Psykisk helse – nettverk, nettsteder, organisasjoner og hjelpetelefoner

Langt der fremme

ser jeg at skyene revner,

og sola bryter igjennom.

Dit skal jeg!

 

For uansett hvor tungt livet kan fortone seg
og hvor mange mørke skyer som truer i horisonten,
skinner det alltid en klar sol bak der et sted.

Og hvert lille solglimt vi klarer å ta til oss,
hjelper oss til å ta enda et skritt
på den vanskelige veien…

Tilbake til livet!

(http://www.sosialangst.com/)

Angstringen

Angstringen er en selvhjelpsorganisasjon for mennesker med angst. Siden har mye informasjon om angst og behandling av angst. Organisasjonen drives på idealistisk og frivillig basis, men med noe støtte fra det offentlige.

The Farm

Nettstedet ønsker å frambringe opplysning og større kunnskap om psykiske lidelser, med særlig vekt på de nevrotiske sykdommene som faller innunder diagnosene for angst og depresjon. Nettstedet drives av mennesker som selv enten har eller har hatt angst eller depresjon.

Akuttpost.no

Informasjonsside om psykiatri og psykiske sykdommer og – lidelser.

Alltid-alene

Forum for mennesker med psykiske problemer. Forumet er skjermet for tryggheten til medlemmene, og du må registrere deg for å delta.

BipolarNorge

Diskusjonsforum for dem som har bipolar lidelse (manisk depresjon).

Bipolart treffpunkt

Møtested for dem som lever med bipolar lidelse.

Det Gjelder Angst

Møteplass for mennesker med angst eller med interesse for lidelsen. Her kan du finne faktainformasjon om angst, profiler av mennesker som sliter med angst, møteplass med mulighet for å komme med innlegg, artikler og kronikker samt en del pekere.

Egils side om angst

En nettside om angst.

Interesseorganisasjonen for PTSD-rammede og deres pårørende

… har et ønske om å være møtested og nyttig verktøy for å få informasjon om sykdommen (posttraumatisk stresslidelse), samt ulike behandlingsformer.

Oss Med Angst

Et diskusjons-fellesskap for mennesker som sliter med angst, depresjoner eller andre lignende lidelser

Sosfob

Diskusjonsforum for mennesker med sosial fobi.

Sosial angst

Mailingliste for mennesker med sosial angst.

Stille-vann

Diskusjonsforum hvor temaer innen psykisk helse er i fokus.

Stillheten … et lys i mørket

Et fristed der du kan treffe likesinnede og prate om alt og ingenting. Siden er spesielt relatert mot angst og depresjon.

European Federation of Psychology Students’ Associations (bel)

Den europeiske organisasjonen for psykologistudenter.

HumaNova

Nordisk institutt for psykosyntese og transpersonell psykologi, alternative retninger innenfor psykologien.

Journal of Neurology (nl)

Tidsskrift for europeiske nevrologer. Bestill blant annet artikler over e-post.

Psychology (usa)

Nettstedet er ikke noen faglig ressurs, men en kan stille eksperter spørsmål. En kan også leke «Psykologi-leker» (!)

Psykologi

Nettsted som tar sikte på å spre kunnskap og informasjon om psykologi, både innenfor teori, forskning og praksis. Artikler legges til jevnlig.

Aurora

Støtteforening for mennesker med psykiske helseproblemer.

Felles Utvikling

Et tilbud til ungdom mellom 14 og 25 år, som kan ta kontakt om de opplever psykiske problemer, problemer med rus eller har det vanskelig og ikke takler det på egen hånd.

Forum for Psykologer i Skolen

En interesseorganisasjon for psykologer som jobber i skoletilknyttet virksomhet, oftest i Pedagogisk-Psykologisk Tjeneste, PPT.

Institutt for Gruppeanalyse

Instititutt for Gruppeanalyse har som formål å styrke det psykoterapeutiske tilbud i Norge ved å sørge for kvalifisert utdannelse i gruppeanalyse.

Mental Helse Ungdom

Denne medlemsstyrte ungdomsorganisasjonen som er en del av Mental Helse Norge, er til for ungdom som har eller har hatt psykiske problemer, ungdom som er pårørende eller som interesserer seg for psykisk helse.

NFBUI

NFBUI er en interesseforening for barne-og ungdomspsykiatriske poliklinikker, klinikkavdelinger og behandlingshjem i Norge.

Norsk forening for familieterapi (NFFT)

Norsk forening for familieterapi er en interesseforening for fagfolk.

Norsk Forening for Kognitiv Terapi

Ønsker å informere om kognitiv terapi i Norge, fagets anvendelse og utvikling, og arbeide for å høyne kvaliteten av terapi og forskning.

NOSCO

Norsk Organisasjon for Supervisjon, Coaching og Organisasjonsutvikling er en ideell organisasjon for organisasjoner og personer.

Psyk Opp

Stiftelsen psykiatrisk opplysning er en organisasjon som vil bidra til større åpenhet og kunnskap om psykiatri og psykiske lidelser. Her kan du bestille diverse opplysningsmateriell, få en oversikt over aktuelle kurs samt finne endel nyttige pekere.

WSO – Landsforeningen We Shall Overcome

Støtteforening for mennesker i psykiatrien og deres venner. Siden inneholder bl.a. informasjon om medisinering.

Mental Helse Norge

Organisasjon som arbeider for større forståelse for mennesker med psykiske problemer. Du finner nyheter, hjelpetelefon, arbeidslivstelefon og nettjenesten Si det med ord, hvor du kan skrive og få svar tilbake.

Rådet for psykisk helse

Denne humanitære organisasjonen har som formål å redusere og bekjempe psykiske lidelser. Nettsidene har nyheter og temainndelt informasjon, samt artikler fra bladet «Psykisk helse».

Ananke

Støtteforening for folk med tvangslidelse (OCD) og pårørende.

Angstringen

Angstringen er en selvhjelpsorganisasjon for mennesker med angst. Siden har mye informasjon om angst og behandling av angst. Organisasjonen drives på idealistisk og frivillig basis, men med noe støtte fra det offentlige.

Bipolarforeningen

Interesseorganisasjon for mennesker med bipolare lidelser i Norge.

Landsforeningen for Pårørende innen Psykiatri

LPP skal sikre et helhetlig og individuelt tilpasset tilbud for alle alvorlig psykisk syke og deres pårørende.

Nettros

ROS er en interesseorganisasjon for alle som er berørt av spiseforstyrrelser. På sidene finnes informasjon om anoreksi, bulimi og tvangsspising, samt oversikt over fylkeslagenes adresser og aktiviteter.

Norsk Forening for Integrativ Terapi

NFIT organiserer integrative terapeuter og studenter under utdanning. Foreningens formål er å organisere utdanning, kurs, seminarer og å ivareta faginteressene til utøverne av integrativ terapi.

Norsk Psykiatrisk Forening

NPF er en spesialforening innen psykiatri, tilknyttet Den norske lægeforening. Skal bl.a. jobbe for å synliggjøre det psykiatriske fagområdets betydning innen norsk helsevesen og fremme psykiatriens utvikling.

Organisasjonen for private barneverntiltak

Interesseorganisasjon for private tiltak som tilbyr det offentlige plasseringer etter lov om barneverntjenester. Tilbyr kurs og fagseminar.

Barnepsykiatriprosjektet

Prosjektet har som formål å videreutdanne 15 nye barne- og ungdomspsykiatere i Nordland, Troms og Finnmark.

BUP Midt-Norge

BUP (barne- og ungdomspsykiatrisk enhet i helseforetak) er en av spesialisthelsetjenestene innenfor sykehusene.

DagavdelingsNettverk (DN)

DagavdelingsNettverk (DN) er en sammenslutning av psykiatriske dagavdelinger i Norge. Nettverket er beregnet på alle psykiatriske dagavdelinger som i hovedsak baserer sin virksomhet på gruppeterapi og behandling av personlighetsforstyrrelser.

Kulturnettverket Innlandet

Et uformelt kulturnettverk mellom kommuner, psykiatriske sykehus og andre relevante institusjoner. Arbeider med informasjon, samordning og utvikling av kulturaktiviteter.

NFBUI

NFBUI er en interesseforening for barne-og ungdomspsykiatriske poliklinikker, klinikkavdelinger og behandlingshjem i Norge.

Regionsenter for barn og unges psykiske helse

RBUP Øst og Sør utvikler og driver utdanning, forskning, fagutvikling og informasjonsvirksomhet innen psykisk helsevern for barn og unge.

Senter for barne- og ungdomspsykiatri i Oslo

Senter for forskning og undervisning om barne- og ungdomspsykiatri.

St. Olavs Hospital: Barne- og ungdomspsykiatrisk klinikk

Utreder og behandle barn og unge med psykiske problemer samt yter familiehjelp og forebygger. Driver i tillegg spesialistutdanning for helsepersonell. En del av Helse Midt-Norge.

The American Journal of Psychiatry (usa)

Amerikansk psykiatri-fagtidsskrift.

Anti-Psykologisk Og Anti-Psykiatrisk Side

Om en privatpersons negative erfaringer med terapi. Pekere til avisartikler om emnet.

Informasjon om Psykiatri

I denne prosjektoppgaven settes det søkelys på informasjon i psykiatrien.

Kirkens SOS

Kirkens SOS er en døgnåpen krisetjeneste for den som er i umiddelbar fare for å ta sitt eget liv, og for den som er i følelsesmessig eller eksistensiell krise. Telefonnummeret er 815 33 300. Du kan også sende e- post.

Anonyme Foreldre av Mobbeofre

Råd til foreldre, tips hvis du har mistanke om at barnet ditt blir mobbet og debattforum om mobbing.

Arbeidslivstelefonen Ny

Rådgivningstjenesten i regi av Mental Helse Norge, er et tilbud til både arbeidstakere og arbeidsgivere. Her kan du få råd og noen å snakke med om trakassering, mobbing, sykefravær, lover og regler.

Manifest mot mobbing

Informativt nettsted og idébank for offentlig tiltaksplan: Manifestpartene har en visjon om nulltoleranse mot mobbing.

VG: Mobbing

Samling av artikler som omtaler mobbing.

Kors på halsen

Røde Kors-telefonen for barn og ungdom har telefonnummer 800 333 21. Også på nettstedet for telefonen, «Kors på halsen», kan barn og unge anonymt melde og få svar fra voksne. Her er også diskusjonsforum og temasider.

Landsforeningen mot mobbing på arbeidsplassen

Informasjon om hva det vil si å bli mobbet på arbeidsplassen, hvem som mobbes og konsekvensene av mobbing.

Mobbelista

Her kan du sette deg opp på en postliste og utveksle tanker og erfaringer med andre om mobbing.

Stopp JobbMobben

Informasjon om mobbing på arbeidsplassen. Hvem som rammes, hvilke konsekvenser det får og konferanser organisasjonen holder.

The Mobbing Encyclopaedia (se)

Informasjon om mobbing på arbeidsplassen m.m.

Tore Lende: Mobbing

Siden er litt vanskelig å bruke, men har mye bra og viktig stoff anngående mobbing.

Leve

Landsforeningen for etterlatte ved selvmord.

Universitetet i Oslo: Seksjon for selvmordsforskning og -forebygging

Nettstedet til dette nasjonale kompetansesenteret er en ressursbank for selvmordsforskning og -forebygging, og har til hensikt å presentere aktuell informasjon på det suicidologiske fagområdet. Her er også «Krisehjelp» og henvisning til andre ressurser.

Krisehjelp

Til de som strever med selvmordstanker, eller kjenner noen som gjør det.

Leve Vestfold

Regional organisasjon med råd og informasjon til etterlatte ved selvmord.

Suicidologi

Tidskrift om selvmord. Utgis av Universitetet i Oslo, Seksjon for selvmordsforskning og -forebygging.

IKS – Interessegruppa for Kvinner med Spiseforstyrrelser

Medlemsorganisasjon for kvinner som har eller har hatt spiseforstyrrelser. Nettsidene har informasjon om ulike typer spiseforstyrrelser, om lokallagene etc.

Lommelegen: Spiseforstyrrelser

Temasenter om spiseforstyrrelser med redaktør Finn Skårderud – som er ekspert på dette området. Her finner du nyheter, artikler, bokanbefalinger og utfyllende informasjon.

Nettros

ROS er en interesseorganisasjon for alle som er berørt av spiseforstyrrelser. På sidene finnes informasjon om anoreksi, bulimi og tvangsspising, samt oversikt over fylkeslagenes adresser og aktiviteter.

Senter for Spiseforstyrrelser (SFS)

Her kan du få informasjon, råd og veiledning vedrørende spiseforstyrrelser. Senteret holder også foredrag, undervisning, temamøter og kurs rundt temaet.

Aksjonen mot anoreksi og bulimi

Forum, nyheter og informasjon om spiseforstyrrelser.

Landsforeningen for overvektige

Foreningens mål er blant annet å arbeide for at fedme blir definert som en kronisk sykdom.

Mirabellas lille side om tøffe tak i livet

En side for pårørende til unge med spiseforstyrrelser og/eller selvskadingsproblematikk.

Nasjonalt klinisk nettverk for spiseforstyrrelser (NKNS)

Nettverket representeres av sentrale fagpersoner og skal gjøre det lettere for behandlingsapparatet å samarbeide og behandle pasienter på tvers av regionene

HJELPETELEFONER:

UNG HELSE – hjelpetilbud for ungdom Trenger du noen å snakke med? Det finnes mange hjelpetelefoner du kan ringe dersom du trenger hjelp eller informasjon om forskjellige tema. Noen av telefonene har døgnåpent. Her får du en oversikt over en rekke slike telefoner som omhandler ulike problemstillinger. Besøk siden http://www.unghelse.no/wips/1889661886/

NO ABUSE – HJELPETELEFONER 

Finn nr til mange hjelpetelefoner her: http://www.noabuse.no/hjelp1.htm

døgnåpne hjelpetelefoner; http://www.noabuse.no/dognvakt.html

HELSE NORD Det finnes flere landsdekkende hjelpetelefoner der pasienter eller mennesker i en vanskelig livssituasjon kan få nyttig hjelp. Vi har samlet noen her. Linkene går rett til telefonenes internettsider.

http://www.helse-nord.no/category2858.html

INFOTELEFONER FOLKEHELSEINSTITUTTET 

(KLIKK LINKEN OVERFOR)

  • SUSS-telefonen
    Tlf: 800 33 866
    Åpent: Hver dag hele året, kl. 12-18.
    Pris: Gratis (grønt nummer)
    Målgruppe: Ungdom.
    Funksjon: Innringerne kan være anonyme og kan dessuten velge om de vil snakke med en mann eller en kvinne. Alle spørsmål om samliv, seksualitet og prevensjon blir besvart.
    Nettadresse: https://www.suss.no
  • Telefon for seksuell helse
    Tlf: 810 02 244
    Åpent: man-tor kl. 20-22.
    Pris: Nærtakst
    Målgruppe: Unge voksne
    Funksjon. Rådgivning og veiledning. Innringer kan få snakke med lege eller rådgiver, samt få ringt inn resept på nødprevensjon til nærmeste apotek. Tjenesten har oversikt over hvor i nærmiljøet det er hjelp å få.
  • Informasjonstelefonen om aids
    Tlf: 810 03 200
    Åpent: man-tor kl 09-13 og 18-20
    Pris: Nærtakst
    Målgruppe: Alle
    Funksjon: Helsepersonell svarer på spørsmål om hiv og aids. Innringer kan være anonym.
    Finansieres av Statens helsetilsyn.
  • Homofiles ungdomstelefon
    Tlf: 810 00 277
    Åpent: Alle dager hele året kl. 16-22
    Pris: Nærtakst
    Målgruppe: Ungdom
    Funksjon: Unge homofile svarer på spørsmål om homofili, forelskelse, identitet og sikrere sex. Innringer kan være anonym, telefonnummeret kommer heller ikke på telefonregningen. Drives av ungdomsgruppa i Oslo, Landsforeningen for Lesbisk og Homofil frigjøring.

Unge homofile hjelper unge

Homofiles ungdomstelefon består av frivillige unge homofile og lesbiske man kan ringe for å snakke om identitet, forelskelse og seksualitet.

– Mellom oss og innringerne finnes ingen profesjonell barriere, sier koordinator Jan Bakke.

De er seks faste og fire ekstravakter som gratis tar et tak ved Homofiles ungdomstelefon. Alle er unge. Og alle er homofile eller lesbiske.

Koordinator Jan Bakke tror telefonvaktenes unge alder og at de selv er homofile gjør det lettere for ungdom å ta kontakt.

Der egne erfaringer eller kunnskaper stopper, henviser de innringerne dit kompetansen finnes. Det kan være psykolog. Det kan være lege.

– Vi skiller oss fra de andre hjelpetelefonene fordi telefonvaktenes egne erfaringer er kilde til råd og hjelp, sier koordinator Jan Bakke. – Dessuten er vi er den eneste telefonen som retter seg spesielt mot homofile og lesbiske.

Hovedtyngden av de 300 telefonene som Homofiles ungdomstelefon besvarer hver måned, dreier seg om hiv og aids. På tross av at innringerne er vokst opp med aidstrusselen og en konstant informasjonsstrøm om sykdommen, dreier de fleste aidsspørsmålene seg om smitteveier og frykt for å ha blitt smittet.

– Disse telefonene kommer gjerne fra folk som har oppsøkt risikosituasjoner. Vår oppgave er først å berolige. Deretter opplyse og gi råd.

– Vi opplever at mange innringere engster seg vel mye for nettopp aids. Det er jo andre kjønnssykdommer, som gonoré, som smitter lettere. Men engstelsen er vel et uttrykk for hysteriet som har vært om aids. – Samtidig trengs det fortsatt informasjon. Det er en god del unge homofile som har distanse til aids. De føler at sykdommen tilhørte forrige generasjon og at det ikke er en trussel som angår dem, sier Bakke.

Som landsdekkende støtte- og informasjonstelefon har Homofiles ungdomstelefon operert i to år. Telefonvaktene velges ut ved intervju og alle som er på jobb skal være kurset i sikrere sex og samtaleteknikk. Alle telefonvaktene må skrive under på en taushetserklæring.

Telefonen retter seg mot aldersgruppa 13-26 år. De fleste innringerne er i gruppen 19-22 år. Litt flere gutter enn jenter tar kontakt. Tlf: 810 00 277

(Jeg tar forbehold om at feil telefonnummer KAN være feil oppgitt på sidene jeg har funnet dem)

Å leve med «lidelsen» angst og depresjoner

      I anledning Verdensdagen for psykisk helse 10 oktober vil jeg gjerne komme med noen betraktninger og tanker rundt det å leve med angst og depresjoner. Jeg har levd med dette som en stor del av livet mitt i over 30 år. Allikevel sitter jeg ikke med noen fasit på hvordan man skal leve med det eller hva som er årsaken. Jeg har bare tanker og mine egne erfaringer som jeg gjerne vil dele.

 

”Det er bare den som har opplevd det selv som vet hva det å ha psykiske lidelser i hverdagen er”, hører man ofte.

 

Jeg synes det er en sannhet med visse modifikasjoner.

 

Å leve med MIN angst og depresjon er det nok bare jeg selv som kan sette meg inn i – og ofte kommer til og med meg jeg selv til kort. Angsten og depresjonene lever sine egne liv og rammer ofte da du minst forventer det. Uavhengig av situasjonen – uavhengig om du befinner deg alene eller sammen med andre og ikke minst hvem de andre er. Sånn sett er også angst og depresjon en ”lidelse” – fordi den ofte rammer i situasjoner hvor man ikke venter seg at den skal ramme. Men angst og depresjon vil jeg si også er en del av livet mitt som jeg har fått lære mye av. Etter å ha levd mange år med denne ”diagnosen”, har jeg lært meg å leve med den og jeg har lært meg å ofte takle den. Slik sett er jeg heldig.

 

Nå håper jeg leseren forstår at jeg ikke mener jeg er heldig som har levd med angst og depresjon. Men når man er kommet så langt som jeg har at jeg kan klare å være ”herre over” denne såkalte lidelsen – så innser man også at å leve med angst og depresjon har vært med å skape meg som det menneske jeg er. Den har – tror jeg – gjort meg mer ydmyk, medfølende og åpen for hva andre mennesker gjennomgår i ulike faser i livet sitt. Ja for ALLE har vi nok opplevd det – det å være redd, engstelig, deppa og umotivert.

 

Det er jo også her at mange mennesker misoppfatter den som er syk av angst og depresjoner. Det å leve med angst og depresjoner kan ikke sammenlignes med å grue seg til noe, eller føle seg trist i enkelte situasjoner, eller redd og engstelig. Det forunderlige med å leve med angst og depresjoner ligger nettopp i det jeg skriver: ”man lever med det”. Stort sett hele tiden.

 

Jeg har mange ganger i livet mitt blitt møtt med holdninger at jeg er stakkarslig. Det er kanskje i de situasjoner hvor jeg har trekker meg vekk – kanskje i de situasjoner hvor jeg kan kjenne kanskje særlig angsten tar overhånd og hvor jeg ikke mestrer å styre den. Det kan også være i perioder hvor depresjonen er særlig ille og hvor jeg kanskje finner det best å være alene. Man blir ofte møtt med: ”skjerp deg”!

 

Man oppleves i veldig mange situasjoner som negativ og kjedelig. Man vil jo gjerne ikke være sånn – og ofte reddes man av å ta medisiner eller bruke alkohol som medisin. Eller leke klovn. Det har jeg gjort mange ganger. Inni meg raser det med følelser, angst og redsel – men jeg overdøver det med å spille klovn, en slags hyperaktiv klovn.

 

Det finnes selvfølgelig grader av angst og depresjon. Noen lange perioder i livet mitt har jeg levd godt og følt meg fri. Jeg tror jeg kan si at det er i de perioder i livet mitt hvor jeg har opplevd stabilitet. Stabilitet og ro. Trygghet og sikkerhet. Det er ikke til å komme utenom at vi her også snakker veldig ofte om trygghet og stabilitet når det gjelder jobb, skole og selvfølgelig økonomi. Dette gjelder for min situasjon – men for andre kan det jo også handle om stabilitet når det gjelder kjærlighetsliv eller endringer i familiesituasjoner for eksempel.

 

Bare det.. – vil kanskje noen si. Det er jo slik livet er! Ups and downs. Alle er vi der. Ingen går gjennom livet uten å støte på problemer. Det er sant. Jeg føler ofte at det handler om utgangspunktet. Hvordan du er som mennesketype og hva det er livet ditt som har gjort deg til den du er. Vi er ikke alle like sterke. Vi har ikke samme livshistorie alle sammen. Vi er unike individer med hver vår oppvekst og bakgrunn.

 

Jeg skal være forsiktig med å si noe om hvorfor jeg har levd med angst og depresjoner mange år av mitt liv og sette dobbelstrek under – ”DETTE er årsaken!”. Det er i tilfelle privat og jeg vet jo ikke helt selv heller hva som er hovedårsak. Men jeg må jo si at det å ha en annen legning enn ”normalen” har vært med på å gjøre livet mitt, oppveksten min – i beste fall annerledes. Her vil nok også mange si at DET kan vel ikke være så stort problem – homofili er ok! Jeg er jo selvfølgelig enig. Jeg har selvfølgelig aldri hatt noe imot homofili. Jeg er glad for at jeg er homofil! Men det er noe helt annet å være i den situasjon å oppleve deg annerledes, nesten ulovlig – når du som liten gutt opplever å være betatt av en av samme kjønn. Man vet ikke alltid at ”dette” har et navn – homofil – men man skjønner fort at dette ikke er noe man skal utbasunere eller noe din familie eller dine venner vil bli særdeles glad for å få høre om. Å vokse opp som homofil på syttitallet var nok også ganske annerledes enn det er i dag. Jeg visste jo knapt nok at det fantes. Jeg var alene om dette – på mer enn en måte.

 

Løgnene. Fortielsen. Ensomheten rundt de ulovlige tankene. INGEN å snakke med. Man tør nesten ikke si ordet selv engang i redsel for at da er du DET da jo. Det er klart at å kanskje leve med denne fortielsen i mange år vil prege deg som menneske i fremtiden. Selv også når du endelig har stått frem og til og med fått aksept av de som er viktige for deg. Annerledesheten og fordommene lever der ute allikevel og man må leve med det og støte på det OFTE. Det har jeg jo fått merke – ikke minst her på bloggen.

 

Vel, jeg er glad for at det i dag er lettere å stå frem som homofil. Samfunnet aksepterer oss lettere når vi endelig står frem som det 100 % menneske vi er. Jeg tror bare ikke at vi er kommet så langt i dag heller, at tanken og opplevelsen av å føle seg annerledes, ER særlig annerledes. Jeg tror i alle fall at det i mange tilfeller er i slike situasjoner at man utvikler angst og depresjon. Når man er i situasjoner hvor man ikke styrer selv det man utsettes for. Når man føler seg annerledes og oppleves annerledes enn dette NORMALE – det vanlige. Fasitmennesket har jeg ofte kalt det.

 

Å leve opp til idealene – eller fasitmennesket – er en tøff kamp som preger livet til veldig mange av oss i dag. Slik har det jo også vært opp gjennom historien. Med moter, trender, religioner, og forventninger man får gjerne skapt av mediaer, kanskje særlig gjennom tv.

 

Jeg må være litt humoristisk og si at her har jeg vært særdeles uheldig.

 

Jeg har hele mitt liv vært tykk. Jeg er litt femi. Jeg er homo. Jeg er enslig. + + + Og ikke minst: Jeg har levd med angst og depresjoner. Man kan jo le litt av dette. Og her igjen vil vel kanskje noen si at: Herregud så stakkarslig! Jeg er enig – men motsatt. Jeg synes det er stakkarslig av samfunnet å ikke godta at vi alle er født ulike og at det ikke finnes noen fasiter. Men alle disse faktorene spiller inn på livet mitt og avgjør hvem jeg er og hva jeg skal oppfattes som.

 

Det snakkes så ofte om livsstilssykdommer. Skylden på livsstilsykdommene legges ofte på den enkelte. DU er tykk – du må slanke deg!. Det er alvorlige beskyldninger å komme med overfor en jente som sitter over doskålen og spyr for å få opp maten hun har overspist for å bli som sangidolet sitt, eller som samfunnet forventer av henne. Det er ikke farlig å være tykk. Det farlige er å lage tanker inni hodene på folk at du ikke er normal.

 

Samfunnet må ta denne skylden. Kravene vi stiller, ikke bare overfor oss selv men faktisk i mange tilfeller enda mer overfor andre, er så skyhøye at folk ikke mestrer det. I vernet for kravene blir vi faktisk kjempeegoister. Fornuften bukker under. Resultatet tror jeg havner ofte med ensomhet, individualisme og der igjen kommer angsten og depresjonene.

 

Hvor ble det av FORNUFTEN? – spør jeg meg selv om mange ganger. Det er for eksempel i tilfeller der jeg ser at lekestativer for barn ikke blir godkjente fordi barnet kan falle ned og slå seg. Eller når jeg som lovlig røykende blir bedt om å gjemme meg så ikke foreldre eller barn ser at jeg røyker. (Tobakk er fortsatt lovlig her i landet) Ja – det er kanskje skadelig. Det er klart at barnet slår seg når det detter ned. Og jeg VET det er skadelig å røyke, ikke bare for meg selv men også for de som er i nærheten av meg. Jeg tror jeg lærer best ved å bruke fornuft. Et barn lærer når det detter ned og slår seg. Årsaken til at han datt ned bør han lære av og ikke gjøre en gang til. Jeg må også lære meg at det er fornuftig å vise hensyn når jeg røyker – til tross for at jeg ikke helt skjønner hvorfor det reageres så sterkt på at et barn ser jeg røyker, mens det sitter foran tv og ser film med mennesker bli drept – uten at noen reagerer på det. (vel,,, her kunne jeg sagt mye kjenner jeg… ;-)))

 

Livet handler mye om å slå seg. Slå seg – stå opp igjen – og å lære av det. Det er gjerne meg selv som må lære av de feilene jeg gjør. Selvfølgelig er det også ofte greit at andre kan lære av de feilene jeg gjør. Og hva er feil? Vel, det er i de fleste tilfeller der jeg selv innser at jeg skader meg selv eller andre. Så skal man jo også tenke over hva andre mener er feil med deg. Men de andre har ikke alltid rett! Jeg pleier ofte å si at jeg gjør så godt jeg kan – og bedre kan jeg ikke gjøre det. Det burde faktisk holde.

 

Angst og depresjoner tror jeg handler i stor grad om de kravene som blir stilt til oss. Kravene som blir stilt oss allerede fra dagen vi blir født og får tildelt en blå lue fordi du er gutt. Ofte begynner det allerede der. Kanskje enda mer hvis du er født jente. Fra 5 års alder går du vekk fra en stort sett sorgfri barndom og inn i skole, institusjon, jobb. Fra første skoledag kreves det noe av DEG. Fra denne dag kan du ikke lenger bare si at; – jeg er bare et barn; eller: – jeg er bare et menneske.

 

Jeg prøver å si til meg selv hver dag: Jeg ER bare et menneske. Jeg vet jeg alltid gjør mitt beste. Det innebærer at jeg gjør mye feil, men også mye som er veldig bra. Jeg har lært av livet mitt og jeg er glad for at jeg har følelser som jeg kan gå å kjenne på. Angsten og depresjonene har også lært meg masse. Jeg er ikke stakkarslig. Jeg betyr noe. Jeg kjenner godt at jeg lever og i dag vil jeg gå ut og leve igjen – med alt det måtte innebære.

 

Det er jo det livet handler om. Å kjenne at man lever. Og å kjenne på alt det innebærer. Men det er tøft. Jeg prøver å lære meg at angsten og depresjonen skal jeg selv styre – ikke la de styre over meg. Det er tøft – og det er dessverre veldig ensomt.Og jeg vet alt om hvor vanskelig det er.

Verdensdagen for psykisk helse 10 oktober

Verdensdagen for psykisk helse markeres i dagene rundt 10. oktober. Tema for 2008 er «Livet går opp og ned for alle».

Den 10. oktober er det Verdensdagen for psykisk helse. Organisasjonen Mental Helse jobber sammen med Helsedirektoratet for å inspirere til arrangementer og markeringer over hele landet denne dagen. I fjor var temaet ungdom og psykisk helse, og halvparten av alle ungdoms- og videregående skoler markerte dagen.

 

I år er det den voksne delen av befolkningen som er målgruppen, og vi lurer på om det kan være interessant for deres organisasjon å gjøre noe for å delta i dette løftet ved å sette psykisk helse på dagsorden. Dere har et stort nettverk med engasjerte mennesker, og når ut til mange.

Arrangementer i SKIEN

Sted: Sykehuset Telemark
Markering av Verdensdagen
Arrangør(er): 
Dato: 10. oktober
Tidspunkt: 
Annen info: 

Sted: City bygget , 4 etg .
Åpent hus , Servering av kaffe kaker .
Arrangør(er): LPP Telemark og ADHD Telemark
Dato: 10. oktober
Tidspunkt: kl 11.00 til 15.00
Annen info: 

Sted: Lie kultur og aktivitetssenter
Servering av Afrikansk mat og informasjon om flyktninger, helse og traumer. Afrikansk kulturinnslag.
Arrangør(er): Flerkulturelt utvalg, Afrikansk kulturforening og internasjonalt senter
Dato: 11. oktober
Tidspunkt: 10-12
Annen info: 

Sted: Kino 1, Skien
Gratis fagseminar om flyktninger og psykisk helse/traumer. For alle!
Arrangør(er): Skien kommune
Dato: 16. oktober
Tidspunkt: 12-15.45
Annen info: Påmelding om du ønsker å delta!

Sted: Kreativt verksted, Borgengården
Åpne dager på kreativt verksted torsdag og fredag. Gratis kaffe og kake. Utstilling av arbeider.
Arrangør(er): Kulturavdelingen
Dato: 9. oktober
Tidspunkt: 11-15
Annen info: 

Sted: Sykehuset Telemark, konferanseavdelingen
Populærmedisinske foredrag med tema «Livet går opp og ned for alle»
Arrangør(er): Sykehuset Telemark
Dato: 14. oktober
Tidspunkt: 18-20.30
Annen info: 

Sted: Internasjonalt senter, Holbergsgt. 27.
Åpent hus ved internasjonalt senter. Gratis pizza og informasjon.
Arrangør(er): Internasjonalt senter
Dato: 8. oktober
Tidspunkt: 17.30-20.30
Annen info: 

Sted: 
Foredrag på ungdomsskoler og videregående skoler med tema «alle har en psykisk helse»
Arrangør(er): Skolehelsetjenesten, Helsestasjon for ungdom og Helsetjenesten.
Dato: 2. oktober
Tidspunkt: 
Annen info: Foredragene strekker seg fra oktober til desember med oppstart 2.10

Sted: Kjøpesenteret Herkules
Teater Egal spiller oppsetningen «Sinna mann».
Arrangør(er): Mental helse/Kirkens SOS og Røde kors
Dato: 1. oktober
Tidspunkt: 18.00
Annen info: 

Sted: Skien, Kaffee «Sitt ned»
Myldring i byen sammen med flere organisasjoner. Kreative krefter i lokallag,innlegg,dikt,boklansering, musikk
Arrangør(er): Mental Helse Skien
Dato: 10. oktober
Tidspunkt: kl. 18.00
Annen info: Si fra om du vil stå sammen med oss

Sted: Humaniteten Hus i Skien, Kverndalsgaten 7
«GOD Å SNAKKE MED» – SPENNENDE 3-TIMERS KURS SOM GJØR DEG TIL EN ENNÅ BEDRE SAMTALEPARTNER. Du lærer deg noen enkle teknikker for å bli en ennå bedre samtalepartner for venner, kolleger eller familie. Kirkens SOS har ut ifra 30 års erfaring med å snakke med mennesker i vanskelige situasjoner laget ti samtaletips – som kurset tar for seg på en frisk og uhøytidelig måte. Vårt ønske er at vi i ennå større grad kan bli flinkere og modigere til å snakke godt med hverandre når livet er tøft. Kurset er kjørt mange steder i landet, og er blitt svært godt tatt imot. Kurset passer for voksne i alle aldre og livs-situasjoner.
Arrangør(er): Kirkens SOS i Telemark
Dato: 15. oktober
Tidspunkt: 18:00 – 21:00
Annen info: Se våre nettsider: www.kirkens-sos.no/telemark

SE HVA SOM SKJER I DIN KOMMUNE OG FYLKE HER:

 

Bakgrunnen for Verdensdagen
·       Internasjonal dag, opprettet i 1992
·       De siste årene har dagen blitt markert med mer enn 1600 arrangementer over hele Norge, og stadig flere blir involvert.
·       Mental Helse Norge koordinerer arbeidet med Verdensdagen i samarbeid med Helsedirektoratet.

Hva skyldes psykiske problemer?
Noen psykiske lidelser er arvelige, men mange psykiske problemer skyldes spesielle hendelser eller påvirkninger fra miljø – andre igjen kan skyldes en kombinasjon av disse.

Psykiske problemer er vanlige. Tall fra Folkehelseinstituttet viser at omtrent halvparten av oss vil oppleve alvorlige psykiske problemer i løpet av livet. Det å ha noen å snakke med kan være avgjørende for håndteringen av problemene, og om man søker hjelp. For pårørende og andre som kjenner noen som sliter med psykiske problemer, kan det være vanskelig å vite hvordan man kan være en god støttespiller.

Folk skal bli mer robust
– Verdensdagen har i år som mål å øke befolkningens robusthet gjennom økt åpenhet og kunnskap om psykisk helse, sier Truls Bjaaland i Mental Helse.  – Vi ønsker blant annet å gi befolkningen noen konkrete tips om hvordan de kan bli bedre til å ta vare på seg selv og andre, og bli trygg på hvor de kan henvende seg hvis de trenger hjelp.

(Teksten er hentet fra Mental Helse sin hjemmeside www.mentalhelse.no)

 

 

Vi lever vanedannende og vi ser det knapt selv fordi vi er så vant til det.

Jeg leser og hører det overalt: Arbeidsledigheten er kjempelav. Det er nok jobber til alle!

Nå er jeg kanskje litt pessimist av natur også, men jeg synes denne tiden i påvente av jobb er veldig frustrerende. Det henger gjerne også sammen med at jeg ikke har vært ute i arbeidslivet på 5-6 år. 3 år av dem har jeg gått på høgskole og tatt Kultur Bachelor, to år har jeg vært syk, ironisk nok som følge av at jeg har jobbet for mye..

I denne tiden – i påvente av ledige jobber har jeg tid nok til å reflektere. I dag har jeg tenkt mye på butikker og butikk-kjeder. Vel, det ble litt mer om andre ting også. Jeg hadde vel bare et behov for å skrive ned litt ting ;-))

Her er dagens refleksjoner:

Når jeg skriver at jeg er pessimist av natur, gjelder vel det mest akkurat når det gjelder jobbmarkedet. Jeg er skremt fordi jeg i en tid -nærmere 20 år – har jobbet i dagligvarebransjen. Dagligvarebransjen vil jeg karakterisere som mye slit og svette – for veldig lite tilbake. Er det noe yrke i verden som skaper pessimisme mer en optimisme, så må det være dagligvarebransjen. Vel, slik var det iallefall i mine år i den bransjen. Det er å håpe at det har forandret seg, men når jeg er kunde i en dagligvarebutikk virker det ikke som at det akkurat har forandret seg mye. I den bransjen er det brukt masser av ukvalifiserte folk. – Ja, men trenger man være så kvalifisert for å kunne sitte i en kasse på en matvarebutikk da? – tenker vel du nå.. Tenk over dette neste gang du kommer i butikken og møter de ansatte der. Selvfølgelig ingen regel uten unntak – men nærbutikken eller de store dagligvarekjedene er ikke akkurat stedet du går til for å søke råd om matlaging. Og hva kan man egentlig forlange av en student sittende bak et pipende kasseapparat som egentlig har drømmer om å bli lege eller psykolog? Det er ikke det å yte servie og SELGE som er motivet til vedkommende. Det er å få lønn så man overlever studietiden. Om vedkommende selger MER enn andre får han eller henne samme lønn uansett. Og lønnen er dårlig. Veldig dårlig.

Den som blir rikest ved å ansette ukvalifiserte folk, studenter og «jo-yngre.jo-billigere» er mennesker og bosser som SteinRike Hagen (Stein Erik Hagen). Mat selger uansett. Mat må vi alle ha – uansett om det er dyrt eller det er dårlig service der vi kjøper den. Og SteinRike Hagen er rik nok. Hvorfor skulle han bry seg? Og matprisene må vi stilltiende bare godta. Iallefall alt så lenge som at vi ikke gjør det til en vane å dra fra butikk til butikk, veksle mellom kjedene og handle der hvor det til enhver tid er billigst. Det norske folk trenger ikke gjøre det i dag. Vi har ikke tid til det og penger har vi nok av. Ja, noen handler sågar sine matvarer på bensinstasjonen eller kjøper middagen på mcDonalds eller får middagen kjørt hjem av Peppes. Vi har råd til det.

Stilltiende godtar vi det meste. Livet vårt er blitt en vane. Vanen gjør også at vi ikke lenger stiller krav. Bakeren, kjøttmesteren, fiskeren og kolonialhandleren på hjørnet er blitt borte. Vi kan dra fra by til by på de store kjøpesentrene og vi opplever at alle sentrene er helt like. De store kjedene har overtatt vår verden og de spiser opp alle de små nærbutikkene. Der man møtte kjentfolk. Der man kunne sette varene på krita når man manglet penger, men det var greit for eieren av butikken kjente deg jo. Nærbutikken var nærmest en institusjon – for veldig mange et møtested. Butikken var så mye mer enn bare en butikk vi ville komme fortest mulig ut fra.

Det danner seg nærmest monopoler. I toppene sitter det eiere som eier strømmen like mye som de eier matbutikken. Så lenge penger strømmer inn bryr jo ikke de seg om de betalende er fornøyd med varen eller ikke. Går inntektskurven ned så tenker de automatisk nedskjæringer og billigere arbeidskraft. Aldri tenker de at de selger mer fordi folk vil ha kvalitet og kompetanse. De utnytter vår stilltiende vane. Vanen vår heter penger. Vi får alt for penger og penger har vi nok av. Er vi det minste misfornøyd så går vi til konkurrenten uten å tenke på at konkurrenten til syvende og sist er eid av samme person. Vanen vår er også lettvinthet. Vi har ikke tid til å stoppe opp. Vi er stadig i bevegelse. Vi vil kjøre helt til døren – aller helst vil vi ha varene kjøpt over internett, levert på døren.

Og det sprer seg. Bysentrumene blir like. Bysentrum er et kjøpesenter. Vi kan gå tørrskodde, under tak og vi får det samme tilbud enten vi handler på Lillehammer, en bydel i Oslo eller Skien. Bygdene blir nærmest nedlagde fordi kjøpesentret i den nærmeste byen stjeler bygdefolket. Veier blir lagt utenom bygdene, bygdene blir overlatt til rånerne. Snart forsvinner vel rånerne også. Bygdene dør jo.

Klart mange steder har dette gjort at man må tenke nytt. Jeg synes mange bygder er blitt flinke til å overleve og ta utfordringene. Ikke minst vil jeg skryte av min egen hjembygd Vågå.

Dette er mine refleksjoner og jeg ser at jeg virker pessimistisk. Verden går jo videre og vi med den. Men jeg synes kanskje det er sunnt å stoppe opp litt å tenke over hva vi er med på. Være litt mer kritiske til verden utenfor oss selv, datamaskinen og mobiltelefonen vår.

Når jeg reflekterer slik jeg gjør nå, så tenker jeg alltid at alt var bedre før. Det var det nødvendigvis ikke. Ikke alt. Men jeg tror vi hadde bedre tid til hverandre. Vi hadde dugnader og vi brydde oss – tror jeg, mer om hva våre medmennesker foretok seg. Trengte noen hjelp var vi flinkere til å stille opp. I dag lar vi heller være å ta telefonen hvis den jæ… naboen ringer igjen..  «-Vi har vel aldri jobbet så lite som nå» – er en vanlig oppfatning. Jeg synes det virker som at jobb tar all vår tid. Iallefall har vi mindre tid til å være sammen i familien og blant venner. Folk klager hele tiden på at de er slitne, trøtte og uopplagte.

Jeg er mitt eget forbilde i det jeg skriver om nå. Jeg merker at jeg ofte skjermer meg og trives godt i min egen lille trygge verden. Jeg går sjelden ut og besøker folk. Jeg snakker jo allikevel med dem gjennom sms og en sjelden gang over telefon. Best er det når livet bare passerer – sin vante gang. Hvorfor engasjere seg. JEG har det bra. Jeg opplever meg selv som veldig egoistisk – og det skremmer meg.

Vel, jeg kunne skrevet masse mer. Mye har jeg skrevet før også om avhengighet av mobiltelfoner og data bla. Jeg tror jeg savner noe i livet mitt. Jeg tror jeg er blitt et vanemenneske og jeg er så vant med det at jeg knapt ser det. Men jeg ser det litt for jeg skriver jo om det. Det kjennes faktisk deilig.

Datateknologien – ensomhetens verste fiende?

Ingenting gjør meg så glad som når venner eller familie uventet dukker opp på besøk. Uten forvarsel. Uten at de er blitt høflig invitert over en sms-melding.

Slik var det nemmelig før. Jeg kan enda huske det. Enda det ikke er så mange år siden, så er mobil og data blitt en så stor og viktig del av vårt liv at vi knapt kan huske hvordan vi klarte oss uten.

Joda, det er blitt så viktig for meg også. Men jeg kjenner i dag at jeg er så glad for at jeg husker den gamle tiden. Mange av de som vokser opp i dag er ikke klar over at det var slik før. I dag snakker vi med hverandre over mobilnettet. Tja, det er ikke alltid vi snakker med hverandre heller. Ofte er det bare korte meldinger. Ja ofte er det ikke engang hele ord når vi skriver.

Jeg er så gammel (enda jeg egentlig ikke ER så gammel) at jeg husker sentralborddamene. Kanskje mange ikke akkurat ønsker tilbake til DEN tiden, når man måtte være kjempeforsiktig med hva man sa over telefonen – fordi DE kunne høre. DE, var datidens «verste sladrekjerringer». Ville man vite nytt gikk man på besøk til sentralborddamen… Jeg husker vårt telefonnummer den dag i dag: 1245.

Det er så lett i dag å styre sin omgang med andre gjennom en maskin ikke større enn at den får plass i håndflaten. Og mindre og mindre blir den – både den fysiske omgangen og den fysiske maskinen.

– Jammen er det lettvint med mobil, hører man mange gamle si. Jeg er enig i det. Selv de eldre er blitt med på bølgen, endatil min mor. Men er det blitt litt for lettvint? Er mobil og datateknologi også blitt ensomhetens verste fiende? Når dette er sagt så vet jeg at mobil og data også har ført til at mennesker utvider sin omgangskrets. Men hva er kvaliteten på denne omgangen? Jeg mener kan ord vi skriver til hverandre erstatte den fysiske kontakten – ansikt til ansikt? Er en «klemz» like god når den serveres gjennom cyberworld som når den gis fysisk?

Mobil og data er forresten ikke en bølge. Det er kommet for å bli – og den utvikles mest sannsynlig i motsatt vei av det jeg prøver å belyse her. Det er jo allerede blitt slik at vi også kan se hverandre mens vi snakker, gjennom telefonen, webcamera osv.

Jeg er bare skeptisk til om maskiner kan erstatte menneskekontakten. Jeg er ikke skeptisk – jeg er redd utviklingen. Jeg er redd maskiner er blitt en ting «å gjemme seg bak» eller en «forlenget arm av oss selv». Har vel sagt det før i innlegg jeg har skrevet. Et smiletegn på mobilen forklarer egentlig så lite. Det sier ikke meg at alt er bra. Jeg må se mennesket for å se om alt er bra. Jeg må i det minste høre stemmen. Aller helst vil jeg SE at mine venner har det bra.

Og motsatt. Jeg har det ikke alltid bra. Mange ganger trenger jeg å snakke. Det er lite jeg får sagt gjennom en sms, msn eller hva nå alt heter. Noen ganger trenger jeg også noens nærhet. Fysisk nærhet. Noen ganger trenger jeg at noen SER meg.

Jeg tror ikke dette er spes for meg. Jeg tror det er noe alle mennesker trenger. Jeg er bare redd at dette skaper kalde samfunn. «love u» på en sms holder ikke for meg – jeg vil også kjenne at jeg er elsket.

U C??

Om å være alene om alt..

Jeg har alltid sagt: Man velger ikke å være alene, men man velger om man vil være to eller flere.

Selvfølgelig er det noen også som velger å være alene. Å være alene er ikke det samme som å være ensom. Noen liker seg best alene rett og slett. Og jeg er litt der også. Jeg synes mange ganger det er deilig å være alene. Men ofte skulle jeg ønske «jeg var to».

Det er deilig å være alene når livet går som planlagt og det ikke er større problemer i livet enn at man klarer å takle det selv. Men det er perioder i livet man lengter etter å ha en hånd å holde i, en annen å snakke med, eller en til som kan holde planken, stigen eller ta bort «møkka».

Jeg husker godt når min far døde. Med unntak av min mor – som ble alene, brått og brutalt, hadde mine søsken noen å dele sorgen med. Vel, det hadde jo også min mor, for alle tok seg jo selvfølgelig spesiellt av henne. Jeg tror det var første gang jeg alvorlig tenkte over hvor «heldige» mine søsken var som hadde noen å lene seg mot, snakke med og dele sorgen med. Joda, det var folk som tenkte på meg også, men gjerne var de ikke der akkurat da når jeg trengte det som mest. Ikke å klandre noen, for slik er det bare.

I sorg og smerte, og det opplever man jo nå og da hadde det vært deilig å være to.

Ofte drar jeg på ferier alene. Dette er jeg vel strengt tatt ikke nødt til. Det er mange som vil ha meg med. Men det er rart med det. Man føler seg ofte som femte hjul på vogna og det kan mange ganger være sårt å være på ferie og ha den følelsen. Det er nok ikke så mange som tenker over at det kan være sånn. De som har invitert deg med har jo gjort en god gjerning. Bare at de tenker det, kan være litt sårt.

Når man da drar mye alene på ferier så hadde det vært fint å kunne ha noen å dele inntrykk med. Da hadde det vært deilig å være to.

Jeg tenker masse. Det er kanskje en uvane man drar på seg det når man er mye alene. Dog har jeg ikke begynt enda å snakke med meg selv… Ikke alle tanker man har vil man dele med «hvermansen». Det kan være tanker om liv og død, de store og små spørsmål, ting man har inni seg og som føles for privat til å dele. Sånne innisegselvtanker – tanker man har om noe man frykter, sørger over, skulle ønske var annerledes med seg selv, om man er bra nok, hvordan man oppfattes, osv osv.. Når man er mye alene blir tanker som små fetisjer. Man tenker at man sikkert er den eneste som tenker sånn. Selvfølgelig kan man bruke venner til sånt. Men venner har ikke samme forhold til en som kjenner «alt» ved deg.

Det er i mørke kvelder, over et tent lys foran et peisbål, at man godt kunne tenke seg å være to.

Det er tøfft å klare seg økonomisk når man er alene. Det pleier å gå bedre når man har klart å lage seg en beredskapskonto som man kan ta av og bruke når toppene kommer, eller uventede ting skjer. Det er bare at denne kontoen synes aldri å bli stor nok og den tømmes ustanselig. Som alene må man gjerne ofre mer for å få denne kontoen opp og gå igjen. Man må gjerne droppe en ferie – som forresten alltid er dyrere for oss som reiser alene – eller man må droppe en luksusting. Feks så må man holde seg til First-price produktene i butikken. Det smaker puke, og man får eksem av såpen – men det er billig.

Noen ganger ser jeg med skjevt blikk på naboens søppeldunk når denne renner over av søppel fra hele hans 10 medlemmersfamilie, og jeg vet vi betaler akkurat den samme avgiften – der jeg går med mine ukentlige to poser søppel. Og når jeg samtidig vet at alle de dusjer, bruker EN tv, EN husforsikring – og betaler akkurat de samme avgiftene som meg;- Jo da skulle jeg ønske at jeg var to.

(PS: Det rare er at min nabo ikke kjøper first-price produkter.)

Jeg som aleneboer blir sjelden eller aldri tatt med som gruppe i samfunnsdebatter. Dette til tross for at stadig flere blir som meg. Alene. Joda, noen som er alene er stadig med i debatten. De gamle alene og alenemødre og fedre. Jeg sitter ikke å misunner disse. Det er fortjent at disse er tatt med. De sliter og de sliter kanskje mer enn meg. Men vi er også en stor gruppe som er ALENE om alt. Vi får tross alt ikke noen støtte fra staten. Eller vi har ikke kanskje hatt en ektefelle FØR i livet som har vært med å betale på hus eller leilighet eller som har bidratt med sin lønn. Vi har ikke noen alenepensjon.

Det er noen mennesker som ikke har valgt å være alene.

Tanker om dette?

Ps: Dette kan lett forstås som et «synessyndpåsegselvinnlegg». Det er ikke meningen. Jeg har ikke SÅ mye å klage på. Men man skal jo ikke bare se på seg selv, og jeg kjenner mange som sliter ille. Det er liksom ikke rom for å gjøre feil når man er alene om alt. Har man gjort en bommert så har man ingen å tå til. Man må ordne opp selv. Ofte har det vist seg å innebære at man må gå fra alt det man allerede har klart å skaffe seg.

Er jeg bra nok?

I går kveld så jeg programmet om Oprah Winfrey som bygde en skole for fattige barn i Sør-Afrika. Oprah driver et nettverk som kalles Oprahs Angel Network hvor hun samler inn penger for å bygge skoler verden over. Programmet i går forsto jeg handlet om den aller første skolen hun startet – en skole for jenter. Jenter som kom fra de fattigste områdene i Sør-Afrika, hvor de måtte kjempe for å få mat på bordet hver dag, hvor kriminaliteten gjør det livsfarlig å gå utenfor sin egen dør, der hiv og aids har gjort at mange familier har opplevd å miste både mor og far. Mange av barna hadde bare en bestemor tilbake. Oprah deltok selv i opptaksintervjuene av disse barna og hun hadde laget små bakgrunnshistorier om mange av barna, hvor de fortalte om sin hverdagssituasjon. Vi her i Norge kan ikke engang tenke oss hvordan disse barna har det.

En av jentene stillte et spørsmål til Oprah som lyder omtrent sånn:

Når du ser jeg sitter her og ser meg sånn jeg er – synes du jeg er bra nok? 

Dette spørsmålet gjorde at jeg hadde problemer med å sove i natt. Jeg tenker at dette er et spørsmål som veldig mange i dag stiller seg. Den fattige jenta hvis store drøm er å få lov å gå på en skole tenker det. Vi i Norge som ser på det å gå på en skole som en selvfølgelighet – og «uffer» oss ofte over hvor forferdelig det er, tenker nok også det samme. Men det er noen vesentlige forskjeller i tankegangen…

For de fattige små jentene er det å gå på en skole en drøm. For dem er selv en myk seng å sove i en drøm. For dem er drømmer en del av overlevelsen. Det er nok drømmen om det som kan synes uoppnåelig som er drivkraften til å kjempe for overlevelsen – til tross for at familiemedlemmer dør av aids, eller blir myrdet kaldblodig utenfor døren til hjemmet, et hjem som er uten vann, uten mat – et blikkskur som ikke tåler engang et regnskyll. Det disse barna lærer seg er ydmykhet. INGENTING er en selvfølge. Det er deres egen innsats som avgjør hvor de lander. Det er ydmykhet å spørre – synes du jeg er bra nok?

Barn og unge – vel, voksne også – i Norge spør seg nok ofte det samme. ER JEG BRA NOK? Jeg spør meg selv dette hele tiden. Men det er en vesentlig forskjell her.

Vi i Norge vet knapt nok hva fattigdom er. Vi lever trygt og stort sett alle våre behov er dekket. Ja MER enn dekket. Vi lever i et overflodssamfunn. Mange ville ikke bøyd seg ned for å plukke opp en tier engang. Vi gidder ikke. Når vi synes vi er fattige så er det fordi vi ikke har råd til å kjøpe oss den dyreste mobiltelefonen, eller ha mulighet til å kjøpe flatskjermtv. I Norge har vi en fattigdomsgrense og går vi under den blir vi plukket opp og sørget for. At dette systemet mange ganger føles urettferdig er vel egentlig også et luksusproblem…

Når vi i Norge spør oss selv, er vi bra nok? – så handler det om vi er bra nok i forhold til naboen, i gjengen, i familien, på skolen, på jobben. Overflodsamfunnet har gjort oss hensynsløse i kampen om å bli best, rikest, ha best karriære, ha de fineste og dyreste moteklær, de fineste kroppene. I den hensynsløse klatringen på suksessstigen blir vi blindet for de andre rundt oss. De som prøver å klatre sammen med oss men som ikke makter farten, «bråket» og jaget, blir liggende rundt oss som ensomme, syke, redde enkeltindivider. Vi klatrer hensynsløst alene og vi detter ned igjen alene og blir ofte liggende igjen alene. Individualismen står sterkt i Norge. Vi skiller oss når ekteskapet blir kjedelig – det er lett. Vi dytter barna våre imellom oss og snakker dritt om x-mannen/kona til barna våre – det er lett. Vi sender mor og far på gamlehjem – det er lett. Vi skyver alle andre som ikke har samme karriæremål som oss vekk fra oss og tråkker over dem på vår vei – det er lett.

Vi er iferd med å skape et suksessskillesamfunn. Mange er bra nok – veldig mange er ikke bra nok. Definisjonen på suksess er penger og makt – OG mangel på ydmykhet.

Slik tenker jeg…

Jeg er klar over at jeg kanskje overdriver veldig i det jeg skriver ovenfor. Kanskje gjelder dette bare noen få – noen få hensynsløse. Vi kan jo heller ikke tenke oss hvordan denne jenta i Sør-Afrika egentlig har det. Vi ser henne på vår flatskjermtv, gråter litt og tenker så trist – for mange av oss er dette underholdning. Vi skifter kanal og ser «Vil du bli millionær» i stedet. Selv Oprah Winfrey lager underholdning av dette og ikke bare det – hun tjener masse penger på det.

Jeg vet ikke hva jeg vil med det jeg skriver. Jeg vet bare at jeg vet at jeg ofte stiller meg dette spørsmålet selv; ER JEG BRA NOK? Jeg spør meg dette fordi jeg er tykk og nærmest konstant går og tenker på at jeg burde være slankere. Jeg spør meg dette fordi jeg er homofil og går hver dag og hører at jeg ikke er like bra menneske som andre. Jeg spør meg det fordi jeg ofte går og føler meg blakk og har ikke råd til å kjøpe meg dette drivhuset som jeg VIRKELIG drømmer om og som jeg tenker er det som er igjen for at jeg virkelig skal føle meg lykkelig. Jeg spør meg om det fordi jeg ofte sliter med nerveproblemer, panikkangst og depresjoner – hvorfor har jeg det når jeg går og føler at jeg ikke egentlig har noen grunn til å ha angst eller depresjon.. Jeg spør meg det fordi jeg vet at til høsten må jeg ut i jobb igjen etter å ha vært syk i mange år. ER JEG BRA NOK? VIL JEG KLARE DET?

Jeg føler at jeg er ydmyk. Men jeg vet at noen vil si at jeg ikke er det. Det føler jeg er fordi noen mener at jeg ikke er bra nok.. Det gjør meg syk.