højt på grund
    stod lordens prægtige yacht.
    «Den svigted kommando! I bådene ned!
    Mylord og mylady med mig!
    Den slår sig i splinter, -jeg ved besked-
    men indenfor ligger den trygge led;
    mit køl-spor skal vise jer vei!»

    Morilden brændte der skægten fløj
    mod land med sin dyre last.
    Agter stod lodsen, stærk og høj,
    hans øje var vildt og hvast.
    Han skotted i læ mod Gæslingens top,
    og til luvart mod Hesnæs-sund;
    da slap han ror og stagsejl-strop,
    han svinged en åre med bladet op
    og hug den i bådens bund.

    Ind stod sjøen med skumhvidt sprøjt – –
    der raste på vraget en strid-;
    men moderen løfted sin datter højt
    på armen, af rædsel hvid.
    «Anna, mit barn!» hun skreg i sin ve;
    da bævred den gråsprængte mand;
    han fatted om skødet, drev roret i læ,
    og båden var fast som en fugl at se,
    slig foer den i brått og brand.

    Den tørned, de sank; men havet var smult
    derindenfor brændingens kreds;
    opover rak sig en langgrund skjult,
    der stod de i vand tilknæs.
    Da råbte lorden: «kend – båens ryg –
    den svigter, – det er ingen flu!»
    Men lodsen smilte: «nej vær De tryg;
    en sunken skægte med tre tønder byg
    er båen, som bær os nu.»

    Der jog et minde om halvglemt dåd
    lig et lyn over lordens træk-,
    han kendte matrosen, som lå med gråd
    iknæ på korvettens dæk!
    Da skreg Terje Vigen: «alt mit du holdt
    i din hånd, og du slap det for ros.
    Et øjeblik endnu, en gengæld er voldt – -»
    da var det den engelske stormand stolt
    bøjed knæ for den norske lods.

    Men Terje stod støttet til årens skaft,
    så rank som i ungdommens år;
    hans øjne brandt med ubændig kraft,
    for vinden flommed hans hår.
    «Du sejled imag på din store korvet,
    jeg rode min ringe båd;
    jeg trælled for mine til døden træt,
    du tog deres brød, og det faldt dig så let
    at håne min bittre gråd.

    Din rige lady er lys som en vår,
    hendes hånd er som silke fin,-
    min hustrus hånd den var grov og hård;
    men hun var nu alligevel min.
    Dit barn har guldhår og øjne blå,
    som en liden Vorherres gæst;
    min datter var intet at agte på,
    hun var, Gud bedre det, mager og grå,
    som fattigfolks børn er flest.

    Se, det var min rigdom på denne jord,
    det var alt, hvad jeg kaldte for mit.
    Det tyktes for mig en skat så stor;
    men det vejed for dig så lidt. –
    Nu er det gengældelsens time slår,-
    thi nu skal du friste en stund,
    som vel kommer op mod de lange år,
    der bøjed min nakke og blegte mit hår
    og sænkte min lykke på grund.»

    Barnet han greb og svinged det frit,
    med den venstre om ladyens liv.
    «Tilbage, mylord! Et eneste skridt,-
    og det koster dig barn og viv!»
    På sprang stod Britten til kamp påny;
    men armen var veg og mat;-
    hans ånde brændte, hans øjne var sky,
    og hans hår – så kendtes ved første gry –
    blev gråt i den eneste nat.

    Men Terjes pande bar klarhed og fred,
    hans bringe gik frit og stilt.
    ærbødig løfted han barnet ned,
    og kyssed dets hænder mildt.
    Han ånded, som løst fra et fængsels hvælv,
    hans stemme lød rolig og jævn:
    «nu er Terje Vigen igen sig selv.
    Indtil nu gik mit blod som en stenet elv;
    for jeg måtte – jeg måtte ha’e hævn!

    De lange år i «prisonens» kvalm,
    de gjorde mit hjerte sygt.
    Bagefter lå jeg som hejens halm,
    og så i et brådyb stygt.
    Men nu er det over; vi to er kvit;
    din skyldner foer ej med svig.
    Jeg gav det jeg havde, – du tog alt mit,
    og kræv, om du tror du har uret lidt,
    Vorherre, som skapte mig slig.» – –

    Da dagningen lyste var hvermand frelst;
    yachten lå længst i havn.
    Med nattens saga taug de nok helst,
    men vidt foer dog Terjes navn.
    Drømmenes uvejrskyer grå
    fejed en stormnat væk;
    og Terje bar atter så rank som få
    den nakke, der krøgtes hin dag han lå
    iknæ på korvettens dæk.

    Lorden kom, og mylady med,
    og mange, mange med dem;
    de rysted hans hånd til farvel og Guds fred,
    der de stod i hans ringe hjem.
    De takked for frelsen da stormen peb,
    for frelsen fra sjøgang og skær;
    men Terje strøg over barnets slæb:
    «nej, den som frelste, da værst det kneb,
    det var nok den lille der?» – –

    Da yachten drejed for Hesnæs-sund,
    den heiste det norske flag.
    Lidt længere vest er en skumklædt grund,-
    der gav den det glatte lag.
    Da tindred en tåre i Terjes blik;
    han stirred fra hejen ud:
    «stort har jeg mistet, men stort jeg fik.
    Best var det, kanhænde, det gik, som det gik,-
    og så får du ha’e tak da, Gud!»

    Slig var det jeg så ham en enkelt gang,
    han lå ved bryggen med fisk.
    Hans hår var hvidt, men han lo og sang,
    og var som en ungdom frisk.
    Til pigerne havde han skæmtsomme ord,
    han spøgte med byens børn;
    han svinged sydvesten og sprang ombord,
    så hejste han fokken, og hjem han foer
    i solskinn, den gamle ørn.

    Ved Fjære kirke jeg så en grav,
    den lå på en vejrhård plet;
    den var ikke skøttet, var sunket og lav,
    men bar dog sit sorte bræt.
    Der stod «Thærie Wiighen» med hvidmalt skrift,
    samt året, han hvile fandt. –
    Han lagdes for solbrand og vindes vift,
    og derfor blev græsset så stridt og stivt,
    men med vilde blomster iblandt.

  132. GULL OG GENERASJONAR
    av Alf Haugland født 1924 i Lunde i Telemark

    Det mp ha vore
    kleint
    gull
    i gamle dagar

    for då far min nærma seg
    sytti
    og flutte frå
    leilendingsplassen
    var gifteringen hans så
    slitin
    at det mest ikkje var noko
    att
    av han

    Og «din Marie»
    son eingong hadde vore
    gravert inn i han
    var lite
    heilt
    bort

    men den glatte gullringen
    min
    er like blank og brei og
    fin
    som for førti år sea
    han

    og innskrifta
    «din Gerd 1.1 44»
    står og lesa like
    tydeleg
    som var det gravert inn der
    i går

  133. Lærdom til folket
    av Alf Haugland

    Diktsamlingene mine
    som eg har vore så
    heldig å få gitt
    ut
    står ikkje i
    bokhylla mi meir

    dei ligg i ei
    kasse
    nedi kjellaren
    saman med
    anna skrot

    for kona mi har lært seg
    Jantelova
    ho òg
    no

  134. «STIMULI» er eit fint ord
    av Alf Haugland

    Kjøpte ei
    tangatruse
    til kona mi på
    40 års bryllupsdagen vår
    eg

    tykte nok dei såg litt
    rart
    på meg i
    klesbutikken men…

    eg visste ikkje

    at kona min hadde vore der
    dagen
    før
    og kjøpt eit par
    lange underbukser til
    meg

  135. 17 ord
    av Alf Haugland

    Freistar ein kaste
    ferske kuruker
    etter folk

    luktar det som regel
    verst
    av eins eigne hender

    etterpå

  136. GRANNAR
    av Alf Haugland

    Dei hadde `kje noko
    gjerde
    mellom hagane sine

    fann det
    greiast
    slik

    for dei visste at det
    spreidde seg både
    blomar og
    ugras
    frå dei
    båe

  137. Tvillinglam
    av Alf Haugland

    Det er alltid det
    største
    lammet som kryp gjenom
    holene i gjerdet

    aldri det
    minste
    sjøl om det burde vera
    lettare for
    det

    og når så det
    største
    er vel attende
    i hamnehagen
    stinn av saftig gras frå
    ei hell anna
    kløvereng
    får det
    mjølk
    av mora

    men det
    minste
    jagar ho
    bort

  138. HØRSELVERN
    av Alf Haugland

    Eg slår av
    lyden
    eg

    kvar gong ein hell annan av
    dei kjende politikarane
    er på fjernsynet

    veit kva dei
    seier
    lell

  139. Grohald
    av Alf Haugland

    Eg har gått og
    hinka
    i 6 månader
    no
    med denne øydelagde
    tåa mi

    men det er så langt fra
    hjarta til
    stortåa
    seier lækjaren

    mest like langt som frå
    Washington til
    Moskva

  140. Stoffbrukerens mor
    av Stein Mehren

    Kom et ikke noen i døren
    – så langt inn i natten
    har hun fulgt sitt barn, at hun forsøker
    å oppvekke det fra alt som er dødt henne selv
    Kom det noen i døren? Bare å løfte ansiktet og se opp
    er som å løfte en sorg

    Erindringen er et vindu
    der alt som gjør vondt, vender seg mot minnene
    som for å trgøe dem om hjelp… Igjen og igjen
    ser hun barnet løpe mot seg, barfor i gresset
    Og det er ikke lenge siden… Nei… Nei
    roper hun inn i seg
    som om hun forsøker å få minnene til å holde ët bilde fast… Men det er som å ville stanse
    selve det strømmende vann med hånden og kjenne
    alt renne ut i smerte

    Hun senker ansiktet
    og vugger skrekken i sin tomme favn
    Hennes panne er blek og fuktig, som demringen
    – hvilken demring
    Var det ikke noen som gikk i døren
    På terskelen mellom to drømmer, to liv
    ser hun sine dager drive bort

    Hennes liv er en dør
    som døden hver dag banker på…

  141. Kom mor, og sit ved senga mi
    Av Aslaug Låstad Lygre

    Kom, mor, og sit ved senga mi,
    så vil eg dorma av eit grann,
    og du skal smila, trygg og blid
    og halda om mi hand

    Og det skal verta kveld og natt
    med såre verk og feberbrann,
    men eg vil lata augo att
    og dra mot nye land.

    For du skal stryka panna mi,
    med handa di så sval og kjær,
    og eg skal mjukt i svevnen gli
    i medan du er her

    Kom nærare og ver hjå meg
    sull songen din frå gamal tid,
    så vil eg dra på draumeveg
    med handa mi i di

  142. Til ei mor
    av Anna Skeide

    Du kan ikkje halda den fuglen att
    lat han flyga mot morgenroden
    Du vermde han ved et harte i natt,
    han song, det var løn for nåden

    Du må ikkje klage for tomme hender
    du som fekk føda og sveipa ein son,
    alt må du gje ifrå deg,
    alt er lån

  143. Dotter
    av Anna Skeide

    Tenk ikkje på meg
    når du dansar og ler –
    ikkje sjå dit eg står
    innved grinda ein stad
    og ventar.
    Du skal leike du,
    eg skal stå der eg står,
    til det lysnar av dag.
    Trør du glad over grasbaken
    lett som ei hind,
    går eg lykkeleg bort
    under nattsvale tre –

    mend riv du mot skuggen
    med frostblått blikk,
    då skal vi følgjast heim

  144. Å vera i livet
    av Haldis Moren Vesaas

    (til mor)

    Dette; å vera i livet,
    open for alt ikring.
    bunden med sterke røter
    til menneske og til ting.
    gi både hjarte og hender
    i omsrog som aldri svik
    var det som gav meining til ferda di
    og let deg få kjenne deg rik

    Og den som er rik vil ha seg
    eit hus som er spleis bygt
    at alle som høyrer til huset
    kjenner det godt og trygt,
    og såleis at framande gjerne
    kjem innom dørene der
    og aukar den rikdom som finst der før
    med alt det dei sjølve er

    Fattig var du om aldri
    i livet du kjenne fekk
    at mellom deg og dei andre
    levandre straumer gjekk
    av tillit og varme som styrkte
    kvart band som til livet deg batt,
    og let deg få kjenne, når alt blir gjort opp,
    at meir enn du gav, fekk du att

  145. Barna nå for tiden er tyranner. De trosser sine foreldre, hiver maten i seg og tyranniserer sine lærere.

    sitat fra SOKRATES!!

  146. Osama Bin Laden har 53 søsken, 13 koner, 28 barn og en formue på over 300 millioner dollar. Men han forakter amerikanerne for deres overdådige livsstil…
    – ukjent

  147. «Når jeg får spørsmål om hvorfor det er viktig for homofile å gifte seg så svarer jeg som regel:

    Hvorfor var det viktig for de svarte å sitte på akkurat DE benkene…?»
    Olav Hanto, Skuespiller

  148. Fra Diktkammeret dagbladet.no

    Etter diktet

    Etter diktet
    om vinden

    og den lyse, viftende
    undersiden

    av rognebærbladene

    setter jeg et rødt
    punktum.

    Av gr

    Dette er en nattlig undersøkelse

    Vinden blåser bokstavstøv
    gjennom tause knokler
    Hun er gylden En ventende
    saksofon

    Hvisker blått Hendene
    med språkløse kattepoter
    har lysende øyne Han
    er hennes skygge Berører
    ventiler

    Fra mellomrom til mellomrom
    et ekko Leppene åpner
    nye toner Kroppen

    flytter et dirrende komma
    i en ubevisst
    grammatikk

    Av abakruh

    Den tredje skoen

    *Klunk, Klunk*
    jeg hørte tydelig to dunk
    to sko som falt til gulvet
    i rommet ved siden av meg

    Så hørte jeg enda et dunk

    Av Charles K Kane

    to ta mæ

    Du liker det lise og fagre
    og bruker så frodige ord
    mens je tenkjer mørke og magre
    og strør øske på bråtåbrennt jord

    Du sier at lis det er vakkert
    du sier at færje er gøtt
    mens je trives bæst baki skuggen
    og friser det gjær je visst støtt

    Du stråler ivæg som ei kule
    je tusler i væg i det små
    du brenner dæ ut mot det gule
    je gjømmer mæ bakom dæ nå

    Je lister mæ inn mot det duse
    mens du jagar solskinn og lis
    je våger, du vinner, je snubler, du svinner
    nå trengs både færje og dis

    Førr håssen skær du finna liset
    viss himmæl din alltid er blå
    og håssen skær je finna skuggen
    viss færjen omkring mæ er grå

    Av burrebanos

  149. Man skulle ikke tro det var nødvendig, men det er det jo ofte (la oss anta det var derfor dikteren skrev hva han skrev), å vise til salig Øverlands gamle Du må ikke sove, i anledning den urett som vederfares kinesere og tibetanere under oppseilingen til Kinas globale utstilling av egen fortreffelighet.

    Som en liten påminnelse til oss alle:

    Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
    det var som en stemme talte til mig,
    fjern som en underjordisk strøm –
    og jeg reiste mig op: Hvad er det du vil mig?

    – Du må ikke sove! Du må ikke sove!
    Du må ikke tro, at du bare har drømt!
    Igår blev jeg dømt.
    I natt har de reist skafottet i gården.
    De henter mig klokken fem imorgen!

    Hele kjelleren her er full,
    og alle kaserner har kjeller ved kjeller.
    Vi ligger og venter i stenkolde celler,
    vi ligger og råtner i mørke hull!

    Vi vet ikke selv, hvad vi ligger og venter,
    og hvem der kan bli den neste, de henter.
    Vi stønner, vi skriker – men kan dere høre?
    Kan dere absolutt ingenting gjøre?

    Ingen får se oss.
    Ingen får vite, hvad der skal skje oss.
    Ennu mer:
    Ingen kan tro, hvad her daglig skjer!

    Du mener, det kan ikke være sant,
    så onde kan ikke mennesker være.
    Der fins da vel skikkelig folk iblandt?
    Bror, du har ennu meget å lære!

    Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves.
    Og nu har vi gitt det – forgjeves, forgjeves!
    Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
    Du må ikke sove mer i natt!

    Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap
    og tenke på hvad der gir vinning og tap!
    Du må ikke skylde på aker og fe
    og at du har mer enn nok med det!

    Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
    og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
    Du må ikke tåle så inderlig vel
    den urett som ikke rammer dig selv!
    Jeg roper med siste pust av min stemme:
    Du har ikke lov til å gå der og glemme!

    Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!
    De puster på hatets og ondskapens glør!
    De liker å drepe, de frydes ved jammer,
    de ønsker å se vår verden i flammer!
    De ønsker å drukne oss alle i blod!
    Tror du det ikke? Du vet det jo!

    Du vet jo, at skolebarn er soldater,
    som stimer med sang over torv og gater,
    og opglødd av mødrenes fromme svig,
    vil verge sitt land og vil gå i krig!

    Du kjenner det nedrige folkebedrag
    med heltemot og med tro og ære –
    du vet, at en helt, det vil barnet være,
    du vet, han vil vifte med sabel og flag!

    Og så skal han ut i en skur av stål
    og henge igjen i en piggtrådsvase
    og råtne for Hitlers ariske rase!
    Du vet, det er menneskets mening og mål!

    Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
    Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.
    jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
    på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
    Men den som ikke vil dø i en flokk
    får prøve alene, på bøddelens blokk!

    Jeg roper i mørket – å, kunde du høre!
    Der er en eneste ting å gjøre:
    Verg dig, mens du har frie hender!
    Frels dine barn! Europa brenner!

    Jeg skaket av frost. Jeg fikk på mig klær.
    Ute var glitrende stjernevær.
    Bare en ulmende stripe i øst
    varslet det samme som drømmens røst:

    Dagen bakenom jordens rand
    steg med et skjær av blod og brand,
    steg med en angst så åndeløs,
    at det var som om selve stjernene frøs!

    Jeg tenkte: Nu er det noget som hender. –
    Vår tid er forbi – Europa brenner!

    Dikt: Arnulf Øverland, 1937

    For anledningen handler det ikke om Europa, men det understreker da også betydningen av diktet; at vi (i Europa) ikke må tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss (europeere) selv, syns De ikke?

    Hentet fra bloggen IRRELEVANSER i anledning blogg-til -blogg aksjonen som er en protest mot brudd på menneskerettigheter i Kina
    Opprop finner du her;
    http://www.opprop.no/opprop.php?id=ytringsfrihet

    Så inderlig vel…

  150. Derfor gjør det ingen forskjell om man studerer menneskelivet i førti eller i ti tusen år. For man kommer ikke til å se noe annet.

    Marcus Aurelius

  151. Jo lenger vi lever og jo mer vi tenker, jo større pris lærer vi å sette på foreldres og venners ømhet og vennskap. Foreldre har vi bare én gang, og den lover seg selv mye, som møter livet med forventningen om å finne mange venner.

    Samuel Johnson

  152. Astrid Nøklebye Heiberg forteller en historie som viser et eksempel på de eldres umyndigjøring når de kommer på eldrehjem og de tilsnakkes av personalet i en slags inkluderende «vi»-form:

    En pen eldre herre skal legges inn på sykehus, og en sykesøster hjelper ham i mottagelsen. Han fomler litt, og søster sier, lett utålmodig: «Ja, så kler vi av oss!» Da smiler han fornøyd: «De først!».

  153. Ja visst gör det ont

    Ja visst gör det ont när knoppar brister.
    Varför skulle annars våren tveka?
    Varför skulle all vår heta längtan
    bindas i det frusna bitterbleka?
    Höljet var ju knoppen hela vintern.
    Vad är det för nytt, som tär och spränger?
    Ja visst gör det ont när knoppar brister,
    ont för det som växer
    och det som stänger.

    Ja nog är det svårt när droppar faller.
    Skälvande av ängslan tungt de hänger,
    klamrar sig vid kvisten, sväller, glider –
    tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
    Svårt att vara oviss, rädd och delad,
    svårt att känna djupet dra och kalla,
    ändå sitta kvar och bara darra –
    svårt att vilja stanna
    och vilja falla.

    Då, när det är värst och inget hjälper,
    Brister som i jubel trädets knoppar.
    Då, när ingen rädsla längre håller,
    faller i ett glitter kvistens droppar
    glömmer att de skrämdes av det nya
    glömmer att de ängslades för färden –
    känner en sekund sin största trygghet,
    vilar i den tillit
    som skapar världen.

    Karin Boye

  154. Du ska itte trø i graset
    Av Einar Skjæraasen

    Du ska itte trø i graset.
    Spede spira lyt få stå.
    Mållaust liv har og e mening
    du lyt sjå og tenkje på.
    På Guds jord og i hass hage
    er du sjøl et lite strå.

    Du skal ikke røre reiret,
    reiret er e lita seng.
    Over tynne bån brer erla
    ut sin vâre varme veng.
    Pipet i den minste strupe
    skal bli kvitring over eng.

    Du skal itte sette snuru
    når du sir et hara-spor.
    Du skal sjå deg for og akte
    alt som flyg og spring og gror.
    Du er sjøl en liten vek en,
    du treng sjøl en storebror.

  155. Det er den draumen
    av Olav H. Hauge

    Det er den draumen me ber på
    at noko vedunderleg skal skje,
    at det må skje –
    at tidi skal opna seg
    at hjarta skal opna seg
    at dører skal opna seg
    at berget skal opna seg
    at kjeldor skal springa –
    at draumen skal opna seg,
    at me ei morgonstund skal glida inn
    på ein våg me ikkje har visst um.

    (fra «Dropar i austavind» 1966)

  156. Du må ikke sove
    av Arnulf Øverland

    Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
    det var som en stemme talte til mig,
    fjern som en underjordisk strøm –
    og jeg reiste meg opp: Hva er det du vil mig?

    – Du må ikke sove! Du må ikke sove!
    Du må ikke tro, at du bare har drømt!
    Igår ble jeg dømt.
    Inatt har de reist skafottet i gården.
    De henter meg klokken fem i morgen!

    Hele kjelleren her er full,
    og alle kaserner har kjeller ved kjeller.
    Vi ligger og venter i stenkolde celler,
    vi ligger og råtner i mørke hull!

    Vi vet ikke selv, hvad vi ligger og venter,
    og hvem der kan bli den neste, de henter.
    Vi stønner, vi skriker – men kan dere høre?
    Kan dere absolutt ingen ting gjøre?

    Ingen får se oss.
    Ingen får vite, hvad der skal skje oss.
    Ennu mer:
    Ingen kan tro, hvad her daglig skjer!

    Du mener det kan ikke være sant,
    så onde kan ikke mennesker være.
    Der fins da vel skikkelig folk iblandt?
    Bror, du har ennu meget å lære!

    Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves.
    Og nu har vi gitt det – forgjeves, forgjeves!
    Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
    Du må ikke sove mer i natt!

    Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap
    og tenke på hvad der gir vinning og tap!
    Du må ikke skylde på aker og fe
    og at du har mer enn nok med det!

    Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
    og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
    Du må ikke tåle så inderlig vel
    den urett som ikke rammer deg selv!
    Jeg roper med siste pust av min stemme:
    Du har ikke lov å gå der og glemme!

    Tilgi dem ikke; de vet hva de gjør!
    De puster på hatets og ondskapens glør!
    De liker å drepe, de frydes ved jammer,
    de ønsker å se vår verden i flammer!
    De ønsker å drukne oss alle i blod!
    Tror du det ikke? Du vet det jo!

    Du vet jo at skolebarn er soldater,
    som stimer med sang over torv og gater,
    og oppglødd av mødrenes fromme svig,
    vil verge sitt land og gå i krig!

    Du kjenner det nedrige folkebedrag
    med heltemot og med tro og ære –
    du vet at en helt, det vil barnet være,
    du vet, han vil vifte med sabel og flagg!

    Og så skal han ut i en skur av stål
    og henge igjen i en piggtrådsvase
    og råtne for Hitlers ariske rase!
    Du vet, det er menneskets mening og mål!

    Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
    Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.
    Jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
    på arbeid, på samhold, på kjærlighet!

    Men den som ikke vil dø i en flokk
    får prøve alene, på bøddelens blokk!

    Jeg roper i mørket – å, kunde du høre!
    Det er en eneste ting å gjøre:
    Verg deg, mens du har frie hender!
    Frels dine barn! Europa brenner!

    Jeg skaket av frost. Jeg fikk på meg klær
    Ute var glitrende stjerne vær
    Bare en ulmende stripe i øst
    varslet det samme som drømmens røst:

    Dagen bakenom jordens rand
    steg med et skjær av blod og brann
    steg med en angst så åndeløs
    at det var som om selve stjernene frøs!

    Jeg tenkte: Nu er det noe som hender.-
    Vår tid er forbi – Europa brenner!

    (fra «Den røde fane», 1937)

  157. ÅRSTIDERNE
    Forårsgruk

    Der er årstider nok,
    men af alle, der gis,
    vil jeg tildele foråret
    første pris,
    for i dén blir jo sommeren til
    som forgår
    og gir plass for det dejlige
    efterår,
    som indvarsler viterens tid,
    som er dèn,
    hvor det ikke er lenge til forår,
    igen

    Piet Hein

  158. Jeg velger meg april

    Jeg velger meg april!

    I den det gamle faller,

    i den det ny får feste;

    det volder litt rabalder, –

    dog fred er ei det beste,

    men at man noe vil.

    Jeg velger meg april,

    fordi den stormer, feier,

    fordi den smiler, smelter,

    fordi den evner eier,

    fordi den krefter velter, –

    i den blir somren til!

    Bjørnstjerne Bjørnson

  159. Hendene av Inger Hagerup

    Jeg elsker dine hender
    som lukker seg i ensomhet.
    De trenger ingen svake venner
    og ingen lunken kjærlighet.

    Jeg frykter dine harde hender.
    De hersker grådig i mitt sinn
    og deres ville styrke brenner
    og gjør meg ør og gal og blind.

    Jeg hater dine kalde hender
    som lukker seg i ensomhet.
    For din er makten og du kjenner
    at den blir din i evighet

  160. Ensomme

    Hemmet er våre innerste tanker,

    skjult det dypeste i våre sinn.

    Bitre stunder av sorg

    gir vi ofte hverandre.

    Sjelene våre får tomme svar.

    Nakne og ensomme dør vi et sted i mørket.

    Stryk meg over håret mitt bare

    mens blomstene bøyer seg blyge i drøm

    og skogene synger.

    Følg meg et stykke på veien

    mens jorden er mulden og myk

    og trærene skjelver.

    Si ikke noe.

    Men la meg på føle et bankende hjerte.

    Kysse deg vil jeg med lukkede øyner

    føle din hånd som hjelpeløst

    knuger om min.

    Sjelene våre kan ikke nå hverandre.

    Nake og ensomme dør vi et sted i mørket.

    -Dagny Tande Lid-

  161. KOSS FEKK FUGLEN VENGER

    Koss fekk fuglen vengjer? Eit segn det meg sagde:
    som byrder dei vart uppå ryggen hans lagde.
    Men tolsamt han bar deim og aldri han klaga;
    då vekste dei fast og til vengjer seg laga.

    Vil byrdene trugen og tolsamt du bera,
    dei skal, fyrr du varest, til vengjer seg gjera;
    dei lyfter deg upp fra den trykkjande lægdi,
    og syngjande stig du som fuglen i hægdi.

    Anders Hovden

  162. Ein av dei kalde, klåre dagane
    Eg gøymer hendene mine under bordet.
    Ikkje i skam over skitne negler
    eller visnande hud over høge, mørke blodårar.
    Nei, eg gøymer dei i redsle
    over å sjå at dei er tome.

    Sjå denne venstre!
    Kvilde ho eingong mot min eigen mage
    kjende at barnet der inne levde?
    Og denne høgrehanda!
    Kor mange tusen gonger har ho ikkje stroke
    over panna til den eg elska.

    Om eg no famla etter eit andlet eller ei hand
    ville mennesket rykke seg hastig bort.
    Nei, desse hendene kan aldri meir
    kjærteikne varm hud.

    Den høgre handa klamrar seg til eit glas
    fylt av sterk vin.
    Den venstre dreg gardinet til.
    Eg er åleine med desse hendene
    som har mjølka kyr, baka brød,
    hogge hol i isen etter vatn, bladd i bøker
    bore ringar,
    vorte kyste av småborn og av menn.

    Så grenselaust elskar eg dette livet
    at eg ikkje kan visne roleg
    men legg handflatene over augene
    og ropar ut mi sorg.

    – Marie Takvam –

  163. Møte med eit menneske –

    Ingenting felles
    utan dette
    at vi deler ei verd.

    Er det difor
    auge
    løfter meg ut av tilværet
    eit blankt sekund

    Er det difor
    hender
    stryk skugger bort
    utan og vite-
    hender av lys.

    Anna Skeide

  164. Innbying

    Vil du gje meg handa ved månens skin

    lauv du er-

    Under open himmel.

    Over open avgrunn.

    Som lauv

    er du og eg

    Fort skjelvande,

    og fort borte

    Kom-

    -Tarjei Vesaas.-

  165. Vær ikke redd
    for vekten av min kjærlighet.
    Den skal ikke hvile på deg
    men bli båret
    i spennet mellom
    min lengsel
    og min egen ensomhet.

    Om jeg bygget en bro
    mellom våre to kyster
    skapte jeg den ikke
    for å løpe over
    til den andre bredden
    – men for å tilbe
    lysets spill og de mørke
    skyggene over et byggverk

    Engelke Revold

  166. Elsk hverandre, men ikke gjør kjærligheten til et bånd.

    La den være et bevegelig hav mellom deres sjelers kyster.

    – Kahlil Gibran –

  167. «I hvilken annen sport får du 22 voksne gutter til å løpe rundt på en gressplen etter ei lærkule, hvor hovedpoenget er å plassere denne kula innenfor to stenger, slik at de kan klemme, kysse og ri hardt oppover hverandres lårskinker.

    Dette til og med gutter som gjør det hele svært så offentlig og aldri kunne tenkt seg å kysse en annen gutt på kinnet engang utenfor banen. Det er ikke engang snakk om skaphomser, det er faktisk snakk om mediahomser… »

    Godt sagt av Picxx http://norskeplugins.com/

  168. Våg å være ærlig
    våg å være fri
    våg å føle det du gjør
    si det du vil si.
    Kanskje de som holder munn
    er reddere enn deg?
    Der hvor alt er gått i lås
    må noen åpne vei.

    Våg å være sårbar
    ingen er av stein.
    Våg å vise hvor du står,
    stå på egne bein.
    Sterk er den som ser seg om
    og velger veien selv.
    Kanskje de som gjør deg vondt
    er svakest likevel?

    Våg å være nykter
    Våg å leve nå.
    Syng, om det er det du vil –
    gråt litt om du må.
    Tiden er for kort til flukt,
    bruk den mens du kan.
    Noen trenger alt du er
    og at du er sann!

    ~Hans Olav Mørk~

  169. Je hadde ei jinte som je var så glad i
    Vi brukte å møtes på vægom i blant
    Å hadde je blund på et øvve i mai
    Så skar du få klokke og lommbok i pant
    Je stolte på jinta som presten på blåna
    Å hadde hu sagt det var folk oppå måna
    Så hadde je trudd det var sænt.

    Så var det en kvæll at vi gikk der å tala
    Og jinta var rolig og je var så glad
    Da kom det en fleipete kar i frå dala
    På blank lakkert sykkel som bremse å sa
    Så sleng deg på stanga og bli med på festen
    Det var som om hjertet mitt sprakk under vesten
    Da jinta klauv opp og sa ja

    Jeg tenkte på mangt der je sto att å gafte
    Je bau fram et hjerte så hett som ei glo
    Hæn bau fram en sykkel og hjertet mitt tafte
    Je sture og fækk itte lævandes ro
    Jeg tenkte så hardt at je hørte det knaka
    Je åt itte mat og vart tynn som en staka
    Men plutselig kom je på no

    Je sa ått meg sjøl det er du som har skylda
    Du går her og græt så du snart itte ser
    Så kjøfte je sykkel og slo meg på fylla
    Å dænse og drakk som en stor kavaler
    For kvinnfolk er kvinnfolk og kænn itte tenkje
    Dom ligner på skjøra og tæk det som blenkje
    Og har itte tanke for mer

    Så var det en kvæld je fækk sjå dom i svinga
    Og hæn hadde punktert og jinta var kjei
    Men je hadde sykkel med luft nok i ringa
    Og navbrems og bjelle og hatten på snei
    Så sleng deg på stånga, sa je, skar vi aka
    Det var som om hjertet mitt fraus og vart kaka
    Da jinta såg ned og sa nei

    Å nå vil je slutte det var ittno mere
    Det kjæm ut på ett om du tenkjer hæll ei
    Det nytter deg æiller å filosofere
    På åffer et kvinnfolk tæk ændre enn deg
    Men er du litt hælvrar og går att å hangler
    Og fremdeles trur det er´n sykkel du mangler
    Så kæn du få kjøft en ta meg!

    alf prøysen

  170. Vise for gærne jenter

    Oppå Lauvåsen veks det jordbær

    fine jordbær,

    raue jordbær

    hele væla er bare jordbær

    Finn et strå,og træ dom på.

    Et er for gammalt, det skal få stå

    Et er for grønt , det går vi ifrå

    men æille andre skal vi ta med hematt

    og leve lykkelig med sukker på.

    Oppå Lauvåsen veks det gutter

    Fine gutter,

    Lange gutter.

    Hele væla er bare gutter.

    Finn et strå og træ dom på.

    En er for gammal, han skal få stå.

    En er for ung , han går vi i frå,

    men æille andre ska vi ta med hematt

    Og leve lykkelig med sukker på.

    Oppå Lauvåsen veks det minner

    Gode minner,

    Gærne minner

    Finn et strå, og træ dom på.

    Et er for gammalt, det skal få stå.

    Et er for nytt, det går vi i frå.

    Men æille andre skal vi ta med hematt,

    og leve lykkelig med sukker på.

    ~ Alf Prøysen ~

  171. dEN FØRSTE LØVETANN av Alf Prøysen

    Det stod en liten løvetann så freidig og tilfreds
    på landeveiens grøftekant med sølevann til knes.
    Et bustehue lyste gult: Å nei, hvor jeg er fin!
    Den hadde nettopp speilet seg i sølepytten sin.

    I grøfta gikk en liten pjokk, som pjokker ofte går,
    i våt og skitten kjeledress, med gult og bustet hår.
    Han satte seg i søla ned og strakte ut ei hand
    og nappet opp med rot og topp sin første løvetann.

    På vegen kom det mange barn, de kvidret lyst og lett
    imens de ordnet fort og flinkt en blåveisblå bukett.
    Og pjokken ropte: «Se på meg, hva jeg har funnet her!»
    Men barna bare lo og sa : «Så pjuskete den er!»

    «Å nei, så menn,» sa pjokken, «jeg skal ta den med til mor,
    så sier hun at den er fin og jeg er veldig stor.»
    «Det si’r hun for å trøste deg,» sa de som stod omkring.
    «For du er bare fire år og skjønner ingenting.»

    Da stabbet pjokken hjem igjen og snufset littegrann,
    og blomsten hang med hodet ned og lengtet etter vann.
    Han åpnet døra sent og tungt, og plutselig sa mor:
    «Å gid så fin en blomst du har – og nei hvor du er stor!»

    «Du si’r det bare for å trøste, du,» sa pjokken likegla.
    «Å langtifra» sa mor og lo. «Jeg mente det jeg sa.
    Det aller største mor vet om, er nemlig guttemann
    som kommer hjem og har med seg sin første løvetann.»

  172. Det aller største mor vet om, er nemlig guttemann
    som kommer hjem og har med seg sin første løvetann.”

    mmmmm,,,jeg håper ikke Prøysen går tapt for kommende gameboy generasjoner.

    Vi har 5 små tufser stående i et glass nå, i påvente at mor skal komme hjem.

    Takk for at du frisket opp barndomsminner Kjell!

  173. Aleina
    -Halvdan Sivertsen

    Så e du borte. Så e det sant.
    Sundslitt e bandan æ vet vi bandt.
    Æ trudd’ du sku’ gro og bli fri her
    Æ trudd’ du sku leve og bli her.

    Sakte sekunda daga og netter.
    Livet går videre og æ følge etter.

    Så kan æ takke førr det du ga.
    Leite frem lykka i det som va’.
    Men minna e dårlige våpen.
    Når sorga ligg naken og åpen.

    Vis mæ en vei og ei åpen dør.
    Hjelp mæ nu dem som kan bær’ ei bør.
    Kom ta mæ med få mæ på beina.
    Æ kan ikke klar det aleina.

    Så e du borte. Så e det sant.
    Sundslitt e bandan æ vet vi bandt.
    Æ trudd’ du sku’ gro å bli fri her.
    Æ trudd’ du sku’ leve og bli her.

  174. Gje meg handa di, ven
    – Sondre Bratland

    Gje meg handa di, ven,når det kveldnar,
    det blir mørkt og me treng ei hand.
    La dei ljose og vennlege tankar
    fylgje oss inn i draumars land.
    Lat varmen frå ein som er glad i deg
    tenne stjerner i myrkaste natt.
    Gje meg handa di, ven,
    når det kveldar,
    det blir mørkt og me treng ei hand.

    Varme tankar og hender som trøystar
    er som sol over frosen jord.
    Kjenne varmen frå ein som er nær deg
    gjev langt meire enn store ord!
    Lat varmen frå ein som er glad i deg
    tenne stjerner i mørkaste natt!
    Gje meg handa di, ven, når det kveldar,
    det blir mørkt og me treng ei hand.

  175. The Rose
    – Amanda McBroom

    Some say love it is a river
    that drowns the tender reed.
    Some say love it is a razor
    that leaves your soul to bleed.
    Some say love it is a hunger,
    an endless aching need.
    I say love it is a flower
    and you its only seed.

    It’s the heart afraid of breaking
    that never learns to dance.
    It’s the dream afraid of waking
    that never takes the chance.
    It’s the one who won’t be taken,
    who can not seem to give,
    and the soul afraid of dyin’
    that never learns to live.

    When the night has been too lonely
    and the road has been too long,
    and you think that love is only
    for the lucky and the strong.
    Just remember in the winter
    far beneath the bitter snow
    lies the seed that with the sun’s love
    in the spring becomes the rose.

  176. Tears in heaven
    – Eric Clapton og Will Jennings

    Would you know my name
    if I saw you in Heaven?
    Would it be the same
    if I saw you in Heaven?
    I must be strong and carry on
    Cause I know I don’t belong
    here in Heaven.

    Would you hold my hand
    if I saw you in Heaven?
    Would you help me stand
    if I saw you in Heaven?
    I’ll find my way
    through night and day
    Cause I know I just can’t stand
    here in Heaven.

    Beyond the door
    there’s peace, I’m sure,
    and I know there’ll be no more
    tears in Heaven.
    Time will bring you down,
    time can bend your knees,
    time can break your heart,
    have you begging please,
    begging please

    Would you know my name
    if I saw you in Heaven?
    Would it be the same
    if I saw you in Heaven?
    I must be strong and carry on
    Cause I know I don’t belong
    here in Heaven.

  177. Den fyrste song
    – Per Sivle

    Den fyrste song eg høyra fekk,
    var mor sin song ved vogga,
    dei mjuke ord til hjarta gjekk,
    dei kunne gråten stogga.

    Dei sulla meg så underleg,
    så stilt og mjukt te sova,
    dei synte meg ein fager veg
    opp frå vår vesle stova.

    Den vegen ser eg enno tidt
    når eg fær auga kvila;
    der stend ein engel, smile blidt,
    som berre ei kan smila.

    Og når eg sliten trøynar av
    i strid mot alt som veilar,
    eg høyrer stilt frå mor sin grav
    den song som all ting heilar.

  178. En liten vise
    (om kvelden når det mørkner)
    – Arnulf Øverland

    Om kvelden når det mørkner, og alle går til ro,
    da stenger jeg for stall og for låve.
    Og spurvene, de netter seg i hver sitt lille bo,
    da går vel også du til din kove.
    Men siden vet jeg ikke å få tiden til å gå,
    for i de lange netter, da lenges jeg så,
    da har jeg ikke sinn til å sove.

    Nu står du foran speilet og kjemmer ditt hår,
    så sort og alvorlig er ditt øie.
    Da banker vel ditt hjerte, men hvorfor det slår,
    der vet du ennu ikke så nøie;
    for ennu har vel ingen fått komme dig nær.
    Men over stolen henger dine fattige klær,
    ditt skjørt og dine strømper og din trøie.

    Det mørkner over veien, og høsten stunder til,
    og tåken, den tetner over enge.
    På stiene i skogen har mangen en gått vill,
    og stjernene de stiger så strenge.
    Men kan du ikke komme iaften, lille venn,
    så send et bud og si mig, når kommer du igjen?
    Jeg har ikke sett dig på så lenge!

  179. Å leva det er å elska

    Å leva det er å elska
    det beste di sjel fekk nå,
    å leva det er i arbeid
    mot rikare mål å trå.

    Å leva det er i livet
    å finna det største verd,
    å leva det er å vinna
    til sanning i all si ferd.

    Å leva det er å leggja
    all urett og lygn i grav,
    å leva det er som havet
    å spegla ein himmel av.

    Songen er skriven av norskdomsmannen Anders Vassbotn frå Volda. Han skreiv songen truleg i 1893.

  180. Solveigs sang
    -Henrik Ibsen

    Kanskje vil det gå både vinter og vår,
    både vinter og vår.
    Og en gang vil du komme, det vet jeg visst,
    det vet jeg visst,
    og neste sommer med og det hele år,
    og det hele år.
    Men jeg skal nok vente,
    for det lovte jeg sist, det lovte jeg sist

    Gud styrke deg, hvor du i verden går,
    i verden går.
    Gud glede deg hvis du for hans
    fotskammel står!
    Her skal jeg vente til du kommer igjen,
    du kommer igjen;
    og venter du hist oppe, vi treffes der,
    min venn, vi treffes der, min venn!

  181. Å VÆRE UNG

    Å vandre langs en solfyldt vei
    Og ta det som det faller seg
    Og føle lykken hvert sekund
    Og kunne gjøre dette uten grunn
    Det er å være ung.
    -Heljar Mjøen-

  182. Den eneste sømmen som holder mål i moderne bukser, er den som fester prislappen til plagget.
    Larry Bryant

    Mange mennesker har en tendens til å blande sammen begrepene «skjebne» og «dårlig ledelse».
    Kin Hubbard

    Rike enker er den eneste brukt-varen som selges til full pris.
    Benjamin Franklin

    Jeg gav Allen et ubegrenset budsjett, og han klarte å overskride det.
    Edward Williams

    Den raskeste måten å bli kvitt folk på, er å låne dem penger.
    Anita Blackman

    Folk som stadig vekk skal låne penger av deg, får ofte også svekket hukommelse.
    Austin O’Malley

    Vær sikker på at den mannen som lager de flotte slagordene for bankenes utlånsavdeling, er en helt annen enn han som styrer med pengene!
    George Coote

    Hvis noen sier: «Det er ikke pengene som betyr noe, det er prinsippet.» Da kan du være sikker på at det er pengene.
    Angelo Valenti

    Hvis økonomer hadde greie på forretning, ville de vært rike i stedet for å gi økonomiske råd til rikfolk.
    Kirk Kerkorian

    Jeg ønsker meg ikke penger. Det er bare folk som må betale regninger som gjør det. Jeg betaler ikke mine.
    Oscar Wilde

    Det er utrolig hvordan pengebeløp virker forskjellige i størrelse, alt etter om de blir utbetalt eller skal innbetales.
    Clint Murchison

    Når store pengesummer er involvert er det uklokt å stole på noen.
    Agatha Christie

    Den enkleste måten å lære barna respekt for penger, er at du som foreldre ikke har noen.
    K. Whitehorn

    Den som har penger, aktiva og tilfredshet mangler tre gode venner.
    William Shakespeare

    De to vakreste ordene i språket vårt? Sjekk vedlagt.
    Dorothy Parker

    Kanskje har du aldri innsett at det er bedre å være fattig og ulykkelig enn rik og ulykkelig. Grunnen er at den fattige ennå lever i håpet om at penger kan gjøre ham lykkelig.
    Jean Kerr, amerikansk dramatiker

    Penger er som naturgjødsel. Hvis du sprer dem gjør de stor nytte. Hvis du samler dem i hauger, lukter de som dritt.
    Clint Murchison

    Det er bare fattigfolk som betaler kontant; ikke fordi de er så prektige, men fordi de blir nektet kreditt.
    Anatole France

    Det er en slags åndssnobberi som får folk til å mene at de kan være lykkelige uten penger.
    Albert Camus

    Penger viser seg å ha samme egenskap som sex; hvis du ikke har noe av det, tenker du ikke på annet; og har du det, tenker du på helt andre ting.
    James Baldwin

    En god regel er aldri å snakke om penger med folk som har mye mer eller mye mindre enn deg.
    K. Whitehorn

    Penger kan ikke skaffe deg venner, men du kan få en høyere standard på dine uvenner.
    Spike Milligan

    Penger er som en sjette sans; uten dem kan du ikke fullt og helt utnytte de fem andre.
    W. Somerset Maugham

    Javel, så liker jeg å bruke penger! Men det er også den eneste ødslingen jeg unner meg!
    Max Kauffmann

    Penger er ikke alt; vanligvis er det ikke engang nok!
    Ukjent

    Pengekjærhet er roten til alt ondt.
    Bibelen

    Det er en sand Fryd at se sine Penge saa vel anvendte!
    Henrik Ibsen i ‘De Unges Forbund’

    Når dårer kommer til markedet, får kremmeren penger.
    Ordspråk fra flere land.

    Når pengene i kisten klinger, straks sjelen ut av skjærsilden springer.
    Tillegges avlatskremmeren Johann Tetzel på Martin Luthers tid.

    Til å føre krig trenges tre ting: Penger, penger og atter penger.
    Fredrik den Store av Preussen.

    Den som sår penger, høster armod.
    Norsk ordspråk.

    Pengar er storkna mannesveitte.
    A. O. Vinje

    Penger er bedre enn fattigdom, om ikke annet så av økonomiske grunner.
    Woody Allen

    Det er med kunnskap som det er med penger; jo mer du har, jo mer forlanger du.
    Josh Billings

    Et av de merkeligste fenomener i livet er at fattigfolk, som trenger penger mer enn noen, er de eneste som aldri har dem.
    Finley Peter Dunne

    Penger er som en arm eller en fot: bruk dem ellers blir de ubrukelige.
    Henry Ford

    Hvis du kan telle pengene dine, har du ikke mange milliarder.
    J. Paul Getty

    Hvis en kar sier: «Det er ikke pengene, men prinsippet som betyr noe.» Da er det helt sikkert pengene.
    Elbert Hubbard

    For pengar kan ein få alt, heiter det.

    – Nei, ein kan ikkje det.
    Ein kan kjøpa seg mat, men ikkje mathug,
    dropar, men ikkje helse,
    mjuke senger, men ikkje svevn,
    lærdom, men ikkje vit,
    stas, men ikkje venleik,
    glans, men ikkje hygge,
    moro, men ikkje glede,
    kameratar, men ikkje venskap,
    tenarar, men ikkje truskap,
    gråe hår, men ikkje ære,
    rolege dagar, men ikkje fred.
    Skalet av alle ting kan ein få for pengar.
    Men ikkje kjernen; den er ikkje for pengar fal.

    Arne Garborg

    Hvis kvinnene ikke fantes var det ingen vits med all verdens penger.

    Sats aldri pengene dine på noe som spiser eller noe som trenger å males.
    Billy Rose

    Noen av de verste plager følger med penger. Og likevel kaver mang en fattiglem for forfremmelse og drømmer om å øke sin formue. Der hvor penger og eiendom volder bekymringer, er bare den eiendomsløse klok.
    Christopher Sprangel

    I en bank får du låne penger, bare dersom du kan bevise at du egentlig ikke trenger dem.
    Ukjent

    Å sette opp et budsjett er bare en snedig måte til å bekymre seg over hvor dårlig råd en har, både før og etter en bruker pengene.
    Ukjent

    Alt jeg ber om er en sjanse til å bevise at jeg ikke blir lykkelig av penger.
    Ukjent

    Lån alltid penger av en pessimist; han forventer ikke å få dem tilbake.
    Ukjent

    Penger kan ikke skaffe deg lykke, men av en eller annen grunn er det mer behagelig å gråte ut i en Porsche enn i en Lada.
    Ukjent.

    Velgerne er et utvalgt folkeslag som har den gudegitte retten å bestemme hvilke politikere som skal få sløse bort pengene deres.
    Ukjent

    Selv om du ikke kan kjøpe lykken for penger, gir de deg i hvert fall muligheten til å velge din egen elendighet.
    Ukjent

  183. Dikt om selvskading

    Jeg vet du har det vondt
    og jeg vet at du strever
    Jeg ser du har det vondt, og at verden er borte.
    ditt hjerte er knust, dine drømmer er sorte.
    la meg være din engel, la meg hjelpe deg nå.
    med kniven i hånden, kan du ingen liv få.

    tanken den sitter, den er som et belte.
    men det er nå ditt liv, du begynner å velte.
    slipp nå din sorg, spar deg den smerte.
    du kan bygge deg opp, du er sterk i ditt hjerte.

    kniven er skarp, du gir deg selv arr.
    slutt nå med det, du er ingen narr.
    tro på deg selv, tro på din ære.
    din sorg skal du slippe, alene å bære.

    ikke bruk din tid, din kunnskap på slikt.
    alle er spesielle, du er selv noe unikt.
    gi meg din hånd, skal jeg løfte deg opp.
    slipp taket i kniven, ikke ødelegg din kropp.

    aleksander marie

  184. Vår vekte song i mitt sinn att:
    – kjørri lauva på fjell,
    morgonen vakna ved midnatt,
    fuglaljod glitra um kveld.

    Nyvekte, stråløygde blomar
    stod glade med skinande tår –
    våren sa det var sumar,
    men sumaren sa det var vår!

    Men våren var ør av lengsle,
    og våren fekk overhand
    og braut ned kvar einaste stengsle
    og gjekk på med ofse og vann.

    So hagla det friskt over grasgrønt,
    so brágla det éling i sol,
    unglauvet glitra i gìlom,
    og fjellgauken trolla og gol.

    Og soli var blank att, og best som
    det regnde, so kom det ei skur,
    og mai april att på læst-som,
    og gufsen av veldig natur.

    Lauga i juni-bløyta
    stod ungskogen frisk og våt.
    Ven var i syljufløyta
    all livsens glede og gråt.

    Blomar frå drivkvite heggen
    draus over gras og fiol.
    Kleggen blenkte på veggen
    og singla og svingla i sol.

    Å ja – det leid med det lakka
    graset heldt på vart langt,
    ein orm var sedd uppi Bakka, –
    det livde og røyvde seg, mangt.

    No var myhanken komen,
    og åma med gullsaum i sol, –
    humla bøygde ned blomen
    og smaug inn i grasgøymde bol.

    Skinande fivreld-vengjer,
    my-song og engsprette-slått
    ut over alle engjer, –
    grasdyr og anna smått.

    Makk under møyre m`yk-ruva, –
    maurut ei lauvblank grein
    ned over aulande tuva
    myrkgrøn lavde og skein.

    Sol gjenom tome høyhus.
    Sol over djupsådd seng.
    Stilt millom solsteikte uthus.
    Heitt over åker og eng.

    Då reiser seg brått som or blunden
    ein skvelvande vindgust og går
    svevngangar-lett gjenom lunden
    og brusar so lint og brår. – –

    Våren svævdest av skirsumar-vind,
    sveiptest i svimrande draumar inn:
    jordbæri mogna i dagen varm,
    rosune glødde ved juli barm.

    -Olav Aukrust-

  185. Olav Aukrust
    AKSIÓN PÅ TANDE

    Det stod ein vill aksión på Tande
    som støkken står tå den dag i dag.
    Og dit kom utvalt og alle hande,
    ja folk og fylgje tå alle slag.
    Det vart eit namngjete, djevla ståk der,
    va’ svartøygd tater frå nørdst i Skjåk der, –
    og Randa-Knut’n
    og Sanda-guten

    og ‘n Nils Johansen innfann seg der,
    og Nygjordsvetlen og ‘n Petter-Per.

    Frå Tande ber det på blåe gìlet,
    so all sin dag va’ det bratt til gards.
    Men huff, gud-fri-de’, gut, dette bìlet,
    med klårt og kaldt attpå tøyr’n i mars!
    No kun’ ein veg ikkje verre vera:
    em skulde tru, det var nok å gjera
    um snøgg og sne’ug
    og laus og le’ug
    ein stal seg upp der på knuv og kne –
    men tenk deg gå der med fôr og ve’!

    Ved Staberg let det i myrkret: «Ska’ du
    åt aksióne’ på Tande, du?»
    «Å jaggu ja, lel, – det klaffa bra, du –
    og brennvin plaga du ‘kje vande, du?»
    Og drikkast laut det, og brennvin ha’ døm,
    og midnatts leite ve’ Tande va’ døm:
    i glasom skein det,
    på låvom rein det,
    og huff gut, inne va’ heto hard,
    og sume hua på fri gard.

    Ho Beret Burtafor, råe såta,
    du kann då vita deg, ho va’ der, –
    ho Dansar-Eli med, – «den gratåta»,
    og mange fleir enn som nemnest her.
    Og det va’ dragsmål og drikk og drit der,
    og flust med brennvin og nøgdi sprit der,
    og fela hulla,
    og blodet pulla,
    og full stod ute, med, ein og skein,
    og det va’ månen som stod og flein!

    Og slusken dansa so sveiten h`ylja,
    og fyrkjun’ hivde vart høgt i tak.
    Og Storen’ bråka, og Bruen b`ylja
    og braut ‘n Brenn-Amon att-å-bak.
    Og fem ha’ fullkome nok med Brua,
    og Musken rein, og ‘n Raud-Hans hua,

    og det vart riving
    og hogg og hiving,
    og Muskeguten seig ende ned,
    og Nygjordsvetlen sa «Hvil i fred».

    Og sume kne-gjekk og sume kniva,
    og sume dundra og spela kort;
    ‘n kløyvde skiva, ‘n Klebber-Iva,
    fordi ‘n Nils ikkje la’ på fort.
    Ja det va’ kortspel og fan og fusk der
    og fyrkjefillur og slams og slusk der
    og slag i bordet
    og mange store
    i «beit» og «hoggar» den heile natt,
    so skuggan’ rædde på veggjom skvatt.

    Det leid til vårs, det va’ hålkeføre
    og svell og måne og uppe glas.
    Og stinn va’ stugu, og folket øre,
    og Storen’ styrlaus att fekk eit ras – –
    og hivde ut gjenom glaset dragspelet. –
    «Jaggu segla det kav på elvgjelet!»
    kneggja Steinbakkjen,
    ør og bråvaken, –
    tru ‘kje leiken va’ slutt med di:
    «‘N Per og fela!» skreik mange i.

    Og seint um sidan so fekk dei vaken
    ‘n Per som flaut i eit veldigt rus.
    Då hogg han i med ‘om «Kristen Naken» –
    og springleik vart det og huskehus,
    til morgonmånen stod reint forsuppa,
    og slide slusken i skam seg duppa, –
    og upp det flotnar
    frå stygge botnar,
    og avskumsord som ein brotsjø bryt:
    «Nå vil oss drikke, te sjæle flyt!»

    Og alt som skam heiter, do og dåna,
    og Busta’-bytingen sa sin dom –
    at dansast skul’ det, til mergen bråna

    og skjurta stod att på golve’ tom.
    og blo’ og brennvin og kokte andlìt
    og dans og huing vart rus og vanvìt,
    og glas vart knasa,
    og dyret rasa
    og ståka ytre og verr’ og verr’,
    og fleir’ og fleire drakk spriten berr.

    Den fjorde morgon eit syn dei såg som
    vart bygdabore bå’ upp og ned.
    Forkomne bòkkan’ i bakkom låg som
    um vår’n iland-flòten rekarved.
    Sjå ville ofsen i styrlaus blodvår
    ha’ gjort si gjerning og fekk sitt uår –
    då ruset rakna
    og modet spakna, – –
    men herja tomt i den heksedans,
    der høgt til himmels i strålekrans, –
    der vind gjekk fritt gjenom kvar ei rute
    og vår og vigge stod inn frå ute,
    låg Tande veldigt i morgonglans – – –

  186. Blåveispiken
    (Arne Påske Åsen)

    Jeg går og rusler på Ringerike,
    på stille stier jeg sjelden går.
    Da kommer mot meg en liten pike
    – en lubben unge på fem, seks år.

    Hun bærer blåveis i sine hender,
    den første hilsen fra jordens muld
    – hun møter meg som en venn hun kjenner
    og står og smiler så tillitsfull.

    Hun spør meg barnlig om jeg vil ha dem
    for hun har plukket dem nettopp nå,
    så hvis jeg vil , kan jeg bare ta dem
    si’r hennes øyne, de store blå.

    Så god en gave har ingen gitt meg
    som denne dunbløte barnehånd –
    hun får no’n penger så hun kan kjøpe
    til sine lokker et silkebånd.

    Hun løper fra meg med takk i blikke’,
    hun danser lykkelig på vårens vei.
    Hun løper fra meg – og aner ikke
    at det var hun som var god mot meg!

  187. En liten vise

    Om kvelden når det mørkner, og alle går til ro,
    da stenger jeg for stall og for låve.
    Og spurvene, de netter seg i hver sitt lille bo,
    da går vel også du til din kove.
    Men siden vet jeg ikke å få tiden til å gå,
    for i de lange netter, da lenges jeg så,
    da har jeg ikke sinn til å sove.

    Nu står du foran speilet og kjemmer ditt hår,
    så sort og alvorlig er ditt øie.
    Da banker vel ditt hjerte, men hvorfor det slår,
    der vet du ennu ikke så nøie;
    for ennu har vel ingen fått komme dig nær.
    Men over stolen henger dine fattige klær,
    ditt skjørt og dine strømper og din trøie.

    Det mørkner over veien, og høsten stunder til,
    og tåken, den tetner over enge.
    På stiene i skogen har mangen en gått vill,
    og stjernene de stiger så strenge.
    Men kan du ikke komme iaften, lille venn,
    så send et bud og si mig, når kommer du igjen?
    Jeg har ikke sett dig på så lenge!

    – Arnulf Øverland-

  188. MELLOM BAKKAR OG BERG

    Mellom bakkar og berg utmed havet
    Heve nordmannen fenge sin heim,
    der han sjølv heve tuftene grave
    og sett sjølv sine hus uppå deim.

    Han såg ut på dei steinute strender
    det var ingen som der hadde bygt.
    Lat oss rydja og byggja oss grender
    og så eiga me rudningen trygt.

    Han såg ut på det bårute havet,
    det var ruskut å leggja utpå.
    Men der leikade fisk ned i kavet
    og den leiken den ville han sjå

    Fram på vetteren stundom han tenkte,
    gjev eg var i eit varmare land.
    Men når vårsol i bakkane blenkte,
    fekk han hug til si heimlege strand.

    Og når liene grønkar som hagar,
    når det laver av blomar på strå.
    Og når netter er ljose som dagar
    kan ein ingen stad venare sjå.

    – Ivar Aasen-

  189. Danse mot vår

    Gjennom regnbuens glans
    ser jeg himmel og hav
    smelte sammen i soloppgang
    Og mens tankene flyr
    våkner sanser til liv.
    Og jorden nynner sin egen sang

    Jeg vil danse mot vår
    kjenne hud møte hud
    være ung i et nyfødt år
    Kjenne liv i min kropp
    fra en sol som står opp
    Være ung
    jeg vil danse mot vår

    I en blomstrende eng
    vil jeg vandre av sted
    og la sansene finne veg
    Jeg har vårkjolen på
    vinden stryker meg nå
    Jeg byr deg en vals:
    Kom og dans med meg

    Jeg vil danse mot vår
    kjenne hud møte hud
    være ung i et nyfødt år
    Kjenne liv i min kropp
    fra en sol som står opp
    Være ung
    jeg vil danse mot vår

  190. Vårsøg

    No skin det sol, e høgste svealiå
    no bli det vår, det kjinne e so vel
    det søng så tongt, kring alle dalasiå
    å synnavinn’ han kjem og gjer me sel
    Når sola skin, da bli det fint e fjellå
    då ska e dit, å hør kor bekkjin søng
    å kliv te topps, e brattast berjestellå
    å vera tårt, å tåg å tågbærløng

    æ kjinne lokt, tå gras kring alle haua
    å sola skin, å bjøllin kling so kløkt
    å tjørnnin legg, så blank der e ska laua
    me berg ekreng der e kainn sol me trøkt

    å du å du, kor sår å sæl e stoinna
    når sola skin, frå kvite høgde ne
    da vært æ vår’n, hainn e kje længer oinna
    at e får levva slik ein somar te

    Hans Hyldbak

  191. HILDRINGSTIMEN

    I hildringstimen er det godt å seile.
    En kaffekjeft og stomp med sirup på.
    Du åpner med et smell ditt rorhusvindu og stikker nesa ut og snuser mot det blå!
    Ja, se den gamle gullsmed, morgensolen, har atter hamret havet til et fat,
    der Skaperen med ødselhet har drysset en håndfull holmer som nå bader i karat.

    Og se mot styrbord, gjennom hildringsdisen:
    – de fjerne øyer svever! Fjell kan fly!
    Nå aner du hva salig Adam skuet da han ble purret ved det aller første gry.
    I slikt et lys, da blir alt mørkt et minne,
    du hviler hånden rolig mot ditt ratt og gnukker tommelen mot midtskipsmerket,
    og vet, for denne gang, din kurs var riktig satt.

    Du møter kuttere på vei mot feltet, et solbrent fjes, som spytter brunt i le.
    En fiskerneve hilser fra et rorhus og gjør din glade hjemreis dobbelt rik ved det.
    For ennå er din skute langt av lande, men aldri var deg mennesket mer nært
    enn nettopp nå, i denne gyldne time som lar deg fatte alt du har å holde kjært.

    I hildringstimen er det godt å seile og favne lys til kraft for blod og ben.
    Og vite at, i netter som skal komme så fins en kurs imot et land av sang og sten.

    Erik Bye

  192. GJE MEG HANDA DI

    Gje meg handa di, ven, når det kveldar,
    det blir mørkt og me treng ei hand.
    La dei ljose og venlege tankar
    fylgje oss inn i draumars land.
    Lat varmen frå ein som er glad i deg
    tenne stjerner i myrkaste natt.
    Gje meg handa di, ven, når det kveldar,
    det blir mørkt og me treng ei hand.

    Varme tankar og hender som trøystar
    er som sol over frosen jord.
    Kjenne varmen frå ein som er nær deg
    gjev langt meire enn store ord!
    Lat varmen frå ein som er glad i deg
    tenne stjerner i mørkaste natt!
    Gje meg handa di, ven, når det kveldar,
    det blir mørkt og me treng ei hand.

    Sondre Bratland

  193. Dikt av Haldis Moren Vesaas

    ~ LYSET ~

    Kjære, alt ditt som du viser meg no

    – så utenkt som mangt av det er –

    kan det vel hende eg ikkje forstod

    om du ikkje var meg så kjær.

    Eg stansa vel uviss, utan svar,

    som framfør eit ukjent land,

    om ikkje min kjærleik til deg var

    for meg som ei lykt i mi hand.

    Den lyser meg fram, så eg kan gå inn

    og gjera meg kjend i kvar krok.

    det er ikkje sant at kjærleik gjer blind.

    Kjærleik gjer klok.

    *******

    – UKJEND –

    Du søkte meg atter i dag
    slik som den tyrste søker
    ei kjøleg kjelde i skuggen
    ein heit og trøyttande dag.

    Og atter fann du meg slik
    du ventar at eg skal vera;
    kledd i ein sval blå kjole,
    klarøygd, med rolege drag.

    I dag.. Men no er det natt
    og naken i mørkret brenn
    ein eld som du aldri har skimta
    bak kjolen eg tek på for deg:

    mi svale ro. —
    Og likevel: er det for den
    du kjem hit, og ikkje for elden?
    –Du er òg ukjend for meg.

    ***

    SAKNE SI SJEL

    Det heiter: sjellause dyr…

    Men dyret som elskar sin herre,

    som kjenner fortviling, lykke og angst

    i samband med sin kjærleik –

    har det ikkje sjel?

    Det kan ikkje forme i ord

    dei læte som lagar seg i strupen,

    men vitnar med heile seg

    om lykka det kjenner

    når den det elskar er nær,

    ringar han inn

    med alle slags galne påfunn –

    og stansar brått og kjem til han,

    legg hovudet i kneet hans,

    og berre med å sjå på han

    og slikke hans hand

    fortell det kor høgt det elskar.

    Og dyret er skjelvande vart

    for minste endring i hans mine og røyst.

    I hans sinnelag mot det

    heng dyrets kjensle

    av vere eller ikkje vere.

    som i ein svingande tråd.

    Borte frå han

    eller utstøytt av hans velvilje –

    da sturer dyret

    avdi det saknar si sjel.

    _____________________

    Min kjærleik til deg

    er eit stumt dyr,

    meir umælande enno enn dyret,

    vågar ikkje eingang

    å vise seg for deg.

    Eit mildt ord, eit kjærlig blikk

    frå deg

    får meg, i løynd, til å bera meg åt

    som hunden, halvt frå seg av glede.

    Eit hardt ord,

    andletet bortvendt

    og sløkt er dagsens lys.

    Og når du er borte,

    når eg ikkje kan sjå deg

    og høyre di røyst,

    saknar eg mi sjel

    og sturer som eit usælt dyr.

  194. Dikt av Haldis Moren Vesaas

    KARIN BOYE FUNNET DØD
    Mai 1941

    var det da ikkje ei einaste hand
    som rette seg ut etter di
    den gang da grunnen under din fot
    for alvor tok til å gli-?
    No står vi her tomhendte alle i hop
    og ser mot ei attlæst dør.
    Vi skulle ha bydd deg all varme vi eig.
    Vi skulle ha gjort det litt før.

    Den einsame gjekk frå si einsemd til slutt.
    Den frosne har frose i hel.
    Var det da ikkje på jorda ein
    som kunne ha stått di sjel
    så nær at han varde deg med sin eld
    mot kulden?- Din død gir svar.
    Du stod nok og så deg ikring før du gjekk,
    men eld vart du ingen stad var.

    ***

    TIL KROPPEN MIN

    Du tente meg trufast i alle våre år.
    Eg trur nok at eg baud deg levelige kår
    og for det gav du rikeleg vederlag
    -til du brått gjorde opprør ein dag.

    Du som før var slave er no ein tyrann
    som styrer mitt liv med allmektig hand,
    men som enda viser mildskap og nåde iblant.
    Du unner meg i god natt i natt, ikkje sant?

    ***

    NEI, TAPPER?

    Venner seier til meg:

    «Du er tapper
    som kan vise slik styrke og ro
    no når han så nyleg er død»

    Nei,tapper?
    Det kan berast, det eg gjennomlever no.

    Det tyngste er tilbakelagt. Det tyngste
    var å sjå korleis han
    tok til å miste seg sjølv og gli vekk
    inn i eit veglaust og skoddefylt land.

    Visst er tomrommet der, og kulden,
    og avmaktskjensla framfor ein stengt port.
    Men det kan berast så sant ein kan tru
    at for den ein har mist var det godt å gå bort.

    ***

    Du ser meg i auga

    Svalt om mi panne, den trøytte og heite,
    hendene la du og bøygde deg ned,
    såg meg i auga og sa: Eg skal leite –
    gå ut på vidvank og finne att deg!

    Og dine auge kom stille og blanke
    mine i møte og skein i meg inn,
    møtte på vegen min løynlegste tanke,
    nådde den djupaste botn i mitt sinn.

    Vidope låg det for sol-auga dine.
    Men i mi sjel vart ein angest til:
    Møter du mangt som kan skremme og pine?
    Før eg fekk spurt om det såg du min tvil.

    Du smilte til døde all angest eg hyste,
    smilte, til innover heile mitt sinn
    nykveikte gledelys loga og lyste,
    – smilte, til min smil skein opp imot din!

    ***

    Vennehand

    Du gav meg så sæl ei gåve.

    Min venn, du gav meg di hand.

    I ditt auge stod og gleda

    ved attersynet og brann.

    Eg vann ikkje sleppe di hand straks.

    Og du heldt og fast kring mi.

    Så mangt er hendt fra vi møttest sist.

    men venner som før er vi.

    Det sang av fryd i det bandet

    Som hjarte til hjarte batt.

    Så mange vi helt av er borte.

    Godt at du enno er att.

    Vi lærde i mørket å signe

    kvart lys som får skine enn,

    og eitt av lysa langs vegen min

    er det at du er til, min venn.

    ***

    Dine ord
    ville eg lese
    slik som dei blinde les:
    med fingertuppane
    leite meg fram
    ord for ord, inn mot deg

    Med synet finn eg
    berre dei skrivne teikn
    I kjensle og hud
    kanskje minnet om det
    lat meg få kjenne deg nær
    kjenne deg att
    kjenne deg

    Om eg fekk drikke inn dine ord
    gjennom dei tørste tørste
    fingertuppar –

    Tung tids tale

    Det heiter ikkje: eg – no lenger.
    Heretter heitter det: vi.
    Eig du lykka, så er ho ikkje lenger berre di.
    Alt det som bror din kan ta imot
    av lykka di, må du gi.

    Alt du kan løfte at børa til bror din.
    må du ta på deg.
    Det er mange ikring deg som frys,
    ver du eit bål, strål varme i frå deg!

    Hender finn hender, herd stør herd,
    barm slår varmt imot barm.
    Det hjelper da nokre få forfrosne at DU er varm.

    ***

    NEI EG FÅR ALDRI NOK

    Nei eg får aldri nok
    nei eg blir aldri fulltrygg
    på at du verkeleg er her
    Her er mørkt så eg ser deg ikkje
    du søv så du høyrer meg ikkje,
    men varm er din kropp mot min, og nær

    hendene mine kan ikkje nok
    få visst: ja det er du!
    Armane mine som femner din svevn
    hungrar enn etter deg
    og kan ikkje si lykke tru.
    Munnen har kyss og ord
    å strø ut over deg no med du søv
    som blomar ned over eit mørkt rom,
    kviskrar: er det du?
    kysser: ja det er!

    Din nærleik er regn over tørst jord.
    Endeleg kom det, ei vårnatt skum og mild,
    og no ligg all jord og berre drikk,
    open og blind og still,
    kan ikkje enn på si signingsstund tru,
    kviskrar imellom dei lange tørste drag:
    meir, meir, meir!

  195. To må man være

    To skal man være
    for på livsveien vandre,
    to for å hjelpe
    og støtte hverandre
    Vil man at en ting
    skal vare, må man streve
    med å spare, men om
    kjærlighet på jord
    gjelder omvendt
    dette ord.
    hvis man vil at den
    skal vare, må man
    gi og ikke spare

  196. Hoppet
    av Olav Hanto

    Vemorkbrua – på kanten av stupet. Nedenfor ligger juvet. I bunnen renner elva. Jeg står på Vemorkbrua. Knærne skjelver. Fjorten ganger 34… 476. Prøver å tenke på noe annet. En del mennesker har samlet seg. Jeg skal hoppe i strikk for første gang. Rett ned i juvet. Mot steinene og elva over 90 meter nedenfor.
    Sola glitrer nedover dalen. Regnet ga seg for litt over en time siden. Rjukan stråler. Seksten ganger en tredjedel er¦? I beina mine fester to mann strikken. Rundt livet sitter en klatresele. Seksten ganger en tredjedel¦?
    -Du er klar!
    Instruktøren viser meg hvordan jeg skal feste en karabinkrok. Etter hoppet. De må visst får meg opp igjen. Opp? Jeg skal jo ned. Ned i juvet. Opp er ikke før etterpå.
    -Kom igjen. Opp på plattformen.
    Han er myndig, ikke streng. Han beordrer, kommanderer ikke. Plattforma, du gode. En halv kvadratmeter stål montert pårekkverket. Ingenting å holde seg i. Såer jeg oppe. Forsøker å holde maska. Mye folk på brua.
    -Ung mann, han er sikkert tøff.
    Jeg hører tankene.
    Nye arbeidskolleger står og venter. Jeg er dagens første. Hvorfor foreslo jeg dette. Kunne sikkert vært et annet sted. Jakta sjøorm i Hjellevannet. Nei. Sjøormen er i Seljord. Ingenting å holde i. Jeg puster ennå. Seksten ganger en tredjedel er …¦?
    -Jeg teller deg ut!
    Jaså, han teller meg ut. Hvor langt må han telle da? Pi r i annen er formelen for arealet av en sirkel. Det blåser litt. -Er fotografen klar? roper jeg. Har det egentlig noe å si? Førsteside med teksten »Her hopper han i døden».
    -Nei, vent litt. Hvordan kan jeg vente? Jeg står 90 meter over bakken. Ingenting å holde i.
    -Klar!
    -Jeg teller deg ut.
    Nå igjen. Instruktøren skal telle. Jeg skulle ha kommet på noe morsomt å si. Litt galgenhumor. Burde ha tatt av meg på overkroppen før jeg ble spent fast. Kanskje det hadde sett bedre ut på bildet.

    Førti meter fritt fall før strikken begynner å strekke seg. Dette kan ikke være en god idé¨. Klarer ikke å se opp. Måse opp. For langt ned til juvet. Det eneste jeg ser er den lille elva der nede.
    -TRE¦. hva skjedde med en og to …TO – aha han teller bakover, han teller fort – EN!! Kroppen reagerer, ikke jeg. Strake ben sa han, strake ben. Jeg bli liggende stille. Tida stopper. Verden forsvinner. Kroppen beveger seg fremover. Kan ikke huske jeg ga den lov til det.
    Seksten ganger en tredjedel… Hva blir det?
    Føttene forlater rampa. Jeg stuper. Fargene i fjellene slår mot meg. Verden er stor. Jeg behersker dette.
    «Antageligvis er det menneskenes egen feil, de fikk paradiset, men ville ha friheten. Derfor stjal de ilden fra himmelen skjønt de visste de ville bli ulykkelige» Er ikke det Dostojevskij? Utrolig hva man husker.
    Farten øker. Elva, himmelen. Jeg ser alt. Jeg ligger stille. Verden beveger seg. Lufta er myk, varm. Burde jeg ikke kjenne strikken stramme snart? Det er lenge siden jeg forlot brua nå.
    Seksten ganger en tredjedel? Det er i hvert fall mindre enn seksten.
    Lykke er underlig. Nå lever jeg. Nå kjenner jeg lykken. Skulle ikke strikken stramme snart. Betyr ingenting. Jeg stuper mot avgrunnen. Nedtur blir opptur. Dette er utrolig gøy.
    Hvor fort faller jeg nå? Det er fysikk. Jeg var god på formler for lenge siden. Hvor blir det av den stikken. Godt at det er fint vær. Farta er lik kvadratrota av to ganger høyden ganger ni komma åtte. Hvorfor regner jeg pådette mens jeg stuper. Jeg var god til å regne.
    40 meter fall gir 28 meter i sekundet. Det er fort. Skulle ikke det tilsvare nærmere 100 km/t?
    Hvor blir det av strikken.
    Seksten ganger en tredjedel¦..
    Det var da som…¦.
    Strikken tar. Bremsen starter. Hva har seksten ganger en tredjedel å gjøre med noe som helst.
    Verden bremser langsomt. Juvet er like under nesa mi. Jeg blir hengende stille, stille. Nei, jeg fyker opp igjen. Opp mot brua, nei ned mot brua. Jeg spinner i sirkler. Dette er gøy. Ned igjen. Rundt og rundt. Opp og ned mister mening.
    Jeg er på toppen av verden, langt nede i juvet. Verden er liten rundt meg. Jeg dingler etter bena. Henger endelig stille.
    Seksten ganger en tredjedel er fem og en tredjedel. Ikke verst.

    Varden 28 juli, 2000 av Olav Hanto

  197. Å du deilige jord vær ikke vred at jeg trampet ditt gress til ingen nytte
    Å du deilige sol, du har sløst med dine lysende stenk i en folketom hytte.
    Det var ingen der inne å varme og stemme.
    Eieren – sier de – var aldri hjemme.

    (…)
    Jeg vil oppad, opp på den bratteste tinde
    Jeg vil enda en gang se solen rinde
    Stirre meg trett på det lovede land…

    Se å få snedyngen over meg kavet
    Så kan man skrive der over: Her er INGEN begravet

    Og bakefter, siden? La det gå som det kan!

    Så usigelig fattig kan en sjel da gå
    tilbake til intet, tildet tåkete grå.

    Fre Peer Gynt 5. akt (med forbehold om strykninger og hukommelsessvikt). Hanto

  198. til han jeg liker…

    Hva er det vakreste du vet?
    Det vakreste jeg vet
    er en vårdag
    i en elveby.
    Kaffe på et
    fortau, stjålne blikk.
    Hemmelige tanker. Himmelsang.
    Løsprat som stanser
    og tankespinn.
    Vårsol i vakre
    vinterøyne.
    Halvliter på kafé
    – sammen.
    Det, og sommerfugler
    på kirkegårder. Regn
    i brusteinsgater.
    Rosene visner.
    Du er et annet sted.

    Fra Hanto

  199. Mange ganger har jeg bestemt meg for å ta det endelige skrittet utfor stupet.
    Men, hver gang står det en liten bloms, ytters på kanten, som jeg ikke har hjerte til å tråkke på…

    NN

  200. Mitt hjerte er ditt
    Tekst: Nils Ferlin
    Oversettelse: Alf Prøysen
    Musikk: Geir Holmsen

    Kjærlighet kommer og kjærlighet går,
    ingen veit vægen vi vandre,
    men din vil je vara i dager og år,
    je vil itte sjå på andre.

    Mitt hjerte er ditt, ditt hjerte er mitt,
    og visa med seljelyd låter.
    Min glede er din, din glede er min,
    og sorgen er min når du gråter.

    Kjærlighetsrosa er frodig og sterk,
    den kæin få knopper og blømme.
    Kjærlighetsrosa er skaperens verk,
    det ska vi æiller forglømme.

    Mitt hjerte er ditt … osv.

  201. Amazing Grace
    Trad./Arr.: Bill Maxwell

    Amazing Grace how sweet the sound
    That saved a wretch like me
    I once was lost but now I’m found
    Was blind but now I see

    Twas grace that taught my heart to fear
    And grace my fears relieved
    How precious did that grace appear
    The hour I first believed

    Through many dangerous toils and snares
    I have already come
    This grace has bought me safe this far
    And grace will leave me home

    When we’ve been there ten-thousand years
    Bright shining as the sun
    We’ve no less days to sing God’s praise
    And when we’ve first begun

    Amazing Grace how sweet the sound
    That saved oh wretch
    Like me I once was lost but now I’m found
    Was blind but now I see…

  202. The Rose
    Amanda McBroom

    Some say love it is a river
    that drowns the tender reed.
    Some say love it is a razor
    that leaves your soul to bleed.
    Some say love it is a hunger,
    an endless aching need.
    I say love it is a flower
    and you its only seed.

    It’s the heart afraid of breaking
    that never learns to dance.
    It’s the dream afraid of waking
    that never takes the chance.
    It’s the one who won’t be taken,
    who can not seem to give,
    and the soul afraid of dyin’
    that never learns to live.

    When the night has been too lonely
    and the road has been too long,
    and you think that love is only
    for the lucky and the strong.
    Just remember in the winter
    far beneath the bitter snow
    lies the seed that with the sun’s love
    in the spring becomes the rose.

  203. The water is wide
    Pat Conroy

    The water is wide, I can’t cross over
    and neither I have wings to fly
    give me a boat that can carry two
    and both shall row – my love and I

    Now love is gentle, and love is kind
    the sweetest flower when first it’s new
    but love grows old, and waxes cold
    and fades away like morning dew

    There is a ship, she sails the sea
    she’s loaded deep as deep can be
    but not as deep as the love I’m in
    I know not how I sink or swim

    The water is wide, I can’t cross over
    and neither I have wings to fly
    give me a boat that can carry two
    and both shall row – my love and I
    and both shall row – my love and I

  204. Det vackraste jag vet
    Tekst: Nanne og Peter Grönvald
    Musikk: Maria Rådsten

    Det vackraste jag vet är att se dig när du sover.
    Här råder stilla frid, och jag glömmer både rum & tid.
    Du ligger här brevid, och jag känner hur du andas.
    Att älskas utav dig, är det vackraste för mig.

    Så sagolikt det är, att se morgondimman lätta.
    När mörkret sakta flyr, och att se hur dagen åter gryr,
    en kylig morgon bris, sakta sveper genom rummet.
    Jag kryper tätt intill lycklig för att du finns till.
    Stunder av stillhet, ett ögonblick av ro ibland,
    stunder av lycka att bara ha varan. Det är en rikedom att få älska &
    att älskas vår kärlek sparsamhet. Är det vackraste jag vet.

    Det vackraste som finns är att vara någon nära,
    när månen lyser klart över skog och mark så
    underbart. Jag ligger här brevid och jag känner hur du andas att
    älskas utav dig är de vackraste för mig, stunder av stillhet
    ett ögonblick av ro ibland stunder av lycka, att bara ha varann.
    Det är en rikedom att få älskas och att älskas, vår kärlek storbarhet är
    det vackraste jag vet. Du ligger här brevid och jag känner hur du
    andas, att älskas utav dig är det vackraste för mig

  205. Gje meg handa min ven
    Sondre Bratland

    Gje meg handa di, ven, når det kveldar
    det blir mørkt og me treng ei hand.
    La dei ljose og benlage tankar
    fylgje oss inn i draumars land.

    Refr:
    Lat varmen frå ein som er glad i deg
    tenne stjerner i mørkaste natt.
    Gje meg handa di, ven, når det kveldar
    det blir mørkt og me treng ei hand.

    Varme tankar og hender som trøyster
    er som sol over frosen jord.
    Kjenne varmen frå ein som er nær deg
    gjev langt meire enn store ord.

  206. You raise me up
    Tekst: Brendan Graham
    Musikk: Rolf Løvland

    When I am down
    and, oh my soul, so weary;
    When troubles come
    and my heart burdened be;
    Then, I am still
    and wait here in the silence,
    Until you come
    and sit awhile with me.

    You raise me up,
    so I can stand on mountains;
    You raise me up,
    to walk on stormy seas;
    I am strong,
    when I am on your shoulders;
    You raise me up:
    To more than I can be.

    You raise me up,
    so I can stand on mountains;
    You raise me up,
    to walk on stormy seas;
    I am strong,
    when I am on your shoulders;
    You raise me up:
    To more than I can be.

    There is no life –
    no life without its hunger;
    Each restless heart
    beats so imperfectly;
    But when you come
    and I am filled with wonder,
    Sometimes, I think
    I glimpse eternity.

    You raise me up,
    so I can stand on mountains;
    You raise me up,
    to walk on stormy seas;
    I am strong,
    when I am on your shoulders;
    You raise me up:
    To more than I can be.

    You raise me up,
    so I can stand on mountains;
    You raise me up,
    to walk on stormy seas;
    I am strong,
    when I am on your shoulders;
    You raise me up:
    To more than I can be.

  207. Olav Aukrust
    ALLE MINE TANKAR VANKAR

    Alle mine tankar vankar
    dit du er.
    Alle mine kjenslur – brenslur –
    mot deg slær.
    Å, men tankane bægdest
    i vanvit inn,
    å, men logane lægdest,
    slo inn, slo inn,
    sleikte og spela og gløste
    ned gjenom gøymslur og smogur,
    tandra og glefste og frøste
    som myrke, fælslege flogur, –
    vilde meg kvæve, fortære –
    på grunn av eit ord um deg, kjære!

    Likt eit ufyse, fælslegt dyr,
    ei sleipaste padde
    som helvites inste myr
    i bakhand hadde,
    soleis kom det og fengde
    med eitrande skum og skrauv
    mine blomars tåresprengde,
    skinande kronblad-lauv, –
    soleis kom det og skadde
    mine hagars fagraste flor,
    det sleipe ord.

    Tankane, kvitnande skræmslur,
    gjorde meg eitt med seg.

    Kjenslune, gråtande gremslur,
    all vilde gløype meg.
    Lenge eg rodde i ring
    rundt på eit strandlaust hav.
    Myrkret og stygge ting
    skræmde med vanvit og grav.
    Ho tok då ende, den natt –
    Ljos gav meg dagen att.

    Soli er atter framme,
    himlen hev gråte seg rein,
    sjølv hev eg gjort det same,
    no er eg berre ein.
    No er eg atter herre
    høgt over alle mine tankar:
    tenarar er dei, berre,
    som lyder meg kvar eg vankar.
    Mine ljos lyt dei bera;
    kjenslune like eins:
    magterne tør ikkje vera
    meg til meins.

  208. Bind deg ein blomekrans
    Folkevise. Frå Norsk sangbok. 1998

    Bind deg ein blomekrans,
    kom så til leik og dans,
    fela ho læt no så vakkert i lund.
    /: Sit ikkje stur og tung, syn at du og er ung,
    veks fri som fagre lyng, dans no og syng. :/

  209. Bjørn Stemland har skrevet «Bind deg ein blomekrans» og er en sonettekrans bestående av 15 sonetter. Lydfiler kan du høre her: http://www.b-stemland.no/no/bibliografi/1995-2008/bind_deg_ein_blomekrans/

    Jeg synes tekstene er veldig fine og gjengir dem her:

    XIII

    Det er livet skapt på ny av den som rår
    til vern mot mørket som vi vet vil komme.
    Vi trenger varmen og alt lys vi får,
    så la nå hele fargespektret flomme!

    For snart vil kveldene bli mere duse
    og lauv og planter får en annen lett.
    Du ånder duften inn, lar deg beruse,
    og kjenner svimmel at du snart er mett!

    Da ser du skyggene som synes lange,
    og kjenner kulden krype sakte inn.
    Du grøsser motvillig, er Dødens fange,

    i mørke skoger og i lyse lunder.
    Men solen gyller ennå i våre sinn
    til trøst for oss i tunge vinterstunder.

    XIV

    Til trøst for oss i tunge vinterstunder
    når livets flamme brenner uten glød,
    så somren lagret i en rød burgunder
    kan fukte tungen i vår tørste nød.

    Vi gjemmer minner vi kan dvele ved
    i nattetimer når vi ei får sove.
    Vi dikter alter vi kan knele ved
    der orkidéer står som lys på hóvet.

    Slik kan vi synke inn i våre hjerter
    og hardne til mot mørkets kalde krans.
    Men gjennom vintren lyser vårens kjerter,

    de ber oss med på Primaveras fester:
    Kom, la deg virvle rundt i livets dans!
    De foldes ut, vår landsdels sommerblomster.

    VI

    I gult og lilla lyser de mot oss
    som hestehov, som løvetann og syre.
    Mens vintergufs og vårsol ennå slåss
    om hvem som skal få overta og styre,

    slår leirfivelen trassig opp sin krone.
    Og like uavvendelig som den
    slår løvetannen an sin røffe tone
    med bitter melkesaft i by og grend.

    Som syregress den finnes overalt,
    men syren er ei bitter om du smaker.
    Dens blad er friske, stenglen søtlig salt!

    Så kan man saktens glemme gammel fordom:
    Selv ugress gror så du i bondens aker
    beruses mildt av sommernattens trolldom

  210. Kjære mamma!
    Hva er det vakreste
    du vet?
    Det vakreste jeg vet er
    en søndag i juli.
    Biltur over fjellet,
    på vei til en sommer
    full av minner.
    Kaffe på hellene,
    torskegarn på gresset.
    Rotur til butikken
    og fisketur i regnvær.
    Å sitte og se
    utover vågen,
    høre lyden av barn som
    fanger krabber.
    Krumelurer med sukker.
    Det,
    og sommerfuglene på
    middelalderkirkegården.
    Barnelatter
    i regnvær.

    Men sånne ting
    betyr
    ikke noe
    nå.

    Gjør det vel?

  211. ” As I stumble through this life, help me create more laughter than tears, dispense more happiness
    than gloom, spread more cheer than despair. Never let me become so indifferent that I will fail to
    see the wonder in the eyes of a child or the twinkle in the eyes of the aged.”

    Fra Klovnens Bønn, Clowns International

    (Mens jeg snubler gjennom dette livet; hjelp meg å skape mer latter enn tårer, hjelp meg å spre
    mer glede enn tungsinn, å uttrykke mer håp enn fortvilelse. La meg aldri bli likegyldig slik at jeg
    ikke legger merke til undringen i barnets blikk eller glimtet i den gamles øye.)
    (lars vik)

  212. LIVET SOM SVEVER FORBI

    Jeg har lenge følt meg usynlig
    som jeg ikke var til stede
    Det sees veldig tydelig
    at min sjel har forlatt min kropp, mitt rede

    Jeg hører stemmer
    men de er ikke der
    Jeg ser folk jeg ikke kjenner
    men allikevel er meg nær

    Rundt meg føler jeg energi
    av ting jeg ikke forstår
    Er det livet som svever forbi
    eller er det historien fra i går

    skrevet av Jo-Inge Blomhaugen fra Porsgrunn

  213. KOM INN HVIS DU TØR..!

    Kom inn, kom inn
    Du er velkommen til min verden
    hvis du tør!

    Vil du se og føle hvordan angst,
    og dyp sorg har påvirket mitt liv?

    Vil du vite hva stemmen i
    hodet mitt sier?

    Tar du en sjangs?

    Du er velkommen hvis du vil!

    Den angsten for å leve og tørre å ta en sjangs,
    mens sorgen slår deg i bakhodet,
    for at du ER mislykket.
    Et utskudd fra samfunnets
    normalitet.
    Sorgen for å se dine nærmeste i øynene
    Redd for å vise hvem du er.
    Et utskudd!

    Alt for at du har havnet på narkotikanens vei.
    Et galt spor?

    Og en stemme i hodet, som forteller deg
    at du er null verdt.
    Det er ikke noe håp.
    Ta ditt liv!

    Stemmen som får mer og mer overtak.

    Du er velkommen hvis du vil!

    Langsomt og smertefullt får stemmen tak i deg.

    Opplevelser og spøkelser fra ungdomstiden
    og det livet du har levd,
    summer i bakgrunnen.
    Du føler deg som et sandkorn i sahara.
    Ensom og forlatt,
    med en stemme som overtaler deg.
    Ta ditt liv!!
    Og du bøyer deg med flere og flere forsøk.

    Du håper at du snart klarer det,
    for du er ikke lenger redd.

    Du er velkommen hvis du vil!

    Kom inn, kom inn…

    Sterkt skrevet av Jo-Inge Blomhaugen fra Porsgrunn

  214. Hvorfor er vi så redde..

    Hvorfor er vi så redde,
    redde for å vise oss fram
    som et menneske?

    Vise fram følelser som gjør,
    gjør at vi gråter
    og føler sorg.

    Hvorfor er det så galt
    galt å vise
    at vi kun er et menneske?

    Jo-Inge Blomhaugen

  215. HAN VANDRER ALENE…

    Han vandrer alene og forlatt,
    om det så er dag eller natt.
    Sliten og lei av livets tyranni,
    benker han seg og ser livet går forbi

    Han sitter på en benk i gågaten,
    lurer på hvordan han skal få penger til maten.
    Det er lenge siden han har fått noe godt,
    sist han spiste var det muggent og vått.

    Hans tynne klær gjør at han fryser,
    han sitter og hakker tenner,
    det er ingen hansker på han hender.

    Kulden har stt seg i hans kropp,
    han prøver å reise seg opp
    Men faller fort ned
    og slår sine kne.

    Det er ingen som hjelper han,
    men det er det heller ingsn som kan
    Han er ikke for menneskheten synlig
    annet enn dem som er kyndig.

    Jo-Inge Blomhaugen

  216. GLEMMER ALDRI HANS BLIKK..

    Han som sitter der helt alene
    ute i mørket og kalde regnet.
    Vi har ropt, men han kan ikke høre,
    eller er det vi som er døve.

    Han sitter og ser ned i graset,
    gjør hand et bare for å trasse
    Er det noe han prøver å fortelle,
    eller er det oss, han til læreren skal melde

    Han har sittet der lenge nå,
    har han ingen vei å gå?
    Mange stygge ord over han har blitt tredd,
    det er synd å se hva som er skjedd.

    Det er ikke mye han lengre sier,
    der han sitter alene og tier
    Da han bort fra alt gikk,
    glemmer jeg aldri hans blikk.

    Skrevet av Jo-Inge Blomhaugen fra Porsgrunn

  217. Jo-Inge Blomhaugen har jeg blitt kjent med under PiT-festivalen da han jobber under min gruppe. Jeg fikk disse diktene han har skrevet i hånden og han fortalte at, jeg skriver dikt jeg. Det er en mann som når du ser han kanskje ikke først tenker at han er en «dikter» – det må jeg innrømme. Men når jeg nå – som lovet – har skrevet dem ned her på bloggen, så ser jeg jo at Jo-Inge er en stor dikter. Jeg tenker på et menneske som tør! Et menneske som kanskje har vært uheldig i livet men som tør å si det. Jeg har vært uheldig! Jo-Inge fortalte meg at det går bedre nå. Det visste jeg nesten når han ga meg diktene. Er man kommet så langt at man klarer å skrive ned og sette ord på tingene er man kommet langt. Hverdagsmennesker i den moderne, perfekte verden, er ikke kommet så langt ofte som det Jo-Inge har. Jo-Inge har lært og sitter inne med masse erfaringer som mange andre ikke har. Jo-Inge har fått kjenne at livet ikke alltid bare er pengelykke, karriærelykke og familielykke.

    Jo-Inge er et flott, unikt, varmt og godt menneske. Han er et menneske jeg tror bryr seg om sine medmennesker. Han ser seg selv og han ser andre som er i samme situasjon som han selv – OG han ser helt sikkert også – og vil fortelle sin historie til de som er «heldigere» enn han selv. Det er gjerne de man ser er heldigere enn seg selv man sammenligner seg med. Da blir man gjerne et bittert menneske. Jeg opplever ikke Jo-Inge som bitter. Jeg oppfatter han som en realist. Jeg er glad jeg møter mennesker som Jo-Inge. Det er mennesker som han jeg vil lære om.

  218. En dag tok faren til en rik og velstående familie sønnen med seg på en
    tur ut på landet med den hensikt å vise ham hvordan fattigfolk levde.

    De bodde noen dager på en gård hos en familie som måtte ansees for å
    være svært fattige.

    På turen hjem spurte faren sønnen, ‘Hvordan likte du turen?’
    ‘Det var kjempeflott far’
    ‘Så du nå hvordan fattigfolk lever’ spurte faren
    ‘Å ja’ svarte sønnen.
    ‘Så si meg, hva lærte du av denne turen?’ spurte faren

    Sønnen svarte da:
    Jeg så at vi har en hund og de hadde fire’
    ‘Vi har et badebasseng som rekker bort til midten av hagen vår mens de
    har en endeløs elv.’
    Vi har importerte små lanterner i hagen vår, mens de har en hel
    stjernehimmel om natten.
    Gårdsrommet foran huset vårt når frem til inngangsporten mens deres
    strakte seg helt til horisonten
    Vi har et lite stykke land å bo på, de hadde marker som strakte seg
    bortenfor synsranden.
    Vi har tjenere til å servere oss, mens de serverte andre. Vi må kjøpe maten vår, de høster sin egen.
    Vi har høye murer rundt eiendommen vår for å beskytte oss, mens de har
    venner som beskytter dem.

    Guttens far var helt målløs.
    Så la sønnen til: ‘Takk far fordi du viste meg hvor fattige vi er’.

    Er ikke perspektiv en vidunderlig ting? Det får deg til å undres på hva
    som ville hende hvis vi alle takket for alt som vi har istedenfor å bekymre oss for det
    som vi ikke har.

    Sett pris på hver enkelt ting som du har, spesielt venner!

    ‘Livet er for kort og venner kan vi aldri få for mange av

  219. Fortell meg…
    at jeg er noe
    at jeg kan noe
    at jeg betyr noe
    fortell meg det…

    Ikke fortell meg
    det jeg gjorde
    eller det jeg kunne gjort
    eller det jeg burde
    eller skulle gjort
    Nei, ikke fortell meg det

    Fortell meg heller
    at jeg er noe
    at jeg kan noe
    at jeg betyr noe
    Fortell meg heller det

    Jeg trenger det skjønner du
    Jeg trenger det så sårt
    Jeg trenger en søyle av trygghet
    til å lene meg mot gjennom livet
    Jeg trenger det skjønner du
    for det er så værhardt å leve.

    et veldig flott dikt… ;-)) ha en fin sommer 😉

  220. Sandy er en norskamerikansk jente fra «over there» som jeg har vært så heldig å blitt kjent med på min blogg. Hun er en fantastisk god støtte for meg og sender meg ofte oppmuntringsmailer og forteller om hvordan hun selv har det med familie og alt hun driver med. Hun er kjempestolt over å ha norske aner og hennes store drøm er å få komme og besøke Norge igjen. Vi har mye felles faktisk. Verden er ikke stor og hun har familie ikke langt fra min hjembygd Vågå. Jeg håper en gang å få møte dette vidunderlige kjærlighetsfulle mennesket. I dag var jeg innom bloggen og så fant jeg plutselig dette diktet og jeg ser det var skrevet til meg. Dermed er dagen min reddet og min lille engel fra Amerika har delt av sin glede .. igjen… Thank You Sandy. Jeg deler diktet med dere:

    Some Days, I Wonder….

    There is a place in life that’s warm and free,

    There is a place in life right next to me. (I’m a good friend.)

    There is a place that I don’t understand.

    It’s the greed and hate and fighting; this land.

    If I could have one wish, it would be.

    That we could be friends, just you and me.

    That life could be so full of peace- of joy each day.

    That life could be good, sometimes it’s not that way.

    Some days, I wonder….where the rainbow meets the land.

    If there is a place, where someone understands.

    Peace, Love and Joy,

    Sandy S. Zoo
    besøk hennes blogg her: http://cottoncandycloud.wordpress.com/

  221. Høisommer

    Nu bølger Engene mørkerøde,
    silkeblanke og silkebløde
    i Sommervind,
    nu staar Jasminen saa blomsterhvid
    og skjær, for nu er det Høisommertid,
    Høisommertid i mit Sind.

    Nu piber Svalen i lyse Kvelde,
    mens Solen synker bag Hei og Fjelde
    i guldrød Glans,
    nu dufter Løvet i Skog og Krat
    den varme Dag og den lyse Nat
    – deilig er du, Sankte-Hans.

    Hans Reynolds

  222. En Sommersang

    av Johan Sebastian Welhaven

    Fagre Dal, lyse Sommer!
    Her er Marken fuld af Blommer,
    Fjorden bringer Kjøling her;
    Duft og Løv til Lunden vinke,
    I hvis grønne Hvælving blinke
    Straaleglimt som Stjerners Hær.

    Fandt jeg Dig skjult herinde,
    Du mit Hjertes Tryllerinde,
    Da blev Dagen dobbelt smuk;
    Og da vilde Birkens Grene
    Ei som nu, mens jeg er ene,
    Hviske i mit Ly et Suk.

    Blomsterduft, liflig Sommer,
    Vift, som mildt fra Bølgen kommer,
    Gyder Vemod i min Hu.
    Ak, thi af et dunkelt Fjerne
    Er Du skjult, min Sol og Stjerne;
    I min Drøm kun skinner Du.

  223. 1
    Erindret barndom

    Hva er igjen av det vi så
    da vi var meget små,
    og hver uhyre dag betok
    vårt øye som en billedbok?
    Da alt var stort: da selv en fnokk
    av løvetann var fuglen Rokk!
    Da jorden var som kongens gård,
    og vi var dens, og den var vår ….
    Hva husker vi fremdeles godt?
    Konturen av et kongeslott?
    En mann i spissen for en hær?
    Et karneval? Et tordenvær?
    Nei, det som ligger morgenklart
    i vår erindring oppbevart,
    det er en uanselig ring
    av små betydningsløse ting:
    Et taksameter i en bil.
    En kork i bølgegang. En pil
    du skjøt og mistet som en venn
    du neste sommer fant igjen.
    2
    Et kort i bunken: Svarte-Per!
    En pikemunn som ler og ler …
    Et stjerneskudd. Et melkespann.
    Ditt eget ansikt, sett i vann.
    En snurrebass. En avlang sten.
    To krokket-køller på en plen.
    En istapp, gjennomlyst av sol
    og puten i en gyngestol.
    Av alle undre du fikk se,
    er dét bevart – og bare dét –
    som gammel billedskrift består
    på et tilfeldig potteskår.
    Alt annet vagt og ubestemt,
    men dette har din glemsel glemt!
    Tilbake er en billedbok
    som gjør en voksen like klok.
    Men en erindret bagatell
    fra barnets land kan likevel
    bli mannens skapende motiv
    som redder livet i hans liv …

    André Bjerke

  224. En er en, og to er to –
    vi hopper i vann,
    vi triller i sand.
    Sikk, sakk,
    vi drypper på tak,
    tikk, takk,
    det regner i dag!

    Regn, regn, regn, regn,
    øsende regn,
    pøsende regn,
    regn, regn, regn, regn,
    deilig og vått,
    deilig og rått!

    En er en, og to er to –
    vi hopper i vann,
    vi triller i sand.
    Sikk, sakk,
    vi drypper på tak,
    tikk, takk,
    det regner i dag!

    Sigbjørn Obstfelder:

  225. Jeg ligger bare her og gror
    og drikker vann og spiser jord.
    Her er så varmt og mørkt og vått
    Her er så fredelig og godt.

    I natt kom regnet lett på tå
    og banket ganske sakte på.
    Det hvisket til meg: Lille bror,
    en vakker dag blir du så stor

    at du kan løfte taket vekk.
    Og i en bitte liten sprekk
    vil hele verden åpne seg
    og sola smile ned til deg.

    Inger Hagerup

  226. Vi skal ikkje sove bort sumarnatta
    Aslaug L Lygre & Geirr Tveitt

    Vi skal ikkje sova bort sumarnatta,
    ho er for ljos til det.
    Då skal vi vandra isaman ute,
    |: under dei lauvtunge tre. |
    Då skal vi vandra isaman ute,
    der blomar igraset står.
    Vi skal ikkje sova bort sumarnatta,
    |: som kruser med dogg vårt hår. |

    Vi skal ikkje sova frå høysåteangen
    og grashoppespelet i eng,
    men vandra i lag underbleikblå himlen
    |: til fuglane lyfter veng. |

    Og kjenna at vi er i slekt med jorda,
    med vinden og kvite sky,
    og vita at vi skal vera isaman
    |: like til morgongry. |

    ——————————————————————————–
    We should not sleep away the summer night,
    it is too light for that.
    Then we shall wander together in the open
    under the trees that are heavy under their leaves
    Then we shall wander together in the open
    where flowers in the grass are standing
    We shall not sleep away the summer night
    which with dew our hair does fuss

    We shall not sleep away from the smell of hay
    and the singing of the grasshoppers in the fields
    but wander together under the pale blue sky
    till the birds lift their wings

    And feel that we are of the same kin as the earth
    with the wind and the white clouds,
    and know that we shall be together
    all the time till dawn

  227. Konfirmasjonssang fra en bestemor

    Mel: De nære ting
    Tekst: Kjell Morten Bråten

    Jeg tenker på dager, på uker og år
    Hvor fort denne tiden på jorden¨går
    Et frø blir til blomst,
    du hvor vakker den er
    Den vokser i solen, den føles nær.

    Den blomsten den sitter nå blant oss her
    Du (navn) har alltid vært meg så kjær
    På (sted) du fødtes og vokste opp
    I stakken på mor vokst en barnekropp

    På en dag her som denne jeg tenker på
    så mang gode minner, de strømmer på
    ei jente som stabbet seg rundt meg der
    har vokst til en dame med futt og tæl

    Du gledet oss alle og meg især’
    Du kom opp fra kjellern – «Mor, er du her?»
    Du satt der på fanget og lyste opp
    du visste nok mor hadde nok av godt!

    Det varmer et hjerte å kjenne et kinn
    de sorger man har blir til lettere sinn
    Litt bortskjemt du ble, men hva gjør nå vel det
    de man er glad i fortjener det

    Sorgen var stor når du flyttet fra mor
    Men veien er kortere enn man tror
    Du har gledet meg senere mang en gang
    Å komme tilbake til bessmors fang

    I senere tid har vi ligget der
    i sengen du spør meg om fortiden her
    Vi minnes, vi ler, hvor ble tiden av
    det glemmes så fort her i tidens krav

    Nå sitter du her som en konfirmant
    jeg takke deg vil for så mye og mangt
    I livet jeg ønsker deg lykke og hell
    Jeg er glad i deg (navn)
    mi jente fra (sted)

    Den blomsten har vokst seg så stor og sterk
    dets kronblad har foldet seg ut og merk!
    – den står i min have blant fire (antall barnebarn) til
    Ingen skal plukkes – jeg pleie dem vil

  228. Nelson Mandela sin tale til publikum på konserten til ære for han og i anledning hans 90 årsdag 18 juli 2008. Konserten var i Hyde Park, London 27 juni.

    “Friends, 20 years ago London hosted a historic concert which called for our freedom. Your voices carried across the water to inspire us in our prison cells far away. Tonight, we are free. We are honoured to be back in London.

    As we celebrate, let us remind ourselves that our work is far from complete. Where there is poverty and sickness, including AIDS, where human beings are being oppressed, there is more work to be done. Our work is for freedom for all … We say tonight, after nearly 90 years of life, it is time for new hands to lift the burdens. It is in your hands now, I thank you.”

  229. – Akkurat som vi kjempet mot Apartheid i Sør-Afrika fordi svarte mennesker under dette systemet ble diskriminert bare på grunn av vår hudfarge, må vi kjempe mot homofobien. – Vi kan like lite for vår hudfarge som vi kan for vår seksuelle legning. Den er gitt fra naturens side. Homofobi er en forbrytelse mot menneskeheten.

    Desmond Tutu –

  230. Du salme i skogen der vindsus syng
    kvar linnvers natt
    du helsing frå villmark og vegras og lyng
    støtt kjem du att
    Frå brisken den beiske og fine og stride
    frå fjellheim og viggur og vindheimar vide
    kjem du, mitt hjarta til sorg og til trøyst
    du Fjell-Noregs inste, upphavlege røyst
    (Olav Aukrust)

  231. Herlig side! Har lagt den til favoritter, så jeg kan ta meg tid til å lese alt.

  232. Ingerai 😉
    Du har gjort et menneske glad i dag… MEG!

    Kose deg masse! – og med slike kommentarer medfølger kjempemange klemmer– ;-))

  233. All that is gold does not glitter,
    Not all those who wander are lost;
    The old that is strong does not wither,
    Deep roots are not reached by the frost.

    From the ashes a fire shall be woken,
    A light from the shadows shall spring;
    Renewed shall be blade that was broken,
    The crownless again shall be king

    J. R. R. Tolkien (1954), The Fellowship of the Ring, The Lord of the Rings,

  234. Jag vil möta

    Rustad, rak och pansarsluten
    gick jag fram
    men av skräck var brynjan gjuten
    och av skam.

    Jag vill kasta mina våpen,
    svärd och sköld.
    All den hårda fiendskapen
    var min köld.

    Jag har set de torre fröna
    gro till slut.
    Jag har sett det ljusa gröna
    vecklas ut.

    Mäktigt är det späde livet
    mer än järn,
    fram ur jordens hjärta drivet
    utan värn.

    Våren gryr i vintrens trakter,
    där jag frös.
    Jag vil möta livets makter
    våpenlös.

    –Karin Boye

  235. Innovertiss og utovertiss

    I likhet med Målmannen og DagenMagazinet er jeg svært opptatt av hva slags tiss folk har. Hovedregelen er enkel for midt vedkommende: Personer med innovertiss er aktuelle som sengepartnere, personer med utovertiss er aktuelle som biskoper både nord og sør for Dovre. Mer generelt: Innovertiss hører sammen med utovertiss, og utovertiss hører sammen med prestekjole. Folk som roter med dette er homser eller (enda verre) homo-vennlige eller (aller verst) undergraver mannsdominansen i Kirken. Sex og kjønnsorganer er som kjent viktigere i kirken enn noe annet sted, og det burde Giske respektere.

    Alle må da forstå at personer med innovertiss ikke kan gå i lang kjole!

    hentet fra:
    http://lavmaalmannen.blogspot.com/
    En blogg verdt å besøke 😉

  236. Tilbaketråkk: Status quo “Størst av alt er kjærligheten” « STØRST AV ALT ER KJÆRLIGHETEN !

  237. 40 årskrisa.

    Krisa er kommet, hva er det som skjer?
    Rynkene synes og blir bare fler.
    Ei 40 års-krise er ikke bra,
    den er noe skitt, vi vil ikke den ha.

    Puppen blir slapp og den siger så ned,
    hva i all verden kan vi gjøre med det ?
    Baken blir bred som ei stor låvedør,
    det kan du tro den ikke var før.

    Forandringer fryder det sies så flott,
    men dette her liker vi ikke no’ godt.
    Og låra de likner en appelsin,
    cellulittene brer seg på kroppen din.

    Og håret det vokser, ja det er jo bra,
    men ikke på hodet der vi det vil ha.
    Nei håret det vokser, ja det er sant,
    og hvor ble det av vår bikini kant?

    Vår kropp har nå fått seg sitt eget liv,
    muskler er støle og ryggen er stiv.
    Er det så rart at vi krisene får,
    rynker som krater og bulkete lår.

    Med sinn som de tjue og kropp som førr,
    da er det likevel mye vi tør.
    Mens noen de ønsker å tjue forbli,
    vil andre ei slipp på erfaringen gi.

    Så tar vi krisa og gjør no’ med den,
    vil gjerne være som tjue igjen.
    Hoppe i fallskjerm, eller kanskje i strikk,
    ta sykkellappen eller flyet som gikk.

    Mye av dette jeg fullførte ei,
    det var fordi jeg så ofte sa nei.
    Jeg våget det ikke da kroppen var ung,
    hvorfor tro at jeg tør, når kroppen er tung ?

    Drømmer er mange og de skal vi ha,
    tro bare ikke at du blir så gla’,
    fordi om en drøm i oppfyllelse går,
    du stadig forblir på de 40 år.

    Mist ikke motet, et råd vil jeg gi,
    pluss år på din alder, og folk vil så si:
    Du holder deg jammen forbausende godt,
    du ser yngre ut, og er stadig flott.

    Mens tankene flyger og jeg blir litt lei,
    da kommer min mann og sier til meg:
    Jeg elsker deg kone, du nydelig er,
    ser ut som den dag da jeg fikk deg så kjær.

    Da hopper mitt hjerte over et slag,
    jeg føler meg ung som en sommerdag.
    Det viktigste for meg er disse ord,
    for tross alt er det med ham jeg bor.

    Så kjære menn i forsamlingen her,
    har du en kone som er deg litt kjær,
    styrk hennes psyke med ord som er bra,
    du vet hva hun gjør når hun er gla’.

    Gi nå din oppmuntring til hennes krise,
    om det vil hjelpe bør tiden få vise.
    Snur vi på flisa så kanskje en gang,
    du også vil trenge et kompliment.

    Sanger til festlige anledninger : med taler og hilsninger.
    Berge-Hansen, Marianne (for)

  238. Når du er borte

    Nærast er du når du er borte.
    Noko blir borte når du er nær.
    Dette kallar eg kjærleik –
    Eg veit ikkje kva det er.

    Før var kveldane fylte
    av susing frå vind og foss.
    No ligg ein bortgjøymd tone,
    Og dirrar mellom oss.

    Tor Jonsson (1916-1951) født i Lom i Gudbrandsdalen

  239. Hold meg i hånden

    Hold meg i hånden, søster.
    Vi går på en usikker vei,
    under de evige stjerner,
    famlende, du og jeg.
    Hjelp meg når foten gjør feiltrinn
    og ikke kan finne sin vei.

    Dagny Tande Lid

  240. Hvis jeg fikk leve mitt liv om igjen

    Jeg ville tørre å gjøre flere feil neste gang.
    Jeg ville slappe av og ta det mer med ro.
    Jeg ville være litt galere enn jeg har vært i dette livet.
    Jeg ville ta færre ting på alvor.
    Jeg ville ta flere sjanser.
    Jeg ville bestige flere fjell og svømt i flere elver.
    Jeg ville spise mer is og mindre poteter.
    Jeg ville kanskje ha flere virkelige problemer,
    men færre innbilte.

    For jeg er en av dem som lever fornuftig og klokt,
    time etter time, dag etter dag.
    Selvsagt har jeg hatt mine øyeblikk,
    men hvis jeg fikk leve om igjen, ville jeg ha flere.
    Jeg ville faktisk prøve å ha ikke annet enn øyeblikk,
    det ene etter det andre,
    i stedet for å planlegge så mange år i forveien, hver dag.
    Jeg er et av de menneskene som aldri reiser noe sted
    uten å ta med meg termometer, varmeflaske, regnfrakk og fallskjerm.

    Hvis jeg fikk leve mitt liv om igjen, ville jeg reist med mindre bagasje.
    Jeg ville gå barfot tidligere om våren og fortsette til senere på høsten.
    Jeg ville danse mer.
    Jeg ville kjøre flere karuseller.
    Jeg ville plukke flere vannliljer.

    Nadine Stair, 85 år gammel

  241. I tanker

    I haven vandrer en prestemann.
    Han tenker alvorlig på Gud.
    Da lister lett over gangens sand
    en søt liten sommerens brud.

    Og presten slår øynene opp og ser
    at piken er såre skjønn.
    «Barn» si´r presten, » se presten ber,
    og du forstyrrer hans bønn.»

    «Jeg var på vei til min elskede, jeg,»
    si´r piken med senkte blikke.
    «Jeg tenkte på ham, og så deg ikke.
    Og da er det underlig rart av deg
    som tenkte på Gud,- at du så meg.»

    Herman Wildenvey

  242. AUGUST

    August er det mykeste myke jeg kjenner,
    denne skjelvende streng mellom sommer og høst,
    denne dugg av avskjed i mine hender.

    Dette hemmelige milde inn over jorden,
    denne lyende stillhet:
    Tal Herre, tal!
    Dette lyset som hviler
    på modningens høyde,
    dveler
    og synker mot visningens dal.

    Disse kvelder da trær
    er som skygger i skyggen,
    Denne etterårsfred over sted og forstand.
    Jeg har drømt at jeg seilte mot Evigheten,
    og en kveld i august var den første
    besynderlig duse kjenning av land.

    Jeg vet midt i alt det jeg ikke vet:
    August er det mykeste myke jeg kjenner,
    myk som sorg og som kjærlighet.

    Einar Skjæraasen

  243. Å vere i livet

    Tre vers til mor

    Dette: Å vere i livet,
    open for alt ikring,
    bunden med sterke røter
    til menneske og til ting,
    gi både hjarte og hender
    i omsorg som aldri svik,
    var det som gav meining til ferda di
    og lét deg få kjenne deg rik.

    Og den som er rik vil ha seg
    eit hus som er såleis bygt
    at alle som høyrer til huset
    kjenner det godt og trygt,
    og såleis at framande gjerne
    kjem innom dørene der
    og aukar den rikdom som finst der før
    med alt det dei sjølve er.

    Fattig var du om aldri
    i livet du kjenne fekk
    at mellom deg og dei andre
    levande straumar gjekk
    av tillit og varme som styrkte
    kvart band som til livet deg batt,
    og lar deg få kjenne, når alt blir gjort opp,
    at meir enn du gav, fekk du att.

    Frå I ein annan skog, 1955

    Haldis Moren Vesaas

  244. Einsamflygar

    Barn, ikke le av den fuglen
    som flaksar så hjelpelaust av stad.
    Vinden har skilt han frå dei andre
    som flyg over havet i ei jamn, tett rad.

    Vinden valde ut denne eine
    og kasta han ut av den usynlege lei
    som fuglar av hans slag plar følgje.
    Han er ikkje lenger ein av dei.

    Sin eigen veg må han finne,
    eller – om han trøytnar om litt –
    gi tapt, la seg falle, gå under,
    slik går det desse einsame titt.

    Det mørknar vidt over havet.
    Ei frostnatt kvesser sine jarn.
    Ein fugl flyg einsam under stjerner.
    Ikkje gråt for den fuglen, barn.

    Frå I ein annan skog, 1955
    Haldis Moren Vesaas

  245. No plantar kvinna –

    No plantar kvinna i verda eit tre.
    På kne liksom ein som bed
    ligg ho blant restene etter dei mange
    som stormen har brote ned.

    På ny må ho prøve, om ein gang eitt
    får vekse seg stort i fred.

    Ho opnar molda og reier eit rom
    for røtene, fine som hår,
    så dei kan få feste og finne ned
    dit livsens straumar går.
    Plante eit tre er å bygge ein veg
    fram gjennom mange år.

    Ein draum om det fullvaksne treet
    står som ein kvelving bjart
    av blomar og lauv over kvinna,
    som klappar så fast og vârt
    mold inntil røter, og vonfull tel
    kvar knupp som skal breste snart.

    —-

    Da dirrar treet, og handa som held det,
    og grunnen der det er fest.
    Kva er det? Skalet kring kjerna
    av mørker i djupet, som brest?

    Ho set dei utspilte hender mot molda
    som ville ho tvinge til ro
    den trugande dirring. Å jord, ver still,
    ver still, så mitt tre får gro!

    Frå Tung tids tale, 1945

    Haldis Moren Vesaas

  246. hei marika er navne mitt
    eg er en jente på 17 eg blir 18 i år

    eg likte diktene veldig godt
    de var kjempe fine dikt

  247. Hei Kjellemann!

    Din skyld at formiddagens viktige(?) gjøremål hoper seg obb bak meg mens jeg oppslukes av flotte dikt og glupe ord på skjermen her!

    Må motstå fristelsen til bare å bli her nå. men har lyst å dele en setning fra siste Dagblad-Magasinet, som har brent seg inn hos meg. Egentlig handler den om autisme, men gjelder da oss alle:

    «Hvis du lar meg ha mine egenheter og rare måter å gjøre ting på, hvis du ikke forventer at jeg skal være normal:
    Da fungerer jeg helt utmerket.»

    Iris Johansson.

    Ha ei flott påske!

    Klem fra Piri.

  248. Åhh.. så utrolig god melding å få en torsdag 😉

    God Påske til deg også Piri 😉 – og masse påskeklemmer sendes..

  249. Tornerose
    (Andrè Bjerke)

    I den røde rosenlund
    hviler hun.
    Hviler i sitt hvite hår.
    Vår og vinter – hundre år
    venter hun den ene som
    aldri kom.
    Gamle, gamle Tornerose,
    sover du fremdeles?

    Snart er alt din sommer gav,
    blomstret av,
    og ditt første forårs venn
    kommer aldri mer igjen
    før din haves ville hekk
    visner vekk.
    Gamle, gamle Tornerose,
    sover du fremdeles?

    Engang stod han stum av rus
    ved ditt hus.
    Torner stengte for din grind,
    og du slapp ham ikke inn.
    Derfor står ditt rosenkratt
    gudsforlatt.
    Gamle, gamle Tornerose,
    sover du fremdeles?

    Er det HAM din fattigdom
    drømmer om?
    Dit hvor dine roser sner,
    vil han aldri vandre mer.
    I en annen dronnings land
    hersker han.
    Gamle, gamle Tornerose,
    sover du fremdeles?

    Om den store sødmestund
    drømmer hun.
    Akk, men livet går forbi
    den som intet har å gi.
    Øde står din have nu,
    stakkars du.
    Gamle, gamle Tornerose,
    sover du fremdeles?

    Uten frukt og uten frø
    må du dø.
    Aldri mere blir du glad,
    du som våren vandret fra,
    og ditt hjerte brenner ned
    uten fred.
    Gamle, gamle Tornerose,
    gråter du fremdeles?

  250. Hei ! Jeg er født og oppvokst i Skjåk, Jeg forstår at du kjellemann også kommer fra Gudbrandsdalen. Hyggelig !
    Jeg søkte etter et dikt: Våg å være, på google, og så kom denne websiden opp med alle disse fantastiske dikt, ble så glad , ble nesten rørt til tårer for jeg elsker å lese dikt.

    Vennlig hilsen Magnhild Hammer

  251. Hei Magnhild 😉 Så hyggelig med Skjåkvere her på bloggen. E æ født å uppvukse i Vågå og familien min kjøm frå der. Flott at du liker diktene jeg har samlet.

  252. Takk ! Kjellemann, Hyggelig å få en hilsen fra deg. Ja jeg koser meg virkelig med all diktene du har samlet.

    I dag har jeg lyst til å sende deg et dikt, som jeg har skrevet.

    Det er oktober og midt på dagen, jeg går og raker løv i hagen.
    Jeg er god og mett, men jeg blir så sliten og trett.
    Da er det så godt å få sette seg ned, å ha så mye vakkert å glede seg ved.

    Vakre høstfarger i rødt gult og grønt, Å! hvor livet er skjønt!
    Jeg blir så glad i mitt sinn, når høstsola varmer så godt om mitt kind.

    Snart er høsten over, planter og trær de sover, men så en vårdag! nytt liv opp av jorda gror, Takk kjære Gud! som i himmelen bor. Å! hvor din skaperevne er stor.

    Vennlig hilsen Magnhild Hammer,

  253. Fantastisk mye flott her!! Ligger nå på favoritter! 🙂 Tusen takk for at du deler med oss andre !!

  254. Tusen takk for at det finnes mennesker som deg, som deler kjærlighet! Ønsker deg et godt liv!

  255. Åleine

    Første gong
    eg var åleine med
    deg var eg redd.
    Nå er eg
    redd for å bli åleine
    utan deg.
    Slik kan det gå.
    Det tenkjer eg på.
    Tenk å bli redd
    på ein så god måte.
    Forresten er det berre deg
    eg tenkjer på nå.
    Slik kan det gå.

    Einar Økland

  256. Langt innpå ville heii ( Den ville sauen )

    Langt innpå ville heii i ville vêr og vind
    Der gjekk den ville sauen visste korjke ut hell inn.

    Han gjekk og sveiv og dreiv der åleine att og fram
    Me’ storm og uvêr rasa, og lite mat han fann.

    Men hyrdingen han sakna den sau som borte var
    Og utpå leiting fôr han i fjell og dal og skar.

    Te’ sist so fann han suen forkomen, trøytt og arm
    Og la han oppå herdi med kjærleik mild og varm.

    Og no va’ sauen frelst ifrå kulde naud og natt
    Og hyrdingen seg gledde fø’di han fann han att.

    Han kalla saman vener, dei gledde seg i lag
    Fø’di den ville sauen va’ komen heim i dag.

    Ja, eg va’ denne sauen som gjekk på ville veg
    Og Jesus va’ den hyrdingen som leita etter meg.
    Han frelste meg frå syndi og ga’ meg hjartefred
    Og difor vil eg lova han i tid og evighet.

    I himlen vert det glede når ein syndar vender om
    Ifrå den ville vegen som er så kald og skum.
    Høyr hyrdingrøysti kallar: kom heim frå ville veg
    Så vert du frelst frå syndi som ned mot myrkret dreg.

    ( Sang av Johannes Bakken )

  257. Jeg råde vil alle i ungdommens dager at de dog i tide må tenke seg om.
    Man kan ikke kalle de dager tilbake, man ikke vite når Gud holder dom.
    Når lyset blir utslukt og himlens dør blir lukt, når dagen er omme og natten vil komme, da er det for sent til å tenke seg om.
    I dag når du hører den lokkende stemme,
    Han ber deg å komme til Faderens favn.
    Du ofte i hjertet Hans røst kan fornemme,
    Han kaller deg stille og nevner ditt navn.
    Se, tiden den skrider og dagen den lider,
    og solen alt rødmer mot tidenes kveld.
    Det gjelder for alle på Herren å kalle,
    det gjelder å gripe den salige del.

    ( salme)

  258. Du kan felle tårer for at han er borte,
    eller du kan smile fordi han har levd.
    Du kan lukke øynene og be om at han kommer tilbake,
    eller du kan åpne øynene dine og se alt han etterlot.
    Hjertet ditt kan være tomt, fordi du ikke kan se han,
    eller du kan være full av den kjærlighet dere har delt.
    Du kan snu ryggen til morgendagen og leve i går,
    eller du kan være glad for i morgen på grunn av igår.
    Du kan velge å bare huske at han er borte,
    eller du kan ivareta hans minne og la han leve videre.
    Du kan gråte og lukke hjertet,
    være tom og slå tilbake.
    Eller du kan gjøre hva han ville ha ønsket:
    smile, åpne øynene, vis kjærlighet og syng med hjertet.

  259. Tro ikke alt du hører,
    si ikke alt du vet.
    Da sparer du mange bører,
    på sinn og samvittighet.

    dette e mitt favoritt dikt

  260. ♥ «Life isn’t about waiting for the storm to pass, it’s about learning
    to dance in the rain!» ♥

  261. Heisann,

    Kom tilfeldigvis over siden din, og her kommer jeg gjerne igjen. Tusen takk for alle de vakre diktene, senere skal jeg legge inn noen vakre dikt.

    Ønsker dere alle en vakker sommerdag. Om ikke solen skinner ute… så la den skinne i ditt hjerte…)))

    Solcarina

  262. Om kjærlighet er en illusjon,
    så til helvete med virkeligheten.
    – Else Grass

  263. Mine drømmer er som himmelen , der du er alle stjernene..

    Vis min kjærlighet til deg hadde vert som havet, hadde det ikke funnes noe land..

  264. Om man faller mellom to stoler,
    og ingen hjelper en opp igjen,
    er man sansynligvis alene.

    Av Olav Hanto

    Mange ganger har jeg bestemt meg
    for å ta det endelige skrittet utfor stupet.
    Men, hver gang, ytters på kanten,
    vokser det en liten blomst
    som jeg ikke har hjerte til å tråkke på…

    Av Alf Haugland

    Hva er det vakreste du vet?
    Det vakreste jeg vet
    er en vårdag
    i en elveby.
    Kaffe på et
    fortau, stjålne blikk.
    Hemmelige tanker. Himmelsang.
    Løsprat som stanser
    og tankespinn.
    Vårsol i vakre
    vinterøyne.
    Halvliter på kafé
    – sammen.
    Det, og sommerfugler
    på kirkegårder. Regn
    i brusteinsgater.
    Rosene visner.
    Du er et annet sted.

    Av Olav Hantp

  265. Hva er det vakreste du vet?
    Det vakreste jeg vet
    er en vårdag
    i en elveby.
    Kaffe på et
    fortau, stjålne blikk.
    Hemmelige tanker. Himmelsang.
    Løsprat som stanser
    og tankespinn.
    Vårsol i vakre
    vinterøyne.
    Halvliter på kafé
    – sammen.
    Det, og sommerfugler
    på kirkegårder. Regn
    i brusteinsgater.
    Rosene visner.
    Du er et annet sted.

    Av Olav Hanto

  266. Mange ganger har jeg bestemt meg
    for å ta det endelige skrittet utfor stupet.
    Men, hver gang, ytters på kanten,
    vokser det en liten blomst
    som jeg ikke har hjerte til å tråkke på…

    Av Alf Haugland

  267. Du er utvalgt av livets
    tilfeldigheter
    til å bli elsket av meg
    for evig og alltid.
    Litt på tross av.
    Men mest på grunn av.
    De mange ting
    som gjør nettopp deg
    så inderlig spesiell
    for meg.

    —-
    Kan du smile gjennom tårer …
    når din drøm blir knust til støv?
    Kan du skimte nye vårer
    gjennom høstens visne løv?
    Kan du miste dine venner
    for din tanke og din tro…
    og stå ensom når dem brenner
    fellesskapets trygge bro?

    Kan du tilgi de som smiler
    skjevt når alt går deg imot?
    Og som skyter hånens piler
    i din såre hjerterot?
    Kan du glemme sorg og smerte,
    spott og urett, hån og svik-
    uten bitterhet i hjerte…
    er du meget, meget rik!

    Mange ganger i våre liv blir vi «krøllet sammen»
    eller tråkket ned i skitten, på grunn av avgjørelser som blir tatt
    og omstendigheter som dukker opp.
    Vi føler oss kanskje verdiløse.
    Men uansett hva som hender, vil du aldri miste din verdi !
    Du er spesiell, glem aldri det !!
    La aldri gårsdagens skuffelser overskygge morgendagens drømmer.

    —–

    Skal du føle kjærlighet må
    du selv gi den bort.
    Vil du høre vakre ord må
    du selv tenke høyt.

    Skal du føle et ekte kyss må
    du selv fukte dine egne lepper.
    Vil du leie en hånd må
    du selv strekke ut din egen.

    Vil du kjenne en naken kropp må
    du selv kle av deg.
    Vil du kjenne nytelse må
    du selv føre den
    —-

    Vis meg hvor liten du er,
    og jeg vil synes du er stor.

    Vis meg din svakhet,
    og jeg vil synes du er sterk.

    Vis meg din redsel,
    og jeg vil synes du er modig.

    Når du kritiserer meg,
    forstår jeg at jeg angår deg.

    Når du er sint på meg,
    forstår jeg at du bryr deg om meg.

    Når jeg skuffer deg,
    forstår jeg at du er glad i meg.

    Så vær deg selv og jeg vil ta imot deg
    som en gave..

    —-

    Jeg vil aldri kunne utføre mirakler,men jeg vil hjelpe deg.
    Jeg er ikke uten feil, men jeg vil være snill mot deg.
    Jeg gråter selv, men jeg kan trøste likevel.
    Jeg kan være sur og sta, men også hjertegod og glad.
    Perfekt kan jeg aldri bli…..men jeg kan være din venn for evig tid.

  268. Bare hyggelig 🙂 Jeg har ganske mange så jeg slenger inn noen til 🙂

    » Kjærlighet beskrives ikke med ord.
    Ekte kjærlighet er ubeskrivelig.
    Uansett hvor mange ord du bruker.
    Ordene blir bare ikke rimelig

    kjærlighet vil alltid være en følelse.
    En følelse som lyser deg opp utenpå
    Denne følelsen føler jeg nå
    Helt fra vi ble to.

    Elsker deg. »

    En ekte bestevenn er ;
    en som ser når du ikke har det bra
    en som støtter deg hele tiden
    en som du kan snakke om alt med
    en som førstår deg
    en som er en av di beste
    en som kommer til deg når du er alene
    en som kommer å støtter deg når du blir plaget
    en som ikke kan byttes ut .. ❤

    Life is too short to wake up in the morning with regrets,
    so love the people who treat you right,
    forget the one's who don't,
    If you get a chance – take it,
    if it changes your life – let it.
    Nobody says it will be easy,
    They just said it will be worth it.

    ….

  269. Hvis

    Hvis du kan bli på post når man forlot deg
    og holde hodet klart når alt slår klikk,
    hvis du kan tro når alles tvil slår mot deg,
    men også våkent lytte til kritikk,

    Hvis du kan gå i ventetidens lære,
    og møte løgn – med sannhet som ditt svar
    og møte hat – du ikke selv vil nære,
    men tie med hvor klok og god du var.

    Hvis du kan ferdes fritt i drømmesfæren
    og tenke – uten tanken selv som mål,
    hvis du kan ta triumfen og miséren
    med samme ro og samme rygg av stål,

    Hvis du kan tåle at ditt ord forvrenges
    til usselt pjatt i demagogens munn,
    hvis du kan se ditt livsverk søndersprenges
    og atter bygge det på naken grunn.

    Hvis du kan våge alt på samme terning,
    – et enkelt kast på livets spillebord –
    tape alt – og gjenoppta din gjerning,
    men aldri nevne tapet med et ord,

    Hvis du kan ta din tørn og ikke gi opp,
    men sette inn hver fiber i din kropp
    og holde ut når alt forstummer i deg
    unntagen viljens røst: «Gi aldri opp».

    Hvis du kan si til massen hva du mener
    og selv blant konger åpent mene ditt,
    hvis du er alles hjelper, ingens tjener,
    hvis du mot venn og uvenn kan stå fritt,

    Hvis du kan fylle hvert minutt av tiden
    med seksti solsekunder, – da som lønn
    er jorden din med alt som finnes i den,
    og – enda mer – du er en mann, min sønn.

    Av Rudyard Kipling, oversatt av André Bjerke

  270. LENDA FRÅ LAND

    Sjå no skal du høyra um Lenda frå Land,
    og um hennar fagraste folen.
    So sant som eg seier, av soga er sann
    kvar einaste mutten og molen.

    Ho Lenda med son sin til beites vart send,
    til fjells frå det skogute traset.
    Og godt ho der uppe kring sætrom vart kjend,
    og fann seg det finaste graset

    Men Lenda ho visste at turrare var
    kvar blomen der nede på hjellom
    So lenger og lenger med henne det bar
    der upp mot dei fælande fjellom

    I slagregn på flótter og flæe og fly,
    når driv-skodd i krullar seg ringa,
    då stod ho mot vêret for son sin til ly
    og vermde ’n med halsen og bringa.

    So kom ho til Bygdin, so fór ho mot vest,
    der breden til høgre seg krinsar.
    Og der kan du tru det er beite for hest,
    med graset so feitt at det glinsar.

    Med folen ho fór og på vollar ho låg;
    og fælande feitna den fyrkja.
    og upp ifrå bakken mot bergi ho såg
    til tindar som tårnet på kyrkja.

    Frå lider ho fór der ho beitte som best:
    – kven veit kva ho hadde i hausen!
    ho stemde av stad, og so kom ho der vest,
    der inn under Galdeberg-knausen.

    Men ulukka var, ho til høger ei tok
    der framme på strandi ved bekken.
    for upp yver berget legg vegen ein krok;
    og soleis ho sat som i sekken.

    Den kvelven er fin, og slik lygne for vind!
    Og der er vel beite kan hende!
    Men fjellet og fjorden der stengjer deg inn,
    so vegen er berre attende.

    Ho beitte i bakken, men fann so til sist
    at graset tok der til å enda.
    So sto ho og sturde. D’er galskap, men visst,
    at hesten han aldri kan venda.

    ho stod der og tenkte og såg seg ikring.
    So steig ho til svams burt i bylgja.
    og folen flaug etter, det skrøpeleg ting!
    Du veit at han mor si laut fylgja.

    Ho svam so det fossa; for hesten er slik,
    han vatn ikkje vyr eller vandar.
    men midt burti berget der ligg det ei vik,
    og der ho med folen sin landar.

    I vatnet var kaldt denne stubben ho svam,
    og svidde i holdet det gjorde,
    Tilbake ho kan kje, og lengere fram –
    det var som ho heller ei torde.

    Dei åt der so lenge det fans att eit strå,
    og svart dei ikringum seg snøydde.
    Men folen var barnet, og svolten drog på,
    so der ifrå mor si han døydde.

    Å kvila på vegen gjer styrke i bein:
    og kan du, so bør du det gjera.
    Men standa i fåren som hoggen i stein,
    det er fulla rådlaus å vera.

    So kom det ein båt i den djupaste naud,
    og svint inn i svingen han smurde.
    So frelste dei Lenda, som nær på var daud
    og stod yver son sin og sturde.

    Det er so du sjølv kann som Lenda bli stur,
    når dette du dreg deg til minnes.
    Men er det kje grovt med den hestenatur,
    som soleis skal vera til sinnes?

    Han stend til han stuvende svelter i hel,
    og vantar på vit til å venda.
    Og det er so sant som eg dette fortel,
    at tidt det i fjellom kan henda.

    Han gjenge seg fast, og han aldri kan snu;
    og motgang hans tanke ei mognar.
    Han skifter ei meining, som folk skulle tru.
    Han brester, men aldri han bógnar.

    Aasmund Olavson Vinje.

  271. TAKK FOR EN DAG

    Vi gikk gjønnom graset for å få litt junidogg på oss, Solan, Nystumoen og je.
    Det var i denne timen på døgnet som verken hadde natta eller dagen i seg. En grytidlig morgen med søvnig lys over blågrønn åker.
    Vi stoppa litt opp for å lytte.
    Hør hvor stilt det er” sa Nystumoen. Han holdt hue på skakke over en karveblomst, og hørte ingenting.
    Etterpå så vi lyset som fløt opp av havet nede i Vestfold et sted. Og over oss, fra nord til sør møttes himmelen i et blått nævatak. Vi bukket alle tre og ønsket dagen velkommen.
    Vi takka óg for juninatta med attglømt solvarme i løvblad og strå – og for værdraget som bar med seg syrinlokt.
    Vi sugde det i oss i djupe drag. Så har vi sommer’n i oss når vinter’n kjem.

    Kjell Aukrust

  272. AKSIÓN PÅ TANDE

    Der stod ein vill aksión på Tande
    som støkken står tå den dag i dag.
    Og dit kom utvalt og alle hande,
    ja folk og fylgje tå alle slag.
    Det vart eit namngjete djevla ståk der,
    va’ svartøygd tater frå nørst i sjåk der,-
    og Randa-Knut’n
    og Sanda-guten
    og’n Nils Johansen innfann seg der,
    og Nygjordsvetlen og’n Petter-Per

    Frå Tande ber det på blåe gìlet,
    so all sin dag va’ det bratt til gards.
    Men huff, gud-fri-de’ gut dette bìlet,
    med klårt og kaldt attpå tøyr’n i mars!
    No kun’ ein veg ikkje verre vera:
    ein skulde tru, det var nok å gjera
    um snøgg og sne’ug
    og laus og le’ug
    ein stal seg upp der på knuv og kne –
    men tenkj deg gå der med fôr og ve’!

    Ved Staberg let det i myrkret: ”ska’ du
    åt aksióne’ på Tande du?”
    ”Å jaggu ja, lel, – det klaffa bra, du –
    og brennvin plaga du ’kje vande, du?”
    Og drikkast laut det, og brennvin ha’ døm,
    og midnatts leite ve’ Tande va’ døm:
    i glasom skein det,
    på låvom rein det,
    og huff gut, inne va’ heto hard,
    og sume hua på fri gard.

    Ho Beret Burtafor, råe såta,
    du kann då vita deg, ho va’ der, –
    ho Dansar-Eli med, – ”den gratåta”,
    og mange fleir enn som nemnest her.
    Og det va’ dragsmål og drikk og drit der,
    og flust med brennvin og nøgdi sprit der,
    og fela hulla,
    og blodet pulla,
    og full stod ute, med, ein og skein,
    og det var månen som stod og flein!

    Og slusken dansa so sveiten hylja,
    og fykjun’ hivde vart høgt i tak.
    Og storen’ bråka, og bruen bylja
    og braut’n Brenn-Amon att-å-bak.
    Og fem ha’ fullkome nok med brua,
    og Musken rein, og’n Raud-Hans hua,
    og det vart riving
    og hogg og hiving,
    og Muskeguten seig ende ned,
    og Nygjordsvetlen sa ”Hvil i fred”

    Og sume knegjekk og sume kniva,
    og sume dundra og spela kort;
    n’ kløyvde skiva, n’ Klebber-Iva,
    fordi ’n Nils ikkje la på fort.
    Ja det vart kortspel og fan og fusk der
    og fyrkjefillur og slams og slusk der
    og slag i bordet
    og mange store
    i ”beit” og ”hoggar” den heile natt,
    så skuggan’ rædde på veggjom skvatt.

    Det leid til vårs, det va’ hålkeføre
    og svell og måne og uppe glas.
    Og stinn va’ stugu, og folket øre,
    og Storen’ styrlaus att fekk eit ras – –
    og hivde ut gjenom glaset dragspelet. –
    ”Jaggu segla det kav på elvegjelet!”
    knegga Steinbakkjen,
    ør og bråvaken, –
    tru ’kje leiken va’ slutt med di:
    ”’N Per og fela!” skreik mange i.

    Og seint um sidan so fekk dei vaken
    ’n Per som flaut i eit veldeigt rus.
    Da hogg han i med ’om ”Kristen Naken” –
    og springleik vart det huskehus,
    til morgonmånen stod reint forsuppa,
    og slide slusken i skam seg duppa, –
    og upp det flotnar
    frå stygge botnar,
    og avskumsord som ein brottskjø bryt:
    ”No vil oss drekke, te sjæle flyt!”

    Og alt som skam heiter, do og dåna,
    og Busta’-bytingen sa sin dom –
    at dansast skul’ det, til mergen bråna
    og skjurta stod att på golve’ tom.
    Og blo’ og brennvin og kokte andlit
    og dans og huing vart rus og vanvit,
    og glas vart knasa,
    og dyret rasa
    og ståka ytre og verr’ og verr’,
    og fleir’ og fleire drakk spriten berr.

    Den fjorde morgon eit syn dei såg som
    vart bygdabore bå’ upp og ned.
    Forkomne bokkan’ i bakkom låg som
    um vår’n i land-floten rekarved.
    Sjå ville ofsen i styrlaus blodvår
    ha’ gjort si gjerning og fekk sitt uår –
    då ruset rakna
    og modet spakna, – –
    men herja tomt i den heksedans,
    der høgt til himmels i strålekrans, –
    der vind gjekk fritt gjennom kvar ei rute
    og vår og vigge stod inn frå ute,
    låg Tande veldigt i morgonglans – – –

    Olav Aukrust

  273. Rørende fantastisk flott
    Natten har gått jeg har lest å forstått
    hvor ordene du beskriver det vanskelige livet…
    Følte en smerte som gikk rett inn i hjerte
    Livets skole jeg oxo har gått om hvor vanskelig livet kan være ..
    Mange dager jeg vil bare vekk drømme meg
    bort til et sted hvor sjelen kan få fred
    Men Drømmene forsvinner sakte
    vet ikke hvor mye mer jeg kan makte..
    Håpene blir bare færre
    smerten blir bare værre
    Vil bort finne fred
    Men det er ikke alt man kan gjøre no med
    Men takk for dine tanker å opplevevelser …

    Heidi

    DE 10 BUD..
    1.
    Det første bud er ganske lett
    De som er flest har alltid rett.
    2.
    Tenk alltid på hva folk vil si.
    Og ta de sterkestes parti.
    3.
    Og tviler du, så hold deg taus
    til du ser hvem som får applaus.
    4.
    Tenk nøye ut hva du bør mene.
    Det kan bli dyrt å stå alene.
    5.
    Følg ingen altfor høye krav.
    Men si, hva du har fordel av.
    6.
    Si alle hva de gjerne hører.
    Gå stille gjennom alle dører.
    (For sannheten bringer sorg og nød,
    mens daglig løgn gir daglig brød)
    7.
    Gå aldri oppreist. Snik deg frem.
    Og gjør deg varm i alle hjem.
    8.
    Husk: Ingen mann kan roses nok.
    Slik bygger man en venneflokk.
    (Og i et brødre-paradis
    har du din beste livspolis.)
    9.
    Av sladder husker du hvert ord
    til bruk i neste sjefskontor.
    (Men ingen taktfull sjel forteller
    et ord til ham som ryktet gjelder!)
    10.
    Hvis siste bud blir respektert,
    da er din fremtid garantert:)

  274. herlig side, fant noen dikt jeg kunne tenke meg å flette inn i en tale. Her kommer noen kloke ord som jeg alltid bærer med meg og som jeg mener burde være pensum i livets skole:

    Ha alltid med deg i bevisstheten at du er perfekt. Universet har brukt milliarder av år på å komme frem til akkurat deg…å mene at du skulle vært annerledes er arrogant.

  275. Fantastisk side. Leter etter dikt som kan trøste min datter som nettopp mistet sin kjæreste. Han tapte kampen mot kreften. Fant masse nydelig her, og om noen har andre trøstende dikt i sorgen, er jeg glad for det!
    Legger ved et dikt jeg fant for noen dager siden, av en ukjent, og som jeg skrev ganske mye om så det ble fra meg til henne i sorgen.

    Til min elskede datter.

    God saw he was getting tired
    and a cure was not to be.
    So he put his arms around him
    and whispered: Come with me.

    With tear-filled eyes you watched him
    suffer and fade away,
    Although you loved him deeply
    It could not make him stay.

    A golden heart stopped beating
    your lover has gone to rest.
    God broke your heart to prove that
    He only take the best!

    Jeg er der for deg alltid ♥
    – mamma

  276. Fantastik side, fortsett med dette.. jeg kommer igjen mange ganger 🙂 Hilsen fra Nord-Norge

  277. DE BESTE

    Døden kan flamme som kornmo;
    klarere ser vi enn før
    hvert liv i dens hvite smerte:
    det er de beste som dør.

    De sterke, de rene av hjertet
    som ville og våget mest;
    rolige tok de avskjed,
    en etter en gikk de vest.

    De levende styrer verden,
    en flokk blir alltid igjen,
    de uunnværlige flinke,
    livets nestbeste menn.

    De beste blir myrdet i fengslet,
    sopt vekk av kuler og sjø.
    De beste blir aldri vår fremtid.
    De beste har nok med å dø.

    Slik hedrer vi dem, med avmakt
    med all den tomhet vi vet,
    men da har vi sveket de beste,
    forrådt dem med bitterhet.

    De vil ikke sørges til døde,
    men leve i mot og tro.
    Bare i dristige hjerter
    strømmer de falnes blod.

    Er ikke hver som har kjent dem
    mer rik enn de døde var –
    for menn har hatt dem som venner
    og barn har hatt dem til far.

    De øket det livet de gikk fra.
    De spøker i nye menn.
    På deres grav skal skrives:
    De beste blir alltid igjen.
    – Nordahl Grieg

  278. Våken Drøm :
    Ei bleike sol står opp i øst
    det går mot nok ein dag.
    Og gjenlyden i fra di røst
    og dine hjerteslag
    e det fjerna svaret eg fremdeles får
    kver gan eg ber mi stumma bønn.
    Men eg tar det med meg kor enn eg går
    mens eg vente i ein våken drøm.

    Det hende at eg ser deg gå
    forbi ein gang i blant
    et streif av sol i alt det grå
    det klaraste eg fant.
    Det va eventyret om å finna ein skatt
    der stjerner speiles i en brønn
    og eg får og speide ei stjernenatt
    mens eg vente i ein våken drøm.

    Du e ei uro i mitt sinn
    eg aldri kan bli kvitt.
    Hvis du vil gi meg dagen din
    så får du livet mitt.
    For alt me har e her og nå
    og tiå renne som ein strøm.
    Eg ser dagar komma og dagar gå
    mens eg vente i ein våken drøm.

  279. You
    Your eyes are like two stars
    Your smile is so beautyful
    Your heart is like gold
    I love all things about you