20. oktober 1992 forlot 20 år gamle Bjørn Erik Andersen sitt hjem for aldri å bli sett igjen.
Jeg tillater meg å gjengi hele denne artikkelen fra Gaysir, skrevet av Roger Grosvold. Vi bør lese den om og om igjen – til vi forstår. Det er viktig å prøve å sette seg inn i hvordan det var for Bjørn Erik, men også viktig å prøve å forstå hvordan det er for hans etterlatte. Dessverre finnes det mange som Bjørn Erik. Mange hører vi aldri noe om. Mange velger å forlate oss og tar med seg sin store hemmelighet – og «synd» i graven. Det er fordommer som dreper. Tanken om å være annerledes. Tanken på å skulle «skuffe» familie og venner. Tausheten og innesluttsomheten dreper – det å aldri tørre å stå frem som og tørre å LEVE som 100 % menneske. Det kan være dagligdagse holdninger som dreper. Vi må snakke med barna våre og ungdommen. Vi må fortelle dem hele tiden at de er elsket uansett. Det holder ikke bare å si det men vi må vise det også. Disse unge menneskers liv er IKKE avskyelige, perverse, skamfulle eller syke, som noen religioner ynder å kalle homofili. Slike holdninger dreper. Jeg ber de som uttaler seg slik ta innover seg at ordene og holdningene deres rammer. De dreper. Denne historien er ett eksempel – men det finnes mange. Flere enn vi aner.
20. oktober 1992 forlot 20 år gamle Bjørn Erik Andersen sitt hjem for aldri å bli sett igjen.
Han etterlot en dagbok som tegnet et bilde av en ung mann som ikke maktet å forene sin kristne tro med en homofil legning.
Åtte år senere, i mars 2000, viste TV2 filmen «BE – Skitne, syndige meg» hvor man gjennom intervjuer med Bjørn Eriks nærmeste familie og utdrag fra dagboken fikk fortalt Bjørn Eriks historie.
Den ga dessuten et innblikk i hvilke konsekvenser kirkens undertrykkelse av homofile medfører for enkeltpersoner.
Filmen rystet politikere som menigmann, og reaksjonene mot kirkens overgrep lot ikke vente på seg.
Kjærlighet og likeverd
Mai-Britt Tagge er Bjørn Eriks storesøster og hun var en av de sentrale initiativtakerne til å få filmen laget.
Hun fikk aldri hjulpet broren, men ved å fortelle hans historie håpet hun å kunne hjelpe andre og ikke minst rette fokus på hvor vanskelig det var å være kristen og homofil.
– Jeg ønsket å gjøre filmen nettopp for å sette fokus på hvor trangt det var innad i statskirken spesielt, forteller Mai-Britt til Gaysir.
– Så lenge vi har en statskirkeordning og en statsreligion bør den ha et menneskesyn som inkluderer alle. Men det er ikke plass til alle. Man skal være sånn og man skal være slik, og likevel skal man være med fra fødselen av, og det blir helt feil, mener hun.
– Det er denne inkonsekvensen som stopper opp hos meg hver gang. For hvis det skal være en kirke for alle, skal den være for alle uansett. Man blir ikke møtt med den man er, man blir møtt med at man må endre seg som person. Det er ikke snakk om å tro, det er snakk om å være.
– Det handler til syvende og sist om likeverd. Det handler om kjærlighet, det handler om å finne noen å være glad i, det handler om å være god mot noen andre. Kjærlighet blir aldri feil. Det er det som har vært mitt budskap med filmen hele veien, slår Mai-Britt fast.
De som sitter tilbake
Sentralt i filmen står utdrag fra Bjørn Eriks dagbok hvor han beskriver den indre konflikten mellom sine følelser og sin kristne tro, og hvor han i egne øyne fremstår både skitten og syndig.
Dagboken hadde han lagt frem etter å ha ryddet hele rommet sitt og gjort alt klart. Han hadde stiftet den sammen og bare de siste sidene han hadde skrevet, lå åpne.
«Teater Bjørn Erik er over for denne gang, siste akt spilles nå. Når det er teppefall vet man ikke. Det er godt det er ferdig. Det tar på å spille teater, særlig når man har hovedrollen i sitt eget liv hele tiden.
Jeg vil ikke leve, jeg vil ikke spille skuespill, jeg sier fra meg rollen som Bjørn Erik. Det er over. Teppefall.»
– Jeg får fremdeles helt vondt av å tenke på det. Selv om jeg visste at han slet og at han ikke helt visste hva han skulle gjøre med livet sitt, er det ikke unaturlig for en tjueåring å føle det slik. Men jeg skulle ønske han hadde sagt noe. Da kunne vi forhåpentligvis fått hjulpet ham litt, forteller Mai-Britt.
– Vi tenkte at vi skulle ha sett, vi skulle ha gjort, vi skulle ha vært mer hjemme. Jeg følte spesielt at jeg skulle ha vært mer hjemme, at jeg skulle tatt signalene.
– Jeg var jo selv i tjueårene og ikke spesielt voksen. Man vet ikke hva man skal si, hva man skal gjøre og hvis jeg prøvde å snakke med ham i perioder, ble jeg bare bitt hodet av. Han ville egentlig ikke snakke med noen.
Kom ut på vegne av sin sønn
Dere valgte å bruke dagboken hans i filmen, noe som jo kanskje er det sterkeste ved hele filmen nettopp fordi utdragene er så ærlige, utilslørt personlige og velformulerte?
– Jeg følte at det var best om han fikk si det selv fordi det sier alt.
– Utdragene sier hvordan det føltes å ha den konflikten, en konflikt vi ikke kan vite noe om eller leve oss inn i. Vi kan bare kjenne at det gjør vondt å lese det og høre det.
Faren din forteller i filmen at det føltes som om det var dere som kom ut av skapet på vegne av Bjørn Erik?
– Vi måtte diskutere hvorvidt vi skulle si noe og da blir det som om vi gjør den jobben slik at han skulle få bli et helt menneske.
– Det var en merkelig følelse å skulle gjøre det for sin egen bror i ettertid i og med at han ikke klarte å gjøre det selv. Og da må man gå i seg selv og tenke hva mener man om dette. Synes vi det er rart, fremmed, ekkelt, vondt eller vanskelig?
– Det er en trist historie å skulle fortelle til nye mennesker. Jeg er jo ikke noe enebarn. Nå har jeg snart vært det like lenge som jeg har vært storesøster til noen, men likevel er det ikke det jeg er. Jeg føler meg ikke slik, jeg har hatt en lillebror i det meste av livet mitt, forteller Mai-Britt.
– Foreldrene mine måtte ta stilling til helt andre ting fordi man som forelder har visse forhåpninger og drømmer for barna sine. Og foreldre skal jo helst ikke overleve barna sine, og nå sitter de igjen uten det ene barnet sitt.
Syndet hver dag
Bjørn Erik skriver i dagboken om hvordan han følte han ikke hadde noen plass i kirken og heller ikke hørte hjemme hos Gud.
Mai-Britt Tagge følte et sterkt sinne mot kirken etter at Bjørn Erik forsvant og både hun og faren har i ettertid meldt seg ut av statskirken.
– På den tiden da Bjørn Erik forsvant var kirken særdeles fordømmende mot homoseksualitet.
– Hvis man skulle ha en vigslet stilling i kirken kunne man ikke bedrive homofil praksis, og hvis så var tilfellet skulle man i alle fall ikke si det til noen.
– Men Bjørn Erik var mye strengere enn det. Han kunne ikke engang ha homofile følelser hvis han skulle være en verdig kristen. Han ble forelsket i andre gutter og da syndet han hver dag. Det var mye verre å ha slike følelser enn annen type synd.
– Hele tiden har følelser for noen av sitt eget kjønn vært fremstilt som den verste synden man kan ha, men det er fremdeles ingen innenfor kirken som til dags dato har klart å forklare meg hvorfor. Man blir bare slått i hodet med bibelvers i enhver sammenheng.
– Samfunnet har blitt åpnere
Mai-Britt forteller at foreldrene opplevde at det ble veldig stille fra menigheten etter at broren begikk selvmord.
– Enten var det på grunn av at han tok sitt eget liv, at han var homofil, eller begge deler. Og det føler jeg sier veldig mye om hvordan det er der.
– Hvorvidt det er blitt noe bedre vet jeg ikke, men jeg tror det. Debatten har jo pågått siden og det har blitt mulig for folk som er åpent skeive å kunne få jobb innenfor kirken, så noe har skjedd.
Tror du Bjørn Erik ville oppfattet kirken som mer åpen og inkluderende om han hadde vært 20 år i dag?
– Jeg håper at vi har kommet såpass langt at det hadde vært enklere for ham.
– Samfunnet har blitt åpnere og kirken har fått stadig mindre å si i folks hverdag, noe jeg synes er bra.
– Det ville kanskje også gjort det lettere for Bjørn Erik fordi han da kanskje ville sett andre sider av samfunnet hvor han hadde følt at han hadde en mulighet, og at han hadde kunnet ha en rolle i menigheten hvis det var hva han ønsket, avslutter Mai-Britt.
Nyttige linker:
Helseutvalget – sammen for bedre homohelse:
www.helseutvalget.no
Homofile ungdomstelefon:
www.ungdomstelefonen.no
www.skeivungdom.no
Landsforeningen for etterlatte ved selvmord
www.leve.no
For mer informasjon omkring homofile/lesbiske og selvmord:
Seksjon for selvmordsforskning har utgitt et eget temanummer Suicidologi 2007, vol. 12, nr. 1 tilegnet selvmordsproblematikk blant homofile og lesbiske.
Dette finner du via www.selvmord.no
og inni meg er det full fest og fyrverkeri og glede over alle som har støttet oss og som fortsatt støtter oss.
STØRST AV ALT ER KJÆRLIGHETEN ! 