Jeg leser stadig vekk rundt omkring i kristne blogger og kristne medier at mange kristne i Norge føler seg forfulgte. Deres tusenårige kristne tradisjon er i fare og verden går videre. Det er rart med det når ting skjer som ikke er helt etter eget ønske – man blir lett snurt og gamle vaner er som kjent vonde å vende. Når det vante går imot de kristne så er det selvfølgelig et tegn på endetid. Da er det jammen snart slutten på alt.
Min bestemor sa også det når det var skjedd noe stort og uvanlig i bygda hun hadde hørt om -«nå tror jeg det er slutten på alt», men jeg tror aldri hun mente det. De kristne mener det virkelig.
Det er vel knapt noe som er så trist som når folk blir forfulgt. Historien er full av mennesker som har blitt forfulgte. Alt fra hekser, Jøder, sigøynere, tatere, svarte, homofile og også religiøse.
Jeg tenker; Siden vi nå har hatt en tusenårig kristen historie her i Norge så vil det jo da si at det er kristne som har stått for disse forfølgelsene. Det er prestegårdene og kirkene som ofte ble lagt på det høyeste punktet i bygda – for at de kunne se ned på sine sognebarn, som har stått for veldig mye av forfølgelsene, iallefall av de som er skjedd i Norge. Jeg kan ikke huske at noen av de forfulgte har ropt om endetid..
Jeg vil sitere en artikkel skrevet av Jens Brun-Pedersen i en kronikk skrevet i 2004:
KRISTENDOMMEN – problematisk og oppskrytt kulturarv
Politikere, lærere og journalister godtar det ukritisk. Kirkens folk utnytter det. Arbeiderpartiet bruker det for å bevare den såkalte folkekirken. Carl I Hagen benytter seg av det for å demme opp mot muslimsk innflytelse i Norge.
Det nye mantra´et i norsk samfunnsliv er Den kristne kulturarven. Det er trylleformelen som rettferdiggjør at vi har en religiøs stat og at halvparten av statsrådene i enhver regjering må tilhøre statens eget trossamfunn. Hver gang ikke-kristne forsøker å dempe misjonsiveren til gode kristne i offentlige institusjoner som barnehager og skoler, så kommer mantra´et så sikkert som amen i kjerka.
For vi har jo en «tusenårig kristen tradisjon», «den kristne tradisjon bærer vår felleskultur» og «kristendommen er vårt kollektive kulturgrunnlag», ikke sant? Underforstått, alle de gode verdier og normer som vårt samfunn er preget av i dag kan vi takke den kristne religionen for. Dette kjøpes av de fleste. Hva med å kreve noen detaljer på hva som ligger i denne arven?
Uten å pretendere og skulle gi det komplette bildet, her er noen markante lavpunkter fra vår sivilisasjonsutvikling:«Vår» religion startet med drap og tvang. Kristningskongene ga folket valget mellom vann på hodet, altså dåp, eller miste det. Deretter følger en lystelig periode med brenning av kvinner og menn som ble utpekt som hekser og trollmenn av presteskap og en vettskremt befolkning. Det er en del av vår stolte kristne kulturarv.
Det var også tradisjonen med å stå med lua i handa over for geistlig og verdslig makt. Takknemlighet og ydmyket har vært Bibelens lære. Videre, i 1863 kom slaveriet (i USA) på bordet til Det teologiske fakultetet i hovedstaden. Pussig nok voldte problemstillingen stort besvær for de høye teologherrer. Mange norske prester i USA hadde nemlig et par år tidligere slått fast følgende i en uttalelse at: «.det efter Guds Ord i og for sig ikke er synd at holde slaver». Noe standpunkt mot slaveri kom ikke før borgerkrigen var over.
Litt seinere i samme århundret: Samtlige biskoper og en rekke kristne ledere advarte på det sterkeste i «Oppraabet til Kristendommens venner» mot innføringen av parlamentarismen! I samme tidsperiode forsvarer Kirken dødsstraff. Andre stygge arr i vår historie har vi etter behandlingen av og forsøket på kristning/fornorsking av samer og reisende (tatere). Som arvinger av den kristne tradisjonen skammer vi oss i dag over trollet i Grunnloven, jødeparagrafen – som det tok så mange år å bli kvitt. Da den like ekle jesuitt- og sigøynerparagrafen ble fjernet så seint som i 1956, stemte den kristne arvens fremste forvaltere, KrFs stortingsgruppe, samlet imot.
Kirkens langvarige og bastante motstand mot kvinners deltakelse i samfunnslivet kjenner vi alle. Det er faktisk ikke så mange år siden at multiprisvinneren, biskop Gunnar Stålsett var i mot kvinnelige prester.
Hvordan Kirken møtte den gryende arbeiderbevegelsen med å fordømme kravmentalitet, er kanskje mindre kjent. Kristne institusjoner er i dag flinke til å ta seg av de svakeste i samfunnet, men var ikke blant de første til å bry seg om de som gikk på fattigkassa i tidligere tider. Den kristne kulturarven har også fått litterære konsekvenser. Lutherdommens nærvær i norsk virkelighet er med på å forklare de pinlige dommene mot både Agnar Mykle og Jens Bjørneboe. Rent språklig, kristendommen skal riktignok ha æren av uttrykket «å vende det annet kinn til», men må også finne seg i å være røttene til det lite tiltalende og umenneskelige uttrykket «uekte» barn. Kristen moral- og sedelighetslære har historisk sett skapt mye lidelse, skyldfølelse og skam hos dem som ikke klarte de strenge kristne kravene til et «rent liv i forsakelse».
Og i dag? Homofile blir behandlet som annenrangs borgere. Det finnes knapt en menighet som vil ansette en åpen homofil i en ledende stilling. Heller ikke har homofile ennå mulighet til å inngå partnerskap innenfor noen vigslete vegger.
Nei, jeg har ikke glemt Hans Nilsen Hauge. Han representerte et opprør mot den geistlige øvrigheten som han ble straffet for. Det man så lett glemmer er at Hauge på mange måter samtidig grunnla pietismen her til lands. Som sosialisten Marcus Thrane fantes også kristne enkeltpersoner opp igjennom historien som ble pionerer og idealister – forkjempere for verdier vi i dag anser som demokratiske og siviliserte. Men de var langt fra representative for de kristne maktinstitusjonene som for alvor hadde innflytelse på den norske, historiske utviklingen – og dermed arven.
Professor Dr. Philos Erik O. Eriksen sier det slik i en kronikk i Dagbladet 7.1. i år: «Nå er det en drøy historieskriving å si at moderne menneskerettigheter springer ut av kristendommen. Selv om det finnes mange spor av allment etisk og humanistisk tankegods i kristendommen – som i andre religioner – er det nettopp i bekjempelsen av religionen, av kristendommen som den sentrale integrasjons- og maktfaktor, at ideen om menneskerettighetene oppsto. De kom ikke til uttrykk på grunn av kristendommen, men på tross av den».
Selvfølgelig har kristne lik rett som jeg i dag til å kalle demokrati, religionsfrihet, gjensidighet, likeverd, medmenneskelighet og solidaritet som sine verdier. Det er de kristnes og politikeres forsøk på å monopolisere disse verdiene det bør reageres på. For ikke å snakke om forsøkene på å tilsnike seg eiendomsretten til disse verdiers røtter. Det er en frekkhet – og historisk sett lite redelig å gi æren til den kristne kulturarven for de almene verdiene vi dag betrakter som positive. Det hadde vært å håpe at skoleelever i Norge kunne få drøfte slike betraktninger om vår arv i stedet for å bli tauet inn til ukritiske, forkynnende kirkelige fellesavslutninger i skoletida. Jeg er likevel redd for at de forblir like uvitende om dette som de er for eksempel om følgende om Norges kanskje største medmenneske: At Fridtjof Nansen var ateist.
Jens Brun-Pedersen
informasjonssjef Human-Etisk Forbund
Jeg er glad for at det er stadig færre i Norge som er forfulgte og at Norge er et land hvor forfulgte ute i verden har en mulighet til å komme til og få fred. Jeg tror kristne i Norge i dag har hatt det altfor godt. De har fått regjert som de har villet i tusen år og har gjennom makt trampet ned så mange på sin egoistiske ferd. Verden har gått videre. Ikke mot en endetid men forhåpentligvis mot en bedre tid hvor vi skal kjempe for fred og likeverd heller enn å tvinge på andre vår kultur og tro. Det er en glede å se at mange kristne selv har forstått dette. Det er trist å se at de fundamentalistiske kristne rakker ned på de såkalte liberale og mener de ikke er kristne nok. Jeg tror jeg kan si at om det er noen kristne forfulgte så må det faktisk være de liberale – og tradisjonen tro så er det fundamentalistene som står for forfølgelsen.
STØRST AV ALT ER KJÆRLIGHETEN ! 