Slik er livet mitt om dagen. – tanker og refleksjoner

Tenkte jeg skulle oppdatere dere litt om hvordan livet mitt er for tiden.

1. oktober nærmer seg med stormskritt og er dagen da all attføringsstøtte fra NAV opphører. Det er med blandede følelser. Endelig er jeg ute av NAV systemet – men dette er også dagen da jeg fra da av bare har mine egne midler å leve av. Dessverre er ikke dette akkurat store midler etter å ha levd på bare 66 % lønn gjennom tre års skolegang.

I løpet av disse tre årene har jeg fått nærmere 50 000 i kredittkortgjeld. GE Money bank har vært de eneste som har vært villige til å låne meg penger, når jeg går på attføring. (Disse 50 tusen har vært nødvendige for ekstrautgifter jeg har hatt i forhold til huset, MEN i disse pengene ligger det også «luksus» som jeg har unnet meg. Bare så det er sagt. «Luksusen utgjør dog bare en liten del av dette beløpet, og jeg har også nedbetalt ca 13 000 av denne gjelden) I løpet av disse tre årene har jeg også hevet gjelden min med nesten 200 000 for å kjøpe tomten da denne ble lagt ut for salg og også lån for å klare å betale nytt vann og kloakksystem, da dette ble nødvendig i vår. Hvorfor jeg forteller dette?

I min forrige post om Nav-systemet ble jeg sammenlignet med vanlige studenter, og jeg burde være oppmerksom på hvor heldig jeg er i forhold til disse. Igjen – jeg er veldig takknemmelig over å ha hatt muligheten til å ta videreutdanning. Men jeg vil gjerne poengtere enda en gang at jeg som 40 åring er i en ganske annerledes situasjon enn en vanlig student. Jeg vil også si noe om at denne videreutdanningen ikke er HELT GRATIS, slik mange tror. Kall det sutring. Jeg kaller det virkelighet.

Jeg har nå fått jobber. Dessverre har jeg ikke klart enda å få en fulltidsstilling. Det er i det hele tatt veldig få heltidsstillinger å få i dag. Iallefall innenfor det feltet hvor jeg må søke jobber. Jeg jobber som ringevakt ett sted, og jeg jobber for et bemanningsbyrå et annet sted. Jeg søker alle typer jobber – alt fra selger til taxisjåfør til kommunale stillinger innen pleie og omsorg. Dessverre er det få stillinger jeg kan søke på som er innenfor mitt fagfelt, kultur. Å få en jobb er en lang prosess. Fra du søker til du får svar – hvis du i det hele tatt får svar – kan ta opptil 2 måneder. 70 % av de ledige stillingene blir aldri utlyst, men går gjennom bekjentskaper osv. Som innflytter til Skien kjenner jeg ikke så veldig mange dessverre.

I de to stillingene jeg har fått kan jeg jobbe mer enn det jeg kan si ja til. Høres det rart ut? Vel, jeg skal forsøke å forklare.

Nav tillater at jeg kan jobbe 5 dager i løpet av en 14 dagers periode – uten å miste trygd for de resterende dagene. Får jeg jobbe 100 % til sammen på disse jobbene så hadde det vært greit. Problemet er bare at jeg ikke får lønn før jeg har innarbeidet en måned. Iallefall på den ene jobben vil det si at jeg ikke får lønn før 15 november. Får jeg bare jobbet feks 80 % på disse jobbene – straffer NAV meg og vil ikke gi meg lønn for de resterende 20 %.

Når jeg søkte disse jobbene – og for å gi et bra inntrykk – sa jeg at jeg kunne jobbe så mye som mulig. Slik situasjonen er har jeg måttet si nei til noen ekstravakter. Rett og slett fordi jeg ikke har råd. Jeg synes dette er veldig beklagelig, både overfor min egen situasjon og ikke minst overfor arbeidsgiverne. Fra 1 oktober blir det jo annerledes. Da MÅ jeg jobbe alt jeg kan – overalt som vil tilby meg jobber. Eventuellt er det jo fortsatt å håpe at man får seg en fulltidsstilling på de jobbsøknadene jeg har inne.

For å bedre situajsonen min tar jeg kontakt med DNB som er min bank og ber om å få utsette renter og avdrag på mitt huslån i to måneder. Dette utgjør for meg 10 000 kr. Banken sier nei! Jeg tar kontakt med andre konkurrerende banker rett og slett for å skifte bank. Men siden jeg ikke har fast jobb og fortsatt går på attføring vil de ikke ha meg som kunde. Resultatet er at jeg igjen må gå til GE Money bank og søke et kredittkortlån. Jeg får maks lån – 15 000.

Vel, så er jeg iallefall tilsynelatende reddet. Og jeg kan igjen konsentrere meg om å søke videre jobber – jobbe – og gå på jobbsøkerkurs.

Jeg vet mange vil si enda en gang at nå sutrer Kjellemann igjen. Nei, vil jeg si. Jeg sutrer ikke. Jeg ordner opp i situasjonen og redder meg selv i det som er virkeligheten. Enda en gang. For veldig mange er ikke dette det største problemet. Veldig mange er i den situasjon at de har en ektefelle eller en samboer som kan bistå og hjelpe i vanskelige tider.

Denne prosessen koster. Ikke bare koster den penger men den koster også i frykt for å miste det man har klart å skaffe seg gjennom et langt arbeidsliv. Det koster også å måtte tigge og be. Dette har også med stolthet å gjøre. Jeg vil klare meg selv! For meg er ikke sosialkontor en løsning. For meg er ikke en mor med penger en løsning. Jeg synes jeg blir ufrivillig satt i mange nedverdigende situasjoner som jeg slettes ikke har bedt om eller synes jeg fortjener. Hvor enn jeg snur meg så opplever jeg at siden jeg er i en attføringssituasjon så er svaret nei. Dette er også virkeligheten når jeg søker jobber. Hvor mye skal man være ærlig om at man faktisk har vært syk når man søker jobber? Hva skal jeg skrive i «hullene» på cv min, der det står at jeg ikke har gjort noe som helst?

Jeg har ordnet opp i livet mitt enda en gang. Jeg er kjempestolt av meg selv. Jeg lever med en tanke og en stolthet av at dette skal jeg greie. Det kan bare ikke koste hva det vil. Jeg synes denne prosessen kunne kostet meg langt mindre. Jeg forstår de mange som ikke kommer seg ut av NAV-fellen. Som må vende tilbake, kanskje sykere enn noen gang og som ikke er så heldige som meg selv. Jeg, heldig? Vel, jeg anser meg heldig fordi jeg nå øyner sjangsen for å komme meg ut av denne jeg kaller NAV-fellen.

NAV kunne vært så mye mer enn det den fungerer som i dag. NAV er faktisk en service overfor brukerne sine. Man skal kunne forvente å få hjelp og veiledning når man henvender seg dit. Jeg tror mange også opplever å få hjelp og veiledning. Når man gir kritikk av NAV er det lett å gå på de som jobber der. Jeg har møtt mange forferdelige ansatte i Nav. Ansatte som har lekt leger og som har satt seg over ordentlige leger og psykologer og møtt meg mistenksomme og nærmest belærende. Jeg har mang en gang måttet minne de ansatte om at det er leger som har sykemeldt meg – ikke meg selv.

Jeg og min psykolog tok en test en gang. Jeg hadde vært på NAV og fått beskjed fra min saksbehandler den gang at hun ikke trodde jeg var ordentlig syk. Min psykolog ringte vedkommende og satte samtalen på høytaler mens jeg satt i bakgrunnen. Saksbehandleren bekreftet sin mistanke overfor psykologen. Hun trodde ikke jeg var syk. Psykologen ba henne gjøre jobben sin og overlate diagnosen til de som satt med DEN kompetansen, nemmelig henne selv og legen min. Dette ble innklaget til sjefen i NAV og jeg fikk ny saksbehandler.

Når man er syk så tåler man mindre enn hva man ville gjort som frisk. Jeg synes at det er mye unødvendig «slossing» man utsettes for som syk. Jeg stiller spørsmål om det ikke ville vært spart mange krefter og også penger om man lot den syke slippe mer av denne slossingen. Feks en kreftsyk som kanskje går og lurer på om han vil dø eller overleve. Jeg ville tro at denne frykten alene skulle være stor nok om man ikke måtte sloss for å overleve økonomisk også. Ikke bare for sin egen skyld men også for sin families skyld.

Man kan ha så mange meninger om dette. Det må man gi rom for. Man må også tenke på at selv om man selv ikke har vært i den situasjon å bli syk – at man faktisk kan havne i situasjonen selv. Hvordan vil man selv reagere? Syk kan man bli enten man er rik eller fattig. Spør man en som er rik om hva som er viktigst, penger eller helse, vil de aller fleste si at helsen er viktigst. Det er allikevel ikke til å komme utenom at penger og økonomi betyr en del, særlig gjelder jo dette for den som ikke har så god økonomi. Det er fryktelig dyrt å bli syk. Selv i Norge.

Vel, dette var noen tanker rundt dette temaet. Jeg bruker meg selv som utgangspunkt for å belyse det. Men jeg er heldig og jeg SKAL klare meg ut av dette. Det er en vanskelig overgang jeg må igjennom. Skulle ønske den var lettere men det er den ikke. Det forhindrer ikke meg å skrive om det. Jeg er kommet HIT jeg er nå. Målet er å komme i full jobb, være frisk og fortsette å være frisk. Så skal jeg betale tilbake alt hva min sykdomsperiode har kostet meg av penger og høste de gode erfaringene jeg har gjort meg som syk.

NAV gir meg sparken! Jeg er frisk igjen.

Jeg er så sint! Når jeg er sint så gråter jeg. I går gråt jeg mye..

Den jeg er sint på er min «arbeidsgiver» – for tiden – NAV. Det er kanskje mer riktig å si mine lønnsgivere, for det er de som sørger for at jeg kan overleve økonomisk i en periode hvor jeg har gått syk og i en periode hvor jeg har vært nødt til å gjennomgå en omstilling og en attføring tilbake til jobb. Ja, og der stopper egentlig mitt forhold til NAV. For så mye mer enn hjelp til å overleve økonomisk har jeg aldri fått fra NAV. I motsetning til en vanlig normal arbeidsgiver så bryr ikke NAV seg så veldig mye.

Nå er det kanskje heller ikke meningen at jeg skal motta så mye mer hjelp fra NAV. Når jeg snakker om hjelp så mener jeg oppfølging, støtte og rådgivning. Iallefall har den uteblitt fullstendig.

NAV er en dessverre en nødvendighet for mennesker som på en eller annen måte har falt utenfor. Jeg ble syk og jeg har kjempet mot denne sykdommen i snart 6 år. Men for NAV er jeg frisk. For NAV ble jeg frisk igjen når DE sa jeg var frisk. Og i lange perioder har jeg også vært ganske frisk. I perioder har jeg vært så frisk at jeg mer enn gjerne kunne tenke meg å komme ut i jobb igjen og leve normalt – som de fleste andre.

Slik har jeg hatt det nå også. Jeg har følt meg frisk og klar for nye utfordringer. Det eneste jeg vil er ut i jobb. Noen av dere har sikkert lest bloggposten om min ros av jobbsøkerkurset jeg nå går på. Menneskene som går på kurset er fortsatt like fantastiske. Men NAV? – de gjør meg faktisk syk.

Jeg ble ferdig attført 1 juli i år. Dvs at da var jeg ferdig med min 3 årige bachelorutdannelse, som var en del av handlingsplanen mellom meg og NAV og ment som å være en hjelp for å omskolere meg og få meg inn i en jobb igjen. I følge NAV sine regler så har jeg tre måneder på å skaffe meg jobb etter endt handlingsplan. Før hadde du ett år på å skaffe deg jobb, så ble den satt ned til 6 mnd og nå i vår ble den satt ned til 3 mndr. Dette betyr at min attføringsstønad opphører 1 oktober. 1 oktober stopper all «lønn» fra NAV – uansett.

Du har ikke akkurat store sjanser til å skaffe deg jobb på denne tiden av sommeren. Juli og august skjer det svært lite på jobbfronter her i Norge, selvsagt grunnet ferier. Når man er 42 år og har vært gjennom en bachelorutdanning hvor man har stått på og faktisk klart å få beste karakter A på sin bacheloroppgave – noe som beviser at jeg virkelig har stått på – så er man faktisk også sliten og ganske lei. Jeg trengte ferie – jeg også. Tilbud om jobbsøkerkurs fikk jeg først i slutten av august. Min saksbehandler fra NAV ringer og spør om jeg kunne tenke meg dette kurset og jeg svarer ja – for jeg hadde følelsen av at dette ikke var et valg jeg hadde. Det har jeg heller ikke. Deltar jeg ikke på kurset så ville jeg ha mistet attføringspengene med en gang.

På kurset er det meningen at vi skal lære å skrive søknader og CV, samt sitte ved datamaskiner å legge inn cv`er på ulike jobbdatabaser, samt selvfølgelig søke ledige jobber. Vi får fri til å dra på intervjuer, men ellers er vi ganske låst. Vi starter dagen klokken ni og jobber med dette frem til klokken tre. Som dere forstår av det tidligere innlegget mitt om dette jobbsøkerkurset var jeg ganske positiv til dette kurset. Kurset er satt bort til en ekstern bedrift – som igjen rapporterer tilbake til NAV.

Dette kurset er også ment til å motivere oss. Blant annet får vi ikke lov å snakke om NAV. Iallefall får vi ikke lov til å nevne NAV negativt i noen form. Vi lærer oss at NAV sine regler kan vi ikke gjøre noe med. Det er jo ganske så sant egentlig. MEN – det tar allikevel ikke bort frustrasjonen! Enhver som søker jobber vet at prosessen tar tid. Det er en søknadsfrist. Søknadene skal behandles. Det skal innkalles til intervju. Og det skal ansettes. NAV burde vite dette mer enn noen annen. Hvorfor fikk jeg ikke tilbud om jobbsøkerkurs med en gang?? Med meg begynner det å haste veldig! Jeg har i dag under 1 måned på å skaffe meg en jobb. Å skaffe seg jobb er ikke eneste problemet. Når og hvis jeg endelig har skaffet meg en jobb, så må jeg kanskje vente 2 måneder på å få utbetalt lønn. For meg vil det si at hvis jeg får jobb i morgen så får jeg mest sannsynlig ikke lønn før midten, eller slutten av november. Dette igjen vil si at jeg vil gå uten lønn i 2 mndr. For veldig mange er kanskje ikke dette det største problemet siden flere gjerne har en ektefelle eller samboer som er i jobb. For meg som lever alene derimot – ja jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal kunne klare det.

Men i går hadde kurset besøk fra NAV. Og NAV har tydelig tenkt ut dette og hadde svar. Jeg må selvfølgelig ha SPART penger for denne perioden! Dette er en uttalelse som virkelig motiverer en enslig mann som har gått på attføringslønn (60 % av vanlig lønn) i 4 år! Eventuellt – sa dette mennesket fra NAV, så har du mulighet til å søke sosialpenger. Dog visste hun ikke helt hvordan DET fungerte for der jobbet ikke hun… Men jeg tror jeg vet fra før hvordan det fungerer. For å få støtte fra sosialen måtte jeg først ha solgt eiendelene mine. blant annet bil. Bil er luksus i Norge. Og damen fra NAV lot ikke la vær å minne oss om hvor heldige vi er i Norge som har et trygdesystem – se på andre land, sa hun. Vel tro meg, dame fra NAV. JEG vet! Jeg har både naboer og familie og et helt samfunn som ser på meg som en taper fordi jeg har vært nødt til å gå på trygd. Jeg hører stemmene deres hver dag. GÅ UT OG JOBB! Det er friske mennesker som sier dette. Mennesker som selv ikke har opplevd fornedrelsen det er å bli syk i Norge. Ja visst er jeg heldig. Men hvordan vil samfunnet at jeg skal takke? I skrivende stund føler jeg meg trampet ned igjen. Redd for fremtiden. Redd for ikke å klare meg. Redd for at det jeg har klart å skaffe meg gjennom 42 år blir tatt fra meg igjen. Ikke minst redd for å bli syk igjen. Mange vil kanskje si det er luksus å tenke sånn. Kanskje mener de at jeg er blitt bortskjemt. Se på andre land som ikke er så heldige som oss. Vel, jeg lever faktisk i Norge og kanskje er jeg blitt bortskjemt. Men dette er virkeligheten for flere av oss. Tenk på det før du dømmer. Dette kan også ramme deg selv. Hvordan ville du taklet å bli syk, leve uvisst, på en minimumslønn eller uten lønn i to måneder, tre måneder – hvem vet?

For NAV er jeg bare et nummer i rekken. Reglene som gjelder for meg, gjelder enten jeg heter Røkke eller Hansen. NAV har ikke hjulpet meg å bli frisk. Det har jeg gjort selv. Jeg har ikke bare hjulpet meg selv i å bli frisk igjen men jeg har vært klar for å komme inn under normalen igjen. Det eneste jeg vil er å jobbe og å bli normal i den forstand at jeg kan få styre mitt liv igjen selv. Selvfølgelig har det hjulpet meg at jeg har visst at jeg har hatt et minimum å leve for og som NAV har utbetalt hver måned. Men jeg vil at folk skal vite at det også bare er et minimum. Og hjelpen består kun av penger. NAV har mange ganger vært den som har hindret meg og satt stopper for den gode utviklingen jeg har hatt. Mange ganger har de «slått meg ned», men jeg har klart å reise meg igjen. I trygdesystemet har jeg blitt mistenkeliggjort. Jeg har møtt dem som leker leger på trygdekontor og NAV og som tydelig har vist meg at de egentlig ikke tror jeg er syk. Jeg har bedt dem ta DET opp med legene og psykologen min. Det er de som sykemelder meg. Ikke jeg.

Mange ganger har jeg blitt møtt med at «- du må ikke bli sint på meg som NAV-ansatt -det er systemet du må bli sint på!» Dette sa NAV-damen i går også. Jeg måtte sitte og unnskylde meg for at jeg var så sint at jeg gråt til HENNE. Så hvem skal jeg gå til og være sint på? Er det i det hele tatt noen som bryr seg i dette verdens rikeste land? Politikerne har jo mer enn nok med å diskutere og avgjøre sine egne fete pensjonsordninger.

Når dette er sagt så skammer jeg meg over at jeg faktisk er en av de som er heldig. VELDIG mange der ute sliter mange ganger verre enn meg. De er taperne. Jeg skjelver ved tanken på at jeg KAN BLI en av dem skapt av etater som NAV…. Stakkars folk!

PS: Menneskene på kurset er fortsatt fantastiske. Inntrykket av kurset VAR også veldig bra – i begynnelsen. Dessverre synes jeg at det har utviklet seg som en overvåkninganstalt og som en voksenbarnehage. Dette i kontrast til å motivere og gi voksne mennesker frihet under ansvar. Vi som går kurset søker jobber for vår egen skyld – vi vil ut av NAV systemet så fort som det overhode er mulig. Jeg mistenker NAV for nettopp å gjøre kurset så ubehagelig som mulig – nettopp for å gi oss spark bak. Det er egentlig bra – men uforenlig med at de samtidig mener at de vil motivere oss. Det er en vesensforskjell.

Takk til menneskene på kurset. Uten dere ville jeg ikke klart tanken på å være der EN dag. Det er dere som motiverer og dytter på meg. Ikke NAV.

Fantastiske mennesker på jobbsøkerkurs

Jeg har begynt på jobbsøkerkurs.

Jeg vil gjerne avlive myten med en gang: Kurset er ikke slik du tror!

I forkant av kurset hadde jeg masse forestillinger om hva dette kurset var. Ja, for meg holdt det at det var i regi av NAV. Jeg – og kanskje i likhet med mange andre på tiltak gjennom NAV, har ikke akkurat høye tanker om NAV. NAV har et problem med denne innstillingen folk har til dem – men jeg opplever ikke at de tar denne innstillingen eller «rykte» alvorlig, eller er villige til å se granskende på seg selv. De er en service for oss som er på tiltak – men oppleves mer som en herre og master. Noe du frykter og som du må sloss mot. Som noe du må overbevise – typ «storebror ser deg».

Jeg så for meg dette jobbsøkerkurset som et «tvangskurs», hvor mennesker var plassert i påvente av jobb, ufrivillig og umotiverte. Tja, jeg var sågar advart om at dette var et kurs hvor jeg ville bli sittende sammen med en gjeng late asylsøkere som egentlig ikke vil jobbe. Ja, eller i det hele tatt en gjeng slappfisker som hadde problemer med å komme ut i jobb – av ulike årsaker. For meg var denne tanken nedverdigende. Jeg har vært syk fordi jeg har jobbet for mye – så mye at jeg møtte den berømte veggen. Jeg er ikke arbeidsløs fordi jeg ikke VIL jobbe. Jeg er motivert! Jeg er engasjert! Jeg vil ut og leve normalt – jeg vil jobbe overtid! Jeg vil være uavhengig av en etat som jeg har følt at jeg har sloss mot, forsvart meg mot og som har tatt fra meg kreftene mer enn de har styrket dem.

Forundringen var derfor stor når jeg kom på jobbsøkerkurset og opplever at menneskene som går der er store ressurspersoner med en evighet av erfaringer og kompetanse. Flotte nydelige, oppegående mennesker med engasjement, initiativlyst, kreativitet, – og ikke minst – mennesker som er lik deg selv, og som er i samme situasjon som deg selv. De vil jobbe og de vil ha en jobb som de får brukt sin kompetanse, sine erfaringer og sin utdannelse.

Vi som går kurset er i stor grad overlatt til oss selv. Kurset er riktignok ledet av en ansatt i Personalhuset og han er flink til å motivere, komme med gode råd og praktiske løsninger. Han er også den som kanskje holder trådene sammen og som fungerer som en leder for gruppen. Det flotte med dette kurset er at vi får utvekslet erfaringer med mennesker som er i samme situasjon som deg selv. Man ser at de tankene man ofte føler at man er alene om er tanker som også andre har. Noen har tatt tak i ting og kan komme med gode råd om løsninger. Vi oppmuntrer hverandre og vi støtter hverandre. Vi lærer simpelthen av hverandre og selv om vi er forskjellige både i alder, utdanning, mennesketyper og erfaringer så blir ingen satt til siden eller blir sett på som mindre viktige.

NAV har gjort noe veldig bra her. Jeg tror en viktig ting de har tatt tak i er at de har overlatt kurset til en ekstern bedrift. Jeg tror vi alle som går på kurset ville sett og opplevd kurset som ganske annerledes hvis kurset var ledet av en ansatt i NAV.

Arbeidsgivere burde ta direkte kontakt med menneskene på disse kursene. Jeg er overbevist om at de vil få topp motiverte mennesker.