I anledning Verdensdagen for psykisk helse 10 oktober vil jeg gjerne komme med noen betraktninger og tanker rundt det å leve med angst og depresjoner. Jeg har levd med dette som en stor del av livet mitt i over 30 år. Allikevel sitter jeg ikke med noen fasit på hvordan man skal leve med det eller hva som er årsaken. Jeg har bare tanker og mine egne erfaringer som jeg gjerne vil dele.
”Det er bare den som har opplevd det selv som vet hva det å ha psykiske lidelser i hverdagen er”, hører man ofte.
Jeg synes det er en sannhet med visse modifikasjoner.
Å leve med MIN angst og depresjon er det nok bare jeg selv som kan sette meg inn i – og ofte kommer til og med meg jeg selv til kort. Angsten og depresjonene lever sine egne liv og rammer ofte da du minst forventer det. Uavhengig av situasjonen – uavhengig om du befinner deg alene eller sammen med andre og ikke minst hvem de andre er. Sånn sett er også angst og depresjon en ”lidelse” – fordi den ofte rammer i situasjoner hvor man ikke venter seg at den skal ramme. Men angst og depresjon vil jeg si også er en del av livet mitt som jeg har fått lære mye av. Etter å ha levd mange år med denne ”diagnosen”, har jeg lært meg å leve med den og jeg har lært meg å ofte takle den. Slik sett er jeg heldig.
Nå håper jeg leseren forstår at jeg ikke mener jeg er heldig som har levd med angst og depresjon. Men når man er kommet så langt som jeg har at jeg kan klare å være ”herre over” denne såkalte lidelsen – så innser man også at å leve med angst og depresjon har vært med å skape meg som det menneske jeg er. Den har – tror jeg – gjort meg mer ydmyk, medfølende og åpen for hva andre mennesker gjennomgår i ulike faser i livet sitt. Ja for ALLE har vi nok opplevd det – det å være redd, engstelig, deppa og umotivert.
Det er jo også her at mange mennesker misoppfatter den som er syk av angst og depresjoner. Det å leve med angst og depresjoner kan ikke sammenlignes med å grue seg til noe, eller føle seg trist i enkelte situasjoner, eller redd og engstelig. Det forunderlige med å leve med angst og depresjoner ligger nettopp i det jeg skriver: ”man lever med det”. Stort sett hele tiden.
Jeg har mange ganger i livet mitt blitt møtt med holdninger at jeg er stakkarslig. Det er kanskje i de situasjoner hvor jeg har trekker meg vekk – kanskje i de situasjoner hvor jeg kan kjenne kanskje særlig angsten tar overhånd og hvor jeg ikke mestrer å styre den. Det kan også være i perioder hvor depresjonen er særlig ille og hvor jeg kanskje finner det best å være alene. Man blir ofte møtt med: ”skjerp deg”!
Man oppleves i veldig mange situasjoner som negativ og kjedelig. Man vil jo gjerne ikke være sånn – og ofte reddes man av å ta medisiner eller bruke alkohol som medisin. Eller leke klovn. Det har jeg gjort mange ganger. Inni meg raser det med følelser, angst og redsel – men jeg overdøver det med å spille klovn, en slags hyperaktiv klovn.
Det finnes selvfølgelig grader av angst og depresjon. Noen lange perioder i livet mitt har jeg levd godt og følt meg fri. Jeg tror jeg kan si at det er i de perioder i livet mitt hvor jeg har opplevd stabilitet. Stabilitet og ro. Trygghet og sikkerhet. Det er ikke til å komme utenom at vi her også snakker veldig ofte om trygghet og stabilitet når det gjelder jobb, skole og selvfølgelig økonomi. Dette gjelder for min situasjon – men for andre kan det jo også handle om stabilitet når det gjelder kjærlighetsliv eller endringer i familiesituasjoner for eksempel.
Bare det.. – vil kanskje noen si. Det er jo slik livet er! Ups and downs. Alle er vi der. Ingen går gjennom livet uten å støte på problemer. Det er sant. Jeg føler ofte at det handler om utgangspunktet. Hvordan du er som mennesketype og hva det er livet ditt som har gjort deg til den du er. Vi er ikke alle like sterke. Vi har ikke samme livshistorie alle sammen. Vi er unike individer med hver vår oppvekst og bakgrunn.
Jeg skal være forsiktig med å si noe om hvorfor jeg har levd med angst og depresjoner mange år av mitt liv og sette dobbelstrek under – ”DETTE er årsaken!”. Det er i tilfelle privat og jeg vet jo ikke helt selv heller hva som er hovedårsak. Men jeg må jo si at det å ha en annen legning enn ”normalen” har vært med på å gjøre livet mitt, oppveksten min – i beste fall annerledes. Her vil nok også mange si at DET kan vel ikke være så stort problem – homofili er ok! Jeg er jo selvfølgelig enig. Jeg har selvfølgelig aldri hatt noe imot homofili. Jeg er glad for at jeg er homofil! Men det er noe helt annet å være i den situasjon å oppleve deg annerledes, nesten ulovlig – når du som liten gutt opplever å være betatt av en av samme kjønn. Man vet ikke alltid at ”dette” har et navn – homofil – men man skjønner fort at dette ikke er noe man skal utbasunere eller noe din familie eller dine venner vil bli særdeles glad for å få høre om. Å vokse opp som homofil på syttitallet var nok også ganske annerledes enn det er i dag. Jeg visste jo knapt nok at det fantes. Jeg var alene om dette – på mer enn en måte.
Løgnene. Fortielsen. Ensomheten rundt de ulovlige tankene. INGEN å snakke med. Man tør nesten ikke si ordet selv engang i redsel for at da er du DET da jo. Det er klart at å kanskje leve med denne fortielsen i mange år vil prege deg som menneske i fremtiden. Selv også når du endelig har stått frem og til og med fått aksept av de som er viktige for deg. Annerledesheten og fordommene lever der ute allikevel og man må leve med det og støte på det OFTE. Det har jeg jo fått merke – ikke minst her på bloggen.
Vel, jeg er glad for at det i dag er lettere å stå frem som homofil. Samfunnet aksepterer oss lettere når vi endelig står frem som det 100 % menneske vi er. Jeg tror bare ikke at vi er kommet så langt i dag heller, at tanken og opplevelsen av å føle seg annerledes, ER særlig annerledes. Jeg tror i alle fall at det i mange tilfeller er i slike situasjoner at man utvikler angst og depresjon. Når man er i situasjoner hvor man ikke styrer selv det man utsettes for. Når man føler seg annerledes og oppleves annerledes enn dette NORMALE – det vanlige. Fasitmennesket har jeg ofte kalt det.
Å leve opp til idealene – eller fasitmennesket – er en tøff kamp som preger livet til veldig mange av oss i dag. Slik har det jo også vært opp gjennom historien. Med moter, trender, religioner, og forventninger man får gjerne skapt av mediaer, kanskje særlig gjennom tv.
Jeg må være litt humoristisk og si at her har jeg vært særdeles uheldig.
Jeg har hele mitt liv vært tykk. Jeg er litt femi. Jeg er homo. Jeg er enslig. + + + Og ikke minst: Jeg har levd med angst og depresjoner. Man kan jo le litt av dette. Og her igjen vil vel kanskje noen si at: Herregud så stakkarslig! Jeg er enig – men motsatt. Jeg synes det er stakkarslig av samfunnet å ikke godta at vi alle er født ulike og at det ikke finnes noen fasiter. Men alle disse faktorene spiller inn på livet mitt og avgjør hvem jeg er og hva jeg skal oppfattes som.
Det snakkes så ofte om livsstilssykdommer. Skylden på livsstilsykdommene legges ofte på den enkelte. DU er tykk – du må slanke deg!. Det er alvorlige beskyldninger å komme med overfor en jente som sitter over doskålen og spyr for å få opp maten hun har overspist for å bli som sangidolet sitt, eller som samfunnet forventer av henne. Det er ikke farlig å være tykk. Det farlige er å lage tanker inni hodene på folk at du ikke er normal.
Samfunnet må ta denne skylden. Kravene vi stiller, ikke bare overfor oss selv men faktisk i mange tilfeller enda mer overfor andre, er så skyhøye at folk ikke mestrer det. I vernet for kravene blir vi faktisk kjempeegoister. Fornuften bukker under. Resultatet tror jeg havner ofte med ensomhet, individualisme og der igjen kommer angsten og depresjonene.
Hvor ble det av FORNUFTEN? – spør jeg meg selv om mange ganger. Det er for eksempel i tilfeller der jeg ser at lekestativer for barn ikke blir godkjente fordi barnet kan falle ned og slå seg. Eller når jeg som lovlig røykende blir bedt om å gjemme meg så ikke foreldre eller barn ser at jeg røyker. (Tobakk er fortsatt lovlig her i landet) Ja – det er kanskje skadelig. Det er klart at barnet slår seg når det detter ned. Og jeg VET det er skadelig å røyke, ikke bare for meg selv men også for de som er i nærheten av meg. Jeg tror jeg lærer best ved å bruke fornuft. Et barn lærer når det detter ned og slår seg. Årsaken til at han datt ned bør han lære av og ikke gjøre en gang til. Jeg må også lære meg at det er fornuftig å vise hensyn når jeg røyker – til tross for at jeg ikke helt skjønner hvorfor det reageres så sterkt på at et barn ser jeg røyker, mens det sitter foran tv og ser film med mennesker bli drept – uten at noen reagerer på det. (vel,,, her kunne jeg sagt mye kjenner jeg… ;-)))
Livet handler mye om å slå seg. Slå seg – stå opp igjen – og å lære av det. Det er gjerne meg selv som må lære av de feilene jeg gjør. Selvfølgelig er det også ofte greit at andre kan lære av de feilene jeg gjør. Og hva er feil? Vel, det er i de fleste tilfeller der jeg selv innser at jeg skader meg selv eller andre. Så skal man jo også tenke over hva andre mener er feil med deg. Men de andre har ikke alltid rett! Jeg pleier ofte å si at jeg gjør så godt jeg kan – og bedre kan jeg ikke gjøre det. Det burde faktisk holde.
Angst og depresjoner tror jeg handler i stor grad om de kravene som blir stilt til oss. Kravene som blir stilt oss allerede fra dagen vi blir født og får tildelt en blå lue fordi du er gutt. Ofte begynner det allerede der. Kanskje enda mer hvis du er født jente. Fra 5 års alder går du vekk fra en stort sett sorgfri barndom og inn i skole, institusjon, jobb. Fra første skoledag kreves det noe av DEG. Fra denne dag kan du ikke lenger bare si at; – jeg er bare et barn; eller: – jeg er bare et menneske.
Jeg prøver å si til meg selv hver dag: Jeg ER bare et menneske. Jeg vet jeg alltid gjør mitt beste. Det innebærer at jeg gjør mye feil, men også mye som er veldig bra. Jeg har lært av livet mitt og jeg er glad for at jeg har følelser som jeg kan gå å kjenne på. Angsten og depresjonene har også lært meg masse. Jeg er ikke stakkarslig. Jeg betyr noe. Jeg kjenner godt at jeg lever og i dag vil jeg gå ut og leve igjen – med alt det måtte innebære.
Det er jo det livet handler om. Å kjenne at man lever. Og å kjenne på alt det innebærer. Men det er tøft. Jeg prøver å lære meg at angsten og depresjonen skal jeg selv styre – ikke la de styre over meg. Det er tøft – og det er dessverre veldig ensomt.Og jeg vet alt om hvor vanskelig det er.
STØRST AV ALT ER KJÆRLIGHETEN ! 