La oss holde hender rundt Grønland

(Dagbladet.no) Når muslimske Aslam Shaid (50) som bor nær Grønlandsleiret i Oslo, får se bildet av to homofile menn i Dagbladet, sier han:

– Jeg blir sint når jeg ser bildet av at de holder hender. Jeg liker det ikke, for det strider mot vår kultur.

– Synd å se
Aslam er opprinnelig fra Pakistan, men har bodd i Norge i ti år. Han mener nordmenn bør innrette seg på Grønland og la være å vise offentlig at de er homofile eller lesbiske.

Denne hendelsen på Grønland i Oslo hvor to homofile ble angrepet for å ha holdt hender, har skapt enormt sterke reaksjoner blant veldig mange. Heldigvis har det også kommet reaksjoner fra muslimene selv.

Jeg forstår sinne så utrolig godt. Selv kjenner jeg at jeg blir kjempesint! Det er sterkt å håpe at dette var en tilfeldighet, men som vi kan sa av uttalelsene til Aslam Shaid så tror han at de fleste muslimer på Grønland er enige med ham.

Norge er et land for alle – og her er det plass for alle. Jeg synes det kan være fint med Ghettoer – feks på Grønland hvor hovedvekten av innbyggerne er innvandrere. Jeg har selv bodd i området og det er spennende å bo i et slikt område med så mange blandinger av nasjonaliteter, kulturer og religioner. Men en Ghetto kan være farlig hvis det begynner å vokse fundamentalisme blant innbyggerne. Jeg ville vært like redd og bekymret om det utviklet seg egne kristenfundamentalistiske ghettoer.

Og jeg forstår de mange rasende mennesker som mener at «pakket får heller dra hjem» – hvis de ikke tåler og respekterer andres kultur og religion og særlig da de lover og regler som gjelder i det landet de har valgt å bosette seg i. Ja, da får de faktisk heller dra til sitt hjemland hvis de ikke kan akseptere at mennesker er forskjellige.

Verre er det jo med de helnorske kristenfundamentalistiske og konservative vi har her i landet – som sikkert på mange måter er enig med muslimene. Hvor skulle vi sendt dem?

Når skal mennesker lære å leve sammen side ved side med hverandres ulikheter og respektere hverandre? Når skal mennesker slutte å peke ut hele grupper mennesker og kalle dem mindre verdige?

Hvor skal grensene for ytringsfrihet gå?

Ytringsfrihet er viktig og riktig. Ytringsfrihet har kommet som en del av det moderne demokratiske samfunn og er en viktig del av et rettssamfunn.

I Norge har vi denne retten grunnlovsfestet og i disse lovene finnes det begrensninger. Begrensningene som er nedfelt i lovverket, går gjerne på ytringer som kan krenke en annen person eller gruppe.

Grunnloven § 100,
Den europeiske menneskerettskonvensjonens art. 10 og
FN-konvensjonen om sosiale og politiske rettigheter art. 19.

Diskusjoner rundt ytringsfriheten kommer opp en gang imellom og har særlig vært aktuell de senere år i spørsmål rundt rasisme. Hvor langt kan man ytre seg før det kan kalles rasisme? Skal rasistiske ytringer være straffbare?

Straffeloven §135a :

Straffeloven §135a ble revidert sommeren 2005 med det formål å gi utsatte grupper et bedre og mer omfattende vern mot grovt diskriminerende eller hatfulle ytringer. Bestemmelsen har følgende ordlyd: Den som forsettlig eller grovt uaktsomt setter frem en diskriminerende eller hatfull ytring, straffes med bøter eller fengsel inntil 3 år. Lik med offentlig fremsatt ytring, jf. §7 nr. 2, regnes en ytring når den er satt frem slik at den er egnet til å nå et større antall personer. Som ytring regnes også bruk av symboler. Medvirkning straffes på samme måte. Med diskriminerende eller hatfull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen pga. deres hudfarge religion eller livssyn homofile legning, leveform eller orientering

Det er svært få personer som er dømt for brudd på straffeloven 135a og bare en sak gjelder diskriminerende eller hatfulle ytringer overfor lesbiske og homofile – den såkalte Bratterudsaken. Dommen er gjengitt i sin helhet i Rt. 1984.1359 (Llh)

Rt.1984.1359 Bratterudsaken
Kjennelse 6. desember 1984 i l.nr. 167/1984:
Publisert: Rt. 1984 s. 1359 [362-84]
Saksnummer: [362-84]
Parter: Statsadvokat Erling O. Lyngtveit, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Alf Nordhus).
Dommer Dolva: Ved tiltalebeslutning av 3. oktober 1983, rettet under hovedforhandlingen, satte statsadvokatene i Eidsivating A, født 1. september 1943, under tiltale ved Oslo byrett til fellelse etter
«straffelovens § 135 a, 2. pkt., jfr. 1. pkt.,
for ved uttalelse eller annen meddelelse som fremsettes offentlig eller på annen måte spres blant almenheten å ha truet, forhånet eller utsatt for hat, forfølgelse eller ringeakt en person eller gruppe på grunn av deres homofile legning, leveform eller orientering, eller å ha medvirket hertil,
ved natt til 4. juli 1983 i Oslo Fullevangeliske Kirkes nærradiosending «Våkenatt» bl.a. å ha uttalt:

«Så vil vi gjerne oppfordre alle de kristne – de som virkelig tror på Gud å bryte denne djevelske makten som homofilien representerer i dette land. Og vi vil også be om at alle som representerer denne åndsretning blir fjernet fra ledende stillinger i landet vårt. . .», og senere i samme sending: «Himmelske far vi ber i Kristi navn at vi skal bryte denne djevelske makt i Norges land som homofilien representerer . . . og vi ber også konkret at alle de mennesker som er involvert i dette, som selv også oppfordrer andre til å gjøre som dem og som også er i ledende stillinger at du skal fjerne dem i fra deres ledende stillinger – både i det politiske liv og ellers i samfunnet vårt. . .», og i P2’s sending «Her og nå» den 5. juli 1983 på programlederens spørsmål om Gud skulle fjerne f.eks. en rektor som er homofil, men som lever enslig fra sin stilling, å ha svart «Ja, hvis han åpent går ut og forfekter denne mening», som sett i sammenheng og i sammenheng med programmet for øvrig innebærer en forhånelse av homofile og eller utsetter dem for hat og/eller ringeakt».

Pastor Hans Bratterud ble frifunnet av Oslo Byrett, men frifinnelsen ble opphevet av Høyesterett i desember 1984.

(http://ips.idium.no/llh.no/?module=Articles;action=Article.publicShow;ID=4364)

I november 2005 ble Jan Aage Torp anmeldt av LLH fordi han mente det var riktig å kalle homofili en kreftsvulst på samfunnet.

– Slike uttalelser er utrolig krenkende. Det norske lovverket er diffust, og vi ønsker en prinsippavgjørelse om hvor grensene går, sa LLHs leder Jon Reidar Øyan den gangen

Anmeldelsen ble senere trukket.

Like etter dette (januar 06) kom Jan Aage Torp med enda en grov uttalelse etter at homonettstedet Gaysir hadde en kåring av de mektigste og innflytelsesrike homsene og lesbene i Norge: «Avsett lesber og homser på maktoppen i Norge ved bønn»

«Dette er en bønneliste som bør løftes jevnlig frem for Gud. Noen av disse vil bli forvandlet ved Guds nåde. Andre vil i henhold til Romerne 1 gå lengre og lengre i sin perversitet. Men la oss ikke misforstå bønneoppdraget: De må fjernes fra sine maktstillinger, eller de må miste det homoseksuelle fokuset. For Guds navns skyld. For Norges fremtids skyld.»

(den observante leser vil se at denne uttalelsen ligner Hans Bratterud sin)

Llh valgte å overse denne uttalelsen; – Det er åpenbart at Jan-Aage Torp vil ha oppmerksomhet, og vi ønsker ikke å bidra til dette, sa Jon Reidar Øyan

I går fikk Nina Karin Monsen sin Fritt Ord-pris. Prisen har skapt en ny debatt om ytringsfrihet og hvor grensen for denne egentlig skal gå. Homofile har gitt uttrykk for at det ikke er ytringene Monsen kommer med de reagerer mot, men det at hun får en høythengene pris for å komme med ytringer som oppleves sterkt krenkende. Det har også blitt fremhevet at om disse ytringene hadde blitt uttalt mot raser eller religion så ville de nok sannsynlig aldri blitt godtatt. Reaksjonene til homofile er blitt kalt sutrete. Monsen hevder hun snakker på vegne av flertallet av vanligfolk. På Tabloid i kveld sammenlignet Monsen homofile i samme ordelag som psykisk utviklingshemmede og hun har tidligere uttalt at homofile kan regnes som medfødte uføre og kan ha krav på trygderettigheter på lik linje med handikappede og utviklingshemmede.

Nina Karin Monsen er såvisst “fri i ordet”. Så fritt bruker hun ordene at hun stiller i en helt egen klasse hva angår stempling og stigmatisering av sine meningsmotstandere. Hennes sammenstilling og bruk av ord sammenstiller begreper og invektiver på en slik måte at det skal godt gjøres for motstanderne å se argumentene hennes i skogen av skjellsord. (liberaleren)

Jeg har deltatt i mange debatter i konservative-fundamentalistiske kristne blogger og forum. Det slår meg ofte hvor hårsåre de er når en homofil forsvarer seg mot uttalelser de kommer med som ofte føles krenkende og diskriminerende. Flere steder er jeg blitt utestengt. Flere ganger har jeg mottatt trusler på blogg, mail og telefon. Jeg opplever sjelden at homofile går ut og krenker kristendom eller islam bevisst. Men klart homofile vil forsvare seg når det kommer så sterke uttalelser som angår dem selv og sine liv slik man ofte opplever både i blogger og i media. Det virker også forunderlig at homofilisaken overskygger så mange andre viktige saker som man skulle tro var langt viktigere i en urolig verden i dag. Man kan ikke se i en kristen avis EN dag uten at homofili er nevnt. Dette er en oppmerksomhet som for oss homofile virker uforståelig.

Jeg opplever at begrepet «folkeskikk» er kommet inn som et moment i debatten rundt ytringsfrihet de siste ukene. Eller jeg burde heller si «mangel på folkeskikk». Jeg tror det går meget godt an å ytre seg og allikevel vise respekt og ha en viss grad av god gammeldags folkeskikk. Og kanskje er det jeg som er gammeldags når jeg forundres over at det jeg opplever ofte at det er de kristne konservative som mangler denne folkeskikken.

Hvor viktige er ikke ordene: Respekt, toleranse og frihet?

Vi lever – og har levd i en verden full av terror og kriger. De aller fleste av disse krigene er religionskriger.

Det har handlet om hver sine sannheter som kolliderer med hverandre. Den muslimske sannhet mot den kristne sannhet. Jødiske sannheter og palestinske sannheter. Til og med nazistene mente de satt med en sannhet.

Alle kjemper de hver for seg for de sanne landområdene, den sanne troen og den sanne rasen.

Det er en evig runddans med sannheter som sloss mot hverandre. Hver og en sitter de med sin sannhet. Landområdet er vårt fordi.., troen vår er best fordi…, og rasen vår er viktigst fordi…

Ville verden sett annerledes ut hvis alle mennesker var ateister? Jeg vet ikke. Jeg spør.

Hva er sannheten?

Jeg kan iallefall ikke sitte å hevde at jeg sitter med noen sannhet. Det eneste jeg kan si er sannhet er de ting jeg har gjort i livet mitt og som er uforanderlige. Og det er sant at jeg er gutt. At jeg er norsk, og at jeg lever i Norge som er ett av verdens rikeste land.

Hva jeg tror – er ikke sant. Det er en tro jeg selv forsøker å leve etter. Først når jeg har levd etter det jeg tror på kan jeg kalle det en sannhet. Dvs at hvis jeg med min tro mener at det er synd å drepe så er det sant for meg så lenge jeg ikke har drept noen selv. Hvis jeg går ut og krever og vil helst se at andre skal tro det samme som meg, så kan jeg ikke lenger styre sannheten. Jeg vet bare hva jeg selv tror. Jeg vet bare hva jeg selv gjør. Jeg kan ikke stå for konsekvensen min tro har for andre. Dessuten vil det alltid være forskjell på troen. Gudsbildet vil alltid være annerledes fra menneske til menneske. Betydningen av Gud vil også være forskjellig. Dette er fordi vi alle er ulike mennesker, med ulike tradisjoner og historier.

Hva er respekt og toleranse?

Jeg vil si at respekt er å vise sine medmennesker at man ikke sitter med sannheten. At medmenneskers liv er like mye sannhet som sitt eget.

Toleranse er å åpne opp for og godta og ikke minst VISE forståelsen av at vi alle er skapt ulike, med ulike bakgrunner, kulturer, raser, legninger, språk – at man kan godt leve side ved side av hverandre og respektere hverandres ulikheter. For min sannhet er ikke nødvendigvis naboens sannhet. Det er når sannhetene settes opp mot hverandre at det utvikles nabokrangler.

Nå må ikke leseren forstå meg slik at jeg mener dette alltid er enkelt. Jeg synes mange ganger det er vanskelig. Vi møter mye som er fremmed og rart og vanskelig å forstå. Men kan vi dømme dette når det ikke går utover noen?

Jeg synes å få lov å leve sitt liv slik man vil – så lenge man ikke skader andre er det som kalles FRIHET.  Altså en frihet under ansvar. For man skal aldri føle seg så fri at denne friheten skader andre. Da er vi tilbake til runddansen igjen og dermed forsvinner også respekten og toleransen.

Om kristen forfølgelse

Jeg blir ofte beskyldt for å «forfølge» kristne. Jeg blir til stadighet minnet om at jeg bør la kristne bloggere få være i fred med sin tro. De har en rett til å mene det de vil.

1. Jeg er ikke imot kristne og jeg forfølger ikke kristen tro. Jeg har noen av mine største forbilder blant de kristne. Jeg er selv medlem og skal bli prest i en kristen menighet.

2. Jeg tror ikke noen kan si at jeg forfølger mer enn jeg selv blir forfulgt – de kristne fundamentalister. Fundamentalisme handler nettopp om denne sannheten som jeg har vanskeligheter med å forstå. De har ikke nok med sitt eget liv og sin egen sannhet, men må påføre helst alle andre også med det de mener er sannheten. Så er jeg kanskje urettferdig og snakker for mye om den kristne fundamentalismen. Jeg tar avstand fra ALL fundamentalisme. Men faktum er at det er den kristne fundamentalismen som rammer meg hardest her i Norge. Kanskje er jeg egoistisk som ikke ser lengre ut i verden og tar for meg det som rammer meg selv- men jeg mener at man gjerne må begynne et sted som er seg selv nærmest. Jeg kan ikke redde verden, men jeg kan forsøke å redde meg selv og de rettigheter jeg har som menneske.

3. Alle har en rett til å mene det de tror. Den samme rett har også jeg. Men det er en ganske stor forskjell på det å forsvare seg og det å angripe. Jeg må noen ganger angripe for å forsvare meg. Og det er dette som blir så feil. Hvis jeg så jeg ble respektert og godtatt for det mennesket jeg er så ville jeg aldri angrepet. Hva skulle jeg så angrepet? Jo, selvfølgelig må jeg jo angripe for å forsvare også andre enn meg selv. For fundamentalister hevder ikke at de bare sitter med sannheten om homofili. De hevder de sitter med sannheter om det meste og de fleste.

Det er slik kriger oppstår. Og med kriger oppstår sult, nød og fattigdom. Så kommer misjonærene og redder stumpene.  Kanskje urettferdig sagt av meg fordi de gjør nettopp så mye bra. Men misjonærene er der også for en annen grunn. De vil gjerne at de de redder skal bli som dem selv. Det mener jeg er galt. Hvorfor kan ikke folk få lov å være slik de er  og tro det de vil – og allikevel få hjelp?

HEVN

Ingenting i verden er vel så ondt som hevn. Og ingenting er vel egentlig mer vanlig her i verden enn hevn. Jeg ser det jo hver dag til og med i barnehagen. Han slo meg og derfor har jeg rett til å slå tilbake.

Ingenting er vel heller så vanskelig å unngå som hevn. Jeg hevner jo noen ganger selv. Det er en slags forsvarsmekanisme.

Når hevn blir så alvorlig at uskyldige menneskeliv går tapt, da må vi alle reagere. Å reagere mot meningsløse kriger handler ikke alltid om å ta partier med den ene eller den andre part. Og meningsløse kriger er det mange av. Jeg ville tro at det i alles gudsbøker står at det er feil å drepe. Allikevel drepes det over en lav sko. Og så står mennesker ved siden av og roper hurra. Slik det feks ble gjort av israelelsvennene i gazakrigen. Ja og de var vel ikke bedre kanskje palestinervennene heller.

Og tross at mange menneskeliv går tapt så blir ingen problemer løst. Det hevnes hver dag. Det synes som det aldri tar aldri slutt.

Kanskje ikke før man nettopp respekterer, tolererer og gir hverandre frihet under ansvar – og ikke minst lar vær å slå hverandre i hodene med egne sannheter.

Jeg ser at jeg høres naiv ut.