Espen Ottosen har skrevet bok om sine homofile «venner»

Espen Ottosen er informasjonsleder i Norsk Luthersk Misjonssamband og nå har han skrevet bok hvor han har samlet sju historier fra homofile om å leve med homofile følelser. Intervjuobjektene i boken mener homofilt samliv er i strid med Guds vilje.

Enn så lenge; Så flott! Jeg mener at vi alle mennesker tar våre valg ut ifra hva vi selv mener er best. Noen velger å leve alene, noen velger å finne seg samboer eller gifte seg med denne. Sex er heldigvis i de fleste tilfeller en frivillig sak. Dette gjelde seg heterofile som homofile, vil jeg anta.

Nå vet jeg ikke om Espen Ottosen selv er gift, det er vel også saken ganske uvedkommende.  Jeg må anta at Ottosen selv er heterofil og han har jo også selv tatt et valg i så henseende.. OG – han har da noen han velger å kalle venner som er homofile, som mener homofilt samliv er i strid med Guds vilje og som derfor velger å ikke «leve ut legningen sin» – som han velger å skrive bok om.

Det jeg først lurer på er;

1. Hva er motivet til Ottosen med en slik bok? Er det for å fremheve sin egen legning som den eneste riktige?

2. Er disse homofile som mener at deres egne  liv er i strid med Guds vilje kalt venner av Ottosen bare fordi de sier dette i boken hans og at dette stemmer med Ottosens egen mening om deres liv?

3. Kan Ottosen gå god for at hans intervjuobjekter FAKTISK ER totalt avstående for å «leve ut legningen sin»?

4. Og jeg ender alltid opp med spørsmålet – Hva er å «leve ut en legning» evt IKKE leve ut en legning, og hva sier egentlig bibelens ord om å være homofil og hva som er lov og ikke lov. Hvor står det i bibelen at det er helt greit å VÆRE homofil – men IKKE leve ut sin legning?

Hva er en legning – og hvordan finner vi ut hva vi er?

Seksuell orientering, også kalt seksuell legning eller bare orientering eller legning, er en persons seksuelle og romantiske preferanse, for eksempel heterofili, homofili og bifili. En legning kan også være å være ASEKSUELL – at et individ ikke har seksuelle følelser. (wikipedia)

Hvilken legning man har bestemmes av valg. For å kunne stadfeste om seg selv at man har en homofil legning så må man også ha tatt et valg. Valget må bestå i enten en seksuell tanke om hva man tenner på eller hvilket kjønn man ønsker å ha sex med – eller så, hvem ønsker jeg å dele et liv sammen med. Hvem forelsker jeg meg i? For å ta et slikt valg må man jo iallefall leve ut tankene såpass at man klarer å ta en beslutning. Hvor syndefullt er det?

Sex for disse homofile som mener at det er i strid med Guds ord og bibelen vil jeg tro er helt uaktuellt. Så da gjenstår det å «leve sammen med», forelske seg, bli glad i. Jeg vil tro at man godt kan leve sammen med noen uten å ha sex. Nå velger jeg faktisk å dra dette veeeldig langt og si noe om; hva er sex? Hvor går grensen for hva som er sex? Er det sex bare å tenke tanken? I bibelsk ordspråk – BEGJÆRE.

For jeg lurer på en ting; Disse homofile som sier de ikke vil leve ut legningen sin – klarer de faktisk å gå resten av livet uten å begjære? Eller er deres legning egentlig aseksuell?

Jeg vil faktisk stille spørsmålet til Ottosen selv: (Jeg går ut ifra at han er gift) Klarer han selv å la vær å begjære andre kvinner, andre enn sin kone? Jeg mener, med en gang tanken om at han IKKE MÅ BEGJÆRE NOEN, når han selv ser en bra dame på gata, har han ikke da allerede begjært kvinnen? Ok – så drar han hjem og ber en bønn om tilgivelse. Men ingen sier jo til han at han bør avstå fra å «leve ut sin legning»? Og har ikke synden vært like stor??

Jeg vil ikke være venn med Ottosen. Jeg tror han ville brukt meg og min legning for å fremheve seg selv. Han lever riktig og jeg lever feil. Vel, for tiden lever jeg faktisk ikke helt feil heller. Jeg er alene og er totalt sexfri. MEN fantasiene mine er vanskelig å avstå. Vel, da er jeg sikkert litt feil allikevel.. Jeg lurer på om Ottosen er lik meg. Fantaserer han også??

Jeg lurer på hva en Gud ser og ikke ser.

Vi kan fremstå overfor andre akkurat slik vi vil. Når jeg ser på naboer så ser alt tilsynelatende veldig alright ut. Men jeg vet lite om hva som egentlig skjer. Jeg mener inni hodene på dem. Hva de tenker, hva de føler, hva de mener – feks om meg. Tilsynelatende så viser de full aksept av meg som homofil. De vet heller ikke hva jeg egentlig mener om dem. Jeg vet også veldig lite om hva Ottosen tenker. Dog vet jeg en del om hva han mener, feks om meg, eller meg som «lever ut min legning». Og han tar seg den frihet og si at jeg lever imot Guds ord og bibelen.

Men nå er det nå engang slik at Espen Ottosen ikke er Gud. Espen Ottosen TROR på en Gud. Det gjør jeg også. Ottosen kaller seg kristen. Ja jeg vil anta at han lett går inn i den mye omtalte gruppen KristenFolket (med stor F) Jeg tror at hvis man spurte hver enkelt kristen om HVEM Gud ER, eller HVA Gud ER, så ville man kanskje fått like mange ulike svar. Ja og spør du meg så får du også et unikt svar.

Men vi er vel alle som tror på en Gud enige om en ting felles: Gud er allmektig. Tror vi ikke på at han er allmektig så tror vi vel neppe på en Gud. Hva ligger det i å være allmektig? Jeg tenker at det må være at han vet alt. Både hva vi tenker og hva vi er og hva vi gjør og hadde nær sagt, hva vi kommer til å gjøre. Altså hjelper det ikke å lure Gud. Altså hjelper det ikke å fremstå som perfekt, eller syndefri. Nå er det vel svært få som gjør det også. Men det er en del som tar skjeen i egne hender og dømmer andre – UTEN å se hva en selv gjør. Er vi alle syndere eller er vi ikke? Hvilken rett har en synder til å bekjenne hva slags synd naboen gjør? Og hvem er vi som skal sitte å avgjøre hvilken synd som er størst? Vi lever nesten som i en realityserie hvor storebror alltid ser deg når han har lyst. Tror vi på en Gud så må vi se at han også ser alt. ALT – også det som ikke er synlig.

Jeg ber om forlatelse for syndene mine

Jeg gjør galt hele tiden. Det hender jeg juger litt. Det hender jeg misunner andre. Det hender jeg har sex og jeg tenker veldig ofte på sex. Jeg ser masse kjekke gutter rundt om hele tiden og jeg begjærer dem. 😉 Jeg banner ofte! – Men jeg påkaller ikke satan for det..  For meg er dette bare ord. Jeg liker å samle – om ikke gods å gull – så liker jeg å kjøpe pene ting, selv om jeg vet at mange andre i verden ikke har engang mat. Jeg liker å ta en fest en gang imellom og noen ganger drikker jeg meg full. Jeg sitter altfor ofte på datamaskinen og noen ganger lar jeg være å ta telefonen når den ringer. Jeg er ofte egoistisk, og noen ganger går det jeg gjør ut over andre. Noen ganger kjenner jeg til og med at jeg hater.

MEN – stort sett er jeg et bra menneske, tror jeg.

Gud vet alt dette. Vi har stadige samtaler om mitt liv som synder. Jeg tenker: Huff – det der skulle jeg ikke gjort! Og Gud er enig. Men så er det en stemme som sier meg – du får prøve å gjøre det bedre en annen gang. Og jeg tenker – ja, jeg er bare et menneske, jeg lærte iallefall noe. Gud er allmektig og han ser at jeg faktisk prøver å være et bra menneske. Jeg tror at Gud som den allmektige kraften i mitt liv mener det er nok. Jeg tror på en Gud som mener at det at jeg prøver å lære av mine feil – ER selve livet. LEVE – LÆRE – LEVE VIDERE – LÆRE VIDERE.

Angrep og forsvar

Jeg kan selvfølgelig ikke svare for Ottosen. Men Espen Ottosen er jo bare EN av veldig mange som setter seg selv som eksempel og forbilde overfor andre. Jeg gjør det jo sikkert selv mange ganger også. Men jeg prøver å la være. Og jeg skriver ikke bok om det. Jeg skriver dog en del på bloggen om homofili og mitt liv som homofil og hvordan jeg opplever de mange angrepene man får som homofil og en som «lever ut legningen» sin. Jeg lurer fortsatt på hva det betyr..

Jeg har alltid sagt at det er forskjell på angrep og forsvar. Når man angripes så føler man for å forsvare seg. Det ligger liksom i vår menneskelige natur. Bibelen og Guds ord er mange ganger brukt mot oss homofile. Som et slagvåpen rammer den hardt – både den som har innfunnet seg med legningen sin og for de mange som ikke tør å stå frem og leve ut det man er. For heterofile er dette en selvfølge. Ingen kommer hjem og forteller at de er heterofile. Men de må like fullt ha tatt et valg selv. Ved et tidspunkt må de ha tenkt at; Ja, jeg er heterofil. Jeg er mann og tenner på damer og forelsker meg i damer og vil leve sammen med en dame. Tilfeldig oppsummert – men jeg tror allikevel at det er slik mange tenker. Sex først. Iallefall som ung.

Jeg tok også et valg en gang. Men det var etter at jeg først hadde prøvd å leve heterofilt. Gud vet at jeg prøvde! Men det gikk ikke. Og jeg tror at Gud prøvde å fortelle meg at; Vet du hva Kjell Morten – jeg ser at dette ikke er riktig for deg. Jeg ser at du ikke er lykkelig. Jeg ser at du vil elske men du bare later som at du elsker. Det største av alt er kjærligheten og du skal elske og elske MED, den du vil og som også vil elske deg tilbake. Først da er du det menneske som jeg har skapt deg som. Det er først da at du kan være noe for deg selv og for andre. Det er først da at du lar vær å prøve å juge overfor alle. Jeg er ganske så overbevist om at Gud så. Jeg kunne ikke holde skjult at jeg forelsket meg i menn, ville leve sammen med en mann, ha sex med en mann og at jeg begjærte menn.

Ottosen presenterer 7 historier om menn som kaller seg homofile men som avstår fra å leve ut sin legning. Jeg tror disse 7 mennene kunne vært aseksuelle. Det er mulig – men jeg tror ikke dem er det. Jeg synes det er trist at de tenker som de gjør. Men jeg forstår at de tenker som de gjør. Mye pga Ottosen. Ottosen som liksom kaller de sine venner, men som mener at han selv er riktig og de feil. Ja, men så er de ikke feil så lenge som at de avstår fra å leve ut sine liv. Fryktelig trist synes jeg det er. Hva slags venn er Ottosen? Hva er motivet hans? Skulle ønske han kunne svare på spørsmålene mine. Eller er det noen andre som kan fortelle meg hva de tror hans motiver er?

Jeg skylder dere en forklaring

Jeg føler at jeg skylder leseren en forklaring. Her sitter jeg og presenterer Gud og sier han snakker til meg osv osv.. For er min Gud den egentlige sanne Gud? Nei. Ikke for alle. Kanskje er det bare jeg som tenker sånn. For meg er det det som er sant.  Slik er det jeg opplever Gud. Og hvem kan si imot det?? Jeg bør jo heller ikke fortelle Ottosen og andre hva som er riktig Gud. Jeg skal respektere dem for den Guden de tror på og at de har rettesnoren forankret i en bibel skrevet for tusener av år siden. Jeg prøver bare å fortelle at det er så vanskelig å akkseptere når de angriper meg med Guden sin!

Jeg har sagt før og jeg mener det igjen. En allmektig Gud – tror jeg – slutter ikke å virke etter siste side i bibelen. Det er umulig – tror jeg. Jeg skal forsøke å forklare hva jeg tror:

Kanskje og kanskje mest sannsynlig er bibelen Guds ord slik de kristne menneskene opplevde Gud den gang for tusener av år siden. Den gang menneskene ikke hadde levd like lenge som i dag. Siden den gang har vi utviklet oss og lært mye mer. Vi har lært av de mange feil vi har gjort og prøvd å gjøre det bedre. I dag er vi imot at mennesker steines. I dag spiller det ikke så stor rolle om vi bruker stoffer i tøyet vårt av ulikt slag. I dag forstår vi at en brennende busk like gjerne kunne vært et lynnedslag. Menneskene skrev om det de opplevde – slik vi gjør i dag. Slik jeg har gjort akkurat nå.

Det er derfor jeg sier at min bibel skrives hver dag og oppdateres hver dag, Og den skrives utifra hva slags opplevelser jeg har med det jeg kaller Gud. Min rettleder – eller kall det min samvittighet, min sjel eller min tanke.

La oss holde hender rundt Grønland

(Dagbladet.no) Når muslimske Aslam Shaid (50) som bor nær Grønlandsleiret i Oslo, får se bildet av to homofile menn i Dagbladet, sier han:

– Jeg blir sint når jeg ser bildet av at de holder hender. Jeg liker det ikke, for det strider mot vår kultur.

– Synd å se
Aslam er opprinnelig fra Pakistan, men har bodd i Norge i ti år. Han mener nordmenn bør innrette seg på Grønland og la være å vise offentlig at de er homofile eller lesbiske.

Denne hendelsen på Grønland i Oslo hvor to homofile ble angrepet for å ha holdt hender, har skapt enormt sterke reaksjoner blant veldig mange. Heldigvis har det også kommet reaksjoner fra muslimene selv.

Jeg forstår sinne så utrolig godt. Selv kjenner jeg at jeg blir kjempesint! Det er sterkt å håpe at dette var en tilfeldighet, men som vi kan sa av uttalelsene til Aslam Shaid så tror han at de fleste muslimer på Grønland er enige med ham.

Norge er et land for alle – og her er det plass for alle. Jeg synes det kan være fint med Ghettoer – feks på Grønland hvor hovedvekten av innbyggerne er innvandrere. Jeg har selv bodd i området og det er spennende å bo i et slikt område med så mange blandinger av nasjonaliteter, kulturer og religioner. Men en Ghetto kan være farlig hvis det begynner å vokse fundamentalisme blant innbyggerne. Jeg ville vært like redd og bekymret om det utviklet seg egne kristenfundamentalistiske ghettoer.

Og jeg forstår de mange rasende mennesker som mener at «pakket får heller dra hjem» – hvis de ikke tåler og respekterer andres kultur og religion og særlig da de lover og regler som gjelder i det landet de har valgt å bosette seg i. Ja, da får de faktisk heller dra til sitt hjemland hvis de ikke kan akseptere at mennesker er forskjellige.

Verre er det jo med de helnorske kristenfundamentalistiske og konservative vi har her i landet – som sikkert på mange måter er enig med muslimene. Hvor skulle vi sendt dem?

Når skal mennesker lære å leve sammen side ved side med hverandres ulikheter og respektere hverandre? Når skal mennesker slutte å peke ut hele grupper mennesker og kalle dem mindre verdige?

Prest mot alle odds

Foto Arild Hansen

 Kjell Morten Bråten, som er homofil, blir den andre presten i Den norske unitarkirke. I september ordineres han til prest i Bela Bartok unitarkirke i Ungarns hovedstad Budapest. 

Bergen Arbeiderblad: http://www.ba.no/nyheter/irix/article4486228.ece og

TA; http://www.ta.no/nyheter/grenland/article4486541.ece

Skien (ANB):

Kjell Morten Bråten er homofil, imot misjonering og regner seg ikke som personlig kristen. I september blir han prest

 

– Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli prest, sier Kjell Morten Bråten fra Skien til Telemarksavisa med et stort smil.

Men det skal han. I september ordineres han til prest i Den norske unitarkirke. Det skjer i Ungarn, i Bela Bartok unitarkirke i Budapest.

 

Blogget seg til prestetittel

Den norske unitarkirke ble godkjent som trossamfunn i Norge i 2005.

– Religionen stammer fra Ungarn, eller det gamle Transylvania, og det er den 3. største religionen i Romania og Ungarn. Det er litt moro at jeg bor i Skien, for det er faktisk 100 år siden at unitarpastoren Herman Haugerud oppsøkte Skien og døpte tre eller fire personer her, forteller Bråten.

Bakgrunnen for at han er innstilt som prest er at han har en blogg på nettet, som Den norske unitarkirke har hatt sansen for.

– De har likt det jeg har skrevet der, så det er gjennom den bloggen min at de har tatt kontakt. Det var ved jul at jeg ble spurt om jeg ville bli prest der, forteller Bråten, som synes det var en stor ære å bli spurt.

Den norske unitarkirke har hittil bare en prest, og Bråten blir dermed Den norske unitarkirkes andre prest.

Bråten går nå i lære hos den første presten, som forøvrig tidligere var prest i Den norske statskirke.

 

– Veldig liberal kirke

– Unitarkirken er en veldig liberal kirke som setter menneskeverdet høyest. Respekt, toleranse og frihet er de tre sentrale verdiene. Her er alle velkomne, enten de er homofile, lesbiske, bifile eller heterofile, sier Bråten.

Unitarkirken tror ikke på treenigheten, det vil si at de tror at Jesus var et vanlig menneske, og at det bare er én Gud.

Når det gjelder definisjonen av Gud, så er det også forskjellige meninger blant medlemmene i Unitarkirken.

– Uansett hva man tror så skal vi respektere det andre tror, så lenge de vil gjøre det som er godt for andre mennesker. Vi tror at Jesus var et vanlig menneske som oss, og den Guden som er må folk selv avgjøre hva er. Jeg kaller meg egentlig ikke kristen, men jeg har stor respekt for alle religioner. Jeg tror på det gode, og at det er en kraft som styrer livene våre. Jeg tror ikke livene våre og det som skjer er tilfeldig, sier Bråten.

 

Har viet tre par

Før ordinasjonen i september finner sted har Bråten fått godkjennelse som vikarprest, og han har allerede viet tre par.

– Vi vier etter borgerlig liturgi, og hos oss kan en selv velge sted og selve opplegget, så lenge det ikke går i mot frihet, toleranse og respekt, sier Bråten.

Kirkesamfunnet feirer både jødiske og kristne høytider. De har også flere retninger, som kristen-unitarisme, jødisk-unitarisme, humanistisk-unitarisme og muslimsk-unitarisme. Den nærmeste kirken til Norge ligger i København i Danmark, og kirkesamfunnet har i dag rundt 250.000 medlemmer i Europa.

– Her i Norge følger vi den kristne unitarismen, forklarer Bråten.

Unitarkirken er også mot misjonering.

– Det med tro er en privatsak, og vi er veldig mot at noen skal si til andre at dere ikke er gode nok for oss. Vi vil gjerne at folk skal velge oss for det vi er. Men vi jobber med å etablere en unitargruppe her i Grenland, hvor vi kan møtes for å lære av hverandre, avslutter Bråten. (ANB)

Hvor skal grensene for ytringsfrihet gå?

Ytringsfrihet er viktig og riktig. Ytringsfrihet har kommet som en del av det moderne demokratiske samfunn og er en viktig del av et rettssamfunn.

I Norge har vi denne retten grunnlovsfestet og i disse lovene finnes det begrensninger. Begrensningene som er nedfelt i lovverket, går gjerne på ytringer som kan krenke en annen person eller gruppe.

Grunnloven § 100,
Den europeiske menneskerettskonvensjonens art. 10 og
FN-konvensjonen om sosiale og politiske rettigheter art. 19.

Diskusjoner rundt ytringsfriheten kommer opp en gang imellom og har særlig vært aktuell de senere år i spørsmål rundt rasisme. Hvor langt kan man ytre seg før det kan kalles rasisme? Skal rasistiske ytringer være straffbare?

Straffeloven §135a :

Straffeloven §135a ble revidert sommeren 2005 med det formål å gi utsatte grupper et bedre og mer omfattende vern mot grovt diskriminerende eller hatfulle ytringer. Bestemmelsen har følgende ordlyd: Den som forsettlig eller grovt uaktsomt setter frem en diskriminerende eller hatfull ytring, straffes med bøter eller fengsel inntil 3 år. Lik med offentlig fremsatt ytring, jf. §7 nr. 2, regnes en ytring når den er satt frem slik at den er egnet til å nå et større antall personer. Som ytring regnes også bruk av symboler. Medvirkning straffes på samme måte. Med diskriminerende eller hatfull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen pga. deres •hudfarge •religion eller livssyn •homofile legning, leveform eller orientering

Det er svært få personer som er dømt for brudd på straffeloven 135a og bare en sak gjelder diskriminerende eller hatfulle ytringer overfor lesbiske og homofile – den såkalte Bratterudsaken. Dommen er gjengitt i sin helhet i Rt. 1984.1359 (Llh)

Rt.1984.1359 Bratterudsaken
Kjennelse 6. desember 1984 i l.nr. 167/1984:
Publisert: Rt. 1984 s. 1359 [362-84]
Saksnummer: [362-84]
Parter: Statsadvokat Erling O. Lyngtveit, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Alf Nordhus).
Dommer Dolva: Ved tiltalebeslutning av 3. oktober 1983, rettet under hovedforhandlingen, satte statsadvokatene i Eidsivating A, født 1. september 1943, under tiltale ved Oslo byrett til fellelse etter
«straffelovens § 135 a, 2. pkt., jfr. 1. pkt.,
for ved uttalelse eller annen meddelelse som fremsettes offentlig eller på annen måte spres blant almenheten å ha truet, forhånet eller utsatt for hat, forfølgelse eller ringeakt en person eller gruppe på grunn av deres homofile legning, leveform eller orientering, eller å ha medvirket hertil,
ved natt til 4. juli 1983 i Oslo Fullevangeliske Kirkes nærradiosending «Våkenatt» bl.a. å ha uttalt:

«Så vil vi gjerne oppfordre alle de kristne – de som virkelig tror på Gud å bryte denne djevelske makten som homofilien representerer i dette land. Og vi vil også be om at alle som representerer denne åndsretning blir fjernet fra ledende stillinger i landet vårt. . .», og senere i samme sending: «Himmelske far vi ber i Kristi navn at vi skal bryte denne djevelske makt i Norges land som homofilien representerer . . . og vi ber også konkret at alle de mennesker som er involvert i dette, som selv også oppfordrer andre til å gjøre som dem og som også er i ledende stillinger at du skal fjerne dem i fra deres ledende stillinger – både i det politiske liv og ellers i samfunnet vårt. . .», og i P2’s sending «Her og nå» den 5. juli 1983 på programlederens spørsmål om Gud skulle fjerne f.eks. en rektor som er homofil, men som lever enslig fra sin stilling, å ha svart «Ja, hvis han åpent går ut og forfekter denne mening», som sett i sammenheng og i sammenheng med programmet for øvrig innebærer en forhånelse av homofile og eller utsetter dem for hat og/eller ringeakt».

Pastor Hans Bratterud ble frifunnet av Oslo Byrett, men frifinnelsen ble opphevet av Høyesterett i desember 1984.

(http://ips.idium.no/llh.no/?module=Articles;action=Article.publicShow;ID=4364)

I november 2005 ble Jan Aage Torp anmeldt av LLH fordi han mente det var riktig å kalle homofili en kreftsvulst på samfunnet.

– Slike uttalelser er utrolig krenkende. Det norske lovverket er diffust, og vi ønsker en prinsippavgjørelse om hvor grensene går, sa LLHs leder Jon Reidar Øyan den gangen

Anmeldelsen ble senere trukket.

Like etter dette (januar 06) kom Jan Aage Torp med enda en grov uttalelse etter at homonettstedet Gaysir hadde en kåring av de mektigste og innflytelsesrike homsene og lesbene i Norge: «Avsett lesber og homser på maktoppen i Norge ved bønn»

«Dette er en bønneliste som bør løftes jevnlig frem for Gud. Noen av disse vil bli forvandlet ved Guds nåde. Andre vil i henhold til Romerne 1 gå lengre og lengre i sin perversitet. Men la oss ikke misforstå bønneoppdraget: De må fjernes fra sine maktstillinger, eller de må miste det homoseksuelle fokuset. For Guds navns skyld. For Norges fremtids skyld.»

(den observante leser vil se at denne uttalelsen ligner Hans Bratterud sin)

Llh valgte å overse denne uttalelsen; – Det er åpenbart at Jan-Aage Torp vil ha oppmerksomhet, og vi ønsker ikke å bidra til dette, sa Jon Reidar Øyan

I går fikk Nina Karin Monsen sin Fritt Ord-pris. Prisen har skapt en ny debatt om ytringsfrihet og hvor grensen for denne egentlig skal gå. Homofile har gitt uttrykk for at det ikke er ytringene Monsen kommer med de reagerer mot, men det at hun får en høythengene pris for å komme med ytringer som oppleves sterkt krenkende. Det har også blitt fremhevet at om disse ytringene hadde blitt uttalt mot raser eller religion så ville de nok sannsynlig aldri blitt godtatt. Reaksjonene til homofile er blitt kalt sutrete. Monsen hevder hun snakker på vegne av flertallet av vanligfolk. På Tabloid i kveld sammenlignet Monsen homofile i samme ordelag som psykisk utviklingshemmede og hun har tidligere uttalt at homofile kan regnes som medfødte uføre og kan ha krav på trygderettigheter på lik linje med handikappede og utviklingshemmede.

Nina Karin Monsen er såvisst “fri i ordet”. Så fritt bruker hun ordene at hun stiller i en helt egen klasse hva angår stempling og stigmatisering av sine meningsmotstandere. Hennes sammenstilling og bruk av ord sammenstiller begreper og invektiver på en slik måte at det skal godt gjøres for motstanderne å se argumentene hennes i skogen av skjellsord. (liberaleren)

Jeg har deltatt i mange debatter i konservative-fundamentalistiske kristne blogger og forum. Det slår meg ofte hvor hårsåre de er når en homofil forsvarer seg mot uttalelser de kommer med som ofte føles krenkende og diskriminerende. Flere steder er jeg blitt utestengt. Flere ganger har jeg mottatt trusler på blogg, mail og telefon. Jeg opplever sjelden at homofile går ut og krenker kristendom eller islam bevisst. Men klart homofile vil forsvare seg når det kommer så sterke uttalelser som angår dem selv og sine liv slik man ofte opplever både i blogger og i media. Det virker også forunderlig at homofilisaken overskygger så mange andre viktige saker som man skulle tro var langt viktigere i en urolig verden i dag. Man kan ikke se i en kristen avis EN dag uten at homofili er nevnt. Dette er en oppmerksomhet som for oss homofile virker uforståelig.

Jeg opplever at begrepet «folkeskikk» er kommet inn som et moment i debatten rundt ytringsfrihet de siste ukene. Eller jeg burde heller si «mangel på folkeskikk». Jeg tror det går meget godt an å ytre seg og allikevel vise respekt og ha en viss grad av god gammeldags folkeskikk. Og kanskje er det jeg som er gammeldags når jeg forundres over at det jeg opplever ofte at det er de kristne konservative som mangler denne folkeskikken.

Er unitarer kristne?

Dette er et spørsmål jeg ofte får i disse tider som jeg går i opplæring og forbereder meg til å bli prest for den norske Unitarkirken.

Nedenfor er en video som jeg synes beskriver godt hvorfor Unitarer kaller seg kristne. Selv kaller jeg meg Unitarkristen. Forøvrig mener jeg at det ikke er så viktig hva vi kaller oss – det er måten vi lever på som er viktig. Der er jo Jesus et forbilde, slik det finnes også mange andre gode forbilder både i historien og i dag.

Unitarkirken er et alternativ for mennesker som tror på noe, – og som trenger noen å henvende seg til og bruke, både i sorg og glede. Hvordan denne guden ser ut eller hva den betyr for deg – er opp til deg. Det viktigste må være å bruke en Gud til det gode og for utvikling og fremgang, støtte og i sin livserfaring. Vi trenger mange ganger noen å henvende oss til og dele med. Mennesket er i utgangspunktet veldig ensomt, og mange ganger i livet trenger man å ty til en kraft eller ånd å lytte til. Jeg kaller det kraft eller ånd, men du kan kalle det hva du vil selv. Det som hjelper deg og det som gjør at du ikke føler deg helt ensom og alene, er kanskje bedre å si. Ja kanskje er det rett og slett din egen samvittighet du snakker til.

Vi hevder ikke å ha svarene, men mener at troen er en gave fra Gud som gir oss et ansvar for selv å utforske troen. Unitarer pleier å si at man ikke behøver tro det samme for å være medvandrere.

Jeg er et sårbart menneske

Jeg vil kalle meg et sårbart menneske.

Er det ikke rart at i dagens samfunn og moderne tid så er dette nesten sett på som en negativ egenskap? Og er det egentlig en egenskap – eller er det et synes-synd-på-seg-selv-syndrom?

Jeg får mange karakteristikker og mange av de kolliderer kraftig. På den ene siden hevder noen jeg er en mediahungrig, selvforherligende, selvopptatt homofil mann og på den andre siden vil noen hevde jeg er en mann som bare gir og gir og ofrer seg så mye for andre at jeg lider for det selv.

Jeg vil tro at noen synes jeg er selvopptatt bare ved å skrive om dette her..

Jeg tror jeg selv stiller meg litt midt imellom. Jeg tror jo ikke alltid at det å være selvopptatt er en dårlig egenskap, alltid. Selvfølgelig skal man være opptatt av blant annet likeverd og like rettigheter. Jeg er opptatt av dette fordi jeg er selv er homofil, aleneboer og fordi jeg har måttet slite for aksept og lik behandling. Så er det jo andre grupper som sliter med sine ting og opptatt av det. Jeg tror jeg også har vist at jeg er interessert og deltagende i andres problemer, blant annet gjennom bloggen her.

Men sårbarhet starter ikke nødvendigvis med selvopptatthet. Kanskje heller tvert om.

Sårbarhet forveksles ofte med hårsårhet – og ja selvfølgelig er det grader av sårbarhet også. Jeg vil si jeg lider av alle gradene 😉

Det moderne samfunn utfordrer det sårbare mennesket. Vi lever i et samfunn som er tøft, rått og hvor ofte de svakeste bukker under. Sårbarhet er ofte betraktet som en slik svakhet. Man skal være sterk for å henge med. Jeg er noen ganger sterk og noen ganger svak. I mine svake øyeblikk ser jeg ofte at det blir utnyttet. Og øyeblikkene kan være avgjørende og få ganske fatale endelser.

Sårbarhet henger ofte sammen med ærlighet også, synes jeg. Å være ærlig i dag synes også noen ganger å være en hemsko. Noen vil hevde at de klarer seg best de som jukser og de som utnytter systemer. Jeg tror disse kan være like sårbare, men tar på seg en fake maske for å overleve rett og slett. En ærlig sårbar vil i mange tilfeller tape. Man kan vel på mange måter si at ærligheten er sårbar i dagens samfunn.

Jeg er kjent for å være ærlig. Kanskje for ærlig vil mange hevde. Jeg har utlevert meg selv i mange foraer. Og dermed har jeg også stillt meg selv klar for hugg. Jeg har vært ærlig om min legning, min livshistorie, min psykiske helse, om da jeg møtte «veggen» og om min situasjon som aleneboer og arbeidssøkende som ikke får jobb.

Jeg innbiller meg at det hugges stadig vekk. Jeg tror det er en konsekvens av sårbarheten. Jeg tror jeg ville overlevd og levd lengre i landet hvis jeg ble anonymisert og ikke vært så åpen og ærlig. Jeg blir ofte sett på som sær. Hva galt kan det være med et menneske som sitter med så mange kvaliteter og som allikevel ikke får seg jobb? SÆR.

Jeg må jo også være sær som velger å bli prest for en Unitarkirke som kaller seg kristen – når jeg ikke selv kaller meg kristen? Tro meg – jeg merker alle mennesker som fjerner seg fra sære meg.

Og ja mitt sårbare jeg er sært. Jeg er spesiell. Har også alltid vært det. Sær, spesiell, ærlig til fingertuppene, sårbar. Og kampene har jeg måttet ta som en konsekvens av dette. Dette gjør meg ikke akkurat til en hero. Det er vel heller de som har gått imot meg som har erklært seg selv som heroer. Som til stadighet er ute etter å finne feil, og som til stadighet gjerne vil avsløre meg. Kjellemann er ikke bedre han. Nei, det er nettopp det. Jeg er ikke bedre. Man blir heller ikke bedre i sin kamp for tilværelsen.

Man må alltid takke seg selv for hvordan man blir behandlet av andre. «Man bør være mot andre som en vil at andre skal være mot en selv». Jeg tror ikke dette alltid er lett i dagens råe, harde samfunn. Og her er heller ikke jeg bedre. Kanskje mest fordi jeg er så sårbar som jeg er blitt. For sårbarhet er jo ikke alltid et tegn på svakhet heller. Jeg vil si jeg står her ganske så stødig. Å gråte en skvett innimellom og klage over alt det som går en imot, er da slettes ikke bare noe som skjer de sårbare. Nei, kanskje enda mer blant de sterke, de uovervinnelige, de suksessfulle. De er ikke så godt rustet!

En trøst til alle oss som tåler å være sårbare; JEG tror av vi er bedre rustet! Når vi faller så faller vi ikke så langt!

Det er å håpe at dette kan være en trøst for alle som sitter der ute og sliter. Dessverre er det veldig mange om dagen.

les også «Sårbarhet som kraftkilde» (forskning.no)

– I medisinen er man tradisjonelt opptatt av hva som gjør folk syke. Kanskje er det vel så viktig å spørre hva det er som holder folk friske, sier professor og lege Kirsti Malterud.

Hvor viktige er ikke ordene: Respekt, toleranse og frihet?

Vi lever – og har levd i en verden full av terror og kriger. De aller fleste av disse krigene er religionskriger.

Det har handlet om hver sine sannheter som kolliderer med hverandre. Den muslimske sannhet mot den kristne sannhet. Jødiske sannheter og palestinske sannheter. Til og med nazistene mente de satt med en sannhet.

Alle kjemper de hver for seg for de sanne landområdene, den sanne troen og den sanne rasen.

Det er en evig runddans med sannheter som sloss mot hverandre. Hver og en sitter de med sin sannhet. Landområdet er vårt fordi.., troen vår er best fordi…, og rasen vår er viktigst fordi…

Ville verden sett annerledes ut hvis alle mennesker var ateister? Jeg vet ikke. Jeg spør.

Hva er sannheten?

Jeg kan iallefall ikke sitte å hevde at jeg sitter med noen sannhet. Det eneste jeg kan si er sannhet er de ting jeg har gjort i livet mitt og som er uforanderlige. Og det er sant at jeg er gutt. At jeg er norsk, og at jeg lever i Norge som er ett av verdens rikeste land.

Hva jeg tror – er ikke sant. Det er en tro jeg selv forsøker å leve etter. Først når jeg har levd etter det jeg tror på kan jeg kalle det en sannhet. Dvs at hvis jeg med min tro mener at det er synd å drepe så er det sant for meg så lenge jeg ikke har drept noen selv. Hvis jeg går ut og krever og vil helst se at andre skal tro det samme som meg, så kan jeg ikke lenger styre sannheten. Jeg vet bare hva jeg selv tror. Jeg vet bare hva jeg selv gjør. Jeg kan ikke stå for konsekvensen min tro har for andre. Dessuten vil det alltid være forskjell på troen. Gudsbildet vil alltid være annerledes fra menneske til menneske. Betydningen av Gud vil også være forskjellig. Dette er fordi vi alle er ulike mennesker, med ulike tradisjoner og historier.

Hva er respekt og toleranse?

Jeg vil si at respekt er å vise sine medmennesker at man ikke sitter med sannheten. At medmenneskers liv er like mye sannhet som sitt eget.

Toleranse er å åpne opp for og godta og ikke minst VISE forståelsen av at vi alle er skapt ulike, med ulike bakgrunner, kulturer, raser, legninger, språk – at man kan godt leve side ved side av hverandre og respektere hverandres ulikheter. For min sannhet er ikke nødvendigvis naboens sannhet. Det er når sannhetene settes opp mot hverandre at det utvikles nabokrangler.

Nå må ikke leseren forstå meg slik at jeg mener dette alltid er enkelt. Jeg synes mange ganger det er vanskelig. Vi møter mye som er fremmed og rart og vanskelig å forstå. Men kan vi dømme dette når det ikke går utover noen?

Jeg synes å få lov å leve sitt liv slik man vil – så lenge man ikke skader andre er det som kalles FRIHET.  Altså en frihet under ansvar. For man skal aldri føle seg så fri at denne friheten skader andre. Da er vi tilbake til runddansen igjen og dermed forsvinner også respekten og toleransen.

Om kristen forfølgelse

Jeg blir ofte beskyldt for å «forfølge» kristne. Jeg blir til stadighet minnet om at jeg bør la kristne bloggere få være i fred med sin tro. De har en rett til å mene det de vil.

1. Jeg er ikke imot kristne og jeg forfølger ikke kristen tro. Jeg har noen av mine største forbilder blant de kristne. Jeg er selv medlem og skal bli prest i en kristen menighet.

2. Jeg tror ikke noen kan si at jeg forfølger mer enn jeg selv blir forfulgt – de kristne fundamentalister. Fundamentalisme handler nettopp om denne sannheten som jeg har vanskeligheter med å forstå. De har ikke nok med sitt eget liv og sin egen sannhet, men må påføre helst alle andre også med det de mener er sannheten. Så er jeg kanskje urettferdig og snakker for mye om den kristne fundamentalismen. Jeg tar avstand fra ALL fundamentalisme. Men faktum er at det er den kristne fundamentalismen som rammer meg hardest her i Norge. Kanskje er jeg egoistisk som ikke ser lengre ut i verden og tar for meg det som rammer meg selv- men jeg mener at man gjerne må begynne et sted som er seg selv nærmest. Jeg kan ikke redde verden, men jeg kan forsøke å redde meg selv og de rettigheter jeg har som menneske.

3. Alle har en rett til å mene det de tror. Den samme rett har også jeg. Men det er en ganske stor forskjell på det å forsvare seg og det å angripe. Jeg må noen ganger angripe for å forsvare meg. Og det er dette som blir så feil. Hvis jeg så jeg ble respektert og godtatt for det mennesket jeg er så ville jeg aldri angrepet. Hva skulle jeg så angrepet? Jo, selvfølgelig må jeg jo angripe for å forsvare også andre enn meg selv. For fundamentalister hevder ikke at de bare sitter med sannheten om homofili. De hevder de sitter med sannheter om det meste og de fleste.

Det er slik kriger oppstår. Og med kriger oppstår sult, nød og fattigdom. Så kommer misjonærene og redder stumpene.  Kanskje urettferdig sagt av meg fordi de gjør nettopp så mye bra. Men misjonærene er der også for en annen grunn. De vil gjerne at de de redder skal bli som dem selv. Det mener jeg er galt. Hvorfor kan ikke folk få lov å være slik de er  og tro det de vil – og allikevel få hjelp?

HEVN

Ingenting i verden er vel så ondt som hevn. Og ingenting er vel egentlig mer vanlig her i verden enn hevn. Jeg ser det jo hver dag til og med i barnehagen. Han slo meg og derfor har jeg rett til å slå tilbake.

Ingenting er vel heller så vanskelig å unngå som hevn. Jeg hevner jo noen ganger selv. Det er en slags forsvarsmekanisme.

Når hevn blir så alvorlig at uskyldige menneskeliv går tapt, da må vi alle reagere. Å reagere mot meningsløse kriger handler ikke alltid om å ta partier med den ene eller den andre part. Og meningsløse kriger er det mange av. Jeg ville tro at det i alles gudsbøker står at det er feil å drepe. Allikevel drepes det over en lav sko. Og så står mennesker ved siden av og roper hurra. Slik det feks ble gjort av israelelsvennene i gazakrigen. Ja og de var vel ikke bedre kanskje palestinervennene heller.

Og tross at mange menneskeliv går tapt så blir ingen problemer løst. Det hevnes hver dag. Det synes som det aldri tar aldri slutt.

Kanskje ikke før man nettopp respekterer, tolererer og gir hverandre frihet under ansvar – og ikke minst lar vær å slå hverandre i hodene med egne sannheter.

Jeg ser at jeg høres naiv ut.

Den nye ekteskapsloven – Ikke alle forunt..

Først vil jeg få gratulere alle i Norge med den nye ekteskapsloven! Jeg tror den nye loven vil bli til glede både for homofile og lesbiske, deres barn og familier og alle rundt dem som er glade i dem. Det betyr veldig mye for homofile og lesbiske å få denne loven. Det betyr veldig mye for dem som vil ha en fast god ramme rundt sin familie og den de elsker.

Jeg synes ekteskap er en veldig vakker og flott «oppfinnelse» fordi den er ment å forplikte og den er en bindende avtale mellom to personer som elsker hverandre og som ønsker å leve livet sitt sammen, dele alt og gå gjennom livet både gjennom godt og ondt.

Jeg beundrer mennesker som har vært gift 20 – 40 og 60 år med hverandre. Mennesker som på mange måter blir ett, de deler kanskje navn og de driver et slags familieselskap sammen – et slag AS hvor begge må legge inn aksjer for å få hjulene til å gå rundt. Den viktigste aksjeposten er kjærlighet, omtanke og trofasthet. Jeg kunne aldri tenke meg å IKKE UNNE noen å få gifte seg med det menneske de elsker.

Derfor blir jeg så trist og lei meg når jeg feks leser om ekteparet Astrid Hagen Pedersen og Jan Pedersen, som det står om i Dagen Magazinet i dag og som altså ikke unner alle å få oppleve det samme som dem selv, nemmelig å få være gift med den man elsker i 50 år. Jeg leste denne artikkelen først og så fnyste jeg, men så har jeg gått og tenkt på dette i dag og kjent at jeg blir fryktelig trist rett og slett.

Hva slags egoisme er det mennesker innehar når de sitter der i sitt trygge «jeg» og ikke unner andre å få en slik trygghet. Å få oppleve en så stor kjærlighet til et menneske og ikke unne andre å få samme mulighet?

– Vi føler oss krenket av den norske stat, det vil si stortingsflertallet som vedtok loven. Dessuten blir vi diskriminert. Et lite mindretall i Norge som har valgt partnerskapsloven, skal få beholde den, mens vi som har vært gift fra 1957 ikke skal få beholde den gamle ekteskapsloven.

Det sier Jan Pedersen til DagenMagazinet.

Krenket?? Diskriminert? Får ikke beholde den gamle ekteskapsloven??

Vel, jeg blir jo egentlig målløs. Målløs over noe jeg synes nesten ligner ondskap. Jeg vil ikke synke ned på deres nivå. Jeg unner dem så utrolig mye å få lov å ha hverandre slik de har hatt det i 50 år. Måtte de få mange gode år sammen. OG jeg kan bare gjenta som så ofte før: STØRST AV ALT ER KJÆRLIGHETEN.

Forskjellen ser dere. Det gamle ekteparet unner ikke meg eller andre homofile å oppleve det samme…

Det er ondt.

Les også: «Første par ut» på Gaysir.no

 Foto Scanpix

Min fulle støtte til Sogneprest Sindre Stabell Kulø i Bud Kyrkje

Jeg håper jeg har mange med meg i støtten til sogneprest Sindre Stabell Kulø i Bud Kyrkje.

Som kjent har Nordmøre og Romsdal indremisjon nektet å leie bort leirplassen Frænabu til konfirmantleir om sogneprest Kulø er med, på grunn av prestens liberale homofilisyn. Indremisjonen har også oppfordret til boikott av Kuløs gudstenester.

Indremisjonen må jo få mene akkurat hva de vil, men det er en glede å se at sognepresten synes å ha menigmann med seg. I går ble det arrangert lysmesse og folket fyllte opp kirken og viste presten sin støtte.

Indremisjonen klarer ikke det sognepresten klarer – nemmelig å få med seg vanlig folk:

– Vil støtte presten.

– Vi kjem fordi det er første søndag i advent, og fordi vi vil støtte den kjekke presten vår. Han er open og rett fram, og får folk i alle aldrar i tale. Boikott er «hol i haue» – vi lever i 2008! seier Kristin Vågen på veg inn i kyrkja.

Dottera Marte var klar på at dei heilt klart måtte gå til lysmessa når det var slik, for å markere støtte.

– Den nye presten vår snakkar slik at også ungdommen stoppar opp og lyttar, og får med seg det han seier. Han er flink, kommenterte dei.
Den gamle kyrkja som tek om lag 250 menneske vart fylt, konfirmantar deltok i lysmessa med lystenning og innslag. (Romsdal budstikke – rbnett.no)

Siste dagane har vore prega av mange innspel og mykje omtale av saka. Det er likevel henvendingar frå unge homofile som har gjort mest inntrykk på presten:

– Det som har betydd mest oppi dette, er historiene unge, kristne homofile frå området lokalt har fortalt meg. Om korleis dei har opplevd å bli avvist i ulike kristne miljø, og kva det har å bety for dei å bli tekne på alvor. For meg har dette mykje meir å seie enn alt anna, seier Stabell Kulø.

Jeg blir så glad i slike mennesker som klarer å se at alle er mennesker og at alle er gode nok. Jeg vil gjerne gi min fulle støtte til denne gode presten og takke han for at han tør å stå imot og for at han tør å være på de homofiles side. Det ser ut til at folket i Bud støtter han også i dette. Det står det også respekt av.

I mine øyne er dere helter – alle som slår ring rundt presten dere, og største helten er presten selv Sindre Stabell Kulø. Takk for at du er den du er!

UNITARKIRKEN: «Standing on the side of love», siden 1970

People of Faith, Standing on the Side of Love

«Unitarian Universalists have affirmed the rights of gay, lesbian, bisexual, queer, and transgender people since 1970. We support marriage equality…we proudly stand on the side of love!»

Hvis du har lyst til å være medlem eller bare være en støttevenn av Unitarforbundet – som støtter oss homofile og som gjerne vil vie oss homofile og gjør det med glede, så er medlemskapet gratis og du kan melde deg inn ved å sende en e-post til post@unitarforbundet.org

LES OM UNITARKIRKEN HER PÅ BLOGGEN eller besøk hjemmesiden deres her: http://unitarforbundet.org/

UNITARFORBUNDET HAR EGEN BLOGG PÅ WORDPRESS: www.uniarforbundet.wordpress.com