Barne-tv/Sang/Eventyr-minner

KANUTTEN OG ROMEO KLIVE

http://www.youtube.com/watch?v=II9chbrXcGQ&NR=1

Iført en musketerhatt med den stor fjær, vide bukser med harlekinruter, en fløyelsjakke med store knapper og en liten trompet inntok fantasifiguren Kanutten de norske fjernsynsskjermene for første gang i 1963, for så å dukke opp igjen i 1967 og 1968. Til sammen 16 episoder ble laget. 

Anne Cath Vestly som Kanutten og Alf Prøysen som Romeo Klive.

Kanutten kom fra Kanuttenland og har både Kanuttmamma og Kanuttpappa. Det er noen småkanutter der også, men vår Kanutt er ganske stor og har vært hos menneskene flere ganger. 

Hjemme i Kanuttenland er det noe som heter «Tankeblåserstenen» og når Knutten setter seg på den, kan hun be en morsom tanke om å kjøre henne til menneskene. En gang satte den morsomme tanken henne fra seg på et høyt, høyt tårn. Da møtte menneskene komme med brannbil og hente henne ned,. Først visste ikke Kanutten om noen ting. Aldri hadde hun sett en bil eller et hus eller en båt. Nå er hun blitt nokså vant til de tingene, men ennå er det mye hun ikke vet om.

Kanutten kunne trylle frem langmat og rundmat med «mettepipen» sin.

PERNILLE OG MISTER NELSON

http://www.youtube.com/watch?v=GXh0VkJYc3I&feature=related

Pernille og Mr. Nelson

Pernille og Mr. Nelson er en dokketeaterserie for barn som ble sendt på NRK fra 1962. Serien ble skrevet av Ragne Tangen, programsekretær i NRK. Hun spilte også samtlige roller med hånddokker. Serien handlet i grove trekk om den dydige Pernille og den sleipe Mr. Nelson. Det ble laget mellom 20 og 30 episoder i serien, som ble svært populær og er sendt i reprise på barne-TV flere ganger siden. I 1995 ble det produsert en spesialskrevet juleserie, «Pernille og Stjernen», med de samme dokkene. Den ble vist på fjernsynet julen 1997.

 

Roller

  • Pernille er en dydig jente med langt, lyst hår i hestehale. Hun går kledd i høyhalset genser og med rutete forkle. I motsetning til Mr. Nelson er Pernille klok, ærlig og det moralske forbildet som hører hjemme i slike serier. Hun tilgir alltid Mr. Nelson når hun avslører løgnene hans.
  • Mr. Nelson er en løgner og en skrytepave som har bodd i USA og snakker norsk med amerikansk brytning. Han ønsker primært å sove og spise. Hans fortid i Amerika danner grunnlag for mange av skrønene han serverer Pernille. Han har, etter eget sigende, blant annet sloss med grizzlybjørner. Mr. Nelson bruker solbriller og er kledd i en liten skyggelue og rutete bukser.
  • Tralle Tonetroll er en litt mystisk, fløytespillende bifigur.
  • Bjørnen

POMPEL OG PILT

Pompel og Pilt er de to hovedfigurene i den surrealistiske dukketeater-serien Reparatørene kommer! Serien gikk som Barne-TV på NRK og ble første gang sendt i 1969. Den var produsert av Bjørg og Arne Mykle i samarbeid med Ebbe Ording. Serien ble deretter sendt på NRK i 1973, 1976, 1979, 1985 og 1994. Det lange oppholdet skyldes at NRK mente at serien var uegnet for barn. Serien ble lansert som «pre-ironisk» i programbladet i 1969.

Hovedpersonene er de to lett forvirrede reparatørene og en innpåsliten Gorgon vaktmester. Samme hvor mye Pompel og Pilt roter og ødelegger, blir han aldri sint. Gorgon er vaktmester i et merkelig bygningskompleks, og Pompel og Pilt klarer aldri å reparere noen ting. Moffedillen og Migrantene er andre gjennomgangsfigurer. Gorgon vaktmester ser ut til å ha en hel familie; i en episode møter vi en veldig sulten baby, i fjerde episode møter vi fru Gorgon og hennes dyrebare esker, og i femte episode møter vi den sinte Gorgon Assistentvaktmester, som på det bestemteste skal ha seg frabedt enhver hjelp fra Pompel og Pilt. Vi ser aldri disse figurene samtidig, så det er uvisst om fru Gorgon er i familie med Gorgon vaktmester eller hvem babyen tilhører; i tilfellet Gorgon Assistentvaktmester er det en viss sjanse for at han ikke eksisterer, og at det bare er Gorgon Vaktmester som har tatt på seg en løsbart.

Pompel og Pilt ser ut til å kjenne Gorgon Vaktmester, og de vet også navnet på Moffedillen, men ellers er det ikke mye de vet om husene (huset?) de stadig kommer til.

I hver episode leter Pompel og Pilt etter noe å reparere. Hver gang de forsøker å reparere noe, så ender det med totalt kaos – ganske naturlig når de var verdens mest håpløse reparatører.

DET VAR EN GANG ET MENNESKE

http://www.youtube.com/watch?v=0yT3XbSorx0&feature=related

Det var en gang et menneske (Il était une fois l’homme) var en fransk animasjonsserie på 26 episoder lagd for fjernsyn fra 1978. På norsk het den Det var en gang et menneske. Den ble vist på NRK første gang på slutten av 70-tallet og har flere ganger gått i reprise både på 80-tallet, 90-tallet og 2000-tallet. Serien var regisert av Albert Barillé (som også er kjent fra Colargol). Serien omhandler verdenshistorien i et nøtteskall, sett med barneøyne.

Versjonen med norsk tale hadde stemmene til Helge Reiss, Sverre Anker Ousdal, Sverre Holm, Rolf Just Nilsen, Henrik Schele, Lasse Kolstad, Mari Maurstad, Linn Stokke og Anne Lie Nymoen. Sistnevnte som forteller.

Serien ble høsten 2006 utgitt på DVD i Norge.

Vignetten gir et kort riss av verdenshistorien, og underbygger det grunnleggende historiesynet. Mennesket (Stein) går hele tida framover gjennom ulike historiske faser, men stanser når middelalderen kommer. Fra og med den industrielle revolusjonen kjører han raskere og raskere, med tog, bil, fly og romrakett. Vignetten rundes av med at jorda går under (noe som kanskje understreker den fatalistiske holdningen folk hadde i 1970-årene og under den kalde krigen).

Musikken til vignetten er en sammentrekning av Toccata og fuge i D-moll av Johann Sebastian Bach.

Karakterene

Serien inneholder en rekke faste karakterer, som går igjen fra episode til episode:

  • Mester, «den kloke gamle mannen», som representerer framskrittet og de nye idéene. Han er utstyrt med et langt skjegg som inneholder det meste av tidens oppfinnelser. Noen ganger blir det markert, mest som et komisk innslag, at han også har fremtidens nyvinninger klare i skjegget sitt. Han spiller rollen som universalgeniet Leonardo da Vinci, og som Kublai Khan. Han dør tre ganger i serien. Dødsfallet hans kjennetegner gjerne en umulig historisk situasjon, som ikke har noen framtid. Disse er Neandertaler-episoden, og som lege under Ludvig XIV. Han blir i tillegg halshugget under Terrorveldet i 1793.
  • Stein, hovedpersonen og overhode for den snille familien. Han representerer mannen i gata, og stiller seg noen ganger avvisende til de teknologiske nyvinningene. Arbeider gjerne sammen med Mester trass i dette. Han blir drept to ganger i serien, første gang av Alexander den store, og andre gang i rollen som Vikinghøvding (forøvrig den eneste gangen han har en rolle med høyere rang).
  • Stine, kona eller kjæresten til Stein. Hun står som representant for den typiske kvinnen/husmora i verdenshistorien. Gjennom henne følger vi også til en viss grad en utvikling i synet på kvinnene. Hennes største øyeblikk i serien er under stormen på Bastillen, der hun fører folkemassene i Paris.
  • Ståle, sønnen i den snille familien. Han står noen ganger som læregutt for Mester. Andre ganger følger vi ham fra barneår til moden alder, og i disse tilfellene glir han over i Stein-karakteren.
  • Vesle-Stine, søsteren til Ståle, vekselvis lillesøster eller storesøster. Den arketypiske ungjenta, som noen ganger brukes for å fremstille ulike skikker knyttet til frieri og giftermål.
  • Lillebror, god venn av Stein, rødhåret og sterk. Forholdet dem imellom minner om forholdet mellom Asterix og Obelix. Lillebror står for mye av seriens komikk, knyttet til kombinasjonen av styrke og vett. Sammen med Stein deltar han i en rekke kriger gjennom historien. Han har en sønn, som gjerne kalles Småen, en god venn av Ståle. Kona hans er venninne av Stine. Lillebrors rolle er oftest vaktmann eller soldat, og i fredstid smed.
  • Brutulf, seriens hovedskurk. Han blir ofte satt i roller som slavedriver, offiser, bilbølle, eller forretningsmann med uedle hensikter. Han låner trekk til hunnerkongen Attila. På hverdagsplanet blir han utkonkurrert av Stein når han skal fri til Stine, og blir slått ned av Lillebror minst en gang per episode. Graden av skurkaktig framferd veksler fra episode til episode. Han er derfor med på gledesdansen etter februar-revolusjonen.
  • Sleipulf, liten og rødhåret, gjerne ansatt hos Brutulf, som han tiltaler som «sjef» fra [steinalderen]] og helt fram til siste episode. De er vekselvis venner og fiender. Sleipulf får gjerne Brutulf opp i vanskelige situasjoner, og fungerer ofte som komisk avbrekk.
  • Årstelleren har ikke noe navn, men er en teller med et par øyne, som er plassert i det ene hjørnet av skjermen. Denne blander seg stort sett bare når Mester glemmer seg og går «ut av sin samtid».

COLARGOL

http://www.youtube.com/watch?v=2nEwKbv5aBk&feature=related

Kjenner dere Colargol,
hans om synger dur og moll,
Colargol han er ikke sann,
alt det rare som han kan.
Setter han i sving, ja han er en pussig fyr,
reiser rundt omkring, treffer alskens folk og dyr.
Er med på eventyr, ja.
Hvis du liker Colargol,
han som synger dur og moll,
ja da må du passe på for Colargol han kommer nå.

Jeg er bjørnen Colargol
som kan synge i dur og moll,
ja hver dag fra syv til tolv,
gir jeg meg sangen helt i vold,
Fuglekongen vår, puster på meg lett og søtt,
å så fint det går, tenk nå kan jeg synge støtt.
Kvirre vitt, kvirre vitt, kvirre vitt vitt,
Jeg er bjørnen Colargol som kan synge i dur og moll,  
ja hver dag fra syv til tolv, gir jeg meg sangen helt i vold.

Jeg er bjørnen Colargol
og jeg synger dur og moll,
vel så godt som Per og Pål,
og på alle språk og mål,
Fuglekongen vår, puster på meg lett og søtt,
å så fint det går, tenk nå kan jeg synge støtt.
Kvirre vitt, kvirre vitt, kvirre vitt vitt,
Jeg skal nok bli verdenskjent, bare vent , ja bare vent,
Jeg er bjørnen Colargol, som kan synge i dur og moll.
Lenge leve Colargol, lenge leve Colargol.

Colargol er en fransk-polsk barne-tv-serie, og samtidig og navnet på bamsen som var seriens hovedrolleinnhaver.

Selve historien og bjørnen ble laget på 1960-tallet av den franske damen Olga Pouchine, hun lagde historien om Colargol for å fortelle sønnen sin. En 10 år senere lagde en polsk animatør barne-tv-serien om Colargol, med i alt 53 episoder.

De to første av tre sesonger ble vist på NRK Barne-tv, og en plate med sanger fra serien vant Spellemannprisen 1974. Det var skuespilleren Rigmor Lange som ga stemme til den norske versjonen.

LEKESTUE

 

84 Svar til “Barne-tv/Sang/Eventyr-minner

  1. STIAN MED SEKKEN

    Dette var en underholdende sang og musikk program, som kom første gang i 1971. Seriens popularitet førte til at Oslo Nye Teater satset på en egen forestilling med Stian.

    Du bare tar på deg briller,
    eventyrbriller
    å se – å se
    for når du tar på deg briller,
    eventyrbriller
    er det lett å reise ut i verden,
    vil du være med på ferden ?
    Da gjør du bare sånn
    med høyre og venstre hånd
    å se – å se
    hold brillene fast for 1-2-3
    så reiser du og jeg
    og alle barn av sted.

    Opplegget til dette programmet var laget av Mona Levin og Sidsel Levin- Bo Wærenskjold hadde regien. Serien handlet om den lille gutten Stian som dro ut i verden for å samle sanger til sekken sin. på veien traff han Sidsel som lærte han hvordan han kunne reise bare ved hjelp av å sette på seg et par eventyrbriller. I hvertland de besøkte fikk de litt kjennskap til landets kultur og lærte seg minst en ny sang. I de tre første programmene dro de til henholdsvis Japan, Brasil og Israel.

    Når det gjaldt målsetningen med programserien, uttalte Mona Levin at meningen var først og fremst å underhold, og at hun ønsket å bidra til at hele familen fikk en hyggestund foran skjermen. Men hun ville også oppdra barna til toleranse ved hjelp av programkonseptet.

    Sammen med mor, far og bestemor drar Stian til Musikkland.

    Ralph Bernstein spilte Stian. Han brukte parykk for å spille Stian, Ralph hadde nemlig ikke så lyst hår..

    Globolga hater musikk, hun orker ikke musikk av spilledåsen og stjeler den. Stian får hjelp av Globuline og toget hennes – Tattafutt. De tar en snarvei gjennom Musikkland til Globolgas hus, den veien kan jo ikke hun ta som ikke tåler musikk. Tattafutt stopper tre steder, Forte, Piano og Orkester, og fordi de er i Musikkland må de synge på hver stasjon. På siste stoppested må Stian gå av og greie seg selv.

  2. BALTAZAR

    Navn Balthazar
    Yrke Professor
    Bosted Jugoslavia
    Alder 50
    Høyde ca 50 cm
    Vekt 5-6 kg
    Sivilstand Ugit
    Karaktertrekk Nysgjerrig med et enormt pågangsmot
    Kvalifikasjoner Professor i generell oppfinning
    Spesielle kjennetegn Kort, biller og store runde øyne
    Prinsipp Ingenting er umulig, alt kan løses
    Interesser Oppfinnelser og maskiner med masse knotter og spaker
    Høydepunkt Å finne opp sin egen oppfinningsmaskin
    Fast Uttrykk Eureka !
    Kjøretøy Sykkel med tilhenger og mange oppfinnelser på slep
    Debut 1971

  3. FRU PIGALOPP

    å NRK ble Fru Pigalopp sendt på søndagene. Hun bodde i Tusendørshuset og likte å nedoppsnu på saker og ting.

    Det er Bjørn Rønningen som har stått for sangene, mens det er Vivian Zahl Olsen som har stått for tegningene.

    1978 var Fru Pigalopp og juleposten (tegninger) sendt som julekalender på Danmarks Radio…

    Fru Pigalopp har gullfisken i en krukke
    og to små pusekatter i en kurv
    og hun har tusen dører hun kan lukke
    og havregryn og kjeks til sulten spurv.
    Fru Pigalopp har gjøkur i sin stue og
    fjorten potteplanter som får vann.
    Fru Pigalopp er byens beste frue,
    så snill og søt og blid som det går an,
    så søt og snill og blid som det går an.

    Fru Pigalopp hun strikker hele dagen
    og lager pannekaker når vi vil.
    Vi spiser til vi får så vondt i magen,
    og etterpå så spiser vi litt til!
    Fru Pigalopp har gjøkur i sin stue
    og fjorten potteplanter som får vann.
    Fru Pigalopp er byens beste frue,
    så snill og søt og blid som det går an,
    så søt og snill og blid som det går an.

    Fru Pigalopp kan synge rare sanger
    fra dengang hun var liten pike selv.
    Vi går dit for å høre noen ganger
    når stjernene står tent og det er kveld.
    Fru Pigalopp har gjøkur i sin stue og
    fjorten potteplanter som får vann.
    Fru Pigalopp er byens beste frue,
    så snill og søt og blid som det går an,
    så søt og snill og blid som det går an.

  4. ANTE

    I 1974 ble det laget en filmserie i seks deler om samegutten Ante. Manus ble laget av Tor Edvin Dahl. Programbladet presenterte serien om Ante som et samarbeidsprosjekt med samene om storsamfunnets overgrep mot denne folkegruppen. Serien kritiserte den fornorskingsprosessen som samene hadde blitt gjenstand for og slo et slag for samenes rett til å fortsette sin tradisjonsrike kultur. Dal understreket dessuten at samene hele tiden var blitt tatt med på råd under arbeidet med filmen.

    Dahl: ..Serien begynte som et samarbeidsprosjekt. Det aller første vi gjorde var å reise til Finnmark og diskutere utformingen av serien med representanter for samene. Hva skulle serien handle om. Hvilke problemer burde tas opp i de forskjellige episodene. I hvilken form burde det hele gjøres.

    Det var helt selvfølgelig at filmen skulle tas opp på samisk. Alle «samiske» roller måtte spilles av samer, instruktører vi fant frem til Nils Utsi var same. I tillegg var det nødvendig at samiske eksperter fulgte opptakene. Og det ble en selvfølge at samene selv skulle ha det avgjørende ordet i prinsipielle spørsmål.

    Sverre Porsanger var samegutten Ante som måtte gå på Internatskole og ikke fikk snakke samisk.

  5. REDD JOPPE – DØD ELLER LEVENDE

    Gunnel Linde
    Forteller Sven Nordin
    Sendt blant annet i 1989.
    Detektime for de minste. Svensk serie i 10 deler

    Redd Joppe, død eller levende handler hele tiden om å miste det man er aller mest avhengig av i verden – kosedyret. Joppe er en liten muldvarp , han er, som den lille eieren hans Ola sier, ikke født, han er sydd. Av fløyel. Joppe er med Ola over alt, han må det, for Ola kan ikke være uten ham et eneste sekund. Men det er bare det at Joppe så lett blir mistet, og da kan det være veldig vanskelig å finne ham igjen.

    Ohlson bor i samme går som Joppe og i første episode redder han Joppe fra å sitte fast i heisen. Og det blir ikke siste gang han må trå støttende til.

  6. KLABB OG BABB

    Klabb og Babb var ikke av dem som samler på ting og det vi kaller ytre verdier. Alt de eier og har i livet får fint plass på en drakjerre. Med den rusler de omkring fra sted til sted og opplever verden og menneskene litt på siden av oss andre som lever innenfor et beskyttet samfunn. De sover under åpen himmel, spiller og gjøgler, og av og til tjener de noen kroner i en hatt. Så trekker de seg diskret tilbake og vandrer videre på vei mot nye eventyr og opplevelser. De krydrer tilværelse med barnslige gleder og muntre innfall som springer rett ut av livsmot og livsglede.

    Klabb og Babb hos tannlegen: Babb har spist opp alle lørdagsgottene, enda det ikke er lørdag, og har fått vondt i tanna si. Nå er de på vei til tannlegen.

    I en annen episode vil Klabb og Babb oppleve vinterens gleder på en ishockeyarena og en hurtigløpsbane.

    Klabb: Øyvind Blunck Babb: Sverre Anker Ousdal

    Billedregi: Inger Bjørnstad. Sendt første gang i 1976.

    Klabb og babb sangen
    Her kommer to fyrer
    som er vant til å gå
    og spelle og gjøgle litt
    for store og små,
    og jeg heter Klabb
    speller munnspill i blant,
    og jeg heter Babb –
    og er en flott musikant!

    Hør sånn som vi spiller for deg
    Hør fine små triller for deg

    Her kommer Klabb
    Og her kommer Babb
    Så nå skal det bli KLABB …og BABB !»

  7. ROMLINGANE

    PÅ NORSK: Ingebrigt Davik som forteller.
    Sendt første gang i 1970 på NRK. Reprise 1982
    Original: The Clangers

    Romlingane landet her på jorden i 1969, da Apollo XI landet på månen.

    Episode 1) Bordduken
    Episode 2) Steinsamleren
    Episode 3) Honning-glans
    Episode 4) Tekanna
    Episode 5) Egget
    Episode 6) Bråkemaskinen
    Episode 7) Frøet. Planeten til Romlingane er snau og naken på utsiden, men Romle vil prøve om noen kan vokse der.
    Episode 8) Ballfrukten
    Episode 9) Posane. En dag dukker noe underlig opp. Det ser ut som en pose, en pose som kan snakke…
    Episode 12 Musikk fra himmelrommet

    Rommeline har det så morsomt og fint hos blomstene på Romleplaneten, da Drakeungen kommer i full fart. Han har funnet noe merkelig

  8. TANTE GRØNN, TANTE BRUN OG TANTE FIOLETT – OG ONKEL BLÅ

    Det var en gang en liten by, og i den byen var det en liten gate, og i den gaten lå et lite gult hus, o gi det lille gule huset bodde tre søstre: Tante Grønn, tante Brun og tante Fiolett. I virkeligheten hette de noe annet, men alle barna i byen kalte dem det, for tante Grønn hadde alltid grønn kjole på seg, tante Brun brun kjole og tante Fiolett fiolett kjole. Det var like sikkert som at løvetannen er gul og blåklokkene blå.

  9. TEODOR OG ONKEL LAURITZ


    1974 kom Så rart. Dette var et Nordvisjonssamarbeid, hvor de nordiske landene laget og utvekslet programinnslag. Rammen rundt var forskjellig fra land til land. I Norge var Lauritz Johnson programleder, og med seg i studioet hadde han Theodor.

    Programmets målsetting dreide seg i første rekke om å utvikle barnas begrepsverden, det fikk man ikke nok av hjemme….

    Onkel Lauritz om serien.

    Vet du hva en firkant er ? Eller en runding = Kanskje kan du se en firkant og runding på denne sien. Teddybjørnen Theodor visste heller ikke hva firkanter og rundinger var, men så spurte han onkel Lauritz. Det er mye rart Theodor gjerne vil vite også. Han er en ordentlig nysgjerrigper og spør og graver om alt mellom himmel og jord, om tall og om små rare ord og om mye mer. Av og til er Theodor en riktig skøyerunge og lurer onkel Lauritz. Kanskje Theodor ligner litt på deg ?

    Introsangen

    «Så rart å være flaggermus
    og flakse rundt fra hus til hus
    og gå til sengs i trærne.
    Men er det noen som forstår
    hvordan den kan få sove når
    den henger etter tærne.

    Så rart å være edderkopp
    med nøste i sin egen kropp
    og spinne alle dage
    Men hvordan kan den gjemme på
    så mange kilometer tråd
    i slik en liten mage ? »

    TITTEN TEI OG SJONKEL ROLF

    Titten Tei dukket opp høsten 1971 sammen med Sjonkel Rolf i en programserie som gikk på lørdagene. Titten Tei var en dukke som var utformet av Karel Hlavaty, som Birgit Strøm ga liv til dukken.

    Titten Tei fungerte som en representant for det ensomme barnet. «Ingen i verden bryr seg om meg» sa Titten Tei en gang, noe som førte til at en masse barn skrev og forsikret ham om sitt vennskap. Men Titten Tei var ikke trist og lei lenge av gangen. Han var en ukuelig optimist som trodde på det beste i menneskene. Birgit strøm kommenterte denne skikkelsen på følgende måte

  10. BARNESANGER

    Bro, bro, brille

    Bro, bro, brille!
    Klokken ringer elve!
    Keiseren står på sitt høyeste slott,
    så hvit som en and,
    så sort som en brann.
    Fare, fare krigsmann!
    Døden skal du lide.
    Den som kommer aller sist,
    skal i den sorte gryte.

    Trollmors voggesang

    Tekst og Melodi: Margit Holmberg

    Når trollmor har lagt sine elleve små troll
    og bundet dem fast i halen,
    da synger hun stille for elleve små troll
    de vakreste ord hun kjenner.
    Ho aj aj aj aj buff,
    ho aj aj aj aj buff,
    ho aj aj aj aj buff buff!
    Ho aj aj aj aj buff.

    Aftensang om våren

    Tekst:Nordahl Grieg Melodi: Thomas Beck

    Det var en deilig, deilig dag,
    men tenk nå er den over,
    og alle som er riktig snill`,
    de ligger nå og sover.
    Og himlen som var blid og
    blå med mange tusen smil i,
    begynner først å le igjen
    en gang i morgen tidlig.
    Og ingen knopper gresser mer
    på luftens solblå enge,
    de ble så trette stakkars små,
    nå skal de sove lenge.
    Og alle hvite, søte lam,
    de ligger på en låve
    og slikker på en liten bror.
    Og hyss, nå skal de sove.

    Det var en deilig, deilig dag,
    men tenk nå er den over,
    og alle som er riktig snill`,
    de ligger nå og sover.
    Og alle stjerner blir så glad`,
    for alle stjerner liker
    en knopp i blund, et lam i ro
    og sovende småpiker!

    Lykkeliten

    Tekst og Melodi: Frimann Clasen

    Da lykkeliten kom til verden,
    var alle himlens stjerner tent,
    de blinket: «lykke til på ferden»,
    som til en gammel, god bekjent!
    Og sommernatten var så stille,
    men både trær og blomster små,
    de sto og blunket til den lille,
    som i sin lyse vugge lå.
    Slik kom da lille lykkeliten
    til et av verdens minste land,
    og skjønt han va`ke store biten,
    så var han dog en liten mann!
    Han hadde mørke, brune øyne,
    og håret var så sort som kull,
    han lå og skrek det første døgnet,
    men han har store smilehull!

    Han har så sterke, faste never,
    og slike silkebløte kinn,
    og i en silkeseng han lever,
    der har han også ranglen sin!
    Det er hans verden nu så lenge
    det aller første år han har,
    og han vil ingen større trenge
    før han det første skrittet tar!

    Til livets ære skjer et under
    i alle land hver dag som går,
    jå, i ethvert av de sekunder,
    som men`skehetens klokker slår!
    Men ingen vet og ingen kjenner
    den vei ditt lille barn skal gå,
    og ingen vet hva skjebnen sender
    av lyse dager og av grå!

    Men Lykkeliten kom til verden,
    og da var alle stjerner tent.
    Det lovet godt far fremtidsferden,
    det var et tegn av skjebnen sendt!
    Og sommernatten var så stille,
    men både trær og blomster små
    de stod og hvisket om den lille,
    som i sin lyse vugge lå!


    Ole Lukkøye

    Tekst og Melodi:Ingrid Almqvist

    Lillemanns dag er slutt
    leken er nu forbi,
    kinnet er hett og øye matt.
    «Mor» tror du jeg får besøk i natt?
    Har jeg vært snill hele dagen i dag?
    Det er ikke så greit må du tro.
    Si til Lukkeøye at jeg har vært snill,
    Du kan, kjære mor, om du vil!
    Tror du Ole Lukkeøye kommer nu?
    Jeg har lagt meg nu og venter, kjære du.
    Mine hender har jeg vasket, aftenbønnen har jeg bedt,
    og jeg kjenner nu at jeg er ganske trett.
    Send den drømmen som jeg drømte i går natt,
    jeg var stor,jeg var pol`ti og sto på vakt.
    Guttene de var så redden, tok av lua si for meg.
    Det var så moro, ja, den drømmen likte jeg!

    Mamma, når jeg blir stor,
    Større enn du tror-
    skal jeg kjøre bil og ride på hest
    og i Holmenkollen skal jeg bli best.
    En blå uniform og et fint gevær,
    på buksene mine revær,
    ska` jeg ha når jeg går foran slottet i takt
    med kongens garde på vakt.
    Refr.:
    Tror du Ole Lukkeøye……

    Snart har han sovnet inn-
    god og varm om kinn.
    Mor sitter stille- hun smiler ømt.
    «Sov, lillemann, og drøm så skjønt!»
    Nei, det er ikke så greit, lille gutten min,
    å være liten som du,
    men sov du godt, for når du blir stor,
    er verden større enn du tror.
    Refr.:
    Tror du Ole Lukkeøye…..

    So ro Lillemann

    Tekst Thorbjørn Egner Melodi: Christian Hartmann

    So ro lillemann, nå er dagen over.
    Alle mus i alle land ligger nå å sover.
    So og ro og tipp på tå,
    sov min vesle pode.
    Reven sover også nå med halen under hodet
    Undulatsangen

    Jeg er en liten undulat
    som får så dårlig med mat
    for de jeg bor hos (2x) er så gjerrig.
    De gir meg sild hver eneste dag,
    men sild vil jeg ikke ha.
    Nei, jeg vil heller, ja mye heller
    ha Coca Cola og is.

    Lua av

    Nei, nei gutt,
    dette må bli slutt!
    Ikke storme inn i stua
    før du har fått av deg lua!
    Glemte du det rent?
    Det var ikke pent.
    Husk å ta
    alltid lua a’!
    Ikke kast den, ikke sleng den,
    pent og rett på knaggen heng den!
    Tørk av foten din
    og gå stille inn.

  11. Hva med denne månejenta (som jeg aldri husker navnet på) kledd i gull som kunne sveve/fly. Øst europeisk om jeg ikke husker feil?

    Og spartakus. tegneserie

  12. Jeg har ei tulle.
    Jeg har ei tulle med øyne blå
    med silkehår og med ører små
    og midt i fjeset – ei lita nese
    så stor som så…

    Så bløtt som fløyel er hennes kinn,
    og hun er deilig og tykk og trinn,
    med dukkehender,
    og to små tenner,
    i munnen sin.

    Og hun kan bite i sine tær,
    og hun kan danse foruten klær,
    og hun kan spise,
    og stå og vise,
    hvor stor hun er.

    Og Tulla rusker i pappas hår,
    og ler og vinker til den som går,
    og baker kake,
    og lar oss smake,
    på alt hun får.

    I baljen plasker hun, kan du tro.
    Vi hører aldri hun skriker no’.
    Nei, jammen skulle,
    du se vår tulle,
    hvor hun er god.

  13. So ro, lillemann.

    So ro, lillemann
    nå er dagen over.
    Alle mus i alle land
    ligger nå og sover.

    So og ro og tipp på tå,
    sov min vesle pode.
    Reven sover også nå
    med halen under hodet.

  14. Kveldsvise.

    Kvelden lister seg på tå
    over kløver engen.
    Himlen har tatt stjerner på
    alle barn skal sove nå
    – sove søtt i sengen.

    Melk og brød fra krus og fat
    er så gode venner.
    For en liten trett krabat
    som skal spise aftensmat
    – med små melketenner.

    To små røde, lette sko
    setter vi på matten.
    Er så slitne begge to,
    men nå skal de stå i ro
    – hele, hele natten.

    Natten kommer svart og stor
    alle ting blir borte.
    Seil i mørket lille jord
    med en liten gutt ombord
    i sin lille skjorte.

  15. Byssan lull .

    Byssan lull koka kittelen full.
    Det kommer tre vandringsmenn på vegen.
    Byssan lull koka kittelen full.
    Det kommer tre vandringsmenn på vegen.
    Den ene er halt.
    Den andre er blind.
    Den tredje står utenfor og tør ikke gå inn.

    //eventuellt
    Den ene akk så halt
    den andre o så blind
    den tredje sier slett ingenting.
    (Kom bisken og beit’n i beinet.
    Oj å oj i beinet.)

    Byssan lull koka kittelen full.
    Det blåser tre vinder på havet.
    Byssan lull koka kittelen full.
    Det blåser tre vinder på havet.
    På Store Ocean.
    På lille Skagerack.
    Og langt opp i Bottnisk viken.

    Byssan lull koka kittelen full.
    Det seiler tre skuter på havet.
    Byssan lull koka kittelen full.
    Det seiler tre skuter på havet.
    Den første er en bark.
    Den andre er en brigg.
    Den tredje har så ødelagte segl.

    Byssan lull koka kittelen full.
    På himmelen vandrer tre stjerner.
    Byssan lull koka kittelen full.
    På himmelen vandrer tre stjerner.
    Den ene er så hvit.
    Den andre er så rød.
    Den tredje er månen – den gule.

    Byssan lull koka kittelen full.
    Sjøkisten har trenne figurer.
    Byssan lull koka kittelen full.
    Sjøkisten har trenne figurer.
    Den ene er vår tro.
    Den andre er vårt håp.
    Den tredje er vår kjærlighet – den røde.

    Byssan lull koka kittelen full.
    tre er tingene – de gode.
    Byssan lull koka kittelen full.
    tre er tingene – de gode.
    Den første er vår Gud.
    den andre er hans sønn.
    den tredje er vår jomfru Maria.

  16. Den fyrste song.

    Den fyrste song eg høyra fekk,
    var mor sin song ved vogga.
    Dei gode ord til hjarta gjekk.
    Dei kunne gråten stogga.

    Dei sulla meg så inderleg.
    Så mjukt, så vent te sova.
    Dei synte meg ein fager veg
    utav vår vesle stova.

    Den vegen ser eg enno tidt
    når eg fær auga kvila.
    Der stend ein engel, smiler blidt,
    som berre ei kan smila.

    Og når eg sliten trøytnar av,
    i strid mot alt som veilar.
    Eg høyrer stilt frå mor si grav,
    den song som all ting heilar.

  17. Grønnsakspisevise av Thorbjørn Egner

    Den som spiser pølsemat og kjøttmat hele dagen,
    han blir så doven og så lat og veldig tykk i magen.

    Men den som spiser gulerøtter, knekkebrød og peppernøtter, tyttebær og bjørnebær og kålrot og persille –

    han blir så passe mett i magen, glad og lystig hele dagen og så lett i bena at han nesten ikke kan stå stille.

    Den som vil ha bare kjøtt og spiser sine venner –
    han blir så doven og så trøtt og får så stygge tenner.

    Men –

    den som spiser gulerøtter, knekkebrød og peppernøtter, tyttebær og bjørnebær og kålrot og persille –

    han blir så snill mot dem han kjenner, og får mange gode venner, og får like fine tenner som en krokodille.

  18. Bestemor Skogmus` vise

    Når en liten mus skal ut å gå, må hun se seg for å passe på.

    Det er mange her som ønsker at få en deilig liten musestek til middagsmat.

    Kanskje blir det meg, kanskje blir det deg, kanskje blir det tra la lei.

    Gamle Ugle sitter i et tre, og hun passer på og følger med,

    og hun lurer nok på hvem det er som går under denne store paraplyen her.

    Kanskje er det meg, kanskje er det deg, kanskje er det tra la lei.

    Borti skogen er et revehi, der går aldri noen mus forbi,

    for der ligger Mikkel Rev på lur og vil spise alle musene som går en tur.

    Han vil spise meg, han vil spise deg, han vil spise tra la lei.

  19. Jeg fant en sang på veien

    Jeg fant en sang på veien, en liten hjemløs en,

    med store runde øyne og to små trette ben.

    Den gråt så sårt og bittert, den hadde ingen venn,

    for ingen hadde ennå forsøkt å synge den.

    Jeg snakket vennlig til den og sang den lys og glad,

    og gav den klokkeblomster, fiol og kløverblad.

    Så sprang den opp fra veien inn i min øregang,

    nå er den blitt min egen, og ingen annens sang.

  20. «Lille kattepus»:

    Lille kattepus hvor har du vært?

    Jeg har vært hos mamman min.

    Lille kattepus hva gjorde du der?

    Jeg stjal melk fra mamman min!

    Lille kattepus, hva sa hun da?

    Jeg fikk ris på halen min.

    Lille kattepus hva sa du da?

    Mjau, mjau halen min!

  21. Hompetitten av Alf Prøysen

    JA, NÅ HAR´N PER FÅTT DET

    SLIK SOM HAN VIL,

    JAKKE OG BUKSE

    OG NÅ KJØRER´N BIL,

    MEN VEGEN ER HOMPETE

    HEI HVOR DET GÅR,

    DET HOMPER OG

    DOMPER I RUTA VÅR.

    Å HOMPETITTEN,

    HOMPETATTEN,

    HOMPETUTTEN TEIA,

    MJØLKERUTA KOMMER

    I FRA SKOMPERUD PÅ HEIA,

    HOLD DEG I STOLKARMEN,

    LEK DU ER MED,

    OG DERMED SÅ

    HOMPER VI OPP OG NED,

    VI HOMPER OPP OG NED,

    VI HOMPER OPP OG NED,

    VI HOMPER OPP,

    VI HOMPER NED,

    VI HOMPER OPP,

    VI HOMPER NED.

  22. I den fine hvite sand

    I DEN FINE HVITE SAND SITTER VESLE HANSEMANN.

    HAN HAR INGEN BUKSER PÅ, MEN ER BAR FRA TOPP TIL TÅ.

    PÅ HANS TOMMELFINGERNEGL SITTER DET EN LITEN SNEGL.

    PÅ HANS HÅRLUGG SOM ER GUL, SITTER DET EN SOMMERFUGL.

    HVIS HAN HOSTER ELLER LER, SITTER DE DER IKKE MER.

    DERFOR SITTER HANSEMANN, STILLE I DEN HVITE SAND.

    (HANSEMANN KAN BYTTES UT MED BARNETS NAVN NÅR DERE SYNGER DEN)

  23. UTE PÅ DEN GRØNNE ENG

    Ute på den grønne eng,
    sto ei gammel dobbeltseng.
    Oppi dobbeltsenga lå
    en soldat med støvler på.
    Under senga som var brei,
    sto ei ku og meska seg,
    under kua som var tam,
    sto et lite lubbent lam.
    Under lammet var en rev,
    under reven lå et brev,
    under konvoluttens lim,
    fant jeg dette barnerim.

    FADER JAKOB

    :/: Fader Jakob :/:
    :/: Sover du? :/:
    :/: Hører du ei klokken? :/:
    :/: Bim bam bom. :/:

    :/: Broder Jakob :/:
    :/: Sover du? :/:
    :/: ring till ottesången :/:
    :/: Bing, bang, bång. :/:

    :/: Mester Jacob :/:
    :/: Sover du? :/:
    :/: Hører du ej klokken? :/:
    :/: Bim bam bum. :/:

    LISA GIKK TIL SKOLEN

    Lisa gikk til skolen
    Trippe, trippe sa
    I den nye kjolen
    Trippet hun å gla

    Per han stod for presten
    Spør om han var kar
    I den nye vesten
    Lignet han på far

    Nå er Per og Lisa
    Gamle må du tro
    Men den vesle visa
    Synger begge to

  24. SANGLEK

    Ta den ring

    (synges):
    Ta den ring og la den vandre fra den ene til den andre
    om ringen er sluttet sies ei, nettopp nå er ringen hos meg

    Jeg gikk meg ut på den grønne eng og der gjettet jeg på hvem ringen skulle få.

    Ser du jeg har fått den, ser du jeg har fått den tralalala lalalala

    (sies):
    Hvem har ringen som sitter på den venstre eller høyre pekefingeren svar ja eller nei uten å betenke deg!

    Dette er en sanglek, der alle står i ring med hendene på ryggen og ansiktet mot hverandre, mens det er en som går rundt å skal legge ringen i en av hendene. Den som får ringen er den neste som skal gå rundt og legge ringen i en av hendene, osv. osv.

  25. Lillebrors Vise

    Lillebror synes det er så trist, fryktelig trist, sikkert og visst
    alle de andre har gått av sted, og uten at han fikk bli med.
    Men når de så kommer hjem igjen, ja, hvem er det da som kan helt slippe skjenn?
    Det kan bare Lillebror og bare bare han
    Det er det bare Lillebror og ingen flere som kan

    Kari og Mari er svært så kry, fryktelig kry, fordi de kan sy
    Men triller en snelle på gulvet, da er Lillebror nyttig å ha.
    Vips under senga med veldig hast, og uten at pompen blir sittende fast
    Det kan bare Lillebror osv

    Pelle har laget en hytte av bar, inni et snar, fått lov av far.
    Der møtes guttene klokka 12 med klubbe og stor protokoll!
    Taket er lavt, de må stå på kne, nei, ingen av dem kan stå rett opp og ned
    Det kan bare Lillebror osv

    Kjell han kan tegne så fint og flott, fryktelig flott, hytter og slott
    busser og biler med lasteplan, men vet du hva Lillebror kan?
    Jo, han kan tegne en krussedull og tydelig se det er sau som har ull.
    Det kan bare Lillebror osv

    Engang skal Lillebror selv bli stor! Fryktelig stor! Større en mor!
    Da skal han lære hvert minste grann av det som de kan alle mann,
    lekser og leker av alle slag. Men det som Lillebror greier i dag,
    det kan bare Lillebror osv

  26. MUMITROLLETSANGEN

    Du store min som tiden flyr
    Nå er det tid for eventyr
    Med Mummi, Sniff og alle vennnene
    Ja, dette blir nok spennende
    Her kommer Mummi, Her kommer Mummi

    Nå er hun her på ny igjen
    Vår Mummitroll er alles venn
    Med hale kort og med nese stor
    Det beste Troll som finn’s på jord
    Ja, det er Mummi, ja det er Mummi
    Ja, det er Mummi, ja det er Mummi

    papapapapapapapa
    mamamamamamama
    papapapamamamampa

    :heia: :heia: :heia:

  27. VASKE VESLE BRUMLEMANN

    Vaske vesle Brumlemann
    med klut og kost og såpevann.
    Brumle skal bli fin og ren,
    han skal bli så ren og pen.
    Vaske her og vaske der
    på stygge ben og svarte knær!
    Nei og nei, så svart du er
    på alle dine tær!

    Se på meg, og så skal vi
    skrubbe litt på nesa di,
    og så skal vi vaske litt
    vesle øret ditt.
    Vaske vesle Brumlemann
    med klut og kost og såpevann.
    Ingen bjørn i dette land
    skal bli så ren som han.

  28. PEPPERKAKEBAKERSANG

    NÅR EN PEPPERKAKEBAKER

    BAKER PEPPERBAKEKAKER

    TAR HAN FØRST EN STEKEGRYTE

    OG EN KILO MARGARIN,

    OPPI GRYTA SMELTER SMØRET

    OG DET NESTE HAN MÅ GJØRE

    ER Å RØRE SAMMEN SMØRET

    MED EN TESKJE MED FARIN.

    OG MENS SMØR OG SUKKER SKUMMER,

    TAR HAN ÅTTE EGGEPLOMMER

    SOM MAN RØRER UT I GRYTA

    MED EN KILO HVETEMJØL.

    OG TIL SLUTT I GRYTA SLEPPER

    MAN TIL SLUTT EN LITEN TESKJE (eller en kilo😉 PEPPER,

    OG SÅ RØRER MAN OMKRING

    OG TØMMER DEIGEN PÅ EI FJØL.

  29. Høyt opp på fjellet

    Høyt opp på fjellet der bor der tre troller,
    Trollefar og Trollemor og lille Ollebolle.
    BØ, sier Trollefar
    BØ sier Trollemor,
    Men den lille Ollebolle sier bare bø.

    Inne i bingen der bor der tre griser,
    Grisefar og grisemor og lille Grisefise.
    Nøff sier Grisefar
    Nøff sier Grisemor,
    Men den lille Grisefis sier bare ”prrr”(fiselyd)

    Oppe på loftet der bor der tre spøkelser.
    Spøkefar og Spøkemor og lille Lommetørkle.
    Bø sier Spøkefar
    Bø sier Spøkemor
    Men den lille Lommetørklet sier bare: Atsjoh

    Tommelfinger

    Tommelfinger, tommelfinger hvor er du?
    Her er jeg ,her er jeg. God dag, god dag, god dag.

    Pekefinger
    Langefinger
    Ringefinger
    Lillefinger
    Hele hånden

    Postmann Pat

    Postmann Pat, postmann Pat,
    med sin svarte og hvite katt.
    Alltid tidlig ute på sin postmannsrute.
    Tar han all posten med seg i sin bil.

    Alle men`sker kjenner bilen hans
    Små og store smiler når han vinker til dem.
    Noen lyder kjenner de godt,
    Så som bank, ring , han har brev til deg.
    Postmann Pat……..

    HOKUS OG POKUS

    Hokus og pokus,
    Hei filliokus
    Troll nedi esken sover du.
    Nå skal vi trolle, kaffe og boller
    Hei filliokus , Kom fram.Tjohei

    LILLE PETTER

    Lille Petter edderkopp, han klatret på min hatt.
    Så begynte det å regne og Petter ned han datt.
    Så kom solen og skinte på min hatt
    Da ble det liv i edderkopp som klatret på min hatt.

    Med krøllet hale

    Med krøllet hale og nesevis
    I bingen springer en gris.
    I søla den ruller seg inn,
    Og danser med alle de fire små bena i maten sin,
    Du store min.
    Å fysj, fysj ameg for en gris du er.

    Under teppet
    Med krøllet hale og nesevis
    I bingen ligger en gris.
    Kan du gjette hvem grisen er????

    Før maten
    Alle folde hender, alle folde hender
    Alle folde hender å ja, å ja å ja.

    TØFFE TØFFE TOGET

    Tøffe tøffe toget, gjennom berg og dal.
    Tuter i tunnelen, tut, tut, tut, tut tut
    Stanser på stasjonen, der går ”Kari” av.
    Tusen Takk for turen, den var veldig bra.

    BÆ, BÆ, LILLE LAM

    Bæ, bæ lille lam Har du noe ull?
    Ja, ja kjære barn, jeg har kroppen full
    Søndagsklær til far, og søndagsklær til mor,
    Og to par strømper til bitte lille bror.

    KAPTEIN SABELTANN

    Vi seilte fra Karibien og ankret opp i natt.
    Vi hørte et gammelt rykte om en helt fantastisk skatt.
    Kaptein Sabeltann, er en farlig mann.
    Nå kan jeg lukte gull derfor ror vi inn mot land.
    Hiv og hoi, snart er skatten vår
    Nå kan vi ta det rolig di neste hundre år.
    Hiv og hoi, nå kan vi ta det rolig di neste hundre år.

    HJULENE PÅ BUSSEN

    Hjulene på bussen de går rundt og rundt,
    Rundt og rundt,rundt og rundt.
    Hjulene på bussen de går rundt og rundt
    Gjennom hele byen.

    Dørene på bussen de går opp og igjen………..

    Mammene på bussen sier hysj, hysj ,hysj….

    Pappene på bussen sier bla, bla, bla…….

    Babyene på bussen sier æh, æh, æh……

    Ungene på bussen sier vil ha is, vil ha is, vil ha si…..

    Pengene på bussen sier pling, pling, pling…

    Kjærestene på bussen sier smask(kysselyd)…..

    RO RO TIL FISKESKJÆR

    Ro ro til fiske skjær
    Hvor mange fisker fikk du der.
    En til far, og en til mor, en til søster og en til bror
    Og to til den som fisken dro, og det var vesle Kari???

    MIKKEL REV

    Mikkel rev satt og skrev
    På ei lita tavle.
    Tavla sprakk, Mikkel skvatt
    oppi pappas flosshatt.

    Mikkel Rev skrev et brev,
    Sendte det til månen.
    Månen sa; hipp hurra
    Sendte det til Afrika.

    Afrika, Afrika ville ikke ha det.
    Afrika , Afrika sendte det tilbake
    med en pepperkake.

    OLE BRUM

    Her kommer Ole Brum, en liten bjørn i skogen
    Tra,lalalalabum
    Jeg heter Ole Brum.
    Dette er en liten bjørnevise
    Og mon tro jeg snart får litt å spise?
    Her kommer Ole Brum, en liten bjørn i skogen
    Tra,lalalalabum, jeg heter Ole Brum.

    LILLE PUSEKATT

    Lille pusekatt hvor har du vært?
    Jeg har vært hos mamman min.
    Lille pusekatt, hva gjorde du der?
    Jeg stjal melk fra mamman min.
    Lille pusekatt, hva fikk du da?
    Jeg fikk ris på halen min.
    Lille pusekat, hva sa du da?
    Mjau, mjau halen min.

    MIN BÅT ER SÅ LITEN

    Min båt er så liten og havet så stort,
    Men Jesus har grepet min hånd.
    Når Han styrer båten da går det så bra
    På veien til himmelens land.

    ER DU VELDIG GLAD
    Variant 1.
    Er du veldig glad og vet det, ja så klapp.
    Er du veldig glad og vet det, ja så klapp.
    Er du veldig glad og vet det, så la alle mennesker se det.
    Er du veldig glad og vet det, ja så klapp.

    Tramp
    Hopp osv

  30. Alle fugler

    Alle fugler små de er
    kommet nå tilbake!
    Gjøk og sisik, trost og stær
    synger alle dage.
    Lerker jubler høyt i sky,
    ringer våren inn på ny.
    Frost og snø de måtte fly.
    Her er sol og glede!

    Blomster hvite, gule, blå
    titter opp av uren,
    nikker nå så blidt, de små,
    etter vinterluren.
    Skog og mark i grønne skrud
    kler seg nå på Herrens bud.
    Knopper små de springer ut.
    Her er sol og glede!

    Lille søster! Lille bror!
    Kom, så skal vi danse!
    Plukke blomster så til mor,
    Mange, mange kranse!
    Synge, tralle dagen lang!
    Kråkestup og bukkesprang! –
    Takk, o Gud, som enn en gang
    gav oss sol og glede!

    Tekst: J. Nicolaisen
    Tysk folketone

  31. Kardemommesangene

    Politimester Bastians vise

    Jeg er politimester Bastian

    og er en vennlig mann,

    for det syns jeg man skal være hvis man kan.

    Og jeg går omkring og passer på

    at alle har det bra,

    for det synes jeg at alle skulle ha.

    Jeg har laget en Kardemomme-lov,

    som er for byen vår.

    Og i denne Kardemomme-loven står:

    Man skal ikke plage andre,

    man skal være grei og snill,

    og for øvrig kan man gjøre hva man vil.

    ******

    VISEN OM VÆRET

    Når det lakker imot høst,

    og det blåser i fra øst,

    blir det regn og ruskevær

    både her og både der.

    Og i Kardemomme by

    søker alle folk i ly

    hvis de ikke har

    en diger paraply.

    ****

    Kommer vinden i fra nord

    og det blåser og det snor,

    da er vintern like her,

    og man trenger tykke klær.

    Den som ikke da vil gå

    med de tykke klærne på,

    kommer til å fryse

    nesa nesten blå.

    ****

    Kommer vinden i fra vest

    kan det bli en farlig blest.

    Den kan komme ganske fort

    så man nesten blåser bort.

    Den som da har paraply,

    han kan komme til å fly,

    så han nesten blåser bort

    fra våres by.

    ****

    Men når vinden står fra sør,

    blir jeg straks i godt humør.

    For da er det lett å spå,

    for da pleier vi å få

    deilig sol og sommer her,

    og jeg roper til enhver:

    «Hallo hallo, nå blir det

    deilig sommervær!»

    ***********

    TRIKKEN I KARDEMOMME

    Her i Kardemomme by vi har det veldig godt.

    Her er det ingen biler, men en trikk det har vi fått.

    Trikken heter linje en, og går fra nord til sør,

    og jeg er trikkens trikkekonduktør.

    ****

    Vi kjører rute hvert kvarter,

    og her er plass til mange fler.

    Den går til Kardemomme bru,

    der stanser trikken for å snu.

    Og vil du kjøre med tilbake,

    kan du bare gå opp her,

    for vi har sitteplass på taket,

    der er fint i vakkert vær.

    Og nå er alle kommet på

    så nå kan trikken våres gå.

    ****

    Billetten koster ingenting på denne trikken her,

    og alle passasjerer får en liten kake hver,

    for trikkefører Syversen han er en vennlig mann,

    som gjerne vil at alle er som han.

    ****

    Det går med full musikk og sang,

    og ruten vår er ikke lang.

    Men alle liker trikken vår,

    og alle synger når den går.

    Og vær så god, her er en kake,

    bare ta en kake hver.

    Og vil du kjøre med tilbake,

    er det enda en til hver.

    Og reisen vår tar ett minutt,

    og nå er trikketuren slutt.

    *********

    RØVER-VISE

    Vi lister oss så stilt på tå

    når vi drar ut og røver.

    Vi røver bare det vi må,

    og det som vi behøver.

    Nå ligger mørket over land,

    i byen sover alle mann.

    Da drar vi avgårde med sekker og spann,

    både Kasper og Jesper og Jonatan.

    (Ja, det gjør vi det.)

    ****

    Og kommer vi til baker’ns hus

    vi røver ikke mye,

    litt brød og kaker og litt brus

    og så litt drops for bryet.

    Så hender det at Jonatan

    vil ha en pepperkakemann.

    Men ellers så tar vi så lite vi kan,

    både Kasper og Jesper og Jonatan.

    (KASPER: Ja Jonatan, han skal

    bestandig ha noe å bite i.)

    ****

    Hos slakter’n tar vi servelat

    og biff når vi behøver,

    og så litt flesk til løvemat,

    for det er godt for løver.

    Litt oksestek kan og gå an,

    og så litt pølser dann og vann;

    men ellers så tar vi så lite vi kan,

    både Kasper og Jesper og Jonatan.

    (JONATAN: Ja, det gjør vi. Men l

    itt må en jo ha for å kunne leve.)

    ****

    Og blir det kaldt så må vi ha

    litt klær å ha på kroppen.

    En vinterfrakk er god å ha

    og så en hatt på toppen.

    Vi veit om en butikk med klær,

    og alt vi trenger finnes der.

    Men ellers så tar vi så lite vi kan,

    både Kasper og Jesper og Jonatan.

    (JESPER: Jeg kunne forresten

    trenge et nytt skjerf.)

    ****

    Og når vi så har sekken full

    og litt av hvert i spannet

    av kjøtt og flesk og potetgull,

    vi rusler ut på landet.

    Da er vi sultne alle mann

    og deilig mat vi gjør i stand.

    Men ellers så tar vi så lite vi kan,

    både Kasper og Jesper og Jonatan.

    (Ja, det gjør vi det!)

    ******

    ******

    TANTE SOFIES VISE

    Å huffamei å huffamei, j

    eg er så sint så fy!

    For alt er bare tøys og tull

    i Kardemomme by!

    Hvis bare alle var som jeg –

    så ville alt bli bra..

    Men ingen andre er som meg –

    å langt i langt ifra.

    Huff!

    ****

    Se pol’timester Bastian

    er bare blid og snill,

    men det er ikke det vi har

    en pol’timester til!

    En politi skal være en

    alvorlig sinna mann,

    og gjerne arrestere folk

    så ofte som han kan.

    Ja!

    ****

    Og trikkefører Syversen

    han synger og er gla’,

    men det er ikke sånn

    en trikkefører vi skal ha.

    Han burde ikke synge

    i en så alvorlig stund.

    Han skulle styre trikken sin,

    og ellers holde munn.

    Ja!

    ****

    Og guttene i byen her

    får altfor lite ris,

    de bare spiser kaker

    og får sukkertøy og is.

    Hvis jeg var moren deres

    skulle de få vasket seg –

    og ingen av dem skulle få

    no slikkeri av meg!

    Nei!

    ****

    Og pol’timester’n sover

    og han hører ingen ting

    når røverne om natten

    går og lusker rundt omkring.

    Men kommer de og røver her,

    så skal de snart få se,

    at jeg skal sitte her på lur –

    og fange alle tre!

    Ja!

    ***********

    KAMOMILLA SPILLER

    Hør hvor fint jeg spiller

    små og store triller –

    en og to og tre og

    en og to og tre.

    Telle jevnt og riktig,

    det er veldig viktig –

    en og to og tre og

    en og to og tre.

    ****

    Denne lille biten

    er en bitteliten –

    en og to og tre og

    en og to og tre –

    liten vals som heter

    «Fire små trompeter» –

    en og to og tre og

    en og to og tre.

    ****

    Hvis jeg bare prøver,

    øver meg og øver –

    en og to og tre og

    en og to og tre –

    skal jeg lære mange

    stykker små og lange.

    Bare vent til jeg blir stor

    så skal du se.

    En og to og tre.

    ******

    KARDEMOMME-SANGEN

    Her i Kardemomme er det veldig godt å bo.

    Alle har det deilig for her tar vi det med ro.

    Bakern baker kaker og , og skomakern lager sko.

    Og alle spiser middag klokka to.

    Ja Kardemomme hvor vi bor

    det er den beste by på jord.

    Og politimester Bastian

    er verdens aller beste mann.

    Og vi har trommer og trompeter

    hvis du trenger til en dans,

    og Kardemomme byorkester

    spiller nesten uten stans.

    Hurra hurra for byen vår,

    her vil vi bo i hundre år.

    ************

    DEN TALENDE KAMEL

    Jeg går i rute mellom sør og nord

    med pepper og kanel,

    og jeg er kjent i alle byer

    som den talende kamel.

    Og det å tale lærte jeg som liten

    av en dromedar –

    som hadde lært det av sin mor,

    som hadde lært det av sin far.

    ******

    RØVERFANGER-VISE

    Vi må være stille,

    så stille som vi kan,

    så skal vi fange røverne

    og sette dem i band.

    For de er ikke snille!

    Nå skal de i arrest.

    For de er like ille

    som røverfanter flest.

    ******

    Hos meg har de tatt biffer

    og flesk og pølsemat

    og oksestek og suppekjøtt

    og rull og servelat.

    Nå vil jeg ikke mer,

    nå skal de i arrest!

    For de er like ille

    som røverfanter flest.

    ******

    Hos meg som er en baker,

    har de tatt wienerbrød

    og boller med rosiner i

    og all slags fine brød.

    Nå blir det slutt med kaker,

    nå skal de i arrest!

    For de er like ille

    som røverfanter flest.

    ******

    ******

    RØVERNE LETER

    Hvor er buksa mi? Hvor er skjorta mi?

    Hvor er munnspillet mitt med fire toner i?

    Hvor er Jespers hatt? Hvor er ditt og datt?

    Hvor er pungen som jeg hadde fire kroner i?

    Jeg er sikker på jeg hadde den i går.

    ******

    Hvor er koppen min? Hvor er stroppen min?

    Hvor er hullene som var i strømpelesten min?

    Hvor er nål og trå – og min hatt av strå?

    Hvor er hempa som jeg hadde bak i vesten min?

    Jeg er sikker på jeg hadde den i går.******

    Hvor er posene med aprikosene?

    Hvor er syltetøy og boksen med ansjosene?

    Hvor er kosteskaft? Hvor er hostesaft?

    Hvor er strikken til de lysegrønne hosene?

    Jeg er sikker på jeg hadde dem i går.******

    ******

    Hvor er sekk og spann? Hvor er spekk og and?

    Hvor er Kasper? Hvor er Jesper? Hvor er Jonatan?

    Hvor er stol og bord? Hvor er syd og nord?

    Hvor er pengene vi stjal fra våres oldemor?

    Jeg er sikker på vi hadde dem i fjor.******

    ************

    RØVER-VISE

    Vi lister oss så stilt på tå

    når vi skal ut og røve.

    Et dame-menneske skal vi få,

    for det kan vi behøve.

    Og hun skal holde alt i stand

    og lage mat til alle mann.

    Ja, nå skal vi få det så godt det går an,

    både Kasper og Jesper og Jonatan

    «Ja, det skal bli andre greier, det!»******

    ************

    Og hun skal passe løven vår

    og ordne våre saker.

    Og hun skal koke fårikål,

    og hun skal bake kaker.

    Og pusse sko for alle mann

    og hogge ved og bære vann.

    For nå skal vi gjøre så lite vi kan –

    både Kasper og Jesper og Jonatan.

    «Ja, det skal vi det.******

    ******

    SOFIES SINTE VISE

    Å fy a mei – å fy a mei! Her er det mye rot

    og støv og lort og fanteri og all slags gammelt skrot.

    Men Jesper skal få henge i og rydde alt han kan.

    Og etterpå så skal han ut og hjelpe Jonatan!

    JESPER: Nei! SOFIE: Jo!

    ******

    Og Kasper han skal hogge ved og fyre likedan –

    for vi skal komme til å bruke ganske mye vann.

    Og Jonatan skal vaske opp, den saken den er grei.

    Og etterpå skal alle sammen ut og vaske seg.

    RØVERNE: Nei! SOFIE: Jo!

    ******

    Og ørene til Jonatan var fylt med rusk og rask,

    og Jespers nakke likedan skal ha en grundig vask.

    Og hvis han ikke vasker seg skal det bli annen dans!

    Med skrubb og børste kommer jeg og skrubber nakken hans.

    RØVERNE: Nei! SOFIE: Jo!

    ******

    Og røverne skal lære seg å henge ordentlig i.

    Og ingen slipper unna før om kvelden klokka ni!

    Og ikke vil jeg vite av at noen svarer meg.

    Og alle gjør som jeg har sagt, for det bestemmer jeg!

    RØVERNE: Nei! SOFIE: Jo!*****

    ********

    VASKEVISE

    Å vaske seg – det er slettes ikke godt.

    Børsten er bustet, og vannet er så vått.

    Nei skrubb og børste og såpevann

    er ikke noe for en røvermann.

    ******

    Men – herr og fru Bastian er noe for seg selv,

    derfor så vasker vi oss allikevel.

    For vi vil være så pene vi kan

    her i huset hos herr Bastian.

    ******

    GLADE RØVERE

    Nå skal vi hjem til huset vårt

    og bare være bli’e.

    Nå skal vi ha det veldig godt,

    for vi er kvitt Sofie.

    Og aldri vaske opp det grann,

    og aldri pusse en eneste tann.

    Nei nå skal vi pusse så lite vi kan –

    både Kasper og Jesper og Jonatan.

    «Ja, det skal bli andre greier det!»

    ******

    Og vi skal aldri vaske opp,

    for det behøves ikke.

    Og vannet som vi har i brønn,

    skal brukes til å drikke.

    Nei, skrubb og kost og såpevann

    er ikke for en røvermann.

    Nei, nå skal vi vaske så lite vi kan –

    både Kasper og Jesper og Jonatan.

    «Og det skal bli lite det!»

    ******

    Og vi skal aldri hogge ved,

    og aldri skal vi fyre.

    Og aldri mer skal vi ha

    en dame til å styre.

    Og vi skal rote alt vi kan

    og ikke rydde opp det grann.

    For nå skal vi gjøre så lite vi kan –

    både Kasper og Jesper og Jonatan.

    «Ja, det skal vi det.»

    ******

    HESTEDANS

    Danse lett på tå med bena ned og halen opp –

    hei og hopp Hippokrates.

    Brystet ut og maven inn og riktig spenstig kropp –

    hei og hopp Hippokrates.

    Smile riktig vakkert –

    og legge hodet litt på snei.

    Se på mine ben og gjør presis omtrent som jeg.

    Etterpå skal du få sukkertøy og timotei –

    hei og hopp Hippokrates.

    ******

    PAPEGØYEN FRA AMERIKA

    Jeg er en papegøye fra Amerika.

    Der ble jeg født for veldig lenge siden.

    Jeg snakket ikke da, men papegøyemamma sa:

    Han lærer nok å snakke litt med tiden.

    Og det kan jeg – å falleri å fallera,

    hvis noen spør meg hvor jeg kommer fra,

    jeg svarer falleri å fallera –

    jeg er en papegøye fra Amerika.

    ******

    I skogen bodde jeg til jeg var åtte år.

    Da ble jeg fanget av en fuglefanger.

    Han lærte meg å snakke slik at alle folk forstår,

    og lærte meg en masse fine sanger.

    Og det kan jeg – å falleri å fallera.

    Hvis noen spør hvem jeg har lært dem a’,

    jeg svarer: Falleri å fallera –

    av fuglefangermannen i Amerika.

    ******

    En dag kom det en skippermann og kjøpte meg,

    og jeg fikk plass i skipperns store lomme.

    Vi seilte over havet, men til slutt så rømte jeg,

    og siden kom jeg hit til Kardemomme.

    Og her er jeg – å falleri å fallera,

    og her i byen liker jeg meg bra.

    Og alle vet – å falleri å fallera –

    at jeg er papegøyen fra Amerika.

    ******

    ******

    HURRA-SANG FOR TOBIAS

    Vi vil synge hurra-sangen vår –

    hurra hurra!

    For en mann som i dag fyller år –

    hurra hurra!

    For Tobias som bor i vår by – i vår by,

    og har huset sitt høyt oppi sky – oppi sky.

    Han har bare gode venner

    og er snill mot dem han kjenner

    og mot alle som bor i vår by –

    hurra hurra!

    ******

    Han har skjegg og er gammel og klok –

    hurra hurra!

    Han vet mer enn det står i en bok –

    hurra hurra!

    Han er klokest i byen vår her – byen her,

    og kan spå hva det blir for slags vær – for slags vær.

    For Tobias oppi tårnet og de femogsytti år’ne

    vil vi rope et kraftig hurra –

    hurra hurra!

    **********

    FRU BASTIANS VISE

    Jeg styrer og jeg steller – og holder alt i stand.

    Og politimester Bastian – han er min kjære mann.

    Og mannen min han er en knopp, han er så snill og grei,

    og alltid når jeg vasker opp, så tørker han for meg.

    ******

    Han holder ro og orden – i Kardemomme by.

    Men Kasper og Jesper og Jonatan har skaffet ham litt bry.

    Han måtte arrestere dem – for han var nødt til det.

    Før var det ingen fanger her – men nå har vi fått tre.

    ******

    Men alle tre er greie – og ingen av dem slåss.

    De sier de liker seg veldig godt – i fengslet her hos oss.

    De har det meget bedre her – enn hjemme hos seg selv.

    Og jeg tror ikke at de er – så ille likevel.

    ******

    Litt bustete og svarte – det er de alle tre.

    Men børste og kam og litt såpevann – vill rette litt på det.

    Når de får vasket håret sitt – og stelt seg lite grann,

    så blir de pene alle tre – og særlig Jonatan.

    ******

    ******

    BARBERMESTER-VISE

    Jeg klipper og barberer og friserer dagen lang.

    Men aller mest jeg liker best musikk og visesang.

    I Kardemomme byorkester er jeg første mann,

    og spiller på min klarinett så ofte som jeg kan:

    (klarinettsolo)

    ******

    Og når Tobias kommer med det lange skjegget sitt,

    så blander jeg litt såpevann og vasker skjegget litt.

    Og så mens skjegget tørker tar jeg klarinetten fram,

    og setter meg ved siden av, og spiller litt for ham:

    (klarinettsolo)

    ******

    Å spille er min største lyst, det gjør jeg dagen lang,

    og klipper mens jeg synger min barbermestersang.

    Jeg klipper hår og klipper skjegg, det går så fint og lett

    fordi jeg synger sangen min, og spiller klarinett:

    (klarinettsolo)

    ************

    HURRASANG FOR RØVERNE

    Vi vil synge hurra-sangen vår

    hurra hurra

    for de tre som var røvere i går

    hurra hurra!

    De er fri alle tre – som vi ser,

    som vi ser,

    for de er ikke røvere mer –

    ikke mer.

    De har mot som ingen annen,

    klatret opp og slukket brannen.

    De skal ha et hurra eller fler!

    Hurra hurra!

    ******

    Og den ene blir brannmestermann

    hurra hurra

    og får jakke med gullsnor og rand

    hurra hurra!

    Vi får sirkus med flott direktør

    direktør

    og en løve vi kjenner fra før.

    Og her Jonatan blir baker,

    han skal bake pepperkaker

    bake kaker med sukker og smør

    hurra hurra!

  32. Aftensang om våren

    Tekst:Nordahl Grieg
    Melodi: Thomas Beck

    Det var en deilig, deilig dag,
    men tenk nå er den over,
    og alle som er riktig snill`,
    de ligger nå og sover.
    Og himlen som var blid og
    blå med mange tusen smil i,
    begynner først å le igjen
    en gang i morgen tidlig.
    Og ingen knopper gresser mer
    på luftens solblå enge,
    de ble så trette stakkars små,
    nå skal de sove lenge.
    Og alle hvite, søte lam,
    de ligger på en låve
    og slikker på en liten bror.
    Og hyss, nå skal de sove.

    Det var en deilig, deilig dag,
    men tenk nå er den over,
    og alle som er riktig snill`,
    de ligger nå og sover.
    Og alle stjerner blir så glad`,
    for alle stjerner liker
    en knopp i blund, et lam i ro
    og sovende småpiker!

  33. Undulatsangen

    Jeg er en liten undulat
    som får så dårlig med mat
    for de jeg bor hos (2x) er så gjerrig.
    De gir meg sild hver eneste dag,
    men sild vil jeg ikke ha.
    Nei, jeg vil heller, ja mye heller
    ha Coca Cola og is.

  34. GEITRAMS

    (TEKST: MARGRETHE MUNTHE)

    Å, JEG VET EN SETER MED SÅ MANGE GJETER!
    NOEN HAR EN BJELLE NÅR DE GÅR I FJELLET.
    GJETENE DE SPRINGER, BJELLENE DE KLINGER:
    SINGELINGE, LINGE, LINGE, LANG, LANG, LANG.
    HORN I TOPPEN, RAGGET PÅ KROPPEN,
    BLAKKE OG SVARTE OG HVITE OG GRÅ.
    LANG I KJAKEN, SKJEGG UNDER HAKEN,
    LISTIG OG LYSTIG OG LETT PÅ TÅ.

  35. BARNELEKER

    Alle barna klapper
    Ukjent

    Alle barna klapper,
    Alle barna klapper,
    alle barna klapper,
    å ja, å ja, å ja!

    Alle barna tramper…..

    Alle barna hopper….

    Alle barna vinker… osv.

    ——————————————————————————–

    Bake kake søte
    Ukjent

    Bake kake søte,
    dyppe den i fløte.
    Først i sukker – så i vann,
    så kommer det en liten mann –
    som ville kaka prikke
    med ei lita gullstikke.

    Bake kake søte,
    dyppe den i fløte,
    Først i sukker – så i smør,
    så blir kaka god og mør.
    Og da kan alle smake
    på den gode kake.
    (evt. på Anders gode kake)

    ——————————————————————————–

    Gubben Noa
    Ukjent

    Gubben Noa
    beit seg i toa
    så det gjorde vond.
    Så kom doktor Brille,
    surra på ei fille.
    Gubben Noa
    beit seg i toa
    så det gjorde vondt.

    ——————————————————————————–

    Her ser du hele kroppen min

    Bevegelser
    Her: ta begge hender og armer ut og ned
    Hodet: hold på hodet med begge hender
    Kinn: stryk på kinnet
    Ørene: hold på dem
    Nese: pek på den
    Hake: kjenn på den
    Øynene: pek på begge øyne eller lag kikkert
    Ser: pekefinger og langfinger fra øynene og ut
    Bena: gå på stedet
    Skuldre/armer: hold på dem
    Bryst/knær: hold på dem
    Tær: bøy deg og ta på dem
    Høyt opp: strekk armene i været

    Tekst
    Her ser du hele kroppen min,
    Hodet på topp, jeg har to kinn,
    Ørene her og nese der,
    Og munn og hake har jeg her.
    Øynene mine ser jeg med,
    Bena kan gå så langt avsted,
    Skuldre og armer, bryst og knær,
    Og helt her nede har jeg tær.Øre, øyne, nese, munn,
    Hake, bryst og knær.
    Skuldre, armer, strekk høyt opp, og hode har jeg her, ja !Her ser du hele….. (en gang til..)

    ——————————————————————————–
    Hode, skulder, kne og tå

    Hode, skulder, kne, og tå, kne og tå
    Hode, skulder, kne og tå, kne og tå
    Øyne, ører, kinn å klappe på
    Hode, skulder, kne og tå, kne og tå

    Barna berører kroppsdelene som blir nevnt i sangen

    ——————————————————————————–

    Hokus og pokus

    Bevegelser

    Barnet kan gjemme seg under
    et teppe eller nede i en eske. Sangen synges mens barnet ligger stille, gjemt.
    Når man kommer til ”HEI” på slutten, spretter barnet frem og sier ”HEI”.

    Tekst

    Hokus og pokus,
    hei filiokus.
    Troll nedi esken, sover du ?
    Nå skal vi trolle, kaffe og bolle.
    Hei, filiokus kom frem!
    HEI!

    ——————————————————————————–

    Hopp og sprett, tjo hei

    Barna står i ring på gulvet.
    Lederen eller et av barna synger første halvdelen av hvert vers.
    Ved Tra-la-la-la synger alle med, samtidig som bevegelsene utføres i takt med melodien
    .

    Hoppe: Hendene i hoftefeste, myke svikthopp.
    Nikke: Kroppen stille, hendene mot hverandre på kinesisk vis med fingertuppene opp, barna nikker.
    Bøye: Armsving i kryss og knebøy.
    Synge: Hvilevers uten bevegelser.
    Klappe: Vekselsvis til høyre og venstre med
    store bevegelser.
    Danse: Ringen sluttet og tripping lett på tå.

    ——————————————————————————–

    Høyt, høyt i et epletre

    Høyt høyt høyt i et epletre
    titter to små epler ned.
    Vi rister treet så godt vi kan,
    og ned faller eplene.
    Nam, nam, nam, nam

    Legg deg på ryggen med bøyde knær, og plasser barnet på leggene. Vugg forsiktig på bena, når «vi rister» vugges sterkere.

    Når eplene faller ned skyves barnet ned på magen din. Eplene spises ved å spise epler fra barnets hals.

    ——————————————————————————–

    Lillegutt kan tromme

    Bevegelser
    Gjør bevegelsene med hendene
    etter teksten
    .

    Tekst
    Lillegutt kan tromme,
    trommelomme lom,
    Han har ti soldater,
    som kan snu seg om.

    Han har fått en ball du,
    stor og rund som så,
    Og en liten hammer.
    Hei, hvor den kan slå.

    Lillegutt kan blåse,
    tu-tu-tu-tu-tu,
    Han kan gjemme fjeset,
    bu-di-bu-di-bu.

    Han kan gå i regnet,
    han har paraply,
    Og en liten vugge,
    bysse-bysse-by.

    ——————————————————————————–

    Lille Petter Edderkopp
    Ukjent

    Lille Petter Edderkopp ,
    han klatret på min hatt.
    Så b’ynte det å regne,
    og Petter ned han datt.
    Så kom sola og skinte på min hatt.
    Da ble det liv i Petter-kopp,
    han klatret på min hatt.

    ——————————————————————————–

    Olle Bolle
    Ukjent

    Oppe på fjellet der bor det tre trolle,
    trollefar og trollemor og lille Olle Bolle.
    «BØH» sier Trollefar.
    «Bøh, sier Trollemor.
    Men den lille Olle Bolle sier bare «Bøh». (hviskes)

    ——————————————————————————–

    Ride, ride ranke

    Bevegelser
    Ha barnet på kneet eller foten og gyng
    opp og ned i takt med sangen.

    Tekst
    Ride, ride, ranke!
    Si meg hvor skal veien gå?
    Bestefar besøk skal få, Ride, ride, ranke!

    Ride, ride, ranke! Og når så vi stiger av,
    Sier vi ”goddag, goddag!” Ride, ride, ranke!

    Ride, ride, ranke! Bestemor, hun er så snill,
    Vi får leke som vi vil, Ride, ride, ranke!

    Ride, ride, ranke! Nå skal onkel i galopp.
    ”Er han hjemme?” Ja! Så stopp! Ride, ride, ranke!

    Ride, ride, ranke!
    Nå er hesten ornt’lig trett.
    Rytteren er god og mett. Ride, ride, ranke!

    ——————————————————————————–

    Tommelfinger, tommelfinger

    Bevegelser
    Gjem hendene, ta frem en og en
    finger utifra teksten.
    Til slutt hele hånden og vink !.

    Tekst
    Tommelfinger, tommelfinger,
    hvor er du ?
    Her er jeg, her er jeg,
    god dag, god dag, god dag !

    Pekefinger, pekefinger,
    hvor er du ?
    Her er jeg, her er jeg,

    god dag, god dag, god dag !

    Langefinger, langefinger,
    hvor er du ?
    Her er jeg, her er jeg,
    god dag, god dag, god dag !

    Ringefinger, ringefinger,
    hvor er du ?
    Her er jeg, her er jeg,
    god dag, god dag, god dag !

    Lillefinger, lillefinger,
    hvor er du ?
    Her er jeg, her er jeg,
    god dag, god dag, god dag !

    Hele handa, hele handa,
    hvor er du ?
    Her er jeg, her er jeg,
    god dag, god dag, god dag !

  36. Bamsens fødselsdag

    I skogen skulle være fest
    hos Bamsefar i lia,
    for Bamse fyller femti år
    omtrent på denne tia.

    Gamle snille bamsen vår
    fyller femti år i år.
    Hei hurra for Bamsefar,
    som er så snill og rar!

    Og ugla fløy fra tre til tre
    og ropte hele natten:
    I morgen skal det være fest
    hos bjørnen klokken atten.

    Bamse bamse bamse bra!
    Fødselsdag skal bamse ha!
    Hei hurra for Bamsefar,
    som er så snill og rar!

    Og reven skulle skaffe kjøtt
    og være kokemester
    og bake brød og lage mat
    til femogtjue gjester.

    Det skal nok bli bamselag
    på den store bamsedag!
    Hei hurra for Bamsefar,
    som er så snill og rar!

    Og reven dro til bondens gård
    på sine raske føtter
    og hentet åtte høner og
    en sekk med gulerøtter.

    Bamse bamse bamse grå,
    stekemat skal Bamse få.
    Hei hurra for Bamsefar,
    som er så snill og rar!

    Og dagen kom med fuglesang,
    det var et helt orkester.
    Og Bamse gikk og hilste pent
    på alle sine gjester.

    Bamsefar, god dag, god dag,
    det er Bamses dag i dag.
    Hei hurra for Bamsefar,
    som er så snill og rar!

    Og harepus og frua
    hadde med seg fire krukker,
    og det var blåbærsyltetøy
    med mye deilig sukker.

    Bamse bamse bamse har
    alltid vært en kjernekar.
    Hei hurra for Bamsefar,
    som er så snill og rar!

    Av musene fikk Bamsefar
    en kjærlighet på pinne.
    «Den kan du slikke på til vintern
    mens du ligger inne.»

    Den skal onkel Bamse ha,
    den vil smake veldig bra.
    Hei hurra for Bamsefar,
    som er så snill og rar!

    Den store elgen reiste seg
    og ristet litt på hamsen
    og holdt en vakker tale for
    den snille gamle bamsen:

    «Kjære gamle bamsen vår,
    du er femti år i år.
    Hei hurra for Bamsefar,
    som er så snill og rar!

    Og alle dyra klappet for
    den veldig fine talen.
    Og reven gråt en tåre som
    han tørket bort med halen.

    Bamse bamse bamse har
    alltid vært en kjernekar!
    Hei hurra for Bamsefar,
    som er så snill og rar!

    Men så sa vesle harepus:
    «Se bamsen våres sover.»
    Da skjønte alle dyrene
    at nå var festen over.

    Bamse bamse bamse grå,
    tusen tusen takk for nå!
    Hei hurra for Bamsefar,
    som er så snill og rar!

    Tekst: Thorbjørn Egner

  37. BJØRNEN SOVER

    Bjørnen sover,
    bjørnen sover,
    i sitt lune hi.
    Den er ikke farleg,
    bare vi går varlig.
    Men man kan jo,
    men man kan jo,
    aldri være trygg.

    Et barn ligger på gulvet og «sover» mens de andre går rundt i ring. Når sangen er slutt, «våkner» bjørnen og springer etter de andre. Den som blir fanget først skal være bjørn neste gang.

  38. «Blåmann, Blåmann, bukken min»
    av Aasmund Olavsson Vinje

    «Blåmann», «Blåmann», bukken min
    tenk på vesle guten din!
    Bjønnen med sin lodne feld
    kann deg taka seint i kveld.

    Gamle «Lykle», moder di
    seint kom heim med bjølla si.
    So ikring seg ho mund’ sjå,
    liksom det var fåre på.

    Det såg ut som der var naud,
    kanskje no du ligger daud.
    Tidt du dansa kringum meg,
    mangt eg rødde då med deg.

    Når eg låg som blind og dauv,
    grov du på meg med di klauv;
    ja du vilde vekkja meg
    upp til leiken din med deg.

    Du var spræk og glad og god,
    all min ros du vel forstod.
    Tidt du veit eg sa til deg:
    «Han veit meir enn mata seg.»

    «Blåmann», «Blåmann», svara no,
    mekra med din kjende ljod!
    Ikkje enno, «Blåmann» min,
    må du døy frå guten din.

  39. Buggi buggi

    Så tar vi høyre hånden frem

    Så tar vi høyre hånden bak

    Så tar vi høyre hånden frem

    Og rister litt på den

    Vi danser buggi-buggi

    Og vi snur oss rundt omkring

    Så er vi her igjen

    Ref : Ååå buggi buggi buggi

    Ååå buggi buggi buggi

    Ååå buggi buggi buggi

    Så er vi her igjen

    Fortsett med :

    – Venstre hånd

    – Høyre fot

    – Venstre fot

    – Nesa

    – Hodet

    – Rumpa

    – Hele kroppen

    Beskrivelse :

    Alle stiller seg i en ring, med litt plass til nestemann.

    Bevegelsene følger teksten.

    Høyre hånd frem, bak, osv…

    Under refrenget tar man sidekameraten i hånden og går inn mot midten, og tilbake igjen.

    På siste linje går man bakover til man står i ring igjen, og slipper hendene fri.

  40. BIND DEG EIN BLOMEKRANS

    Bind deg ein blomekrans,
    kom så til leik og dans,
    fela ho læt no så
    vakkert i lund.

    Sit ikkje stur og tung,
    syn at du óg er ung,
    veks fri som fagre lyng,
    dans no og syng.

  41. Jeg har ei tulle.

    Jeg har ei tulle med øyne blå
    med silkehår og med ører små
    og midt i fjeset – ei lita nese
    så stor som så…

    Så bløtt som fløyel er hennes kinn,
    og hun er deilig og tykk og trinn,
    med dukkehender,
    og to små tenner,
    i munnen sin.

    Og hun kan bite i sine tær,
    og hun kan danse foruten klær,
    og hun kan spise,
    og stå og vise,
    hvor stor hun er.

    Og Tulla rusker i pappas hår,
    og ler og vinker til den som går,
    og baker kake,
    og lar oss smake,
    på alt hun får.

    I baljen plasker hun, kan du tro.
    Vi hører aldri hun skriker no’.
    Nei, jammen skulle,
    du se vår tulle,
    hvor hun er god.

  42. Der bor en baker

    Der bor en baker i Østre Aker
    han baker kringler og julekaker.
    Han baker store, han baker små,
    han baker noen med sukker på.

    Og i hans vindu står rare saker,
    tenk, hester, griser og pepperkaker.
    Og har du penger, så kan du få,
    og har du ikke, så kan du gå.

  43. ASKELADDEN OG DE GODE HJELPERNE

    Det var en gang en konge, og den kongen hadde hørt tale om et skip som gikk like fort til lands som til vanns; så ville han også ha slikt et, og til den som kunne bygge det, lovte han ut kongsdatteren og halve kongeriket, og det lyste han opp på kirkebakken hele landet over.

    Det var mange som prøvde, må vite, for halve riket kunne være godt å ha, mente de vel, og kongsdatteren kunne være bra å ha attpå; men ille gikk det med de fleste.

    Så var det tre brødre borte i en skogbygd; den eldste hette Per, den andre hette Pål og den yngste Espen Askeladd, av det han støtt satt og grov og raket i asken. Men den søndagen da det ble lyst opp om skipet som kongen ville ha, var det som av en hendelse at han var ved kirken han også. Da han kom hjem og fortalte det, ba Per, som var den eldste, mor si om niste; for nå ville han i veien og friste om han kunne bygge skipet og vinne kongsdatteren og halve riket.

    Da han hadde fått nisteskreppen på nakken, strøk han av gårde. På veien møtte han en gammel mann, som var så kroket og gudnådslig. «Hvor skal du hen?» sa mannen. «Jeg skal bort i skogen og gjøre trau til far min, han liker ikke å ete i lag med oss andre,» sa han Per. «Trau skal det bli!» sa mannen. «Hva har du i sekken din?» spurte mannen. «Møkk,» sa han Per. «Møkk skal det bli,» sa mannen.

    Så strøk han Per bort i eikeskogen og hugg og tømret alt det han vant; men alt han hugg, og alt han tømret, så ble det ikke annet enn trau og trau. Da det led til middags, skulle han ha seg noe å leve av og tok opp nisteskreppen sin. Men det var ikke mat, det som var i nistesekken. Da han nå ikke hadde noe å leve av, og det ikke gikk likere med tømringen, ble han kei av arbeidet, tok øksen og sekken på nakken og strøk hjem til hu mor igjen.

    Så ville han Pål i veien og friste om ikke han hadde lykken til å bygge skip og vinne kongsdatteren og halve kongeriket. Han ba mor si om niste, og da han hadde fått den, tok han sekken på nakken og la av gårde ut i marka.

    På veien møtte han en gammel mann, som var så kroket og gudnådslig. «Hvor skal du hen?» sa mannen. «Å, jeg skal bort i skogen og gjøre grisetrau til den vesle grisungen vår,» sa han Pål. «Grisetrau skal det bli!» sa mannen. «Hva har du i sekken din?» spurte mannen. «Møkk,» sa han Pål. «Møkk skal det bli!» sa mannen.

    Så strøk han Pål bort i skogen, og til å hugge og tømre alt han orket; men hvordan han hugg, og hvordan han makslet, så ble det ikke annet enn trauemner og grisetrau. Han ga seg ikke enda, han drev på til langt utpå ettermiddagen før han tenkte på å få seg litt mat; da ble han så sulten med ett at han måtte ha matsekken fram; men da han tok den opp, var det ikke matsmulen i sekken. Pål ble så harm at han vrengte sekken og slo den mot en stubbe, tok øksen og strøk av skogen og hjem med det samme.

    Da Pål var kommet hjem, ville Askeladden i veien og ba moren om niste. «Kanskje kunne jeg være kar til å få bygd skipet og vinne kongsdatteren og halve riket,» sa han. «Ja, det var likt til det,» sa moren; «du som aldri gjør annet enn årote og rake i oska! Nei, du får ikke noen niste!» sa kjerringa.

    Askeladden ga seg ikke for det, han ba så lenge at han fikk lov til sist. Niste fikk han ikke, var det likt seg det – men han lurte med seg et par havrelefser og en doven øltår, og la av gårde.

    Da han hadde gått en stund, møtte han den samme gamle kallen, som var så kroket og ussel og gudnådslig. «Hvor skal du hen?» sa mannen. «Å, jeg skulle til skogs, om det kunne høve seg, og bygge skip som går like godt til vanns som til lands,» sa Askeladden; «for kongen har lyst opp at den som kan bygge et slikt skip, skal få kongsdatteren og halve riket,» sa han. «Hva har du i sekken din?» spurte mannen. «Å, det er ikke stort å tale om, det skulle nå være niste,» svarte Askeladden. «Gir du meg litt av nista di, skal jeg hjelpe deg,» sa mannen. «Gjerne det,» sa Askeladden, «men det er ikke annet enn to havrelefser og en doven øltår.» Det var det samme hva det var; bare han fikk det, skulle han nok hjelpe ham.

    Da de kom opp til gamle-eika i skogen, så sa mannen: «Nå skal du skåre ut ei flis, og den skal du sette inn igjen som den har sittet, og når du har gjort det, kan du legge deg til å sove.» Ja, Askeladden gjorde som han sa, han la seg til å sove, og i søvne syntes han han hørte det hugg og hamret og tømret og saget og snekret, men våken kunne han ikke bli før mannen vekket ham; da sto skipet fullt ferdig jevnsides med eika. «Nå skal du stige oppi, og alle dem du møter, skal du ta med deg,» sa kallen. Ja, Espen Askeladd takket for skipet, seilte avsted, og sa det skulle han gjøre.

    Da han hadde seilt et stykke, kom han til en lang, mager fant som lå bortmed et berg og åt gråstein. «Hva er du for en kar, som ligger her og eter gråstein?» sa Askeladden. Jo, han var så kjøttsulten at han aldri kunne få metta si, derfor var han nødt til å ete gråstein, sa han, og så ba han om han kunne få lov til åvære med på skipet. «Ja, vil du være med, så stig på,» sa Askeladden. Ja, det ville han, og så tok han med noen store gråsteiner til niste.

    Da de hadde seilt et stykke til, traff de på en som lå i en solbakke og pattet på en ture. «Hva er du for en?» sa Espen Askeladd, «og hva skal det være godt for at du ligger og patter på denne tønneturen?» «Å, når en ikke har tønna, får en ta til takke med turen,» sa mannen; «jeg er så øltørst, så jeg aldri kan drikke meg mett på øl og vin,» sa han, og så ba han om han fikk lov til å være med på skipet. «Vil du være med, så stig på,» sa Askeladden. Ja, det ville han, han steg på og tok med seg turen for tørstens skyld.

    Da de hadde seilt et stykke til, traff de på en som lå med det ene øret til bakken og lydde. «Hva er du for en, og hva skal det være godt for at du ligger og lyer på bakken?» sa Espen Askeladd. «Jeg lyer etter graset, for jeg har slik hørsel at jeg hører det gror,» sa han, og så ba han om han fikk lov til å være med på skipet. Det var ikke nei til det. «Vil du være med, så stig oppi,» sa Askeladden. Ja, det ville han, og han steg oppi, han også.

    Da de hadde seilt et stykke til, kom de til en som sto og siktet og siktet. «Hva er du for en, og ha skal det være til at du står og sikter slik?» sa Askeladden. «Jeg ser så skarpt,» sa han, «så jeg ratt kan skyte like til verdens ende,» og så ba han om han fikk lov til å være med på skipet. «Vil du være med, så stig på,» sa Askeladden. Ja, det ville han, og steg opp.

    Da de hadde seilt et stykke igjen, kom de til en som fór og hoppet på ett ben, og det andre hadde han syv skippundslodder på. «Hva er du for en?» sa Askeladden, «og hva skal det være godt for at du farer og hopper på ett ben, og har syv skippundslodder på det andre?» «Jeg er så lettfør til å flyge,» sa han. «Gikk jeg på begge føttene, kom jeg til verdens ende på mindre enn fem minutter,» og så ba han om han fikk lov til å være med på skipet. «Vil du være med, så stig på,» sa Askeladden. Ja, det ville han, og steg opp i skipet til Askeladden og følgesvennene hans.

    Da de hadde seilt et stykke igjen, traff de en som sto og holdt seg for truten. «Hva er du for en?» sa Askeladden, «og hva skal det være godt for at du står slik og holder deg for truten?» sa han. «Å, jeg har syv somrer og femten vintrer i kroppen på meg,» sa han, «så jeg har vel bo å holde meg for truten; «for slapp de ut alle sammen, så gjorde de kål på hele verden med det samme,» sa han, og så ba han om han fikk lov å være med. «Vil du være med, så stig på,» sa Askeladden. Ja, han ville være med, og så steg han opp i skipet til de andre.

    Da de hadde seilt en god stund, kom de til kongsgården. Askeladden strøk like inn til kongen og sa at nå sto skipet ferdig ute på tråkka, og nå ville han ha kongsdatteren, som kongen hadde lovt ut.

    Kongen likte ikke dette noe videre, for Askeladden så ikke rar ut, han var både svart og sotet, og kongen ville nødig gi datter si til slik en fant. Så sa han han fikk vente litt; han kunne ikke få kongsdatteren før han hadde tømt en kjøttbu kongen hadde, med tre hundre tønner kjøtt; «det er det samme, kan du gjøre det til i morgen, skal du få henne,» sa kongen. «Jeg får friste,» sa Askeladden; «men jeg får vel lov til å ta med en av kameratene mine?» Ja, det kunne han få lov til, om han så ville ta dem alle seks, sa kongen; for han trodde det var rent uråd, om han så hadde seks hundre. Askeladden tok bare med seg ham som åt gråstein og støtt var så kjøttsulten, og da de kom og lukket opp bua, hadde han ett opp alt i hop, så det ikke var igjen mer enn seks små spekeboger; det var bare en til hver av de andre kameratene.

    Så strøk Askeladden inn til kongen og sa at nå var bua tom, og nå fikk han vel kongsdatteren. Kongen gikk ut på bua, og tom var den, det var sikkert nok; men Askeladden var både svart og sotet, og kongen syntes det var altfor ille at slik en fant skulle ha datter hans.

    Så sa han at han hadde en kjeller full med øl og gammel vin, tre hundre tønner av hvert slag, som han ville ha drukket opp først. «Og det er det samme, er du kar til å drikke dem opp til i morgen dette leite, så skal du få henne,» sa kongen. «Jeg får friste,» sa Askeladden; «men jeg får vel ta med meg en av kameratene mine?» sa han. «Ja, gjerne det,» sa kongen; han mente han hadde så mye øl og vin at de skulle bli velberget alle syv.

    Askeladden tok med ham som pattet på turen og støtt var så øltørst, og så låste kongen dem ned i kjelleren. Der drakk han tønne etter tønne, så lenge det var noe igjen, men den siste eslet han en tår, så det kunne være et par potter til manns til hver av kameratene.

    Om morgenen lukket de opp kjelleren, og med det samme strøk Askeladden inn til kongen, og sa han var ferdig med ølet og vinen, og nå fikk han vel datter hans, som han hadde lovt. «Ja, først får jeg ned i kjelleren og se,» sa kongen, for han trodde det ikke; da han kom ned i kjelleren, var det ikke annet enn tomme tønner.

    Men Askeladden var både svart og sotet, og kongen syntes det var ulikt å ha slik en måg. Så sa han det var det samme, kunne han skaffe vann fra verdens ende om ti minutter til prinsessens te, så skulle han få både henne og halve riket, for det var nå rent umulig, trodde han.

    «Jeg får friste,» sa Askeladden. Så fikk han fatt på ham som hinket på ett ben og hadde syv skippundslodder på det andre, og sa at han fikk spenne av loddene og bruke benene sine så fort han kunne, for han skulle ha vann fra verdens ende til kongsdatterens te om ti minutter.

    Han tok av loddene, fikk et spann og la i veien, og vekk var han med det samme. Men det varte og det rakk syv lange og syv brede, og han kom ikke igjen; til sist var det ikke mer enn tre minutter til tiden var ute, og kongen var så velnøyd som han hadde fått en mark.

    Men så ropte Askeladden på ham som hørte graset gro, og sa han fikk lye etter hvor det ble av ham. «Han har sovnet ved brønnen,» sa han; «jeg kan høre han snorker, og trollene lysker ham,» sa han.

    Så ropte Askeladden på ham som skjøt like til verdens ende, og ba ham sette en kule i trollet. Ja, det gjorde han, han skjøt det midt i øyet; trollet slo opp et brøl, så han våknet med det samme, han som skulle hente tevann, og da han kom til kongsgården, var det enda ett minutt igjen av de ti.

    Askeladden strøk inn til kongen og sa at der var vannet, og nå fikk han vel kongsdatteren, det var vel ikke mer å snakke om det. Men kongen syntes han var svart og sotet nå som før, og likte ikke å ha ham til måg.

    Så sa kongen at han hadde tre hundre favner ved, som han skulle tørke korn med på badstua, «og det er det samme, er du kar til å sitte der og brenne opp den, så skal du få henne, det er ikke tvil om det,» sa han. «Jeg får friste,» sa Askeladden; «men jeg får vel lov til å ta med en av kameratene mine?» «Ja, om det så var alle seks,» sa kongen, for han tenkte det skulle bli varmt nok til dem alle.

    Askeladden tok med ham som hadde de femten vintrene og de syv somrene i kroppen, og strøk på badstua om kvelden; men kongen hadde lagt sterkt på varmen; det var et bål så de gjerne kunne støpt kakkelovner. Ut igjen kunne de ikke komme, for de var ikke kommet inn, før kongen slo skåten for og hengte på et par hengelåser til.

    Så sa Askeladden: «Du får slippe ut en seks, syv vintrer, så blir det passe sommervarmt.» Da ble det så de kunne holde ut der, men da det led på natten, ble det vel kjølig. Så sa Askeladden at han måtte lunke på med et par somrer, og da sov de til langt på dagen. Men da de hørte kongen ruslet utenfor, sa Askeladden: «Nå får du slippe ut et par vintrer til, men lag det så at den siste går lukt i synet på ‘n.» Ja, han gjorde så, og da kongen lukket opp badstudøren og trodde de lå der oppbrent, satt de der og hutret og frøs, så tennene skranglet, og han med de femten vintrene i kroppen slapp den siste like i fjeset på kongen, så det fløy opp en stor frostblemme.

    «Får jeg kongsdatteren nå?» sa Askeladden. «Ja, ta henne og ha henne og ta riket attpå,» sa kongen. Da torde han ikke si nei lenger.

    Så holdt de bryllup og turte og dominerte og skjøt trollkjerringsmell. Imens fór de og grafset etter forladninger, så tok de meg til én, og ga meg graut på en flaske og mjølk i en korg, og så skjøt de meg like hit, for at jeg skulle fortelle hvordan det gikk til.

  44. Prinsessen som ingen kunne målbinde

    Det var engang en konge; han hadde en datter som var så vrien og vrang i ord at ingen kunne målbinde henne, og derfor lovte han ut at den som kunne gjøre det, skulle få prinsessen og halve kongeriket attpå.

    Det var nok av dem som ville prøve seg, skal jeg tro, for det er ikke hver dag en kan få en kongsdatter og et halvt kongerike til givendes. Grinden til kongsgården sto ikke noen stund, de kom i flokk og følge fra øst og vest, både ridende og gående. Men det var ingen som kunne ordbinde prinsessen.

    Til sist satte kongen ut at de som prøvde seg, men ikke kunne, de skulle sviemerkes på begge ørene med det store sviejernet hans. – Han ville ikke ha dette rennet i gården sin til ingen ting.

    Så var det tre brødre også som hadde fått spurt om prinsessen, og da de ikke hadde det for rart hjemme, ville de ut og friste lykken, og se om de kunne vinne kongsdatteren og halve riket. De var venner og nokså vel forlikt, og derfor gikk de i følge alle tre.

    Da de hadde kommet et stykke på veien, fant Askeladden en død skjærunge.

    «Jeg fant, jeg fant!» ropte han.

    «Hva fant du?» spurte brødrene.

    «Jeg fant en død skjærunge,» sa han.

    «Fy kast ‘n! Hva skal du med den?» sa de to, som alltid trodde at de var de klokeste.

    «Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, jeg fører vel den,» sa Askeladden.

    Da de hadde gått et stykke til, fant Askeladden en gammel vidjespenning; den tok han opp.

    «Jeg fant, jeg fant!» ropte han.

    «Hva fant du nå?» sa brødrene.

    «Jeg fant en vidjespenning,» svarte han.

    «Pøh! Hva skal du med den? Kast ‘n!» sa de to.

    «Jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, jeg fører vel den,» sa Askeladden.

    Da de hadde gått litt til, fant han et skålbrott; det tok han også opp.

    «Gutter, jeg fant, jeg fant!» sa han.

    «Nå, hva fant du nå?» spurte brødrene.

    «Et skålbrott,» sa han.

    «Sj! Det var da også noe å dra på! Kast det!» sa de.

    «Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, så fører jeg vel det,» svarte Askeladden.

    Da de hadde kommet litt lenger, fant han et kroket bukkehorn, og like etter fant han maken til det.

    «Jeg fant, jeg fant, gutter!» ropte han.

    «Hva fant du nå da?» sa de andre.

    To bukkehorn,» svare Askeladden.

    «Sj! Kast dem! hva gjør du med dem?» sa de.

    «Nei, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, så fører jeg vel dem,» sa Askeladden.

    Om litt fant han en blei.

    «Nei, gutter, jeg fant, jeg fant!» ropte han.

    «Det var da svare til finning på deg! Hva fant du nå igjen?» sa de to eldste.

    «Jeg fant en blei,» svarte han.

    «Å, kast ‘n! Hva gjør du med den?» sa de.

    «Jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, jeg fører vel den,» sa Askeladden.

    Da de gikk over jordene ved kongsgården – der hadde de nylig bredd gjødsel, – bukket han seg og tok opp en utgått skosåle.

    «Nei, nei, gutter, jeg fant, jeg fant!» sa han.

    «Bare du fant litt vett til du kom fram!» sa de to. «Hva var det nå du fant igjen da?»

    «En utgått skosåle,» svarte han.

    «Isj da! Det var noe å ta opp også! Kast ‘n! Hva gjør du med den?» sa brødrene.

    «Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, så jeg fører vel den, skal jeg vinne prinsessen og halve riket,» sa Askeladden.

    «Ja, du ser ut til det du!» sa de to.

    Så la de inn til kongsdatteren. Først den eldste.

    «God dag,» sa han.

    «God dag igjen,» svarte hun og vridde på seg.

    «Det er fælt varmt her,» sa han.

    «Det er varmere i glohaugen,» svarte prinsessen; der lå sviejernet ferdig og ventet. Da han så det, gikk det i stå for ham med én gang, og så var det ute med ham.

    Det gikk ikke likere med den mellomste.

    «God dag,» sa han.

    «God dag igjen,» sa hun og vrikket på seg.

    «Det er fælt så hett her,» sa han.

    «Det er hetere i glohaugen,» svarte hun. Dermed så mistet han også mål og mæle, – og så var det fram med jernet igjen.

    Så kom Askeladden.

    «God dag,» sa han.

    «God dag igjen,» svarte hun og vrikket og vridde på seg.

    «Det var da godt og varmt her,» sa Askeladden.

    «Det er varmere i glohaugen,» svarte hun; hun ble ikke blidere for det den tredje kom.

    «Det var råd å få stekt skjæra mi her da?» spurte han.

    «Jeg er redd hun sprekker,» sa kongsdatteren.

    «Å det har ingen nød, jeg slår omkring denne vidjespenningen,» svarte gutten.

    «Den er for rom,» sa hun.

    «Jeg driver i en blei,» sa gutten, og tok fram bleien.

    «Fettet renner av henne,» sa kongsdatteren.

    «Jeg holder under dette,» svarte gutten, han viste fram skålbrottet.

    «Du er så kroket i ord du,» sa prinsessen.

    «Nei, jeg er ikke kroket, men dette er kroket,» svarte gutten, og tok opp det ene bukkehornet.

    «Nei! nå har jeg aldri sett maken!» ropte prinsessen.

    «Her ser du maken,» sa gutten, og tok opp det andre.

    «Jeg mener du er utgått for å målbinde meg, du?» sa hun.

    «Nei, jeg er ikke utgått, men den er utgått den,» svarte gutten, og dro fram skosålen.

    Så var prinsessen målbundet. «Nå er du min,» sa Askeladden, og så fikk han henne og halve landet og riket attpå.

  45. Reveenka
    Det var engang en rev og en revefrue, som bodde langt inne i skogen i revehuset. De var venner og vel forlikt, og levde godt i hop, som parfolk kan gjøre. Men så var det en dag reven hadde vært i hønsehuset til bonden, og der åt han rubb og stubb, og det var for mye for ham. Så ble han syk og døde; og alt det revemor sørget og gråt, så hjalp det ikke, han var død og ble død.

    Men da han var kommet godt i jorden, og gravølet vel var over, så tok det på å komme friere til enka. Om lørdagskvelden banket det tre slag i døren til revehuset. «Å gå ut, du Korse, og se hva det er,» sa reveenka; hun hadde ei kjette til tjenestejente, og hun hette Korse. Da jenta kom ut, så sto det en bjørn på tråkka.

    «Godkveld,» hilste bjørnen.

    «Godkveld igjen,» sa Korse.

    «Er reveenka hjemme i kveld?» spurte han.

    «Hun sitter inne,» svarte jenta.

    «Hva tar hun seg til i kveld, låter hun ille eller vel?» spurte bjørnen.

    «Hun sørger over husbonds død og gråter nesa sår og rød – hun vet ikke sin arme råd hun,» sa kjetta.

    «Be henne ut å gå skal hun få et godt råd!» sa bjørnen.

    Da kjetta kom inn, spurte matmoren:

    «Hvem er det som tasser og banker på, så jeg ikke må kveldsro få?»

    «Det er frierne dine,» svarte kjetta; «jeg skulle be deg ut å gå, skulle du få et godt råd.»

    «Hva lett har kufta?» spurte revefruen.

    «Ven vakker brun,» svarte jenta; «svær kar og kvast syn,» sa hun.

    «La ‘n gå, la ‘n gå! Jeg trenger ikke hans råd.»

    Korse gikk bort og gløttet på døren og sa: «Hun ber deg heimatt gå, hun vil ikke ha noe råd.» Ja, så var det ikke annet for, bamsen måtte snu og fare sin vei, dit han kom fra.

    Neste lørdagskvelden banket det på igjen. Den gangen sto en ulv utenfor.

    «Godkveld,» sa ulven, «er reveenka hjemme?» Jo, hun var da det.

    «Hva gjør hun i kveld, låter hun ille eller vel,» spurte han.

    «Å, hun vet ikke sin arme råd,» svarte jenta; «hun gråter nesa sår og rød, hun sørger over husbonds død.»

    «Be henne ut å gå, skal hun få et godt råd,» sa gråbeinen.

    «Hvem er det som flyr og banker på, så jeg ikke må kveldsro få,» spurte reveenka.

    «Å, det er friere, vet jeg,» sa kjetta. «Jeg skulle be deg ut å gå, skulle du få et godt råd,» sa hun.

    Nei, først ville revefruen vite hva slags lett kufta hadde.

    «Ven vakker grå; lang kropp og lite på,» svarte Korse.

    «La ‘n gå, la ‘n gå, jeg trenger ikke hans råd!» sa enka; og da gråtassen fikk det budet, måtte han gjøre vendereis, han med.

    Tredje lørdagskvelden gikk det like ens. Det banket tre slag på døren, og kjetta reiste ut og skulle se etter. Så var det en hare.

    «Godkveld,» sa han.

    «Godkveld igjen,» svarte hun; «er det fremmedfolk ute og farer, så sent på kvelden?» sa hun.

    Ja, det var da det, og så spurte han også, om reve-enka var hjemme og hva hun tok seg til.

    «Hun gråter nesa sår og rød, hun sørger over husbonds død,» svarte jenta.

    «Å be henne ut å gå, skal hun få et godt råd,» sa haren.

    «Hvem er det som tripper og banker på, så jeg ikke må kveldsro få?» sa matmoren til Korse.

    «Det er nok friere det, mor!» svarte jenta.

    Ja, så ville hun vite hva lett kufta hadde denne gangen.

    «Ven vakker hvit, tett vadmel og uten slit,» sa kjetta.

    Men det ble ikke bedre, det: «La ‘n gå, la ‘n gå, jeg trenger ikke hans råd,» svarte reveenka.

    Så var det den fjerde lørdagskvelden. Best det var, kom det tre slag i døren til revehuset igjen. «Gå ut og se hva som er på ferde du,» sa enka til tjenestejenta. Da kjetta kom ut, sto det en rev på dørhella.

    «Godkveld og takk for sist,» sa reven.

    «Sjøl takk for sist,» svarte jenta.

    «Er revefrua hjemme?» spurte han.

    «Ja, hun sørger over husbonds død, og gråter nesa sår og rød,» sa jenta;

    «hun vet ikke sin arme råd, hun stakkar!»

    «Bare be henne ut å gå, så skal hun få gode råd,» sa reven.

    Så gikk Korse inn.

    «Hvem er det som svinser og banker på, så jeg ikke må kveldsro få?» spurte matmoren.

    «Å du vet det,» sa kjetta, «det er frierne dine, det. Jeg skulle be deg ut å gå, skulle du få gode råd.»

    «Hva lett har kufta?» spurte reveenka.

    «Ven vakker rød, – just som hans, er død,» svarte kjetta.

    «Kjære, be ham inn å sjå, han har gode råd!» sa enka.

    «Send meg hit mine sokker små, jeg vil gjerne med ham gå; send meg hit mine sko å knappe, jeg vil gjerne med ham lakke.»

    Ham ville hun ha, og så ble det bedt lag og bryllup hos reveenka med det samme. Og dersom han ikke har vært i hønsegården, han også, så lever de i revehuset den dag i dag.

  46. JEG SNØRER MIN SEKK

    Jeg snører min sekk, jeg spenner mine ski,
    nå lyser det så fagert i heien.
    Fra ovnskroken vekk! Så glad og så fri
    mot store, hvite skogen tar jeg veien.

    I fykende fei jeg baner meg en vei
    blant vinterkledde stubber og steiner.
    Den susende vind meg stryker om kinn,
    og snøen drysser ned fra lave greiner.

    De vinger på fot gir liv og lyst og mot!
    Nå stevner jeg mot høyeste tinden!
    Alt tungt og alt trått, alt smålig og grått,
    det stryker og det fyker vekk med vinden.

    Og når jeg så opp, og skuer jeg fra topp
    den lyse dal med skoglier blandet
    da banker mitt bryst, jeg jubler med lyst
    «Jeg elsker, å, jeg elsker dette landet!»

    Tekst: Margrethe Munthe

  47. LILLEBRORS VISE

    Lillebror synes det er så trist
    fryktelig trist, sikkert og visst
    alle de andre har dratt avsted
    og uten at han fikk bli med
    men når de så kommer hjem igjen
    ja, hvem er det da som kan helt slippe skjenn
    Det kan bare Lillebror og bare bare han
    Det er det bare Lillebror, og bare han som kan

    Kari og Mari er svært så kry,
    frykteli kry, fordi de kan sy
    Men triler en snelle på gulvet da
    er Lillebror nyttig å ha
    Vips under sengen med veldig fart
    og uten at pompen blir sittende fast
    Det kan bare Lillebror og bare bare han
    Det er det bare Lillebror og bare han som kan

    Pelle har laget seg hus av bar
    inni et snar
    fått lov av far
    Der møttes guttene klokka tolv
    med klubbe og stor protokoll.
    Taket er lavt, de må stå på kne,
    nei, ingen av dem kan stå rett opp og ned.
    Det kan bare Lillebror osb.

    Kjell han kan tegne så fint og flott
    Fryktelig flott,
    hytter og slott,
    busser og biler med lasteplan,
    men vet du hva Lillebror kan?
    Jo han kan tegne en krussedull
    og tydelig see det er sau som har ull
    Det kan bare Lillebror og bare, bare han
    Det er det bare Lillebror og bare han som kan

    En gang skal Lillebror selv bli stor’
    Fryktelig stor,
    større enn mor
    Da skal ha greie hver minste grann
    av det som de kan alle mann,
    lekser og leker av alle slag,
    Men dette som Lillebror greier i dag,
    det kan bare Lillebror
    og bare, bare han
    Det er det bare Lillebror
    og ingen flere som kan

    ALF PRøYSEN

  48. Tuppen og Lillemor

    Tuppen og Lillemor bor gård i gård;
    begge har øyne blå, lysegult hår,
    sløyfer i flettene, sløyfer på sko,
    forkle med lomme på har de begge to.
    Hjem i fra skolen pent hånd i hånd
    daglig de knytter «evig vennskaps bånd».
    Men plutselig en dag kom de opp å slåss,
    «Nå får du aldri mere komme hjem til oss!»

    Du få’kke leke mer i våres gård!
    Jeg er’kke venner med deg mer.
    Jeg skal skli på kjeller-lemmen,
    mens du står utenfor og ser.
    Du får’ke klyve mer i våres trær
    for jeg er’ke glad i deg!
    Du får’ke leke mer i våres gård,
    når du er så slem mot meg.»

    Veien til skolen var fryktelig lang
    da de gikk hver sin vei for første gang.
    Time på time gikk – ikke et ord!
    Begge var på gråten. Sorgen var så stor.
    Men i det siste store frikvarter
    kan ikke Lillemor greie det mer.
    «Tuppen! Jeg angrer så på det du vet.
    La oss være venner i all evighet.

    Kom å bli med bort i våres gård!
    Vær’ke sinna på meg mer!
    Vi skal skli på kjellerlemmen,
    mens de andre står og ser.
    Du kan gjerne klyve i våres trær.
    Det skal bare du og jeg.
    Kom og bli med bort i våres gård,
    for jeg er så glad i deg!»

    Tekst: Vilhelm Dybwad
    Melodi: H. W. Petrie

  49. Hallo.
    Må bare si at jeg har vært på siden din mange mange ganger. Det er så mye fint her. Så det blir ikke siste gangen jeg er her.
    Lurte bare på,- husker du i en barnetv-serie på 70-tallet, en britisk hovmester som brukte bowler-hatt. Han tok fingrene rundt denne hatten på en spesiell måte, og vips ble han bitteliten. Husker du denne og hva den evnt. het?
    Mvh Ingrid Helen.

  50. Tusen takk for godord Ingrid Helen.
    Jeg klarer ikke å svare på spørsmålet ditt – har kanskje litt vage minner om dette men husker ikke helt. Men det er kanskje andre som kan svare?

  51. Hei.
    Genial side!
    Det var en tysk/østerrisk?? barnetv/barnefilm som gikk på 70 tallet; handlet om en snill men fattig jente som bodde sammen med en slem stemor og kanskje en søster også. Jenta satt og spant på en rokk mens hun sang «spinn-spinn-spinn-spinn-spinneminneminne – spinneminneminne miiiiiiiin»
    Hun ramla ned i en brønn som sto på gården der hun bodde, og plutselig kom hun til en helt annen verden. Husker du denne? Synes å huske hun hadde blondt hår og ei flette som var surret rundt hodet. Jeg blir gal av å ikke finne noe informasjon om denne =) Jeg blir kjempeglad om du eller noen husker mere om denne.

    Mvh Mona

  52. Hei Mona😉
    Her kan jeg nok ikke hjelpe deg. Føler liksom at jeg kan huske noe, men klarer ikke å plassere det helt. Men kanskje noen vet?

  53. Eventyret om Hans & Grete

    Det var en gang, like ved en stor skog bodde det en vedhugger med sine to barn. Det var en gutt og en pike. Han het Hans og hun het Grete. Vedhuggeren var så fattig så fattig. De hadde nesten aldri nok å spise og verre og verre ble det for dem. Til slutt hadde de ikke penger igjen i huset til å kjøpe mer brød for.

    En kveld da Hans og Grete hadde lagt seg, satt mannen og konen og snakket sammen om hvordan de skulle skaffe seg mat. – Verst er det for de stakkars små barna mine, sa han. Da sa kona, som var stemor til barna.

    – Nå skal jeg si deg noe, vi tar med oss barna langt, langt inn i den tykke skogen. I morgen når de har blitt så trette at de sovner, så går vi fra dem. De kan aldri finne veien hjem igjen og da har vi ikke dem å fø på.

    – Nei, sa faren det orker jeg ikke, de ville dyrene kan jo komme å drepe barna mine. Når du ikke kan greie å skaffe mat til oss alle, er det vel best å bli kvitt ungene, sa stemoren. Og så lenge snakket hun, at han til slutt ga etter. Hans og Grete, stakkar, hadde ikke kunnet sove, så sultne var de. Og nå lå de å hørte på alt det foreldrene snakket om. Grete begynte å gråte , men Hans hvisket; —Ikke gråt du Grete, du skal få se jeg greier det. Da han hørte at faren og moren sov, listet han seg opp og tok på seg den lille frakken sin, lukket opp døren og gikk ut.

    Månen skinte så klart og i månelyset så han en masse små hvite steiner på veien. Dem puttet han i frakkelommen sin, og gikk inn igjen og la seg. Tidlig om morgen før solen var stått opp, vekket stemoren dem og sa;

    – Stå opp nå dovenpeiser og vær med ut i skogen. Se her er det et brødstykke til dere hver. Mer får dere ikke i dag, så dere får ikke spise opp alt på en gang. Så gikk de da av gårde alle sammen. Hans gikk bakerst og rett som det var stanset han og så seg tilbake.- Hvorfor stopper du slik og ser deg tilbake, spurte faren. – Se til å få benene med deg.

    – Jeg bare ser på den hvite kattepusen min jeg, sa Hans. Den sitter på hustaket og vil si adjø til meg. – Du er en dumrian, sa moren. Det er bare morgensolen som skinner på pipen. Men Hans så nok ikke etter noen kattepus, han bare gikk og slapp ut steinene sine han. Da de var kommet langt, langt inn i skogen, laget faren et stort bål av kvist og sa til Hans og Grete at de kunne sette seg ned der og spise brødet sitt mens han og konen gikk for å hugge ved. – Hvis dere blir trette så legg dere til å sove sa stemoren. Det varte lenge før de sovnet stakkar, men til slutt ble de så trette at øynene falt igjen på dem. Da de våknet var det ingen varme mer, det var mørke natten. Ingen far og mor å se og Grete begynte å gråte igjen, men Hans sa; – Bare vent til månen kommer opp du Grete så skal du se vi nok finner veien hjem igjen. Da månen kom frem lyste den på skogbunnen, på de hvite stenene som Hans hadde sloppet ned. De lyste nesten som små diamanter. Nå var det ingen sak å finne veien, men langt var det å gå. Og de kom ikke hjem før om morgenen. De banket på vinduet, og faren kom og lukket opp for dem. Han var i grunnen så glad for at han hadde dem hjemme igjen. Han hadde angret så på det han hadde gjort, men konen sa; – Fy, dere stygge barn som legger dere til å sove slik.

    Det varte ikke lenge før det var like ille med maten igjen. Faren og moren bestemte seg for å ta med seg barna igjen enda dypere inn i skogen, så de slett ikke kunne finne veien hjem igjen. Barna hørte dette også. Men Hans trøstet seg med at han skulle nok greie det. Men da han sto opp om natten for å finne steiner var døren låst. Om morgenen når de fikk brødstykket sitt, tok Hans og smulet opp sitt, og mens de gikk, strødde han smulene på veien. Denne gangen gikk de lenger inn i skogen enn de noen gang hadde vært. Som sist laget faren et bål og han og konen gikk fra barna. Grete delte brødstykket sitt med Hans og til slutt sovnet de. Da de våknet var det mørke natten og Grete begynte å gråte. Da månen kom opp, ville Hans se etter smulene han hadde strødd ut, men fuglene hadde spist opp hver eneste smule. Da begynte Grete å storgråte. Men Hans sa;- Skogen må ta slutt en gang kan du skjønne Grete, vi kommer nok til å finne frem til folk. Kom så går vi. De gikk og gikk og sultne var de, og hadde ikke annet å spise enn de bærene de fant. Slik gikk de i tre dager til de nesten ikke orket mer. Da fikk de se en fugl som satt på en gren like ved dem. En rar og vakker fugl med skinnede hvite vinger. – Å nei, se på den; sa Grete. – Kanskje den kan vise oss vei; sa Hans. Fuglen hoppet fra gren til gren og barna fulgte etter, og tenk- der fikk de se et lite hus. Og fuglen satte seg på taket. Men det var et rart hus kan du tro. Det var av brød og dekket av kaker og taksteinene var av pannekaker og vinduene var av sukker. – Å, gid; sa Grete, nå spiser vi. Hans tok et godt stykke av taket og Grete tok en bit av vinduet. Da kom det ut av stuedøren en gammel kroket kjerring. – Å , for noen pene barn, sa hun. – Kom inn til meg så skal dere få mat og hvile dere. Der inne fikk de legge seg i to deilige hvite senger og de trodde nesten de var i himmelen. Men denne kjerringen var en fæl heks. Hun ville ha Hans og Grete for å ete dem opp. Da de var sovnet gikk hun bort og tittet på dem og sa;- For noen deilige små steker dette skal bli. Om morgen var hun nok ikke blid lenger, hun stengte Hans inne i stallen i et bur der han skulle stå og bli foret så han ble en fet stek. Og Grete måtte gjøre alt arbeidet i huset. Hver dag gikk heksen ut for å se om Hans var blitt fet nok. Men Grete hadde sagt at han skulle stikke ut et avgnaget kjøttben når heksen ville kjenne på fingeren hans.

    Hun så så dårlig heksa at hun trodde det var fingeren. Og aldri ble den tykkere. Til slutt ble hun ergelig og sa til Grete; – Denne broren din blir ikke tykkere, men i dag tar jeg ham likevel, se å fyr godt på varmen og sett i stand bakerovnen, vi skal bake brød også. Da bakerovnen var blitt varm sa hun; – Kryp nå inn i ovnen og kjenn om den er varm nok.

    Grete skjønte godt hva heksa tenkte å gjøre, derfor sa hun;- Jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det. – Å, du er en tosk, sa heksa. Kom da så skal jeg vise deg. Dermed åpnet hun ovnsdøren og krøp inn. Med det samme ga Grete henne et puff og smelte ovnsdøren igjen. Heksa hylte og skrek og bar seg, men det var Grete likeglad med, og snart var den fæle stygge heksa død. Grete løp ut til Hans og åpnet døren for ham. – Hans, Hans, nå er heksa død, ropte hun. Først tok de seg inn i huset og tok med seg en masse gull, sølv og diamanter som heksen hadde gjemt på, og så gikk de sin vei.

    De gikk og de gikk og til slutt kom de til et stort vann.- Her kommer vi ikke over, sa Hans, men så fikk de se en hvit svane ute på vannet. De ropte på den og den kom svømmende bort til dem. Så satte de seg på ryggen til svanen og den svømte over vannet med dem. Da de kom til den andre siden av vannet, syntes de alt var så kjent og etter at de hadde gått et stykke, fikk de se farens hytte. De løp så fort de orket og løp bort til vinduet og banket på. Faren tittet ut, og da han fikk se barna kom han springende ut så glad, for han hadde ikke hatt en rolig time siden han hadde gått fra dem i skogen. Den slemme stemoren var død, og nå fikk faren alt gullet, sølvet og diamantene barna hadde tatt med seg fra heksa og de levde sammen i herlighet og glede.

    Snipp, snapp snute, så var det eventyret ute.

  54. Eventyret om Askepott.

    Det var en gang en mann og en kone som hadde en eneste datter. Konen ble syk og døde, men før hun døde sa hun til datteren sin at hun alltid måtte være snill og from og god.

    – Jeg passer på deg, og ser ned på deg fra himmelen, sa hun. Da ett år var gått, giftet mannen seg igjen med en kone som hadde to døtre. De var pene å se på, men slemme og viktige. Da de kom i huset til mannen, jaget de datteren ut i kjøkkenet og tok fra henne klærne hennes så hun hadde bare fillene å gå i. Alt det tyngste arbeidet måtte hun gjøre. Ikke fikk hun ligge inne heller. Hun måtte ligge i peisen i asken, og varmen måtte hun passe bestandig. For å være riktig ekle, kastet stemoren og stedøtrene korn i asken, som hun måtte plukke opp igjen. Fordi hun alltid satt i asken, svart og fillete, kalte de henne Askepott.

    Askepott stakkar, var både snill og from som moren hadde sagt hun skulle være. Hver eneste dag gikk hun til morens grav og gråt. Så var det engang faren skulle reise bort. Han spurte døtrene sine om hva han skulle kjøpe med seg hjem til dem. Jo stesøstrene ville ha fine ringer og smykker, og det skulle de få.

    ; – Hva vil du ha da Askepott ? sa faren.

    ;- Ta med deg en kvist av den første grenen som slår mot hatten din, sa Askepott. Da faren kom hjem fra reisen, hadde han med seg fine ting til moren og søstrene, men til Askepott hadde han en kvist av et hasseltre. Den kvisten tok Askepott og plantet på morens grav. Og så gråt hun så sårt at tårene falt ned på jorden og vannet kvisten så den vokste opp til et stort stort tre. I det treet var det alltid en hvit due. Når Askepott ønsket seg noe gikk hun til treet, og duen kastet ned til henne det hun ba om.

    Nå skulle det være et stort ball på slottet og alle de unge pikene ble bedt.

    Naturligvis søstrene til Askepott og moren hennes også. De pyntet seg med det fineste de hadde og Askepott måtte hjelpe dem.

    Hun hadde slik lyst til å bli med, og til slutt spurte hun stemoren om ikke hun også kunne få lov.

    ; – Du, svart og fillete og fæl !. Det skulle ta seg ut om du kom på slottet. Bli hjemme i asken med deg du, sa hun. Askepott tigget så lenge at stemoren til slutt sa; – Kan du ta en hel skuff med korn og helle ut i asken og plukke dette opp på to timer, så skal du få gå.

    Askepott lukket opp kjøkkenvinduet og ropte.;- Alle mine duer små, kom og hjelp meg nå!. Straks kom det flyvende inn av vinduet hvite duer, grå duer og duer i alle farger til å plukke kornene opp av asken og legge de tilbake igjen i skuffen. Og før en time var gått, var hvert eneste korn plukket opp.

    Da Askepott gikk til stemoren med det, sa hun nei likevel. Askepott fikk ikke gå.

    De andre dro avgårde.

    De var ikke før ute av huset, før Askepott løp til morens grav, ristet litt i hasseltreet og sa,; – Treet mitt, rist deg litt, snill du er, gi meg klær så jeg kan til slottet gå.

    Straks kom den hvite duen flyvende med den deiligste silkedrakt i nebbet og vakre små silkesko.

    Askepott tok de på seg og gikk til slottet. Prinsen ble rent betatt av den vakre prinsessen, for det trodde alle hun var. Han danset ikke med noen andre hele kvelden. Da de skulle gå hjem, ville han følge Askepott, men hun ville ikke. Han fulgte etter henne helt til farens hus, men da løp Askepott fra ham og gjemte seg i duehuset. Prinsen gikk til faren og sa at en dame hadde gjemt seg i duehuset hans. Faren så etter, men fant ingen. Da han kom inn, lå Askepott i peisen og sov.

    Den neste dagen skulle det også være ball, og alt gikk som forrige gang. Askepott løp til treet og duen kom med en enda finere drakt. Denne gangen danset også prinsen bare med Askepott, og også denne gangen ville han følge henne hjem. Da de kom til farens hus, fikk hun gjemt seg slik at faren ikke skjønte hvor det var blitt av henne. Da de andre kom hjem, lå Askepott og sov i peisen.

    Så var det tredje og siste gangen ballet skulle være. Den kvelden hadde duen en så vakker drakt i nebbet, at Askepott aldri hadde sett noe så fint. Den skinte som gull og skoene var virkelige gullsko.

    Denne kvelden var prinsen enda mer opptatt av Askepott, og nå hadde han vært så lur og smurt tjære på trappen når Askepott skulle hjem, slik at den ene skoen hennes ble sittende fast i tjæren.

    Den tok prinsen og gjemte. Dagen etter reiste prinsen rundt til alle som hadde vært på ballet for å få dem til å prøve skoen. Han kom til søstrene til Askepott også. Først tok den eldste skoen og gikk inn i sitt værelse for å prøve den. Hun kunne ikke få hælen ned i. ; – Skjær den av deg, sa moren. Når du blir dronning behøver du ikke å gå lenger. Du har ikke da bruk for noen hæl. Det gjorde hun, og så dro hun skoen på. Det gjorde så vondt at hun måtte bite tennene sammen. Ja, så skulle hun bli konen til prinsen da, og han satte henne opp på en vakker hest, og så red de avgårde. Men de måtte forbi graven til moren til Askepott, da de red forbi treet sa duen.

    ; – Ro kokkero- ro kokkero, brudens sko er fulle av blod. Da så prinsen etter og så at det rant blod ut av skoen. Han snudde hesten og reiste hjem igjen. Så skulle da den yngste søsteren prøve. Hun fikk heller ikke skoen på, men moren sa det samme til henne. Hun gjorde likedan som den første, og da de red forbi treet sa duen som før.

    ; – Ro kokkero , Ro kokkero, brudens sko er full av blod. Da prinsen fikk se dette, måtte denne søsteren dra hjem også.

    ; – Er det ikke flere søstre her da? ,sa prinsen.; – Jo da, vi har en datter til, men hun er så fæl og svart og fillete, så henne er det ikke umaken vært å forsøke, sa moren. Jo prinsen ville se henne han, og så ble Askepott hentet i de svarte fillene sine. Til henne passet skoen uten at hun skar av seg hælen. Da hun rettet seg opp kjente prisen henne igjen med engang. Så satte han henne opp på hesten og de red av sted. Da de kom til treet kastet duen ned den vakreste av draktene og sa,;- Ro kokkero, ro kokkero, intet blod i brudens sko og så kom det flyvende to duer ned fra treet og satte seg på hver sin skulder til Askepott.

    Da Askepott og prinsen skulle ha bryllup, var søstrene hennes også med. Da de red til kirken, red den eldste på høyre siden av Askepott og den yngste på den venstre.

    Duene på Askepott’s skuldre hakket ut ett øye på hver av søstrene som var nærmest dem. Da de red hjem igjen, satt den eldste på venstre siden og den yngste på høyre og da hakket duene ut det andre øyet. Det var straffen fordi de hadde vært så slemme og ondskapsfulle bestandig. Men Askepott, hun levde lykkelig og glad med prinsen sin og var alltid from og god.

    Snipp, snapp snute, så var eventyret ute.

  55. Småguttene som traff trollene på Hedalsskogen

    På en plass oppe i Vågå i Gudbrandsdalen bodde det engang i gamle dager et par fattige folk. De hadde mange barn, og to av sønnene, som var så ved lag halvvoksne, måtte støtt reke omkring på bygda og tigge. Derfor var de vel kjent med alle veier og stier, og de visste også benveien til Hedalen.

    Engang ville de gå dit. Men de hadde hørt at noen falkefengere hadde bygd seg en hytte ved Mæla; der ville de gå innom med det samme og se fuglene, og hvordan de fanget dem, og derfor tok de benveien over Langmyrene. Men det led alt så langt på høsten at budeiene hadde reist hjem fra setrene; derfor kunne de ingensteds få hus, og ikke mat heller. De måtte da holde ved veien til Hedalen; men den var bare en grunn råk, og da mørket kom på dem, tapte de råken og ikke fant de fuglefengerhytta heller, og før de visste ordet av det, var de midt i tykkeste Bjølstadskogen. Da de skjønte at de ikke kunne komme fram, ga de seg til å kviste bar, gjorde opp varme, og bygde seg en barhytte; for de hadde med vesleøksa. Og så rev de opp lyng og mose, som de gjorde et leie av. En stund etter de hadde lagt seg, fikk de høre noen som snøftet og været sterkt. Guttene la øret til, lydde vel etter om det skulle være dyr eller skogtroll de hørte. Men så dro det været enda sterkere og sa:

    «Det lukter kristent blod her!»

    Så hørte de det steg så tungt at jorden skalv under det, og så kunne de vite at trollene var ute.

    «Gud hjelpe oss, hva skal vi nå gjøre?» sa den yngste gutten til bror sin.

    «Å, du får bli stående under furua, der du står, og være ferdig til å ta posene og stryke din kos når du ser de kommer, så skal jeg ta vesleøksa,» sa den andre.

    I det samme så de trollene komme settende, og de var så store og digre at hodene på dem var jevnhøye med furutoppene. Men de hadde bare ett øye sammen alle tre, og det skiftedes de til å bruke; de hadde et hull i pannen, som de la det i, og styrte det med hånden; den som gikk foran, han måtte ha det, og de andre gikk etter og holdt seg i den første.

    «Ta hyven!» sa den eldste av guttene; «men fly ikke for langt, før du ser hvordan det går; siden de har øyet så høyt, har de vondt for å se meg når jeg kommer bak dem.»

    Ja, broren rente føre, og trollene dro etter. Imens kom den eldste gutten bak dem og hugg til det bakerste trollet i fotleddet, så det slo opp et fælslig skrik, og det første ble så skremt at det skvatt, og slapp øyet, og gutten var ikke sen til å snappe det. Det var større enn om en hadde lagt i hop to potteskåler, og så klart var det, at enda det var fullmørke natten ble det som lyse dagen da han så igjennom det.

    Da trollene merket at han hadde tatt fra dem øyet, og at han hadde gjort skade på en av dem, tok de til å true med alt det vonde som til var, om han ikke straks på timen ga dem igjen øyet.

    «Jeg er ikke redd for troll og trugsmål,» sa gutten. «Nå har jeg tre øyer alene, og dere tre har ikke noe, og enda må to bære den tredje.»

    «Får vi ikke øyet vårt igjen på timen, skal du bli til stokk og stein!» skrek trollene.

    Men gutten mente det gikk så fort; han var ikke redd hverken for skryt eller trollskap, sa han; fikk han ikke være i fred, skulle han hugge til dem alle tre, så de skulle komme til å krabbe langs bakken som kryp og krek.

    Da trollene hørte dette, ble de redde og tok til å gi gode ord. De ba nokså vakkert at han ville gi dem igjen øyet, så skulle han få både gull og sølv og alt han ville ha. Ja, det syntes gutten var nokså bra, men han ville ha gullet og sølvet først, og så sa han at hvis en av dem ville gå hjem og hente så mye gull og sølv at han og broren fikk posene sine fulle, og gi dem to gode stålbuer attpå, så skulle de få øyet, men så lenge ville han ha det.

    Trollene bar seg ille, og sa at ingen av dem kunne gå, når de ikke hadde øyet å se med; men så ga en av dem seg til å skrike på kjerringa, for de hadde én kjerring i hop alle tre også. Om en stund svarte det i en kamp langt nordpå. Så sa trollene at hun skulle komme med to stålbuer og to spann, fulle av gull og sølv, og det varte da ikke lenge før hun var der, skal jeg tro; da hun så fikk høre hvordan det var gått til, tok hun også til å true med trollskap. Men trollene ble redde og ba hun skulle ta seg i vare for den vesle vepsen, hun kunne ikke være sikker for at han tok hennes øye også. Så kastet hun spannene og gullet og sølvet og buene til dem, og strøk hjem i kampen med trollene, og siden den tid har ingen hørt at trollene har gått på Hedalsskogen og luktet etter kristent blod.

    Asbjørnsen og Moe (1841 – 1844)

  56. Jeg minnes en serie som gikk på barnetv som jeg ikke klarer å huske hva var… husker bruddstykker, men drømmer om å finne noe på youtube fra denne, men uten tittel er det vanskelig å søke etter noe.

    Husker et plankegjerde
    en flodhest som snuser på en blomst
    en orkide?
    en brun bjørn som roper Trysil mens han slenger på armene
    en flokk med prinsesser som synger hysterisk: vi skal gå til prinsen vår prinsen vår prinsen vår
    en hovmester som er tett i nesa

    er jeg på bærtur? eller er dette noe fra samme teaterstykke som har vært på barnetv?

    tidspunkt? omkring 1980??

    noen som vet hva dette kan være?

  57. Hei Iingrid Helen!

    TV-serien var «Pan Tau» fra Tsjekkoslovakia.

    Mvh. Morten Bakkeli

  58. Hei Ybsebel!

    Et av programmene du husker er «Askepott og Lillemus-Mei», en norsk barnemusikal basert på Askepott. Den ble sendt på Barne-TV i dukketeaterversjon flere ganger, jeg så den på 70-tallet. Der er de fæle stesøstrene Tutta og Mathilde som skal til prinsen sin, og hovmesteren som er tett i nesa. Stykket settes fremdeles opp på teatre rundt omkring.

    Bjørnen som skal til Trysil er fra en dukkefilm-serie hvor det også er en ulv, en ugle og en rev, mener jeg å huske. Skulle gjerne visst mer om den selv.

    Hilsen Inger

  59. Hei Ybsebel!

    Nå fant jeg bjørnen og flodhesten også! De er fra «Dyr som ikke…», NRK har i sin godhet lagt den ut her: http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/468850/

    Jeg blandet visst bjørnen sammen med en annen serie jeg husker godt. Den er nederlandsk og het Fabeltjeskrant, det ligger masse klipp av den rundt omkring på nettet. Morsomt gjensyn, det også.

    Hilsen Inger

  60. Hei! Lurte på om du husker en eventyr serie med en intro sang som går ala: «Hei alle sammen, skynd dere, kom,
    nå skal dere få høre om,
    spennede saker, merkelige ting
    som hender rundt omkring» ?

    Her kan du høre melodien også.

    Hva heter serien?

  61. Bra side med mange kjente serier og sanger:)
    den tysk/østeriske serien var kanskje Heidi, ei jente som bodde på en gård oppi fjellet…..hadde ei ste søster eller noe som satt i rullestol.

  62. Hei!🙂 jeg har 2 spørsmpl jeg virkelig lengter etter svar på! først og fremst lurer jeg veldig på en barnetv serie hvor et er en dukkejente og en bamsebjørn, husker kun at de drar litt rundt og at bjørner sier: æsj jeg hater rosenkål, noen anelse hvilken serie det er? også husker jeg fra jeg var enda mindre en tegneserie av en pandabjørn som måtte klatre opp en foss for å komme til moren sin på toppen (veldig usikker her, mulig det var en bok) veldig taknemlig for respons! knallbra side du har🙂

  63. Hei. Leter etter en nederlandsk eller tysk ( kanskje ) barneserie fra 80 tallet. Der en animert han blir påkjørt i intromusikken. Noen som husker denne?

  64. Heisan.

    Noen som husker ett dukketeater som gikk på NRK siste halvdel av 70 tallet mener jeg.. Handlet om en liten sel som ble alene på ett isflak… Husker det var så trist…
    Men klarer ikke komme på hva dette var…

  65. Noen som har mere om bjørnen som slenger på sine armer å roper på trysil?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s